“Harry og Charles”: Fiksjon, fakta og forvirring tirsdag, des 29 2009

Den evige debatten om/konflikten mellom drama og historiske fakta er brutt ut igjen. Denne gangen i Norge. Og brennpunktet er tv-serien “Harry og Charles”. Aftenposten skriver idag under tittelen “NRK forsvarer kongefiksjon” at forfatter Tor Bomann-Larsen er kritisk innstilt til omgangen med fakta i tv-serien:

- I TV-serien er det historiske ren staffasje. Det er ikke noe galt i seg selv å produsere en serie som er fiksjon. Men det blir lett villedende når NRK samtidig sender et bakgrunnsprogram om hvor historisk gjennomtenkt alt er ment å være. Det er ikke lett for seeren å orientere seg blant virkelige navn, og tidsriktige kostymer, men med diktede hendelser, sier Bomann-Larsen.

- Hovedproblemet er hvordan NRK presenterer selve stoffet. På den ene side uttaler manusforfatteren at det er 90 prosent fiksjon. Da er det problematisk når hallodamen introduserer «ein serie om kva som gjekk føre seg den gong prins Carl vart konge av Noreg.»

- Er det mange faktafeil i TV-serien?

- I mine øyne er hele serien fiksjon. Men det er hyggelig dersom serien kan bidra til økt historisk interesse, tilsvarende synd dersom dramatiseringen blir forvekslet med norgeshistorien, sier Bomann-Larsen.

Marit Moum Aune, som har regissert serien, svarer på kritikken fra Bomann-Larsen på denne måten:

- Det er tross alt underholdning, en populærvitenskapelig fremstilling av hva som skjedde. Men også av hva som kan skje blant vanlige mennesker.

(…)

- Spørsmålet er om levende mennesker er brukbar for fiksjon. Man kan bare svare ja eller nei på det. Er svaret ja, må man kunne jukse litt. Ellers ville historien blitt veldig kjedelig. Og det er slik vi har tenkt for å få frem viktige budskap.

Som historieinteressert stusser jeg over Aunes formulering om at “historien ville blitt veldig kjedelig”, men som filminteressert har jeg forståelse for at regissøren må ta hensyn til formatet og den dramaturgiske fremdriften (og oversikteligheten).

Det er dermed ikke sagt at fiksjonalisert historie er uproblematisk. Trofaste lesere av denne bloggen har tidligere fått med seg at “Hollywood preger historieforståelsen”. Dette gjelder selvsagt også når NRK lager historiske dramaserier som “Harry og Charles”. Motforestillingene er verken unike eller urettmessige.

La meg repetere ett av hovedmomentene/hoveddilemmaene i denne debatten:

Til syvende og sist må man stille spørsmål om hva slags funksjon en film om historiske skikkelser skal ha? Skal den etterstrebe korrekte detaljer i størst mulig grad, eller er det sentrale å trekke ut en essens/mening av faktaene?

Den første strategien sliter med at alle detaljer og nyanser uansett ikke får plass innenfor rammene av 2 timers spilletid. Og det er en fare for at de detaljene som faktisk blir tatt med kan skape et fortegnet bilde av det som skjedde. Den andre strategien står i fare for å henfalle til ren mytologisering.

Det er her debatten har stått og vil stå. Og den vil neppe ta slutt. Problemstillingen blir ikke enklere av at én løsning ikke passer alle prosjekter.

Det finnes imidlertid en tredje vei. Man kan helhjertet omfavne den historiske fantasien, uten å legge det aller minste skjul på det. Tvert imot bør fantasien og diktingen tydeliggjøres, som en verfremdungseffekt. Med andre ord gjøre som Quentin Tarantino gjorde  med 2. verdenskrig i “Inglourious Basterds”. Jeg skrev følgende i Ny Tid da filmen hadde premiere:

Sett fra to separate ståsteder er faktisk Tarantinos valg – å fortelle en fritt fabulerende alternativ historie – å foretrekke. For det første tydeliggjør det kontrafaktiske grepet at vi her har å gjøre med en fantasi, et eventyr. Faren er større for at publikum tar til seg myter fra “seriøse” filmer enn fra lettbeinte filmer som ærlig og åpenlyst blander fakta og fiksjon. For det andre har en alternativ historie et større potensiale for overraskelser og forfriskende grep. Publikum kan i langt større grad fryde seg over å bli tatt med inn i et ukjent territorium. Det er ganske enkelt morsommere.

Kunne man ha sett for seg en NRK-produsert serie om Maud og Haakon tuftet på denne strategien? Jeg har mine tvil. Jeg tviler også på om det hadde gjort Bomann-Larsen mildere stemt. Og – ironisk nok – mistenker jeg at regissør Aune og manusforfatterne ville avvist en slik idé med begrunnelsen om at det hadde blitt for useriøst og ukorrekt.

Aune plukker imidlertid et aldri så lite poeng i akkurat dette ordskiftet når hun påpeker følgende:

Vi har prøvd å belyse hva som kunne være bakom fasaden, sier regissøren, og understreker at de aldri falt for den fristelsen Tor Bomann-Larsen har gjort; å antyde at kong Olav ikke er Haakons sønn.

OPPDATERING 30/12:

Aftenposten kjører videre på saken idag. Bomann-Larsen har flere kommentarer, og han får følge av Ketil Bjørnstad i kritikken mot serien:

Bjørnstad henviser til at manusforfatter Jonas Cornell har sagt at serien er “90% fiksjon”, og mener NRK er i ferd med å ødelegge en viktig genre når kanalen dikter såpass fritt rundt historiske hendelser:

– Vi lever i et intimitetstyranni. Hvis vi på toppen skal få total frihet for historieforfalskning, opphever forfatteren seg til en slags gud. Det bør egentlig være motsatt. Forfatteren skal liste seg inn til noe som til syvende og sist handler om respekt for menneskene.

