1. verdenskrig var en katastrofe. En katastrofe som samtiden naturlig nok hadde  et enormt behov for å få forklart. Og som de intellektuelle kom med flere bud på hvordan man kunne unngå en reprise av. 

Allerede i 1918 ga således den amerikanske forfatteren Louis P. Bénézet ut boka “The World War and What Was Behind It”. Her fikk Tyskland brorparten av skylden, sammen med etniske nasjonalister og radikale grupperinger. I følge Bénézet var det et latent problem at mange av Europas nasjonalstater var ustabile.

Så hvordan burde da et mer stabilt Europa se ut? Forfatteren hadde vennlig nok utarbeidet et kart som ga svar.  Det følger i all hovedsak etniske/språklige grenser.

Noen interessante detaljer å notere seg:

  • Selv om han ga Tyskland mye av skylden for krigen, foreslår Bénézet et Stor-Tyskland som omfatter Østerrike og det tysktalende Sveits.
  • Et eget Lappland/Sameland er markert på kartet.
  • Sardinia skal deles i to.
  • Forfatteren ser helt bort fra armenernes og kurdernes eksistens. (Mulig årsaken er at han ikke regner dette som en del av Europa. Han har jo heller ikke fylt i detaljene for Kaukasusområdet, noe som sannelig ville blitt en utfordring!)
  • Nord-Irland forblir i union med England, mens Skottland og Wales skilles ut.
  • Makedonia blir en del av Bulgaria (en gammel bulgarsk tanke).
  • Belgia deles.
  • Serberne og kroatene blir “samboere”. Mens slovenerne får klare seg på egenhånd, og bosniakene åpenbart ikke eksisterer.
  • Polen er pussig nok blitt et mini-Polen.
  • Ukrainerne får ikke selvstendighet.
  • Heller ikke hviterusserne.
  • Mens Baskerland blir selvstendig.
  • Grensedragningen i nordområdene forutsetter for øvrig at russerne gir fra seg Kola-halvøya og områdene ned mot Karelen.