Knollen som forandret verden mandag, okt 19 2009

For de av oss som har vært opptatt av hvilke konsekvenser naturressursene i Den nye verden fikk for utviklingen i Den gamle verden, er opplysningene nedenfor kjent fra før. Men det er interessant med statistikken som presenteres. Den har jeg ikke sett før.

Hva snakker vi om her? Gull, sølv? Niks, den i særklasse viktigste amerikanske ressursen er en ydmyk og hverdagslig knoll, som tilfeldigvis også er svært næringsrik, lar seg dyrke i marginale jordbruksområder, kan langtidslagres og som i motsetning til korn ikke er så utsatt for ildspåsettelse under krig. Resultat; den fattigere delen av befolkningen øker radikalt sjansene for å overleve i dårlige tider, og får økt næringsinntaket i normale tider. Og konsekvensen av dette igjen er befolkningsvekst og urbanisering, som igjen skaper ringvirkninger…

Det er Foreign Policy som i spalten In Box melder om en historisk knollstudie gjort av to økonomer:

Does the modern world owe its very existence to the humble spud? A recent study by a pair of economists suggests that the introduction of the American potato to Europe and later Asia and Africa might have been one of the most significant events in the history of human development.

(…)

Qian, along with Harvard University’s Nathan Nunn, decided to see how universal the connection was. Looking at population trends from 1700, when the potato was introduced to the Old World, to 1900, they estimated that 12 percent of the population growth and 47 percent of the urbanization during this period was directly potato-related. Moreover, regions that are more suitable for potato cultivation — Europe and India — tended to urbanize and develop much faster than places that aren’t, such as sub-Saharan Africa.

Mer om denne studien finner du HER. Artikkelen har et par interessante illustrasjoner som jeg tar med.

Først en graf som viser befolkningsutviklingen (generelt og i bysentra):

Dernest et verdenskart hvor områdene som passer for potetdyrking er markert:

Leave a Response »

 

Større utvandring enn antatt? tirsdag, okt 13 2009

Historikerne har vanligvis regnet med at rundt 800 000 nordmenn utvandret til Amerika mellom 1825-1975. Men i følge Sverre Mørkhagen, som har skrevet den første nye utvandringshistorien på over 30 år, må det tallet justeres opp til rundt 1 million.

Boka heter “Farvel Norge”, og er omtalt i dagens Aftenposten:

Ifølge Sverre Mørkhagens kilder må tallet på nordmenn som dro over havet til Nord-Amerika justeres opp fra 800.000/850.000 til rundt én million mennesker. Med den bakgrunn hevder han at det i dag trolig er flere norske etterkommere i USA enn det er nordmenn i Norge.

Bare i de 35 årene mellom 1880 og 1915 dro så mange som en halv million nordmenn.

Til sammenligning trekker Mørkhagen frem at folketallet i Norge i 1890 passerte to millioner.

Han fastslår også at utvandringsstrømmen fra Norge var 3,5 ganger så sterk som den gjennomsnittlige for hele Europa. Skulle det ha reist like mange mennesker fra det øvrige Europa som fra Norge, ville 147 millioner mennesker ha søkt lykken i Nord-Amerika. Ikke de rundt 41 millioner som faktisk seilte vestover fra europeiske havner.

(…)

Relativt få nordmenn dro hjem igjen til Norge for godt. Mørkhagen støtter seg på utvandringshistorikeren Ingrid Semmingsen, som anslo at det rundt 1920 bodde ca. 50.000 hjemvendte norskamerikanere i Norge. Det var et lavt tall sammenlignet med andre emigrantgrupper.

Forlaget har også lagt ut en liten videosnutt hvor Mørkhagen snakker om boka.

Leave a Response »

 

Russland mot Napoleon torsdag, okt 8 2009

Kombinasjonen russiske styrker + russiske stepper + russisk vinter har som kjent spilt en avgjørende rolle i militærhistorien ved flere anledninger. Før Hitlers armeer fikk juling, var det Napoleons La Grande Armée som ble knust av denne trippelutfordringen.

