Knollen som forandret verden mandag, okt 19 2009

For de av oss som har vært opptatt av hvilke konsekvenser naturressursene i Den nye verden fikk for utviklingen i Den gamle verden, er opplysningene nedenfor kjent fra før. Men det er interessant med statistikken som presenteres. Den har jeg ikke sett før.

Hva snakker vi om her? Gull, sølv? Niks, den i særklasse viktigste amerikanske ressursen er en ydmyk og hverdagslig knoll, som tilfeldigvis også er svært næringsrik, lar seg dyrke i marginale jordbruksområder, kan langtidslagres og som i motsetning til korn ikke er så utsatt for ildspåsettelse under krig. Resultat; den fattigere delen av befolkningen øker radikalt sjansene for å overleve i dårlige tider, og får økt næringsinntaket i normale tider. Og konsekvensen av dette igjen er befolkningsvekst og urbanisering, som igjen skaper ringvirkninger…

Det er Foreign Policy som i spalten In Box melder om en historisk knollstudie gjort av to økonomer:

Does the modern world owe its very existence to the humble spud? A recent study by a pair of economists suggests that the introduction of the American potato to Europe and later Asia and Africa might have been one of the most significant events in the history of human development.

(…)

Qian, along with Harvard University’s Nathan Nunn, decided to see how universal the connection was. Looking at population trends from 1700, when the potato was introduced to the Old World, to 1900, they estimated that 12 percent of the population growth and 47 percent of the urbanization during this period was directly potato-related. Moreover, regions that are more suitable for potato cultivation — Europe and India — tended to urbanize and develop much faster than places that aren’t, such as sub-Saharan Africa.

Mer om denne studien finner du HER. Artikkelen har et par interessante illustrasjoner som jeg tar med.

Først en graf som viser befolkningsutviklingen (generelt og i bysentra):

Dernest et verdenskart hvor områdene som passer for potetdyrking er markert:

Leave a Response »

 

Stanken av Versailles tirsdag, jun 23 2009

I The Times Literary Supplement anmelder John Rogister 3 nye bøker om Versailles, med all mulig hovedvekt på Tony Spawforths “Versailles”. Her er det mye å notere seg, men siden jeg føler meg litt skatologisk idag skal vi fordømre meg fokusere på hvordan luksusslottet luktet.

For det stinket! Én ting er at tjenere, gjester, diplomater og adelsmenn ofte ikke hadde andre muligheter enn å gjøre sitt fornødne i kriker og kroker. I kott og trappeoppganger. Og der fikk etterlatenskapene gjerne ligge. Omgivelsene fikk prise seg lykkelig de gangene det var buskene som ble brukt.

Men det var flere kilder til stanken:

Water was in great demand and caused enormous problems. The fountains used up half a million litres in three hours. In the eighteenth century they were rarely switched on, and in summer the basins emitted pestilential odours.

(…)

Drains were inadequate, refuse and dead animals were simply thrown out in the public way, and vidangeurs had the unenviable task of cleaning out stinking cesspools.

Under slike forhold var det ikke til å unngå at den personlige hygienen måtte… hva skal vi si… operere under trange vilkår. En kjapp håndvask var gjerne nok. Mer omfattende kroppsvask var mer et spørsmål om forberedelser til seksuell omgang (man får være takknemlig for de små bidrag) enn om å holde skitten og odørene på avstand.

Apropos odører, høy sosial status lot seg kombinere med en god fis og mere til:

Before the water closet became a royal privilege, the chaise percée (en stol med et eget pottekammer under setet) was the norm. There were 274 of them in Louis XIV’s time. The king and leading courtiers habitually gave audience while seated on theirs.

Jepp, man kunne risikere å få audiens mens kongen bæsjet.

Denne tilskuervennlige innstillingen til kroppslige funksjoner stimulerte innimellom deler av publikum også, får vi vite:

The ambitious Parmesan diplomat Alberoni paid a compliment to the homosexual duc de Vendôme as the latter rose from his chaise percée by exclaiming ecstatically “O culo d’angelo”, as the duke wiped his backside.

“Engelens rumpehull”, hva? Det stinket sikkert det også. 

“Stinking, splendid Versailles”

Leave a Response »

 

Fjorårets bok torsdag, jan 8 2009

Av alle historiebøkene undertegnede pløyde igjennom i løpet av 2008 (et sted mellom 12-20, jeg finteller ikke), som også ble utgitt ifjor, er det én som i særlig grad utmerker seg: John Darwins “After Tamerlane” (som jeg noterte meg utgivelsen av i april).

Den har nesten alt som en god historiefaglig utgivelse skal ha: Den er godt og konstruktivt formulert, grundig researchet (finnes det noe godt norsk ord for dette?) og fremmer interessante perspektiver. Det den mangler er det personlige fokuset. Mange vil nok synes dette er en tørr og faktatung bok. Den er definitivt ikke skrevet etter malen til Anthony Beevor og liknende. Men for de av oss som trives med klart formulerte argumentasjonsrekker vedrørende store prosesser, er dette gefundes fressen. Riktignok har jeg støtt på Darwins hovedperspektiv hos andre historikere tidligere, men dette er første gang jeg har lest en bok som så fullstendig konsentrerer seg om dynamikken i det globale maktspillet etter 1400. Her skal det dog innrømmes at undertegnede er spesielt opptatt av dette temaet. Men vet du hva? Det er faktisk lov!

Noe mer detaljert – la meg sitere fra Maya Jasanoffs anmeldelse i The Guardian:

It may seem natural to trace the origins of current globalisation back to the history of European imperialism. The trouble is that this is not very accurate. In After Tamerlane, the Oxford historian John Darwin proposes a different version of how the world took on its present contours. Chronicling the history of empires since Tamerlane’s death, Darwin argues that the course of world history has been a fitful, complex process of competitive empire-building – driven as much by forces outside Europe, particularly Asia, as it has been by western ambitions.

Eller som John Gray oppsummerer poenget i sin anmeldelse i Literary Review:

There was nothing foreordained about Europe’s rise or its fall, nor were its empires different in kind from those of other times and places. The view that empire is ‘the original sin of European peoples, who corrupted an innocent word’ is a commonplace in the developing world and in the United States; but, as Darwin points out, the true origins of empire are to be found in processes of exchange and the accumulation of power that are practically universal.