Bomann-Larsen gjentar at han først og fremst kritiserer måten NRK har lansert serien på – som historisk korrekt. Han blir mer imidlertid mer spesifik i dette avsnittet:

– Det er betenkelig at NRK kaller det fiksjon, når man utgir Tulle Carstensens brev til prins Carl for å være kjærlighetsbrev. Det eneste sted det er snakk om forelskelse i disse brevene, er når prins Carl forteller Tulle om sitt forhold til Maud.

Det finnes altså ikke historisk belegg for historien i «Harry & Charles» om at den senere kong Haakon skulle hatt et kjærlighetsforhold til sin gode venn og senere hoffdame Tulle Carstensen. I NRK-serien blir kjærlighetshistorien brukt som et motiv i dragkampen om tronen.

I samme avis har Mala Wang-Naveen en kort på-den-ene-siden-og-på-den-andre-siden- kommentar om debatten, hvor hun først minner om at:

… de døde snakker ikke tilbake. De står uten mulighet til å korrigere bildet.

Før hun skriver:

Kulturen kommer til å leke seg med historien i fremtiden også. For brukerne består derfor kulturkonsumet i å være kritiske, mens anmelderne blir den korrigerende og informerende instans. Alternativet til en fri kunstnerisk lek innenfor denne genren, er regler og sensur. I så henseende kan det være greit å huske at kunsten tross alt er subjektiv, og vi har derfor ingen krav på realistiske tolkninger av sannheten.

Hun avrunder med å vise til reaksjoner på Richard Attenboroughs film “Gandhi”. Jeg har selv et par kritiske bemerkninger å komme med når det gjelder den filmen, men det får bli en annen gang.

PS! NRK har et intervju med manusforfatter Cornell liggende ute på sine nettsider.

One Response »

 

Knollen som forandret verden mandag, okt 19 2009

For de av oss som har vært opptatt av hvilke konsekvenser naturressursene i Den nye verden fikk for utviklingen i Den gamle verden, er opplysningene nedenfor kjent fra før. Men det er interessant med statistikken som presenteres. Den har jeg ikke sett før.

Hva snakker vi om her? Gull, sølv? Niks, den i særklasse viktigste amerikanske ressursen er en ydmyk og hverdagslig knoll, som tilfeldigvis også er svært næringsrik, lar seg dyrke i marginale jordbruksområder, kan langtidslagres og som i motsetning til korn ikke er så utsatt for ildspåsettelse under krig. Resultat; den fattigere delen av befolkningen øker radikalt sjansene for å overleve i dårlige tider, og får økt næringsinntaket i normale tider. Og konsekvensen av dette igjen er befolkningsvekst og urbanisering, som igjen skaper ringvirkninger…

Det er Foreign Policy som i spalten In Box melder om en historisk knollstudie gjort av to økonomer:

Does the modern world owe its very existence to the humble spud? A recent study by a pair of economists suggests that the introduction of the American potato to Europe and later Asia and Africa might have been one of the most significant events in the history of human development.

(…)

Qian, along with Harvard University’s Nathan Nunn, decided to see how universal the connection was. Looking at population trends from 1700, when the potato was introduced to the Old World, to 1900, they estimated that 12 percent of the population growth and 47 percent of the urbanization during this period was directly potato-related. Moreover, regions that are more suitable for potato cultivation — Europe and India — tended to urbanize and develop much faster than places that aren’t, such as sub-Saharan Africa.

Mer om denne studien finner du HER. Artikkelen har et par interessante illustrasjoner som jeg tar med.

Først en graf som viser befolkningsutviklingen (generelt og i bysentra):

Dernest et verdenskart hvor områdene som passer for potetdyrking er markert:

Leave a Response »

 

Østtyske vitser fredag, okt 16 2009

I ethvert diktatur vil humor bli viktig for befolkningen, og politiske vitser vil florere. Slik var det også i DDR, og den engelskspråklige utgaven av Der Spiegel har en artikkel om den subversive østtyske humoren: “East German Jokes Collected by West German Spies”

Et par smakebiter:

Stammer østtyskerne fra apene? Umulig. Ingen ape kunne ha overlevd på kun 2 bananer i året.

Hva ville skjedd om ørkenen ble kommunistisk? Først ville ingenting ha skjedd, og så ville det ha oppstått sandmangel.

Litt styggere er denne:

Tsjernobyl var ingen ulykke. Det var Sovjetunionens program for å røntgenstråle befolkningen.

Leave a Response »

 

Større utvandring enn antatt? tirsdag, okt 13 2009

Historikerne har vanligvis regnet med at rundt 800 000 nordmenn utvandret til Amerika mellom 1825-1975. Men i følge Sverre Mørkhagen, som har skrevet den første nye utvandringshistorien på over 30 år, må det tallet justeres opp til rundt 1 million.

Boka heter “Farvel Norge”, og er omtalt i dagens Aftenposten:

Ifølge Sverre Mørkhagens kilder må tallet på nordmenn som dro over havet til Nord-Amerika justeres opp fra 800.000/850.000 til rundt én million mennesker. Med den bakgrunn hevder han at det i dag trolig er flere norske etterkommere i USA enn det er nordmenn i Norge.

Bare i de 35 årene mellom 1880 og 1915 dro så mange som en halv million nordmenn.

