Big Bad Boom mandag, jun 23 2008

30. juni er det 100 år siden den såkalte Tunguska-episoden. I History Channel-klippet over får du en kort presentasjon av hva som skjedde i det sentrale Sibir denne morgenen:

En gigantisk eksplosjon i atmosfæren - sannsynligvis i størrelsesorden 10-15 megatonn (med andre ord 1000 ganger kraftigere enn atombomben som ble sluppet over Hiroshima 37 år senere) - slo skogen flat i et område på 2150 kvadratkilometer (litt mer enn halve Østfold).

De atmosfæriske ettervirkningene lot seg merke over hele kloden. De nærmeste døgnene etter eksplosjonen var for eksempel nettene lyse nok til at folk i Storbritannia både kunne fotografere og lese uten kunstig lys.

På grunn av at episenteret lå så avsidesliggende til, kombinert med de politiske omveltningene i Russland som fulgte årene etter, var det ikke før i 1927 at en vitenskapelig ekspedisjon - under ledelse av Leonid Kulik - ankom åstedet. Til sin store overraskelse kunne han ikke finne noe krater etter hendelsen. Kulik hadde regnet med at eksplosjonen skyldtes et meteornedslag.

Dette har i ettertiden generert en hel haug med ulike teorier om hva som forårsaket Tunguska-episoden. Både UFOer, spinnville eksperimenter utført av Nikolai Tesla, antimaterie og sorte hull har vært lansert som forklaring. Ved siden av mer konvensjonelle teorier om en naturlig deuteriumeksplosjon fra en komet. Men den mest anerkjente forklaringen er at det dreier seg om en meteor(itt) som eksploderte i atmosfæren.

I juni i fjor gjorde imidlertid et team fra universitetet i Bologna funn i og ved innsjøen Cheko som kan tyde på at den kan være et krater etter eksplosjonen. Men den konklusjonen er ikke allment akseptert. Motstanderne peker på at avleiringer tyder på at innsjøen er minst 5000 år gammel.

Uansett hva det var: Hadde eksplosjonen funnet sted 4 timer og 47 minutter senere, ville den lagt den russiske hovedstaden på denne tiden - St.Petersburg/Petrograd - øde. Man kan saktens spekulere i hvilke storpolitiske konsekvenser det ville gitt seg, umiddelbart før 1. verdenskrig. Og legger man ytterligere til noen timer ser man at eksplosjonen kunne rammet norsk territorium. 

Vi ligger for øvrig utsatt til også i framtiden, i følge enkelte forskere.

Les mer om Tunguska-episoden på Wikipedia.

One Response »

 

Disraelia - en kontrafaktisk statsdannelse torsdag, Apr 3 2008

Den intellektuelle giganten Walter Laqueur har bedrevet litt kontrafaktisk historieskriving.

I “Disraelia: A Counterfactual History, 1848-2008″ byr han på et alternativt scenario for Midtøsten, hvor en jødisk stat blir etablert allerede på 1800-tallet. Under helt andre forutsetninger enn situasjonen var i 1948, over et større geografisk område og med et radikalt annerledes resultat - for regionen og staten selv. Dette er meget interessant lesning, slik kontrafaktisk historie ofte er. Men det ligger jo selvfølgelig i sakens natur at scenariet er omgitt av enkelte viktige “dersom”.

Som han selv skriver mot slutten:

… there is much reason to believe that this state, given a high birth rate, would have some sixty million inhabitants at the beginning of the 21st century. It would have advanced industries, leading the world in fields such as nuclear and computer technologies. It would be the fifth-largest oil producer in the world, economically reasonably healthy with a growth rate of 6-8 percent, competitive with Europe, America and even Asia.

(…)

Could such a state have come into being? Perhaps—assuming that the great anti-Semitic wave would have occurred in Europe eighty years earlier than it did, provided the Ottoman empire would have disintegrated eighty years earlier, and provided that the Jews of Europe would have read the signs of the times correctly, and under wise leadership would have followed a policy leading them to peaceful solutions.

But Hitler appeared on the scene only in the next century, and the Ottoman empire survived another eight decades. The Jews did not emigrate when it might have been possible, because there seemed no cogent reason to do so at the time. There is a world of difference between 1848 and 1948; what was possible a century earlier was no longer possible a hundred years later. Jewish assimilation was much more advanced; Arab nationalism had awakened.

One century could have been the difference between a strong and rich state, universally respected, and a small and relatively weak country, isolated, without important natural resources. There is a vast difference between a state of six million inhabitants and one with sixty, fortified by considerable oil fields and reserves. In terms of Realpolitik as well as moral legitimacy, six million are bad, an invitation to all kind of calamities; sixty million are beyond good and evil, other categories apply.

Les hele artikkelen HER.

No Responses »

 

I Dragens tegn: Bruce Lee onsdag, des 12 2007

 

Til tross for at han bare har et lite knippe actionfilmer i bagasjen er Bruce Lee blitt selve symbolet på kung fu i filmsammenheng. Et symbol ingen har klart å utfordre til dags dato. Men så er han da også født i Dragens time, i Dragens år.

En enslig asiat slåss mot et kobbel av skurker. Han forsvarer seg lynraskt, med spektakulære hopp, spark og grasiøse kroppsbevegelser. Likevel sliter han litt. Helt til han får et sår. Da stopper liksom alt opp noen sekunder. Den lille fyren stryker hånda over såret, stirrer på blodstripa som har farget neven hans, lukter på det, smaker på det – og så er helvete løs! Herfra og ut fungerer kroppen hans som en turboinjisert vindmølle av slag og spark. Gjerne mens han lager dyrelyder. Selvfølgelig vinner han.

Sånn kunne en typisk oppgjørsscene se ut i en film med Bruce Lee. Eller Lee Jun Fan, Li Zhenfan eller Li Yuen Kam, som han også er blitt kalt. I denne artikkelen skal vi holde oss til Bruce Lee, for enkelthets skyld.

Han ble født i San Francisco 27. november 1940, i Dragens år og i Dragens time, av kinesiske foreldre. Men han vokste opp i Hong Kong, dit familien flyttet våren 1941. Der kom han tidlig i kontakt med byens filmbransje. Fra og med 1946 slo Bruce inn på en karriere som barnestjerne i diverse Hong Kong-filmer. Det skulle etter hvert bli over 20 av dem. Filmdebuten hadde han imidlertid allerede unnagjort som spedbarn tilbake i San Fransisco, hvor han hadde “spilt” jentebaby i “Golden Gate Girl”.

Men alt er ikke fryd og gammen for unge Lee i Hong Kong. 13 år gammel blir han banket opp av en gategjeng. Han forbanner seg på at det er første og siste gang noe slikt skal skje ham. Til tross for at loven forbyr det, går han til kung fu-mesteren Sifu Yip Man for å bli hans lærling. Skal vi tro biografene hans, vant Bruce alle slåsskamper etter dette. Noe som selvfølgelig ikke betyr at han ligger unna bråk. Det skal bli flere gatekamper på den halvveis balstyrige unggutten.