Kort sagt; verdenshistorien etter 1400 er ikke den entydige fortellingen om The Rise of the West som man kan forledes til å tro. Og som mange – både de som dyrker og hater vestlig imperialisme – intenst holder fast ved. Andre aktører var (nesten like lenge) i like stor grad med på å forme rammene. Og som Darwin dokumenterer i “After Tamerlane”; det var ikke før nærmere midten av 1800-tallet at det sto klart at Vesten ville bli dominerende. Kampen om hegemoniet var langt jevnere og uavklart fram til den industrielle revolusjonen meldte seg med full tyngde.

Feilen som ofte blir begått når man studerer fortiden, er at vi med vårt tilbakeskuende, “altvitende” perspektiv vet hvor historien vil ende. Dermed fester blikket seg fort ved tendenser vi vet vil vokse seg dominerende på et senere tidspunkt. Vi forstørrer disse tendensene langt utover den rollen de faktisk spilte i samtiden.  Samtidig som vi forminsker og forkaster andre tendenser vi vet vil tape i lengden. Dermed ender vi opp med et dobbelt fortegnet bilde av fortiden.

Darwin brilliantly delineates a “global pattern” of imperial “competition, collaboration and coexistence”, in which Middle Eastern and Asian empires remained important players. Indeed, seen on this transcontinental canvas, “the case could be made that the real story in Asia” since 1750 “was one of Asian persistence and not of Asian defeat”, skriver Jasanoff i sin anmeldelse.

Tim Blanning følger opp i The Telegraph:

Contrary to received wisdom, it was not the oceanic discoveries of the 15th and 16th centuries that led to Europe’s global domination, for their effects were both patchy and long delayed. Among other things, Darwin reminds us that Columbus’s sailing times were not bettered for 150 years, that European colonists were thin on the ground for the best part of three centuries and that vast tracts of the colonial world remained unexplored (until c 1700 it was thought that California was a huge island, for example).

This was less an inexorable surge than a series of unplanned staccato lurches. For more than a century, between the 1620s and the 1740s, European expansion faltered altogether, while the Asiatic empires in Turkey, Persia, India and the Far East repeatedly demonstrated immense vitality.

(…)

The crucial ‘Eurasian Revolution’ did not begin until the second half of the 18th century, by which time the main protagonists were the British. By taking control of Bengal, they began the subjugation of the whole subcontinent. They were helped by the Russian seizure of the Crimea in 1783, which opened up the Ottoman Empire ‘like an oyster’.

(…)

It was only after 1815 that a ‘great divergence’ began, fuelled by industrialisation. For the first time the Asiatic economies found themselves hopelessly outpointed…

Som Darwins historikerkollega Felipe Fernández-Armesto har skrevet: “Det europeiske hegemoniet var reelt, men kortvarig”. Og selv etter at de (internt konkurrende) europeiske maktene definitivt overtok initiativet var utviklingen preget av flere “men”:

Yet just as empires were being created on which the sun never set, problems were accumulating. As Darwin shows in a particularly illuminating chapter, European control of the globe was always shot through with exceptions and anomalies.

In their different ways, the Turks, Persians, Chinese and Japanese all managed to devise successful strategies of resistance. China may have been humiliated repeatedly by the Europeans, but its actual frontiers today are much the same as they were two centuries ago. Ironically, India succumbed so completely just because it was so advanced.

Det er en fascinerende historie. Og detaljene finner du selvfølgelig Darwins bok. I tillegg til flere andre poenger som ikke er omtalt her. Dette er med andre ord en anbefaling av “After Tamerlane”, om du skulle være i tvil. Den fortjener å bli lest, selv om den ikke kan skilte med det narrative drivet til Beevor.

APROPOS (14/1):

Axess TV har gjort et intervju med Dominic Lieven i sin Global Axess-serie. Der snakkes det også om imperier.

Leave a Response »

 

Fotomessig gullgruve torsdag, nov 20 2008

Bildearkivet til det legendariske reportasjemagasinet LIFE er nå gjort tilgjengelig via Google. Som de selv skriver:

Search millions of photographs from the LIFE photo archive, stretching from the 1750s to today. Most were never published and are now available for the first time through the joint work of LIFE and Google.

Klikk HER for å starte ferden gjennom materialet. Det eldste bildematerialet er selvfølgelig ikke fotografier, men raderinger og lignende.

Søker du på “norwegian” finner du blant annet dette bildet av Edvard Grieg.

Leave a Response »

 

Godt krydret middelalder torsdag, sep 4 2008

Det er fort gjort å konkludere med at godt krydrete matretter er et nytt fenomen på våre breddegrader. Slik er det ikke. For et par år siden bladde jeg i en kokebok fra 1920-tallet, og den kunne varte opp med flere oppskrifter fulle av eksotiske ingredienser og vasse smaksforsterkere, for eksempel chili. Uten å ha så mye annet enn ren gjetning å gå på, vil jeg tro at depresjonen, krigen og smalhansen i gjenoppbyggingsperioden gjorde kål på en god del av disse oppskriftene. Og at praksisen gikk i glemmeboka.

Men dette skal egentlig handle om middelalderen. For i en ny bok av Paul Freedman, “Out of the East: Spices and the Medieval Imagination”, dokumenterer han at heller ikke middelaldermaten nødvendigvis var kjedelig. Tvert imot var den svært godt krydret. Forutsetning var selvfølgelig at man tilhørte samfunnssjiktet som hadde råd til å kjøpe disse luksusvarene.

Men var man det, kunne man sette tennene i retter fulle av pepper, kanel, muskat og andre eksotiske smaksforsterkere. Skjønt, enkelte kryddertyper skal vi kanskje være glad for at vi har sluttet å bruke. Mumie, for eksempel, som var oppmalt ryggmarg fra avdøde. Litt vel eksotisk for min gane, er jeg redd.

Det er en misforståelse å tro at de velkrydrete rettene var et resultatet av dårlige råvarer. Hadde man råd til krydder, hadde man sannelig råd til utsøkte og ferske råvarer også. Det var snarere slik at raus omgang med krydder var et statussymbol.

