Større utvandring enn antatt? tirsdag, okt 13 2009 

Historikerne har vanligvis regnet med at rundt 800 000 nordmenn utvandret til Amerika mellom 1825-1975. Men i følge Sverre Mørkhagen, som har skrevet den første nye utvandringshistorien på over 30 år, må det tallet justeres opp til rundt 1 million.

Boka heter “Farvel Norge”, og er omtalt i dagens Aftenposten:

Ifølge Sverre Mørkhagens kilder må tallet på nordmenn som dro over havet til Nord-Amerika justeres opp fra 800.000/850.000 til rundt én million mennesker. Med den bakgrunn hevder han at det i dag trolig er flere norske etterkommere i USA enn det er nordmenn i Norge.

Bare i de 35 årene mellom 1880 og 1915 dro så mange som en halv million nordmenn.

Til sammenligning trekker Mørkhagen frem at folketallet i Norge i 1890 passerte to millioner.

Han fastslår også at utvandringsstrømmen fra Norge var 3,5 ganger så sterk som den gjennomsnittlige for hele Europa. Skulle det ha reist like mange mennesker fra det øvrige Europa som fra Norge, ville 147 millioner mennesker ha søkt lykken i Nord-Amerika. Ikke de rundt 41 millioner som faktisk seilte vestover fra europeiske havner.

(…)

Relativt få nordmenn dro hjem igjen til Norge for godt. Mørkhagen støtter seg på utvandringshistorikeren Ingrid Semmingsen, som anslo at det rundt 1920 bodde ca. 50.000 hjemvendte norskamerikanere i Norge. Det var et lavt tall sammenlignet med andre emigrantgrupper.

Forlaget har også lagt ut en liten videosnutt hvor Mørkhagen snakker om boka.

Wyatt Earp – en myte blir skapt av Hollywood fredag, aug 21 2009 

(Denne posten er et dobbeltapropos; til forrige post og til Levende Histories temanummer om Ville vesten.)

Det er laget anslagsvis 2 dusin filmer hvor Wyatt Earp enten er hovedperson eller bifigur. Særlig 7 av dem er verdt å nevne: “Frontier Marshall” (1939) med Randolph Scott, “My Darling Clementine” (1946) med Henry Fonda, “Gunfight at the O.K. Corral” (1957) med Burt Lancaster, “Hour of the Gun” (1967) med James Garner, “Doc” (1971) med Harris Yulin, “Tombstone” (1993) med Kurt Russell og “Wyatt Earp” (1994) med Kevin Costner.

Takket være disse filmene er Wyatt Earp blitt en av de mest navngjetne skikkelsene fra USAs 1800-tall, og mannen er vokst til å bli en metafor/symbol for sterke, ensomme og rettskafne menn som kjemper for å opprettholde lov og orden i Det ville vesten.

Men i sin egen samtid var han en relativt ukjent figur. Det var først etter at forfatteren Stuart Lake i 1931 skapte en myte rundt Earp med boka “Wyatt Earp: Frontier Marshall” at navnet ble kjent. Lake ga Earp helterollen som ensom lovmann i vanskelige omgivelser. Senere filmer benyttet gjerne Lakes bok for å gi seg selv historisk autensitet, men Lakes bok var en salig miks av fantasi og løsrevne fakta.

Virkelighetens Earp var en mann som livnærte seg som gambler og småsvindler vel så mye som lovmann. Han hadde dessuten en bakgrunn som hestetyv og bøffeljeger.

Livet hans var heller ikke så høydramatisk som enkelte filmer vil ha det til. I løpet av sin tid som lovmann i notoriske Dodge City skal han bare ha tatt livet av én mann.

Det berømte oppgjøret ved O.K. Corral varte bare noen få sekunder, og var såpass kaotisk at ikke engang øyenvitnene klarte å bli enige om hva som egentlig hadde foregått.

Så godt som alle filmene er derfor bedre eksempler på mytologisering enn på balansert historieformidling. Men hver av dem er interessant på egne vilkår – siden de sier mye om hvordan ulike epoker forholder seg til samme bit av historien.

Den første filmen om Earp, “Frontier Marshall”, var basert på boka til Lake. Interessant nok hadde regissøren møtt Earp noen år tidligere, og konkludert med at gamlingen var en tvilsom figur. Likevel tegner filmen et skinnende rent helteportrett av ham. Sjangerkravene veide tyngre enn noe annet.

 

John Fords “My Darling Clementine” gir Earp en mer metaforisk rolle, som representant for sivilisasjonen. Eksempelvis er han ikke bare ute etter hevn. Han ønsker å skape et mer ordnet og trygt samfunn for alle.

I “Gunfight at the O.K. Corral” skildres det sentrale oppgjøret som en paramilitær operasjon som tar hele 6 minutter. Scenen kan godt sies å ha vært skoledannende. Mer interessant er den subtilt homoerotiske skildringen av forholdet mellom Earp og Doc Holiday. Den holder seg på det psykologiske nivået, men er tydelig nok. Den kommer til uttrykk i flere replikker.

“Hour of the Gun” er en problematiserende western. Den begynner med O.K. Corral, for deretter å fokusere på volden som følger i kjølvannet av episoden. Filmen skildrer en moralsk ambivalent Earp.

Denne tendensen er forsterket i “Doc”, hvor Earp portretteres som en korrupt lovmann. Som tittelen antyder er det den tuberkuløse gambleren Doc Holiday som er “helten” her. Begge de to siste filmene er en del av en revisjonistisk tendens innen westengenren, og målgruppen er generasjonen med autoritetsskeptiske 68-ere.