Han dyrker også en annen, mer akseptabel hobby: cha-cha-dans. Jepp! Action-ikonet Bruce Lee har bakgrunn som selskapsdanser. I 1958 vinner han sågar the Crown Colony Cha-Cha Championship. Samme året får han også sin første hovedrolle, i en film kalt “The Orphan”. Filmen inneholder dog ingen kampscener.

Men på gateplan fortsetter bråket. Nå er det blitt såpass alvorlig at politiet kommer inn i bildet. Tilslutt bestemmer familien at gutten vil ha godt av å bli sendt tilbake til Statene. Delvis for å komme unna Hong Kongs gategjenger, delvis fordi fristen for å sikre seg amerikansk statsborgerskap er i ferd med å gå ut.

Og det ser faktisk ut til at Bruce får orden på livet sitt i USA. Ikke bare blir han filosofistudent, han begynner også å tjene penger på kampsportkurs. I motsetning til andre mestere underviser Bruce folk av alle raser, og ikke bare asiater slik normen tilsier. Som en mann av få ord ytrer Lee seg gjerne i svært konsise setninger til sine elever: -Å vite er ikke nok, vi må anvende. Å ville er ikke nok, vi må utføre, er en typisk Lee-forelesning.

I 1964 demonsterer han for første gang sitt berømte “one inch punch” på et stevne i Seattle. Bruce holder armen helt strak rettet mot motstanderens brystkasse, før han med et kjapt skulderrykk slår ham i bakken. Like imponerende nå som da. Slike ferdigheter påkaller snart filmindustriens interesse. Den direkte årsaken heter Jay Sebring (av alle ting frisyreansvarlig på “Batman”-serien), som sender opptak av Lee til produsenten William Dozier. Dozier får selvfølgelig hakeslepp, og flyr inn Lee til prøvefilming. Ting begynner å skje. Han er snart ønsket som både instruktør og birolle-innehaver. Bruce underviser Hollywoodstjerner i kampteknikk. Elevene hans teller kjente navn som James Garner, Lee Marvin, Roman Polanski, Steve McQueen og James Coburn. Kontakten med Coburn skulle senere vise seg å være viktig.

Men på denne tiden var det ikke bare svarte amerikanere som hadde det vanskelig i Filmbyen. Asiater slapp heller ikke lett til. Selv om det er åpenbart for alle at ferdighetene til Lee gjør seg på filmduken, forblir hoveddørene stengt. Tv-serien “The Green Hornet” (1966) (hvor Lee har en birolle) blir etter hvert tatt av plakaten. Senere skulle hovedrollen i “Kung Fu” gå til David Carradine, en fyr uten snev av kunnskaper om sporten. En festelig detalj hva gjelder “The Green Hornet” er navnet på Lees rollefigur: Kato. Så nå vet du hvem Inspecteur Clouseaus hustjener er inspirert av.

Heldigvis får Bruce et tips fra nevnte James Coburn: -De skal spille inn en kung fu-film i Hong Kong. Der trenger de folk til birollene. Jeg synes du skulle dra, sier han.

Som sagt så gjort. Hva Bruce ikke vet, er at han er blitt noe av en stjerne i Hong Kong takket være “The Green Hornet”. Og da filmfolkene skjønner hvem som er i byen, blir han sporenstreks tilbudt hovedrollen. Året er 1971, og filmen heter “The Big Boss”. Regissøren, Lo Wei, fortsetter samarbeidet med sin nye stjerne året etter på “Fist of Fury”.

I mellomtiden er Bruce Lee blitt et kultfenomen i USA også. Ergo blir det produsert 2 filmer i 1973, en i Hong Kong og en i Statene. Først spiller han inn “The Way of the Dragon” i den britiske kronkolonien, før “Enter the Dragon” blir festet til filmrullene i en amerikansk-kinesisk samproduksjon. Førstnevnte blir lansert sist, og utmerker seg ved at det er Lee selv som står for manus, regi, koreografi og produsentansvar.

Delvis før, delvis parallelt med innspillingen av “Enter the Dragon”, jobber han med et prosjekt som skal uttrykke hans egen filosofi. Siden slutten av 60-tallet har Bruce utviklet sin egen kampteknikk, jeet kune do (en salig miks av kung fu, kickboksing, koreanske kampteknikker og amerikansk nevekamp). Han sier at han er på søken etter den perfekte teknikken, og nå skal den eksponeres på lerretet. Filmen er kalt “Game of Death”, men blir ikke ferdigstilt før i 1978. Grunnen er enkel, men overraskende: 20. juli 1973 dør Bruce Lee i en alder av 32 år.

Dødsårsaken var cerebral edema (hjernen svulmer opp), og Bruce hadde da også klaget over sporadiske hodesmerter i perioden før han døde. Det alvorligste forvarslet kom i april 1973. Bruce satt i et hett lydstudio i Hong Kong for å dubbe seg selv til “Enter the Dragon”. Luftviftene er slått av på grunn av bråket de lager. Hett blir heitere i studioet. Lee ber om en pause og går på badet. Der besvimer han og ligger langflat i 20 minutter. Akkurat da han våkner kommer folk inn for å se hvor han blir av. Bruce prøver å skjule det som har hendt. Han sier at han har mistet brillene på gulvet. På vei tilbake til dubbingboksen besvimer han på ny. Leger tar en titt på ham, uten å oppdage noe livstruende. Få måneder senere må Lee betale prisen.

I Hong Kong marsjerte nesten 30 000 mennesker i gravferden hans. Noen dager senere holdt familien en lavmælt og privat seremoni i Seattle. Bruce Lee, den største kung fu-stjernen i filmhistorien, blir stedt til hvile i byens Lake View Cemetery. En knapp måned etterpå har “Enter the Dragon” premiere, og navnet hans blir verdensberømt i kjølvannet av filmens suksess.

Hvor langt han kunne nådd, hadde han fått leve, vil vi aldri få vite.

FILMOGRAFI:

“The Big Boss” (1971) Regi: Lo Wei                                              

Lee oppdager at sjefen hans er narkosmugler og morder. Da er det bare en ting å gjøre.

“Fist of Fury” (1972) Regi: Lo Wei                                            

Lee tar et oppgjør med de japanske okkupantene under 2. verdenskrig.

“The Way of the Dragon” (1973) Regi: Bruce Lee          

Vaskeekte gladiatoroppgjør i selveste Colosseum mellom Lee og Chuck Norris.

“Enter the Dragon” (1973) Regi: Robert Clouse                    

Lee drar på kampturnering på en isolert øy kontrollert av en forbryterkonge. Det er her Youtube-klippet øverst er fra.

“Game of Death” (197 Regi: Robert Clouse                          

Lee er med bare i 12 minutter. Clouse fullførte filmen med stand-in. En nesten dataspillaktig handling der helten slåss seg gjennom flere nivåer i en femetasjers pagode.

