Større utvandring enn antatt? tirsdag, okt 13 2009

Historikerne har vanligvis regnet med at rundt 800 000 nordmenn utvandret til Amerika mellom 1825-1975. Men i følge Sverre Mørkhagen, som har skrevet den første nye utvandringshistorien på over 30 år, må det tallet justeres opp til rundt 1 million.

Boka heter “Farvel Norge”, og er omtalt i dagens Aftenposten:

Ifølge Sverre Mørkhagens kilder må tallet på nordmenn som dro over havet til Nord-Amerika justeres opp fra 800.000/850.000 til rundt én million mennesker. Med den bakgrunn hevder han at det i dag trolig er flere norske etterkommere i USA enn det er nordmenn i Norge.

Bare i de 35 årene mellom 1880 og 1915 dro så mange som en halv million nordmenn.

Til sammenligning trekker Mørkhagen frem at folketallet i Norge i 1890 passerte to millioner.

Han fastslår også at utvandringsstrømmen fra Norge var 3,5 ganger så sterk som den gjennomsnittlige for hele Europa. Skulle det ha reist like mange mennesker fra det øvrige Europa som fra Norge, ville 147 millioner mennesker ha søkt lykken i Nord-Amerika. Ikke de rundt 41 millioner som faktisk seilte vestover fra europeiske havner.

(…)

Relativt få nordmenn dro hjem igjen til Norge for godt. Mørkhagen støtter seg på utvandringshistorikeren Ingrid Semmingsen, som anslo at det rundt 1920 bodde ca. 50.000 hjemvendte norskamerikanere i Norge. Det var et lavt tall sammenlignet med andre emigrantgrupper.

Forlaget har også lagt ut en liten videosnutt hvor Mørkhagen snakker om boka.

Leave a Response »

 

Russland mot Napoleon torsdag, okt 8 2009

Kombinasjonen russiske styrker + russiske stepper + russisk vinter har som kjent spilt en avgjørende rolle i militærhistorien ved flere anledninger. Før Hitlers armeer fikk juling, var det Napoleons La Grande Armée som ble knust av denne trippelutfordringen.

Men mens tyskernes tap på østfronten vanligvis kobles tett sammen med nazistyrets endelig sammenbrudd, er ikke Napoleons endelige tap blitt knyttet like intimt til det katastrofale felttoget i Russland. Eller sagt på en annen – og kanskje mer presis – måte; russernes rolle i nedkjempingen av Napoleon er undervurdert. I det minste har vi i Vesten en tendens til å undervurdere den.

De russiske styrkenes innsats har gjerne blitt inkorporert i en mer generell fremstilling av hvordan de allierte troppene kjempet mot franskmennene, og om noen har blitt gitt spesiell oppmerksomhet har det som regel vært den reformerte prøyssiske hæren. Brorparten av kildematerialet har gjerne vært fransk, og fokuset på russerne har vært svært fiksert på året 1812.

Men nå kommer Dominic Lieven (hvem ellers?) med en ny bok som tar mål av seg å endre perspektivet på den russiske innsatsen i kampene mot Napoleon også utover Russlandsfelttoget i 1812. “Russia Against Napoleon: The Battle for Europe, 1807 to 1814″ presenteres slik av forlaget:

This book tells the story of one of the most astonishing dramas in Europe’s history. In the summer of 1812 after years of uneasy peace, Napoleon, the master of almost the whole continent, marched into Russia with the largest army ever assembled, confident that he would sweep everything before him. Less than two years later the Russian army was itself marching into Paris and Napoleon’s empire lay in ruins.

Professor Charles Esdaile anmelder boka i Literary Review, og er full av godord. Men først bruker Esdaile litt spalteplass på å påpeke unnlatelsessyndene jeg har nevnt. Han summerer opp den russiske rollen i krigene og maktspillet slik:

… from 1805 onwards Russia was a key player – indeed, in some respects the key player – in the international relations of Napoleonic Europe; the campaign of 1812 was not just an episode of positively epic dimensions, but also a moment of seminal importance in the history of modern Russia, the echoes of which continued to reverberate throughout the life of the USSR, if not beyond; and finally in the bloody battles of 1813-14 it was Russian troops who made up the largest part of the Allied armies and, arguably at least, Russian leadership that ensured the overthrow of Napoleon.

Esdaile trekker fram hvordan Lieven understreker tsar Alexanders aktive rolle i byggingen av alliansen mot Napoleon, og hva slags strategiske mål den skulle ta sikte på (uthevelsene er mine):

Particularly in 1813-14, ‘war, war’ was at all times accompanied by ‘jaw, jaw’, as the growing number of members of the Allied coalition jostled for position with one another and gradually elaborated a common position in respect of Napoleon (a process that, in testimony to the immense differences that bedevilled the anti-Napoleonic camp, was not completed until March 1814). In this respect, Lieven places great weight on the efforts of Alexander himself. Having already been the heart and soul of Russian resistance in 1812 and, according to the author at least, a leading influence in the great victory of Leipzig, the tsar struggled to ensure that the Allies aimed at nothing less than the overthrow of Napoleon. In this, of course, he was not alone (Britain’s Lord Castlereagh was a strong exponent of the same policy), but, as Lieven points out, it is almost certainly the case that, without the Tsar’s commitment to war to the death, Napoleon could well have been left on the throne of France in 1814, thereby rendering null and void all the slaughter and suffering of the previous two years.

Men hvordan maktet den russiske hæren å slå så effektivt tilbake utenfor eget hjemland og ekstreme vinterlige forhold? Var ikke den russiske hæren et sørgelig umoderne skue?

… what about the much touted idea that Russian soldiers were simply too stupid to run away? As might be expected, Lieven does not dignify such claims with a direct response, but instead we hear a great deal about the internal organisation of the Russian regiment. Utterly isolated from civilian society, Russian soldiers evolved in a very close-knit world of their own, and this imbued them with immense loyalty to one another; it was this loyalty that sustained them in such dramatic fashion on the battlefields of Borodino and Leipzig.

This leads to the central message of Lieven’s work. For him, the Russian army of the late eighteenth and early nineteenth centuries was clearly a force of great strength and versatility that was more than capable of meeting the challenges posed by the French Revolution and Napoleon without having to engage in fundamental change. And, as with the Russian army, so with the whole of the Russian state. Far from being some ramshackle eastern despotism, this was in many ways a vibrant and forward-looking organism that possessed extraordinary resources and even offered a number of the advantages that are normally associated only with the French Revolution.