 

De to filmene fra 90-tallet er svært ulike hverandre. “Tombstone” er rett og slett en moderne actionfilm – ikledd westerngevanter – med høye drapstall og en portrettering av Clanton-klanen som en slags proto-mafia. “Wyatt Earp” er derimot – antakelig – den hittil mest historisk korrekte filmen om legenden Earp, siden den i stor grad tar for seg mannens dårlige sider og skavanker. (Filmens underholdningsverdi er nok mer diskutabel, vil mange si.)

 

Til syvende og sist må man imidlertid stille et spørsmål om hva slags funksjon en film om en historisk skikkelse skal ha? Skal den etterstrebe korrekte detaljer i størst mulig grad, eller er det sentrale å trekke ut en essens/mening av faktaene? Den første strategien sliter med at alle detaljer og nyanser uansett ikke får plass innenfor rammene av 2 timers spilletid. Og det er en fare for at de detaljene som faktisk blir tatt med kan skape et fortegnet bilde av det som skjedde.

Kanskje det tross alt er bedre å gjøre slik John Ford insisterte på – blant annet i “My Darling Clementine”: Gjør det enkelt, men forhold deg til den overbyggende meningen i historien. Trekk ut essensen.

Det er her debatten har stått og vil stå. Og den vil neppe ta slutt. Problemstillingen blir ikke enklere av at én løsning ikke passer alle prosjekter.

Myten om gudestatus fredag, aug 14 2009 

Da professor i sosiologi, Sigurd Skirbekk, hadde kronikken “En fare for vår sivilisasjon” på trykk i forrige utgave av Morgenbladet, bet jeg meg merke i at han resirkulerte en av de aller mest standhaftige mytene om conquistadorenes erobring av aztekerriket: Aztekerne trodde at Cortés og de andre spanjolene var guddommelige representanter. Derfor unnlot de så lenge å mobilisere mot spanjolene.

Det var åpenbart flere som noterte seg sosiologiprofessorens utflukt i mytelandskapet, og denne uka slipper frilansjournalist Thomas Berg til med en kommentar: “Cortés var ikke gud for noen”

Sitat:

Historikere som Matthew Restall (2003), James Lockhart (1994), Susan D. Gillespie (1989), Camilla Townsend (2003) og Michael E. Smith (2001) har påvist at denne gudemyten stammer fra spanske historieskrivere. Femti år etter erobringen ble det satt sammen en florentinsk kodeks der aztekerkongen Moctezuma II (han het altså ikke Montezuma, som Skirbekk kaller ham) blir tillagt en tale der han hilser Cortés som en gud. Problemet er at det ikke finnes bevis for at denne talen ble holdt.

I sin bok Seven Myths of the Spanish Conquest (Oxford, 2003) skriver Restall at gudemyten «er en større del av måten vi forstår erobringen på i dag enn den var det i det sekstende århundret.» «Men det var ingen apoteose, ingen «tro på at spanjolene er guder», og ingen paralysering blant de innfødte som et resultat av dette», skriver han (side 108). Deretter påviser han hvordan Cortés aldri i noen av sine brev til det spanske hoffet skriver at han er blitt tatt for å være Quetzalcoatl eller noen annen gud.

Noe som ytterligere svekker myten, er at nøyaktig det samme blir sagt om inkaene: De skal ha trodd at spanjolene var deres gud Viracocha.

Takk! Jeg kunne neppe sagt eller skrevet det bedre selv på så liten spalteplass. Og det er alltid greit når andre gjør jobben for deg, til din egen tilfredsstillelse. Dette er en standhaftig myte, som jeg blant annet har sett referert i en bok som sto på det gamle ex.phil.-pensumet (husker ikke tittel, men det var en bok i vitenskapsteori). Skirbekk er ikke akkurat alene om å resirkulere anekdoten.

Men Berg er ikke like treffsikker i siste del av kommentaren sin, hvor han selv kommer farlig nær å resirkulere en annen myte: Spanjolene var så teknologisk overlegne i den militære sektoren at det ikke spilte noen rolle hvor fåtallige de var.

Man kan vel snarere si at spanjolene ble hjulpet av at de var så fåtallige i ett henseende: Ingen mistenker et oppbud på 168 mann for å være en invasjonsstyrke. Man blir nysgjerrige på nykommerne, eksotiske skapninger som man aldri har sett før, men forventer ikke å bli utsatt for en særdeles hasardiøs form for samfunnsomstyrtende opportunisme fra en håndfull fremmede. Nettopp derfor lyktes kuppene (for det var det det var) til Cortés og Pizarro – takket være overraskelseselementet.

Men opportunismen ville ikke hjulpet spanjolene i lengden, hadde det ikke vært for andre, langt mer avgjørende utviklingstrekk som tippet utviklingen i deres favør.

Det er kjepphesttid for Johansen nå. Derfor lenker jeg til følgende post: “Hvordan klarte europeerne å kolonisere Amerika?”

Og gjentar et håndplukket sitat:

Pedro Pizarro, Francisco’s nephew and page, survived enough bloody battles with the Inca to be under no illusions about indigenous technology. In his memoirs, he attributed the Spanish victory not to overwhelming European technology but to overwhelming European diseases. A few years before Pizarro arrived, smallpox–introduced from Europe via Mexico–swept the Inca realm, killing the emperor, his chosen heir, much of the court and the military leadership, and as many as one out of three inhabitants of the empire. The vacancy at the top led to a ruinous, multi-year civil war that killed thousands more. ”[Had the emperor] been alive when we Spaniards entered this land,” Pedro remarked, ”it would have been impossible for us to win it…. And likewise, had the land not been divided by the [smallpox-induced civil] wars, we would not have been able to enter or win the land.”