3 Responses »

 

Haremsliv torsdag, nov 8 2007

Harem har vært å finne i ulike former på mange steder opp gjennom historien: I India ble det kalt purdah, i Persia enderun eller zenane, de arabiske kalifene hadde sine harem og den kinesiske keiseren var ikke noe dårligere. Likevel er Seraiet, det tyrkiske/ottomanske haremet, det største og mest utviklede som har eksistert.

Ordet harem kommer av det arabiske ordet haram som betyr «forbudt» eller «beskyttet». Området rundt den hellige byen Mekka er eksempelvis haram. I verdslig forstand kom imidlertid harem til å bety den delen av huset kvinnene oppholdt seg i. De tilhørte bare husets herre, så det var ulovlig for andre menn å gå inn i kvinnenes rom. Ordet kan for øvrig brukes om kvinnene selv, eller om en hustru. I tillegg kan det ha bibetydningen «Lykkens hus», med andre ord stedet hvor mannen tilfredsstiller sine lyster.

Polygami, eller flerkoneri, oppsto da menneskene ble bofaste og begynte å dyrke jorden. Jordbruket ga nemlig overskudd, noe som førte til spesialisering og økte sosiale forskjeller. De mektigste mennene hadde råd, og lyst, til å ta seg mange koner. Både hos babylonierne og assyrerne skaffet kongene seg harem. Og skikken forsvant ikke med disse rikene.

Helt siden 2000 f. Kr. har slavetrafikken hatt gode vilkår i Midt-Østen og Middelhavsområdet. Slavene var gjerne krigsfanger eller barn som ble solgt av fattige foreldre. Unge jenter fikk man alltid god omsetning på. På denne måten fikk haremstradisjonen etablert seg.

Da de tyrkiske stammene invaderte Lilleasia i middelalderen praktiserte de allerede flerkoneri. Sultanene kopierte noen av skikkene til de erobrede folkene, deriblant å bygge palassene slik at ulike områder var strengt adskilt fra hverandre. Dette harmonerte godt med det islamske harembegrepet. Ifølge Koranen kan en mann ta seg 4 koner, men i og med at Profeten selv pussig nok hadde hele 15, åpnet det opp for en annen praksis.

Men det var ikke bare sultanene som holdt seg med harem. Fram til forrige århundre var det vanlig at kvinner ble holdt adskilt i nesten hvert eneste hushold i det osmanske riket. Rike handelsmenn kunne ha miniutgaver av sultanens harem, mens andre bare hang opp et teppe som skille til kvinnenes «gemakker».

I 1463 fikk sultan Mehmet II bygd Topkapipalasset, hvor Det Store Seraiet holdt til. Haremet rommet et par hundre kvinner på 1400- og 1500-tallet, men senere skulle haremsbefolkningen vokse til nesten 2000. Gjennomsnittsalderen blant haremskvinnene var 17 år.

Vakre jenter ble kjøpt fra slavemarkedene og gitt som presang til sultanen, gjerne fra guvernører som håpet på en karriere. Jentene var ikke-muslimske, og ble helst tatt hjemmefra i ung alder. Mange sultaner skal ha hatt en forkjærlighet for jenter fra Kaukasusområdet, men i haremet fant man mange kvinner fra Afrika og Asia også. En tolldeklarasjon fra slutten av 1700-tallet forteller at en «17 år gammel negerslave koster fra 1000-2000 kurush.» På den tiden måtte du gi 5000 kurush for en hest.

Slavepikene ble undersøkt for fysiske skavanker av erfarne evnukker. Var alt i den skjønneste orden kunne jenta få plass i Seraiet. Da måtte hun også omvendes til islam og få opplæring i muslimsk kultur og hoffetikette. Nå var hun blitt en såkalt odalisk. Dersom hun i tillegg var spesielt vakker eller hadde talent på det kunstneriske området kunne hun læres opp til å bli en konkubine. «Kurset» omfattet dansing, poesi, musikk og erotikk. 12 av de vakreste odaliskene ble plukket ut til å være sultanens «gedikli», hoffdamer. De hadde ansvaret for å kle sultanen, vaske ham og servere kaffe og te.

Det var med andre ord et rangsystem innad i haremet, og ambisiøse kvinner med stor skjønnhet kunne få betydelig innflytelse. Dersom en haremskvinne ble «ikbal» («yndling») ville hun få egne gemakker, båt, vogn og slaver. Fødte hun sultanen barn ble hun forfremmet, og dersom det dreide seg om et guttebarn, en potensiell ny sultan, ville moren få status som «sultana», herskerinne over haremet.

Konkurransen om å bli sultana var knallhard og nådeløs. For selv om man lå an til å bli sultana, hadde man dårlig beskyttelse. Å få et guttebarn var derfor bare starten på en lang og livsfarlig øvelse i selvforsvar. I og med at gutten bodde sammen med moren i haremet til han ble 12 år, var både mor og barn truet på livet hver eneste dag. Et eksempel på hvor usikkert det var å bo i haremet når det trakk opp til rivalisering om sultanatet skriver seg fra 1595: Mehmed III fikk 19 av brødrene sine drept, mange av dem var bare spebarn. I tillegg ble 7 gravide haremskvinner puttet i sekker og slengt på havet. Ingen skulle vokse opp til å true hans stilling.

Derfor var det heller ingen selvfølge at man ble gammel i haremet. Historiene om giftmord og drukninger av rivaler er mange. Da var det kanskje ikke så rart at spådomskunst og ulike former for magi ble dyrket ivrig. Alt som kunne gi et hint om hvor framtiden bar var gull verdt for den som ville klare seg. Men selvfølgelig ble det også inngått sterke vennskapsbånd og allianser mellom kvinnene.

Odaliskene levde et luksusliv. De kunne lufte seg i flotte hager og tilbringe timesvis i store badeanlegg, men isolasjonen fra omverdenen var nesten total. Livet i Seraiet var passivt og ørkesløst. Løsningen ble opium for mange. Den hvite valmuens behagelige og sløvende effekt var et kjærkomment middel til virkelighetsflukt. Kvinnene hadde gjerne lange opiumsseanser på kveldstid.

Det sier seg selv at én sultan ikke maktet å feie over hundrevis av damer. De fleste gikk faktisk bare til sengs med en begrenset gruppe favoritter, og holdt til og med avtalebok for å unngå sjalusidramaer. Og selv om det finnes eksempler på sultaner som lå med et stort antall kvinner (Murad III), er det også eksempler på de som faktisk klarte seg med bare en elskerinne (Selim I). Av den grunn trivdes både lesbiske tendenser og eksperimentering med sexleketøy i haremet. Vi vet at evnukkene, som hadde kontakt med verdenen utenfor, skaffet seg forseggjorte dildoer. Det er ikke umulig de tok imot bestillinger fra odaliskene også, mot bestikkelser selvfølgelig.

