Antikken and Europa and Kulturhistorie and Oldtiden 7:40 pm
Dagbladet melder - via AP - at astronomer og litteraturvitere sammen (snakk om tverrfaglig konstellasjon) har datert Odyssevs hjemkomst, og påfølgende oppgjør med svinepelsene som hadde okkupert hjemmet hans og siklet på kona, Penelope.
Datoen skal ha vært 16. april 1178 f.Kr.
En kortfattet innføring i legenden om Odyssevs finner du selvsagt på Wikipedia.
Antikken and Kulturhistorie and Vitenskapsmenn 1:40 pm
Astrid Meland begår et ærlig stykke journalistisk arbeid i dagens Dagbladet Magasinet på nett, og korrigerer en tidligere skrevet artikkel om Judasevangeliet.
Da den første saken - basert på resultatene i et av National Geographics prosjekter - sto på trykk i april 2006, lød konklusjonen at det nyoversatte evangeliet tegnet et svært positivt portrett av Judas Iskariot. Men forskermiljøet har snudd nå, og konkluderer med han nok skildres som en skurk også i dette evangeliet.
Les artikkelen HER.
Antikken and Bøker and Europa and Forfattere and Imperier and Italia and Mytologisering and krig 11:17 am
Romerne kunne virkelig dette med å markere militære seirer. Vi har alle klare mentale bilder av triumftogene, fordi vi har sett dem iscenesatt på film, avbildet i kunstverk eller skildret i tekst - både fiksjonalisert og faktabasert.
Vi “vet” at et triumftog inneholdt følgende elementer: Triumfatoren - med rødfarget ansikt - står i en vogn trukket av fire hester, sammen med en slave som hvisker ham i øret: “Husk at du bare er et menneske.” Bak ham kommer en prosesjon av soldater, krigsbytte, krigsfanger og you name it. Og opptoget ender til slutt opp foran Jupitertempelet.
Men nå kommer historikeren Mary Beard på banen med en bok som stikker noen alvorlige hull på disse forestillingene.
Det er ikke det at romerne ikke arrangerte triumftog. De historiske kildene omtaler drøyt 300 av dem. Problemet med det etablerte bildet er imidlertid at det er en kompositt av flere forskjellige opptog.
Få av de “faste ingrediensene” i et triumftog - slik vi ser det for oss - er dokumentert ofte eller godt nok til å forsvare konklusjonen at de alltid inngikk. Dette gjelder alle punktene nevnt ovenfor, pluss enda noen til.
Og selv vår idé om hva som kvalifiserte noen til å fortjene et triumftog kan problematiseres, ifølge Beard.
Det tradisjonelle synet har gjerne antatt at det forelå strikte og veletablerte regler for slike arrangementer. Men Beard poengterer at det var mer enn et streif av opportunisme i praksisen. Kort sagt; mange ønsket seg et opptog.
Blant annet peker hun på at Cicero jobbet hardt og heftig - med ivrig lobbyvirksomhet blant senatorene - for å få seg et triumftog. Kvalifikasjonene? Han hadde hatt en underordnet offiserspost på en strekning av fronten i en krig mot parterne.
Til syvende og sist fikk ikke Cicero triumftoget sitt. Men forsøket var nok snarere typisk enn unikt, mener Beard. Og grunnen var selvfølgelig at et triumftog kunne brukes som politisk kapital.
Dessuten: Publikums oppfatning av et triumftog kunne være negativt. De kunne fatte sympati for krigsfangene - særlig dersom de var barn. Og krigsbyttet kunne få rykte på seg å være forfalskninger. Eller man kunne oppfatte hele toget som urettmessig selvgratulerende, på en desperat og ganske pinlig måte.
Mary Beard: “The Roman Triumph”, Harvard University.
Antikken and Asia and Middelalder and Oldtiden and Reise 2:16 pm
Noe av det mest interessante Tyrkiaturen hadde å by på var landskapet/området Kappadokia.
Det har en meget særegen geologisk utforming, hvor tuffstein dominerer. Denne steinen er dessuten såpass myk at man kan hugge seg relativt raskt gjennom den.