Og så lover jeg å ikke mase mer enn nødvendig om dette fremover. Iallfall for en stund…

OPPDATERING 27/8:

For et kjapt sammendrag av Restalls 7 myter om den spanske erobringen, klikk HER.

Helter Skelter – historien om Manson-familien lørdag, aug 8 2009 

Charles Manson holdt seg med en egen familie, men kan knapt kalles noen vanlig familiemann. “Hatets yppersteprest” passer nok bedre. I disse dager er det 40 år siden han gjorde seg fortjent til kallenavnet.

Lørdag 9. august 1969 ble Los Angeles og Hollywood lammet av sjokk. I sin avsidesliggende bolig i Cielo Drive hadde filmstjernen Sharon Tate, Roman Polanskis kone, og 3 av hennes venner – Abigail Folger, Voytek Frykowski og Jay Sebring – blitt brutalt myrdet. Tate hadde vært gravid i åttende måned.

Politiet fant fem ille tilredte lik. Det femte offeret var en ung mann, Steve Parent, som hadde blitt overrumplet av drapsmennene utenfor huset. På en av husdørene sto det skrevet “Pig” med blod.

Morgenen etter gikk drapsalarmen på nytt et annet sted i byen. Leno og Rosemary LaBianca var like bestialsk henrettet. Noen hadde risset inn ordet “War” på Lenos kropp, og andre steder i huset fant man mer blodskrift: “Death to pigs”, “Rise” og et feilstavet “Healther Skelter”. Samtlige ofre i begge sakene hadde blitt knivstukket flere ganger. Liket av Frykowski hadde hele 51 kutt.

Rett etter den blodige helgen fikk LAPD besøk av to etterforskere fra LA Sheriff’s Office, som kunne fortelle dem om et lignende drap 31. juli. Da hadde musikklæreren Gary Hinman blitt tatt av dage med flere knivstikk. På åstedet var det skrevet, med offerets eget blod; “Political Piggy”.

Utrolig nok avfeide LAPD enhver sammenheng mellom de tre sakene. Dermed var de heller ikke interessert i å høre om at mannen sheriffkontoret hadde arrestert for Hinmandrapet, Bobby Beausoleil, kom fra et hippiekollektiv under ledelse av en viss Charles Manson, som holdt til på den avsidesliggende The Spahn Ranch. Først i oktober ble kontakten gjenopptatt mellom de to politiavdelingene.

I mellomtiden hadde Susan Atkins, som også var arrestert for drapet på Hinman, betrodd seg til to cellevenninner. Hun fortalte dem om elskeren sin, Charlie, og “Familien” han ledet. Det var de som hadde drept Sharon Tate og LaBianca-paret, fortalte hun. Snart skulle de drepe flere kjendiser. Richard Burton, Elizabeth Taylor, Frank Sinatra, Steve McQueen og Tom Jones sto for tur. Sinatra skulle flås levende, mens han hørte på sin egen musikk. Lignende bestialiteter ventet de andre.

Andre Mansondisipler plumpet ut med lignende påstander denne høsten. I november fikk politiet nyss om ryktene, som nå omfattet enda et mord. Gårdsarbeideren Donald Shea hadde blitt drept fordi han ville fortelle eieren hva hippiene drev med på eiendommen hans.

Det var på tide å sjekke arkivet. Hvem var denne Charlie? Etterforskerne fant en tjukk mappe.

Charles Manson ble født 12. november 1934, i Cincinnati, Ohio. Moren, Kathleen Maddox, var en forfyllet og promiskuøs 16-åring. Faren var sannsynligvis en fyr fra Ashland, Kentucky. Det mente iallfall Kathleen. I en kort periode var hun gift med William Manson, som ga Charlie etternavnet sitt.

Moren ga blaffen i sønnen fra første stund. Særlig én episode fra barndommen hans er blitt berømt. Charlie og moren satt på en kafé. Servitrisen, som ønsket seg en egen familie, sa på spøk til Kathleen at hun kunne tenke seg å kjøpe gutten. Moren svarte, uten å blunke, at det kostet en øl. Noen minutter senere satt Charlie igjen alene ved bordet. Ølglasset var tomt og moren forduftet. Først flere dager senere klarte onkelen hans å spore ham opp.

Resten av oppveksten er like traurig lesning. Inn og ut av forbedringsanstalter og et rotløst liv preget av stadig grovere kriminalitet. 26 år gammel havnet Manson i fengsel for n’te gang. Denne gangen på McNeil Island i Washington. Her ga han seg relativt overraskende i kast med å “finne seg selv”. Han interesserte seg overfladisk for buddhisme og andre religiøse filosofier, uten at det ble mye alvor av det. Musikk derimot, var en annen sak. Han lærte seg å spille gitar. Samtidig utviklet han en usunn fascinasjon for The Beatles.

21. mars 1967 slapp han ut. Til egne protester. Manson mente at han ikke fungerte ute i samfunnet. Han var 32 år gammel, og hadde tilbrakt halve livet på institusjoner. Men én ting hadde han blitt virkelig god til: Å manipulere andre.

Hippiemiljøet i San Francisco var i full blomst og tok imot ham. Gradvis oppdaget Manson at han hadde stor innflytelse på enkelte av de opprørske ungdommene, særlig en del unge jenter med personlige problemer. Takket være sin egen mystiske karisma og taktisk bruk av LSD og amfetamin, fikk Manson stadig sterkere makt over dem. “Familien” så dagens lys.

