Disraelia - en kontrafaktisk statsdannelse torsdag, Apr 3 2008

Den intellektuelle giganten Walter Laqueur har bedrevet litt kontrafaktisk historieskriving.

I “Disraelia: A Counterfactual History, 1848-2008″ byr han på et alternativt scenario for Midtøsten, hvor en jødisk stat blir etablert allerede på 1800-tallet. Under helt andre forutsetninger enn situasjonen var i 1948, over et større geografisk område og med et radikalt annerledes resultat - for regionen og staten selv. Dette er meget interessant lesning, slik kontrafaktisk historie ofte er. Men det ligger jo selvfølgelig i sakens natur at scenariet er omgitt av enkelte viktige “dersom”.

Som han selv skriver mot slutten:

… there is much reason to believe that this state, given a high birth rate, would have some sixty million inhabitants at the beginning of the 21st century. It would have advanced industries, leading the world in fields such as nuclear and computer technologies. It would be the fifth-largest oil producer in the world, economically reasonably healthy with a growth rate of 6-8 percent, competitive with Europe, America and even Asia.

(…)

Could such a state have come into being? Perhaps—assuming that the great anti-Semitic wave would have occurred in Europe eighty years earlier than it did, provided the Ottoman empire would have disintegrated eighty years earlier, and provided that the Jews of Europe would have read the signs of the times correctly, and under wise leadership would have followed a policy leading them to peaceful solutions.

But Hitler appeared on the scene only in the next century, and the Ottoman empire survived another eight decades. The Jews did not emigrate when it might have been possible, because there seemed no cogent reason to do so at the time. There is a world of difference between 1848 and 1948; what was possible a century earlier was no longer possible a hundred years later. Jewish assimilation was much more advanced; Arab nationalism had awakened.

One century could have been the difference between a strong and rich state, universally respected, and a small and relatively weak country, isolated, without important natural resources. There is a vast difference between a state of six million inhabitants and one with sixty, fortified by considerable oil fields and reserves. In terms of Realpolitik as well as moral legitimacy, six million are bad, an invitation to all kind of calamities; sixty million are beyond good and evil, other categories apply.

Les hele artikkelen HER.

No Responses »

 

Kautokeino-opprøret: Frigjøringsteologi på samisk søndag, jan 27 2008

Nils Gaups siste film byr på en forfriskende vinkling: Den skildrer kristne mennesker som helter. Men kristen propaganda er det neppe. 

…

De siste tiårene har kristne på film gjennomgående vært lite sympatiske bekjentskaper. Særlig dersom de er av den puritanske sorten. De er blitt en del av skurkegalleriet. Når en kristen figur dukker opp, er vedkommende minst en hykler, dersom han eller hun ikke er beint fram onde. Det er omtrent bare i okkulte skrekkfilmer - hvor man trenger teologisk hjelp for å nedkjempe Satan - at Kristus etterfølgere dukker opp i noe som likner helteroller.

Eksempelvis: I Robert Zemeckis Beowulf utspiller handlingen seg den tidlige middelalderens Danmark. Ved kongens hoff er det én person som er tilhenger av den nye troen, kristendommen. Han er også den eneste som holder - og konstant mishandler - en slave. Men mon tro om ikke slavehold - med tilhørende disiplinering - var en velkjent praksis også for den førkristne befolkningen i Norden?

Ellers støter vi på særdeles tvilsomme kristne skikkelser i både Da Vinci-koden, Kong Arthur, Goyas Ghosts og flere andre ferske produksjoner. Listen kan gjøres like lang som et tredje testamente.

Selvfølgelig er det gode grunner til mye av dette. Filmskapere vil sette fokus på historiske overgrep, for eksempel. Men problemet - iallfall vurdert utfra et dramasynspunkt - er at fokuset er så ensidig. Skildringen av mennesker med kors på brystet er forlengst henfalt til slappe klisjéer.

Derfor er det tilsvarende forfriskende å oppleve de nyfrelste - de er sågar puritanere - i Nils Gaups siste film. For her er læstadianerne helter! 

“Djevelens piss”

Kautokeino-opprøret er en svært personlig film for Gaup. Han er selv i slekt med noen av de involverte, og tilbrakte mye tid i arkivene for å kartlegge hendelsesforløpet. Ønsket om være historisk korrekt var stort.

Nå skal man jo ikke snakke lenge om filmskaperen Nils Gaup før man kommer inn på Hollywood. Mannen får laget amerikanske versjoner av filmene sine, og han opererer innenfor samme fortellertradisjon: Historiene får pent utfolde seg innenfor klassiske melodramatiske rammer.

Hendelsene i 1852 skildres således med utgangspunkt i en velkjent familiekrise: Kvinner har til alle tider slitt med ektemenn som drikker opp familiens inntekt. I Kautokeino-opprøret er det Elen som må slite med Mathis og hans besøk i “det sorte huset”. Der renner pengene rett i lomma på brennevinshandleren Carl Johan Ruth, som skamløst skor seg på den utbredte alkoholismen blant samene.

Men etter å ha overvært en svovelpreken av Læstadius kommer Mathis til en moralsk-religiøs erkjennelse, og legger om kursen i livet. Han er ikke alene. Det går en vekkelse gjennom det samiske miljøet. Flere og flere skyr “Djevelens piss”. Og forretningene til Ruth blir skadelidende. Dette vil han ikke finne seg i. Kjøpmannen tyr snart til knep som skal bringe hele situasjonen inn i en eskalerende konflikt.

På dette tidspunkt dukker det faktisk opp en klerikal skurk. Sognepresten Stockfleth, kalt “Ravnen” av læstadianerne, er en dobbeltmoralsk opportunist. Men Gaup gjør det ikke så enkelt som å sette likhetstegn mellom den lutherske kirkens tjenere og filmens onde krefter. Nikolaj Coster-Waldau bringes på banen som en forståelsesfull og sympatisk biskop. Uten at hans gode vilje er i stand til å forhindre den endelige konfrontasjonen.  

Kristen propaganda?

Så hvordan skal vi forstå Kautokeino-opprøret? Er dette kristen propaganda? Neppe. Gaup er ikke ute etter å frelse noen. Filmen peker på at mennesker under press søker til praktiske løsninger på sine problemer, men at et større ideologisk system ofte blir med på lasset. 

