Arabia and Asia and Diverse and Imperier and Links 13:55
En ny historieblogg har sett dagens lys her i landet. Det dreier seg om iHistorie, som tar mål av seg å bli en ganske åpen gruppeblogg etter hva jeg kan skjønne.
Vi ønsker dem velkommen! (Der ble jeg for øvrig minnet om at jeg må ta meg tid til å oppdatere lenkelisten min).
Et bra sted å begynne hos iHistorie er det interaktive kartet som presenterer 5000 år med erobring og imperiedannelse i Midtøsten – på 90 sekunder.
Asia and Her og nå and Kulturhistorie 15:04
Matthias Messmer rapporterer i Neue Zürcher Zeitung – via Sign and Sight (som langt flere bloggere bør begynne å lenke til, spør du meg.):
Peking is planning to tear down the historical centre of the 2000-year-old Uigur city of Kashgar on the silk route. “Kashgar would not only loses its unique architectural face, the century-old living and working spaces of the majority of the population would also be destroyed. Just like during the Cultural Revolution a piece of world history would be erased completely. According to the plans of the Chinese government, only 15 percent of the old houses would remain standing as a sort of open-air museum of theme park displaying Islamic culture to tourists from the world over and, of course, as testament to the tolerance of the Han Chinese, who make up the majority of the population.”
1900-tallet and Asia and Bøker 18:49
I The Guardian anmelder James Buchan en 900-sider tykk bok: Ahmad Kasravis “Tarikh-e Mashrute-ye Iran”, eller som den heter på engelsk: ”History of the Iranian Constitutional Revolution”. Boka er ikke ny. Den kom ut på arabisk i 1921, og deretter på persisk utover 30-tallet. Nå foreligger den altså på engelsk.
Kasravis bok gir et grundig bakteppe for å forstå røttene til dagens konflikt mellom liberale krefter og religiøst konservative i Iran. Buchan sammenfatter det slik:
Kasravi recounts how the spontaneous alliance of clergy, bazar, craftsmen and intellectuals forged in 1905-6 disintegrated when the Shia clergy became aware of some of the wider consequences of Enlightenment ideas. They were shocked to learn that liberty included liberty not to pray or wash, and equality might even be extended to Jews, Christians and Zoroastrians. In short, the new parliament, instead of merely interpreting and enforcing the divine law known as sharia, would actually give law to the Muslims. As Kasravi writes: “The interests of the mass of people diverged from those of the mullahs and village owners, particularly in Tabriz, where liberal ferment was more effective.” Meanwhile, the liberals had the bit between their teeth: “Those who had visited Europe recalled things about the European way of life which they brought home like souvenirs.” Many of the clergy turned against the revolution, including the most learned and courageous of the Tehran divines, Sheikh Fazlollah Nuri, who was to be a firm influence on Khomeini. Sheikh Fazlollah was executed by the constitutionalists on 31 July 1909.
This break in the alliance between clergy and liberals is the dominant theme or tragedy of modern Iranian history. It has permitted a succession of government coups d’etat, first when the Qajars’ Cossack forces bombarded the parliament in 1908, and then in 1921 when a Cossack officer named Reza Khan seized power and established the Pahlavi dynasty. Reza, and then his son Muhammad Reza, imposed despotic government for much of the period from 1925 to 1979.
Under the Pahlavis, the clergy conspired in the royal coup against the popular government of Muhammad Mossadeq in 1953, while the liberals turned a blind eye to the persecution of the clergy both in the 1930s and after Khomeini took on the Pahlavi court in 1963 and was driven into exile. The two groups composed or papered over their differences in the late 1970s, when it seemed that for a second time Iran was being sold to foreigners under Muhammad Reza. Together they were able to mobilise millions of demonstrators over the winter of 1978/79 and send Muhammad Reza into exile. The Iraqi invasion of 1980 and the eight years of war forged a solidarity that persisted into the 1990s.
These two wings split apart again soon after polls closed on 12 June this year.
1500-tallet and 1600-tallet and 1700-tallet and 1800-tallet and 1900-tallet and Afrika and Amerika and Asia and Bøker and Europa and Forfattere and Imperier and Økonomi 11:07
Av alle historiebøkene undertegnede pløyde igjennom i løpet av 2008 (et sted mellom 12-20, jeg finteller ikke), som også ble utgitt ifjor, er det én som i særlig grad utmerker seg: John Darwins “After Tamerlane” (som jeg noterte meg utgivelsen av i april).
Den har nesten alt som en god historiefaglig utgivelse skal ha: Den er godt og konstruktivt formulert, grundig researchet (finnes det noe godt norsk ord for dette?) og fremmer interessante perspektiver. Det den mangler er det personlige fokuset. Mange vil nok synes dette er en tørr og faktatung bok. Den er definitivt ikke skrevet etter malen til Anthony Beevor og liknende. Men for de av oss som trives med klart formulerte argumentasjonsrekker vedrørende store prosesser, er dette gefundes fressen. Riktignok har jeg støtt på Darwins hovedperspektiv hos andre historikere tidligere, men dette er første gang jeg har lest en bok som så fullstendig konsentrerer seg om dynamikken i det globale maktspillet etter 1400. Her skal det dog innrømmes at undertegnede er spesielt opptatt av dette temaet. Men vet du hva? Det er faktisk lov!
Noe mer detaljert – la meg sitere fra Maya Jasanoffs anmeldelse i The Guardian:
It may seem natural to trace the origins of current globalisation back to the history of European imperialism. The trouble is that this is not very accurate. In After Tamerlane, the Oxford historian John Darwin proposes a different version of how the world took on its present contours. Chronicling the history of empires since Tamerlane’s death, Darwin argues that the course of world history has been a fitful, complex process of competitive empire-building – driven as much by forces outside Europe, particularly Asia, as it has been by western ambitions.
Eller som John Gray oppsummerer poenget i sin anmeldelse i Literary Review:
There was nothing foreordained about Europe’s rise or its fall, nor were its empires different in kind from those of other times and places. The view that empire is ‘the original sin of European peoples, who corrupted an innocent word’ is a commonplace in the developing world and in the United States; but, as Darwin points out, the true origins of empire are to be found in processes of exchange and the accumulation of power that are practically universal.