Regelrette orgier ser derimot ikke ut til å ha forekommet, selv om sinnsyke herskere som Ibrahim I kan ha vært mer tøylesløse enn andre. Men han var kanskje mer interessert i blodbad enn sex. Under en av sine voldelige nykker befalte han at alle kvinnene i haremet skulle gripes, stappes i sekker og kastes på havet. En av dem ble imidlertid reddet av franske sjøfolk. Hun ble tatt med til Paris, hvor hun vakte oppsikt med sine fortellinger om livet i sultanens harem.

På denne tiden var det faktisk moren til Ibrahim som i det store og hele styrte det ottomanske riket. Mens den gale sønnen gikk amok i haremet hadde Kösem, som hun het, bukten og begge endene i styre og stell. Gjennom sønnene styrte hun riket i nesten 50 år. Hun fikk imidlertid en grusom død i 1687 da evnukkene kvalte henne under en av de sedvanlige maktkampene. Med hennes død tok også det som er blitt kalt «Kvinnenes styre» slutt.

I periodene hvor sultanenes mødre dominerte (på grunn av mindreårige/uskikkete sultaner i kombinasjon med svake ministre etc.) var det ofte dem utenlandske diplomater henvendte seg til. For selv om sultanen i teorien hadde makten, måtte også han rådføre seg med sin mor, som var haremets herskerinne. Skikkelser som Roxalena (opprinnelig en russisk slavepike), Baffa (opprinnelig fra Venezia) og selvfølgelig Kösem kunne på den måten gå inn i historien som mektige damer i en verden ellers dominert av menn.

I 1909 ble det gamle sultanveldet styrtet av radikale reformister, de såkalte «Ungtyrkerne». Nå ble haremhold forbudt ved lov. Det utspant seg rørende scener i det store Seraiet; fattige fjellbønder fra fjerne trakter i Kaukasus og andre steds fra kom til storbyen Istanbul for å hente sine kvinnelige slektninger. Men ikke alle ble hentet. Disse kvinnene måtte pent bli boende i det gamle palasset, som levninger fra fortiden. Tidlig på 1900-tallet var det heller ikke uvanlig at tidligere haremskvinner og evnukker dro rundt i Europa og viste seg fram mot betaling.

(Min hovedkilde her er boka «Harem - verdenen bak sløret». Den er skrevet av Alev Lytle Croutier, som sågar kan skilte med tidligere haremskvinner i sin egen familie.)

2 Responses »

 

Da verden druknet: Noas flom onsdag, nov 7 2007

Bibelens fortelling om Noa og den store flommen Gud lot slippe løs over menneskene kan inneholde en historisk kjerne. Og sporene peker - kanskje - i retning Svartehavet.

Fortellingen om Noa er en av Bibelens aller mest dramatiske og velkjente historier, noe som ikke er så merkelig. Det er et spektakulært drama verdig de største Hollywoodproduksjoner: En vanlig dødlig får varsel fra Gud om at alt liv vil bli utryddet i en stor flom, med ditto beskjed om å bygge seg en ark han kan seile unna katastrofen i. Men fortellingen om Noa er slett ikke den eneste historien om en mektig, altødeleggende flom i urtiden.

I det omtrent 4000 år gamle mesopotamiske Gilgamesj-eposet fortelles det blant annet om Utnapishtim. En av gudene, Ea, advarte Utnapishtim om at de ville la menneskene drukne i en stor flom, men Utnapishtim skulle få tid på seg til å bygge en båt. I den kunne han og hans familie unnslippe vannmassene.

Mange versjoner

Det finnes også en sumerisk versjon av historien som er eldre enn Gilgamesj-eposet. Arkeologene har kun funnet fragmenter av fortellingen, ganske enkelt kalt “Flommen”. Her bærer helten navnet Ziusudra. Og som ikke det var nok: I de indiske Rigvedaskriftene fortelles det om Manu. Også han blir advart om at en flom skal sluke alle skapninger, og at han må bygge et skip som skal føre ham til “det nordlige fjellet”. Men den aller eldste versjonen av dette scenariet er likevel Atrahasis-eposet, som er minst 300 år eldre enn fortellingen om Gilgamesj.

Et viktig poeng med alle disse fortellingene er ikke bare hvor like de er, men også at de er blitt skrevet ned på bakgrunn av en meget gammel muntlig tradisjon. Det skulle innebære at fortellingen om Den Store Flommen ikke bare har vært en svært velkjent historie, særlig i Mesopotamia, men at den også er betraktelig eldre enn de skriftlige kildene arkeologene har gravd fram.

Skriftspråket ble etter hva vi kjenner til introdusert i Sumer (Mesopotamia) for drøye 5000 år siden. Rundt 1000 år senere ble så altså den versjonen vi kjenner av Gilgamesj-eposet bli skrevet ned. Historien har garantert blitt lettere modifisert og stilisert gjennom århundrer med muntlig overlevering, men basisen i historien er sannsynligvis av svært gammelt opphav.

Det disse fortellingene har til felles er at de alle beskriver en urhelt som overlever en gigantisk naturkatastrofe iverksatt av gudene, og denne flommen utgjør startpunktet for den eksisterende verdens historie. Myten om Flommen har inntatt en sentral plass i mytologien hos sumererne, babylonierne og selvfølgelig jødene. Er det bare fordi historien er medrivende? Eller skjuler myten noe mer?

Lett på feil sted?

I årenes løp har det vært lagt fram flere forsøk på å forklare flommyten. En gjenganger har vært de stadige oversvømmelsene i Mesopotamia når Eufrat og Tigris går over sine bredder. Denne teorien hevder at flommyten er basert på en usedvanlig stor flom der en gang i tiden. Svakheten ved denne forklaringen er at man aldri har funnet sedimentære rester etter en virkelig gigantisk flom i Mesopotamia. Tilgangen på vann fra fjellene i Lilleasia har aldri vært tilstrekkelige til å drukne store områder permanent. Men kanskje man har lett på feil sted?

Ifølge Bibelen landet Noa til slutt på fjellet Ararat i Kaukasus. Om vi ikke tar den opplysningen helt bokstavelig, men konsenterer oss om hvilken region vi da befinner oss i, vil nærheten til Svartehavet være slående. Og det harmonerer også bra med Gilgamesj-eposet. For hovedpersonen, Gilgamesj, må dra langt for å treffe Utnapishtim: Nordover fra Mesopotamia, over store fjell og gjennom mørke skoger, før han kommer til “Dødens hav”. Først etter å ha krysset det finner han Utnapishtim, som forteller ham om Den Store Flommen.

Det er her, ved og i Svartehavet, vi må lete, mener de to amerikanske oseanografene William Ryan og Walter Pitman. De to herrene er seniorforskere ved Columbia University i New York, og har begge mottatt the Shepard Medal for eksemplarisk virke innen marin geologi. Tilfeldighetene ville det slik at de oppdaget ting i Svartehavet og Middelhavets geologiske historie som fikk hårene til å reise seg på hodet hos de ellers sindige forskerne.

Kort fortalt har Ryan og Pitman, i samarbeid med bulgarske, russiske og andre europeiske forskere fra flere fagdisipliner funnet bevis for at det faktisk har funnet sted en gigantisk flom. Stedet er Svartehavet, og tidspunktet for katastrofen passer skummelt godt i tid med de gamle mytene.