Det slås eksplisitt fast at det er problemene knyttet til alkoholismen som fører samene til Læstadius budskap. Filmen holder en forsiktig distanse til selve predikanten. Han skildres riktignok som en streng mann, men holdningen hans kan like gjerne tolkes som prinsippfast engasjement. Læstadius dramaturgiske funksjon er uansett bare å være en katalysator for endring. Men konsekvensen av vekkelsen skildres i et positivt lys. I Gaups utlegning blir Læstadius teologi først og fremst et redskap folk bruker til å gjenvinne kontrollen over egne liv. Den skal forstås som frigjøringsteologi, med brodden rettet mot de rike og mektige.

Dette perspektivet dominerer også fremstillingen av selve opprøret. Opptrappingen av konflikten skyldes utelukkende Ruths manipulasjoner. Da samene til slutt revolterer er det “rettmessig harme” som kommer til uttrykk, på klassisk melodramatisk manér. Filmen reflekterer ikke over om det er noe i den læstadianske læren som virker polariserende. Riktignok får vi små glimt av verdensbildet til de troende - deres kristendom er den sanne, i motsetning til Stockfleths forfalskede utgave - men dette gjøres mer eller mindre en passant.

Spørsmålet er om opprørerne var såpass radikalisert at det ble en medvirkende faktor til at liv gikk tapt. Opprøret er tross alt utypisk for samisk kultur. Verken før eller senere har konflikten mellom nordmenn og samer ført til slike voldshandlinger. Så hvor kom den fatale ingrediensen fra?

En slik problematisering er vanskelig å få øye på i filmen. Ruth er den evig urimelige provokatøren i fortellingen, og han initierer både selve konflikten og all opptrapping av den. Filmen tar heller ikke tak i den materielle forklaringsmodellen til opprøret - at reindriftssamene var satt under økonomisk press på grunn av økt kamp om beiteressursene. Men det har aldri vært god plass til upersonlige krefter i det melodramatiske universet. 

Trygg profesjonalisme

Gaup er en erfaren filmhåndverker, og rent fortellermessig er Kautokeino-opprøret et bevis på hans faglige profesjonalisme. Regigrepet er fast og trygt. Effektivt.

Av skuespillerne er det Anni-Kristina Juuso som utmerker seg i rollen som Elen - som hun tolker på en varm, overbevisende og intenst nærværende måte. Elen er filmens emosjonelle midtpunkt. Vi får aldri etablert et tilsvarende sterkt forhold til noen av de andre figurene. Ikke engang de to sentrale mannlige skikkelsene i selve opprøret, Aslak Hætta (Mikkel Gaup) og Mons Somby (Nils Peder Isaksen Gaup), makter å ta luven fra henne. Faktisk får vi et tettere emosjonelt bånd til Elens ektemann Mathis (Aslat Mahtte Gaup). Dette er imidlertid naturlig, siden det er en lang tradisjon for å bruke familien som omdreiningspunkt i melodramaet.

På skurkesiden gjør Mikael Persbrandt en rutinert, men ikke overvettes inspirert tolkning av Ruth. Heller ikke Bjørn Sundquist rydder ny skuespillermark i rollen som Stockfleth. Men så er jo også hans rollefigur en representant for  hovedtendensen i nyere film. Slik sett er Sundquists prestemann, “Ravnen”, strengt tatt en fremmed fugl i Kautokeino-opprøret.

(En noe annerledes og forkortet versjon av denne anmeldelsen har stått på trykk i Ny Tid.)

5 Responses »

 

Cowgirls mandag, des 10 2007

Ved siden av kjente Ville Vesten-navn som Wyatt Earp, Billy the Kid og Buffalo Bill finner vi noen grepa kvinnfolk. Meet the Cowgirls!

Calamity Jane

Den mest kjente - og beryktede - av alle skyteglade damer i Det Ville Vesten, er uten tvil Martha Jane Cannary, bedre kjent som «Calamity Jane». Hva som egentlig er sant og hva som er reinspikka skrønemakeri i hennes livshistorie er vanskelig å vite. Jane sørget nemlig for å spre bøttevis av historier om seg selv, den ene villere enn den andre, til minst 2 generasjoner med journalister. Hun solgte også en liten lefse av en bok kalt «Life and Adventures of Calamity Jane - By Herself» til alle som var interessert. Man bør ta det som står der med en pinsett salt, selv om det er spennende lesning.

Hun skal ha blitt født i Princeton, Missouri, 1. mai 1852. Noen hevder året var 1848. Som så mye annet i historien om Calamity Jane er også fødselsdatoen omstridt. Martha Jane Cannary var i alle fall eldst i en søskenflokk på 6, og viste sans for fart og spenning allerede fra barnsben av. Ikke minst kom dette til uttrykk når det gjaldt hester og riding. I 1865 emigerte familien hennes til Montana, en tur som tok 5 måneder. Under denne reisen måtte 13 år gamle Martha bidra under den daglige jakten på mat og brensel, noe som ga henne god trening i riding og bruk av skytevåpen. Ungjenta ble imidlertid foreldreløs iløpet av de neste 3 årene. Moren døde i 1866, faren året etter. Dette ble starten på et liv som omstreifer for Martha. Hun påstår i boken sin at hun etterhvert fikk arbeid som speider i hæren til general Custer, men historikerne krangler livlig om dette virkelig er sant. Ifølge Martha selv trakk hun i uniform i 1870, og red med Custer fra Wyoming til Arizona samme år.

I biografien forteller hun om mange dramatiske situasjoner hun havnet i mens hun var speider. Etter en av disse episodene ble hun også gitt kallenavnet Calamity Jane. Det skjedde i Goose Creek, Wyoming, i 1873. Indianerne i området var på krigsstien, og en dag falt avdelingen hennes i et bakhold. Martha hadde ridd i forveien, men tverrvendte da hun hørte at indianerne angrep. Offiseren som ledet avdelingen, kaptein Egan, ble alvorlig såret. Han hang og slang i sadelen sin, og var i ferd med å falle av, da Martha grep inn. Hun red resolutt inn i kampen, heiste kapteinen over på sin egen hest, og gallopperte i sikkerhet.Da Egan var på bedringens vei igjen, sa han spøkefullt til Martha: -Jeg døper deg herved Calamity Jane, slettenes heltinne. «Calamity» betyr «ulykke», så det hele var ment som ironisk spøk fra Egans side. Like fullt ble tilnavnet hengende ved henne. Fra nå av var Martha Jane Cannary ganske enkelt Calamity Jane.I juni 1876 tok hun over som postkusk på ruten gjennom Black Hills-området. Det var ikke uvanlig at kuskene ble angrepet og ranet på denne farlige ruten, men det skjedde nesten aldri med Calamity Jane. Skyteferdighetene hennes var altfor velkjent til at noen turte å prøve.