Dette ble utnyttet av fastboende allerede i oldtiden, og i Kappadokia finnes det flere underjordiske byer (visstnok rundt 200 stykker) - blant annet den jeg selv besøkte; Derinkuyu.
Den skal ha huset rundt 3000 mennesker, samt husdyr. Byen har flere lag/etasjer, bundet sammen av ganger og trapper. Enkelte av dem svært trange. Jeg måtte bøye både knær og rygg for å gå gjennom de aller trangeste seksjonene. Anbefales ikke for folk med sterkere klaustrofobi enn undertegende. Hjerteklappen meldte seg.
Her søkte blant annet de tidlige kristne ly fra fiender, og befolkningen gjemte seg for de invaderende arabiske styrkene på 700- og 800-tallet.
Les mer om Derinkuyu HER.
Mer om Kappadokia HER.
Og i tilfelle du lurer; en troglodytt er en huleboer.
Antikken and Kulturhistorie 1:40 pm
I Johannes Åpenbaring kan vi lese om Dyret - en skikkelse som i senere år har inspirert et utrolig antall hysteriske filmer og ditto sortkledde metallposører. Og i hundrevis av år har både folk flest og teologer forbundet denne dommedagsfiguren med tallrekken 666. Men nummeret er godt mulig feil.
I 2005 ble det oppdaget - i forbindelse med oversettelsen av det som kanskje er den eldste utgaven vi har av Johannes Åpenbaring - at det korrekte nummeret er 616.
En 1700 år gammel papyrusrull som ble funnet ruinene av oldtidsbyen Oxyrhynchus i Egypt ga det overraskende svaret, etter at professor David Parker ved universitetet i Birmingham hadde tatt en titt på rullen. Denne utgaven av Åpenbaringen kan være cirka 100 år eldre enn den nesteldste vi kjenner til.
Tanken om at det korrekte nummeret på Dyret er 616 er ikke helt ny. Kirkefaderen Irenaeus var kjent med at mange i den tidlige kristenheten mente 616 var det riktige nummeret, men han selv mente 666 var korrekt. Papyrusrullen fra Egypt skal heller ikke være den eneste gamle utgaven av Åpenbaringen hvor Dyrets tall blir oppgitt til å være 616. Det finnes sågar en utgave hvor tallet blir opplyst å være 665.
Dette kan være en smule irriterende for alle de som opp gjennom årene har satset på å unngå nummeret 666. Eksemplene er mange. For eksempel finnes det ikke noe sete nummer 666 i Europaparlamentet. Og US Highway 666 fikk endret navnet til Highway 491.
Verst er det dog kanskje for transportmyndighetene i Moskva. I 1999 endret de nemlig nummeret på bussrute 666 til det de trodde var et trygt nummer. Jepp, de valgte å bytte til nummer 616.
Apropos 666 og musikk, da denne nyheten gikk verden rundt i 2005 skrev musikkanalen MTV om funnet på sin nettside:
The recent 616 discovery, which was found in a collection of documents recovered in Egypt, isn’t exactly a whole new revelation. While it dates back the furthest, other ancient manuscripts of the Book of Revelation have the number as 616 instead of 666, provoking some debate in the past as to which were the original digits. Both Greek and Hebrew letters have numeric values that can be added up to arrive at a total. One common explanation of 666 is that it comes from the numerical value of “Nero” transliterated into Hebrew letters. A small change in the transliteration can result in 616.
Many scholars believe that 666 won out because it is derived from a more complex formula and also because it’s simply more catchy. “Six hundred sixty-six looks like a more memorable number than 616,” said David Parker, a New Testament professor at the University of Birmingham in England. “Six hundred sixty-six steadily took over, and the alternative was forgotten until modern scholars in the past 200 years started to look at more manuscripts and to find ones that had been lost.”
Men siden historie og arkeologi er fortolkende - og ikke eksakte - vitenskaper kommer det ikke som noen overraskelse at ikke alle er helt overbevist om at nummeret bør endres:
Alan Mitchell, a theology professor at Georgetown University, said there’s no reason the discovery should detract from the popularity of 666. “In my opinion, it doesn’t change anything,” he said. “The most reliable manuscripts have the number as 666. There’s no reason to change the text of the New Testament, and there’s no reason to change the tattoos.”
