Menneskets doble fødsel onsdag, sep 23 2009

Først utviklet vi oss fysisk. Deretter - gradvis og etter lang tid - tok vi de mentale sprangene som har gjort oss til det vi er idag.

Slik kan man oppsummere innholdet i flere artikler i siste utgave av det amerikanske tidsskriftet Proceedings of the National Achademy of Science – gjengitt i Forskning.no idag.

Og denne tostegsutviklingen foregikk – eller kulminerte – med cirka 100 000 års mellomrom:

Det moderne mennesket ble til to ganger. For 200 000 år siden kom den menneskelige kroppen. Så, hundre tusen år seinere, kom evnen til begreper, fantasi og kunst. Begge deler skjedde i Afrika.

(…)

Det var ikke slik at vi plutselig fikk større hjerner eller andre kroppslige særtrekk som kan observeres i dag. Snarere kan det ha vært slik at det lå en latent kapasitet i den kroppen som hadde funnet sin form allerede 100 000 år tidligere.

(…)

Tattersall skriver i sin artikkel at det i studiet av mennesket og våre forløpere har vært en gjennomgående mangel på sammenfall tidsmessig mellom nyvinninger innenfor anatomien og innenfor atferd.

At det tok noen år før mennesket innså sine muligheter er ikke noe særskilt sammenlignet med andre arter. Dette er ren rutine innenfor evolusjonsbiologien.

(…)

Kanskje var det slik at de nevrologiske forutsetningene i hjernen for abstrakt tenkning var til stede allerede fra menneskets første fødsel for 200 000 år siden, men at de ble liggende som et potensial som ikke ble brukt.

Leave a Response »

 

Pyramidalt mandag, jun 22 2009

Siden det nesten garantert er noen/mange der ute som ikke fikk med seg dokumentaren om den franske arkitekten Jean Pierre Houdin – og hans svært interessante teori om at pyramidene ble bygget fra innsiden og ut – da den ble vist på NRK forleden, er det godt å kunne tipse om at programmet kan sees på nett-TV hos statskanalen.

Det er verdt å bruke en time på dette her, synes jeg (selv om programtittelen er pur pyramideklisjé):

“Pyramidenes hemmelighet”

Leave a Response »

 

Kunsten å sette spor etter seg fredag, feb 27 2009

Bokstavelig talt, faktisk. Bare synd vi ikke vet hva vedkommende het. Noen forslag?

Les mer i Dagbladet, VG og Forskning.no:

“Se verdens eldste menneskelige fotavtrykk”

“Dette fotavtrykket er 1,5 millioner år gammelt”

“1,5 millioner år gamle fotavtrykk”

13 Responses »

 

Fjorårets bok torsdag, jan 8 2009

Av alle historiebøkene undertegnede pløyde igjennom i løpet av 2008 (et sted mellom 12-20, jeg finteller ikke), som også ble utgitt ifjor, er det én som i særlig grad utmerker seg: John Darwins “After Tamerlane” (som jeg noterte meg utgivelsen av i april).

Den har nesten alt som en god historiefaglig utgivelse skal ha: Den er godt og konstruktivt formulert, grundig researchet (finnes det noe godt norsk ord for dette?) og fremmer interessante perspektiver. Det den mangler er det personlige fokuset. Mange vil nok synes dette er en tørr og faktatung bok. Den er definitivt ikke skrevet etter malen til Anthony Beevor og liknende. Men for de av oss som trives med klart formulerte argumentasjonsrekker vedrørende store prosesser, er dette gefundes fressen. Riktignok har jeg støtt på Darwins hovedperspektiv hos andre historikere tidligere, men dette er første gang jeg har lest en bok som så fullstendig konsentrerer seg om dynamikken i det globale maktspillet etter 1400. Her skal det dog innrømmes at undertegnede er spesielt opptatt av dette temaet. Men vet du hva? Det er faktisk lov!

Noe mer detaljert – la meg sitere fra Maya Jasanoffs anmeldelse i The Guardian:

It may seem natural to trace the origins of current globalisation back to the history of European imperialism. The trouble is that this is not very accurate. In After Tamerlane, the Oxford historian John Darwin proposes a different version of how the world took on its present contours. Chronicling the history of empires since Tamerlane’s death, Darwin argues that the course of world history has been a fitful, complex process of competitive empire-building – driven as much by forces outside Europe, particularly Asia, as it has been by western ambitions.

Eller som John Gray oppsummerer poenget i sin anmeldelse i Literary Review:

There was nothing foreordained about Europe’s rise or its fall, nor were its empires different in kind from those of other times and places. The view that empire is ‘the original sin of European peoples, who corrupted an innocent word’ is a commonplace in the developing world and in the United States; but, as Darwin points out, the true origins of empire are to be found in processes of exchange and the accumulation of power that are practically universal.

Kort sagt; verdenshistorien etter 1400 er ikke den entydige fortellingen om The Rise of the West som man kan forledes til å tro. Og som mange – både de som dyrker og hater vestlig imperialisme – intenst holder fast ved. Andre aktører var (nesten like lenge) i like stor grad med på å forme rammene. Og som Darwin dokumenterer i “After Tamerlane”; det var ikke før nærmere midten av 1800-tallet at det sto klart at Vesten ville bli dominerende. Kampen om hegemoniet var langt jevnere og uavklart fram til den industrielle revolusjonen meldte seg med full tyngde.