I denne perioden ble Calamity Jane kjent med en annen legende fra Ville Vesten, Wild Bill Hickok. Det har titt og ofte vært hevdet at de to var kjærester, men alt taler for det bare var snakk om vennskap. Noen mener til og med at de neppe kjente hverandre særlig godt.

Wild Bill var en beryktet fyllefant, gambler og bråkmaker, som møtte sin skjebne i Deadwood 2. august 1876. Han ble skutt bakfra i hodet av desperadoen Jack McCall mens han spilte kort. Uheldigvis for McCall befant Calamity seg i Deadwood da dette skjedde. Hun sporet opp morderen i byens slakterbutikk, og overmannet ham med en kjøttøks. Revolverne hadde hun nemlig glemt igjen ved sengestolpen da hun mottok nyheten om drapet på Hickok. Innbyggerne i Deadwood sperret McCall inne i påvente av at rettsaken skulle komme opp. Han klarte imidlertid å rømme, men ble senere fanget, ført for retten og hengt i Dakota.

En av de mest velkjente historiene knyttet til Calamity Jane fant sted våren 1877. Hun var på vei til Crook City, men underveis fikk hun plutselig se en dilligence uten styring. Kusken var drept, og en gruppe indianere fulgte vognen litt på avstand. Inne i dilligencen satt det 6 passasjerer. Calamity Jane praiet i all hast vognen, kastet av bagasjen for å minske vekten og førte så dilligencen trygt tilbake til Deadwood.

Høsten samme år forlot hun byen, og nok engang førte hun et omflakkende tilværelse som brakte henne fra Wyoming, via California og Arizona, til Texas. Her giftet hun seg i 1885, noen sier 1891, med Clinton Burke, fikk barn og levde et mer stillferdig liv de neste årene.

I oktober 1895 returnerte hun imidlertid til Deadwood. Clinton hadde forlatt henne, og enda en gang hadde hun tatt til landeveien. Janes tilbakekomst vakte stor ståhei, for i årenes løp hadde hun rukket å bli en legende i byen. Det var denne legendestatusen hun visste å spinne videre på når folk ba henne fortelle om sitt ville liv. Det er mer enn sannsynlig at hun har smørt tjukt på, men det er i alle fall blitt en god historie.

Hun døde 2. august 1903, og ble begravet i Deadwood, ved siden av Wild Bill Hickok. De siste 10-12 årene hun levde var hun mye syk, mest på grunn av et alvorlig alkoholmisbruk. Gamle bekjente skal til slutt ha hatt vansker med å kjenne henne igjen hvis det var lenge siden sist. Tragisk nok gikk det fort nedover med Calamity Jane, men legendestatusen har hun beholdt til dags dato.

Pearl Hart

En annen av Ville Vestens kvinnelige legender, Pearl Hart, var en vaskeekte «bad girl». Hun var opprinnelig fransk-kanadisk, født i Toronto i 1871. 

Etter et mislykket ekteskap, dukket Pearl opp i Phoenix i 1892. Ektemannen fulgte imidlertid etter, og de prøvde å finne gnisten i samlivet igjen. Men i en salig graut av tobakk, alkohol og tidvis morfin, gikk det dårlig. Ektemannen dro sin kos, og Pearl fikk raskt store problemer med å klare seg på egenhånd. Ikke minst psykisk. Hun skal ha forsøkt å begå selvmord 3 eller 4 ganger.

Heldigvis traff hun en fyr ved navn Joe Boot, som overtalte henne til å prøve lykken sammen med ham i nabobyen Globe. Her prøvde paret ut en temmelig tvilsom forretningsidé: Pearl lokket med seg kåte karer til et passende sted, og der stod Joe klar til å gi dem en velplassert «sovepille» midt på knollen. Deretter var det bare å loppe «kunden» for det han var verdt. I det lange løp viste det seg likevel at denne bissnissen ikke ga særlig avkastning. Økonomien fortsatte å være elendig for Pearl og Joe.

En dag mottok Pearl et brev fra familien med beskjed om at moren var døende. Hun ble desperat. Hjem ville hun, men paret var blakkere enn de berømte kirkerottene. Løsningen på de økonomiske problemene ble godt gammeldags landeveisrøveri. Det er i alle fall versjonen hun senere skulle gi dommeren i retten.

29. mai 1899 ble uansett dilligencen mellom Globe og Florence stoppet av det bevæpnete paret. Først ble de 3 passasjerene ranet for sammenlagt 421 dollars og en klokke. Så, pussig nok, fikk Pearl dårlig samvittighet, og ga tilbake 1 dollar til hver. Hun hadde ikke hjerte til å la dem fortsette helt raka fant.

Pearl og Joe ble raskt arrestert av sheriffen i Pinal County, dit de hadde rømt. I og med at det dreide seg om en kvinnelig landeveisrøver, vakte fangene stor oppmerksomhet i lokalsamfunnet. Dette syntes sheriffen var pinlig, og derfor ble Pearl sendt til et fengsel i Tuscon istedet. Joe, derimot, ble satt bak sprinklene i Florence.

Det viste seg etterhvert at Pearl ble noe av en medieyndling i Tuscon. Avisene fikk nyss om (den påståtte) bakgrunnen for ranet, og mange tok til å føle sympati med henne. Hun ble også tatt til inntekt for den gryende kvinnesakskampen, fordi hun uttalte seg om hvor betenkelig det var at en kvinne kunne fengsles, men ikke avgi stemme ved valg.

I fengselet traff hun en tyv ved navn Ed Hogan. Av en eller annen grunn fikk han lov til å bevege seg ganske fritt omkring bak murene. Han og Pearl omgikk hverandre jevnlig, og 12. oktober rømte de sammen gjennom et hull Ed hadde laget. De satte kursen for Deming, New Mexico, bare for nesten øyeblikkelig å bli lagt i jern av stedets sheriff.

Nå ble Pearl sendt tilbake til Florence, hvor hun og Joe skulle stilles for retten. Pearl fikk 5 år for dilligenceranet, til tross for historien om den syke moren, mens Joe ble dømt til hele 30 år i fengsel. Begge to skulle sone i The Territorial Prison i Yuma, men Pearl ble benådet allerede i 1902. Den offisielle forklaringen guvernøren, Alexander Brodie, kom med, var at det ikke fantes tilfredsstillende fasiliteter for kvinnelige fanger på stedet, men mye av årsaken lå nok i at Pearl hadde blitt en populær og myteomspunnet skikkelse i Yuma også. Journalister og fotografer hadde nærmest tråkket ned portene til fengselet for å intervjue henne.

