I The Times Literary Supplement anmelder John Rogister 3 nye bøker om Versailles, med all mulig hovedvekt på Tony Spawforths “Versailles”. Her er det mye å notere seg, men siden jeg føler meg litt skatologisk idag skal vi fordømre meg fokusere på hvordan luksusslottet luktet.
For det stinket! Én ting er at tjenere, gjester, diplomater og adelsmenn ofte ikke hadde andre muligheter enn å gjøre sitt fornødne i kriker og kroker. I kott og trappeoppganger. Og der fikk etterlatenskapene gjerne ligge. Omgivelsene fikk prise seg lykkelig de gangene det var buskene som ble brukt.
Men det var flere kilder til stanken:
Water was in great demand and caused enormous problems. The fountains used up half a million litres in three hours. In the eighteenth century they were rarely switched on, and in summer the basins emitted pestilential odours.
(…)
Drains were inadequate, refuse and dead animals were simply thrown out in the public way, and vidangeurs had the unenviable task of cleaning out stinking cesspools.
Under slike forhold var det ikke til å unngå at den personlige hygienen måtte… hva skal vi si… operere under trange vilkår. En kjapp håndvask var gjerne nok. Mer omfattende kroppsvask var mer et spørsmål om forberedelser til seksuell omgang (man får være takknemlig for de små bidrag) enn om å holde skitten og odørene på avstand.
Apropos odører, høy sosial status lot seg kombinere med en god fis og mere til:
Before the water closet became a royal privilege, the chaise percée (en stol med et eget pottekammer under setet) was the norm. There were 274 of them in Louis XIV’s time. The king and leading courtiers habitually gave audience while seated on theirs.
Jepp, man kunne risikere å få audiens mens kongen bæsjet.
Denne tilskuervennlige innstillingen til kroppslige funksjoner stimulerte innimellom deler av publikum også, får vi vite:
The ambitious Parmesan diplomat Alberoni paid a compliment to the homosexual duc de Vendôme as the latter rose from his chaise percée by exclaiming ecstatically “O culo d’angelo”, as the duke wiped his backside.
“Engelens rumpehull”, hva? Det stinket sikkert det også.