Våren 1968 forlot Manson & co San Francisco i en gammel skolebuss og dro omkring på måfå. De traff Gary Hinman, og bodde hos ham en periode. Men Hinman følte seg etter hvert ukomfortabel i selskap med kollektivet og ba dem dra. Da fant de veien til George Spahn og hans ranch. En av Mansondisiplene, Lynette “Squeaky” Fromme, underholdt den gamle cowboyen med seksuelle tjenester, som dermed lot dem få bli.

Ute på ranchen begynte skumle ideer å slå rot i hodet på Manson. Han trodde at verden sto foran et slags armageddon. Det gikk mot rasekrig, mente han. USAs svarte kom til å gjøre opprør og ta makten i landet. “Familien” ville overleve fordi de skulle gjemme seg under jorden ute i ørkenen. Her skulle de så vente til deres tid var inne.

Midt oppi alt dette ga The Beatles ut sitt “White Album”, hvor Manson så sin egen profeti i teksten til låta “Helter Skelter”. Dommedag hadde fått et navn.

Den selvbestaltede profeten hadde spådd at de svarte ville starte opprøret sitt sommeren 1969, men ting lot vente på seg. Det var i frustrasjon over dette at Manson bestemte seg for at “vi må vise svartingene hvordan det skal gjøres”.

Han hadde ikke selv vært tilstede i Cielo Drive, men han hadde bundet LaBianca-paret og beordret dem drept. For anklageren skulle dette by på en utfordring i rettssaken. Mansons innflytelse over de andre måtte bevises.

Rettsaken begynte i midten av juni 1970. Manson insisterte på å forsvare seg selv. Han ble likevel assistert av to advokater.

Nå skjedde de utroligste ting. Et av vitnene, Barbara Hoyt, ble narret til Hawaii av en Mansondisippel og gitt en overdose LSD. Tilfeldigheter gjorde at hun overlevde. Senere ble en av forsvarsadvokatene, Ronald Hughes, bortført og drept. Årsaken var at han hadde motarbeidet “Familiens” strategi, som gikk ut på at de arresterte disiplene skulle påta seg all skyld for å spare Manson.

Etter syv måneder falt dommen. Juryen fant Manson, samt Patricia Krenwinkel, Susan Atkins og Leslie Van Houten skyldige i mord og planlegging av drap. 29. mars 1971 fulgte straffeutmålingen: Alle fire fikk dødsstraff. Dødsstraffen ble imidlertid aldri iverksatt, siden California opphevet den året etter.

Charles Manson sitter således inne på livstid. Men kulten rundt ham er ikke død. Han er den i særklasse største mottaker av brev i amerikanske fengsler. I en del subkulturer blir han dyrket som helt. Og selv et mainstreamfenomen som rockegruppa Guns N’Roses har fremført et par av Mansons låter. Han er kanskje blitt, som enkelte har hevdet, “høyestepresten for hatet mot det etablerte”?

Les mer hos VG og ABC Nyheter.

Hvordan klarte europeerne å kolonisere Amerika? torsdag, jul 2 2009 

Apropos denne posten forleden kan det passe å grave fram ting fra mitt rikholdige arkiv – nærmere bestemt følgende notater fra september 2005:

Hvordan gikk det til at europeerne klarte å kolonisere Amerika? Svaret på det spørsmålet blir gjerne besvart med europeernes teknologiske overtak. Indianerne blir på sin side skildret som enkle naturbarn, uten greie på utvikling av avanserte redskaper eller våpenteknologi. Men er dette riktig?

I drøyt 20 år har historikere – som har gjort den tidlige fasen av kontakten mellom europeere og indianere til sitt spesiale – faktisk hevdet det motsatte: I mange henseender hadde indianerne et teknologisk overtak på europeerne.

En som hevder dette synet (som for øvrig vinner stadig mer anseelse i akademiske kretser – men ennå ikke kan sies å ha nådd samme status i Hvermannsens bevissthet) er Charles C. Mann. Mann har skrevet boken ”1491: New Revelations of the Americas Before Columbus”.

I september 2005 skrev han en kronikk i The Boston Globe, hvor han redegjør for noen av disse poengene. Og retter søkelyset mot myten om indianerens teknologiske underlegenhet. Han skriver:

The Wampanoag confederation, which occupied coastal Massachusetts, was bigger and more numerous than the Plymouth colony, and jealous of its territory. Why would it let these foreigners, whom the Indians must have regarded as thieves and interlopers, occupy a valuable piece of coastal real estate? For that matter, why did Indians permit any of the first European colonies–all of which were poor, fractious, and ill-prepared–in North America?

When I asked one of the authentically costumed, ”living history” workers at the reconstructed village why the Indians hadn’t driven away the Pilgrims, she told me that the Wampanoag wanted European goods, especially metal items like cook pots, hatchets, and guns. Her explanation precisely reflected the Pilgrims’ view. After the Wampanoag signed an alliance with the colony, Edward Winslow, a future Plymouth governor, wrote that the Indians were lured by superior European technology–especially European guns, ”for our peeces [guns] are terrible unto them.”

In my American history classes such stories recurred time and time again. Although European colonies were feeble at the outset, the teachers explained, they eventually triumphed over the natives because of their better technology. This explanation is still common today.

(…)

Contemporary research suggests, though, that this picture is too simple.

(…)

Europeans(…) were impressed by what they saw in Native American hands. Specialists have argued this for a couple of decades, but this view of history has made few inroads outside academic journals and conference reports. To the first European visitors, the encounter with Indians was much more like a meeting of equals than is commonly taught today.