Men mens tyskernes tap på østfronten vanligvis kobles tett sammen med nazistyrets endelig sammenbrudd, er ikke Napoleons endelige tap blitt knyttet like intimt til det katastrofale felttoget i Russland. Eller sagt på en annen – og kanskje mer presis – måte; russernes rolle i nedkjempingen av Napoleon er undervurdert. I det minste har vi i Vesten en tendens til å undervurdere den.

De russiske styrkenes innsats har gjerne blitt inkorporert i en mer generell fremstilling av hvordan de allierte troppene kjempet mot franskmennene, og om noen har blitt gitt spesiell oppmerksomhet har det som regel vært den reformerte prøyssiske hæren. Brorparten av kildematerialet har gjerne vært fransk, og fokuset på russerne har vært svært fiksert på året 1812.

Men nå kommer Dominic Lieven (hvem ellers?) med en ny bok som tar mål av seg å endre perspektivet på den russiske innsatsen i kampene mot Napoleon også utover Russlandsfelttoget i 1812. “Russia Against Napoleon: The Battle for Europe, 1807 to 1814″ presenteres slik av forlaget:

This book tells the story of one of the most astonishing dramas in Europe’s history. In the summer of 1812 after years of uneasy peace, Napoleon, the master of almost the whole continent, marched into Russia with the largest army ever assembled, confident that he would sweep everything before him. Less than two years later the Russian army was itself marching into Paris and Napoleon’s empire lay in ruins.

Professor Charles Esdaile anmelder boka i Literary Review, og er full av godord. Men først bruker Esdaile litt spalteplass på å påpeke unnlatelsessyndene jeg har nevnt. Han summerer opp den russiske rollen i krigene og maktspillet slik:

… from 1805 onwards Russia was a key player – indeed, in some respects the key player – in the international relations of Napoleonic Europe; the campaign of 1812 was not just an episode of positively epic dimensions, but also a moment of seminal importance in the history of modern Russia, the echoes of which continued to reverberate throughout the life of the USSR, if not beyond; and finally in the bloody battles of 1813-14 it was Russian troops who made up the largest part of the Allied armies and, arguably at least, Russian leadership that ensured the overthrow of Napoleon.

Esdaile trekker fram hvordan Lieven understreker tsar Alexanders aktive rolle i byggingen av alliansen mot Napoleon, og hva slags strategiske mål den skulle ta sikte på (uthevelsene er mine):

Particularly in 1813-14, ‘war, war’ was at all times accompanied by ‘jaw, jaw’, as the growing number of members of the Allied coalition jostled for position with one another and gradually elaborated a common position in respect of Napoleon (a process that, in testimony to the immense differences that bedevilled the anti-Napoleonic camp, was not completed until March 1814). In this respect, Lieven places great weight on the efforts of Alexander himself. Having already been the heart and soul of Russian resistance in 1812 and, according to the author at least, a leading influence in the great victory of Leipzig, the tsar struggled to ensure that the Allies aimed at nothing less than the overthrow of Napoleon. In this, of course, he was not alone (Britain’s Lord Castlereagh was a strong exponent of the same policy), but, as Lieven points out, it is almost certainly the case that, without the Tsar’s commitment to war to the death, Napoleon could well have been left on the throne of France in 1814, thereby rendering null and void all the slaughter and suffering of the previous two years.

Men hvordan maktet den russiske hæren å slå så effektivt tilbake utenfor eget hjemland og ekstreme vinterlige forhold? Var ikke den russiske hæren et sørgelig umoderne skue?

… what about the much touted idea that Russian soldiers were simply too stupid to run away? As might be expected, Lieven does not dignify such claims with a direct response, but instead we hear a great deal about the internal organisation of the Russian regiment. Utterly isolated from civilian society, Russian soldiers evolved in a very close-knit world of their own, and this imbued them with immense loyalty to one another; it was this loyalty that sustained them in such dramatic fashion on the battlefields of Borodino and Leipzig.