Bonustips: Se også intervjuene svenske Axess TV har gjort med Lieven.

“Det ryska imperiets kollaps”

Den brittiske historikern Dominique (sic) Lieven har ägnat sin forskning åt den ryska staten och det ryska imperiets tillväxt genom seklerna. I det här programmet tar han upp Rysslands säregna historiska öde att vara en stat som ligger i utkanten, först av det bysantinska imperiet, där Konstantinopel var centrum, och sedan av Europa, där stater som Frankrike och England var de imperiala stormakterna.

“Imperiernas historia”

Thomas Gür intervjuer Lieven om temaet imperier.

Mellan det förkristna Assyriska väldet och tjuguhundratalets Sovjetunionen har begreppet imperium getts vitt skilda innebörder.

Leave a Response »

 

Svik og oppgjør fredag, okt 2 2009

Bare så det er nevnt i all hast: Undertegnede har denne uka en dobbeltanmeldelse på trykk i Ny Tid, av filmen “Svik” og boka “KrigshistorienTM” (artikkelen er ikke på nett).

Mer om “Svik” HER.

Mer om “KrigshistorienTM” HER.

OPPDATERING 9. OKTOBER:

De glemte landssvikerne

Hvem som ble dømt i landssvikoppgjøret etter krigen er et interessant tema. Men hvem som ikke ble dømt er mer interessant.

AV KJETIL JOHANSEN

[film] Det var tyskerne som realiserte Arbeiderpartiets parole, “Hele folket i arbeid”. Knappe 2 år inn i besettelsen forsvant den store arbeidsledigheten som hadde tynget Norge gjennom to tiår. Anslagsvis 200 000 nordmenn jobbet direkte for tyskerne. Okkupasjonsmakten trengte folk til å bygge infrastruktur og industri, samt produsere matvarer og jobbe innen industrien. Og nordmenn var ikke vanskelige å be.

9. oktober kommer Håkon Gundersens film Svik til kinosalene. Nylig utkommet er også Frode Fanebust sin bok KrigshistorienTM. Både bok og film retter søkelys mot skyggesidene av den norske krigshistorien. Det er historier om de som ikke gjorde motstand, men som velvillig stilte opp for tyskerne, vi får servert. 

Svik utspiller seg i miljøet av samarbeidvillige norske forretningsinteresser og toppfigurer innen de tyske okkupasjonsmyndighetene i Norge. Handlingen er sentrert rundt Club Havana i Oslo, hvor krigsprofitører og nazister omgås sosialt og prater forretninger. Det ingen er klar over er at etablissementets store trekkplaster, sangerinnen Eva Karlsen (Lene Nystrøm), er dobbeltagent. Hun pleier intim omgang både med Sturmbannfürer Krüger (Götz Otto) og klubbeier Tor Lindblom (Fridtjov Såheim), samtidig som hun rapporterer til engelskmennene.

Norsk Hydro

Filmen retter spesielt søkelyset mot rollen Norsk Hydro spilte under krigen. På fabrikkområdet på Herøya jobbet 1100 krigsfanger og tvangsarbeidere for Nordisk Lettmetall, som produserte aluminium til tyske bombefly. Slavearbeidere var derfor også en del av den økonomiske utviklingen i Norge under 2. verdenskrig. Nordisk Lettmetall var eid av Norsk Hydro i kompaniskap med IG Farben og Nordag. Nordag var i realiteten eid av Luftwaffe, mens ledelsen i Hydro og IG Farben satt i styrene til hverandre. Det var derfor ikke så merkelig at Hydro deltok i Det tyske handelskammeret i Norge. Men ingen av de involverte ble dømt etter krigen. Dette får Svik påpekt i ettertekstene.

Gundersens film har brodden rettet mot de norske krigsprofittørene og ønsker nok primært å være en debattfilm, men den sliter med å skape et medrivende drama ut av materialet. Bihistorien, hvor den britiske agenten Sven Nordanger (Kåre Conradi) får i oppdrag å ta livet av Tor Lindblom (som er hans egen bror), er heller ikke utviklet godt nok.

Vurdert som filmhåndverk eller underholdningsprodukt er altså Svik belemret med svakheter. På den annen side peker filmen i en interessant retning til norsk krigsfilm å være, og befinner seg i et langt mer problematiserende terreng enn Max Manus. Det bør komme flere filmer i samme leia. De “upassende” sidene ved norsk krigshistorie rommer både viktige problemstillinger og engasjerende personlige fortellinger.

De som gikk fri

Hva skal man for eksempel si om offentlige tjenstemenn som la forholdene til rette for utbedring av flyplasser, slik at tyske bombefly kunne bruke dem, mens krigen i Norge fremdeles pågikk?

24. april 1940 sto signaturene til ordføreren i Trondheim, Ivar Skjaanes, og Centralkomitéen i Sør Trøndelag under en kunngjøring i Adresseavisen, hvor det ble opplyst at tyskerne hadde behov for 2000 arbeidere til planeringsarbeider på Lade og Værnes. Da arbeidet var utført, ble flyplassene base for tyske bombefly som bombet Steinkjer, Namsos og andre norske byer.

Etter krigen ble verken ordføreren eller rådmannen straffet for samarbeidsiveren. Skjaanes ble istedet utnevnt til fylkesmann, mens rådmann Oscar Christian Gundersen sågar ble justisminister. Formannskapet i Oslo hadde for øvrig kommet trønderne i forkjøpet. Allerede 15. april etterkom det tyskernes ønsker om å sette 200 mann i sving på Fornebu for å utføre tilsvarende arbeid.

Mens selv passive medlemmer av Nasjonal Samling ble funnet kollektivt skyldige, ble funksjonærer og arbeidere som hadde jobbet for tyskerne, kollektivt frikjent. En prest som hadde solgt tyskerne moreller fra egen hage ble dømt, mens en høysterettsadvokat som hadde tatt imot store konsulenthonorarer fra et firma som forsynte Luftwaffe ikke engang ble stilt for retten. Sykesøstre som hadde arbeidet for Røde Kors og kommet i skade for å pleie også tyske soldater ble dømt til fengselsstraff, fikk formuen inndratt og mistet borgerrettighetene.

Norges fremste kapasitet innen rettsvitenskap på denne tiden, professor Jon Skeie, beskrev perioden rundt landssvikoppgjøret med ordene “Vi har aldri i vår historie hatt en sådan rettsløshet.”