Interessant nok mistet krydderne status etter middelalderen. Delvis fordi franskmennene (som fungerte som smaksdommere i europeisk sammenheng) i stor grad gikk bort fra de velkrydrete rettene. Og delvis fordi den gamle forestilingen om et tett forhold mellom mat og medisin ble erstattet av en mer separert begrepsbruk.

Derfor var det slik at på 1700-tallet, da poeten Cowper lanserte uttrykket “variety’s the very spice of life”, var det ment i en noe annen betydning enn uttrykket har i våre dager. Krydder var blitt et moralsk tvilsomt innslag, som tok oppmerksomhet vekk fra “the real meat of life”. “Variety” betyr i denne sammenheng “monstrous novelty”.

Leave a Response »

 

Mørk forfører: Giovanni Giacomo Casanova torsdag, nov 15 2007

Giovanni Giacomo Casanova. Navnet er blitt synonymt med “forfører”, med god grunn. Men mannen bak legenden hadde mange sider. Ikke alle av dem passer inn i bildet av damenes beste venn. Og han kan sågar ha vært bifil.

…

Unggutten lå og sov da de to pikene, Nanetta og Marta, kom inn. De la seg ved siden av ham i sengen, men han foretok seg ingenting. Ikke med én gang. Han ventet på at de skulle sovne. Selv lot han som om han fremdeles sov. Det var midt på natten og stup mørkt. Uten å vite hvem som var hvem, nærmet han seg en av dem. Hun lå krøllet sammen, med ryggen mot ham. Forsiktig, litt etter litt, rettet han ut kroppen hennes. Små operasjoner som naturlig avløste hverandre. Og hun var med på spillet. Latet som om hun sov, men inntok villig en posisjon som gjorde det mulig å komme til. Han gled inn i henne. Etterpå snudde han seg rundt til den andre siden av sengen, hvor søsteren lå. Den samme forsiktige strategien utspilte seg. Skritt for skritt. Helt til jenta ikke lenger brydde seg om å skjule at hun også var våken. Ivrig omfavnet hun ham og kysset ham. Her var det fritt fram.

Slik utspilte Giovanni Giacomo Casanovas seksuelle debut seg. Ikke med én partner, men med to. Ifølge hans egne memoarer hadde han gjort seg sine første – ufullførte – seksuelle erfaringer før han fylte 12, men det var først i en alder av 17 år at episoden med Nanette og Marta fant sted. Men gudene skal vite at Casanova likte å miste møydommen. Dette var noe han ville ha mer av! Erobreren i ham hadde våknet.

I Lasse Hallströms film “Casanova” blir det spunnet et romantisk eventyr rundt navnet til verdenshistoriens mest sagnomsuste forfører. Og filmen har tatt seg friheter selv i den fysiske gestaltningen av Giovanni Giacomo Casanova. Tittelrollen spilles som kjent av den blonde, bildeskjønne og eplekjekke Heath Ledger. Virkelighetens Casanova var derimot svært mørk. På mer enn én måte.

Skuespillersønnen

Han ble født i Venezia 2. april 1725. Det er jo sjelden tvil om hvem som er noens mor. I Giacomo Casanovas tilfelle ble hun kalt La Zanetta og var skuespiller. Men mannen han arvet etternavnet fra, danseren/skuespilleren Gaetano Guiseppe Casanova, var ikke nødvendigvis faren hans.

På denne tiden ble skuespillere regnet for å være omtrent det samme som prostituerte. Selvfølgelig sto de på scenen, men yrket var langt ifra ærbart og det ga dårlig inntekt. Rike teatergjengere tok mer enn gjerne for seg av ensemblets “andre talenter” etter forestillingen.

Giovanni Giacomo Casanovas far kan derfor ha vært Michele Grimani, et medlem av en mektig familie i Venezia. Da La Zanetta ble gravid etter å ha vært sammen med ham kunne selvfølgelig ikke en mann av hans byrd være seg bekjent en bastard. Ergo betalte Michele en av de mannlige skuespillerne, i dette tilfellet Gaetano, for at han skulle gifte seg med La Zanetta. Og slik ble det. Dette er iallfall hva Casanova selv trodde. Det er dette han hevder i sine memoarer. Og flere historikere og Casanovabiografer har ment at teorien kan stemme.

Sant eller ei. Dette er et viktig poeng hvis man ønsker å forstå mennesket Casanova. Allerede fra sine tidligste år er det et trekk ved personligheten hans som tydelig melder seg: Han krevde respekt. Han ville for alt i verden unngå å ende opp som en formastelig skuespiller. Ja, han ville ikke at folk en gang skulle kjenne til bakgrunnen hans. Målet for Casanova var et liv blant samfunnets elite. Lettere sagt enn gjort på denne tiden, hvor stillinger og sosial status gikk i arv.

En ambisiøs ung mann

Som ung mann oppdaget han likevel hvordan dette kunne la seg gjøre: Ved å bløffe. For den som hadde den rette innstillingen og gode nerver kunne dørene til de fine salongene åpne seg. Dette krevde kunnskaper om hvordan man opptrådte, noe et sosialpsykologisk geni som Giacomo lett ervervet seg. Det var hans utrolige evner som menneskekjenner, kombinert med en nesten besatt målbevissthet, som skritt for skritt brakte ham nærmere samfunnselitens innerste sirkler.

Det fungerte hovedsakelig på følgende måte: Hadde han først klart å bløffe seg innpass hos én adelsmann, sørget han alltid for å få et anbefalelsesbrev av vedkommende. Et slikt brev sørget for å åpne nye dører andre steder, og dermed var snøballen satt i bevegelse. Den neste utfordringen ble å skaffe penger til denne livstilen. Og akkurat den delen av oppgaven ble et stadig tilbakevendende problem for eventyreren fra Venezia. Pengeknipen er én av de røde trådene i livet hans.

I ung alder gjorde han likevel et par forsøk på skape seg en normal karriere. 17 år gammel hadde han fullført sin eksamen i jus ved universitetet i Padua, og tok sikte på en karriere innen Kirken. Han fikk en stilling som sekretær for kardinalen i Roma, men den ble kortvarig.

Deretter gjorde han en vel så kortvarig tjeneste innen Venezias militærvesen, som offiser på Korfu. Men han fant ut at det å stige i gradene var en langsom prosess som krevde altfor mange offer.