This leads to the central message of Lieven’s work. For him, the Russian army of the late eighteenth and early nineteenth centuries was clearly a force of great strength and versatility that was more than capable of meeting the challenges posed by the French Revolution and Napoleon without having to engage in fundamental change. And, as with the Russian army, so with the whole of the Russian state. Far from being some ramshackle eastern despotism, this was in many ways a vibrant and forward-looking organism that possessed extraordinary resources and even offered a number of the advantages that are normally associated only with the French Revolution.

Bonustips: Se også intervjuene svenske Axess TV har gjort med Lieven.

“Det ryska imperiets kollaps”

Den brittiske historikern Dominique (sic) Lieven har ägnat sin forskning åt den ryska staten och det ryska imperiets tillväxt genom seklerna. I det här programmet tar han upp Rysslands säregna historiska öde att vara en stat som ligger i utkanten, först av det bysantinska imperiet, där Konstantinopel var centrum, och sedan av Europa, där stater som Frankrike och England var de imperiala stormakterna.

“Imperiernas historia”

Thomas Gür intervjuer Lieven om temaet imperier.

Mellan det förkristna Assyriska väldet och tjuguhundratalets Sovjetunionen har begreppet imperium getts vitt skilda innebörder.

Leave a Response »

 

Wyatt Earp – en myte blir skapt av Hollywood fredag, aug 21 2009

(Denne posten er et dobbeltapropos; til forrige post og til Levende Histories temanummer om Ville vesten.)

Det er laget anslagsvis 2 dusin filmer hvor Wyatt Earp enten er hovedperson eller bifigur. Særlig 7 av dem er verdt å nevne: “Frontier Marshall” (1939) med Randolph Scott, “My Darling Clementine” (1946) med Henry Fonda, “Gunfight at the O.K. Corral” (1957) med Burt Lancaster, “Hour of the Gun” (1967) med James Garner, “Doc” (1971) med Harris Yulin, “Tombstone” (1993) med Kurt Russell og “Wyatt Earp” (1994) med Kevin Costner.

Takket være disse filmene er Wyatt Earp blitt en av de mest navngjetne skikkelsene fra USAs 1800-tall, og mannen er vokst til å bli en metafor/symbol for sterke, ensomme og rettskafne menn som kjemper for å opprettholde lov og orden i Det ville vesten.

Men i sin egen samtid var han en relativt ukjent figur. Det var først etter at forfatteren Stuart Lake i 1931 skapte en myte rundt Earp med boka “Wyatt Earp: Frontier Marshall” at navnet ble kjent. Lake ga Earp helterollen som ensom lovmann i vanskelige omgivelser. Senere filmer benyttet gjerne Lakes bok for å gi seg selv historisk autensitet, men Lakes bok var en salig miks av fantasi og løsrevne fakta.

Virkelighetens Earp var en mann som livnærte seg som gambler og småsvindler vel så mye som lovmann. Han hadde dessuten en bakgrunn som hestetyv og bøffeljeger.

Livet hans var heller ikke så høydramatisk som enkelte filmer vil ha det til. I løpet av sin tid som lovmann i notoriske Dodge City skal han bare ha tatt livet av én mann.

Det berømte oppgjøret ved O.K. Corral varte bare noen få sekunder, og var såpass kaotisk at ikke engang øyenvitnene klarte å bli enige om hva som egentlig hadde foregått.

Så godt som alle filmene er derfor bedre eksempler på mytologisering enn på balansert historieformidling. Men hver av dem er interessant på egne vilkår – siden de sier mye om hvordan ulike epoker forholder seg til samme bit av historien.

Den første filmen om Earp, “Frontier Marshall”, var basert på boka til Lake. Interessant nok hadde regissøren møtt Earp noen år tidligere, og konkludert med at gamlingen var en tvilsom figur. Likevel tegner filmen et skinnende rent helteportrett av ham. Sjangerkravene veide tyngre enn noe annet.

 

John Fords “My Darling Clementine” gir Earp en mer metaforisk rolle, som representant for sivilisasjonen. Eksempelvis er han ikke bare ute etter hevn. Han ønsker å skape et mer ordnet og trygt samfunn for alle.