Wikipedias artikkel om Dyrets nummer finner du HER.
Antikken and Europa and Kontrafaktisk and Vitenskapsmenn 2:56 pm
Tenk om romerne hadde tatt det teknologiske spranget over i dampmaskinalderen! Hadde imperiet gått under da? Og hvilke andre konsekvenser hadde dette fått?
Bare spekulasjoner, sier du? Jo, forsåvidt. Men ikke tatt ut av tomme lufta.
I 62 e.Kr. lyktes det nemlig en viss Heron fra Alexandra å konstruere en dampdrevet maskin han kalte aeolopile. Ordet betyr “vindball”. Dette er intet mindre enn hele 1650 år før briten Thomas Newcomen gjentok bragden i 1712.
Beklageligvis for Heron var det ingen som så noen praktisk nytte i den ellers artige oppfinnelsen hans. Aeolopilen var en metallball som spant rundt seg selv med imponerende 1500 omdreininger i minuttet. Men hva kan slikt brukes til?
Tja… Tenk om noen hadde koblet Herons oppfinnelse til det påfunnet Periander - tyrannen av Korint - hadde kommet opp med 700 år tidligere. Periander hadde nemlig satt undersåttene sine til å lage en slags protojernbane.
I dag er det gravd en - ganske imponerende - kanal gjennom det smale neset som i sin tid forbandt Peloponnes med resten av Hellas. Så nå er det båttrafikk der.
Men i antikken måtte varer lastes ut av båtene på den ene siden, lastes over i vogner - trukket av slaver eller trekkdyr - som ble dratt over til den andre siden, der varene ble lastet ombord i andre båter.
Ideen til Periander var å legge en egen vei for disse vognene. Denne veien, kalt diolkos, ble konstruert av blokker med kalkstein - som det ble kuttet parallelle renner i - til vognhjulene.
Avstanden mellom de to rennene eller sporene var standardisert til 1,5 meter. Interessant nok er den moderne jernbanestandarden 1, 435 meter. Jeg bare nevner det.
Diokolosen var i bruk i nesten 1500 år, helt fram til rundt år 900 e.Kr. Deretter glemte man konseptet med vogner som går på eller i spor - helt til man gjenoppfant teknikken på 1300-tallet. Da var det på nytt muskelkraft som trakk vognene.
Men tenk om Herons dampmaskin hadde blitt plassert på en vogn.
Den kjente historikeren Arnold Toynbee (som var svært opptatt av hvordan sivilisasjoner oppstår, vokser og går under) har skrevet et essay hvor han spekulerer i hva som kunne skjedd. Han ser for seg et greskspråklig imperium, basert på dampdrevne vognsystemer, athensk demokrati og en Pythagoras-inspirert religion (som minner om buddhisme).
Slik gikk det som kjent ikke. Og heller ikke romerne kom på å ta dampkraften i bruk - like lite som de klarte å finne opp kruttet. (Hadde begge disse tingene sett dagens lys tror jeg ikke én eneste goter eller huner hadde våget seg over grensen. Bare se for deg rask troppemobilisering via dampvogner av soldater bevæpnet med protogeværer!)
By the way: Heron oppfant visstnok også den første utgaven av salgsautomaten. Du la på 4 drakhmer og fikk en skvett med hellig vann.
Antikken and Bøker and Europa and Imperier and Italia and Skamløs egenreklame 11:57 am
Og nå; skamløs egenreklame!
I neste utgave av Ny Tid (som kommer på fredag) har jeg en sak. Det dreier seg om en dobbeltanmeldelse av BBCs dokudramaserie “Romerrikets vekst og fall” og historikeren Bryan Ward-Perkins bok “The Fall of Rome - And the End of Civilization”, med tematisk fokus på den fornyede interessen for Romerrikets fall.
…………
OPPDATERING 24. juli:
[Her er saken, for de som ikke leste saken på papir]
Et høyst reelt fall
Mens “Romerrikets vekst og fall” gjør sommerens TV-tilbud til å holde ut, har faghistorikerene vendt tilbake til det klassiske synet på Romerrikets fall: Det var høyst reelt, og det var en sivilisatorisk katastrofe.