21 år gammel reddet han imidlertid livet til et medlem av den rike patrisierfamilien Bragadin i Venezia. Dette ble belønnet. Matteo Giovanni Bragadin ble Casanovas velgjører og gjorde ham i praksis til sin stesønn. Enkelte historikere har ment at Bragadin var homofil, og at forholdet mellom han og Casanova var mer enn platonisk. Uansett, de neste årene fikk Casanova anledning til å leve på stor fot – finansiert av Bragadin.

Men i 1755, 30 år gammel, ble han funnet skyldig i heksekunst av myndighetene. Og snart befant han seg i en fengselscelle i Dogepalasset, et av datidens mest rømningssikre fengsler.

En umulig flukt

Sent på kvelden 31. oktober 1756. To menn er i ferd med å gjøre det umulige. Casanova og hans medsammensvorne, Marin Balbi, har brukt de siste ukene på å grave seg oppover - gjennom taket i fengselscellen – med en jernspiker. Nå kan de utforske loftet i Dogepalasset. Casanova pirker i treverket, og kommer tilslutt over et område med råtten plank. Gjennombruddet er nært forestående, og han begynner frenetisk å rive opp sengetøyet i remser for å lage et tau. For på én eller annen måte må de komme seg ned fra taket.

Taket er dekket av blyplater. Med rå kraft får Casanova og Balbi bøyd en av platene til side. De ser måneskinnet. Og skjønner at de må vente. Går de opp på taket nå, vil skyggene deres bli kastet over Markusplassen. Lykken står dem bi. To og en halv time senere har en tykk tåke lagt seg. Det er nå eller aldri! Rømlingene utforsker taket, og prøver å finne mulige ruter ned til bakken. Men det fortoner seg umulig.

Casanova lanserer nå en helt ny plan: Hva om de bryter seg inn i Dogepalasset – i en etasje nedenfor fengselet? Som sagt, så gjort. Dinglende i det provisoriske tauet, midt i tåkenatten, kjemper rømlingene seg nedover glatte gesimser. De finner en stige, og de finner et vindu. Men Casanova er utslitt etter 2 døgn med lite mat og ingen søvn. Han er nær ved å gi opp. Helt til klokken på Markusplassen slår midnatt. Lyden av klokkene vekker ny innsatsvilje i ham.

Planen lykkes. Og snart befinner de seg i et rom utenfor fengselsområdet. Men dørene er stengt her også! Flaksen har imidlertid ikke forlatt dem. Balbi oppdager en mindre dør, som lar seg hekte av hengslene. Ferden går videre, gjennom Dogepalassets korridorer og kamre. Noen dører er åpne. Andre må de bryte seg gjennom. Klokken tikker mot morgen.

De ender tilslutt opp ved en av de store utgangsdørene. Og når portvakten åpner, toger paret resolutt ut, praier en gondol og rømmer Venezia. Flukten de akkurat har gjennomført blir nesten øyeblikkelig legendarisk.

Sulten på livet

Var det én ting som karakteriserte Casanovas personlighet så var det sult. En generell sult på livet: Sult etter god mat, sult etter kunnskap (han ble en meget belest mann etter hvert), sult etter respekt og – selvfølgelig – sult etter sex.

Den godeste Giovanni var egentlig ikke spesielt vakker. Han hadde en stor nese som dominerte ansiktstrekkene hans. Men han var høy, omtrent 1’93 på sokkelesten, noe som må ha vært imponerende til en italiener å være på 1700-tallet. Den dag i dag kan man se stolen hans utstilt i Dogepalassets fengsel i Venezia, og møbelet gir en god idé om det var bygd for en stor mann. Med andre ord: Han var høy og mørk – selve urklisjeen hva gjelder drømmemannen. Men altså ikke bildeskjønn på samme vis som Heath Ledger.

Det hjalp selvfølgelig at han var velsignet med talegaver folk fant underholdende og at han behersket det sosiale spillet til fingerspissene. Noe hadde han åpenbart arvet fra sin skuespillermor. Likevel må mange av erobringene hans tilskrives den nådeløse sulten som drev ham. Casanova kunne, for å si det mildt, være ganske direkte som forfører. Noen ganger ligner aktiviteten hans på voldtekt, og han deltok faktisk også i en gruppevoldtekt som ung mann.

Et tidlig eksempel på hvordan han håndfast kunne ta seg til rette fant sted i en hestedrosje under et forferdelig tordenvær. Casanova var passasjer sammen med en nybakt brud. Den unge damen var skrekkslagen av de nærgående tordenskrallene og lynnedslagene, så Giovanni satte henne på fanget sitt for “å trøste og berolige”. Det var ikke vanlig at datidens kvinner brukte annet undertøy enn skjørt, så i praksis var det bare å løfte på alle kjoleflakene for å finne fram. Casanova hadde forutseende nok kneppet opp gylfen før han plasserte den unge madammen på fanget, og dermed kunne han nesten la humpene i veien gjøre resten av jobben etter at penetreringen hadde funnet sted. Det er iallfall slik han selv beskriver episoden.

Andre ganger fremsto han imidlertid som noe av en sentimental og bløthjertet riddertype. Han ordnet opp når unge jenter trengte hjelp (for eksempel til å bli kvitt uønskede barn), og det vil være riktig å si at det store flertallet av partnerne hans også fikk glede ut av møtet med bastarden fra Venezia.

Vagabonden

Casanovas liv var ytterst mangfoldig og hendelsesrikt – en naturlig følge av at han førte et omflakkende liv på kryss og tvers over hele Europa. Enkelte perioder kunne han leve det livet han lengtet etter, som velbeslått. Disse periodene ble imidlertid alltid kortvarige. De kom gjerne når han hadde hell i pengespill eller fant en rik kvinne som kunne overøse ham med penger. Hadde det ikke vært for hans rike stefar og et sjeldent hell er det tvilsomt om Casanova i det hele tatt kunne blitt den legenden han senere ble.

Til tross for sin interesse for rike kvinner: Giacomo spilte aldri rollen som gigolo. Tvert imot var han spesielt nøye med unngå det stempelet. For var det én ting som kunne avsløre ham som sønn av en foraktelig skuespiller, så var det nettopp denne formen for prostitusjon. Casanova foretrakk å svindle folk for penger på en mer utspekulert og subtil måte.