I “Gunfight at the O.K. Corral” skildres det sentrale oppgjøret som en paramilitær operasjon som tar hele 6 minutter. Scenen kan godt sies å ha vært skoledannende. Mer interessant er den subtilt homoerotiske skildringen av forholdet mellom Earp og Doc Holiday. Den holder seg på det psykologiske nivået, men er tydelig nok. Den kommer til uttrykk i flere replikker.

“Hour of the Gun” er en problematiserende western. Den begynner med O.K. Corral, for deretter å fokusere på volden som følger i kjølvannet av episoden. Filmen skildrer en moralsk ambivalent Earp.

Denne tendensen er forsterket i “Doc”, hvor Earp portretteres som en korrupt lovmann. Som tittelen antyder er det den tuberkuløse gambleren Doc Holiday som er “helten” her. Begge de to siste filmene er en del av en revisjonistisk tendens innen westengenren, og målgruppen er generasjonen med autoritetsskeptiske 68-ere.

 

De to filmene fra 90-tallet er svært ulike hverandre. “Tombstone” er rett og slett en moderne actionfilm – ikledd westerngevanter – med høye drapstall og en portrettering av Clanton-klanen som en slags proto-mafia. “Wyatt Earp” er derimot – antakelig – den hittil mest historisk korrekte filmen om legenden Earp, siden den i stor grad tar for seg mannens dårlige sider og skavanker. (Filmens underholdningsverdi er nok mer diskutabel, vil mange si.)

 

Til syvende og sist må man imidlertid stille et spørsmål om hva slags funksjon en film om en historisk skikkelse skal ha? Skal den etterstrebe korrekte detaljer i størst mulig grad, eller er det sentrale å trekke ut en essens/mening av faktaene? Den første strategien sliter med at alle detaljer og nyanser uansett ikke får plass innenfor rammene av 2 timers spilletid. Og det er en fare for at de detaljene som faktisk blir tatt med kan skape et fortegnet bilde av det som skjedde.

Kanskje det tross alt er bedre å gjøre slik John Ford insisterte på – blant annet i “My Darling Clementine”: Gjør det enkelt, men forhold deg til den overbyggende meningen i historien. Trekk ut essensen.

Det er her debatten har stått og vil stå. Og den vil neppe ta slutt. Problemstillingen blir ikke enklere av at én løsning ikke passer alle prosjekter.

2 Responses »

 

Kortfattede betraktninger rundt “Jonathan Strange & herr Norrell” søndag, aug 9 2009

“‘Can a magician kill a man by magic?’ Lord Wellington asked Strange. Strange frowned. He seemed to dislike the question. ‘I suppose a magician might,’ he admitted, ‘but a gentleman never could.’”

Shock and awe: Nå skrives det om skjønnlitteratur her på bloggen! “Jonathan Strange & herr Norrell” er debutromanen til Susanna Clarke. Og årsaken til at du finner den omtalt på Nekropolis er at vi snakker om en roman i sjangeren alternativ historie.

Handlingen utspiller seg under Napoleonskrigene og tar utgangspunkt i premisset om at magi har spilt en sentral rolle i Englands historie. I romanens nåtid er det imidlertid lenge siden noen utøvende magiker har vært aktiv. Den engelske magien ser ut til å ha blitt ensbetydende med akademiske studier utført av noen få entusiaster. Men så kommer den eksentriske, sosialt inkompetente og ganske selvgode Gilbert Norrell på banen. Han har – gjennom årevis med studier – lært seg praktisk magi. Tittelens andre navn, Jonathan Strange, blir etter hvert herr Norrells lærling. Og Strange er av en ganske annen støpning. Det ender i rivalisering mellom de to.

Romanen er delvis bygd opp som faghistorisk bok om disse to, med et vell av fotnoter. Jeg synes dog ikke at alle fotnotene er like vittige/interessante.　

Noe av det beste med boka er derimot måten den forholder seg til magi på. Den problematiserer praktisk magi ved at den i episode etter episode understreker at magi verken er enkelt eller fritt for alvorlige konsekvenser. Det må man jo si; en fantasyroman som får leseren til å være glad for at magi ikke finnes, det må da være noe for seg selv?