Feilen som ofte blir begått når man studerer fortiden, er at vi med vårt tilbakeskuende, “altvitende” perspektiv vet hvor historien vil ende. Dermed fester blikket seg fort ved tendenser vi vet vil vokse seg dominerende på et senere tidspunkt. Vi forstørrer disse tendensene langt utover den rollen de faktisk spilte i samtiden.  Samtidig som vi forminsker og forkaster andre tendenser vi vet vil tape i lengden. Dermed ender vi opp med et dobbelt fortegnet bilde av fortiden.

Darwin brilliantly delineates a “global pattern” of imperial “competition, collaboration and coexistence”, in which Middle Eastern and Asian empires remained important players. Indeed, seen on this transcontinental canvas, “the case could be made that the real story in Asia” since 1750 “was one of Asian persistence and not of Asian defeat”, skriver Jasanoff i sin anmeldelse.

Tim Blanning følger opp i The Telegraph:

Contrary to received wisdom, it was not the oceanic discoveries of the 15th and 16th centuries that led to Europe’s global domination, for their effects were both patchy and long delayed. Among other things, Darwin reminds us that Columbus’s sailing times were not bettered for 150 years, that European colonists were thin on the ground for the best part of three centuries and that vast tracts of the colonial world remained unexplored (until c 1700 it was thought that California was a huge island, for example).

This was less an inexorable surge than a series of unplanned staccato lurches. For more than a century, between the 1620s and the 1740s, European expansion faltered altogether, while the Asiatic empires in Turkey, Persia, India and the Far East repeatedly demonstrated immense vitality.

(…)

The crucial ‘Eurasian Revolution’ did not begin until the second half of the 18th century, by which time the main protagonists were the British. By taking control of Bengal, they began the subjugation of the whole subcontinent. They were helped by the Russian seizure of the Crimea in 1783, which opened up the Ottoman Empire ‘like an oyster’.

(…)

It was only after 1815 that a ‘great divergence’ began, fuelled by industrialisation. For the first time the Asiatic economies found themselves hopelessly outpointed…

Som Darwins historikerkollega Felipe Fernández-Armesto har skrevet: “Det europeiske hegemoniet var reelt, men kortvarig”. Og selv etter at de (internt konkurrende) europeiske maktene definitivt overtok initiativet var utviklingen preget av flere “men”:

Yet just as empires were being created on which the sun never set, problems were accumulating. As Darwin shows in a particularly illuminating chapter, European control of the globe was always shot through with exceptions and anomalies.

In their different ways, the Turks, Persians, Chinese and Japanese all managed to devise successful strategies of resistance. China may have been humiliated repeatedly by the Europeans, but its actual frontiers today are much the same as they were two centuries ago. Ironically, India succumbed so completely just because it was so advanced.

Det er en fascinerende historie. Og detaljene finner du selvfølgelig Darwins bok. I tillegg til flere andre poenger som ikke er omtalt her. Dette er med andre ord en anbefaling av “After Tamerlane”, om du skulle være i tvil. Den fortjener å bli lest, selv om den ikke kan skilte med det narrative drivet til Beevor.

APROPOS (14/1):

Axess TV har gjort et intervju med Dominic Lieven i sin Global Axess-serie. Der snakkes det også om imperier.

Leave a Response »

 

Pyramidefunn onsdag, nov 12 2008

Intet er nytt under solen, kanskje. Men sanden kan skjule mye gammelt. Særlig den i Egypt. Nå har arkeologene funnet en 4300 gammel pyramide på 14 meter, som antakelig ble bygget til dronning Seshseshet, mor til kong Teti som var den første kongen under det sjette dynasti.

Mer i den etablerte presse:

VG – Dagbladet - New York Times – National Geographic News

Leave a Response »

 

Gavin Menzies sjøsprøyt mandag, aug 4 2008

Den pensjonerte ubåtkapteinen Gavin Menzies har fått en ny og fremgangsrik karriere som forfatter. Først kom “1421: The Year China Discovered the World” i 2002, og nå i år er han på ferde igjen med “1434: The Year a Magnificent Chinese Fleet Sailed to Italy and Ignited the Renaissance”.

Menzies regner seg ikke som noen skjønnlitterær forfatter. Han mener å kunne bevise – faglig og vitenskapelig - at deler av verdenshistorien må skrives om. Hva er det så han har å melde?

I “1421…” er det kort fortalt følgende: 71 år før Columbus seilte vestover hadde kineserne kartlagt verden, inklusive Amerika. De gjorde sågar et forsøk på å nå Nordpolen. I forbifarten gjorde de kål på den norrøne befolkningen på Grønland. Men de klarte å ta snarveien tilbake til Kina via Nordøst-passasjen. Vel blåst!