Kort sagt; verdenshistorien etter 1400 er ikke den entydige fortellingen om The Rise of the West som man kan forledes til å tro. Og som mange – både de som dyrker og hater vestlig imperialisme – intenst holder fast ved. Andre aktører var (nesten like lenge) i like stor grad med på å forme rammene. Og som Darwin dokumenterer i “After Tamerlane”; det var ikke før nærmere midten av 1800-tallet at det sto klart at Vesten ville bli dominerende. Kampen om hegemoniet var langt jevnere og uavklart fram til den industrielle revolusjonen meldte seg med full tyngde.
Feilen som ofte blir begått når man studerer fortiden, er at vi med vårt tilbakeskuende, “altvitende” perspektiv vet hvor historien vil ende. Dermed fester blikket seg fort ved tendenser vi vet vil vokse seg dominerende på et senere tidspunkt. Vi forstørrer disse tendensene langt utover den rollen de faktisk spilte i samtiden. Samtidig som vi forminsker og forkaster andre tendenser vi vet vil tape i lengden. Dermed ender vi opp med et dobbelt fortegnet bilde av fortiden.
Darwin brilliantly delineates a “global pattern” of imperial “competition, collaboration and coexistence”, in which Middle Eastern and Asian empires remained important players. Indeed, seen on this transcontinental canvas, “the case could be made that the real story in Asia” since 1750 “was one of Asian persistence and not of Asian defeat”, skriver Jasanoff i sin anmeldelse.
Tim Blanning følger opp i The Telegraph:
Contrary to received wisdom, it was not the oceanic discoveries of the 15th and 16th centuries that led to Europe’s global domination, for their effects were both patchy and long delayed. Among other things, Darwin reminds us that Columbus’s sailing times were not bettered for 150 years, that European colonists were thin on the ground for the best part of three centuries and that vast tracts of the colonial world remained unexplored (until c 1700 it was thought that California was a huge island, for example).
This was less an inexorable surge than a series of unplanned staccato lurches. For more than a century, between the 1620s and the 1740s, European expansion faltered altogether, while the Asiatic empires in Turkey, Persia, India and the Far East repeatedly demonstrated immense vitality.
(…)
The crucial ‘Eurasian Revolution’ did not begin until the second half of the 18th century, by which time the main protagonists were the British. By taking control of Bengal, they began the subjugation of the whole subcontinent. They were helped by the Russian seizure of the Crimea in 1783, which opened up the Ottoman Empire ‘like an oyster’.
(…)
It was only after 1815 that a ‘great divergence’ began, fuelled by industrialisation. For the first time the Asiatic economies found themselves hopelessly outpointed…
Som Darwins historikerkollega Felipe Fernández-Armesto har skrevet: “Det europeiske hegemoniet var reelt, men kortvarig”. Og selv etter at de (internt konkurrende) europeiske maktene definitivt overtok initiativet var utviklingen preget av flere “men”:
Yet just as empires were being created on which the sun never set, problems were accumulating. As Darwin shows in a particularly illuminating chapter, European control of the globe was always shot through with exceptions and anomalies.
In their different ways, the Turks, Persians, Chinese and Japanese all managed to devise successful strategies of resistance. China may have been humiliated repeatedly by the Europeans, but its actual frontiers today are much the same as they were two centuries ago. Ironically, India succumbed so completely just because it was so advanced.
Det er en fascinerende historie. Og detaljene finner du selvfølgelig Darwins bok. I tillegg til flere andre poenger som ikke er omtalt her. Dette er med andre ord en anbefaling av “After Tamerlane”, om du skulle være i tvil. Den fortjener å bli lest, selv om den ikke kan skilte med det narrative drivet til Beevor.
APROPOS (14/1):
Axess TV har gjort et intervju med Dominic Lieven i sin Global Axess-serie. Der snakkes det også om imperier.
Afrika and Amerika and Asia and Bøker and Europa and Forfattere and Pseudohistorie 17:48
Den pensjonerte ubåtkapteinen Gavin Menzies har fått en ny og fremgangsrik karriere som forfatter. Først kom “1421: The Year China Discovered the World” i 2002, og nå i år er han på ferde igjen med “1434: The Year a Magnificent Chinese Fleet Sailed to Italy and Ignited the Renaissance”.
Menzies regner seg ikke som noen skjønnlitterær forfatter. Han mener å kunne bevise – faglig og vitenskapelig - at deler av verdenshistorien må skrives om. Hva er det så han har å melde?
I “1421…” er det kort fortalt følgende: 71 år før Columbus seilte vestover hadde kineserne kartlagt verden, inklusive Amerika. De gjorde sågar et forsøk på å nå Nordpolen. I forbifarten gjorde de kål på den norrøne befolkningen på Grønland. Men de klarte å ta snarveien tilbake til Kina via Nordøst-passasjen. Vel blåst!
Menzies bygger denne teorien på de 7 store sjøreisene evnukken Zheng He foretok på vegne av den kinesiske keiseren mellom 1405-33. Ubåtkapteinen hevder at det var den sjette av disse ekspedisjonene (1421-23) som brakte kineserne kloden rundt.
Ekspedisjonene til Zheng He var imponerende. Les mer om dem HER. Men dette holder altså ikke for Menzies. Historieprofessor Felipe Fernandez-Armesto summerer opp – hoderystende og oppgitt – Menzies påstander slik:
He claims that in the course of two simultaneous expeditions between 1421 and 1423, Chinese explorers anticipated most of the great maritime discoveries usually attributed to the work of the next four of five centuries: finding, inter alia, America, Australia, New Zealand and Antarctica. They crossed the Pacific and Atlantic, charted most of the coastlines of the world, circumnavigated Greenland and got home by sailing along the normally ice-bound northern coast of Eurasia from west to east. Along the way, they established ‘permanent colonies … from California to Peru’ and in such equally improbable spots as Australia, New Zealand and Easter and Pitcairn Islands, to say nothing of outposts, for instance, in Rhode Island and along the River Zaire. Columbus, Magellan, Vasco da Gama and Captain Cook succeeded only because they were ‘carrying copies of Chinese maps’.
Du store all verden! Det er lett å bli svimmel av dette.
“1421…” er imidlertid mildt sagt problematisk, siden den utgir seg for å være faglitteratur. For 2 år siden laget Australian Broadcasting Corporation en dokumentar kalt “Junk History”, hvor det kom fram at av de 130 menneskene forlagshuset Transworld hadde satt til å jobbe med (den forventede bestselgeren) “1421…” var det ingen – ikke én – som hadde ansvar for å utføre faktasjekking. Og dette på en angivelig faglitterær utgivelse.