I tillegg fantes det en mer skandaløs og hemmelig årsak: Pearl var gravid. Og det var bare to menn som hadde fått være alene med henne under fengselsoppholdet. Den ene var fengselspresten. Den andre var guvernør Alexander Brodie. Pearl Hart ble i alle fall sluppet fri, og fikk samtidig en diskret oppfordring om å forlate Arizona raskest mulig.

Hva som skjedde med henne etter dette er mer uklart. I 1904 skal hun ha hengt sammen med en bande lommetyver i Kansas City. Tilslutt endte hun utrolig nok opp som ærlig og lovlydig farmerhustru i Globe, hvor hun døde i en respektabel alder av 90 år.

Belle Starr

En annen cowgirl som opererte på feil side av loven var Belle Starr. Denne fryktløse madammen så dagens lys 3. februar 1848. Fødestedet var Carthage i Montana, og navnet hun ble døpt med var Myra Maybelle Shirley. Myra mistet brødrene sine i den amerikanske borgerkrigen, samt i rene revolveroppgjør. Dermed ble hun nødt til å lære seg «mannfolkferdigheter» selv, siden ingen andre kunne gjøre det for henne. Myra vokste opp til å bli en dreven rytter og dyktig skarpskyter. 

Belle giftet seg 4 ganger, hver gang med tvilsomme typer, og alle ektemennene ble drept i skyteepisoder. Gjennom disse karene ble hun også viklet inn i et liv bestående av forbrytelser og flukt fra lovens lange arm. Det er særlig hestetyveri man forbinder med Belle og hennes kumpaner.

3. februar 1889 ble hun selv skutt, bakfra. Sannsynligvis av en bekjent som fryktet at hun skulle angi ham, men dette er aldri blitt bevist. Du kan besøke graven hennes i nærheten av Eufala-dammen, Oklahoma. Den ligger isolert til, men skal være merket på kartet.

Med det samme vi er inne på damer med forbryterkarriere kan vi passe på å nevne en mer perifer figur også. Little Britches var en opprørsk tenåringsjente som hang sammen med medlemmer av Doolin-Dalton gjengen. Hun hjalp dem under bankran ved å ri inn i byen på forhånd, sondere terrenget og avgi rapport om brukbare fluktruter og lignende. Hun var som oftest kledd i mannsklær når hun utførte disse spionoppdragene. Noen stor og langvarig karriere som lovløs fikk hun likevel ikke. Sheriffen som arresterte henne skal visstnok ha gitt henne klassisk ris på baken da han fakket henne.

Annie Get Your Gun

Langt mer lovlydig, men ikke nødvendigvis kjedelig av den grunn, var Annie Oakley. Hun ble født 13. august 1860 i Darke County, Ohio, og skulle bli svært berømt for sine ekstraordinære skyteferdigheter.

15 år gammel danket hun ut mesterskytteren Frank E. Butler i en offentlig konkurranse. Butler turnerte med sitt eget skyteshow, og pleide å ta imot utfordringer fra lokale kulekunstnere. Han skal ha flirt godt da han skjønte at en jentunge knapt ute av puberteten skulle prøve krefter mot ham på skytebanen. Men Annie vant, med 25 treff av 25 mulige. Frank måtte nøye seg med 24 treff. Imponert over dette gjorde han seg til venn med den talentfulle jenta. Senere gikk vennskapet over i forelskelse, og 23. august 1876 giftet Annie og Frank seg. Da var hun nettopp fylt 16 år.

På denne måten fikk Annie mulighet til å gjøre karriere som kvinnelig stjerne i oppvisningsskyting. Først i tospann med Frank, senere i det berømte «Buffalo Bill’s Wild West Show». Det var hos Buffalo Bill Annie endelig fikk sitt definitive gjennombrudd, og det var også her hun for første gang ble oppført som hovedattraksjonen. Annie og Frank ble værende hos Buffalo Bill fra 1884 til 1901, og de gjorde stor suksess både i USA og i Europa.

Grunnen til at paret til slutt forlot showet var en alvorlig ryggskade Annie pådro seg i en togulykke i 1901. Etter dette turnerte hun bare sporadisk. Annie og Frank forble imidlertid gift livet ut, og fulgte hverandre nesten samtidig inn i døden. Hun døde 3. november 1926, mens han sovnet inn 21. november samme år.

2 Responses »

 

Kontemplativ western: Mordet på Jesse James… fredag, nov 23 2007

“Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford” er en western som avmytologiserer de lovløse - og dyrkingen av dem.

All dramatikk har en innebygd forkjærlighet for det grenseoverskridende. I moderne populærkultur har dette blant annet kommet til uttrykk i Den karismatiske forbryteren, som er en av de hyppigst brukte figurene. Årsaken til dette trenger ikke være mer komplisert enn at de aller fleste av oss er sauer. Det er en selvfølge at vi trenger å bearbeide vårt anstrengte forhold til ulven, psykologisk og kunstnerisk. På et eller annet tidspunkt begynte vi imidlertid å dyrke villdyret, men bare på avstand. Noe man trygt kan gjøre i kinosalen. Det er derfor den har slik appell.

I amerikansk kontekst er Den lovløse i Det ville vesten en arketyp som har fascinert publikum på begge sider av Atlanteren helt siden de første westernfilmene flimret over kinoduken rundt 1910. Og helt siden starten har filmene vært inspirert av virkelige - men mytologiserte - skikkelser.

Karismatisk morder

Jesse James var en av disse sagnomsuste revolvermennene. Han var det mest profilerte medlemmet av den såkalte James-Younger-banden, som gjorde togran til sin spesialitet. Han var også en morder, med 15 liv på samvittigheten. 3. april 1882 ble han imidlertid skutt selv, av kompanjongen Robert Ford. Og det er Ford som er den egentlige hovedpersonen i Andrew Dominiks film.

Vi er på parti med Ford, skjønt det tar litt tid før vi oppdager det. I starten er han bare en småklønete beundrer av Jesse James. Noe som er lett å forstå. James er en naturlig ledertype, sjarmerende og erfaren. Vi klarer fint å identifisere oss med ungguttens storøyde fascinasjon for den lovløse. Ford gestalter her kinopublikummets eget behov for en grenseoverskridende helt. At James begrunner kriminaliteten med en Robin Hood-filosofi bidrar også til å rettferdiggjøre aksjonene.