All god dramatikk må by på kvalifisert motstand – helst på flere plan – og i motsetning til en del andre har Clarke tatt denne utfordringen på alvor.  

Jeg skrev en sak om fantasysjangerens problemer ifjor, angrepet fra en litt annen vinkel, som jeg mener fremdeles har all mulig gyldighet:

“Fantasiens begrensninger”

Sitat:

Appellen til fantasy er selvfølgelig at sjangeren byr på et univers hvor «alt kan skje». Her finner vi samtidig sjangerens hovedproblem. For der alt er mulig, kan det også bli dårlig med spenning. Paradoksalt nok kan grenseløse muligheter redusere både relevansen og det kreative potensialet til et drama. Dette skyldes at utfordringene og farene i et magisk univers alltid står i fare for å reduseres til skinnutfordringer og kvasifarer.

(…)

Dette er et slitasjeproblem for fantasysjangeren. Selv om man stadig ruster opp i magidivisjonen, får man ikke automatisk et medrivende drama av det. Konsekvensen kan snarere bli det motsatte. Publikum kan bli så overfôret på store tablåer fylt med fantastiske innslag at man slutter å la seg imponere. Og i stedet får øye på svakhetene i selve historien.

Men i tillegg til dramaturgisk latskap, sniker et annet – og langt større – problem seg med på lasset: Dersom publikum ikke er overbevist om at noe virkelig står på spill, vil ikke all dramatikk i hele verden gjøre inntrykk – uansett hvor spektakulært det måtte være servert. Fraværet av genuin motstand ribber historiene for muligheten av ekte tragedie.

Dette har dimensjoner utover den eventuelle underholdningsverdien. Opprinnelig var ikke drama og fortellinger ment som harmløs tidtrøyte. De var et medium for formidling av innsikter i hva tilværelsen hadde å tilby og hvilke utfordringer den rommet. I et sekularisert samfunn, hvor kildene til autoritativ kunnskap er svakere og mer omstridt, blir drama enda viktigere. At vårt sekulariserte samfunn på toppen av det hele er et informasjonssamfunn – hvor fortellingene er å finne overalt, døgnet rundt – forsterker dette poenget.

Derfor kan man spørre om vi er tjent med at magi får en prominent plass i kulturen? Er vi tjent med å dyrke en kultur hvor muligheten for tragedie og behovet for anstrengelser underkommuniseres?

Og det var nok derfor jeg likte “Jonathan Strange & herr Norrell”. Der står de uheldige konsekvensene av magi i kø. Utfordringene føles reelle. Mulighetene for tragedie blir ikke underkommunisert. Dermed har romanen også relevans til det virkelige livet.

5 Responses »

 

Formasjonshistorikk onsdag, jun 24 2009

Jeg har alltid likt offensiv fotball. Og er neppe særlig alene om det. Dagbladet har en omfangsrik artikkel om utviklingen av taktikk og lagformasjoner opp gjennom historien idag, og her får vi vite at formasjonene var freskere før. Blant annet stilte England med en 1-2-7-formasjon i sin kamp mot Skottland i 1872. Skottene, som hadde fordelen av hjemmebane, var hakket mer defensive i sin 2-2-6-formasjon.

“Er dette noe for Drillo?”, spør avisen.

Kanskje, men da trenger vi nok en lynhurtig blekksprut av en keeper – med falkeblikk og 100% konsentrasjon.

Leave a Response »

 

200 år som forandret verden søndag, mai 3 2009

Da jeg for 3-4 år siden stiftet bekjentskap med statistikken den svenske professoren Hans Rosling hadde sammenstilt, ga det meg flere solide aha-opplevelser. Jeg har knapt vært alene om det. Roslings funn og konklusjoner har hatt den effekten på svært mange. Det er klassisk myteknusing han bedriver.