Mottakelsen av boka ble da også preget av kritiske bemerkninger – i bøtter og spann.
I sin anmeldelse av boka i Aftenposten, tok forsker Harald Bøckman tak i påstanden om at de europeiske oppdagerne skal ha brukt kopier av kinesiske kart for å finne fram:
Hvordan hadde europeerne fått tilgang til kinesiske sjøkart? Menzies’ bindeledd er venetianeren Niccolo de Conti (1395- 1469), som skal ha oppholdt seg i Kalikut i India i 1421, omtrent samtidig med Zheng Hes sjette ekspedisjon. De Conti skal ha tatt med seg kinesiske kart tilbake til Europa. De Conti nevner imidlertid ikke noe om slike kart i sine nedtegnelser, og det er ingen spor etter kinesisk kartografi i samtidens europeiske kart.
(…)
Menzies’ største problem er at han ikke har noen kinesiske kart å vise til. De kartene som eksisterer viser at kineserne hadde utviklet en mer avansert kartografi enn europeerne på Zheng Hes tid, men man ville ikke ha kommet særlig langt om man prøvde å seile etter dem.
(…)
Hele utgangspunktet for prosjektet, Pizziganos sjøkart fra 1424, er en del av en tidlig europeisk karttradisjon der inntegning av øyer ute i Atlanterhavet var inspirert av fortellinger og legender, noe Menzies må ha vært klar over, men som han underslår.
Bøckman er ikke alene om å mene at ”1421…” tar lett på bevisbyrden. Professor T. H. Barrett ved University of London, uttrykte seg slik i The Independent:
… we may rest assured that in 1421 the fleets under Zheng He’s command did not circumnavigate the globe, did not explore the Atlantic from Arctic to Antarctic, and did not plant colonies around the Pacific rim, in the Caribbean, or in Massachusetts. Menzies has only reached these conclusions by ignoring five basic principles of research.
La oss ta dem i rekkefølge:
1) Menzies har ikke forstått de strategiske vilkårene for Zheng Hes ekspedisjoner, og hvorfor de ble avviklet. Kinesernes målsettinger var begrensede, av flere årsaker; På denne tiden måtte de fremdeles mobilisere store ressurser for å passivisere mongolene. I tillegg førte riket krig mot vietnameserne. Dette er en av de sentrale årsakene til at de store sjøreisene ble avviklet.
Dessuten, som Barrett påpeker:
… there would have been no point in risking ships and men in the attempt to chart the world beyond trade routes known to Arabs, Tamils and Malays – on whose information the Chinese relied.
Border troubles aside, there was plenty to do at home. We know that when the voyages were cancelled, his army of 10,000, an important element in the fleet’s strike force, was kept busy being redeployed as construction workers, so that the southern capital of Nanjing expanded to match the glories of Beijing. That fact undermines completely Menzies’ account of the handful of survivors from a decimated fleet, struggling home from the ends of the earth. As for colonising, the emperor did not even colonise Taiwan…
2) Hver eneste hypotese som kan tenkes å støtte Menzies teorier godtas, uten at andre muligheter blir undersøkt. Dette er ytterst skral vitenskapelig metode.
3) Når det gjelder skriftlige kilder, blir tekstene forstått bokstavelig – uten hensyn til samtidens språklige konvensjoner eller begrensninger.
When we are told that strangers attacked the Viking settlements in Greenland with “fire and sword”, to Menzies this can only refer to his Chinese voyagers, since Canada’s First Nations never used swords. To believe this, we must suppose our source would otherwise have written “with war whoop and tomahawk”, even though he had no experience of such things. Similarly, when Zheng He represents himself in translation as having journeyed “to the ends of the earth”, he must have done just that.
4) Menzies kommer også med påstander som brutalt avslører det allerede nevnte faktasjekkingsarbeidet. Barrett nevner følgende eksempel:
His notion that the Chinese loaded up a few mylodons (giant ground sloths) in Patagonia, only to let one escape in Australia, would not have withstood a couple of minutes on the internet. Mylodons, to judge from the solid evidence we have, became extinct several thousand years ago.
5) En problemstilling som Menzies ikke engang kommer inn på er denne: Dersom de sensasjonelle kartene -som angivelig viser deler av Amerika – er basert på kinesiske originaler, hvorfor er da fremstillingen av selve Kina så dårlig på de samme kartene?
Historieprofessor Fernandez-Armesto slaktet også “1421…”, og var langt mindre diplomatisk i tonen enn Barrett:
The voyages to which Mr Menzies ascribes these surprising achievements are well known. By the standards of navigations of the time, they are extremely well documented. But there are gaps in the record, and there have been plenty of fantasists eager to fill them with speculations as wild as any of Mr Menzies’s. His originality consists in taking all the nonsense which has ever been aired about these voyages and stuffing it into a single volume. How does he do it? Ignorance, madam, pure ignorance – allied to outrageous chutzpah, shorn of critical intelligence. The result is heroically defiant of logic, evidence, scholarship and sense.
Menzies har hevdet at hans bakgrunn som ubåtkaptein har gjort ham bedre i stand til å avsløre de skjulte faktaene. Fernandez-Armesto er ikke like sikker:
Mr Menzies says that he has been able to spot truths undetected by professionals because of his ‘knowledge of astro-navigation and the world’s oceans’. These qualifications, it seems, were largely acquired during a voyage from Singapore in a submarine in 1959. It is hard to respect the navigational knowledge of someone who thinks ‘portolan navigation’ is the same as triangulation.
Også denne professoren har kritiske bemerkninger angående Menzies metoder:
Dearth of Chinese documents, he admits, drove him to scour European maps for support for his conclusions. Anyone familiar with medieval maps knows their data should never be accepted without corroboration, for no other type of document is so vulnerable to emendation and forgery. Moreover, it was the normal practice of cartographers of the day to fill their maps, beyond the limits of the known, with speculative lands and seas. Mr Menzies is indifferent to these reasons for caution. He repeatedly tells us that ‘as soon as’ he compared old maps with new ones he ’saw at once’ resemblances which he seems to think eluded earlier scrutineers.