Svindleren

Det mest kjente eksempelet på mesterforførerens bløffmakeri, og det mest innbringende for ham, var svindelen han utførte på stakkars Marquise d’Urfe. Hun var adelsdame og enke, med andre ord en komplett uimotståelig fristelse for en mann av hans kaliber. I tillegg var damen helt besatt av okkult viten, magi og hemmelige ordner. Det var for godt til å være sant. Hun var steinrik, uten husbond og fullstendig overbevist om at han – Casanova – satt på magiske ferdigheter hun bare kunne drømme om.

Madame d’Urfe ønsket nemlig mer enn noe annet å få tilgang til den ytterste hemmelige kunnskap. Problemet var kjønnet hennes, for som “alle” visste på denne tiden var det umulig for en kvinne å tilegne seg slik kunnskap. Men hun hadde hørt at det fantes magiske ritualer som kunne sikre henne å bli gjenfødt som mann. Kunne en dyktig kabbalist som Casanova hjelpe henne? (Kabbalisme er en gammel jødisk teknikk som i korthet går ut på å avdekke Guds vilje i alle detaljer.).

Selvfølgelig kunne han hjelpe. Casanova forklarte at han måtte finne en jomfru av halvgudelig opphav. Når jenta så ble gravid med et guttebarn ville sjelen til Madame d’Urfe kunne foreta spranget over i den nye kroppen. Overlykkelig sørget hun for å utstyre Casanova med penger slik at han kunne legge ut på leting etter denne jomfruen.

De neste årene hadde han det som plommen i egget. Hver gang han hadde brukt opp pengene til madame vendte han tilbake med en jomfrukandidat, bare for å oppdage en eller annen feil ved henne i siste øyeblikk. Casanova hadde jo ingen hast med å bringe Marquise d’Urfe over i en ny kropp så lenge hun finansierte reisene, middagene, drikkingen, gamblingen, klærne og alt mulig annet for ham.

Flere ganger måtte Casanova endre ritualet og finne nye løsninger på problemet med å få den naive adelsdamen gjenfødt. Helt ufarlig var det jo heller ikke. Siden sjelen til madame nødvendigvis måtte forlate kroppen, innebar det jo at hun i bunn og grunn måtte dø. Casanova fant etter hvert en utvei på denne potensielt kriminelle løsningen: Madame skulle selv bli gravid og føde et guttebarn. Gradvis ville sjelen hennes finne vei over i avkommet og bli seg bevisst at han, gutten, egentlig var sin egen mor! Og gjett hvem som skulle få æren av å bli far?

Denne bløffen krevde tilslutt av Casanova måtte dra sin kos. Men de årene han levde godt på Madame d’Urfes bekostning var sannsynligvis de beste i livet hans. Det er antatt at han svindlet henne for opp imot 1 million francs, en utrolig sum på denne tiden.

En mann uten sperrer

En nomade som Casanova var jo dømt til å krysse sine egne spor til stadighet. Det kunne gi seg bisarre utslag. Under et besøk i Napoli, hos den impotente hertugen der, traff han hertugens unge elskerinne Leonilda. Ja, du leste riktig: Den impotente mannen holdt seg med elskerinne. Hvorfor? Han likte å kikke, mens hun var aktiv med andre menn.

Og nå inntraff noe som til stadighet hendte Casanova, han ble forelsket. Dette er et viktig poeng. Han forbløffende evne til å bli opp over ørene forelsket nærmest på stedet hjalp ham til å gjennomføre sine mange erobringer. Ingenting er jo mer overbevisende en ektefølt pasjon. Men han ble alltid fort forelsket i en ny jente, og dermed var det aldri noen som maktet å fange ham på permanent basis.

Som så mange ganger tidligere ba Casanova om å få gifte seg med jenta han hadde lyst på, denne gangen Leonilda. Hun sa ja. Hertugen sa faktisk også ja. Bare hennes gamle mor sa nei. Med gode grunner. Da hun dukket opp viste det seg nemlig at hun var en av Casanovas gamle elskerinner. Og Leonilda var datteren hun hadde født etter sitt eventyr med venezianeren. Den hardbarkete forføreren hadde faktisk vært farlig nær å gifte seg med sin egen datter!

Denne historien har imidlertid et etterspill. Noen år senere besøkte Casanova hertugen på nytt. Nå hadde adelsmannen endelig giftet seg med Leonilda, men han var fremdeles impotent. Helsa var dessuten begynt å skrante stygt, og hertugen visst at han ikke hadde lenge igjen. De grådige slektningene hans hadde allerede begynt å glede seg. For uten noen arving ville hertugens eiendom bli delt dem imellom. Dette ønsket han å forhindre. Med Casanovas hjelp.

Og slik gikk det til at Giovanni Giacomo Casanova gjorde Leonilda, hans egen datter, gravid.

Bifil?

Ved flere anledninger i memoarene sine hinter Casanova om at han har hatt sex med menn. De fleste gangene er han likevel voldsomt tvetydig. Men ved ett tilfelle er det ingen tvil: Under en reise til Russland forteller han om hvordan han traff en ung offiser på en fest, som etter hvert utviklet seg til en orgie.

Den unge offiseren, løytnant Lunin, hadde svært feminine trekk, og Casanova sa til ham at han mistenkte ham for å være transvestitt. For å bevise hvilket kjønn han var trakk Lunin ganske enkelt “bevismaterialet” fram fra buksene. Dette gjorde tydeligvis ikke Casanova mindre kåt, for snart etter “utvekslet vi beviser for vårt ømmeste vennskap og sverget å elske hverandre i all evighet”, som han skriver.

Hvor mange?

Hvor mange kvinner (og menn) Casanova hadde sex med i løpet av livet er komplett umulig å vite. Det eneste som er sikkert er at de må ha vært tallrike. Han navngir 122 av dem i memoarene, men der skriver han stort sett bare om de som gjorde inntrykk på ham. Det kan altså – potensielt – dreie seg om hundrevis av sengepartnere. Megetsigende nok beskriver Casanova en periode på 4 dager uten sex som “en evighet”.