200 ganger Niagara

Cirka 5600 f.Kr. inntraff det som senere skulle bli husket som Den Store Flommen: Etter å ha bygd seg opp over lang tid, brøt Middelhavet gjennom den naturlige demningen ved Bosporusstredet. Med hele Atlanterhavet i ryggen flommet så kaskader av vann gjennom åpningen. Og det var snakk om enorme mengder. Ryan og Pitman har regnet ut at antall kubikkmeter vann må ha vært i størrelsesordenen 200 ganger Niagaras vannføring.

Der Svartehavet ligger idag, lå da en mindre ferskvannsjø forskerne har døpt New Euxine Lake. Da vannmassene fra Middelhavet flommet inn i sjøen steg nivået raskt; 15,2 centimeter om dagen. Konsekvensen for de fastboende bøndene langs bredden av New Euxine Lake ble at de måtte rømme opptil 1,6 kilometer hver dag, mens de samtidig skulle skaffe seg mat. Og slik fortsatte det, dag etter dag, uke etter uke. I nesten 2 år fortsatte vannet å stige i dette tempoet, ifølge beregningene til Ryan og Pitman.

Som om ikke dette var nok, var vannet blitt salt. Fisken døde, avlingene lå under vann og folk hadde plutselig dårlig tilgang på drikkevann. Enkelte hadde båter, som de kan ha ført husdyr og matforråd opp i. På denne måten fikk de en bedre mulighet til å klare seg. Men ferden på den gamle innsjøen ble raskt til en ferd inn i det ukjente. De kunne aldri mer vende tilbake til sine gamle bosettinger. Deres verden var ganske enkelt druknet.

Vi kan knapt forestille oss skrekken disse menneskene må ha følt. For dem måtte det virke som om alle guders raseri var sluppet løs på en og samme tid. Og for de som bodde nærmest Bosporus måtte brølet fra vannmassene - og alle partiklene som ble virvlet opp i luften og skjulte sollyset - ha vært tegn på verdens undergang. Og for den gamle Svartehavskulturen var det også det. Mange må ha omkommet i katastrofen, og hele livsgrunnlaget til de overlevende var forsvunnet.

Nye kulturer

De overlevende spredte seg deretter i alle himmelretninger: Vestover til Europa, nordover til Russland, østover inn i Sentral-Asia og sørover til Lilleasia og Midt-Østen. Med seg brakte de ikke bare datidens mest utviklete redskaper og avanserte ferdigheter, men også kunnskapen om hvordan man driver intensivt jordbruk. I løpet av kort tid erstattet deres levesett steinalderkulturene som hadde vært der før dem.

Dette er tydeligst i Europa, hvor en helt ny kultur brått dukker opp både på Balkan (Vinca-kulturen) og i Sentral-Europa (Linearbandkeramik-kulturen) cirka 5500 f.Kr. Men også i Lilleasia og Midt-Østen er det mange spor etter økt immigrasjon og krigersk aktivitet på samme tid. Nye folk, med mer avanserte jordbruksteknikker, melder sin ankomst også her.

En slik katastrofe med et påfølgende exodus ville naturligvis fått en sentral plass i utvandrernes myter. Vi vet at muntlig fortellertradisjon kan ta vare på historier i generasjon etter generasjon hvis de bare blir tilpasset et fortellermessig mønster som gjør fortellingene mulige å huske. Når det gjelder Den Store Flommen finner vi følgende grunnriss: “Gudenes dom”, “varsler”, “en utvalgt som skal få leve”, “selve flommen” og til slutt “den utvalgte finner nytt land og blir stamfar for nåtidens mennesker”.

En slik historie er mektig fascinerende. Den vil, selv om den blir stilisert og lettere omformulert gjennom århundrene, fremdeles inneholde de sentrale elementene og rekkefølgen i handlingen. Helt til skriftspråket oppstår og den gjeldende, “autorative” versjonen nedtegnes.

Kritikk av teorien

Grunnen til at det nettopp var sumererne som best klarte å ta vare på fortellingen kan ha med klimatiske forhold å gjøre. De uregulære, men hyppige flommene i Mesopotamia må jevnlig ha minnet folket om Den Store Flommen, og når elvene gikk over sine bredder var det den perfekte anledningen til å innvie den oppvoksende generasjonen i myten.

I 2002 fant den berømte marinarkeologen Robert Ballard spor på bunnen av Svartehavet som kan tyde på at det virkelig fantes eldgamle bosetninger langs bredden av New Euxine Lake. Men det er kritikere som betviler selve de geologiske bevisene Ryan og Pitman har presentert. De tyngste motargumentene er kommet fra den ukrainske geologen Valentina Yanko-Hombach, som har publisert funn som peker i retning av at vannføringen gjennom Bosporos ved flere geologiske tidspunkt er blitt reversert, noe som skaper problemer for amerikanernes teori. Den akademiske debatten om Flommen fortsetter, selv om det i skrivende stund kan se ut som om kritikerne av Ryan og Pitman er på offensiven.

En annen type kritikk som er blitt reist mot dem, er rettet mot det svakeste leddet i teorien: Det er ikke bevis for at dette er akkurat den flommen Bibelen omtaler. Den delen av teorien er ren fortolkning eller projisering, påpekes det.

Men Ryan og Pitmans teori forblir en besnærende forklaring. Fremdeles er det mye som tyder på at det virkelig var en gigantisk flom inn i New Euxine Lake for cirka 7500 år siden. At det bodde mennesker rundt sjøen er sikkert. Og hvem vet, kanskje en av dem het Noa, Utnapishtim, Manu, Ziusudra eller Atrahasis?

(En annen versjon av denne teksten har vært publisert i det svenske magasinet Populär Historia)

BØKER:

William Ryan og Walter Pitman: “Noah’s Flood - The new scientific discoveries about the event that changed history”, Simon & Schuster.

Valentina Yanko-Hombach (red.): “The Black Sea Flood Question”, Kluwer Academic Publishers Group.

OPPDATERING 20/11 -07:

Temaet er åpenbart i tiden. Idag har Forskning.no en relatert sak: “Syndefloden” ga europeisk jordbruk 

Professor Chris Turney og kollega Heidi Brown har beregnet at omlag 73 000 kvadratkilometer, mer enn halvannen gang så mye som hele Finnmark fylke, ble slukt av vannet.

De tidlige jordbrukssamfunnene som forskerne mener levde ved Svartehavet på den tiden, opplevde dermed at grunnen bokstavelig talt forsvant under føttene deres.

- I takt med at Svartehavet ble fylt, har vi anslått at rundt 4.500 mennesker årlig måtte flykte. Det betyr at til sammen rundt 145.000 mennesker kan ha blitt fordrevet før oversvømmelsen var ferdig, sier professor Chris Turney ved Exeter University.

- Inn i Europa

Hvor skulle så disse tidlige jordbrukerne ta veien? Jo, de vandret vestover inn i Europa, mener forskerne.