NRK og SVT sender i sommer den BBC-produserte dokudramaserien “Romerrikets vekst og fall”. I 6 episoder møter vi togakledte protagonister fra ulike perioder av imperiets historie: Fra den revolusjonære reformpolitikeren Tiberius Gracchus (162-133 f. Kr.), via Julius Cæsar, Nero og Vespasian, til keiser Konstantin på 300-tallet og imperiets kollaps hundre år senere.
NRK har valgt å vise episodene i kronologisk orden, mens SVT begynte med episoden om Nero. Svenskene følger dermed produsentens kapittelinndeling, mens Marienlyst viser evne til selvstendig tenkning. Og her er det all grunn til å holde en knapp på NRKs pedagogiske opplegg. Å skulle skildre rundt 600 års utvikling i et imperium basert på 6 enkeltportretter er i seg selv en utfordring, om man ikke i tillegg går inn for å forvirre seerne ved å hoppe rundt kronologisk.
“Romerrikets vekst og fall” er dramatisert historie slik BBC - og strengt tatt bare BBC - kan få det til: Lekkert detaljrik i staffasjen, men samtidig klart fokusert på de sosiale og politiske omveltningene. Og den personlige vinklingen får akkurat nok rom til at historieleksjonen fungerer som drama i sommervarmen. Her blir man både underholdt og undervist på én gang. Public service slik det opprinnelig var tenkt.
For Hvermannsen vil seriens tittel virke ganske naturlig. I populærkulturen er Romerrikets fall en kjent størrelse. Fra Antoine Fuquas film “Kong Arthur”, via Bernard Cornwells historiske romaner, til såpete TV-serier som “Attila”. Vissheten om at det en gang var et stort og mektig rike som gikk under i invasjon, vold, kaos og elendighet er markant til stede i folks kulturelle bevisshet. Kort sagt; Edward Gibbons syn på saken har fremdeles et overbevist publikum. Klassikeren “The History of the Decline and Fall of the Roman Empire” (første gang utgitt i 1776-8 
har definitivt satt sine spor.
Katastrofen som forsvant…
Men hva med faghistorikerne? Vel, de siste 30-40 årene har denne gjengen tvert imot forsøkt å tegne et revidert bilde av Romerrikets fall. Hovedbudskapet har vært at det ikke var en katastrofal omveltning.
I 1971 ga historikeren Peter Brown ut en bok som skulle skape et nytt paradigme i forståelsen av Romerrikets siste dager: “The World of Late Antiquity”. Han introduserte rett og slett en ny epoke: senantikken. Ifølge Brown begynner den rundt 200 e.Kr og strekker seg fram til cirka 700. I den relativt ferske Hardvard-publiserte “Guide to Late Antiquity” er tidsrammen strekt ut til 250-800. Og i dette tidsrommet er det ikke Romas fall som dominerer hendelsene, men den religiøse omveltningen.
Ideen om senantikken som egen epoke vant stor innflytelse. Noe som blant annet ga seg uttrykk i at ord som “krise”, “forfall” og “undergang” ble rensket fra beskrivelsen av perioden. Nye ord, som “forvandling”, “endring” og “overgangsperiode”, tok over.
I kjølvannet av dette nye vokabularet ble det stilt spørsmål om Romerrikets fall egentlig var forårsaket av vold og invasjoner, og om konsekvensene av “fallet” egentlig var så negative. Svaret som ble gitt var ikke nødvendigvis ja.
Og noen gikk lenger. Den kanadiske historikeren Walter Goffart begynte på 80-tallet å utfordre selve ideen om invasjoner. Goffart mente istedet at de germanske folkeslagene som krysset grensen inn i Romerriket først og fremst burde bli oppfattet som rekrutter i rikets tjeneste. “Imperiet (…) hadde bedre ting å foreta seg enn å gjøre endeløse, ufruktbare forsøk på å holde fremmede utenfor, som de kunne sysselsette.”, skriver Goffart. Dette var ganske enkelt det pragmatiske romerske svaret på utfordringen fra nord.
…og kom tilbake
Men nå har pendelen svingt, og det nygamle budskapet er at - joda - Romas fall var en katastrofe.