Consider a single, small example: Indian moccasins. Much more comfortable and waterproof than stiff, moldering English boots, moccasins were often given by Indians to colonists when the latter had to walk for long distances.

Indian birch-bark canoes, to take another example, were faster and more maneuverable than any small European boat. In 1605 three laughing Indians in a canoe literally paddled circles around the lumbering dory paddled by traveler George Weymouth and seven other men.

Skriver Mann. Men det var ett område europeerne hadde teknologisk overtak på:

Bigger European ships with sails were obviously better for long-distance travel along the shore.

Men det varte ikke så lenge:

Indians got hold of them through trade and shipwreck, and trained themselves to be excellent sailors. By the time of the Pilgrims, a rising proportion of the shipping traffic along the New England coast was of indigenous origin and the English were fearful, Harvard historian Joyce E. Chaplin has argued, ”that Indians might get the upper hand.”

Også innenfor jordbruk hadde indianerne et forsprang, noe man jo kunne forvente av dem – siden de hadde generasjoners kunnskap om lokale vekster og jordsmonn.

Men det er mer å si om indianernes teknologiske kunnskap – på et mer hardtslående felt:

Even the Europeans’ purported superiority in military technology was evanescent. The ”peeces” that Winslow thought the Wampanoag wanted, for example, were less than they seemed. To be sure, Indians were disconcerted by their first experiences with European guns: the explosion and smoke, the lack of a visible projectile. But the natives quickly learned that 16th-century matchlocks were fired by shoving a flaming fuse into an open pan of gunpowder, a process that took two or three minutes for every shot. In any case, most of the colonists were such dreadful shots, from lack of practice, that their muskets were little more than noisemakers.

By contrast, Indian longbows were fearsomely fast and precise–”far better than the average musket of the Plymouth colonists in rapidity and accuracy of fire,” according to the noted arms scholar Harold L. Peterson. Wielded by people who had practiced archery since childhood, they could shoot 10 arrows a minute and were accurate up to 200 yards.

Jeg har tidligere skrevet om overgangen fra buer til gevær i europeisk setting; i denne posten. Men europeerne i Amerika kunne ikke utnytte sluttpoenget jeg peker på. De var rett og slett for få.

Og det er mer å si om indianernes piler. Noe som vil overraske deg:

To the dismay of colonists at Jamestown in 1607, a Powhatan Indian sank an arrow a foot deep into a target the Europeans thought impervious to an arrow shot–”which was strange,” Jamestown council president George Percy observed, ”being that a Pistoll could not pierce it.”

Similar stories played out across the hemisphere.

(…)

To make boats, Andean cultures wove together reeds rather than cutting up trees into planks and nailing them together. Although smaller than big European ships, these vessels were not puddle-muddlers; Europeans first encountered the Inca in the form of an Inca ship sailing near the equator, 300 miles from its home port, under a load of fine cotton sails. It had a crew of 20 and was easily the size of a Spanish caravel.

Andean textiles were woven with great precision–elites’ garments could have a thread count of 500 per inch–and structured in elaborate layers. Soldierly armor was made from sculpted, quilted cloth that was almost as effective at shielding the body as European armor and much lighter. After trying it, the conquistadors ditched their steel breastplates and helmets wholesale and dressed like Inca infantry.

Du verden! Men med tanke på alt dette – la oss vende tilbake til åpningsspørsmålet: Hvordan gikk det til at europeerne klarte å kolonisere Amerika? Ikke kunne de skilte med numerisk overtall. Og – som vi har sett – forestillingen om teknologisk overtak er en myte. Så hva var årsaken? Mann skriver:

Pedro Pizarro, Francisco’s nephew and page, survived enough bloody battles with the Inca to be under no illusions about indigenous technology. In his memoirs, he attributed the Spanish victory not to overwhelming European technology but to overwhelming European diseases. A few years before Pizarro arrived, smallpox–introduced from Europe via Mexico–swept the Inca realm, killing the emperor, his chosen heir, much of the court and the military leadership, and as many as one out of three inhabitants of the empire. The vacancy at the top led to a ruinous, multi-year civil war that killed thousands more. ”[Had the emperor] been alive when we Spaniards entered this land,” Pedro remarked, ”it would have been impossible for us to win it…. And likewise, had the land not been divided by the [smallpox-induced civil] wars, we would not have been able to enter or win the land.” Germs, not guns or steel, conquered the Inca.

The same held true in the Northeast–the region wasn’t conquered so much as infected. By the time of the Pilgrims, Europeans had been visiting New England for a century. Thickly populated and heavily armed, Indian villages had welcomed the trade but fended off permanent settlement. In 1616 a French ship wrecked off Cape Cod. Indians captured the few survivors and distributed them into different villages. At least one sailor had a disease, perhaps viral hepatitis, which he bequeathed to his captors. The results were devastating. Indians ”died on heapes, as they lay in their houses,” the English trader Thomas Morton wrote. Death rates in coastal New England reached 95 percent. Among the victims were the great majority of Wampanoag.

Tusenvis av år i isolasjon fra resten av klodens virusutvekslinger hadde rett og slett gjort indianerne ekstremt sårbare for fremmede sykdomstyper. Resultatet av kontakten mellom europeere og indianere var gitt på forhånd. Selv uten europeiske maktambisjoner ville epidemier og massedød blitt resultatet. Dette er forklaringen på europeernes suksess.