“Bustefan”

Disse “upassende” detaljene er bare noen av dem Frode Fanebust har funnet plass til i sin bok KrigshistorienTM. Varemerke-markøren som er hektet på er ingen skrivefeil. Fanebust bruker det som benevnelse på den rådende forestillingen om hvordan krigen og okkupasjonen var. Trademark-versjonen av krigshistorien er den dominerende versjonen av begivenhetene i årene 1940-45. Problemet er at denne fremstillingen er preget av myter og forenklinger, selektivt utvalg og bortsensurering av de “upassende” detaljene, mener Fanebust. Og han passer på å nevne at den heller ikke nødvendigvis har noen støtte hos faghistorikerne. Snarere tvert imot.

“Den historien forskerne har avdekket og beskriver i sine fagbøker, er vesentlig ute av takt ikke bare med den populariserte versjonen, men med vår kollektive norske bevissthet”, skriver Fanebust.

Forfatteren er ikke historiker, men siviløkonom. Boka er imidlertid basert på noen hyllemeter faghistorisk litteratur, samt en bunke primær- og sekundærkilder. Og ikke minst er den basert på arkivet til forfatterens farfar, journalisten og redaktøren Toralv Fanebust – kalt “Bustefan”. Dermed er KrigshistorienTM også historien om en norsk dissident.

En norsk Dreyfus-sak

Toralv Fanebust var en av få motstemmer i landssvikoppgjøret. Han måtte finne seg i å bli stemplet som nazist, bl.a. i Arbeiderbladet, fordi han var kritisk til hvordan prosessen ble gjennomført. Men takhøyden for frie ytringer var ikke den høyeste rett etter krigen. Fanebust ble ført for retten og måtte sone 9 måneder. Han ble dømt for injurier mot høysterettsadvokat – og tidligere riksadvokat – Sven Arntzen.

Under krigen hadde Arntzen meldt fra til politiet om at motstandsmannen Bjørn Ivar Sundet Johanssen planla å rømme til Sverige. Arrestasjonen av Johanssen fikk store konsekvenser, da motstandsorganisasjonen XU ble rullet opp av tyskerne. Det bør nevnes at Arntzen var aktiv i ledelsen av Milorg, og nettopp derfor burde forstått at Johanssen var motstandsmann. Han burde iallfall ha visst at å rømme landet var forbundet med dødsstraff.

Man kunne argumentere for at den senere riksadvokaten Arntzen, som ble satt til å lede landssvikoppgjøret, i denne saken hadde gjort seg skyldig i grovt uaktsomt angiveri. Det var nettopp det Toralv Fanebust gjorde.

Historien om dissidenten Fanebust er blitt kalt “den norske Dreyfus-saken”, med referanse til dommen mot den franske offiseren Alfred Dreyfus på slutten av 1800-tallet. Den kunne godt tatt spranget til kinolerretet. Det samlede norske filmmiljøet er herved tipset!

2 Responses »

 

Lenins mislykkede erobringsforsøk tirsdag, sep 29 2009

 

Slutten på 1. verdenskrig var ikke ensbetydende med fred og stabilitet. Særlig ikke i Sentral- og Øst-Europa. Her hadde 3 imperier kollapset i kjølvannet av verdenskrigen (Tsar-Russland, dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn og keiserdømmet Tyskland), og flere nye nasjonalstater så dagens lys.

Men turbulensen fortsatte. Noe vi i Vest-Europa gjerne har en tendens til å glemme. Det gamle hegemoniet var vekk, men dermed meldte også nye territorielle krangler seg som en følge av ny(gamle) etniske og ideologiske konflikter, samt politiske ambisjoner blant de nye makthaverne.

Polen (som hadde gjenoppstått som selvstendig nasjon) ble blandet inn i ikke mindre enn 6 kriger med nabostatene. Det generelle maktvakuumet gjorde Øst-Europa til et område hvor man måtte slåss for å få anerkjent grensene som legitime. 

For polakkene var den aller farligste fienden arvtakeren til tsaren – det nye Sovjet-Russland. Og den aller mest desperate krigen ble utkjempet mot bolsjevikene i 1919-20.

For Lenin var det logisk å fortsette erobringen vestover - mot Polen, de andre nye statene i Øst-Europa og Tyskland. Det var ensbetydende med å “eksportere” kommunistisk styre. Det var en måte å spre verdensrevolusjonen på.

Og Polen så ut til å være moden for erobring. Særlig etter at landets styrker hadde mislyktes i fremstøtet med å frigjøre Ukraina våren 1920. Polakkene ble drevet på defensiven, og de var undertallige. Men i en djerv motoffensiv lyktes det polakkene å slå russerne tilbake.

Resultatet ble at Lenin måtte oppgi ekspansjonen, og istedet konsentrerte seg om “å bygge sosialismen i ett land”.

Polen skulle få to tiår med fred etter dette. Men som vi vet, russerne skulle komme tilbake, etter et velkjent tysk intermezzo. Stalin skulle realisere en god del av Lenins opprinnelige ambisjoner. Med grusom besluttsomhet.

Christopher Clark anmeldte Adam Zamoyskis “Warsaw 1920: Lenin’s Failed Conquest of Europe” i The Times i mars 2008:

European history has a habit of forgetting Poland. This is unfortunate, because the Poles have more than once played a crucial role in shaping Europe’s fortunes. In 1683, the Polish king Jan III Sobieski checked the Ottoman armies before the gates of Vienna, earning among the Turks the sobriquet “Lion of Lechistan”. And in 1920, as Adam Zamoyski relates in this elegant and fascinating book, it was Poland that checked the westward expansion of Bolshevik Russia.

The two sides were in many respects ill-matched: the Red Army was a determined and experienced fighting force, hardened by a cruel civil war against anti-Bolshevik forces. Russia’s manpower reserves dwarfed those of an exhausted post-war Poland ravaged by warfare, malnutrition and epidemic. The Polish army scarcely amounted to a cohesive force, consisting as it did of variously armed contingents that had served with the Germans, the Austrians and the Russians during the first world war, along with a colourful assembly of Lithuanian, Tatar, Cossack, German, Hungarian and Russian auxiliaries, not to mention a squadron of US volunteer pilots…

Leave a Response »

 

Kortfattede betraktninger rundt “Jonathan Strange & herr Norrell” søndag, aug 9 2009

“‘Can a magician kill a man by magic?’ Lord Wellington asked Strange. Strange frowned. He seemed to dislike the question. ‘I suppose a magician might,’ he admitted, ‘but a gentleman never could.’”