The 2006 Hessell-Tiltman Prize for History ble tildelt Bryan Ward-Perkins ved Oxford. Ward-Perkins har skrevet boka med den megetsigende tittelen “The Fall of Rome - And the End of Civilization”. Her argumenterer han godt, kortfattet og systematisk for den tradisjonelle oppfatningen om at Romerrikets fall var ensbetydende med krig, kaos, radikalt forverrede levevilkår og sosialt sammenbrudd. Boka er således også et oppgjør med det dominerende synet på Romas fall - innen akademia.
Ward Perkins er heller ikke alene om å gi den klassiske fremstillingen en renessanse.
Peter Heather har gitt sitt bidrag med “The Fall of the Roman Empire”, og det utmerkete populærhistoriske magasinet BBC History Magazine ryddet i 2005 og 2006 plass til en egen artikkelserie om Romerrikets vekst og fall - signert flere profilerte britiske historikere.
Heather argumenterer for at den viktigste årsaken til rikets undergang var hunerne, som med sin invasjon av Sentral- og Vest-Europa utløste en kjedereaksjon. De germanske folkeslagene som bodde ved imperiets grense maktet ikke stå imot rytterfolket, og flyktet i hopetall over til romersk territorium. Ironisk nok ønsket ikke de germanske folkene som oversvømmet Romerriket å ødelegge imperiet. De ønsket tvert imot å bli romerske borgere, med alt det innebar av fordeler. Resultatet ble likevel et sivilisatorisk sammenbrudd.
Dette er et synspunkt Ward-Perkins deler. Men han tar også for seg påstandene om at rikets fall ikke betydde all verden for innbyggerne. Dette er ren skjønnmaling, mener Oxford-historikeren. Tvert imot påpeker Ward-Perkins, med henvisning til arkeologiske funn og samtidige kilder, at Romerrikets fall representerte en høyst negativ utvikling i retning barbari, lovløshet, sammenbrudd og skralere livsvilkår.
Han dokumenterer blant annet radikal forverring i kvaliteten på håndverksprodukter og hus, økende analfabetisme, befolkningsmessig kollaps og dårligere kvalitet på husdyrholdet.
“The Fall of Rome” er veldokumentert og skarpt argumenterende i formen. Men uten å bli polemisk. Dette er dessuten en bok skrevet med tanke på å nå det allmenne publikummet. Språket flyter lett og det er ingen deler ved budskapet til Ward Perkins som er vrient å ta til seg. Boka er således nok et eksempel på god britisk historieundervisning for Hvermannsen. Public writing, om du vil.
Anmeldt:
Diverse regissører: “Romerrikets vekst og fall” (6 episoder) BBC, 2006
Bryan Ward-Perkins: “The Fall of Rome - And the End of Civilization”, Oxford University Press, 2005
Antikken and Europa and Faktoider and Imperier 11:50 am
Kjempet virkelig gladiatorene i Romerriket i ville, livsfarlige og uforutsigbare kamper? Eller liknet det hele mer på amerikansk fribryting; godt regisserte bataljer?
Det kan være grunn til å stille spørsmålet nå som patologiske analyser av levningene etter en stor gruppe gladiatorer i Tyrkia er klare.
Aftenposten melder dette idag, basert på informasjon fra BBC:
… resultatene kan vise seg å være oppsiktsvekkende: Professorene fant nemlig ut at mange av gladiatorene tilsynelatende fikk god og dyr medisinsk behandling. En kropp viste til og med tegn til amputasjon av et bein – noe som slår hull på teorien om at gladiatorene ble overlatt til seg selv og ble behandlet som dyr under ekstremt kummerlige boforhold.
Det ble heller ikke funnet spesielt mange og store skader på de forskjellige beinrestene, noe som kan tyde på at gladiatorene ikke kjempet i gigantiske og kaotiske masseslagsmål, men i velregisserte og organiserte dueller, der hendelsesforløpet i stor grad var avtalt og styrt av dommere.
Litt mer om filmen “300″. (Se også den tidligere posten om filmen: “300″: Spartansk selvmordsoppdrag)
På nettsiden Real Clear Politics (som samler engelskspråklige kommentarartikler i en blogglignende form) skriver historikeren og klassisisten Victor Davis Hanson om hva som stemmer og hva som er galt - historisk sett - i “300″.