(…)
To reckless reliance on misread maps, Mr Menzies adds childish misuse of objects of material culture. He infers ‘early Chinese presence’ in Mexico from items which are indeed old and Chinese but which were introduced to the country of their present location in recent times. Are there Chinese silks in the Philippines or pepper in Peking? They must have been brought by his pet explorers, rather than arriving as the documents say they arrived, by the normal processes of trade. Are there bananas in Hawaii or sweet potatoes in Polynesia? His Chinese must have taken them there.
(…)
And ‘how could drawings of cossacks have been made’ in a Chinese book ‘without a visit to the Arctic?’ Instances of this breathtaking logic are legion. ‘The Incas had a word for chicken at least forty years before the arrival of the conquerors’ and so must have got it from the Chinese.
I tillegg til disse poengene er det flere andre motargumenter som er blitt reist mot “1421…” La meg bare nevne 3 til:
-Menzies har ikke gått til det mest åpenbare historiske kildematerialet, nemlig de kinesiske arkivene.
-Rent sykdomsmessig ville ikke indianerne tålt kontakt med kinesiske oppdagere bedre enn de tålte kontakten med europeiske. Les Jared Diamonds “Guns, Germs and Steel” for en detaljert, grundig og samtidig lettfattelig fremstilling av hvordan indianernes langvarige isolasjon gjorde dem genetisk sårbare for allmenne sykdommer fra Den gamle verden.
-Menzies påstand om at et Newport Tower på Rhode Island kan ha blitt bygd av kinesere, fordi det “likner” et kinesiske fyrtårn, er blitt avvist. Blant annet på følgende grunnlag: …
an archaeological investigation was conducted around and under the tower (Godfrey 1951). Most of the artifacts were pieces of pottery, iron nails, clay tobacco pipes, buttons, and buckles. All of these items can be traced to Scotland, England, or the English colonies in America and were manufactured between the seventeenth and nineteenth centuries (Hattendorf 1997). The investigators even found the preserved impression of a colonial bootprint in the soil beneath the stone foundation of the tower. For a seventeenth-century bootprint to have been left under the tower, the tower must have been built either sometime during or sometime after the seventeenth century.
Summa summarum er det altså mange og blytunge grunner til å la Menzies forfatterskap forbigå i stillhet. Men så heldige er vi nok ikke. Pressen har selvfølgelig sett det lesergenererende sensasjonelle i å lage artikler/intervjuer med denne fantasten.
Det gjaldt selvfølgelig “1421…”, og det er samme sak nå med oppfølgeren – “1434 – The Year a Magnicent Chinese Fleet Sailed to Italy and Ignited the Renaissance”. Tittelen sier alt: Det er et kinesisk flåtebesøk som brakte Europa inn i renessansen. Yes, sir!
På nettsiden Counterknowledge fortviler forfatteren Damian Thompson (Jepp, jeg har fått lest boka hans! Den anbefales!) over at pressen ikke klarer å styre seg denne gangen heller – og nå er det med viten og vilje. Ingen som har gjort det aller minste lille forsøk på research om Menzies kan ha unngått å få med seg all den faglige motbøren teoriene hans har blitt utsatt for. Like forbannet forholder pressen seg fremdeles servilt logrende til påstandene. Og vel så det. Thompson skriver:
After scholars revealed that 1421 was made up, no journalist could ignore the controversy surrounding his work. So we move to stage two – scholars mock him, but could he possibly be right? And, anyway, look at his sales.
(…)
So that’s all right, then. Note the language, incidentally: “while boiling oil was being poured on him from the ramparts of academe.” Much more dramatic than the truth: “while scholars were systematically demolishing his thesis with hard data.”
Ja, man kommer langt med litt semantikk.
Thompson anmeldte “1434…” for London Evening Standard nylig, og et utdrag derfra er på sin plass:
The problem with Menzies’ discovery – and it seems almost churlish to point it out, so delightful is his picture of Chinese junks sailing towards the Doge’s palace – is that it is unsupported by a single source. The Venetians must have had their backs to the water when the junks sailed by, because nobody recorded it. Likewise, although Menzies assures us that the fabulous Chinese inventions “would have made a very forceful impression” on the Florentine scholars gathering in the Palazzo Vecchio, none of them wrote it up.
I mellomtiden noterer jeg at også norsk presse vet å rydde plass til Menzies. NTB har utstyrt ham med tittelen “historiker”.
På Wikipedia er det for øyeblikket lagt ut en aldri så liten liste over påpekte feil i Menzies siste opus. Det anbefales derfor å klikke HER før du eventuelt kjøper boka. Eventuelt før du (dersom du er journalist, i NTB eller et annet sted) skriver mer om Menzies og hans teorier.
Og dersom du lurer på hvorfor dette er viktig å bruke plass på, utover det rent forbrukerjournalistiske, så vil jeg minne om tittelen på en av Francisco Goyas bilder: “The Sleep of Reason Brings Forth Monsters”.
De stadige dryppene av pseudokunnskap er faktisk farlige. Les Thompsons bok! Den fortjener oppmerksomheten.
Kildehenvisninger:
Wikipedia: “Issues with conclusions drawn by Menzies”
Harald Bøckman: “Upålitelig bestselger”, Aftenposten.
T. H. Barrett: “Did medieval Chinese sailors really span the globe?”, The Independent.
Felipe Fernandez-Armesto: Anmeldelse i The Literary Review.
1421: The Year the Chinese DID NOT Discover America
Damian Thompson: “Counterknowledge”, Atlantic Books, 2008.
Counterknowledge (nettside)
NTB (via Dagbladet): “-Leonardo da Vinci kopierte kineserne”
Arabia and Asia and Oldtiden 12:11
Det er alltid gledelig når det viser seg at dårlige nyheter ikke stemmer. De siste årene har det ved flere anledninger vært uttrykt alvorlig bekymring for hva som har skjedd på noen av de mest unike arkeologiske funnstedene i verden: Oldtidsruinene i Irak. Bekymringen skyldes selvfølgelig krigshandlingene og kaoset i landet. Vi har fått høre urovekkende rapporter om utstrakt plyndring av arkeologiske artifakter og rent hærverk på funnstedene. Alt sammen veldig tragisk.
Men nå kan det se ut som om de dårlige nyhetene ikke stemmer.