Men så, gradvis - akkurat slik det gjerne er i i virkelighetens verden - avdekkes sosiopaten i Jesse James. Og vi forstår etter hvert aldeles utmerket hvorfor Robert Ford ser seg nødt til å skyte ham. Selv om det må skje på en feig måte.

Gresk tragedie

Det er derfor et element av gresk tragedie i “Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford”. Beundring og kameratskap blir til hat, angst og fiendeskap - som toppes med morderisk svik.

Men filmen byr på mer. Den kommenterer - uten store fakter - hvordan Ford ender opp som skurken i dramaet. Folk flest fortsetter å beundre Jesse James inn i døden. Vi får innblikk i hvordan mytologiseringen tar til allerede dagen skuddene faller. Og hvordan Robert Ford blir en foraktet og hatet figur av mange. Ingenting er verre enn å være feig. Bææh!

Alt dette skildres med nennsom regihånd i en western som våger å være dvelende, poetisk, detaljbesatt - og som har et stødig blikk for psykologiske prosesser. Dette er en kontemplativ western. I uttrykket minner den da også om “de psykologiserende” westernfilmene fra 1970-tallet, og kanskje særlig “McCabe & Mrs. Miller”, “Pat Garrett & Billy the Kid”, “The Outlaw Josey Wales” og “Heaven’s Gate”. Det er ikke noe dårlig selskap å befinne seg i for en western.

Brad Pitt vant prisen for beste skuespiller under årets Veneziafestival, for sin tolkning av Jesse James. Og Pitt er god. Likevel er det Casey Affleck - i rollen som Robert Ford - man husker fra denne filmen. Affleck gjennomgår et vell av ulike sinnsstemninger i sin rolle, og er troverdig hele tiden. Det spørs om ikke prisen gikk til feil skuespiller.

Og helt til sist: Det taler kanskje også til fordel for filmen, at det er feigingen vi husker - ikke sosiopaten? For én gangs skyld kommer en western hvor vi identifiserer oss med en skikkelse som handler ut fra ektefølt nødtvang, og ikke en som nyter å begå drap.

(Denne anmeldelsen har tidligere vært publisert i Ny Tid)

One Response »

 

Haremsliv torsdag, nov 8 2007

Harem har vært å finne i ulike former på mange steder opp gjennom historien: I India ble det kalt purdah, i Persia enderun eller zenane, de arabiske kalifene hadde sine harem og den kinesiske keiseren var ikke noe dårligere. Likevel er Seraiet, det tyrkiske/ottomanske haremet, det største og mest utviklede som har eksistert.

Ordet harem kommer av det arabiske ordet haram som betyr «forbudt» eller «beskyttet». Området rundt den hellige byen Mekka er eksempelvis haram. I verdslig forstand kom imidlertid harem til å bety den delen av huset kvinnene oppholdt seg i. De tilhørte bare husets herre, så det var ulovlig for andre menn å gå inn i kvinnenes rom. Ordet kan for øvrig brukes om kvinnene selv, eller om en hustru. I tillegg kan det ha bibetydningen «Lykkens hus», med andre ord stedet hvor mannen tilfredsstiller sine lyster.

Polygami, eller flerkoneri, oppsto da menneskene ble bofaste og begynte å dyrke jorden. Jordbruket ga nemlig overskudd, noe som førte til spesialisering og økte sosiale forskjeller. De mektigste mennene hadde råd, og lyst, til å ta seg mange koner. Både hos babylonierne og assyrerne skaffet kongene seg harem. Og skikken forsvant ikke med disse rikene.

Helt siden 2000 f. Kr. har slavetrafikken hatt gode vilkår i Midt-Østen og Middelhavsområdet. Slavene var gjerne krigsfanger eller barn som ble solgt av fattige foreldre. Unge jenter fikk man alltid god omsetning på. På denne måten fikk haremstradisjonen etablert seg.

Da de tyrkiske stammene invaderte Lilleasia i middelalderen praktiserte de allerede flerkoneri. Sultanene kopierte noen av skikkene til de erobrede folkene, deriblant å bygge palassene slik at ulike områder var strengt adskilt fra hverandre. Dette harmonerte godt med det islamske harembegrepet. Ifølge Koranen kan en mann ta seg 4 koner, men i og med at Profeten selv pussig nok hadde hele 15, åpnet det opp for en annen praksis.

Men det var ikke bare sultanene som holdt seg med harem. Fram til forrige århundre var det vanlig at kvinner ble holdt adskilt i nesten hvert eneste hushold i det osmanske riket. Rike handelsmenn kunne ha miniutgaver av sultanens harem, mens andre bare hang opp et teppe som skille til kvinnenes «gemakker».

I 1463 fikk sultan Mehmet II bygd Topkapipalasset, hvor Det Store Seraiet holdt til. Haremet rommet et par hundre kvinner på 1400- og 1500-tallet, men senere skulle haremsbefolkningen vokse til nesten 2000. Gjennomsnittsalderen blant haremskvinnene var 17 år.

Vakre jenter ble kjøpt fra slavemarkedene og gitt som presang til sultanen, gjerne fra guvernører som håpet på en karriere. Jentene var ikke-muslimske, og ble helst tatt hjemmefra i ung alder. Mange sultaner skal ha hatt en forkjærlighet for jenter fra Kaukasusområdet, men i haremet fant man mange kvinner fra Afrika og Asia også. En tolldeklarasjon fra slutten av 1700-tallet forteller at en «17 år gammel negerslave koster fra 1000-2000 kurush.» På den tiden måtte du gi 5000 kurush for en hest.

Slavepikene ble undersøkt for fysiske skavanker av erfarne evnukker. Var alt i den skjønneste orden kunne jenta få plass i Seraiet. Da måtte hun også omvendes til islam og få opplæring i muslimsk kultur og hoffetikette. Nå var hun blitt en såkalt odalisk. Dersom hun i tillegg var spesielt vakker eller hadde talent på det kunstneriske området kunne hun læres opp til å bli en konkubine. «Kurset» omfattet dansing, poesi, musikk og erotikk. 12 av de vakreste odaliskene ble plukket ut til å være sultanens «gedikli», hoffdamer. De hadde ansvaret for å kle sultanen, vaske ham og servere kaffe og te.

Det var med andre ord et rangsystem innad i haremet, og ambisiøse kvinner med stor skjønnhet kunne få betydelig innflytelse. Dersom en haremskvinne ble «ikbal» («yndling») ville hun få egne gemakker, båt, vogn og slaver. Fødte hun sultanen barn ble hun forfremmet, og dersom det dreide seg om et guttebarn, en potensiell ny sultan, ville moren få status som «sultana», herskerinne over haremet.