Ikveld viste SVT et portrettprogram om mannen, noe som inspirerte til denne posten. Dokumentaren kan sees på SVT Play. Eventuelt kan du få med deg reprisene: SVT2 torsdag 7 mai kl 16.20, samt SVT2 lørdag 9 mai kl 15.15.

Fra programomtalen:

Han har en sällsynt förmåga att förvandla tråkig statistik till underhållning – emellanåt krönt med bejublad svärdslukning. Vändpunkten kom med de rörliga bubblorna, den banbrytande grafiken som köptes av Google för många miljoner. Pengarna har blivit till en ideell stiftelse med åtta anställda, som ska göra statistiska data om världen begripliga och sprida “en faktabaserad världssyn”.

Samtidigt är Hans Roslings budskap ovanligt optimistiskt: ser man tillbaka har världen faktiskt blivit väldigt mycket bättre.

- Det finns inte längre några i-länder och u-länder! säger Hans Rosling. De vi kallar u-länder är ju snart ifatt! Vi har bara inte förstått hur snabbt världen förvandlas. Inte minst Afrika – Uganda växer nu snabbare än Sverige nånsin gjort!

Han har en solid grund att stå på, efter flera år som läkare i Mocambique och 20 års forskning i Afrika.

Et av de sentrale poengene til Rosling er altså at verden har blitt ikke så rent lite bedre. Men denne utviklingen er grovt underrapportert i media. Det er den samme gamle historien: Gode nyheter selger ikke.

Men informasjonen fortjener å gjøres kjent, så klikk deg over på Gapminder og ta en titt. Du kan jo begynne med å se videoen “200 Years That Changed the World”.

In 1809 all countries of the world had a life expectancy under 40 years and an income per person less than 3000 dollar per year. Since then the world has changed but it was not until after the second world war that most countries started to improve.

For the first time, Gapminder can now visualize change in life expectancy and income per person over the last two centuries. In this Gapminder video, Hans Rosling shows you how all the countries of the world have developed since 1809 – 200 years ago.

Det er faktisk spektakulært gode nyheter.

Leave a Response »

 

Knips i det skjulte torsdag, mar 19 2009

At lite er nytt under solen - eller foran kameralinsene – kan du lese og se mer om/av i Dagbladet Magasinet på nett:

“Fanget Ibsen med skjult kamera”

One Response »

 

Kunsten å FÅ rett torsdag, feb 5 2009

Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer skrev i sin tid en kort bok kalt “Kunsten å alltid ha rett”, hvor han viser hvordan man kan vinne en diskusjon man egentlig har tapt. I dette syrlige lille skriftet går han systematisk igjennom 38 snedige og/eller simple knep folk bruker for å lykkes med dette.

Hovedbudskapet er at målet er å lure publikum over på din side. Man trenger ikke ha rett, bare gi inntrykk av å ha det. Og man trenger definitivt ikke overbevise motdebattanten. Når alt kommer til alt er det jo den som får folket med seg som har vunnet. Om han/hun vinner diskusjonen uten faktisk å ha rett er uvesentlig. Schopenhauer skrev etter sigende boka basert på mangfoldige negative erfaringer med verbalt smarte og opportunistisk anlagte motdebattanter i sin egen samtid.

Det som gjør dette til noe mer enn artig lesning av det kuriøse slaget, er selvfølgelig at de knepene Schopenhauer omtaler er i bruk den dag i dag. Mye brukt. Selvsagt av politikere, men først og fremst i media. I omtrent annenhver kommentarartikkel, petit, replikk et cetera du leser, forekommer noen av Schopenhauers “råd”. For ikke å snakke om i muntlige debatter og kommentarer i radio og TV. Og de ser ikke ut til å ha mistet sin effekt. Store deler av publikum lar seg fremdeles manipulere. Folk er nå folk og forblir folk, ser det ut til.

Blant rådene/knepene finner du gamle velprøvde strategier som:
Nr. 8: Gjør motstanderen din sint.
Nr. 18: Avbryt, avled diskusjonen.
Nr. 20: Trekk dine egne konklusjoner.
Nr. 30: Appellér til autoritet fremfor fornuft.