Naturlig nok ble det mindre og mindre amorøse eventyr på ham jo eldre han ble. På slutten av livet brukte han derfor kreftene på å skrive bøker i stedet. Giovanni Giacomo Casanova, eller Chevaliér de Seingalt som han lenge hadde kalt seg, døde 4. juni 1798. Merkelig nok hadde det tatt flere år før den gamle røveren kom på ideen å gjenfortelle sin egen livshistorie i bokform. Memoarene, “Historien om mitt liv”, blir i dag ansett for å være et av de mest detaljerte og autentiske verkene om hverdagsliv og sosiale normer i 1700-tallets Europa.

Boken ble ganske raskt lansert i en mer fiksjonalisert utgave, og ga dermed støtet til legenden Casanova. Den opprinnelige utgaven ble ikke utgitt 1960. Og det er som legende Casanova har fått plass i verdenshistorien. Han har inspirert generasjoner av kunstnere, forfattere, pornografer og filmmakere. Lasse Hallström er således bare (så langt) den siste i rekken som benytter seg av navnet Giovanni Giacomo Casanova for å fortelle en historie.

(Teksten har tidligere stått på trykk i magasinet Henne)

Jeg har også tidligere skrevet en post om Casanova: “Casanova var ingen hyggelig fyr”.

Leave a Response »

 

Haremsliv torsdag, nov 8 2007

Harem har vært å finne i ulike former på mange steder opp gjennom historien: I India ble det kalt purdah, i Persia enderun eller zenane, de arabiske kalifene hadde sine harem og den kinesiske keiseren var ikke noe dårligere. Likevel er Seraiet, det tyrkiske/ottomanske haremet, det største og mest utviklede som har eksistert.

Ordet harem kommer av det arabiske ordet haram som betyr «forbudt» eller «beskyttet». Området rundt den hellige byen Mekka er eksempelvis haram. I verdslig forstand kom imidlertid harem til å bety den delen av huset kvinnene oppholdt seg i. De tilhørte bare husets herre, så det var ulovlig for andre menn å gå inn i kvinnenes rom. Ordet kan for øvrig brukes om kvinnene selv, eller om en hustru. I tillegg kan det ha bibetydningen «Lykkens hus», med andre ord stedet hvor mannen tilfredsstiller sine lyster.

Polygami, eller flerkoneri, oppsto da menneskene ble bofaste og begynte å dyrke jorden. Jordbruket ga nemlig overskudd, noe som førte til spesialisering og økte sosiale forskjeller. De mektigste mennene hadde råd, og lyst, til å ta seg mange koner. Både hos babylonierne og assyrerne skaffet kongene seg harem. Og skikken forsvant ikke med disse rikene.

Helt siden 2000 f. Kr. har slavetrafikken hatt gode vilkår i Midt-Østen og Middelhavsområdet. Slavene var gjerne krigsfanger eller barn som ble solgt av fattige foreldre. Unge jenter fikk man alltid god omsetning på. På denne måten fikk haremstradisjonen etablert seg.

Da de tyrkiske stammene invaderte Lilleasia i middelalderen praktiserte de allerede flerkoneri. Sultanene kopierte noen av skikkene til de erobrede folkene, deriblant å bygge palassene slik at ulike områder var strengt adskilt fra hverandre. Dette harmonerte godt med det islamske harembegrepet. Ifølge Koranen kan en mann ta seg 4 koner, men i og med at Profeten selv pussig nok hadde hele 15, åpnet det opp for en annen praksis.

Men det var ikke bare sultanene som holdt seg med harem. Fram til forrige århundre var det vanlig at kvinner ble holdt adskilt i nesten hvert eneste hushold i det osmanske riket. Rike handelsmenn kunne ha miniutgaver av sultanens harem, mens andre bare hang opp et teppe som skille til kvinnenes «gemakker».

I 1463 fikk sultan Mehmet II bygd Topkapipalasset, hvor Det Store Seraiet holdt til. Haremet rommet et par hundre kvinner på 1400- og 1500-tallet, men senere skulle haremsbefolkningen vokse til nesten 2000. Gjennomsnittsalderen blant haremskvinnene var 17 år.

Vakre jenter ble kjøpt fra slavemarkedene og gitt som presang til sultanen, gjerne fra guvernører som håpet på en karriere. Jentene var ikke-muslimske, og ble helst tatt hjemmefra i ung alder. Mange sultaner skal ha hatt en forkjærlighet for jenter fra Kaukasusområdet, men i haremet fant man mange kvinner fra Afrika og Asia også. En tolldeklarasjon fra slutten av 1700-tallet forteller at en «17 år gammel negerslave koster fra 1000-2000 kurush.» På den tiden måtte du gi 5000 kurush for en hest.

Slavepikene ble undersøkt for fysiske skavanker av erfarne evnukker. Var alt i den skjønneste orden kunne jenta få plass i Seraiet. Da måtte hun også omvendes til islam og få opplæring i muslimsk kultur og hoffetikette. Nå var hun blitt en såkalt odalisk. Dersom hun i tillegg var spesielt vakker eller hadde talent på det kunstneriske området kunne hun læres opp til å bli en konkubine. «Kurset» omfattet dansing, poesi, musikk og erotikk. 12 av de vakreste odaliskene ble plukket ut til å være sultanens «gedikli», hoffdamer. De hadde ansvaret for å kle sultanen, vaske ham og servere kaffe og te.

Det var med andre ord et rangsystem innad i haremet, og ambisiøse kvinner med stor skjønnhet kunne få betydelig innflytelse. Dersom en haremskvinne ble «ikbal» («yndling») ville hun få egne gemakker, båt, vogn og slaver. Fødte hun sultanen barn ble hun forfremmet, og dersom det dreide seg om et guttebarn, en potensiell ny sultan, ville moren få status som «sultana», herskerinne over haremet.

Konkurransen om å bli sultana var knallhard og nådeløs. For selv om man lå an til å bli sultana, hadde man dårlig beskyttelse. Å få et guttebarn var derfor bare starten på en lang og livsfarlig øvelse i selvforsvar. I og med at gutten bodde sammen med moren i haremet til han ble 12 år, var både mor og barn truet på livet hver eneste dag. Et eksempel på hvor usikkert det var å bo i haremet når det trakk opp til rivalisering om sultanatet skriver seg fra 1595: Mehmed III fikk 19 av brødrene sine drept, mange av dem var bare spebarn. I tillegg ble 7 gravide haremskvinner puttet i sekker og slengt på havet. Ingen skulle vokse opp til å true hans stilling.