Konkurransen om å bli sultana var knallhard og nådeløs. For selv om man lå an til å bli sultana, hadde man dårlig beskyttelse. Å få et guttebarn var derfor bare starten på en lang og livsfarlig øvelse i selvforsvar. I og med at gutten bodde sammen med moren i haremet til han ble 12 år, var både mor og barn truet på livet hver eneste dag. Et eksempel på hvor usikkert det var å bo i haremet når det trakk opp til rivalisering om sultanatet skriver seg fra 1595: Mehmed III fikk 19 av brødrene sine drept, mange av dem var bare spebarn. I tillegg ble 7 gravide haremskvinner puttet i sekker og slengt på havet. Ingen skulle vokse opp til å true hans stilling.

Derfor var det heller ingen selvfølge at man ble gammel i haremet. Historiene om giftmord og drukninger av rivaler er mange. Da var det kanskje ikke så rart at spådomskunst og ulike former for magi ble dyrket ivrig. Alt som kunne gi et hint om hvor framtiden bar var gull verdt for den som ville klare seg. Men selvfølgelig ble det også inngått sterke vennskapsbånd og allianser mellom kvinnene.

Odaliskene levde et luksusliv. De kunne lufte seg i flotte hager og tilbringe timesvis i store badeanlegg, men isolasjonen fra omverdenen var nesten total. Livet i Seraiet var passivt og ørkesløst. Løsningen ble opium for mange. Den hvite valmuens behagelige og sløvende effekt var et kjærkomment middel til virkelighetsflukt. Kvinnene hadde gjerne lange opiumsseanser på kveldstid.

Det sier seg selv at én sultan ikke maktet å feie over hundrevis av damer. De fleste gikk faktisk bare til sengs med en begrenset gruppe favoritter, og holdt til og med avtalebok for å unngå sjalusidramaer. Og selv om det finnes eksempler på sultaner som lå med et stort antall kvinner (Murad III), er det også eksempler på de som faktisk klarte seg med bare en elskerinne (Selim I). Av den grunn trivdes både lesbiske tendenser og eksperimentering med sexleketøy i haremet. Vi vet at evnukkene, som hadde kontakt med verdenen utenfor, skaffet seg forseggjorte dildoer. Det er ikke umulig de tok imot bestillinger fra odaliskene også, mot bestikkelser selvfølgelig.

Regelrette orgier ser derimot ikke ut til å ha forekommet, selv om sinnsyke herskere som Ibrahim I kan ha vært mer tøylesløse enn andre. Men han var kanskje mer interessert i blodbad enn sex. Under en av sine voldelige nykker befalte han at alle kvinnene i haremet skulle gripes, stappes i sekker og kastes på havet. En av dem ble imidlertid reddet av franske sjøfolk. Hun ble tatt med til Paris, hvor hun vakte oppsikt med sine fortellinger om livet i sultanens harem.

På denne tiden var det faktisk moren til Ibrahim som i det store og hele styrte det ottomanske riket. Mens den gale sønnen gikk amok i haremet hadde Kösem, som hun het, bukten og begge endene i styre og stell. Gjennom sønnene styrte hun riket i nesten 50 år. Hun fikk imidlertid en grusom død i 1687 da evnukkene kvalte henne under en av de sedvanlige maktkampene. Med hennes død tok også det som er blitt kalt «Kvinnenes styre» slutt.

I periodene hvor sultanenes mødre dominerte (på grunn av mindreårige/uskikkete sultaner i kombinasjon med svake ministre etc.) var det ofte dem utenlandske diplomater henvendte seg til. For selv om sultanen i teorien hadde makten, måtte også han rådføre seg med sin mor, som var haremets herskerinne. Skikkelser som Roxalena (opprinnelig en russisk slavepike), Baffa (opprinnelig fra Venezia) og selvfølgelig Kösem kunne på den måten gå inn i historien som mektige damer i en verden ellers dominert av menn.

I 1909 ble det gamle sultanveldet styrtet av radikale reformister, de såkalte «Ungtyrkerne». Nå ble haremhold forbudt ved lov. Det utspant seg rørende scener i det store Seraiet; fattige fjellbønder fra fjerne trakter i Kaukasus og andre steds fra kom til storbyen Istanbul for å hente sine kvinnelige slektninger. Men ikke alle ble hentet. Disse kvinnene måtte pent bli boende i det gamle palasset, som levninger fra fortiden. Tidlig på 1900-tallet var det heller ikke uvanlig at tidligere haremskvinner og evnukker dro rundt i Europa og viste seg fram mot betaling.

(Min hovedkilde her er boka «Harem - verdenen bak sløret». Den er skrevet av Alev Lytle Croutier, som sågar kan skilte med tidligere haremskvinner i sin egen familie.)

2 Responses »

 

Indiske bøller i særklasse: Thugeene mandag, sep 17 2007

Ordet “thug” - altså bølle på engelsk - kan spores tilbake til det indiske “thuggee”. Men å oversette ordet som bølle, er definitivt å skjønnmale. Thuggeene var nemlig profesjonelle drapsmenn, og historiens i særklasse mest morderiske forbryterbande. Motivert av en kombinasjon av religiøs iver og kriminell griskhet tok de livet av anslagsvis 50 000 mennesker hvert år, noe som gir sluttsummen 28 millioner myrdete iløpet av thuggeenes virketid. Den italienske mafiaen kan gå hjem og leke med dukker.

Det var tilslutt det britiske kolonistyret i India som fikk utryddet uvesenet. Først og fremst takket være William Sleeman.

Alt dette og mye, mye mer kan du lese i Mike Dash sin bok “Thug- The True Story of India’s Murderous Cult”. Ifølge BBC History Magazine en drivende god bok: “… meticulously researched and transformed by Dash into a rattling good read”, skriver magasinets Giles Milton.

Bonusopplysning for de filminteresserte: Den morderiske sekten Indiana Jones snubler over i film nummer 2 er inspirert av thuggeene, selv om den tar seg frodige friheter i skildringen av dem.

Wikipedia har også en artikkel om kulten, men setter antall ofre til det langt mer forsiktige 2 millioner.

No Responses »

 

Navn til barnet lørdag, sep 15 2007

SSB står for helgemoroa: Klikk på lenken og les om de mest uvanlige fornavnene i Norge i Det Herrens År 1801. Artig, ja. Og kanskje til inspirasjon for nybakte foreldre av det lett sadistiske slaget.