De viser til at det fram til da stort sett bare hadde vært jeger- og sankersamfunn i områdene som tilsvarer dagens Europa.

Men i perioden etter at katastrofen traff Svartehavet, finnes det overbevisende arkeologiske bevis for en plutselig oppblomstring av jordbrukssamfunn, blant annet i dagens Hellas og i landområdene videre vestover, skriver forskerne.

Dermed kan ”klimaflyktningene” fra Svartehavet ha startet overgangen fra den neolitiske tid (bondesteinalder/tidlig steinalder) til den mesolitiske tid (middelsteinalderen) i Europa.

- Vi tror at samfunnene helt øst i Europa, som hadde lært seg å dyrke jorden og å lage potter, tok med seg kulturen sin inn i Europa når de flyktet fra vannmassene, sier Chris Turney.

2 Responses »

 

Troglodyttenes hjem torsdag, nov 1 2007

Noe av det mest interessante Tyrkiaturen hadde å by på var landskapet/området Kappadokia.

Det har en meget særegen geologisk utforming, hvor tuffstein dominerer. Denne steinen er dessuten såpass myk at man kan hugge seg relativt raskt gjennom den.

Dette ble utnyttet av fastboende allerede i oldtiden, og i Kappadokia finnes det flere underjordiske byer (visstnok rundt 200 stykker) - blant annet den jeg selv besøkte; Derinkuyu.

Den skal ha huset rundt 3000 mennesker, samt husdyr. Byen har flere lag/etasjer, bundet sammen av ganger og trapper. Enkelte av dem svært trange. Jeg måtte bøye både knær og rygg for å gå gjennom de aller trangeste seksjonene. Anbefales ikke for folk med sterkere klaustrofobi enn undertegende. Hjerteklappen meldte seg.

Her søkte blant annet de tidlige kristne ly fra fiender, og befolkningen gjemte seg for de invaderende arabiske styrkene på 700- og 800-tallet.

Les mer om Derinkuyu HER.

Mer om Kappadokia HER.

Og i tilfelle du lurer; en troglodytt er en huleboer.

One Response »

 

Ayatollahen: Ruhollah Mousavi Khomeini torsdag, sep 27 2007

-Islam skal ikke være moro, pleide ayatollah Khomeini å si. Han levde som han lærte, og ga fundamentalistisk islam et ansikt.

……………

Natten til 1. februar 1979 tok et fly av fra Paris med Teheran som neste stopp. Den chartrede jumbojeten fra Air France hadde imidlertid ikke landingstillatelse. Ja, det var faktisk en reell mulighet for at flyet kunne bli skutt ned når det kom inn i iransk luftrom. For ombord befant regimekritikeren ayatollah Khomeini og 47 av hans nærmeste medarbeidere seg. I tillegg kom 141 journalister og drøyt 20 besetningsmedlemmer, som alle sammen var ombord av egen fri vilje.

Det var revolusjon i Iran denne vinteren. Sjahen hadde rømt landet og nå var Khomeini på vei hjem, etter 15 år i eksil. Seieren var nær, og ingen luftvernsraketter ble avfyrt denne morgenen. Ayatollahen hadde sovet under nesten hele flyreisen. Rett før landing våknet han. ABCs reporter Peter Jennings benyttet anledningen til å spørre ham hva han følte. –Ingenting!, svarte Khomeini.

Og så steg han ut for å møte folket. Minst 3 millioner mennesker jublet, skrek, danset, gråt og bar seg. For en mottakelse! Den viste seg å bli farligere enn flyreisen. De ivrigste tilhengerne hans stormet nesten kortesjen, for å berøre prestemannens kjortel.

Khomeini ble et kjent navn i 1963, da han gikk til verbalt angrep på sjahen fra sitt tilholdssted i den hellige byen Qom. –Ditt elendige vrak! 45 år av livet ditt er gått. Er det ikke på tide å stanse opp og tenke, å reflektere over hvor alt dette fører deg, å lære av din fars erfaringer!?, tordnet han.

Bakgrunnen var sjahens såkalte “hvite revolusjon”, som tok sikte på å bringe Iran inn i den moderne verden i ett gigantisk byks. Landet skulle industrialiseres og moderniseres. Bøndene skulle få egne jordlapper. Kvinnene skulle få stemmerett. Analfabetismen skulle bekjempes. Alt sammen skulle selvfølgelig finansieres av oljeinntektene.

Vel og bra, men dette innebar økt utenlandsk innflytelse i Iran. Allerede året etter, i 1964, kom det til full konfrontasjon mellom Khomeini og sjahen. En ny lov hadde blitt vedtatt. Den garanterte full rettslig immunitet for alt amerikansk militært personell, med familie, som befant seg i Iran. Khomeini ga klar beskjed: -Vår verdighet er redusert til null! Hvis noen kjører over en hund som tilhører en amerikaner, vil han bli stilt for retten og straffet. Men hvis en amerikansk kokk kjører over sjahen, statens overhode, vil ingen kunne arrestere ham.

Få dager senere ble ayatollahen utvist. Tyrkia neste, men bare for 7 måneder. Khomeini likte seg dårlig hos tyrkerne. Irak sa seg til slutt villig å huse ham. Han slo seg ned i den hellige byen Najaf. 12 lange år skulle han tilbringe der.

Om sjahen hadde trodd at han kvittet seg med et problem da han utviste Khomeini, hadde han tatt alvorlig feil. I Najaf samlet den skarpskodde kritikeren en liten, men trofast flokk rundt seg. “Tilbake til Koranen!”, ble deres slagord og agenda. Herfra fortsatte Khomeini å spre sitt budskap.

Imens ble sjahens regime stadig mer korrupt og undertrykkende. Motstanden økte i befolkningen, som ble stadig mer lydhør for opprørske argumenter. Lydkassetter med Khomeinis taler ble smuglet inn i landet, massekopiert og distribuert. Blant annet oppfordret han soldater til å desertere, noe mange gjorde. At ayatollahen senere skiftet base til Paris svekket ikke hans innflytelse.

Sommeren 1978 kom det til flere store demonstrasjoner i Iran. Sjahen virket handlingslammet. Helt til massakren 7. september, “Den svarte fredagen”, hvor flere hundre demonstranter ble skutt ned. De hadde samlet seg for å protestere mot innføringen av unntakstilstand. Før skuddene hadde slagordet “Ned med sjahen! Lenge leve ayatollah Khomeini!” gjallet i gatene.

Men voldsbruk kunne ikke redde sjahen og hans regime nå. Sammenbruddet ble mer og mer åpenbart. Støttespillerne begynte å rømme landet, og 16. januar 1979 fulgte “Kongenes Konge” etter selv. De eneste som kunne stoppe Khomeinis maktovertakelse nå, var militæret. Men det gjorde de altså ikke.