Derfor var det heller ingen selvfølge at man ble gammel i haremet. Historiene om giftmord og drukninger av rivaler er mange. Da var det kanskje ikke så rart at spådomskunst og ulike former for magi ble dyrket ivrig. Alt som kunne gi et hint om hvor framtiden bar var gull verdt for den som ville klare seg. Men selvfølgelig ble det også inngått sterke vennskapsbånd og allianser mellom kvinnene.

Odaliskene levde et luksusliv. De kunne lufte seg i flotte hager og tilbringe timesvis i store badeanlegg, men isolasjonen fra omverdenen var nesten total. Livet i Seraiet var passivt og ørkesløst. Løsningen ble opium for mange. Den hvite valmuens behagelige og sløvende effekt var et kjærkomment middel til virkelighetsflukt. Kvinnene hadde gjerne lange opiumsseanser på kveldstid.

Det sier seg selv at én sultan ikke maktet å feie over hundrevis av damer. De fleste gikk faktisk bare til sengs med en begrenset gruppe favoritter, og holdt til og med avtalebok for å unngå sjalusidramaer. Og selv om det finnes eksempler på sultaner som lå med et stort antall kvinner (Murad III), er det også eksempler på de som faktisk klarte seg med bare en elskerinne (Selim I). Av den grunn trivdes både lesbiske tendenser og eksperimentering med sexleketøy i haremet. Vi vet at evnukkene, som hadde kontakt med verdenen utenfor, skaffet seg forseggjorte dildoer. Det er ikke umulig de tok imot bestillinger fra odaliskene også, mot bestikkelser selvfølgelig.

Regelrette orgier ser derimot ikke ut til å ha forekommet, selv om sinnsyke herskere som Ibrahim I kan ha vært mer tøylesløse enn andre. Men han var kanskje mer interessert i blodbad enn sex. Under en av sine voldelige nykker befalte han at alle kvinnene i haremet skulle gripes, stappes i sekker og kastes på havet. En av dem ble imidlertid reddet av franske sjøfolk. Hun ble tatt med til Paris, hvor hun vakte oppsikt med sine fortellinger om livet i sultanens harem.

På denne tiden var det faktisk moren til Ibrahim som i det store og hele styrte det ottomanske riket. Mens den gale sønnen gikk amok i haremet hadde Kösem, som hun het, bukten og begge endene i styre og stell. Gjennom sønnene styrte hun riket i nesten 50 år. Hun fikk imidlertid en grusom død i 1687 da evnukkene kvalte henne under en av de sedvanlige maktkampene. Med hennes død tok også det som er blitt kalt «Kvinnenes styre» slutt.

I periodene hvor sultanenes mødre dominerte (på grunn av mindreårige/uskikkete sultaner i kombinasjon med svake ministre etc.) var det ofte dem utenlandske diplomater henvendte seg til. For selv om sultanen i teorien hadde makten, måtte også han rådføre seg med sin mor, som var haremets herskerinne. Skikkelser som Roxalena (opprinnelig en russisk slavepike), Baffa (opprinnelig fra Venezia) og selvfølgelig Kösem kunne på den måten gå inn i historien som mektige damer i en verden ellers dominert av menn.

I 1909 ble det gamle sultanveldet styrtet av radikale reformister, de såkalte «Ungtyrkerne». Nå ble haremhold forbudt ved lov. Det utspant seg rørende scener i det store Seraiet; fattige fjellbønder fra fjerne trakter i Kaukasus og andre steds fra kom til storbyen Istanbul for å hente sine kvinnelige slektninger. Men ikke alle ble hentet. Disse kvinnene måtte pent bli boende i det gamle palasset, som levninger fra fortiden. Tidlig på 1900-tallet var det heller ikke uvanlig at tidligere haremskvinner og evnukker dro rundt i Europa og viste seg fram mot betaling.

(Min hovedkilde her er boka «Harem – verdenen bak sløret». Den er skrevet av Alev Lytle Croutier, som sågar kan skilte med tidligere haremskvinner i sin egen familie.)

2 Responses »

 

Voldskurven i et historisk perspektiv lørdag, sep 15 2007

Arkivgraving nå. Fra Klassekampen 30. mai 2005:

Den alvorlige volden i dagens Norge er trolig like omfattende som den var på 1500-tallet, viser førsteamanuensis Ferdinand Næshagen i kommende nummer av Historisk tidsskrift.Sammenlignet med vår tid var middelalderen og 1500-tallet klart mer preget av vold, drap og knivstikking, sier tradisjonell tenking. Men er dette nødvendigvis rett? Nei, sier Førsteamanuensis Ferdinand Næshagen ved Politihøgskolen.

Den allmenne teorien blant voldsforskere og historikere har vært at voldsutviklingen fra 1500-tallet og fram til i dag har fulgt en slags L-kurve. Volden gikk kraftig ned i løpet av 1600- og 1700-tallet, for så å flate ut på et stabilt lavt nivå. L-kurven kan tilsynelatende underbygges med tall. Leser man sakfallslister fra 1500-tallet, viser de en drapsrate på 10 til 15 per 100.000 innbyggere per år. På 1900-tallet og i dag er tallene helt annerledes. De ligger nokså stabilt på knapt ett drap per 100.000. Ergo: Vi er langt mindre voldelige enn våre landsmenn på 1500-tallet.

Næshagen, derimot, hevder at voldskurven ikke ligner en L, men en U. Ja, det var en dramatisk nedgang på 16- og 1700-talet, men bunnen ble nådd rundt 1790. Siden har den gradvis steget igjen, og stigningen har trolig vært mest dramatisk etter Andre verdenskrig. Voldsforskerne har nemlig glemt å ta hensyn til ett vesentlig moment: Legevitenskapens enorme framskritt. – Det vi må ha klart for oss, er at de færreste drapsmenn har som intensjon å drepe offeret. De fleste drap kommer som resultat av mer eller mindre tilfeldig vold. Og i et moderne samfunn greier legevitenskapen å hindre at folk som blir utsatt for vold, dør som følge av skadene gjerningsmannen har påført dem.