Menzies bygger denne teorien på de 7 store sjøreisene evnukken Zheng He foretok på vegne av den kinesiske keiseren mellom 1405-33. Ubåtkapteinen hevder at det var den sjette av disse ekspedisjonene (1421-23) som brakte kineserne kloden rundt.

Ekspedisjonene til Zheng He var imponerende. Les mer om dem HER. Men dette holder altså ikke for Menzies. Historieprofessor Felipe Fernandez-Armesto summerer opp – hoderystende og oppgitt – Menzies påstander slik:

He claims that in the course of two simultaneous expeditions between 1421 and 1423, Chinese explorers anticipated most of the great maritime discoveries usually attributed to the work of the next four of five centuries: finding, inter alia, America, Australia, New Zealand and Antarctica. They crossed the Pacific and Atlantic, charted most of the coastlines of the world, circumnavigated Greenland and got home by sailing along the normally ice-bound northern coast of Eurasia from west to east. Along the way, they established ‘permanent colonies … from California to Peru’ and in such equally improbable spots as Australia, New Zealand and Easter and Pitcairn Islands, to say nothing of outposts, for instance, in Rhode Island and along the River Zaire. Columbus, Magellan, Vasco da Gama and Captain Cook succeeded only because they were ‘carrying copies of Chinese maps’.

Du store all verden! Det er lett å bli svimmel av dette.

“1421…” er imidlertid mildt sagt problematisk, siden den utgir seg for å være faglitteratur. For 2 år siden laget Australian Broadcasting Corporation en dokumentar kalt “Junk History”, hvor det kom fram at av de 130 menneskene forlagshuset Transworld hadde satt til å jobbe med (den forventede bestselgeren) “1421…” var det ingen – ikke én – som hadde ansvar for å utføre faktasjekking. Og dette på en angivelig faglitterær utgivelse.

Mottakelsen av boka ble da også preget av kritiske bemerkninger – i bøtter og spann.

I sin anmeldelse av boka i Aftenposten, tok forsker Harald Bøckman tak i påstanden om at de europeiske oppdagerne skal ha brukt kopier av kinesiske kart for å finne fram:

Hvordan hadde europeerne fått tilgang til kinesiske sjøkart? Menzies’ bindeledd er venetianeren Niccolo de Conti (1395- 1469), som skal ha oppholdt seg i Kalikut i India i 1421, omtrent samtidig med Zheng Hes sjette ekspedisjon. De Conti skal ha tatt med seg kinesiske kart tilbake til Europa. De Conti nevner imidlertid ikke noe om slike kart i sine nedtegnelser, og det er ingen spor etter kinesisk kartografi i samtidens europeiske kart.

(…)

Menzies’ største problem er at han ikke har noen kinesiske kart å vise til. De kartene som eksisterer viser at kineserne hadde utviklet en mer avansert kartografi enn europeerne på Zheng Hes tid, men man ville ikke ha kommet særlig langt om man prøvde å seile etter dem.

(…)

Hele utgangspunktet for prosjektet, Pizziganos sjøkart fra 1424, er en del av en tidlig europeisk karttradisjon der inntegning av øyer ute i Atlanterhavet var inspirert av fortellinger og legender, noe Menzies må ha vært klar over, men som han underslår.

Bøckman er ikke alene om å mene at ”1421…” tar lett på bevisbyrden. Professor T. H. Barrett ved University of London, uttrykte seg slik i The Independent:

… we may rest assured that in 1421 the fleets under Zheng He’s command did not circumnavigate the globe, did not explore the Atlantic from Arctic to Antarctic, and did not plant colonies around the Pacific rim, in the Caribbean, or in Massachusetts. Menzies has only reached these conclusions by ignoring five basic principles of research.

La oss ta dem i rekkefølge:

1) Menzies har ikke forstått de strategiske vilkårene for Zheng Hes ekspedisjoner, og hvorfor de ble avviklet. Kinesernes målsettinger var begrensede, av flere årsaker; På denne tiden måtte de fremdeles mobilisere store ressurser for å passivisere mongolene. I tillegg førte riket krig mot vietnameserne. Dette er en av de sentrale årsakene til at de store sjøreisene ble avviklet.

Dessuten, som Barrett påpeker:

… there would have been no point in risking ships and men in the attempt to chart the world beyond trade routes known to Arabs, Tamils and Malays – on whose information the Chinese relied.

Border troubles aside, there was plenty to do at home. We know that when the voyages were cancelled, his army of 10,000, an important element in the fleet’s strike force, was kept busy being redeployed as construction workers, so that the southern capital of Nanjing expanded to match the glories of Beijing. That fact undermines completely Menzies’ account of the handful of survivors from a decimated fleet, struggling home from the ends of the earth. As for colonising, the emperor did not even colonise Taiwan… 

2) Hver eneste hypotese som kan tenkes å støtte Menzies teorier godtas, uten at andre muligheter blir undersøkt. Dette er ytterst skral vitenskapelig metode.

3) Når det gjelder skriftlige kilder, blir tekstene forstått bokstavelig – uten hensyn til samtidens språklige konvensjoner eller begrensninger.