Men ennå lever myten om de teknologisk enkle urinnvånerne – til Manns frustrasjon:

Although statements like Morton’s are scattered throughout colonial accounts, most historians did not take note of them until 30 years ago, and they still have not percolated into high-school lesson plans. Part of the reason for the holdup, no doubt, is due to the disciplinary boundaries that long kept historians of politics and historians of science apart. But another part, one assumes, is simple ethnocentrism, an intellectual vice in every society. Europeans and their descendants have long assumed that cultures were behind the intellectual eight ball if they didn’t do things Europeans were good at. But this view may only be the luxury of those whose triumphs were ensured by microorganisms that they neither understood nor controlled.

Fedreland & reservater torsdag, jun 25 2009 

Kampen om hvem som eier landet tar aldri slutt, noe både brasilianske filmskapere og australske historikere ser ut til å være enige om.

En av de grunnleggende drivkreftene i historien er jakten på bedre livsvilkår. Mennesker har til alle tider søkt seg dit vilkårene ser lovende ut. Mer spesifikt dit ressursene finnes. Dermed har det ikke så rent sjelden oppstått kamp om de samme ressursene, siden ressursrike områder som regel allerede har vært bebodd av andre. Den dystre baksiden av ambisjonene om et bedre liv for seg og sine har blitt formulert i spørsmålet: “Hvem skal eie den beste jorda?” Og det har alltid vært fristende å ta den med våpenmakt, om muligheten byr seg.

Men erobring er ikke bare et spørsmål om okkupasjon, påpeker den australske historikeren David Day i sin bok Conquest: How Societies Overwhelm Others. Erobring er like mye et spørsmål om å skape fortellinger og forestillinger som legitimerer okkupasjonen. Og disse forestillingene legger igjen bånd på erobrerne. De setter rammene for hvordan de må forvalte erobringen. De må leve opp til idealene i sine egne fortellinger, ellers står de i fare for å si fra seg den moralske retten til landet.

Høk over høk

Et av de virkelig klassiske argumentene fra denne tankegangen bringes på bane mot slutten av regissør Marco Bechis Fuglekikkere. I en konfrontasjon med guarani-kaiowa-indianerne, som ulovlig har slått seg ned på eiendommen hans, argumenterer plantasjeeieren med at han har gjort jorda produktiv. Han skaffer mat til folk. Før slekten hans kom til stedet var det ingenting der.

Det vil si, det var jungel. Og den var guaranienes gamle jaktmarker, hvor de hentet ut ressursene de trengte. Filmen skildrer hvordan indianerne bryter opp fra det kummerlige og demoraliserende livet i reservatet, hvor selvmordene florerer, og reetablerer seg på forfedrenes mark. Fremstøtet skaper usikkerhet hos plantasjeeieren, som prøver ut ulike strategier for å få dem fjernet. Han tyr ikke øyeblikkelig til rå og naken maktbruk. Han er – slik Day påpeker i sin bok – regulert av sin egen selvforståelse som representant for sivilisasjonen. Men som både Fuglekikkere og Conquest demonstrerer, betyr ikke det at man er innforstått med å gi fra seg noe gratis. Det ligger dessuten i sakens natur at kampen om eiendomsretten til syvende og sist må bli fysisk, ikke retorisk.

Argumentet om at “vi var her først” har sjelden gjort inntrykk på fremmede erobrere, og argumentet kan saktens problematiseres. De aller fleste steder på kloden har de fortrengte selv fortrengt andre ved en tidligere anledning. Conquistadorene erobret dagens Mexico fra aztekerne, men aztekerne hadde selv erobret området knappe 200 år tidligere. Høk over høk. Dermed bærer alle erobrere også på en indre uro, påpeker Day: De kan selv risikere å bli fortrengt av nye erobrere. Det er derfor utilstrekkelig å bare navngi terrenget, kartlegge det, beskrive det og skape fortellinger om forfedrenes relasjoner til terrenget. I tillegg må man i det daglige – og uten ende – bevise eierskapet ved å dyrke marken, bygge landet og befolke det. Likevel forbannet slipper ikke uroen taket. Her trengs dessuten vakthold og patruljering av grensene. Man må kontrollere hvem som slipper inn. Temaet tør være velkjent fra innvandringsdebatten.

Fugleskremsler

I en annen av ukas filmer, Crossing Over av Wayne Kramer, fokuseres det på hvordan denne patruljeringen utspiller seg i et moderne samfunn. Vi møter mennesker fra begge sider av grensen: Innvandrere som vil skaffe seg legalt opphold i Los Angeles. Og representanter for byråkrati og lovverk. Blant annet immigrasjonsoffiseren Max Brogan, som sammen med sin iransk-amerikanske partner Hamid sporer opp folk som skal tvangsutsendes. Max er imidlertid ikke komfortabel med oppgaven. Han føler sympati med mange av de han skal slå kloa i. Vissheten om at han selv er etterkommer av immigranter er for sterk.

Noe av den samme ambivalensen finner vi igjen hos en av vaktene til plantasjeeieren i Fuglekikkere. Han får i oppdrag å være “fugleskremsel”, og stasjoneres i en campingvogn et par hundre meter fra guaranienes leir. Oppgaven hans er å overvåke dem, og forhåpentligvis skremme dem fra å ta seg til rette på eiendommen. Men vaktmannen utfører jobben sin nølende og mildt sagt ineffektivt. “Fuglene” lar seg ikke skremme. Ikke så merkelig, siden vakten rett og slett ikke virker særlig overbevist om at arbeidsgiveren har retten på sin side, selv om han har støtte i jussen.