Til sammenligning trekker Mørkhagen frem at folketallet i Norge i 1890 passerte to millioner.

Han fastslår også at utvandringsstrømmen fra Norge var 3,5 ganger så sterk som den gjennomsnittlige for hele Europa. Skulle det ha reist like mange mennesker fra det øvrige Europa som fra Norge, ville 147 millioner mennesker ha søkt lykken i Nord-Amerika. Ikke de rundt 41 millioner som faktisk seilte vestover fra europeiske havner.

(…)

Relativt få nordmenn dro hjem igjen til Norge for godt. Mørkhagen støtter seg på utvandringshistorikeren Ingrid Semmingsen, som anslo at det rundt 1920 bodde ca. 50.000 hjemvendte norskamerikanere i Norge. Det var et lavt tall sammenlignet med andre emigrantgrupper.

Forlaget har også lagt ut en liten videosnutt hvor Mørkhagen snakker om boka.

Leave a Response »

 

Svik og oppgjør fredag, okt 2 2009

Bare så det er nevnt i all hast: Undertegnede har denne uka en dobbeltanmeldelse på trykk i Ny Tid, av filmen “Svik” og boka “KrigshistorienTM” (artikkelen er ikke på nett).

Mer om “Svik” HER.

Mer om “KrigshistorienTM” HER.

OPPDATERING 9. OKTOBER:

De glemte landssvikerne

Hvem som ble dømt i landssvikoppgjøret etter krigen er et interessant tema. Men hvem som ikke ble dømt er mer interessant.

AV KJETIL JOHANSEN

[film] Det var tyskerne som realiserte Arbeiderpartiets parole, “Hele folket i arbeid”. Knappe 2 år inn i besettelsen forsvant den store arbeidsledigheten som hadde tynget Norge gjennom to tiår. Anslagsvis 200 000 nordmenn jobbet direkte for tyskerne. Okkupasjonsmakten trengte folk til å bygge infrastruktur og industri, samt produsere matvarer og jobbe innen industrien. Og nordmenn var ikke vanskelige å be.

9. oktober kommer Håkon Gundersens film Svik til kinosalene. Nylig utkommet er også Frode Fanebust sin bok KrigshistorienTM. Både bok og film retter søkelys mot skyggesidene av den norske krigshistorien. Det er historier om de som ikke gjorde motstand, men som velvillig stilte opp for tyskerne, vi får servert. 

Svik utspiller seg i miljøet av samarbeidvillige norske forretningsinteresser og toppfigurer innen de tyske okkupasjonsmyndighetene i Norge. Handlingen er sentrert rundt Club Havana i Oslo, hvor krigsprofitører og nazister omgås sosialt og prater forretninger. Det ingen er klar over er at etablissementets store trekkplaster, sangerinnen Eva Karlsen (Lene Nystrøm), er dobbeltagent. Hun pleier intim omgang både med Sturmbannfürer Krüger (Götz Otto) og klubbeier Tor Lindblom (Fridtjov Såheim), samtidig som hun rapporterer til engelskmennene.

Norsk Hydro

Filmen retter spesielt søkelyset mot rollen Norsk Hydro spilte under krigen. På fabrikkområdet på Herøya jobbet 1100 krigsfanger og tvangsarbeidere for Nordisk Lettmetall, som produserte aluminium til tyske bombefly. Slavearbeidere var derfor også en del av den økonomiske utviklingen i Norge under 2. verdenskrig. Nordisk Lettmetall var eid av Norsk Hydro i kompaniskap med IG Farben og Nordag. Nordag var i realiteten eid av Luftwaffe, mens ledelsen i Hydro og IG Farben satt i styrene til hverandre. Det var derfor ikke så merkelig at Hydro deltok i Det tyske handelskammeret i Norge. Men ingen av de involverte ble dømt etter krigen. Dette får Svik påpekt i ettertekstene.

Gundersens film har brodden rettet mot de norske krigsprofittørene og ønsker nok primært å være en debattfilm, men den sliter med å skape et medrivende drama ut av materialet. Bihistorien, hvor den britiske agenten Sven Nordanger (Kåre Conradi) får i oppdrag å ta livet av Tor Lindblom (som er hans egen bror), er heller ikke utviklet godt nok.

Vurdert som filmhåndverk eller underholdningsprodukt er altså Svik belemret med svakheter. På den annen side peker filmen i en interessant retning til norsk krigsfilm å være, og befinner seg i et langt mer problematiserende terreng enn Max Manus. Det bør komme flere filmer i samme leia. De “upassende” sidene ved norsk krigshistorie rommer både viktige problemstillinger og engasjerende personlige fortellinger.

De som gikk fri

Hva skal man for eksempel si om offentlige tjenstemenn som la forholdene til rette for utbedring av flyplasser, slik at tyske bombefly kunne bruke dem, mens krigen i Norge fremdeles pågikk?

24. april 1940 sto signaturene til ordføreren i Trondheim, Ivar Skjaanes, og Centralkomitéen i Sør Trøndelag under en kunngjøring i Adresseavisen, hvor det ble opplyst at tyskerne hadde behov for 2000 arbeidere til planeringsarbeider på Lade og Værnes. Da arbeidet var utført, ble flyplassene base for tyske bombefly som bombet Steinkjer, Namsos og andre norske byer.

Etter krigen ble verken ordføreren eller rådmannen straffet for samarbeidsiveren. Skjaanes ble istedet utnevnt til fylkesmann, mens rådmann Oscar Christian Gundersen sågar ble justisminister. Formannskapet i Oslo hadde for øvrig kommet trønderne i forkjøpet. Allerede 15. april etterkom det tyskernes ønsker om å sette 200 mann i sving på Fornebu for å utføre tilsvarende arbeid.