When we are told that strangers attacked the Viking settlements in Greenland with “fire and sword”, to Menzies this can only refer to his Chinese voyagers, since Canada’s First Nations never used swords. To believe this, we must suppose our source would otherwise have written “with war whoop and tomahawk”, even though he had no experience of such things. Similarly, when Zheng He represents himself in translation as having journeyed “to the ends of the earth”, he must have done just that.

4) Menzies kommer også med påstander som brutalt avslører det allerede nevnte faktasjekkingsarbeidet. Barrett nevner følgende eksempel:

His notion that the Chinese loaded up a few mylodons (giant ground sloths) in Patagonia, only to let one escape in Australia, would not have withstood a couple of minutes on the internet. Mylodons, to judge from the solid evidence we have, became extinct several thousand years ago.

5) En problemstilling som Menzies ikke engang kommer inn på er denne: Dersom de sensasjonelle kartene -som angivelig viser deler av Amerika – er basert på kinesiske originaler, hvorfor er da fremstillingen av selve Kina så dårlig på de samme kartene?

Historieprofessor Fernandez-Armesto slaktet også “1421…”, og var langt mindre diplomatisk i tonen enn Barrett:

The voyages to which Mr Menzies ascribes these surprising achievements are well known. By the standards of navigations of the time, they are extremely well documented. But there are gaps in the record, and there have been plenty of fantasists eager to fill them with speculations as wild as any of Mr Menzies’s. His originality consists in taking all the nonsense which has ever been aired about these voyages and stuffing it into a single volume. How does he do it? Ignorance, madam, pure ignorance – allied to outrageous chutzpah, shorn of critical intelligence. The result is heroically defiant of logic, evidence, scholarship and sense.

Menzies har hevdet at hans bakgrunn som ubåtkaptein har gjort ham bedre i stand til å avsløre de skjulte faktaene. Fernandez-Armesto er ikke like sikker:

Mr Menzies says that he has been able to spot truths undetected by professionals because of his ‘knowledge of astro-navigation and the world’s oceans’. These qualifications, it seems, were largely acquired during a voyage from Singapore in a submarine in 1959. It is hard to respect the navigational knowledge of someone who thinks ‘portolan navigation’ is the same as triangulation.

Også denne professoren har kritiske bemerkninger angående Menzies metoder:

Dearth of Chinese documents, he admits, drove him to scour European maps for support for his conclusions. Anyone familiar with medieval maps knows their data should never be accepted without corroboration, for no other type of document is so vulnerable to emendation and forgery. Moreover, it was the normal practice of cartographers of the day to fill their maps, beyond the limits of the known, with speculative lands and seas. Mr Menzies is indifferent to these reasons for caution. He repeatedly tells us that ‘as soon as’ he compared old maps with new ones he ’saw at once’ resemblances which he seems to think eluded earlier scrutineers.

(…)

To reckless reliance on misread maps, Mr Menzies adds childish misuse of objects of material culture. He infers ‘early Chinese presence’ in Mexico from items which are indeed old and Chinese but which were introduced to the country of their present location in recent times. Are there Chinese silks in the Philippines or pepper in Peking? They must have been brought by his pet explorers, rather than arriving as the documents say they arrived, by the normal processes of trade. Are there bananas in Hawaii or sweet potatoes in Polynesia? His Chinese must have taken them there.

(…)

And ‘how could drawings of cossacks have been made’ in a Chinese book ‘without a visit to the Arctic?’ Instances of this breathtaking logic are legion. ‘The Incas had a word for chicken at least forty years before the arrival of the conquerors’ and so must have got it from the Chinese.

I tillegg til disse poengene er det flere andre motargumenter som er blitt reist mot “1421…” La meg bare nevne 3 til:

-Menzies har ikke gått til det mest åpenbare historiske kildematerialet, nemlig de kinesiske arkivene.

-Rent sykdomsmessig ville ikke indianerne tålt kontakt med kinesiske oppdagere bedre enn de tålte kontakten med europeiske. Les Jared Diamonds “Guns, Germs and Steel” for en detaljert, grundig og samtidig lettfattelig fremstilling av hvordan indianernes langvarige isolasjon gjorde dem genetisk sårbare for allmenne sykdommer fra Den gamle verden.

-Menzies påstand om at et Newport Tower på Rhode Island kan ha blitt bygd av kinesere, fordi det “likner” et kinesiske fyrtårn, er blitt avvist. Blant annet på følgende grunnlag: …

an archaeological investigation was conducted around and under the tower (Godfrey 1951). Most of the artifacts were pieces of pottery, iron nails, clay tobacco pipes, buttons, and buckles. All of these items can be traced to Scotland, England, or the English colonies in America and were manufactured between the seventeenth and nineteenth centuries (Hattendorf 1997). The investigators even found the preserved impression of a colonial bootprint in the soil beneath the stone foundation of the tower. For a seventeenth-century bootprint to have been left under the tower, the tower must have been built either sometime during or sometime after the seventeenth century.

 

 

Summa summarum er det altså mange og blytunge grunner til å la Menzies forfatterskap forbigå i stillhet. Men så heldige er vi nok ikke. Pressen har selvfølgelig sett det lesergenererende sensasjonelle i å lage artikler/intervjuer med denne fantasten.