Denne vissheten er nok langt mer påtrengende for amerikanerne enn for andre, men i samfunn som er utsatt for demografisk press fra nykommere frykter mange å ende opp som indianerne. Det kan imidlertid være verdt å understreke at indianernes skjebne var et ekstremt tilfelle. Utfordringen fra spanjolene lot seg simpelthen ikke administere. Årsaken var spesiell. Historisk tilnærmet unik, med paralleller kun til Australia og isolerte øyer i Stillehavet.

Demografisk kollaps

Hadde indianerne hatt den samme motstandskraften mot infeksjonssykdommer som innbyggerne i Den gamle verden kunne mye sett annerledes ut. Men møtet mellom folk fra den eurasiske landmassen og den amerikanske var dømt til å ende i tragedie. Som blant annet Jared Diamond har forklart i Guns, Germs and Steel, manglet indianerne motstandskraft mot en hel rekke virus- og bakteriesykdommer på grunn av helt spesielle epidemiologiske forutsetninger. Suksessive epidemier av kopper, meslinger, difteri, pest, gulfeber og malaria gjorde et sjokkerende innhugg i urbefolkningen. Antropologen Henry F. Dobyn har beregnet at 95% av befolkningen i Amerika døde i løpet av de første 130 årene etter at Cortez gikk i land. Kort sagt; det var den i særklasse verste massedøden i dokumentert historie.

Og den har vedvart helt opp til vår egen tid. Selv i det 20. århundre har infeksjonssykdommer desimert isolerte stammer. Mellom 30-50% av populasjonen har dødd i løpet av de 5 første årene etter “first contact”, dersom ingen medisinsk assistanse har blitt gitt. Noen ganger har andelen vært enda høyere. Eksempelvis ble suruiene redusert fra 800 individer i 1980 til bare 200 i 1986, hovedsakelig på grunn av tuberkulose. Og disse dødsratene fant sted i en tid da noen av de mest fatale sykdommene, som pest, ikke forekom.

Under slike forhold – med en nesten komplett demografisk kollaps – ble det ikke vanskelig for conquistadorene og deres etterfølgere å ta fullstendig over.

Det er et spørsmål Fuglekikkere ikke tar opp, og som det nok er for mye forlangt at filmen skal bringe på bane. Men fortrengte guaraniene selv i sin tid noen fra området? Antakelig, men spørsmålet har ikke så stor relevans for situasjonen per idag, hvor det viktigste er å bedre indianernes kummerlige kår og få en slutt på diskrimineringen av dem. Så slutter da også filmen med en oppfordring til publikum om å engasjere seg i guaranienes sak. Man aner at kampen om eiendomsretten til jorda fortsetter.

(Saken sto på trykk i Ny Tid 12. juni)

Frost/Nixon kommentert onsdag, feb 11 2009 

Håvard Nyhus – som gudhjelpe meg er overalt for tiden (Iallfall der jeg fester blikket. Hvordan klarer han det? Har han sluttet å skrive manus? Man må undres.) – har et interessant essay i Minerva om filmen Frost/Nixon. Jeg noterer meg det, ikke minst fordi dette er ren innertier i forhold til flere av de kritiske innvendingene jeg selv har fremført – gang på gang – angående forholdet mellom film og historie.

“Not a Crook?”

Krypende T-Rex onsdag, feb 4 2009 

VG melder om et særdeles imponerende – og skrekkinnjagende – krypdyr som holdt hus her på planeten for mellom 58-60 millioner år siden.

Det dreier seg om en slange som var minst 13 meter lang, 1 meter bred og hadde matchvekt på rundt 1 tonn. Krokodiller sto på menyen for dette beistet, som er gitt det passende navnet Titanoboa.

Et internasjonalt forskerteam kunngjorde onsdag at de har funnet fossilrester etter en enorm slange nord i Colombia.

Slangen, som var like lang som en Tyrannosaurus rex, er den største slangen som man har kjennskap til har levd. Den har fått navnet Titanoboa cerrejonensis, som betyr gigantslangen fra Cerrejon, stedet der den ble funnet.

OPPDATERING: Dagbladet har en noe lengre sak om monsteret.

Fjorårets bok torsdag, jan 8 2009 

Av alle historiebøkene undertegnede pløyde igjennom i løpet av 2008 (et sted mellom 12-20, jeg finteller ikke), som også ble utgitt ifjor, er det én som i særlig grad utmerker seg: John Darwins “After Tamerlane” (som jeg noterte meg utgivelsen av i april).

Den har nesten alt som en god historiefaglig utgivelse skal ha: Den er godt og konstruktivt formulert, grundig researchet (finnes det noe godt norsk ord for dette?) og fremmer interessante perspektiver. Det den mangler er det personlige fokuset. Mange vil nok synes dette er en tørr og faktatung bok. Den er definitivt ikke skrevet etter malen til Anthony Beevor og liknende. Men for de av oss som trives med klart formulerte argumentasjonsrekker vedrørende store prosesser, er dette gefundes fressen. Riktignok har jeg støtt på Darwins hovedperspektiv hos andre historikere tidligere, men dette er første gang jeg har lest en bok som så fullstendig konsentrerer seg om dynamikken i det globale maktspillet etter 1400. Her skal det dog innrømmes at undertegnede er spesielt opptatt av dette temaet. Men vet du hva? Det er faktisk lov!