Mens selv passive medlemmer av Nasjonal Samling ble funnet kollektivt skyldige, ble funksjonærer og arbeidere som hadde jobbet for tyskerne, kollektivt frikjent. En prest som hadde solgt tyskerne moreller fra egen hage ble dømt, mens en høysterettsadvokat som hadde tatt imot store konsulenthonorarer fra et firma som forsynte Luftwaffe ikke engang ble stilt for retten. Sykesøstre som hadde arbeidet for Røde Kors og kommet i skade for å pleie også tyske soldater ble dømt til fengselsstraff, fikk formuen inndratt og mistet borgerrettighetene.

Norges fremste kapasitet innen rettsvitenskap på denne tiden, professor Jon Skeie, beskrev perioden rundt landssvikoppgjøret med ordene “Vi har aldri i vår historie hatt en sådan rettsløshet.”

“Bustefan”

Disse “upassende” detaljene er bare noen av dem Frode Fanebust har funnet plass til i sin bok KrigshistorienTM. Varemerke-markøren som er hektet på er ingen skrivefeil. Fanebust bruker det som benevnelse på den rådende forestillingen om hvordan krigen og okkupasjonen var. Trademark-versjonen av krigshistorien er den dominerende versjonen av begivenhetene i årene 1940-45. Problemet er at denne fremstillingen er preget av myter og forenklinger, selektivt utvalg og bortsensurering av de “upassende” detaljene, mener Fanebust. Og han passer på å nevne at den heller ikke nødvendigvis har noen støtte hos faghistorikerne. Snarere tvert imot.

“Den historien forskerne har avdekket og beskriver i sine fagbøker, er vesentlig ute av takt ikke bare med den populariserte versjonen, men med vår kollektive norske bevissthet”, skriver Fanebust.

Forfatteren er ikke historiker, men siviløkonom. Boka er imidlertid basert på noen hyllemeter faghistorisk litteratur, samt en bunke primær- og sekundærkilder. Og ikke minst er den basert på arkivet til forfatterens farfar, journalisten og redaktøren Toralv Fanebust – kalt “Bustefan”. Dermed er KrigshistorienTM også historien om en norsk dissident.

En norsk Dreyfus-sak

Toralv Fanebust var en av få motstemmer i landssvikoppgjøret. Han måtte finne seg i å bli stemplet som nazist, bl.a. i Arbeiderbladet, fordi han var kritisk til hvordan prosessen ble gjennomført. Men takhøyden for frie ytringer var ikke den høyeste rett etter krigen. Fanebust ble ført for retten og måtte sone 9 måneder. Han ble dømt for injurier mot høysterettsadvokat – og tidligere riksadvokat – Sven Arntzen.

Under krigen hadde Arntzen meldt fra til politiet om at motstandsmannen Bjørn Ivar Sundet Johanssen planla å rømme til Sverige. Arrestasjonen av Johanssen fikk store konsekvenser, da motstandsorganisasjonen XU ble rullet opp av tyskerne. Det bør nevnes at Arntzen var aktiv i ledelsen av Milorg, og nettopp derfor burde forstått at Johanssen var motstandsmann. Han burde iallfall ha visst at å rømme landet var forbundet med dødsstraff.

Man kunne argumentere for at den senere riksadvokaten Arntzen, som ble satt til å lede landssvikoppgjøret, i denne saken hadde gjort seg skyldig i grovt uaktsomt angiveri. Det var nettopp det Toralv Fanebust gjorde.

Historien om dissidenten Fanebust er blitt kalt “den norske Dreyfus-saken”, med referanse til dommen mot den franske offiseren Alfred Dreyfus på slutten av 1800-tallet. Den kunne godt tatt spranget til kinolerretet. Det samlede norske filmmiljøet er herved tipset!

2 Responses »

 

Lenins mislykkede erobringsforsøk tirsdag, sep 29 2009

 

Slutten på 1. verdenskrig var ikke ensbetydende med fred og stabilitet. Særlig ikke i Sentral- og Øst-Europa. Her hadde 3 imperier kollapset i kjølvannet av verdenskrigen (Tsar-Russland, dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn og keiserdømmet Tyskland), og flere nye nasjonalstater så dagens lys.

Men turbulensen fortsatte. Noe vi i Vest-Europa gjerne har en tendens til å glemme. Det gamle hegemoniet var vekk, men dermed meldte også nye territorielle krangler seg som en følge av ny(gamle) etniske og ideologiske konflikter, samt politiske ambisjoner blant de nye makthaverne.

Polen (som hadde gjenoppstått som selvstendig nasjon) ble blandet inn i ikke mindre enn 6 kriger med nabostatene. Det generelle maktvakuumet gjorde Øst-Europa til et område hvor man måtte slåss for å få anerkjent grensene som legitime. 

For polakkene var den aller farligste fienden arvtakeren til tsaren – det nye Sovjet-Russland. Og den aller mest desperate krigen ble utkjempet mot bolsjevikene i 1919-20.

For Lenin var det logisk å fortsette erobringen vestover - mot Polen, de andre nye statene i Øst-Europa og Tyskland. Det var ensbetydende med å “eksportere” kommunistisk styre. Det var en måte å spre verdensrevolusjonen på.

Og Polen så ut til å være moden for erobring. Særlig etter at landets styrker hadde mislyktes i fremstøtet med å frigjøre Ukraina våren 1920. Polakkene ble drevet på defensiven, og de var undertallige. Men i en djerv motoffensiv lyktes det polakkene å slå russerne tilbake.