Det gjaldt selvfølgelig “1421…”, og det er samme sak nå med oppfølgeren – “1434 – The Year a Magnicent Chinese Fleet Sailed to Italy and Ignited the Renaissance”. Tittelen sier alt: Det er et kinesisk flåtebesøk som brakte Europa inn i renessansen. Yes, sir!

På nettsiden Counterknowledge fortviler forfatteren Damian Thompson (Jepp, jeg har fått lest boka hans! Den anbefales!) over at pressen ikke klarer å styre seg denne gangen heller – og nå er det med viten og vilje. Ingen som har gjort det aller minste lille forsøk på research om Menzies kan ha unngått å få med seg all den faglige motbøren teoriene hans har blitt utsatt for. Like forbannet forholder pressen seg fremdeles servilt logrende til påstandene. Og vel så det. Thompson skriver:

After scholars revealed that 1421 was made up, no journalist could ignore the controversy surrounding his work. So we move to stage two – scholars mock him, but could he possibly be right? And, anyway, look at his sales.

(…)

So that’s all right, then. Note the language, incidentally: “while boiling oil was being poured on him from the ramparts of academe.” Much more dramatic than the truth: “while scholars were systematically demolishing his thesis with hard data.”

Ja, man kommer langt med litt semantikk.

Thompson anmeldte “1434…” for London Evening Standard nylig, og et utdrag derfra er på sin plass:

The problem with Menzies’ discovery – and it seems almost churlish to point it out, so delightful is his picture of Chinese junks sailing towards the Doge’s palace – is that it is unsupported by a single source. The Venetians must have had their backs to the water when the junks sailed by, because nobody recorded it. Likewise, although Menzies assures us that the fabulous Chinese inventions “would have made a very forceful impression” on the Florentine scholars gathering in the Palazzo Vecchio, none of them wrote it up.

I mellomtiden noterer jeg at også norsk presse vet å rydde plass til Menzies. NTB har utstyrt ham med tittelen “historiker”.

På Wikipedia er det for øyeblikket lagt ut en aldri så liten liste over påpekte feil i Menzies siste opus. Det anbefales derfor å klikke HER før du eventuelt kjøper boka. Eventuelt før du (dersom du er journalist, i NTB eller et annet sted) skriver mer om Menzies og hans teorier. 

Og dersom du lurer på hvorfor dette er viktig å bruke plass på, utover det rent forbrukerjournalistiske, så vil jeg minne om tittelen på en av Francisco Goyas bilder: “The Sleep of Reason Brings Forth Monsters”.

De stadige dryppene av pseudokunnskap er faktisk farlige. Les Thompsons bok! Den fortjener oppmerksomheten.

Kildehenvisninger:

Wikipedia: “Issues with conclusions drawn by Menzies”

Harald Bøckman: “Upålitelig bestselger”, Aftenposten.

T. H. Barrett: “Did medieval Chinese sailors really span the globe?”, The Independent.

Felipe Fernandez-Armesto: Anmeldelse i The Literary Review.

1421: The Year the Chinese DID NOT Discover America

1421.exposed.com

Damian Thompson: “Counterknowledge”, Atlantic Books, 2008.

Counterknowledge (nettside)

NTB (via Dagbladet): “-Leonardo da Vinci kopierte kineserne”

4 Responses »

 

Mumien til dronning Hatshepsut funnet onsdag, jun 27 2007

Lederen for det egyptiske antikvitetsrådet, Zahi Hawass, har euforiske dager, får vi tro. Egyptologer har nemlig identifisert den 3.000 år gamle mumien til dronning Hatshepsut, Egypts mest kjente kvinnelige hersker.

Funnet kalles det viktigste siden Tutankhamons grav ble oppdaget. Og det er vrient å være uenig, for dette var litt av ei dame. Hatshepsut er en av de aller, aller første kvinnelige herskerne vi kjenner til. Hun regjerte – også de facto – i 21 år fra 1479 til 1458 f. Kr., og holdt sønnen (og den rettmessige arvingen til tronen) - Tutmoses III - unna makten fram til hun døde. Et feminstikon av de store, altså.

Aftenposten/NTB melder:

Identifiseringen ble gjort på bakgrunn av DNA-analyse av en tann, og forskere håper identifiseringen blant annet skal hjelpe dem finne ut hvordan Hatshepsut døde.

Men ikke alle er overbevist om at man har funnet riktig mumie:

Noen forskere er imidlertid skeptiske til hvordan DNA er brukt i identifiseringen, melder BBC.

– Det er en veldig vanskelig prosess å få DNA fra en mumie, sier biologen Scott Woodward til nyhetsbyrået AP.

Les mer om funnet i AP-rapporten hos CNN. Der står det blant annet å lese at dronningen var ganske feit:

The mummy identified as Hatshepsut shows an obese woman, who died in her 50s, probably had diabetes and is also believed to have had liver cancer, Hawass said. Her left hand is positioned against her chest, in a traditional sign of royalty in ancient Egypt.

Les mer om Hatshepsut HER.

