Journalisten og oppdageren Henry Morton Stanley er kjent for to ting: 1) Frasen “Doctor Livingstone, I presume?” (som han sannsynligvis aldri ytret). 2) Ryktet som en grusom og brutal imperialist, særlig på vegne av den belgiske kong Leopold i Kongo.
Men hva om dette dårlige ryktet er ufortjent?
Historikeren Tim Jeal kommer i disse dager ut med en helt ny biografi om Stanley, basert på materiale fra et hittil urørt arkiv. Og i siste utgave av BBC History Magazine går Jeal langt i å tegne et nytt portrett av mannen som fant Livingstone.
Jeal har jobbet lenge og grundig med materialet. På 70-tallet skrev han en biografi om Livingstone. Og på 80-tallet begynte han å planlegge en biografi om Stanley. Etter noen år ga han imidlertid opp - inntil videre. Årsaken var at det ikke var mulig å få tilgang til et stort arkiv med Stanleys personlige korrespondanse og dagbøker.
Dessuten: Jeal måtte snart ta hensyn til et begrenset bokmarked. I 1989 kom nemlig Frank McLynns biografi ut. I den blir Stanley fremstilt som grusom, paranoid og uten evne til å inngå nære emosjonelle forhold til andre mennesker.
Allerede da var det imidlertid noe som skurret, syntes Jeal:
… if he had been cruel and dysfunctional, I wondered why so many of his black bearers had volunteered to serve him three and even four times? And why had he written tenderly of Africans, more often than critically?
Og så, i 2002, ble Stanleys arkiv åpnet. Jeal kunne for alvor ta fatt på sin egen biografi.
Med blant annet Stanleys dagboknotater som ny kilde begynte flere spørsmål å tårne seg opp. Jeal spør om mannens bakgrunn fra sensasjonell journalistikk - kombinert med et ønske om å tilfredsstille datidens appetitt på spennende og dramatiske historier fra eksotiske land - kan ha farget den offisielle versjonen av Stanleys afrikanske eskapader.
Med andre ord: Stanley mestret kunsten å overdrive. Til de grader.
Eksempel: Mellom november 1876 og mars 1877 skal Stanleys og hans ekspedisjon ha vært involvert i intet mindre enn 32 slag mot innfødte. Men leser man de opprinnelige dagboknotatene fra dette tidsrommet finner man fint lite som peker i retning av militære manøvre.
Overdrivelsene og hypen ser ut til å ha blitt lagt til i ettertid. Det første “slaget” blir i originalen bare beskrevet som at et par spyd ble kastet inn i leiren til Stanley. Uten noen påfølgende reaksjon eller dramatikk.
Fra sitt virke som journalist i USA hadde Stanley rapport fra diverse “indianerkriger”, og hadde lært faget grundig: Dramatisering, overdrivelser, vektlegging av groteske detaljer etc. Ikke fordi det nødvendigvis stemte, men fordi det var dette folk ville lese.
Jeal mener at den samme tendensen tok overhånd når Stanleys afrikanske rapporter skulle offentliggjøres. Her spiller det nok en avgjørende rolle at Stanley hadde en sterk og vedvarende mindreverdighetsfølelse, som skyldtes at han hadde vokst opp som foreldreløs. Han måtte ikke skape inntrykk av å være svak. Handlekraftig, derimot…
Jeal peker på flere eksempler hvor dagboknotatene viser en helt annen Stanley enn den erobrerende og fremadstormende bøllen vi er vant til å se for oss:
Repeatedly, I found the reasonable Stanley of his private letters at odds with the harsh, implacable Stanley of his early publications.
Det ser ut til - i eksempel etter eksempel - at de sadistiske sidene ved Stanley er sterkt overdrevet. Han har lagt dem til for ikke å fremstå som myk. Men i ettertiden har dette overdrevne machoimaget blitt vendt mot ham, og skaffet ham et dårlig ettermæle.