Shock and awe: Nå skrives det om skjønnlitteratur her på bloggen! “Jonathan Strange & herr Norrell” er debutromanen til Susanna Clarke. Og årsaken til at du finner den omtalt på Nekropolis er at vi snakker om en roman i sjangeren alternativ historie.

Handlingen utspiller seg under Napoleonskrigene og tar utgangspunkt i premisset om at magi har spilt en sentral rolle i Englands historie. I romanens nåtid er det imidlertid lenge siden noen utøvende magiker har vært aktiv. Den engelske magien ser ut til å ha blitt ensbetydende med akademiske studier utført av noen få entusiaster. Men så kommer den eksentriske, sosialt inkompetente og ganske selvgode Gilbert Norrell på banen. Han har – gjennom årevis med studier – lært seg praktisk magi. Tittelens andre navn, Jonathan Strange, blir etter hvert herr Norrells lærling. Og Strange er av en ganske annen støpning. Det ender i rivalisering mellom de to.

Romanen er delvis bygd opp som faghistorisk bok om disse to, med et vell av fotnoter. Jeg synes dog ikke at alle fotnotene er like vittige/interessante.　

Noe av det beste med boka er derimot måten den forholder seg til magi på. Den problematiserer praktisk magi ved at den i episode etter episode understreker at magi verken er enkelt eller fritt for alvorlige konsekvenser. Det må man jo si; en fantasyroman som får leseren til å være glad for at magi ikke finnes, det må da være noe for seg selv?

All god dramatikk må by på kvalifisert motstand – helst på flere plan – og i motsetning til en del andre har Clarke tatt denne utfordringen på alvor.  

Jeg skrev en sak om fantasysjangerens problemer ifjor, angrepet fra en litt annen vinkel, som jeg mener fremdeles har all mulig gyldighet:

“Fantasiens begrensninger”

Sitat:

Appellen til fantasy er selvfølgelig at sjangeren byr på et univers hvor «alt kan skje». Her finner vi samtidig sjangerens hovedproblem. For der alt er mulig, kan det også bli dårlig med spenning. Paradoksalt nok kan grenseløse muligheter redusere både relevansen og det kreative potensialet til et drama. Dette skyldes at utfordringene og farene i et magisk univers alltid står i fare for å reduseres til skinnutfordringer og kvasifarer.

(…)

Dette er et slitasjeproblem for fantasysjangeren. Selv om man stadig ruster opp i magidivisjonen, får man ikke automatisk et medrivende drama av det. Konsekvensen kan snarere bli det motsatte. Publikum kan bli så overfôret på store tablåer fylt med fantastiske innslag at man slutter å la seg imponere. Og i stedet får øye på svakhetene i selve historien.

Men i tillegg til dramaturgisk latskap, sniker et annet – og langt større – problem seg med på lasset: Dersom publikum ikke er overbevist om at noe virkelig står på spill, vil ikke all dramatikk i hele verden gjøre inntrykk – uansett hvor spektakulært det måtte være servert. Fraværet av genuin motstand ribber historiene for muligheten av ekte tragedie.

Dette har dimensjoner utover den eventuelle underholdningsverdien. Opprinnelig var ikke drama og fortellinger ment som harmløs tidtrøyte. De var et medium for formidling av innsikter i hva tilværelsen hadde å tilby og hvilke utfordringer den rommet. I et sekularisert samfunn, hvor kildene til autoritativ kunnskap er svakere og mer omstridt, blir drama enda viktigere. At vårt sekulariserte samfunn på toppen av det hele er et informasjonssamfunn – hvor fortellingene er å finne overalt, døgnet rundt – forsterker dette poenget.

Derfor kan man spørre om vi er tjent med at magi får en prominent plass i kulturen? Er vi tjent med å dyrke en kultur hvor muligheten for tragedie og behovet for anstrengelser underkommuniseres?

Og det var nok derfor jeg likte “Jonathan Strange & herr Norrell”. Der står de uheldige konsekvensene av magi i kø. Utfordringene føles reelle. Mulighetene for tragedie blir ikke underkommunisert. Dermed har romanen også relevans til det virkelige livet.

5 Responses »

 

Mutantenes triumf? fredag, jul 10 2009

For the record: Undertegnede har et bokessay (med tilhørende enkét) på trykk i denne ukas Morgenbladet: “Mutantenes triumf?” (Dessverre kun tilgjengelig for abbonnenter på nettet. Dere andre får nok kjøpe avisen.)

Essayet er en presentasjon av noen av de sentrale punktene i Gregory Cochran og Henry Harpendings The 10,000 Year Explosion.

(Temaet som tas opp er åpenbart i ferd med å finne veien inn i det pågående ordskiftet - mer nå enn da jeg skrev saken for 4 måneder siden - jeg legger blant annet merke til at også den danske forskningsformidlingssiden Videnskab.dk tar tak i problemstillingen fra en annen vinkel.)

OPPDATERING 7. oktober:

Her er teksten:

Mutantenes triumf?

Det konvensjonelle synet om at dagens mennesker ikke har endret seg nevneverdig de siste 40-50 000 årene er kommet under kritikk. Blant annet i boka The 10 000 Year Explosion – How Civilization Accelerated Human Evolution, hvor forfatterne argumenterer for at den menneskelige evolusjonen faktisk har akselerert. Norske forskere er imidlertid ikke like overbevist.

Tekst: Kjetil Johansen

Den avdøde evolusjonsbiologen Stephen Jay Gould er blant annet kjent for følgende uttalelse: “Det har ikke forekommet noen biologisk endring i mennesket de siste 40-50 000 årene. Alt det vi kaller kultur og sivilisasjon har vi bygd med samme kropp og hjerne.” Goulds synspunkt har i noen år representert konsensus i flere fagmiljøer. Biologisk og mentalt er det ingen forskjell på oss og steinalderens mennesker. Dette har verken historikere, antropologer eller psykologer kranglet på.

Men nå er protestene begynt å bli høylytte. Kjensgjerningene peker i motsatt retning, mener kritikerne. Det er tull og tøys å hevde at evolusjonen skulle ha bråstoppet for 40 000 år siden. Antropologen John Hawks kaller Goulds standpunkt for vrøvl, og viser blant annet til funnene genetikeren Bruce Lahn har gjort. Menneskets evolusjon har slett ikke stagnert, men tvert imot økt voldsomt i tempo. Og det har skjedd i historisk tid. Positiv seleksjon de siste 5000 årene har gått for seg rundt 100 ganger raskere enn i noen annen periode for menneskelig utvikling, anslår Hawks. Forskerne har funnet spor etter nylig evolusjon i cirka 7 prosent av alle menneskelige gener.