Leave a Response »

 

Slavehandelens juniorpartner mandag, apr 9 2007

Før påske hadde museumsinspektør Kåre Lauring en todelt kronikk i Jyllandsposten om slavehandelens historie. I år er det jo, som mange sikkert har fått med seg, 200 år siden britene forbød slavehandelen.

Danmark-Norge deltok også i slavehandelen, noe alle bør vite. Det inngår i pensum på grunnskolen. Danmark-Norge var for øvrig 4 år tidligere ute med et forbud mot slavehandelen enn hva britene var. Det er da alltids noe…

Lauring er imidlertid inne på et aspekt ved slavehandelen som for de fleste vil komme svært overraskende.

Det er all mulig grunn til å ha med slavehandelen i skolenes pensum. Og det er bra at temaet blir behandlet i litteratur og film/TV. Ditto at pressen holder problematikken varm, all den tid det fremdeles eksisterer slaveri i våre dager.

Men samtidig kan det være verdt å merke seg at fremstillingen av slavehandelenes historie har vært – og er – ensidig. Dersom man baserer kunnskapen sin om slavehandelen på det gjengse bildet presse, populærkultur og skolevesen tegner av praksisen, kan fort ende opp med å tenke på slavehandelen utelukkende som noe europeere utsatte afrikanere for.

Selvfølgelig er dette riktig. Og det er ikke noe som skal holdes skjult eller bagatelliseres. Men når de fleste tenker på europeerne som den dominerende parten i slavehandelen er det faktisk feil. Og dette er et viktig poeng i Laurings kronikk:

De afrikanske slaver blev afsat på fire hovedmarker. Det første og største var Afrika selv, eller som vi også kan kalde det hjemmemarkedet, idet Afrika var et slavesamfund, og op imod 30 pct. af kontinentets befolkningen var slaver. Gennem et højt udviklet handelsnet bestående af slaveruter og -markeder blev slaverne fordelt over hele landet. Det foregik ad handelsruter, ofte flere tusinde kilometer lange, hvor slaverne blev købt, solgt og blandet op, så de ikke mere kendte hinanden eller talte hinandens sprog. Dødsraterne for disse ruter er for slavernes vedkommende anslået til omkring 50 eller tre til fire gange over dødsraterne på ruterne over Atlanten.

Dernæst var der så eksportmarkederne.

Først slaveruterne op gennem Sahara til de arabiske Lande langs Afrikas Middelhavskyst. I alt blev der til dette marked frem til 1900 eksporteret ca. 9 mio. slaver. Det andet store eksportmarked var ruterne ud af Østafrika ofte via Zanzibar til Mellemøsten. Af den vej blev der frem til 1900 eksporteret ca. 5 mio. slaver.

Endelig er der det tredje eksportmarked, den europæiske slavehandel over Atlanten, der foregik i perioden ca. 1450 og frem til 1867 [anm.: Det er uklart hvorfor Lauring angir 1450 som startpunkt for den transatlantiske slavehandelen. Jeg vil bare minne om at Kolumbus oppdagelsesferd gikk av stabelen i 1492, og at slaveskipene til Amerika fra Afrika dukket opp på 1500-tallet.], hvor Cuba, som det sidste land i Vestindien, afskaffede slavehandelen.

I alt blev der, via den europæiske slavehandel over Atlanten, transporteret ca. 12 mio. slaver. Det er mange, næsten lige så mange som araberne, men tallet gør også europæerne til den mindste af de tre aftagere: afrikanerne selv, araberne og dernæst europæerne.

(…)

Europæerne kom sidst ind i handelen og først ud, og de var den eneste af de tre involverede parter, der efterfølgende aktivt bekæmpede slaveriet og slavehandelen.

At gøre europæerne til de eneste skyldige, eller de mest skyldige, når det gælder den afrikanske slavehandel, har derfor heller ikke meget hold i virkeligheden.

Dette poenget får så godt som aldri oppmerksomhet. Det var derfor ganske typisk at en artikkel om slavehandel i Ny Tid 23. mars, signert den svenske journalisten Gordana Malesevic, omtalte den europeiske slavehandelen – og … lot det bli med det…

Ikke at Malesevic har skrevet noen dårlig artikkel. Hun påpeker blant annet, helt korrekt, at selv om slavehandelen ble forbudt tok det noe lenger tid å forby slaveriet per se. Men artikkelen er på sedvanlig vis monomant opptatt av europeernes rolle.

Verken i Midtøsten eller i Afrika har det funnet sted noe som likner et grundig oppgjør med slaveriet. Forståelig, særlig i afrikansk sammenheng.

Men skal man tegne et fullstendig bilde av slavehandelen bør man få med alle medvirkende.

I tillegg kommer en annen problemstilling.

Det er nemlig en klar tendens til å bruke slavehandelen som politisk våpen. I dagens verden. Og det er problematisk.

Som Lauring spør i sin kronikk:

… hvis europæerne skal betale erstatning til efterkommerne af de slaver, europæerne købte langs Vestafrikas kyster, hvad så med efterkommerne til de slaver, araberne hentede?