Men også hakket mer snedige teknikker som:
Nr. 1: Forlengelse. Trekk motstanderens synspunkter utover deres naturlige grenser.
Nr. 12: Bruk metaforer som stiller ditt synspunkt i godt lys.
Nr. 19: Generaliser, før du argumenterer mot generaliseringer.
Nr. 33: Påstå at “det fungerer i teorien, men ikke i praksis.”

Alle som ønsker å styre klar av skamløs manipulasjon i dagens mediesamfunn bør ta en titt på hva Schopenhauer har skrevet. Boka er lettlest. Og morsom.

Best av alt – den er tilgjengelig online: http://coolhaus.de/art-of-controversy/

Så nå er det bare å studere, notere og diskutere. Lykke til! 

PS! Det fantes forløpere til denne formen for utspekulert retorikk. I det gamle Hellas hadde man de såkalte sofistene, som blant annet Sokrates stilte seg skeptisk til.

PPS! Nettsiden butterfliesandwheels.com har laget sin egen moderniserte liste, ironisk titulert The Woolly-Thinker’s Guide to Rhetoric. “How to argue like a sheep. Vanquish your enemies with the help of our guide.”

Her støter vi blant annet på “råd” som:

Go Ahead, Contradict Yourself:

Don’t be afraid to make two mutually incompatible statements in one sentence. For instance, if you are a bishop, declare that the Church is not afraid of critical examination, but at the same time guards the ‘truths’ of its faith very jealously. If anyone asks how you can do both of those, exactly, just look vague and perhaps hum a little sacred music.

Play the theory card:

Talk about ‘theory’ a lot. Use the word ‘theory’ in every sentence. Say ‘theory’ with a special tone of hushed reverence. Ask people if they’re well up on ‘theory’. Everyone will be very impressed and very intimidated.

Translate:

If your opponent talks of evidence, you talk of proof. If your opponent mentions probability, you turn that into certainty.

If your opponent disagrees with your facts, say your opponent is offended. If your opponent claims to know something about the topic under discussion, call your opponent an elitist.

One Response »

 

Fjorårets bok torsdag, jan 8 2009

Av alle historiebøkene undertegnede pløyde igjennom i løpet av 2008 (et sted mellom 12-20, jeg finteller ikke), som også ble utgitt ifjor, er det én som i særlig grad utmerker seg: John Darwins “After Tamerlane” (som jeg noterte meg utgivelsen av i april).

Den har nesten alt som en god historiefaglig utgivelse skal ha: Den er godt og konstruktivt formulert, grundig researchet (finnes det noe godt norsk ord for dette?) og fremmer interessante perspektiver. Det den mangler er det personlige fokuset. Mange vil nok synes dette er en tørr og faktatung bok. Den er definitivt ikke skrevet etter malen til Anthony Beevor og liknende. Men for de av oss som trives med klart formulerte argumentasjonsrekker vedrørende store prosesser, er dette gefundes fressen. Riktignok har jeg støtt på Darwins hovedperspektiv hos andre historikere tidligere, men dette er første gang jeg har lest en bok som så fullstendig konsentrerer seg om dynamikken i det globale maktspillet etter 1400. Her skal det dog innrømmes at undertegnede er spesielt opptatt av dette temaet. Men vet du hva? Det er faktisk lov!

Noe mer detaljert – la meg sitere fra Maya Jasanoffs anmeldelse i The Guardian:

It may seem natural to trace the origins of current globalisation back to the history of European imperialism. The trouble is that this is not very accurate. In After Tamerlane, the Oxford historian John Darwin proposes a different version of how the world took on its present contours. Chronicling the history of empires since Tamerlane’s death, Darwin argues that the course of world history has been a fitful, complex process of competitive empire-building – driven as much by forces outside Europe, particularly Asia, as it has been by western ambitions.

Eller som John Gray oppsummerer poenget i sin anmeldelse i Literary Review:

There was nothing foreordained about Europe’s rise or its fall, nor were its empires different in kind from those of other times and places. The view that empire is ‘the original sin of European peoples, who corrupted an innocent word’ is a commonplace in the developing world and in the United States; but, as Darwin points out, the true origins of empire are to be found in processes of exchange and the accumulation of power that are practically universal.