Forfatterduoen Gregory Cochran (fysiker og professor i antropologi) og Henry Harpending (professor i antropologi og populasjonsgenetiker) har samlet flere av bevisene og argumentene i boka The 10.000 Year Explosion – How Civilization Accelerated Human Evolution. Kort og fyndig forklart representerte jordbruksrevolusjonen startskuddet for flere betydelige mutasjoner i mennesket. Jordbruket la grunnlaget for både en radikal befolkningsvekst, en stadig mer avansert materiell kultur, samt nye måter å organisere sosiale forhold på. Det bofaste og hierarkiske jordbrukssamfunnet har i historisk tid blitt livsmiljøet for en stadig større andel av menneskeheten. Kulturen har dermed i seg selv ført til seleksjonspress. Og det økte antallet mennesker har økt sjansene for mutasjoner.

Liv og død

En liste over mutasjonene som har oppstått de siste 10 000 årene omfatter alt fra grønne og blå øyne, lys hud (hos europeere og asiater) og rødt og blondt hår, til laktose-toleranse, motstandskraft mot infeksjonssykdommer og endringer i skjelettstrukturen. Dagens mennesker har en lettere benstruktur enn våre forfedre.

HapMap-prosjektet (som kartla og sammenliknet genetisk arvestoff fra 270 mennesker fra ulike folkegrupper: Han-kinesere, japanere, den afrikanske stammen Yoruba, samt nordeuropeere) viser at antallet nye mutasjoner nådde et toppunkt i det afrikanske utvalget for 8500 år siden. I de asiatiske og europeiske gruppene for knappe 5500 år siden. Tidsangivelsen peker på når mutasjonene oppsto. Siden da har de spredt seg med ulik hastighet.

Mutasjoner som gir store fordeler sprer seg raskt. Særlig dersom de kan avgjøre liv og død. Det er en misforståelse at evolusjon per definisjon alltid er en svært langsom prosess. Svært fordelaktige mutasjoner kan bli dominerende i løpet av noen titalls generasjoner, og 40 menneskegenerasjoner er unnagjort på knappe 1000 år. Fordi noen mutasjoner blir dominerende i én befolkningsgruppe før de sprer seg til resten, har mutasjonene spilt en direkte rolle i menneskehetens historie.

Det mest dramatiske eksempelet på hvilke konsekvenser ulike mutasjoner i ulike befolkningsgrupper kan få, er indianernes skjebnesvangre eksponering for Den gamle verdens infeksjonssykdommer. Kanskje så mye som 95% av den amerikanske urbefolkningen døde da de ble eksponert for kopper, meslinger, difteri, pest, gulfeber, malaria og andre sykdommer de fullstendig manglet motstandskraft mot.

Indoeuropeiske “mampyrer”

Cochran og Harpending lanserer en teori om at spredningen av indoeuropeisk språk kan skyldes laktose-toleranse. I motsetning til historien om indianernes skjebne er dette basert på langt dårligere dokumentasjon – og er derfor langt mer spekulativt – men like fullt interessant.

I dag er cirka 60% av klodens befolkning laktose-intolerante. De tåler altså ikke melk i voksen alder. Mutasjonen som gjorde folk laktose-tolerante oppsto for 8000 år siden, og er i dag totalt dominerende blant europeere. Samme utvikling har skjedd blant afrikanske folkegrupper som baserte seg på kvegdrift. 90% av tutsiene er laktose-tolerante. Begge grupper har altså mutert til å bli en slags “mampyrer”, som livnærer seg på å drikke melken til andre arter.

Hva har så dette å gjøre med spredningen av indoeuropeisk? Cochran og Harpending viser til at tverrfaglig forskning peker i retning av at proto-indoeuropeerne var pastoralister. De livnærte seg primært gjennom husdyrhold. Nettopp blant en slik befolkning kunne vi forvente at laktose-toleranse ville oppstå og spre seg. Dette ville gjort det mulig å praktisere en ny form for husdyrhold, der man drakk melk i tillegg til å slakte dyrene. Siden denne formen for husdyrhold typisk produserer 5 ganger så mange kalorier enn et som utelukkende er basert på slakt, ville det forårsaket en befolkningseksplosjon blant proto-indoeuropeerne. I tillegg ville det nye livsmønsteret gjort dem mer mobile, siden maten bokstavelig talt gikk av seg selv. Til sammen peker disse to konsekvensene i retning av ekspansjon, som ville brakt proto-indoeuropeisk språk til nye deler av Europa og Asia.

Tammere mennesker

Vel så interessant er de evolusjonspsykologiske endringene mennesket har gjennomgått, mener Cochran og Harpending. Tidligere nevnte Bruce Lahns kollega Christopher Wills, samt evolusjonspsykologen Geoffrey Miller, er blant de som peker på at komplekse samfunn fører til seleksjonspress som favoriserer intelligens. Men det er ikke hele historien.

Flere nye genvarianter som er oppstått etter steinalderen er knyttet til reguleringen av serotonin, som styrer følelseslivet. Det er også kommet til flere nye genvarianter som styrer utviklingen av hjernen. I praksis har det seg slik – skriver forfatterne – at om forfedrene dine har vært jordbrukere i mange generasjoner, så nedstammer du fra mennesker som foretrakk å leve i ydmykhet framfor å dø med ære. Jordbrukere måtte finne seg i underkastelse, siden jordbruket førte til dannelse av eliter som skattla undersåttene og sikret seg voldsmonopol. Aggressive, opprørske og sterkt individualistiske personer fikk det trangt i slike samfunn. Og i takt med at elitene og statsapparatet fikk stadig bedre grep om samfunnet ble “temming” forsterket.

Dette kan muligens forklare hvorfor forekomsten av en genvariant vi finner i tilknytning til ADHD er nesten ikke-eksisterende i Øst-Asia. Kina har en svært lang historie både som jordbruksområde og effektivt sentralstyrt imperium. Lengre enn de fleste. Det kan tenkes at spesielle kulturelle og sosiale vilkår i Kina har selektert bort individer med dette genet, mener Cochran og Harpending.

Allerede før denne formen for seleksjon av personlighetstrekk gjorde seg gjeldende, hadde jordbruket øvet en annen form for seleksjonspress: Selvkontroll, i betydningen evnen til å utsette tilfredsstillelse av egne behov, ble favorisert.