Bare 3 dager etter at han hadde tatt makten i Teheran beordret Khomeini iranerne å skaffe flere barn. Landet trengte islamske krigere. Og krigere fikk man bruk for, raskere enn noen hadde regnet med. 22. september 1980 gikk nemlig Iraks leder, Saddam Hussein, til angrep. Han vurderte nabolandet som svekket etter revolusjonen. Mange i eliten hadde enten flyktet eller blitt henrettet, deriblant flere tusen offiserer. Nå var tidspunktet for å erobre den viktige vannveien Shatt al Arab, mente Saddam.

Det gikk ikke helt som diktatoren hadde håpet. 8 år og mange hundretusener drepte senere, endte krigen uavgjort. Bortkastet alt sammen. Den nye islamske republikken Iran sto imot, selv om det hadde kostet vanvittig med ressurser. Ikke minst menneskelige ressurser. Landet mistet over en halv million mann. Skjønt “menn”? Guttunger ned i 13-14 årsalderen ble sendt til fronten, mens deres yngre brødre fikk gjøre tjeneste som martyrer i minefeltet. Utstyrt med plastikknøkler om halsen løp de av sted mot døden. Og garantert plass i Paradiset.

Irakerne var imidlertid ikke Khomeinis eneste fiende. De var knapt nok den viktigste. Slagordet om kamp mot “Den store Satan”, USA, ble lansert tidlig. Okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran fulgte kjapt etter revolusjonen. For ayatollahen var amerikanerne i en viss forstand arvefienden, fra årene 1963-64. President Jimmy Carter forsøkte å evakuere gislene i et luftbårent kommandoraid. Operasjonen mislyktes totalt. USA var ydmyket.

Ellers slo prestestyret selvsagt ned på alle former for “umoral” i samfunnet. Den iranske vinproduksjonen ble stoppet, kvinnene trakk i chador og det ble iverksatt “jomfrutester” av unge jenter. Og i straffeloven ble størrelsen på steiner spesifisert. Når folk skulle henrettes måtte de jo ikke dø for fort.

I det private førte Irans nye hersker et strengt regulert liv. Han holdt helst til i Qom, hvor man bortimot kunne stille klokka etter ham. Khomeini spiste, ba, skiftet kjortel, gikk på toalettet og la seg til samme tid hver eneste dag. Og han gikk spasertur 3 ganger daglig. Samtlige varte 20 minutter. Når han kom tilbake etter en runde, så han på klokka. Hvis han da ikke hadde spasert lenge nok, tok han en liten runde til, sånn at det ble akkurat 20 minutter.

Men tilslutt var tiden ute, selv for Allahs iherdige tjener. I en alder av 85 år døde Khomeini, og nå var det duket for tilstander som overgikk scenene fra 1979.

10. juni 1989 gikk teppet opp for tidenes villeste gravferd i Teheran. Enorme menneskemasser (noen snakker om kanskje så mye som 12 millioner) troppet opp for å vise Khomeini den siste ære. Mange av dem var hysteriske. Folk ble presset til døde, og en buss kollapset som følge av kampen om å få utsikt til den avdøde. Liket ankom via helikopter. Da det landet stormet de ivrigste fram for å kysse den døde imamen. Et veritabelt slag mellom sikkerhetsstyrkene og menneskemassen fulgte. I tumultene ramlet legemet ned på bakken og beina til ayatollahen stakk ut av likkledet. Varselskudd ble avfyrt, og tilslutt klarte vaktene å få tak på kroppen igjen, lempe den tilbake i helikopteret og stikke av. Flere desparate menn hang i understellet på helikopteret da det tok av. 5 timer senere kom det tilbake, og denne gangen lå liket i en metallkiste. Antall vakter var forsterket, og kisten ble senket i jorden fort som svint.

Graven måtte imidlertid fortsatt beskyttes mot de sørgende massene. Derfor ble det reist et mausoleum over Khomeini, til en pris av 2,8 milliarder kroner. Visstnok flottere enn selv Muhammeds grav. Man kan saktens lure på hva Khomeini ville sagt til det.

4 Responses »

 

Menneskekjær satire: Persepolis torsdag, sep 27 2007

Marjane Satrapis Persepolis beviser to ting: At enkel animasjon er grovt undervurdert. Og at klok satire med ambisjoner om å være allmennmenneskelig ikke skrider til verket på bombastisk vis.

Om du er en av dem som utelukkende forbinder filmatiseringer av tegneserier med superhelter, skal du være tilgitt. Det er saktens lett å få inntrykk av at tettsittende trikot og uvanlige evner er minstekravet for seriefigurer med filmambisjoner. Men det finnes unntak fra denne regelen. Franskiranske Marjane Satrapis Persepolis er det ferskeste eksempelet i så måte.

Riktignok hevder den 9-årige Marjane på et tidspunkt at hun har profetstatus - og det er jo ikke alle forunt - men barnlige fantasier utsettes ellers for et tøft møte med virkeligheten i denne adapsjonen av Satrapis fire selvbiografiske tegneserieromaner.

Satrapi var 9 år gammel da sjahen ble styrtet, og i filmen skildres den første euforien etter revolusjonen. De religiøse fundamentalistenes maktambisjoner var riktignok ikke ukjente. Men Iran var tross alt et land med en antiklerikal vitsetradisjon, hvor riktig svar på spørsmålet “Hvordan får du en mullah til å begå selvmord?” var “Du inviterer ham til å spise seg i hjel.” Var det virkelig mulig med et prestestyre i et slikt land?

Akk, ja. I revolusjonære tilstander er det ofte de strengeste, mest puritanske kreftene som vinner fram. Av den enkle grunn at revolusjoner gir lite rom for kompromisser, og at alle forsøk på moderasjon så altfor lett lar seg mistenkeliggjøre som fordekte kontrarevolusjonære holdninger. Og dermed anlegger snart mennene rundt Marjane alvorlige skjegg. Selv blir hun pakket godt inn i chador.

Hverdagen blir ikke helt enkel for en tenåringsjente med sans for ABBA, Iron Maiden og pønk. Selv løping er problematisk. I en scene stopper moralpolitiet Marjane, og forklarer henne at rumpeballene hennes beveger seg på en høyst upassende måte når hun springer.

Ironien i at de puritanske vokterne er manisk sexfikserte går ikke upåaktet hen. Og det er lett å bedrive satire for Satrapi. Men hun gjør det på en ettertenksom måte. I Persepolis er satiren så absolutt et våpen, men ikke av den typen som skal utrydde fienden. Satrapi henfaller ikke til det blodrusa instinktet mange andre satirikere ville valgt. Og det tjener filmen på. Dette gir nemlig rom til ektefølt sorg, vemod og glede - elementer som bidrar til å gi Persepolis en dypt allmennmenneskelig dimensjon. Det gjør filmen universell i ordets aller sanneste betydning.

Som tenåring flykter Marjane til Østerrike. Møtet med Vestens middelklassebarn er preget av den samme innstillingen til satire. Hun peker nese av den obligatoriske nihilismen de unge pønkerposørene avkrever henne. Det er meget treffsikkert.