Resultatet ble at Lenin måtte oppgi ekspansjonen, og istedet konsentrerte seg om “å bygge sosialismen i ett land”.

Polen skulle få to tiår med fred etter dette. Men som vi vet, russerne skulle komme tilbake, etter et velkjent tysk intermezzo. Stalin skulle realisere en god del av Lenins opprinnelige ambisjoner. Med grusom besluttsomhet.

Christopher Clark anmeldte Adam Zamoyskis “Warsaw 1920: Lenin’s Failed Conquest of Europe” i The Times i mars 2008:

European history has a habit of forgetting Poland. This is unfortunate, because the Poles have more than once played a crucial role in shaping Europe’s fortunes. In 1683, the Polish king Jan III Sobieski checked the Ottoman armies before the gates of Vienna, earning among the Turks the sobriquet “Lion of Lechistan”. And in 1920, as Adam Zamoyski relates in this elegant and fascinating book, it was Poland that checked the westward expansion of Bolshevik Russia.

The two sides were in many respects ill-matched: the Red Army was a determined and experienced fighting force, hardened by a cruel civil war against anti-Bolshevik forces. Russia’s manpower reserves dwarfed those of an exhausted post-war Poland ravaged by warfare, malnutrition and epidemic. The Polish army scarcely amounted to a cohesive force, consisting as it did of variously armed contingents that had served with the Germans, the Austrians and the Russians during the first world war, along with a colourful assembly of Lithuanian, Tatar, Cossack, German, Hungarian and Russian auxiliaries, not to mention a squadron of US volunteer pilots…

Leave a Response »

 

Wyatt Earp – en myte blir skapt av Hollywood fredag, aug 21 2009

(Denne posten er et dobbeltapropos; til forrige post og til Levende Histories temanummer om Ville vesten.)

Det er laget anslagsvis 2 dusin filmer hvor Wyatt Earp enten er hovedperson eller bifigur. Særlig 7 av dem er verdt å nevne: “Frontier Marshall” (1939) med Randolph Scott, “My Darling Clementine” (1946) med Henry Fonda, “Gunfight at the O.K. Corral” (1957) med Burt Lancaster, “Hour of the Gun” (1967) med James Garner, “Doc” (1971) med Harris Yulin, “Tombstone” (1993) med Kurt Russell og “Wyatt Earp” (1994) med Kevin Costner.

Takket være disse filmene er Wyatt Earp blitt en av de mest navngjetne skikkelsene fra USAs 1800-tall, og mannen er vokst til å bli en metafor/symbol for sterke, ensomme og rettskafne menn som kjemper for å opprettholde lov og orden i Det ville vesten.

Men i sin egen samtid var han en relativt ukjent figur. Det var først etter at forfatteren Stuart Lake i 1931 skapte en myte rundt Earp med boka “Wyatt Earp: Frontier Marshall” at navnet ble kjent. Lake ga Earp helterollen som ensom lovmann i vanskelige omgivelser. Senere filmer benyttet gjerne Lakes bok for å gi seg selv historisk autensitet, men Lakes bok var en salig miks av fantasi og løsrevne fakta.

Virkelighetens Earp var en mann som livnærte seg som gambler og småsvindler vel så mye som lovmann. Han hadde dessuten en bakgrunn som hestetyv og bøffeljeger.

Livet hans var heller ikke så høydramatisk som enkelte filmer vil ha det til. I løpet av sin tid som lovmann i notoriske Dodge City skal han bare ha tatt livet av én mann.

Det berømte oppgjøret ved O.K. Corral varte bare noen få sekunder, og var såpass kaotisk at ikke engang øyenvitnene klarte å bli enige om hva som egentlig hadde foregått.

Så godt som alle filmene er derfor bedre eksempler på mytologisering enn på balansert historieformidling. Men hver av dem er interessant på egne vilkår – siden de sier mye om hvordan ulike epoker forholder seg til samme bit av historien.

Den første filmen om Earp, “Frontier Marshall”, var basert på boka til Lake. Interessant nok hadde regissøren møtt Earp noen år tidligere, og konkludert med at gamlingen var en tvilsom figur. Likevel tegner filmen et skinnende rent helteportrett av ham. Sjangerkravene veide tyngre enn noe annet.

 

John Fords “My Darling Clementine” gir Earp en mer metaforisk rolle, som representant for sivilisasjonen. Eksempelvis er han ikke bare ute etter hevn. Han ønsker å skape et mer ordnet og trygt samfunn for alle.

I “Gunfight at the O.K. Corral” skildres det sentrale oppgjøret som en paramilitær operasjon som tar hele 6 minutter. Scenen kan godt sies å ha vært skoledannende. Mer interessant er den subtilt homoerotiske skildringen av forholdet mellom Earp og Doc Holiday. Den holder seg på det psykologiske nivået, men er tydelig nok. Den kommer til uttrykk i flere replikker.

“Hour of the Gun” er en problematiserende western. Den begynner med O.K. Corral, for deretter å fokusere på volden som følger i kjølvannet av episoden. Filmen skildrer en moralsk ambivalent Earp.

Denne tendensen er forsterket i “Doc”, hvor Earp portretteres som en korrupt lovmann. Som tittelen antyder er det den tuberkuløse gambleren Doc Holiday som er “helten” her. Begge de to siste filmene er en del av en revisjonistisk tendens innen westengenren, og målgruppen er generasjonen med autoritetsskeptiske 68-ere.