Å være jordbruker krever at man kan vente på maten, ved at man lar den gro seg moden. Det forutsetter også at man sparer på den delen av kornet som skal sås. Langsiktig arbeid kommer i tillegg. Jordbruket har derfor sannsynligvis også ført til at seige, utholdende og spesielt flittige individer er blitt favorisert.

Geniene kommer!

På samme måte har sivilisasjonen ført til seleksjonspress til fordel for individer som mestret spesielle intellektuelle utfordringer. Matematiske evner var et krav for vellykkede kjøpmenn. Man kan ikke drive handel særlig lenge dersom man ikke kan regne seg fram til hvor prisen bør ligge, eller kan planlegge flere parallelle transaksjoner. Individer som var gode på abstrakt tenkning fikk et hittil ukjent konkurransefortrinn i avanserte økonomier. Og særlig én gruppe ser ut til å være bevis for at dette stemmer: De askenasiske (europeiske) jødene.

I 8-900 år levde de europeiske jødene isolert fra resten av samfunnet. I denne perioden var de i all overveiende grad tvunget til å jobbe med abstrakte oppgaver, som finans og administrasjon, siden andre karriereveier var stengt for dem. Innad i gruppen ble dermed individer med særlig talent for administrative og finansielle oppgaver favorisert. Og i tidens fylde ble individer som er gode på abstrakt tenkning overpresentert blant askenasi-jødene sammenliknet med andre grupper. I dag ligger gjennomsnitts-IQen blant askenasiske jøder på 112-115. Blant andre europeere er den 100.

Baksiden av medaljen er at forekomsten av visse svært sjeldne – og alvorlige – genetiske sykdommer (blant annet Tay-Sachs sykdom og Gauchers sykdom) er opptil 100 ganger mer vanlig blant askenasi-jødene enn blant andre europeere. Cochran og Harpending tror dette er en negativ bieffekt av de samme mutasjonene som har styrket askenasienes IQ.

I forlengelsen av disse funnene stiller Cochran og Harpending det spekulative spørsmålet om også gjennombruddet for den moderne vitenskapen fundamentalt sett skyldes at andelen genier nådde kritisk masse fra 1600-tallet av. De siste 3-400 årene har enkeltindivider – som Isaac Newton, James Clerk Maxwell og Charles Darwin – ytet større bidrag til vitenskapen enn hva hele sivilisasjoner maktet å gjøre tidligere.

Dersom andelen av genier gradvis har økt siden steinalderen kan det forklare hvorfor antikkens protovitenskap aldri kom særlig langt, mens det virkelig tok av etter 1600. For et samfunn som helhet vil det være stor forskjell på om andelen genier utgjør 3 eller 30 promille av befolkningen. Ikke minst fordi sjansene øker for at geniene finner hverandre, og kan samarbeide eller lære av hverandre. Synergieffekten melder seg.

Norsk skepsis

Hva mener så norske forskere om påstandene i boka til Cochran og Harpending?

- Det gjelder å ha to tanker i hodet samtidig her. På den ene siden er nok riktig at for enkelte gentyper har det skjedd en raskt utvikling. Dette skyldes primært at mutasjoner har oppstått blant isolerte, adskilte populasjoner. Samtidig skal vi være klar over at alle nålevende mennesker er ekstremt like, så jeg tror ikke det er grunnlag for å si at menneskeheten som sådan har utviklet seg raskere de siste 10 000 årene. Genvariantene som har oppstått utgjør tross alt bare noen promiller av vår totale genpool. Men disse endringene har vært raske. Det er korrekt, sier professor i biologi ved Universitet i Oslo, Dag O. Hessen.

Hessens professorkollega Nils Chr. Stenseth synes Cochran og Harpending har trukket sine konklusjoner vel langt:

- Jeg synes perspektivene i denne boka er meget interessante, men mener forfatterne presenterer et til dels unyansert bilde av tilgjengelige data. Det er klart at det fortsatt foregår evolusjonære endringer hos oss mennesker. Det er imidlertid uklart hvordan seleksjonsprosessen har endret karakter hos oss mennesker, og det er uklart hva konsekvensene er av et slikt endret seleksjonstrykk hos mennesker, kommenterer han.

Evolusjonspsykolog og førsteamanuensis ved psykologisk institutt på NTNU, Leif Edward Ottesen Kennair, stiller seg også skeptisk:

- Jeg er nok blant dem som vil hevde at våre mentale og fysiologiske kapasiteter ikke har endret seg grunnleggende. Noe annet ville bety at en aboriginer, bantu eller søramerikansk indianer ville hatt store problemer med å tilpasse seg norsk språk, kultur, mat og levesett – selv om vedkommende hadde blitt adoptert som nyfødt. Dét stiller jeg meg grunnleggende tvilende til.

Resonnementet om at jordbruksrevolusjonen skal ha gjort folk mer disiplinerte møter Kennair med følgende retoriske spørsmål: -Så nomader har ikke selvkontroll? Jeg ville bli overrasket!

- Når det gjelder de askenasiske jødenes utvikling, er det en begrenset sak i den større genpoolen. Utviklingen skyldes ikke primært mutasjoner, men et begrenset utvalg og stabil seleksjon for enkelte avgrensede egenskaper. For øvrig, hva gjelder andelen genier: Gjennomsnitts-IQen i de fleste land har økt siden 1900 og fram til 2000. I Skandinavia har dette nå flatet ut. Forklaringen er sannsynligvis ikke at det blir flere og flere genier, men at det blir færre og færre med ekstremt lav IQ, sier Kennair.

-Vi må heller ikke glemme at de fleste mutanter dør ved unnfangelse, påpeker Kennair avslutningsvis.

　

　

BOK:

Gregory Cochran og Henry Harpending: The 10.000 Year Explosion – How Civilization Accelerated Human Evolution, Basic Books 2009.

　

　

　

Leave a Response »

 

Hvordan klarte europeerne å kolonisere Amerika? torsdag, jul 2 2009

Apropos denne posten forleden kan det passe å grave fram ting fra mitt rikholdige arkiv – nærmere bestemt følgende notater fra september 2005:

Hvordan gikk det til at europeerne klarte å kolonisere Amerika? Svaret på det spørsmålet blir gjerne besvart med europeernes teknologiske overtak. Indianerne blir på sin side skildret som enkle naturbarn, uten greie på utvikling av avanserte redskaper eller våpenteknologi. Men er dette riktig?