Eller hvad med de ca. 1,6 mio. europæere, der efter at være blevet enten kidnappet fra fredelige handelsskibe eller indfanget ved slave-raids på de europæiske kyster i perioden 1500 til 1750 sammen med afrikanske slavekollegaer, blev holdt som slaver i nordafrikanske stater som Algier og Tunis. De har vel også efterkommere?

Mener man alvor med erstatningskrav for slavehandel, ender man fort opp i vriene – sågar absurde – regnestykker. For ikke å snakke om ditto vanskelige diskusjoner om hvem som skylder hvem erstatning.

Et eksempel: Bør Island motta erstatning fra Algerie, for det såkalte Tyrkerranet i 1627? Og hva er eventuelt en islandsk landsby verdt idag?

Og hva med afrikanske slaver i Afrika, det største markedet historisk sett? 

Det kan være verdt å nevne at presidenten av Senegal, Abdoulaye Wade, tilhører de afrikanere som har kritisert forslagene om erstatning.  

Avslutningsvis: Dersom vi ser opp fra historiebøkene og tar en titt på dagens situasjon åpner det seg to perspektiver. Ifølge antislaveri-organisasjoner finnes det idag rundt 27 millioner slaver. Det skulle på den ene siden bety – dersom man først og fremst vil fokusere på enkeltskjebner – at det er flere slaver i dagens verden enn det sammenlagt ble ført ut av Afrika iløpet av slavehandelen. På den andre siden – dersom man først og fremst er opptatt av relative tall – at vi idag har den laveste prosentandelen slaver noensinne.

Hvis det er håp man ser etter, vil jeg anbefale å legge det siste perspektivet til grunn.

Les Kåre Laurings kronikk: Del 1 – Del 2

Les mer om europeere som ble kidnappet til slaveri: “Tok tusenvis av nordmenn som slaver”

OPPDATERING 19. oktober 2008:

Sign & Sight melder følgende i sin Feuilleton-seksjon 13/10:

Beat Stauffer traces the history of slavery in the Islamic world, a subject of long-standing taboo and which, only now, is being researched by anthropologist Malek Chebel. “The clear emancipatory tendencies that characterised the beginnings of Islam could not sustain themselves through the following centuries, and instead made way for a widespread acceptance of slavery. One of the ‘most shocking and sad results’ of his research is that even prominent Islamic scholars contributed to the codification of slavery. ‘That means that the Mosque was not neutral towards this evil’, Chebel writes.”

5 Responses »

 

En ond mann i Afrika? tirsdag, mar 6 2007

Journalisten og oppdageren Henry Morton Stanley er kjent for to ting: 1) Frasen “Doctor Livingstone, I presume?” (som han sannsynligvis aldri ytret). 2) Ryktet som en grusom og brutal imperialist, særlig på vegne av den belgiske kong Leopold i Kongo. 

Men hva om dette dårlige ryktet er ufortjent?

Historikeren Tim Jeal kommer i disse dager ut med en helt ny biografi om Stanley, basert på materiale fra et hittil urørt arkiv. Og i siste utgave av BBC History Magazine går Jeal langt i å tegne et nytt portrett av mannen som fant Livingstone.

Jeal har jobbet lenge og grundig med materialet. På 70-tallet skrev han en biografi om Livingstone. Og på 80-tallet begynte han å planlegge en biografi om Stanley. Etter noen år ga han imidlertid opp – inntil videre. Årsaken var at det ikke var mulig å få tilgang til et stort arkiv med Stanleys personlige korrespondanse og dagbøker.

Dessuten: Jeal måtte snart ta hensyn til et begrenset bokmarked. I 1989 kom nemlig Frank McLynns biografi ut. I den blir Stanley fremstilt som grusom, paranoid og uten evne til å inngå nære emosjonelle forhold til andre mennesker.

Allerede da var det imidlertid noe som skurret, syntes Jeal:

… if he had been cruel and dysfunctional, I wondered why so many of his black bearers had volunteered to serve him three and even four times? And why had he written tenderly of Africans, more often than critically?

Og så, i 2002, ble Stanleys arkiv åpnet. Jeal kunne for alvor ta fatt på sin egen biografi.

Med blant annet Stanleys dagboknotater som ny kilde begynte flere spørsmål å tårne seg opp. Jeal spør om mannens bakgrunn fra sensasjonell journalistikk – kombinert med et ønske om å tilfredsstille datidens appetitt på spennende og dramatiske historier fra eksotiske land – kan ha farget den offisielle versjonen av Stanleys afrikanske eskapader.

Med andre ord: Stanley mestret kunsten å overdrive. Til de grader.

Eksempel: Mellom november 1876 og mars 1877 skal Stanleys og hans ekspedisjon ha vært involvert i intet mindre enn 32 slag mot innfødte. Men leser man de opprinnelige dagboknotatene fra dette tidsrommet finner man fint lite som peker i retning av militære manøvre.

Overdrivelsene og hypen ser ut til å ha blitt lagt til i ettertid. Det første “slaget” blir i originalen bare beskrevet som at et par spyd ble kastet inn i leiren til Stanley. Uten noen påfølgende reaksjon eller dramatikk.