 

De to filmene fra 90-tallet er svært ulike hverandre. “Tombstone” er rett og slett en moderne actionfilm – ikledd westerngevanter – med høye drapstall og en portrettering av Clanton-klanen som en slags proto-mafia. “Wyatt Earp” er derimot – antakelig – den hittil mest historisk korrekte filmen om legenden Earp, siden den i stor grad tar for seg mannens dårlige sider og skavanker. (Filmens underholdningsverdi er nok mer diskutabel, vil mange si.)

 

Til syvende og sist må man imidlertid stille et spørsmål om hva slags funksjon en film om en historisk skikkelse skal ha? Skal den etterstrebe korrekte detaljer i størst mulig grad, eller er det sentrale å trekke ut en essens/mening av faktaene? Den første strategien sliter med at alle detaljer og nyanser uansett ikke får plass innenfor rammene av 2 timers spilletid. Og det er en fare for at de detaljene som faktisk blir tatt med kan skape et fortegnet bilde av det som skjedde.

Kanskje det tross alt er bedre å gjøre slik John Ford insisterte på – blant annet i “My Darling Clementine”: Gjør det enkelt, men forhold deg til den overbyggende meningen i historien. Trekk ut essensen.

Det er her debatten har stått og vil stå. Og den vil neppe ta slutt. Problemstillingen blir ikke enklere av at én løsning ikke passer alle prosjekter.

2 Responses »

 

Helter Skelter – historien om Manson-familien lørdag, aug 8 2009

Charles Manson holdt seg med en egen familie, men kan knapt kalles noen vanlig familiemann. “Hatets yppersteprest” passer nok bedre. I disse dager er det 40 år siden han gjorde seg fortjent til kallenavnet.

Lørdag 9. august 1969 ble Los Angeles og Hollywood lammet av sjokk. I sin avsidesliggende bolig i Cielo Drive hadde filmstjernen Sharon Tate, Roman Polanskis kone, og 3 av hennes venner – Abigail Folger, Voytek Frykowski og Jay Sebring – blitt brutalt myrdet. Tate hadde vært gravid i åttende måned.

Politiet fant fem ille tilredte lik. Det femte offeret var en ung mann, Steve Parent, som hadde blitt overrumplet av drapsmennene utenfor huset. På en av husdørene sto det skrevet “Pig” med blod.

Morgenen etter gikk drapsalarmen på nytt et annet sted i byen. Leno og Rosemary LaBianca var like bestialsk henrettet. Noen hadde risset inn ordet “War” på Lenos kropp, og andre steder i huset fant man mer blodskrift: “Death to pigs”, “Rise” og et feilstavet “Healther Skelter”. Samtlige ofre i begge sakene hadde blitt knivstukket flere ganger. Liket av Frykowski hadde hele 51 kutt.

Rett etter den blodige helgen fikk LAPD besøk av to etterforskere fra LA Sheriff’s Office, som kunne fortelle dem om et lignende drap 31. juli. Da hadde musikklæreren Gary Hinman blitt tatt av dage med flere knivstikk. På åstedet var det skrevet, med offerets eget blod; “Political Piggy”.

Utrolig nok avfeide LAPD enhver sammenheng mellom de tre sakene. Dermed var de heller ikke interessert i å høre om at mannen sheriffkontoret hadde arrestert for Hinmandrapet, Bobby Beausoleil, kom fra et hippiekollektiv under ledelse av en viss Charles Manson, som holdt til på den avsidesliggende The Spahn Ranch. Først i oktober ble kontakten gjenopptatt mellom de to politiavdelingene.

I mellomtiden hadde Susan Atkins, som også var arrestert for drapet på Hinman, betrodd seg til to cellevenninner. Hun fortalte dem om elskeren sin, Charlie, og “Familien” han ledet. Det var de som hadde drept Sharon Tate og LaBianca-paret, fortalte hun. Snart skulle de drepe flere kjendiser. Richard Burton, Elizabeth Taylor, Frank Sinatra, Steve McQueen og Tom Jones sto for tur. Sinatra skulle flås levende, mens han hørte på sin egen musikk. Lignende bestialiteter ventet de andre.

Andre Mansondisipler plumpet ut med lignende påstander denne høsten. I november fikk politiet nyss om ryktene, som nå omfattet enda et mord. Gårdsarbeideren Donald Shea hadde blitt drept fordi han ville fortelle eieren hva hippiene drev med på eiendommen hans.

Det var på tide å sjekke arkivet. Hvem var denne Charlie? Etterforskerne fant en tjukk mappe.

Charles Manson ble født 12. november 1934, i Cincinnati, Ohio. Moren, Kathleen Maddox, var en forfyllet og promiskuøs 16-åring. Faren var sannsynligvis en fyr fra Ashland, Kentucky. Det mente iallfall Kathleen. I en kort periode var hun gift med William Manson, som ga Charlie etternavnet sitt.

Moren ga blaffen i sønnen fra første stund. Særlig én episode fra barndommen hans er blitt berømt. Charlie og moren satt på en kafé. Servitrisen, som ønsket seg en egen familie, sa på spøk til Kathleen at hun kunne tenke seg å kjøpe gutten. Moren svarte, uten å blunke, at det kostet en øl. Noen minutter senere satt Charlie igjen alene ved bordet. Ølglasset var tomt og moren forduftet. Først flere dager senere klarte onkelen hans å spore ham opp.