I drøyt 20 år har historikere – som har gjort den tidlige fasen av kontakten mellom europeere og indianere til sitt spesiale – faktisk hevdet det motsatte: I mange henseender hadde indianerne et teknologisk overtak på europeerne.

En som hevder dette synet (som for øvrig vinner stadig mer anseelse i akademiske kretser – men ennå ikke kan sies å ha nådd samme status i Hvermannsens bevissthet) er Charles C. Mann. Mann har skrevet boken ”1491: New Revelations of the Americas Before Columbus”.

I september 2005 skrev han en kronikk i The Boston Globe, hvor han redegjør for noen av disse poengene. Og retter søkelyset mot myten om indianerens teknologiske underlegenhet. Han skriver:

The Wampanoag confederation, which occupied coastal Massachusetts, was bigger and more numerous than the Plymouth colony, and jealous of its territory. Why would it let these foreigners, whom the Indians must have regarded as thieves and interlopers, occupy a valuable piece of coastal real estate? For that matter, why did Indians permit any of the first European colonies–all of which were poor, fractious, and ill-prepared–in North America?

When I asked one of the authentically costumed, ”living history” workers at the reconstructed village why the Indians hadn’t driven away the Pilgrims, she told me that the Wampanoag wanted European goods, especially metal items like cook pots, hatchets, and guns. Her explanation precisely reflected the Pilgrims’ view. After the Wampanoag signed an alliance with the colony, Edward Winslow, a future Plymouth governor, wrote that the Indians were lured by superior European technology–especially European guns, ”for our peeces [guns] are terrible unto them.”

In my American history classes such stories recurred time and time again. Although European colonies were feeble at the outset, the teachers explained, they eventually triumphed over the natives because of their better technology. This explanation is still common today.

(…)

Contemporary research suggests, though, that this picture is too simple.

(…)

Europeans(…) were impressed by what they saw in Native American hands. Specialists have argued this for a couple of decades, but this view of history has made few inroads outside academic journals and conference reports. To the first European visitors, the encounter with Indians was much more like a meeting of equals than is commonly taught today.

Consider a single, small example: Indian moccasins. Much more comfortable and waterproof than stiff, moldering English boots, moccasins were often given by Indians to colonists when the latter had to walk for long distances.

Indian birch-bark canoes, to take another example, were faster and more maneuverable than any small European boat. In 1605 three laughing Indians in a canoe literally paddled circles around the lumbering dory paddled by traveler George Weymouth and seven other men.

Skriver Mann. Men det var ett område europeerne hadde teknologisk overtak på:

Bigger European ships with sails were obviously better for long-distance travel along the shore.

Men det varte ikke så lenge:

Indians got hold of them through trade and shipwreck, and trained themselves to be excellent sailors. By the time of the Pilgrims, a rising proportion of the shipping traffic along the New England coast was of indigenous origin and the English were fearful, Harvard historian Joyce E. Chaplin has argued, ”that Indians might get the upper hand.”

Også innenfor jordbruk hadde indianerne et forsprang, noe man jo kunne forvente av dem – siden de hadde generasjoners kunnskap om lokale vekster og jordsmonn.

Men det er mer å si om indianernes teknologiske kunnskap – på et mer hardtslående felt:

Even the Europeans’ purported superiority in military technology was evanescent. The ”peeces” that Winslow thought the Wampanoag wanted, for example, were less than they seemed. To be sure, Indians were disconcerted by their first experiences with European guns: the explosion and smoke, the lack of a visible projectile. But the natives quickly learned that 16th-century matchlocks were fired by shoving a flaming fuse into an open pan of gunpowder, a process that took two or three minutes for every shot. In any case, most of the colonists were such dreadful shots, from lack of practice, that their muskets were little more than noisemakers.

By contrast, Indian longbows were fearsomely fast and precise–”far better than the average musket of the Plymouth colonists in rapidity and accuracy of fire,” according to the noted arms scholar Harold L. Peterson. Wielded by people who had practiced archery since childhood, they could shoot 10 arrows a minute and were accurate up to 200 yards.

Jeg har tidligere skrevet om overgangen fra buer til gevær i europeisk setting; i denne posten. Men europeerne i Amerika kunne ikke utnytte sluttpoenget jeg peker på. De var rett og slett for få.

Og det er mer å si om indianernes piler. Noe som vil overraske deg:

To the dismay of colonists at Jamestown in 1607, a Powhatan Indian sank an arrow a foot deep into a target the Europeans thought impervious to an arrow shot–”which was strange,” Jamestown council president George Percy observed, ”being that a Pistoll could not pierce it.”

Similar stories played out across the hemisphere.

(…)

To make boats, Andean cultures wove together reeds rather than cutting up trees into planks and nailing them together. Although smaller than big European ships, these vessels were not puddle-muddlers; Europeans first encountered the Inca in the form of an Inca ship sailing near the equator, 300 miles from its home port, under a load of fine cotton sails. It had a crew of 20 and was easily the size of a Spanish caravel.

Andean textiles were woven with great precision–elites’ garments could have a thread count of 500 per inch–and structured in elaborate layers. Soldierly armor was made from sculpted, quilted cloth that was almost as effective at shielding the body as European armor and much lighter. After trying it, the conquistadors ditched their steel breastplates and helmets wholesale and dressed like Inca infantry.

Du verden! Men med tanke på alt dette – la oss vende tilbake til åpningsspørsmålet: Hvordan gikk det til at europeerne klarte å kolonisere Amerika? Ikke kunne de skilte med numerisk overtall. Og – som vi har sett – forestillingen om teknologisk overtak er en myte. Så hva var årsaken? Mann skriver:

Pedro Pizarro, Francisco’s nephew and page, survived enough bloody battles with the Inca to be under no illusions about indigenous technology. In his memoirs, he attributed the Spanish victory not to overwhelming European technology but to overwhelming European diseases. A few years before Pizarro arrived, smallpox–introduced from Europe via Mexico–swept the Inca realm, killing the emperor, his chosen heir, much of the court and the military leadership, and as many as one out of three inhabitants of the empire. The vacancy at the top led to a ruinous, multi-year civil war that killed thousands more. ”[Had the emperor] been alive when we Spaniards entered this land,” Pedro remarked, ”it would have been impossible for us to win it…. And likewise, had the land not been divided by the [smallpox-induced civil] wars, we would not have been able to enter or win the land.” Germs, not guns or steel, conquered the Inca.