I juliutgaven av fagbladet The Art Newspaper refereres en rapport utarbeidet av en ekspertgruppe (som omfattet britiske, amerikanske, tyske og irakiske arkeologer) som har besøkt Irak og vært innom de 8 viktigste funnstedene. Konklusjonen er at ingen av disse stedene har vært plyndret. Men noen av stedene er blitt merket av militær aktivitet.
An international team of archaeologists which made an unpublicised visit to southern Iraq last month found no evidence of recent looting—contrary to long-expressed claims about sustained illegal digging at major sites.
(…)
The Art Newspaper can reveal that specialists visited eight sites, to the north of Basra: Ur, Ubaid, Eridu, Warka, Larsa, Tell el-Ouelli, Lagash and Tell el-Lahm. These are in the four southerly provinces, which have been under the responsibility of the British Army. Despite the good news on looting, some military damage was found.
(…)
The international team which visited southern Iraq last month had been expecting to find considerable evidence of looting after 2003, but to their astonishment and relief there was none. Not a single recent dig hole was found at the eight sites, and the only evidence of illegal digging came from holes which were partially covered with silt and vegetation, which means that they must have been at least several years old.
Arkeologene er samtidig forsiktige med å være altfor optimistiske på vegne av resten av landet. Det kan godt tenkes at skader og plyndrng har vært et problem lenger nord i Irak. Men fra de 8 viktigste stedene er nyhetene altså gode.
Ved siden av å undersøke omfanget av plyndring, hadde ekspertgruppen også mandat til å vurdere skader som skriver seg fra militær aktivitet. Som allerede nevnt fant de spor av dette på enkelte steder:
The worst instance of this was found at Ubaid, where in the spring of 2003 Saddam Hussein’s forces had dug a dozen trenches into the mound, to disguise and protect tanks and armoured personnel carriers. A command post had also been built on top of the site. Both had involved considerable digging into archaeologically important deposits. Similar damage was found at Tell el-Lahm.
Much less damage was discovered to have been caused by coalition forces, although paper food wrappers at Tell el-Lahm were evidence of the later US military presence. However, significant damage had been caused at Ur by large numbers of troops walking over the site in desert boots.
Les hele artikkelen her: “Archaeological sites in south Iraq have not been looted, say experts”
1900-tallet and Asia and Europa 12:15
30. juni er det 100 år siden den såkalte Tunguska-episoden. I History Channel-klippet over får du en kort presentasjon av hva som skjedde i det sentrale Sibir denne morgenen:
En gigantisk eksplosjon i atmosfæren – sannsynligvis i størrelsesorden 10-15 megatonn (med andre ord 1000 ganger kraftigere enn atombomben som ble sluppet over Hiroshima 37 år senere) – slo skogen flat i et område på 2150 kvadratkilometer (litt mer enn halve Østfold).
De atmosfæriske ettervirkningene lot seg merke over hele kloden. De nærmeste døgnene etter eksplosjonen var for eksempel nettene lyse nok til at folk i Storbritannia både kunne fotografere og lese uten kunstig lys.
På grunn av at episenteret lå så avsidesliggende til, kombinert med de politiske omveltningene i Russland som fulgte årene etter, var det ikke før i 1927 at en vitenskapelig ekspedisjon – under ledelse av Leonid Kulik – ankom åstedet. Til sin store overraskelse kunne han ikke finne noe krater etter hendelsen. Kulik hadde regnet med at eksplosjonen skyldtes et meteornedslag.
Dette har i ettertiden generert en hel haug med ulike teorier om hva som forårsaket Tunguska-episoden. Både UFOer, spinnville eksperimenter utført av Nikolai Tesla, antimaterie og sorte hull har vært lansert som forklaring. Ved siden av mer konvensjonelle teorier om en naturlig deuteriumeksplosjon fra en komet. Men den mest anerkjente forklaringen er at det dreier seg om en meteor(itt) som eksploderte i atmosfæren.
I juni i fjor gjorde imidlertid et team fra universitetet i Bologna funn i og ved innsjøen Cheko som kan tyde på at den kan være et krater etter eksplosjonen. Men den konklusjonen er ikke allment akseptert. Motstanderne peker på at avleiringer tyder på at innsjøen er minst 5000 år gammel.
Uansett hva det var: Hadde eksplosjonen funnet sted 4 timer og 47 minutter senere, ville den lagt den russiske hovedstaden på denne tiden – St.Petersburg/Petrograd – øde. Man kan saktens spekulere i hvilke storpolitiske konsekvenser det ville gitt seg, umiddelbart før 1. verdenskrig. Og legger man ytterligere til noen timer ser man at eksplosjonen kunne rammet norsk territorium.
Vi ligger for øvrig utsatt til også i framtiden, i følge enkelte forskere.
Les mer om Tunguska-episoden på Wikipedia.
1800-tallet and 1900-tallet and Arabia and Asia and Europa and Forfattere and Kontrafaktisk 08:09
Den intellektuelle giganten Walter Laqueur har bedrevet litt kontrafaktisk historieskriving.
I “Disraelia: A Counterfactual History, 1848-2008″ byr han på et alternativt scenario for Midtøsten, hvor en jødisk stat blir etablert allerede på 1800-tallet. Under helt andre forutsetninger enn situasjonen var i 1948, over et større geografisk område og med et radikalt annerledes resultat – for regionen og staten selv. Dette er meget interessant lesning, slik kontrafaktisk historie ofte er. Men det ligger jo selvfølgelig i sakens natur at scenariet er omgitt av enkelte viktige “dersom”.
Som han selv skriver mot slutten:
… there is much reason to believe that this state, given a high birth rate, would have some sixty million inhabitants at the beginning of the 21st century. It would have advanced industries, leading the world in fields such as nuclear and computer technologies. It would be the fifth-largest oil producer in the world, economically reasonably healthy with a growth rate of 6-8 percent, competitive with Europe, America and even Asia.
(…)
Could such a state have come into being? Perhaps—assuming that the great anti-Semitic wave would have occurred in Europe eighty years earlier than it did, provided the Ottoman empire would have disintegrated eighty years earlier, and provided that the Jews of Europe would have read the signs of the times correctly, and under wise leadership would have followed a policy leading them to peaceful solutions.
But Hitler appeared on the scene only in the next century, and the Ottoman empire survived another eight decades. The Jews did not emigrate when it might have been possible, because there seemed no cogent reason to do so at the time. There is a world of difference between 1848 and 1948; what was possible a century earlier was no longer possible a hundred years later. Jewish assimilation was much more advanced; Arab nationalism had awakened.