(…)

… dagens drapsrater ville vært ti ganger høyere hvis vi hadde hatt den samme standeren på medisinsk hjelp i vid forstand som man hadde i 1940. Da regner han med effekten av dårligere veier, færre ambulanser, ingen helikoptre, færre og mindre kyndige leger, ingen munn-til-munn-gjenoppliving og ingen nødtelefon.

Næshagen mener også at den moderne forestillingen om at menneskene på 1500-tallet var i sine følelsers vold, er feil. – Jeg har altså regnet på sakfallslistene fra 1500-tallet. Det som blant annet avgjorde hvor store bøtene ble, var hva slags type vold gjerningsmannen hadde begått. Mange knivstikk eller økseslag ledet til høyere bøter. Listene viser at volden som regel var begrenset til ett knivstikk eller ett slag med øks. Folk var altså ikke så ukontrollerte da. Vi er trolig mindre kontrollerte i dag. 
 

Leave a Response »

 

Hva het den første amerikanske presidenten? torsdag, aug 16 2007

Riktig svar er Peyton Randolph. Faktisk. Og velkjente George Washington dukker ikke opp i presidentrekken før på 15. plass.

Den – i norsk sammenheng – ukjente Peyton Randolph var den første av i alt 14 presidenter i The Continental Congress (som ikke holdt hus i Washington D.C.). Denne kongressen var representasjonsforaet for de 13 britiske koloniene i Nord-Amerika.

På sitt andre møte fattet The Continental Congress et vedtak om at Storbritannia hadde erklært dem krig, og utpekte George Washington til øvertskommanderende for The Continental Army.

Etterfølgeren til Randolph, John Hancock, var president da Uavhengighetserklæringen ble vedtatt.

Og så, 13 presidenter senere - den 30. april 1789 – ble George Washington sverget inn som den første presidenten av USA. Men han var altså ikke den første amerikanske presidenten.

(For å lese mer om de aller, aller første amerikanske presidentene kan du gå til anskaffelse av Stanley L. Klos bok “President Who? Forgotten Founders” fra 2004.)

3 Responses »

 

Myten om hekseprosessene fredag, jun 22 2007

Norges ledende ekspert på hekser og trolldomsprosesser, Rune Blix Hagen  har ved flere anledninger tatt et oppgjør med mytene om hekseprosessene. Blant annet slik de resirkuleres i Dan Browns famøse Da Vinci-koden (akk, ja… den igjen…). Dan Brown hevder nemlig at hellige kvinner ble gjort til hekser og brent over hele Europa i et antall av 5 millioner. I en artikkel i bladet Historie fra 2005 måtte Hagen - nok engang - gjenta seg selv:

Mytene om de historiske trolldomsprosessene er mange og seiglivete. I flere tiår har historikere og andre kulturforskere forsøkt å bringe frem mer edruelig viten om fenomenet. Forsøkene fortoner seg ofte som en kamp mot vindmøller. Men vi gjør atter et forsøk: Hekseprosessene var ikke uttrykk for en masseforfølgelse av kvinner – det var ikke flere millioner som havnet på bålet, men rundt 40 000 og av disse var 10 000 menn.

Det er mildt sagt en markant forskjell på 5 millioner og 40 000. Og at 25% av ofrene var menn er noe vi sjelden blir minnet om. Og det er flere myter som må knuses, i følge Hagen:

Blant de kvinner som ble offer for heksejakten, finner vi omtrent ikke spor av jordmødre. Det var ingen hemmelig kunnskap som ble forsøkt utryddet.

(…)

Et annet viktig poeng er at inkvisisjonen i Sør-Europa var lite opptatt av hekser. Spania hadde svært få hekseprosesser og var det første europeiske landet som avkriminaliserte trolldomsvirksomhet. (…) I Portugal kan antall hekseprosesser telles på ei hånd. (…)

“I Roma tror vi ikke på hekser”, uttalte paven midt under heksebålenes verste tid i nordiske, protestantiske land.

Med det samme vi er innom temaet bør vi nok også si litt om hvilket tidsrom hekseprosessene fant sted i. Det var nemlig ikke i den utskjelte middelalderen, men fra slutten av 1500-tallet og hele 1600-tallet, skriver Hagen på hjemmesiden sin:

I enkelte land, for eksempel Polen og Ungarn, fortsatte trolldomsprosessene til midten av 1700-tallet. Etter 1740 og før 1500 er hekseprosessene et sporadisk fenomen. Og de var på sitt mest intense fra 1580 til 1630.

(…)

Jo flere arkiver historikerne undersøker, jo lavere blir tallet på dødsdømte hekser!
De fleste europeere på 1500- og 1600-tallet fikk aldri oppleve rettslig forfølgelse av trollfolk eller heksebrenning. For europeiske kvinner på denne tiden var sjansen for å bli brent på bål helt minimal! I et Europa med rundt 100 millioner innbyggere kan hekseprosessene oppfattes som et marginalt fenomen. Enkelte historikere mener at oppgaven består i å forklare hvorfor prosessene ikke grep mer om seg.

Og med dette håper jeg noe av mytetåken har lettet. Inntil neste gang den legger seg over landet.

PS!
La meg bare avslutningsvis fortelle om da en kvinnelig vikarlærer i historie brukte en hel time på å spre mytene om hekseprosessene. Jeg tror det må ha vært i 5. eller 6. klasse. Seansen antok etterhvert et visst preg av hets, hvor vikaren ble stadig mer gira og agitatorisk på vegne av kvinnekjønnet. Både jeg og flere av kameratene mine satt iallfall igjen med en kraftig følelse av at vi ble holdt kollektivt ansvarlige for “historiens verste massemord” som fant sted 3-400 år før vi ble født. For dette var jo noe “mannfolka” sto bak. Særlig de som var kledd i mørke, fotside kapper og bar kors på brystet. Og i følge samme vikar ble man gjerne brent på bålet fordi man hadde rødt hår. “Det fantes ingen bedre grunn enn det”, husker jeg hun slo fast. Uten å blunke.

Propagandaforestillingen gjorde inntrykk. Jeg endte opp med å godta disse påstandene i nesten 15 år, før jeg tilfeldigvis kom over artikler av historikere som dissekerte mytene. Så lenge kan en villfarelse sitte fast. Og tydeligvis sitter de fremdeles fast hos mange. Blant annet i steinrike bestselger-forfattere.

11 Responses »