Resten av oppveksten er like traurig lesning. Inn og ut av forbedringsanstalter og et rotløst liv preget av stadig grovere kriminalitet. 26 år gammel havnet Manson i fengsel for n’te gang. Denne gangen på McNeil Island i Washington. Her ga han seg relativt overraskende i kast med å “finne seg selv”. Han interesserte seg overfladisk for buddhisme og andre religiøse filosofier, uten at det ble mye alvor av det. Musikk derimot, var en annen sak. Han lærte seg å spille gitar. Samtidig utviklet han en usunn fascinasjon for The Beatles.

21. mars 1967 slapp han ut. Til egne protester. Manson mente at han ikke fungerte ute i samfunnet. Han var 32 år gammel, og hadde tilbrakt halve livet på institusjoner. Men én ting hadde han blitt virkelig god til: Å manipulere andre.

Hippiemiljøet i San Francisco var i full blomst og tok imot ham. Gradvis oppdaget Manson at han hadde stor innflytelse på enkelte av de opprørske ungdommene, særlig en del unge jenter med personlige problemer. Takket være sin egen mystiske karisma og taktisk bruk av LSD og amfetamin, fikk Manson stadig sterkere makt over dem. “Familien” så dagens lys.

Våren 1968 forlot Manson & co San Francisco i en gammel skolebuss og dro omkring på måfå. De traff Gary Hinman, og bodde hos ham en periode. Men Hinman følte seg etter hvert ukomfortabel i selskap med kollektivet og ba dem dra. Da fant de veien til George Spahn og hans ranch. En av Mansondisiplene, Lynette “Squeaky” Fromme, underholdt den gamle cowboyen med seksuelle tjenester, som dermed lot dem få bli.

Ute på ranchen begynte skumle ideer å slå rot i hodet på Manson. Han trodde at verden sto foran et slags armageddon. Det gikk mot rasekrig, mente han. USAs svarte kom til å gjøre opprør og ta makten i landet. “Familien” ville overleve fordi de skulle gjemme seg under jorden ute i ørkenen. Her skulle de så vente til deres tid var inne.

Midt oppi alt dette ga The Beatles ut sitt “White Album”, hvor Manson så sin egen profeti i teksten til låta “Helter Skelter”. Dommedag hadde fått et navn.

Den selvbestaltede profeten hadde spådd at de svarte ville starte opprøret sitt sommeren 1969, men ting lot vente på seg. Det var i frustrasjon over dette at Manson bestemte seg for at “vi må vise svartingene hvordan det skal gjøres”.

Han hadde ikke selv vært tilstede i Cielo Drive, men han hadde bundet LaBianca-paret og beordret dem drept. For anklageren skulle dette by på en utfordring i rettssaken. Mansons innflytelse over de andre måtte bevises.

Rettsaken begynte i midten av juni 1970. Manson insisterte på å forsvare seg selv. Han ble likevel assistert av to advokater.

Nå skjedde de utroligste ting. Et av vitnene, Barbara Hoyt, ble narret til Hawaii av en Mansondisippel og gitt en overdose LSD. Tilfeldigheter gjorde at hun overlevde. Senere ble en av forsvarsadvokatene, Ronald Hughes, bortført og drept. Årsaken var at han hadde motarbeidet “Familiens” strategi, som gikk ut på at de arresterte disiplene skulle påta seg all skyld for å spare Manson.

Etter syv måneder falt dommen. Juryen fant Manson, samt Patricia Krenwinkel, Susan Atkins og Leslie Van Houten skyldige i mord og planlegging av drap. 29. mars 1971 fulgte straffeutmålingen: Alle fire fikk dødsstraff. Dødsstraffen ble imidlertid aldri iverksatt, siden California opphevet den året etter.

Charles Manson sitter således inne på livstid. Men kulten rundt ham er ikke død. Han er den i særklasse største mottaker av brev i amerikanske fengsler. I en del subkulturer blir han dyrket som helt. Og selv et mainstreamfenomen som rockegruppa Guns N’Roses har fremført et par av Mansons låter. Han er kanskje blitt, som enkelte har hevdet, “høyestepresten for hatet mot det etablerte”?

Les mer hos VG og ABC Nyheter.

2 Responses »

 

Irans moderne tragedie tirsdag, jun 30 2009

I The Guardian anmelder James Buchan en 900-sider tykk bok: Ahmad Kasravis “Tarikh-e Mashrute-ye Iran”, eller som den heter på engelsk: ”History of the Iranian Constitutional Revolution”. Boka er ikke ny. Den kom ut på arabisk i 1921, og deretter på persisk utover 30-tallet. Nå foreligger den altså på engelsk.

Kasravis bok gir et grundig bakteppe for å forstå røttene til dagens konflikt mellom liberale krefter og religiøst konservative i Iran. Buchan sammenfatter det slik: 

Kasravi recounts how the spontaneous alliance of clergy, bazar, craftsmen and intellectuals forged in 1905-6 disintegrated when the Shia clergy became aware of some of the wider consequences of Enlightenment ideas. They were shocked to learn that liberty included liberty not to pray or wash, and equality might even be extended to Jews, Christians and Zoroastrians. In short, the new parliament, instead of merely interpreting and enforcing the divine law known as sharia, would actually give law to the Muslims. As Kasravi writes: “The interests of the mass of people diverged from those of the mullahs and village owners, particularly in Tabriz, where liberal ferment was more effective.” Meanwhile, the liberals had the bit between their teeth: “Those who had visited Europe recalled things about the European way of life which they brought home like souvenirs.” Many of the clergy turned against the revolution, including the most learned and courageous of the Tehran divines, Sheikh Fazlollah Nuri, who was to be a firm influence on Khomeini. Sheikh Fazlollah was executed by the constitutionalists on 31 July 1909.