One century could have been the difference between a strong and rich state, universally respected, and a small and relatively weak country, isolated, without important natural resources. There is a vast difference between a state of six million inhabitants and one with sixty, fortified by considerable oil fields and reserves. In terms of Realpolitik as well as moral legitimacy, six million are bad, an invitation to all kind of calamities; sixty million are beyond good and evil, other categories apply.
Les hele artikkelen HER.
1900-tallet and Amerika and Asia and Film and Profiler 18:53
Til tross for at han bare har et lite knippe actionfilmer i bagasjen er Bruce Lee blitt selve symbolet på kung fu i filmsammenheng. Et symbol ingen har klart å utfordre til dags dato. Men så er han da også født i Dragens time, i Dragens år.
En enslig asiat slåss mot et kobbel av skurker. Han forsvarer seg lynraskt, med spektakulære hopp, spark og grasiøse kroppsbevegelser. Likevel sliter han litt. Helt til han får et sår. Da stopper liksom alt opp noen sekunder. Den lille fyren stryker hånda over såret, stirrer på blodstripa som har farget neven hans, lukter på det, smaker på det – og så er helvete løs! Herfra og ut fungerer kroppen hans som en turboinjisert vindmølle av slag og spark. Gjerne mens han lager dyrelyder. Selvfølgelig vinner han.
Sånn kunne en typisk oppgjørsscene se ut i en film med Bruce Lee. Eller Lee Jun Fan, Li Zhenfan eller Li Yuen Kam, som han også er blitt kalt. I denne artikkelen skal vi holde oss til Bruce Lee, for enkelthets skyld.
Han ble født i San Francisco 27. november 1940, i Dragens år og i Dragens time, av kinesiske foreldre. Men han vokste opp i Hong Kong, dit familien flyttet våren 1941. Der kom han tidlig i kontakt med byens filmbransje. Fra og med 1946 slo Bruce inn på en karriere som barnestjerne i diverse Hong Kong-filmer. Det skulle etter hvert bli over 20 av dem. Filmdebuten hadde han imidlertid allerede unnagjort som spedbarn tilbake i San Fransisco, hvor han hadde “spilt” jentebaby i “Golden Gate Girl”.
Men alt er ikke fryd og gammen for unge Lee i Hong Kong. 13 år gammel blir han banket opp av en gategjeng. Han forbanner seg på at det er første og siste gang noe slikt skal skje ham. Til tross for at loven forbyr det, går han til kung fu-mesteren Sifu Yip Man for å bli hans lærling. Skal vi tro biografene hans, vant Bruce alle slåsskamper etter dette. Noe som selvfølgelig ikke betyr at han ligger unna bråk. Det skal bli flere gatekamper på den halvveis balstyrige unggutten.
Han dyrker også en annen, mer akseptabel hobby: cha-cha-dans. Jepp! Action-ikonet Bruce Lee har bakgrunn som selskapsdanser. I 1958 vinner han sågar the Crown Colony Cha-Cha Championship. Samme året får han også sin første hovedrolle, i en film kalt “The Orphan”. Filmen inneholder dog ingen kampscener.
Men på gateplan fortsetter bråket. Nå er det blitt såpass alvorlig at politiet kommer inn i bildet. Tilslutt bestemmer familien at gutten vil ha godt av å bli sendt tilbake til Statene. Delvis for å komme unna Hong Kongs gategjenger, delvis fordi fristen for å sikre seg amerikansk statsborgerskap er i ferd med å gå ut.
Og det ser faktisk ut til at Bruce får orden på livet sitt i USA. Ikke bare blir han filosofistudent, han begynner også å tjene penger på kampsportkurs. I motsetning til andre mestere underviser Bruce folk av alle raser, og ikke bare asiater slik normen tilsier. Som en mann av få ord ytrer Lee seg gjerne i svært konsise setninger til sine elever: -Å vite er ikke nok, vi må anvende. Å ville er ikke nok, vi må utføre, er en typisk Lee-forelesning.
I 1964 demonsterer han for første gang sitt berømte “one inch punch” på et stevne i Seattle. Bruce holder armen helt strak rettet mot motstanderens brystkasse, før han med et kjapt skulderrykk slår ham i bakken. Like imponerende nå som da. Slike ferdigheter påkaller snart filmindustriens interesse. Den direkte årsaken heter Jay Sebring (av alle ting frisyreansvarlig på “Batman”-serien), som sender opptak av Lee til produsenten William Dozier. Dozier får selvfølgelig hakeslepp, og flyr inn Lee til prøvefilming. Ting begynner å skje. Han er snart ønsket som både instruktør og birolle-innehaver. Bruce underviser Hollywoodstjerner i kampteknikk. Elevene hans teller kjente navn som James Garner, Lee Marvin, Roman Polanski, Steve McQueen og James Coburn. Kontakten med Coburn skulle senere vise seg å være viktig.
Men på denne tiden var det ikke bare svarte amerikanere som hadde det vanskelig i Filmbyen. Asiater slapp heller ikke lett til. Selv om det er åpenbart for alle at ferdighetene til Lee gjør seg på filmduken, forblir hoveddørene stengt. Tv-serien “The Green Hornet” (1966) (hvor Lee har en birolle) blir etter hvert tatt av plakaten. Senere skulle hovedrollen i “Kung Fu” gå til David Carradine, en fyr uten snev av kunnskaper om sporten. En festelig detalj hva gjelder “The Green Hornet” er navnet på Lees rollefigur: Kato. Så nå vet du hvem Inspecteur Clouseaus hustjener er inspirert av.
Heldigvis får Bruce et tips fra nevnte James Coburn: -De skal spille inn en kung fu-film i Hong Kong. Der trenger de folk til birollene. Jeg synes du skulle dra, sier han.
Som sagt så gjort. Hva Bruce ikke vet, er at han er blitt noe av en stjerne i Hong Kong takket være “The Green Hornet”. Og da filmfolkene skjønner hvem som er i byen, blir han sporenstreks tilbudt hovedrollen. Året er 1971, og filmen heter “The Big Boss”. Regissøren, Lo Wei, fortsetter samarbeidet med sin nye stjerne året etter på “Fist of Fury”.