“Uvanlige fornavn i folketellingen 1801″

3 Responses »

 

Hvem oppfant telefonen? onsdag, aug 15 2007

Ikke nødvendigvis Alexander Graham Bell - som kanskje til og med var en banditt.

Den som aller først leverte inn patent på et telefonapparat var italieneren Antonio Meucci. Han utvandret til USA i 1850, og begynte med tid og stunder å utvikle det han kalte en teletrofono.

I 1856 ble han ferdig med prototypen på en elektromagnetisk telefon, og fra og med 1860 lette han etter finansiell støtte til videre prosjektutvikling.

Meucci tok ut et foreløpig patent på oppfinnelsen i 1871. Dette var 5 år før Bell tok ut sitt patent.

Men samme år - altså 1871 - ble Meucci alvorlig skadet da dampfergen til Staten Island eksploderte. Uten stabil inntekt endte det tilslutt med at Meucci ikke hadde råd til å fornye patentrettighetene sine i 1874 (det kostet 10 dollar).

Muecci hadde imidlertid sendt tegningene og notatene sine - samt en fungerende modell av apparatet - til Western Unions laboratorium, i håp om å få selskapet til å finansiere prosjektet hans. Dessverre for Meucci jobbet en viss Alexander Graham Bell på laboratoriet.

På mystisk vis forsvant både tegninger, notater og modell. Og i 1876 tok Bell patent på noe fantastisk han kalte et telefonapparat.

Meucci saksøkte ham. Men saksbehandlingen sneglet seg avgårde, og i 1889 døde Meucci. Uten at saken var ferdigbehandlet. Og dermed fikk Bell ha patentet sitt i fred.

I 2004 fikk imidlertid Meucci en posthum anerkjennelse for sin innsats i utviklingen av telefonen.

Det skal nevnes at ikke alle er helt enige i denne framstillingen. Det finnes de som mener at Bell fant opp den første telefonen hvor man kunne høre klar og tydelig tale, og at Meuccis teletrofono således var et ufullstendig apparat. Men prøv å si dét til en italiener…

No Responses »

 

Fremmedord anno 1851 tirsdag, jun 19 2007

Jeg har en fremmedordbok trykt i 1851. Eller som det står på tittelbladet:

“Forklaring over de i det norske Skrift- og Omgangs-Sprog almindeligt forkommende fremmede Ord og Talemaader.

Udgivet af Mauritz Chr. Hansen, Overlærer ved Kongsbergs Skole”

Dette er faktisk langt mer interessant lesing enn man først skulle tro. En ting er at mange av definisjonene på fremmedord skiller seg fra den definisjonen vi er vant med. Alle levende språk gjennomgår endringer, og noen av dem er mer spenstige enn andre. En annen ting er at det forekommer mange gode fraser det kanskje hadde vært en idé å nylansere. En tredje ting er hele sjargongen i teksten, for eksempel at “kvinner” nesten konsekvent er omtalt som “Fruentimmere”. Ganske artig.

Her er noen fremmedord som er definert annerledes i 1851 enn i 2007:

Baguette:
Ridepidsk, tryllestav.

Bande:
Selskab af Skuespildere, Musikanter af ringe Art. (I tillegg kommer den mer moderne definisjonen; Selskab, stiftet i lastværdig hensigt.)

Digital:
Fingrene betræffende. (Ikke et ord om verken 0 eller 1.)

Kiosk:
Et tyrkisk have- eller lysthus af fritstående Søiler med et Telttag over.

Kis:
Gildinger i harem. (Med andre ord evnukker. Ikke like lett å være en kul kis med den definisjonen.)

Manipulation:
En Gjenstands Behandling med Haanden, Haandgreb, Famlen.

Matrone:
Hederskone, en hæderlig Kvinde, som er til Aars. (Merk hvor mye mer respektfull denne definisjonen er - og at matronen ikke er omtalt som Fruentimmer.)

Nervositet:
Nervestyrke, Kraft, Eftertryk.

Photogen:
Lysstof.

Pique-nique:
Et Gilde, hvortil hver Deltager bidrager sin Andel i Penge eller i Naturalier. (Ikke et ord om friluft, altså.)

Pygmæer:
Fabelaktige Dværge.

Raptus:
Ran, Bortførelse med Vold, især Kvinderan. (Men også definert som det mer moderne pludselig Begeistring.)

Sabotere:
Drille (altså erte), have til Bedste.

Scenograph:
Instrument til at forfærdige perspektivisk Tegning eller Maleri.

Senil:
Bedaget.

Skaberak:
Sadeldækken, Ridedækken.

Skjærf:
Livbaand, Sværdbælte.

Spectrum:
Syn, Spøgelse. (Oslo Spektrum får en helt ny betydning med definisjon nummer to.)

Tablette:
Liden Tavle.

Therapi:
Lægekyndighet.

Trafik(ant):
Kjøb og Salg. Handelsmand.

Vademecum:
Ordret; gaa med mig! En lommebog. En Samling af Lystige historier og Indfald. (Det jeg gjerne skulle visst var hvordan noen kom på å oppkalle et munnvann etter dette.)

One Response »

 

Elefantmannen: Joseph Carey Merrick lørdag, jun 16 2007

Har du komplekser for eget utseende? Da hjelper det garantert å lese om skjebnen til den sterkt misdannete Joseph Carey Merrick. Særlig fordi Merrick aldri tapte verdigheten.

Joseph Carey Merricks miserable liv begynte i Leicester 5. august 1862. Da fikk den handikappete Mary Jane Merrick sitt første av i alt 3 barn med ektemannen Joseph. Allerede som 2-åring viste imidlertid de første byllene seg på den spede kroppen, og deretter ble utseendet til sønnen merket av stadig større misdannelser. Ingenting lot seg gjøre. Joseph junior led av den uhelbredelige lidelsen Proteus Syndrom.

Denne ekstremt sjeldne sykdommen ble første gang beskrevet i 1856, altså 6 år før Merrick ble født, men det var ikke før i 1979 at Proteus Syndrom ble anerkjent som en egen sykdom. Lidelsen fører til abnorm vekst av hud, muskler og skjelett på deler av kroppen. Oftest er det bein, armer og hodeskalle som angripes, men i noen tilfeller kan også halve kroppen rammes. Det siste skjedde med stakkars Joseph. Huden hans vokste i tykke, elefanthudliknende lag. Høyrearmen ble gradvis deformert til å likne en grotesk “klubbe” av kjøtt og bein. Og på hodet vokste det fram en enorm klump på den ene siden av ansiktet. I tillegg var store områder av kroppen dekket av byllelignende utvekster.