Hanson påpeker flere feil, men er likevel gjennomgående positiv til filmen. Han skjønner at dette først og fremst er en mytologisert fiksjon, for å si det slik. Men altså:
Indeed, at the real battle, there weren’t rhinoceroses or elephants in the Persian army. Their king, Xerxes, was bearded and sat on a throne high above the battle; he wasn’t, as in the movie, bald and sexually ambiguous, and he didn’t prance around the killing field. And neither the traitor Ephialtes nor the Spartan overseers, the Ephors, were grotesquely deformed.
When the Greeks were surrounded on the battle’s last day, there were 700 Thespians and another 400 Thebans who fought alongside the 300 Spartans under King Leonidas. But these non-Spartans are scarcely prominent in the movie.
Still, the main story line mostly conveys the message of Thermopylae.
(…)
Many of the film’s corniest lines - such as the Spartan dare, “Come and take them,” when ordered by the Persians to hand over their weapons, or the Spartans’ flippant reply, “Then we will fight in the shade,” when warned that Persian arrows will blot out the sun - actually come from ancient accounts by Herodotus and Plutarch.
Som sagt viser Hanson forståelse for fiksjonelementet. Han skriver blant annet:
The Greeks themselves often embraced such impressionistic adaptation. Ancient vase painters sometimes did not portray soldiers accurately in their bulky armor. Instead, they used “heroic nudity” to show the contours of the human body.
Similarly, Athenian tragedies that depicted stories of war employed contrivances every bit as imaginative as those in “300.” Actors wore masks. Men played women’s roles. They chanted in set meters, broken up by choral hymns. The audience understood that dramatists reworked common myths to meet current tastes and offer commentary on the human experience.
En detalj som filmen ikke videreformidler, er lemlestingen av den spartanske kongen - Leonidas - etter at perserne hadde nedkjempet de 300 + allierte. Men Leonidas fikk hodet kuttet av post mortem. Xerxes beordret det plassert på en stake.
Mange filmkritikere har påpekt den “tegneserieaktige” (sic) forenklingen, at historien er delt opp i god vs. ond. Hansons kommentar:
But that good/bad contrast comes not from the director or Frank Miller, but is based on accounts from the Greeks themselves, who saw their own society as antithetical to the monarchy of imperial Persia.
True, 2,500 years ago, almost every society in the ancient Mediterranean world had slaves. And all relegated women to a relatively inferior position. Sparta turned the entire region of Messenia into a dependent serf state.
But in the Greek polis alone, there were elected governments, ranging from the constitutional oligarchy at Sparta to much broader-based voting in states like Athens and Thespiae.
Most importantly, only in Greece was there a constant tradition of unfettered expression and self-criticism. Aristophanes, Sophocles and Plato questioned the subordinate position of women. Alcidamas lamented the notion of slavery.
Derfor - mener Hanson - er det tross alt gode grunner til å holde med spartanerne, til tross for deres erkekrigerske innstilling.
Antikken and Mytologisering and Storbritannia 4:05 pm
“Lucius Artorius Castus”, står det å lese på en sarkofag i kirkemuren i St. Martin i Split, Kroatia. Er det her den legendariske kong Arthur - han med det runde bordet - ligger begravet?
Det spørs nok hvem du vil at Arthur skal være. Men ting kan iallfall tyde på at man har kommet over graven til en berømt romersk hærfører, som markerte seg på de britiske øyene på slutten av 100-tallet. Og Artorius kan ha vært inspirasjonskilden til de senere Arthur-legendene.
Det er nettutgaven av Levende Historie som melder om funnet:
Artorius var stasjonert i Britannia, hvor han ble berømt for sitt forsvar av Hadrians mur. Han ledet to legioner på spesialoppdrag i landet, og ifølge de britiske historikerne John F. Matthews og Kemp Malone hadde Artorius i løpet av sine kampanjer i landet blitt så berømt at det er sannsynlig at han var utgangspunktet for legenden om kong Arthur.
(…)
Artorius tilbrakte en stor del av livet i Podstrana nær Split, og ble også begravd her. Han stammet antagelig fra Campania i det sørlige Italia, slektsnavnet Artorius tyder på det.