This break in the alliance between clergy and liberals is the dominant theme or tragedy of modern Iranian history. It has permitted a succession of government coups d’etat, first when the Qajars’ Cossack forces bombarded the parliament in 1908, and then in 1921 when a Cossack officer named Reza Khan seized power and established the Pahlavi dynasty. Reza, and then his son Muhammad Reza, imposed despotic government for much of the period from 1925 to 1979.

Under the Pahlavis, the clergy conspired in the royal coup against the popular government of Muhammad Mossadeq in 1953, while the liberals turned a blind eye to the persecution of the clergy both in the 1930s and after Khomeini took on the Pahlavi court in 1963 and was driven into exile. The two groups composed or papered over their differences in the late 1970s, when it seemed that for a second time Iran was being sold to foreigners under Muhammad Reza. Together they were able to mobilise millions of demonstrators over the winter of 1978/79 and send Muhammad Reza into exile. The Iraqi invasion of 1980 and the eight years of war forged a solidarity that persisted into the 1990s.

These two wings split apart again soon after polls closed on 12 June this year.

Leave a Response »

 

Min kjæreste fiende tirsdag, jun 30 2009

Starzmedia la nylig ut hele “Mein liebster feind” på YouTube. Dette er den tyske filmregissøren Werner Herzogs dokumentar om sitt eget mangeårige samarbeide med skuespilleren Klaus Kinski. (Herzog har lest inn kommentarer på engelsk, men noen av sekvensene er ikke oversatt eller tekstet. Dette gjelder blant annet åpningssekvensen med Kinski, der han tar av under en teateroppsetting. ) 

Herzog og Kinski, en av filmhistoriens galeste skuespillere, laget intet mindre enn 5 filmer sammen, i det som må være et av de mest masochistiske samarbeidsprosjektene noensinne.

Det hele begynte rett etter krigen, i et utbombet Tyskland plaget av boligmangel. Den 13-årige Herzog og foreldrene hans fikk rom i et slags kollektiv hvor den unge skuespilleren Kinski også holdt hus – til alle leietakernes bunnløse fortvilelse. Kinski var kjent for sine irrasjonelle sider og ekstreme raseriutbrudd. Ved én anledning sperret han seg inne på badet – i et anfall som varte 48 timer. Da Kinski kom ut igjen hadde han smadret inventaret på badet (blant annet et badekar) så grundig at man kunne sile restene gjennom en tennisracket.

Da Herzog flere år senere hadde en regikarriere på gang, og jaktet på  kandidater til hovedrollen i sin neste film, om den besatte conquistadoren Aguirre, husket han Kinski. Kollegaer som hadde forsøkt å lage film med Kinski advarte ham på det sterkeste. Men Herzog tok sjansen. Og dro langt ut i den peruvianske jungelen med Kinski.

Det tok bare et par timer før Kinski slo seg vrang. Han raste mot alt og alle. Blant annet nektet han “å godta” slike ting mygg og regn i “sin jungel”. De beryktede raseriutbruddene kom tett som hagl. I tillegg gjorde Kinski innspillingen fysisk farlig for statister og andre. I en scene hugget han en statist over hodet med et sverd. Hadde det ikke vært for stålhjelmen ville mannen blitt livstruende skadet. I et anfall av rastløshet hentet Kinski et gevær og skjøt vilt rundt seg. Det ene skuddet traff hånden til en annen ulykkelig statist, som mistet en finger i episoden.

Herzog visste at Kinski hadde en tendens til å forlate innspillinger i protest. Kinski truet med å dra etter at Herzog hadde nektet å sparke en lydassistent skuespilleren hadde lagt for hat. Nå var det Herzog som bevæpnet seg med en rifle, og ga klar beskjed til Kinski om at han kom til å skyte ham dersom han forsøkte å stikke av. Herzog har senere innrømmet at han etter dette bestemte seg for å drepe Kinski når de kom tilbake til Tyskland. Planen var å tenne fyr på huset hans mens han sov. Men alt falt i fisk da bikkja til Kinski begynte å bjeffe. I ettertid kom det for øvrig fram at Kinski på samme tid hadde planlagt å drepe Herzog!

Nå skulle man jo tro at begge parter hadde fått nok av hverandre. Men neida!

Innspillingen av de to neste filmene, “Nosferatu” og “Wyzeck”, gikk relativt rolig for seg, sammenliknet med “Aguirre”. Men så, i 1982, var det duket for en ny tur ut i jungelen og en ny dose rabiat galskap.

Det nye prosjektet het “Fitzcarraldo”, og handlet om en noe eksentrisk millionær som vil bygge en opera ute i Amazonasjungelen. Selv om dette innebærer å taue en vaskeekte dampbåt over et vaskeekte fjell (noe de faktisk også gjorde under innspillingen). Gjett hvem Herzog ville ha i hovedrollen!

På plass ute i jungelen hadde Herzog rekruttert lokale indianere i statistroller, ledet an av høvdingen selv. Og så gjorde Kinski entré.

Han skremte vettet av indianerne med sine eksplosjoner av sinne og raseri. Faktum var at han oppførte seg langt verre denne gangen enn under innspillingen av Aguirre. Bedre ble det ikke av at han gjerne delte ut slag og spark både under og etter opptakene.

Da opptakene nærmet seg slutten ble Herzog en kveld oppsøkt av indianerhøvdingen, som tilbød seg å drepe “den hvite djevelen” for ham. Herzog takket høflig nei.

Herzog og Kinski rakk å samarbeide om ytterligere én film, “Cobra Verde”, før Kinski døde av hjerteattakk.

2 Responses »