Datidens medisinere sto fullstendig hjelpeløse overfor de grusomme plagene som hjemsøkte ham, og som bare ble verre og verre med årene. Merrick måtte pakke seg inn fra topp til tå hvis han skulle bevege seg ute blant folk. Utseendet hans skremte rett og slett vettet av dem.

Til tross for at han allerede som barn var sterkt plaget av misdannelsene sine, og snart ikke kunne bruke høyrearmen, fikk Joseph en viss grunnutdannelse ved Syston Street Board School. Dette medførte at han, i motsetning til brorparten av sine landsmenn, faktisk kunne lese og skrive.

Så begynte tragedien for alvor, med at moren døde i 1873. Faren ville ha minst mulig med den deformerte sønnen å gjøre. Han giftet seg på nytt, og sønnen ble fryst ut av den nye familien. Slik endte han etter hvert opp på The Leicester Union Workhouse, men på grunn av handikappet sitt var Joseph ubrukelig til fysisk arbeid.

Den eneste måten han kunne skaffe seg inntekt på var ved å vise seg fram. Derfor, drevet av desperasjon, slo han i 1884 inn på en karriere som sirkusattraksjon. Merrick kom til å bli hovedattraksjon på flere omreisende freakshows. Det var en av disse sirkusdirektørene som ga ham artistnavnet “Elefantmannen”. Ifølge reklameplakatene skulle en rasende elefant ha tråkket på magen til moren hans mens hun var høygravid, og det var derfor Merrick så ut som han gjorde. Det var selvfølgelig løgn fra ende til annen, men folk flokket til forestillingene for å gyse over Merricks vanskapte ytre.

I motsetning til hva mange tror, ble Merrick behandlet med omtanke og respekt av manageren sin, Tom Norman. Det sier sitt om arbeidsforholdet at Merrick etter hvert fikk råd til å flytte inn i et eget hjem ved Bedstead Square i London. Dette betyr ikke at Merrick ble rik eller velstående, men inntekten var god nok til å betale for et anstendig krypinn.

Det var her Frederick Treves, en av datidens dyktigste leger, oppsøkte ham i november 1884, og fortalte at han var villig til å forsøke å finne ut hva slags sykdom han led av. Merrick tok imot doktorens visittkort, og stilte opp på to separate medisinske forelesninger. Og så ble det med det. Inntil videre.

2 år senere befant Merrick seg i Belgia. Årsaken var at flere og flere europeiske land hadde begynt å regulere freakshows, og Storbritannia hadde akkurat forbudt dem. I Belgia ble Merrick dårlig behandlet av sin nye sjef, og i tillegg bestemte snart også belgiske myndighetene seg for å gripe inn mot denne typen forestillinger. Dermed ble Elefantmannen skipet tilbake til England. Her ankom han Liverpool, hvor politiet brakte ham inn. Ingen forsto hva han sa - målet hans var blitt grøtete av sykdommens herjinger - men han hadde fremdeles visittkortet til Treves på seg. Politiet, som naturlig nok trodde Merrick var en pasient, sørget for å få tak i legen. Treves ga sporenstreks Merrick en permanent plass på Whitechapel Hospital, begynte å studere sykdommen og forsøkte å lindre plagene hans.

Det var en formidabel oppgave. Treves gikk etterhvert ut i avisene og ba om midler til å kunne fortsette behandlingen. Det førte til 2 ting: Penger begynte å strømme inn, men det gjorde også Elefantmannen til en celebritet. Mange ønsket å treffe Merrick, bare for å kunne si til folk at de hadde snakket med ham.

På denne måten fortsatte freakshowet innenfor litt mer sofistikerte rammer. Men enkelte ble også genuint fascinert av at mann med et slikt monstruøst utseende kunne være en sivilisert vert. Lady Geraldine Somerset omtalte ham i vennlige ordelag som “such a gentle, kindly man, poor thing!” Slik gikk det til at Elefantmannen ikke bare fikk møte kremen av den britiske overklassen, men til og med kunne kalle enkelte av dem for sine venner.

De siste årene han levde leste Merrick mye. Bøkene var gjerne gaver fra folk som besøkte ham. Det åpnet opp en ny verden for ham, men samtidig kom han til å innse at han aldri ville bli akseptert som en normal person. Utseendet hans kom rett og slett i veien. Og sykdommen ble bare verre. Merrick ble stadig mer plaget. Han hadde lange, innadvendte, apatiske perioder, hvor han kunne sitte i timevis og stirre framfor seg, mens han tappet rytmisk på armlenet av stolen.

11. april 1890 døde Joseph Carey Merrick. Dødsårsaken var kvelning. Før han la seg skal han visstnok ha sagt at han ønsket å sove på ryggen, “slik normale mennesker gjør”. Men vekten av det overdimensjonerte hodet hans fikk nakken til å briste, noe som igjen tettet til pusterøret. Det er iallfall den rådende teorien. Om det var en ulykke, eller om Merrick ønsket å dø, vet vi ikke. Han ble 27 år gammel.

Levningene hans er siden blitt oppbevart på The Royal London Hospital, selv om det sirkulerte rykter for noen år siden om at Michael Jackson skulle ha kjøpt liket. Dengang ei. Skjelettet er ikke tilgjengelig for allmennheten.

Joseph Merrick har noe uventet blitt et populærkulturelt ikon. I 1979 var det premiere på et prisvinnende teaterstykke om ham, med tittelen “Elefantmannen”. Året etter kom filmen til David Lynch, som delte tittel med teaterstykket, men ellers var et selvstendig verk. Her spilte John Hurt hovedrollen, mens Anthony Hopkins fylte rollen som doktor Treves. Dette er utvilsomt den beste og mest respektfulle av de (minst) 3 filmene som er basert på/inspirert av denne tragiske, men verdige, skikkelsen.

Han dukker ellers opp i en cameorolle i From Hell (både i tegneserien og i filmen). Han er tema for flere bøker, og er utrolig nok hovedfigur i noe så utenkelig som en musikal. Vår fascinasjon for Joseph Merrick er åpenbart like sterk som den var hos hans samtidige.

Sykdommen hans, Proteus Syndrom, er ikke registert i mer enn cirka 100 tilfeller siden 1856. I våre dager er det mulig å lindre sykdommen ved å trekke inn ekspertise fra flere ulike medisinske disipliner, men noen kur har man ennå ikke funnet. Vitenskapen vet fremdeles ikke hva som forårsaker Proteus Syndrom.

No Responses »