I mellomtiden er Bruce Lee blitt et kultfenomen i USA også. Ergo blir det produsert 2 filmer i 1973, en i Hong Kong og en i Statene. Først spiller han inn “The Way of the Dragon” i den britiske kronkolonien, før “Enter the Dragon” blir festet til filmrullene i en amerikansk-kinesisk samproduksjon. Førstnevnte blir lansert sist, og utmerker seg ved at det er Lee selv som står for manus, regi, koreografi og produsentansvar.
Delvis før, delvis parallelt med innspillingen av “Enter the Dragon”, jobber han med et prosjekt som skal uttrykke hans egen filosofi. Siden slutten av 60-tallet har Bruce utviklet sin egen kampteknikk, jeet kune do (en salig miks av kung fu, kickboksing, koreanske kampteknikker og amerikansk nevekamp). Han sier at han er på søken etter den perfekte teknikken, og nå skal den eksponeres på lerretet. Filmen er kalt “Game of Death”, men blir ikke ferdigstilt før i 1978. Grunnen er enkel, men overraskende: 20. juli 1973 dør Bruce Lee i en alder av 32 år.
Dødsårsaken var cerebral edema (hjernen svulmer opp), og Bruce hadde da også klaget over sporadiske hodesmerter i perioden før han døde. Det alvorligste forvarslet kom i april 1973. Bruce satt i et hett lydstudio i Hong Kong for å dubbe seg selv til “Enter the Dragon”. Luftviftene er slått av på grunn av bråket de lager. Hett blir heitere i studioet. Lee ber om en pause og går på badet. Der besvimer han og ligger langflat i 20 minutter. Akkurat da han våkner kommer folk inn for å se hvor han blir av. Bruce prøver å skjule det som har hendt. Han sier at han har mistet brillene på gulvet. På vei tilbake til dubbingboksen besvimer han på ny. Leger tar en titt på ham, uten å oppdage noe livstruende. Få måneder senere må Lee betale prisen.
I Hong Kong marsjerte nesten 30 000 mennesker i gravferden hans. Noen dager senere holdt familien en lavmælt og privat seremoni i Seattle. Bruce Lee, den største kung fu-stjernen i filmhistorien, blir stedt til hvile i byens Lake View Cemetery. En knapp måned etterpå har “Enter the Dragon” premiere, og navnet hans blir verdensberømt i kjølvannet av filmens suksess.
Hvor langt han kunne nådd, hadde han fått leve, vil vi aldri få vite.
FILMOGRAFI:
“The Big Boss” (1971) Regi: Lo Wei
Lee oppdager at sjefen hans er narkosmugler og morder. Da er det bare en ting å gjøre.
“Fist of Fury” (1972) Regi: Lo Wei
Lee tar et oppgjør med de japanske okkupantene under 2. verdenskrig.
“The Way of the Dragon” (1973) Regi: Bruce Lee
Vaskeekte gladiatoroppgjør i selveste Colosseum mellom Lee og Chuck Norris.
“Enter the Dragon” (1973) Regi: Robert Clouse
Lee drar på kampturnering på en isolert øy kontrollert av en forbryterkonge. Det er her Youtube-klippet øverst er fra.
“Game of Death” (1978) Regi: Robert Clouse
Lee er med bare i 12 minutter. Clouse fullførte filmen med stand-in. En nesten dataspillaktig handling der helten slåss seg gjennom flere nivåer i en femetasjers pagode.
1500-tallet and 1600-tallet and 1700-tallet and 1800-tallet and 1900-tallet and Asia and Europa and Kvinnehistorie 15:34
Harem har vært å finne i ulike former på mange steder opp gjennom historien: I India ble det kalt purdah, i Persia enderun eller zenane, de arabiske kalifene hadde sine harem og den kinesiske keiseren var ikke noe dårligere. Likevel er Seraiet, det tyrkiske/ottomanske haremet, det største og mest utviklede som har eksistert.
Ordet harem kommer av det arabiske ordet haram som betyr «forbudt» eller «beskyttet». Området rundt den hellige byen Mekka er eksempelvis haram. I verdslig forstand kom imidlertid harem til å bety den delen av huset kvinnene oppholdt seg i. De tilhørte bare husets herre, så det var ulovlig for andre menn å gå inn i kvinnenes rom. Ordet kan for øvrig brukes om kvinnene selv, eller om en hustru. I tillegg kan det ha bibetydningen «Lykkens hus», med andre ord stedet hvor mannen tilfredsstiller sine lyster.
Polygami, eller flerkoneri, oppsto da menneskene ble bofaste og begynte å dyrke jorden. Jordbruket ga nemlig overskudd, noe som førte til spesialisering og økte sosiale forskjeller. De mektigste mennene hadde råd, og lyst, til å ta seg mange koner. Både hos babylonierne og assyrerne skaffet kongene seg harem. Og skikken forsvant ikke med disse rikene.
Helt siden 2000 f. Kr. har slavetrafikken hatt gode vilkår i Midt-Østen og Middelhavsområdet. Slavene var gjerne krigsfanger eller barn som ble solgt av fattige foreldre. Unge jenter fikk man alltid god omsetning på. På denne måten fikk haremstradisjonen etablert seg.
Da de tyrkiske stammene invaderte Lilleasia i middelalderen praktiserte de allerede flerkoneri. Sultanene kopierte noen av skikkene til de erobrede folkene, deriblant å bygge palassene slik at ulike områder var strengt adskilt fra hverandre. Dette harmonerte godt med det islamske harembegrepet. Ifølge Koranen kan en mann ta seg 4 koner, men i og med at Profeten selv pussig nok hadde hele 15, åpnet det opp for en annen praksis.
Men det var ikke bare sultanene som holdt seg med harem. Fram til forrige århundre var det vanlig at kvinner ble holdt adskilt i nesten hvert eneste hushold i det osmanske riket. Rike handelsmenn kunne ha miniutgaver av sultanens harem, mens andre bare hang opp et teppe som skille til kvinnenes «gemakker».
I 1463 fikk sultan Mehmet II bygd Topkapipalasset, hvor Det Store Seraiet holdt til. Haremet rommet et par hundre kvinner på 1400- og 1500-tallet, men senere skulle haremsbefolkningen vokse til nesten 2000. Gjennomsnittsalderen blant haremskvinnene var 17 år.