Noe mer detaljert – la meg sitere fra Maya Jasanoffs anmeldelse i The Guardian:

It may seem natural to trace the origins of current globalisation back to the history of European imperialism. The trouble is that this is not very accurate. In After Tamerlane, the Oxford historian John Darwin proposes a different version of how the world took on its present contours. Chronicling the history of empires since Tamerlane’s death, Darwin argues that the course of world history has been a fitful, complex process of competitive empire-building – driven as much by forces outside Europe, particularly Asia, as it has been by western ambitions.

Eller som John Gray oppsummerer poenget i sin anmeldelse i Literary Review:

There was nothing foreordained about Europe’s rise or its fall, nor were its empires different in kind from those of other times and places. The view that empire is ‘the original sin of European peoples, who corrupted an innocent word’ is a commonplace in the developing world and in the United States; but, as Darwin points out, the true origins of empire are to be found in processes of exchange and the accumulation of power that are practically universal.

Kort sagt; verdenshistorien etter 1400 er ikke den entydige fortellingen om The Rise of the West som man kan forledes til å tro. Og som mange – både de som dyrker og hater vestlig imperialisme – intenst holder fast ved. Andre aktører var (nesten like lenge) i like stor grad med på å forme rammene. Og som Darwin dokumenterer i “After Tamerlane”; det var ikke før nærmere midten av 1800-tallet at det sto klart at Vesten ville bli dominerende. Kampen om hegemoniet var langt jevnere og uavklart fram til den industrielle revolusjonen meldte seg med full tyngde.

Feilen som ofte blir begått når man studerer fortiden, er at vi med vårt tilbakeskuende, “altvitende” perspektiv vet hvor historien vil ende. Dermed fester blikket seg fort ved tendenser vi vet vil vokse seg dominerende på et senere tidspunkt. Vi forstørrer disse tendensene langt utover den rollen de faktisk spilte i samtiden.  Samtidig som vi forminsker og forkaster andre tendenser vi vet vil tape i lengden. Dermed ender vi opp med et dobbelt fortegnet bilde av fortiden.

Darwin brilliantly delineates a “global pattern” of imperial “competition, collaboration and coexistence”, in which Middle Eastern and Asian empires remained important players. Indeed, seen on this transcontinental canvas, “the case could be made that the real story in Asia” since 1750 “was one of Asian persistence and not of Asian defeat”, skriver Jasanoff i sin anmeldelse.

Tim Blanning følger opp i The Telegraph:

Contrary to received wisdom, it was not the oceanic discoveries of the 15th and 16th centuries that led to Europe’s global domination, for their effects were both patchy and long delayed. Among other things, Darwin reminds us that Columbus’s sailing times were not bettered for 150 years, that European colonists were thin on the ground for the best part of three centuries and that vast tracts of the colonial world remained unexplored (until c 1700 it was thought that California was a huge island, for example).

This was less an inexorable surge than a series of unplanned staccato lurches. For more than a century, between the 1620s and the 1740s, European expansion faltered altogether, while the Asiatic empires in Turkey, Persia, India and the Far East repeatedly demonstrated immense vitality.

(…)

The crucial ‘Eurasian Revolution’ did not begin until the second half of the 18th century, by which time the main protagonists were the British. By taking control of Bengal, they began the subjugation of the whole subcontinent. They were helped by the Russian seizure of the Crimea in 1783, which opened up the Ottoman Empire ‘like an oyster’.

(…)

It was only after 1815 that a ‘great divergence’ began, fuelled by industrialisation. For the first time the Asiatic economies found themselves hopelessly outpointed…

Som Darwins historikerkollega Felipe Fernández-Armesto har skrevet: “Det europeiske hegemoniet var reelt, men kortvarig”. Og selv etter at de (internt konkurrende) europeiske maktene definitivt overtok initiativet var utviklingen preget av flere “men”:

Yet just as empires were being created on which the sun never set, problems were accumulating. As Darwin shows in a particularly illuminating chapter, European control of the globe was always shot through with exceptions and anomalies.

In their different ways, the Turks, Persians, Chinese and Japanese all managed to devise successful strategies of resistance. China may have been humiliated repeatedly by the Europeans, but its actual frontiers today are much the same as they were two centuries ago. Ironically, India succumbed so completely just because it was so advanced.

Det er en fascinerende historie. Og detaljene finner du selvfølgelig Darwins bok. I tillegg til flere andre poenger som ikke er omtalt her. Dette er med andre ord en anbefaling av “After Tamerlane”, om du skulle være i tvil. Den fortjener å bli lest, selv om den ikke kan skilte med det narrative drivet til Beevor.

APROPOS (14/1):

Axess TV har gjort et intervju med Dominic Lieven i sin Global Axess-serie. Der snakkes det også om imperier.

Er 2008 mer lik 1873 enn 1929? søndag, okt 5 2008 

Den pågående økonomikrisen er allerede blitt hyppig sammenliknet med børskrakket i 1929, og dermed implisitt Den store depresjonen på 30-tallet. Men historikeren Scott Reynolds Nelson argumenterer for at dagens krise likner langt mer på det som skjedde i 1873 enn i 1929. Hva skjedde så egentlig i 1873?

Det kan du lese om i nyeste utgave av The Chronicle of Higher Education, hvor Nelson risser opp denne glemte krisen for oss. Artikkelen er titulert The Real Great Depression, og han runder av med følgende spekulasjon:

In the end, the Panic of 1873 demonstrated that the center of gravity for the world’s credit had shifted west — from Central Europe toward the United States. The current panic suggests a further shift — from the United States to China and India. 

OPPDATERING 22/10:

Det viser seg at Dagbladets Astrid Meland leser Nekropolis. Og har funnet inspirasjon til en artikkel om temaet. Bare hyggelig!

Neste Side »