Det neste bruddet i historien utløses av kjærlighetssorg og akutt hjemlengsel. Dermed vender Marjane tilbake til Iran, hvor det som måtte gjenstå av illusjoner faller i grus. Siste stopp blir Paris.

Animasjonsmessig er Persepolis et bevis på at også en flat, todimensjonal teknikk kan gi en dynamisk og elegant filmopplevelse. Formen støtter dessuten effektivt opp under den humanistiske grunninnstillingen i filmen. De enkle, svart/hvite figurene fortoner seg fulle av liv. Menneskelig liv.

(En kortere versjon av denne anmeldelsen har stått på trykk i Ny Tid)

No Responses »

 

Indiske bøller i særklasse: Thugeene mandag, sep 17 2007

Ordet “thug” - altså bølle på engelsk - kan spores tilbake til det indiske “thuggee”. Men å oversette ordet som bølle, er definitivt å skjønnmale. Thuggeene var nemlig profesjonelle drapsmenn, og historiens i særklasse mest morderiske forbryterbande. Motivert av en kombinasjon av religiøs iver og kriminell griskhet tok de livet av anslagsvis 50 000 mennesker hvert år, noe som gir sluttsummen 28 millioner myrdete iløpet av thuggeenes virketid. Den italienske mafiaen kan gå hjem og leke med dukker.

Det var tilslutt det britiske kolonistyret i India som fikk utryddet uvesenet. Først og fremst takket være William Sleeman.

Alt dette og mye, mye mer kan du lese i Mike Dash sin bok “Thug- The True Story of India’s Murderous Cult”. Ifølge BBC History Magazine en drivende god bok: “… meticulously researched and transformed by Dash into a rattling good read”, skriver magasinets Giles Milton.

Bonusopplysning for de filminteresserte: Den morderiske sekten Indiana Jones snubler over i film nummer 2 er inspirert av thuggeene, selv om den tar seg frodige friheter i skildringen av dem.

Wikipedia har også en artikkel om kulten, men setter antall ofre til det langt mer forsiktige 2 millioner.

No Responses »

 

Karma Cola lørdag, sep 15 2007

[Denne posten er dels et lite tilbakeblikk på en fase vi sannsynligvis har lagt bak oss, og dels en bokanbefaling.]

I 1979 ga den indiske forfatteren og dokumentaristen Gita Mehta ut “Karma Cola”, en bok om det noen ganger tragiske, andre ganger komiske, men kanskje som oftest tragikomiske møtet mellom Østen og Vesten, slik det hadde utspilt seg i India siden 60-tallet. I boka lar Mehta oss få møte vestlige mennesker som enten reiser i eller bor i India. Hun skildrer dem med skarpt blikk og en sunn skepsis. Og hun er ikke mildere stemt overfor egne landsmenn. Begge parter er nemlig involvert i noe Mehta kan styre sin begeistring for.

The New York Times Book Review presenterte dette fenomenet slik, i sin omtale av “Karma Cola”:

Sometime in the 1960s, the West adopted India as its newest spiritual resort. The next anyone knew, the Beatles were squatting at the feet of the Maharishi Mahesh Yogi. Expatriate hippies were turning on entire villages to the pleasures of group sex and I.V. drug use. And Indians who were accustomed to earning enlightenment the old-fashioned way were finding that the visitors wanted their Nirvana now — and that plenty of native gurus were willing to deliver it.

I 1989 kom boka ut på nytt, med et forord der Mehta kommenterte mottakelsen 10 år tidligere. De aller fleste anmelderne benyttet nemlig anledningen til å videreformidle sine egne eller bekjentes erfaringer fra India. Temaet var åpenbart overmodent for å tas opp. Før hun kommer så langt har hun imidlertid fortalt om et brev fra en leser, som hun ikke kan glemme.

Det var fra en amerikansk jente, som forteller hvordan hun dro til India for “å bli opplyst”, men istedet ble narret med av noen “åndelige veiledere” som dopet henne ned og voldtok henne på omgang i flere uker. Stort mer tragisk enn dette kan ikke møtet mellom øst og vest bli.

I den andre enden av skalaen finner vi historien om briten, som oppsøkte en guru han hadde hørt så mye om. Blant annet skulle denne guruens urin på magisk vis bli til velduftende rosevann. Engelskmannen fant guruen, og ble vitne til hvordan den hellige mannen pisset i et beger. Begeret ble deretter høytidlig overrakt den vestlige besøkende, som sakte, men sikkert skjønte at guruen og disiplene hans nå forventet at han skulle takke for æren ved å drikke innholdet i begeret. Gruppepresset virket. Og briten kommenterer episoden i etterkant ved tørt å slå fast at det både luktet og smakte som ordinært piss. Hysterisk.

Mehta innleder et av kapitlene i boka, “Tricks and Treats”, med å undre seg over hvor godtroende og lette å lede mange av ungdommene som dro til India på 60- og 70-tallet var. “Det kan ikke være helt tilfeldig at Asiasyken og asiatisk tankegods gikk til massivt angrep på verden samtidig”, skriver hun.

“Selv Job ville gitt etter under slike vilkår. Kunne man forvente at (de unge) tilhørende The Now Generation ville vise større motstand? (…) Østen sendte inn elitetroppene. De parapsykiske paramilitære. De så ikke så farlige ut… Men de var det. Huns dressed as nuns, Neo-Nazis anesthetizing the world with a new nerve gas. Attar of roses.”

Knallharde ord. Men Mehta har da heller ikke overdreven respekt for hellige gubber med grumsete motiver.

Men så var det dette med at folk fra det rasjonelle Vesten faktisk gikk på limpinnen. Unge, velutdannete mennesker fra en kultur som på dette tidspunktet hadde gjort opprør og antipati mot alle former for autoriteter til en livsstil, underordnet seg sporenstreks hellige menn som avkrevde dem komplett og uforbeholden lydighet. Og i tillegg skulle de betale for fornøyelsen.

Dette kunne bare skje i en periode der folk virkelig var innstilt på å romantisere Østen. Der de desperat trengte å romantisere Østen.

Denne naive fasen ser nå ut til å være overstått i det store og hele, selv om det fremdeles eksisterer guruer som får folk med seg på gamle triks. Og selv om det fremdeles kommer nye, søkende sjeler til. Bedrag og selvbedrag er en nesten uovervinnelig kombinasjon. Men er det én ting globaliseringen nådeløst har bidratt til, er det å føre bevis for at folk er folk i alle hjørner av denne planeten. Gita Mehta har definitivt ytt sitt bidrag i så måte.

Men selv om “Karma Cola” kanskje først og fremst er en bok om en halvsvunnen tid, er den fremdeles medrivende lesing. Selv titlene på de ulike kapitlene er herlige små stikkpiller. Eller hva sier du til:

“Karma Crackers”
“Behind the Urine Curtain”
“The Odds and the Gods”
“Sex and Singles Guru”
“Cowboys and Indians”

og

“Being Hindu Means Never having to Say You’re Sorry”?

No Responses »