Kort sagt; verdenshistorien etter 1400 er ikke den entydige fortellingen om The Rise of the West som man kan forledes til å tro. Og som mange – både de som dyrker og hater vestlig imperialisme – intenst holder fast ved. Andre aktører var (nesten like lenge) i like stor grad med på å forme rammene. Og som Darwin dokumenterer i “After Tamerlane”; det var ikke før nærmere midten av 1800-tallet at det sto klart at Vesten ville bli dominerende. Kampen om hegemoniet var langt jevnere og uavklart fram til den industrielle revolusjonen meldte seg med full tyngde.

Feilen som ofte blir begått når man studerer fortiden, er at vi med vårt tilbakeskuende, “altvitende” perspektiv vet hvor historien vil ende. Dermed fester blikket seg fort ved tendenser vi vet vil vokse seg dominerende på et senere tidspunkt. Vi forstørrer disse tendensene langt utover den rollen de faktisk spilte i samtiden.  Samtidig som vi forminsker og forkaster andre tendenser vi vet vil tape i lengden. Dermed ender vi opp med et dobbelt fortegnet bilde av fortiden.

Darwin brilliantly delineates a “global pattern” of imperial “competition, collaboration and coexistence”, in which Middle Eastern and Asian empires remained important players. Indeed, seen on this transcontinental canvas, “the case could be made that the real story in Asia” since 1750 “was one of Asian persistence and not of Asian defeat”, skriver Jasanoff i sin anmeldelse.

Tim Blanning følger opp i The Telegraph:

Contrary to received wisdom, it was not the oceanic discoveries of the 15th and 16th centuries that led to Europe’s global domination, for their effects were both patchy and long delayed. Among other things, Darwin reminds us that Columbus’s sailing times were not bettered for 150 years, that European colonists were thin on the ground for the best part of three centuries and that vast tracts of the colonial world remained unexplored (until c 1700 it was thought that California was a huge island, for example).

This was less an inexorable surge than a series of unplanned staccato lurches. For more than a century, between the 1620s and the 1740s, European expansion faltered altogether, while the Asiatic empires in Turkey, Persia, India and the Far East repeatedly demonstrated immense vitality.

(…)

The crucial ‘Eurasian Revolution’ did not begin until the second half of the 18th century, by which time the main protagonists were the British. By taking control of Bengal, they began the subjugation of the whole subcontinent. They were helped by the Russian seizure of the Crimea in 1783, which opened up the Ottoman Empire ‘like an oyster’.

(…)

It was only after 1815 that a ‘great divergence’ began, fuelled by industrialisation. For the first time the Asiatic economies found themselves hopelessly outpointed…

Som Darwins historikerkollega Felipe Fernández-Armesto har skrevet: “Det europeiske hegemoniet var reelt, men kortvarig”. Og selv etter at de (internt konkurrende) europeiske maktene definitivt overtok initiativet var utviklingen preget av flere “men”:

Yet just as empires were being created on which the sun never set, problems were accumulating. As Darwin shows in a particularly illuminating chapter, European control of the globe was always shot through with exceptions and anomalies.

In their different ways, the Turks, Persians, Chinese and Japanese all managed to devise successful strategies of resistance. China may have been humiliated repeatedly by the Europeans, but its actual frontiers today are much the same as they were two centuries ago. Ironically, India succumbed so completely just because it was so advanced.

Det er en fascinerende historie. Og detaljene finner du selvfølgelig Darwins bok. I tillegg til flere andre poenger som ikke er omtalt her. Dette er med andre ord en anbefaling av “After Tamerlane”, om du skulle være i tvil. Den fortjener å bli lest, selv om den ikke kan skilte med det narrative drivet til Beevor.

APROPOS (14/1):

Axess TV har gjort et intervju med Dominic Lieven i sin Global Axess-serie. Der snakkes det også om imperier.

Leave a Response »