Vakre jenter ble kjøpt fra slavemarkedene og gitt som presang til sultanen, gjerne fra guvernører som håpet på en karriere. Jentene var ikke-muslimske, og ble helst tatt hjemmefra i ung alder. Mange sultaner skal ha hatt en forkjærlighet for jenter fra Kaukasusområdet, men i haremet fant man mange kvinner fra Afrika og Asia også. En tolldeklarasjon fra slutten av 1700-tallet forteller at en «17 år gammel negerslave koster fra 1000-2000 kurush.» På den tiden måtte du gi 5000 kurush for en hest.
Slavepikene ble undersøkt for fysiske skavanker av erfarne evnukker. Var alt i den skjønneste orden kunne jenta få plass i Seraiet. Da måtte hun også omvendes til islam og få opplæring i muslimsk kultur og hoffetikette. Nå var hun blitt en såkalt odalisk. Dersom hun i tillegg var spesielt vakker eller hadde talent på det kunstneriske området kunne hun læres opp til å bli en konkubine. «Kurset» omfattet dansing, poesi, musikk og erotikk. 12 av de vakreste odaliskene ble plukket ut til å være sultanens «gedikli», hoffdamer. De hadde ansvaret for å kle sultanen, vaske ham og servere kaffe og te.
Det var med andre ord et rangsystem innad i haremet, og ambisiøse kvinner med stor skjønnhet kunne få betydelig innflytelse. Dersom en haremskvinne ble «ikbal» («yndling») ville hun få egne gemakker, båt, vogn og slaver. Fødte hun sultanen barn ble hun forfremmet, og dersom det dreide seg om et guttebarn, en potensiell ny sultan, ville moren få status som «sultana», herskerinne over haremet.
Konkurransen om å bli sultana var knallhard og nådeløs. For selv om man lå an til å bli sultana, hadde man dårlig beskyttelse. Å få et guttebarn var derfor bare starten på en lang og livsfarlig øvelse i selvforsvar. I og med at gutten bodde sammen med moren i haremet til han ble 12 år, var både mor og barn truet på livet hver eneste dag. Et eksempel på hvor usikkert det var å bo i haremet når det trakk opp til rivalisering om sultanatet skriver seg fra 1595: Mehmed III fikk 19 av brødrene sine drept, mange av dem var bare spebarn. I tillegg ble 7 gravide haremskvinner puttet i sekker og slengt på havet. Ingen skulle vokse opp til å true hans stilling.
Derfor var det heller ingen selvfølge at man ble gammel i haremet. Historiene om giftmord og drukninger av rivaler er mange. Da var det kanskje ikke så rart at spådomskunst og ulike former for magi ble dyrket ivrig. Alt som kunne gi et hint om hvor framtiden bar var gull verdt for den som ville klare seg. Men selvfølgelig ble det også inngått sterke vennskapsbånd og allianser mellom kvinnene.
Odaliskene levde et luksusliv. De kunne lufte seg i flotte hager og tilbringe timesvis i store badeanlegg, men isolasjonen fra omverdenen var nesten total. Livet i Seraiet var passivt og ørkesløst. Løsningen ble opium for mange. Den hvite valmuens behagelige og sløvende effekt var et kjærkomment middel til virkelighetsflukt. Kvinnene hadde gjerne lange opiumsseanser på kveldstid.
Det sier seg selv at én sultan ikke maktet å feie over hundrevis av damer. De fleste gikk faktisk bare til sengs med en begrenset gruppe favoritter, og holdt til og med avtalebok for å unngå sjalusidramaer. Og selv om det finnes eksempler på sultaner som lå med et stort antall kvinner (Murad III), er det også eksempler på de som faktisk klarte seg med bare en elskerinne (Selim I). Av den grunn trivdes både lesbiske tendenser og eksperimentering med sexleketøy i haremet. Vi vet at evnukkene, som hadde kontakt med verdenen utenfor, skaffet seg forseggjorte dildoer. Det er ikke umulig de tok imot bestillinger fra odaliskene også, mot bestikkelser selvfølgelig.
Regelrette orgier ser derimot ikke ut til å ha forekommet, selv om sinnsyke herskere som Ibrahim I kan ha vært mer tøylesløse enn andre. Men han var kanskje mer interessert i blodbad enn sex. Under en av sine voldelige nykker befalte han at alle kvinnene i haremet skulle gripes, stappes i sekker og kastes på havet. En av dem ble imidlertid reddet av franske sjøfolk. Hun ble tatt med til Paris, hvor hun vakte oppsikt med sine fortellinger om livet i sultanens harem.
På denne tiden var det faktisk moren til Ibrahim som i det store og hele styrte det ottomanske riket. Mens den gale sønnen gikk amok i haremet hadde Kösem, som hun het, bukten og begge endene i styre og stell. Gjennom sønnene styrte hun riket i nesten 50 år. Hun fikk imidlertid en grusom død i 1687 da evnukkene kvalte henne under en av de sedvanlige maktkampene. Med hennes død tok også det som er blitt kalt «Kvinnenes styre» slutt.
I periodene hvor sultanenes mødre dominerte (på grunn av mindreårige/uskikkete sultaner i kombinasjon med svake ministre etc.) var det ofte dem utenlandske diplomater henvendte seg til. For selv om sultanen i teorien hadde makten, måtte også han rådføre seg med sin mor, som var haremets herskerinne. Skikkelser som Roxalena (opprinnelig en russisk slavepike), Baffa (opprinnelig fra Venezia) og selvfølgelig Kösem kunne på den måten gå inn i historien som mektige damer i en verden ellers dominert av menn.
I 1909 ble det gamle sultanveldet styrtet av radikale reformister, de såkalte «Ungtyrkerne». Nå ble haremhold forbudt ved lov. Det utspant seg rørende scener i det store Seraiet; fattige fjellbønder fra fjerne trakter i Kaukasus og andre steds fra kom til storbyen Istanbul for å hente sine kvinnelige slektninger. Men ikke alle ble hentet. Disse kvinnene måtte pent bli boende i det gamle palasset, som levninger fra fortiden. Tidlig på 1900-tallet var det heller ikke uvanlig at tidligere haremskvinner og evnukker dro rundt i Europa og viste seg fram mot betaling.
(Min hovedkilde her er boka «Harem – verdenen bak sløret». Den er skrevet av Alev Lytle Croutier, som sågar kan skilte med tidligere haremskvinner i sin egen familie.)