Fra sitt virke som journalist i USA hadde Stanley rapport fra diverse “indianerkriger”, og hadde lært faget grundig: Dramatisering, overdrivelser, vektlegging av groteske detaljer etc. Ikke fordi det nødvendigvis stemte, men fordi det var dette folk ville lese.

Jeal mener at den samme tendensen tok overhånd når Stanleys afrikanske rapporter skulle offentliggjøres. Her spiller det nok en avgjørende rolle at Stanley hadde en sterk og vedvarende mindreverdighetsfølelse, som skyldtes at han hadde vokst opp som foreldreløs. Han måtte ikke skape inntrykk av å være svak. Handlekraftig, derimot… 

Jeal peker på flere eksempler hvor dagboknotatene viser en helt annen Stanley enn den erobrerende og fremadstormende bøllen vi er vant til å se for oss:

Repeatedly, I found the reasonable Stanley of his private letters at odds with the harsh, implacable Stanley of his early publications.

Det ser ut til – i eksempel etter eksempel – at de sadistiske sidene ved Stanley er sterkt overdrevet. Han har lagt dem til for ikke å fremstå som myk. Men i ettertiden har dette overdrevne machoimaget blitt vendt mot ham, og skaffet ham et dårlig ettermæle.

Nå kunne Stanley saktens være hard. Han fikk henrettet to bærere som forsøkte å desertere. Men i dette tilfellet sto hele ekspedisjonen overfor total kollaps om ikke disiplinen ble gjenopprettet, påpeker Jeal. På dette kritiske tidspunktet hadde han allerede mistet halvparten av forsyningene og utstyret fordi desertører hadde stukket av med det.

Så altså: Tøff, hard og med tro på dødsstraff når det var nødvendig. Men ikke sadistisk eller unødig grusom. Slik kan man oppsummere mannen.

Hva med imperialisten Stanley?

Også her finner Jeal flere interessante kommentarer, utsagn og synspunkter som tegner et nytt bilde av hovedpersonen.

Stanley hadde blant annet en selvgranskende holdning til sine egne ekspedisjoner. Han maktet å se dem fra et afrikansk perspektiv:

We went into the heart of Africa self-invited, therein lies our fault.

(…)

Africans are entitled to assert their undeniable right to exclude strangers from their country.

Dette får man jammen si er oppsiktsvekkende! Og hva med samarbeidet med kong Leopold?

Jeal har funnet ut at Stanley faktisk motsatte seg kong Leopolds ønske om å kreve underkastelse og land fra de afrikanske høvdingene. Bare to av de avtalene Stanley inngikk med afrikanske ledere eksisterer fremdeles, og det stilles ikke slike krav i noen av dem.

Leopold sørget nemlig for å ødelegge resten av avtalene Stanley inngikk – nettopp fordi han ikke avkrevde høvdingene land. Og Leopold var nødt til å gjøre dette. Ellers ville han blitt avslørt når han henviste til sine egne – fabrikkerte – avtaler i ettertid. Og selvfølgelig, i disse “avtalene” hadde høvdingene avgitt land og suverenitet. 

Jeal skriver:

Stanley deplored Belgians treating Africans “as though they were conquered subjects… This is all wrong,” he told Leopold, “they are not subjects – but it is we who are simply tenants.”

Leopold sørget prompte for å erstatte Stanley med nye, mer føyelige “forhandlere” i Kongo.

Etter at han forlot Kongo markerte Stanley med flere antislaveri-artikler. Og da vennen og journalistkollegaen Edward Glave avslørte belgiske overgrep i Kongo, fikk det Stanley til å gå ut med en oppfordring om å la en internasjonal tribunal undersøke saken.

Legg merke til Edward Glave er mannen som skrev den mest innflytelsesrike avsløringen av de grusomme forholdene i Kongo. Og at dette var Stanleys venn.

Du kan dessuten notere deg at Stanley forlot Kongo i 1884. Mens regimet med utstrakt tvangarbeid og grufulle straffemetoder først ble etablert på 1890-tallet.

Henry Stanley kan delvis skylde seg selv og sine overdramatiserte fortellinger om ekspedisjonene i Afrika for det negative ettermælet. I tillegg er han i altfor stor grad blitt utsatt for “guilt by association” med kong Leopold. Dessuten hadde han mange mektige fiender som baktalte ham både mens han levde og i ettertid. Blant annet Sir Clements Markham ved the Royal Geographical Society, og den britiske konsulen på Zanzibar, John Kirk.

Kirks bror, Horace, tilhører også baktalerne. Og det er ikke helt uviktig, siden Horace Kirk redigerte Livingstones notater. Han bistod dessuten broren sin med å fabrikkere bevis mot Stanley til en offentlig rapport om overgrep i forbindelse med de afrikanske ekspedisjonene.

Det er ingen grunn til å hevde at Henry Morton Stanley var noen Mor Teresa. Men det er altså mye som tyder på at han fortjener bedre enn ryktet som Den onde mannen i Afrika.

Bok: 

Tim Jeal: Stanley: The Impossible Life of Africa’s Greatest Explorer. Faber & Faber, 2007

Leave a Response »