Nå kunne Stanley saktens være hard. Han fikk henrettet to bærere som forsøkte å desertere. Men i dette tilfellet sto hele ekspedisjonen overfor total kollaps om ikke disiplinen ble gjenopprettet, påpeker Jeal. På dette kritiske tidspunktet hadde han allerede mistet halvparten av forsyningene og utstyret fordi desertører hadde stukket av med det.
Så altså: Tøff, hard og med tro på dødsstraff når det var nødvendig. Men ikke sadistisk eller unødig grusom. Slik kan man oppsummere mannen.
Hva med imperialisten Stanley?
Også her finner Jeal flere interessante kommentarer, utsagn og synspunkter som tegner et nytt bilde av hovedpersonen.
Stanley hadde blant annet en selvgranskende holdning til sine egne ekspedisjoner. Han maktet å se dem fra et afrikansk perspektiv:
We went into the heart of Africa self-invited, therein lies our fault.
(…)
Africans are entitled to assert their undeniable right to exclude strangers from their country.
Dette får man jammen si er oppsiktsvekkende! Og hva med samarbeidet med kong Leopold?
Jeal har funnet ut at Stanley faktisk motsatte seg kong Leopolds ønske om å kreve underkastelse og land fra de afrikanske høvdingene. Bare to av de avtalene Stanley inngikk med afrikanske ledere eksisterer fremdeles, og det stilles ikke slike krav i noen av dem.
Leopold sørget nemlig for å ødelegge resten av avtalene Stanley inngikk - nettopp fordi han ikke avkrevde høvdingene land. Og Leopold var nødt til å gjøre dette. Ellers ville han blitt avslørt når han henviste til sine egne - fabrikkerte - avtaler i ettertid. Og selvfølgelig, i disse “avtalene” hadde høvdingene avgitt land og suverenitet.
Jeal skriver:
Stanley deplored Belgians treating Africans “as though they were conquered subjects… This is all wrong,” he told Leopold, “they are not subjects - but it is we who are simply tenants.”
Leopold sørget prompte for å erstatte Stanley med nye, mer føyelige “forhandlere” i Kongo.
Etter at han forlot Kongo markerte Stanley med flere antislaveri-artikler. Og da vennen og journalistkollegaen Edward Glave avslørte belgiske overgrep i Kongo, fikk det Stanley til å gå ut med en oppfordring om å la en internasjonal tribunal undersøke saken.
Legg merke til Edward Glave er mannen som skrev den mest innflytelsesrike avsløringen av de grusomme forholdene i Kongo. Og at dette var Stanleys venn.
Du kan dessuten notere deg at Stanley forlot Kongo i 1884. Mens regimet med utstrakt tvangarbeid og grufulle straffemetoder først ble etablert på 1890-tallet.
Henry Stanley kan delvis skylde seg selv og sine overdramatiserte fortellinger om ekspedisjonene i Afrika for det negative ettermælet. I tillegg er han i altfor stor grad blitt utsatt for “guilt by association” med kong Leopold. Dessuten hadde han mange mektige fiender som baktalte ham både mens han levde og i ettertid. Blant annet Sir Clements Markham ved the Royal Geographical Society, og den britiske konsulen på Zanzibar, John Kirk.
Kirks bror, Horace, tilhører også baktalerne. Og det er ikke helt uviktig, siden Horace Kirk redigerte Livingstones notater. Han bistod dessuten broren sin med å fabrikkere bevis mot Stanley til en offentlig rapport om overgrep i forbindelse med de afrikanske ekspedisjonene.
Det er ingen grunn til å hevde at Henry Morton Stanley var noen Mor Teresa. Men det er altså mye som tyder på at han fortjener bedre enn ryktet som Den onde mannen i Afrika.
Bok:
Tim Jeal: Stanley: The Impossible Life of Africa’s Greatest Explorer. Faber & Faber, 2007