The same held true in the Northeast–the region wasn’t conquered so much as infected. By the time of the Pilgrims, Europeans had been visiting New England for a century. Thickly populated and heavily armed, Indian villages had welcomed the trade but fended off permanent settlement. In 1616 a French ship wrecked off Cape Cod. Indians captured the few survivors and distributed them into different villages. At least one sailor had a disease, perhaps viral hepatitis, which he bequeathed to his captors. The results were devastating. Indians ”died on heapes, as they lay in their houses,” the English trader Thomas Morton wrote. Death rates in coastal New England reached 95 percent. Among the victims were the great majority of Wampanoag.

Tusenvis av år i isolasjon fra resten av klodens virusutvekslinger hadde rett og slett gjort indianerne ekstremt sårbare for fremmede sykdomstyper. Resultatet av kontakten mellom europeere og indianere var gitt på forhånd. Selv uten europeiske maktambisjoner ville epidemier og massedød blitt resultatet. Dette er forklaringen på europeernes suksess.

Men ennå lever myten om de teknologisk enkle urinnvånerne – til Manns frustrasjon:

Although statements like Morton’s are scattered throughout colonial accounts, most historians did not take note of them until 30 years ago, and they still have not percolated into high-school lesson plans. Part of the reason for the holdup, no doubt, is due to the disciplinary boundaries that long kept historians of politics and historians of science apart. But another part, one assumes, is simple ethnocentrism, an intellectual vice in every society. Europeans and their descendants have long assumed that cultures were behind the intellectual eight ball if they didn’t do things Europeans were good at. But this view may only be the luxury of those whose triumphs were ensured by microorganisms that they neither understood nor controlled.

5 Responses »

 

Irans moderne tragedie tirsdag, jun 30 2009

I The Guardian anmelder James Buchan en 900-sider tykk bok: Ahmad Kasravis “Tarikh-e Mashrute-ye Iran”, eller som den heter på engelsk: ”History of the Iranian Constitutional Revolution”. Boka er ikke ny. Den kom ut på arabisk i 1921, og deretter på persisk utover 30-tallet. Nå foreligger den altså på engelsk.

Kasravis bok gir et grundig bakteppe for å forstå røttene til dagens konflikt mellom liberale krefter og religiøst konservative i Iran. Buchan sammenfatter det slik: 

Kasravi recounts how the spontaneous alliance of clergy, bazar, craftsmen and intellectuals forged in 1905-6 disintegrated when the Shia clergy became aware of some of the wider consequences of Enlightenment ideas. They were shocked to learn that liberty included liberty not to pray or wash, and equality might even be extended to Jews, Christians and Zoroastrians. In short, the new parliament, instead of merely interpreting and enforcing the divine law known as sharia, would actually give law to the Muslims. As Kasravi writes: “The interests of the mass of people diverged from those of the mullahs and village owners, particularly in Tabriz, where liberal ferment was more effective.” Meanwhile, the liberals had the bit between their teeth: “Those who had visited Europe recalled things about the European way of life which they brought home like souvenirs.” Many of the clergy turned against the revolution, including the most learned and courageous of the Tehran divines, Sheikh Fazlollah Nuri, who was to be a firm influence on Khomeini. Sheikh Fazlollah was executed by the constitutionalists on 31 July 1909.

This break in the alliance between clergy and liberals is the dominant theme or tragedy of modern Iranian history. It has permitted a succession of government coups d’etat, first when the Qajars’ Cossack forces bombarded the parliament in 1908, and then in 1921 when a Cossack officer named Reza Khan seized power and established the Pahlavi dynasty. Reza, and then his son Muhammad Reza, imposed despotic government for much of the period from 1925 to 1979.

Under the Pahlavis, the clergy conspired in the royal coup against the popular government of Muhammad Mossadeq in 1953, while the liberals turned a blind eye to the persecution of the clergy both in the 1930s and after Khomeini took on the Pahlavi court in 1963 and was driven into exile. The two groups composed or papered over their differences in the late 1970s, when it seemed that for a second time Iran was being sold to foreigners under Muhammad Reza. Together they were able to mobilise millions of demonstrators over the winter of 1978/79 and send Muhammad Reza into exile. The Iraqi invasion of 1980 and the eight years of war forged a solidarity that persisted into the 1990s.

These two wings split apart again soon after polls closed on 12 June this year.

Leave a Response »

 

Fedreland & reservater torsdag, jun 25 2009

Kampen om hvem som eier landet tar aldri slutt, noe både brasilianske filmskapere og australske historikere ser ut til å være enige om.

En av de grunnleggende drivkreftene i historien er jakten på bedre livsvilkår. Mennesker har til alle tider søkt seg dit vilkårene ser lovende ut. Mer spesifikt dit ressursene finnes. Dermed har det ikke så rent sjelden oppstått kamp om de samme ressursene, siden ressursrike områder som regel allerede har vært bebodd av andre. Den dystre baksiden av ambisjonene om et bedre liv for seg og sine har blitt formulert i spørsmålet: “Hvem skal eie den beste jorda?” Og det har alltid vært fristende å ta den med våpenmakt, om muligheten byr seg.

Men erobring er ikke bare et spørsmål om okkupasjon, påpeker den australske historikeren David Day i sin bok Conquest: How Societies Overwhelm Others. Erobring er like mye et spørsmål om å skape fortellinger og forestillinger som legitimerer okkupasjonen. Og disse forestillingene legger igjen bånd på erobrerne. De setter rammene for hvordan de må forvalte erobringen. De må leve opp til idealene i sine egne fortellinger, ellers står de i fare for å si fra seg den moralske retten til landet.

Høk over høk

Et av de virkelig klassiske argumentene fra denne tankegangen bringes på bane mot slutten av regissør Marco Bechis Fuglekikkere. I en konfrontasjon med guarani-kaiowa-indianerne, som ulovlig har slått seg ned på eiendommen hans, argumenterer plantasjeeieren med at han har gjort jorda produktiv. Han skaffer mat til folk. Før slekten hans kom til stedet var det ingenting der.

Det vil si, det var jungel. Og den var guaranienes gamle jaktmarker, hvor de hentet ut ressursene de trengte. Filmen skildrer hvordan indianerne bryter opp fra det kummerlige og demoraliserende livet i reservatet, hvor selvmordene florerer, og reetablerer seg på forfedrenes mark. Fremstøtet skaper usikkerhet hos plantasjeeieren, som prøver ut ulike strategier for å få dem fjernet. Han tyr ikke øyeblikkelig til rå og naken maktbruk. Han er – slik Day påpeker i sin bok – regulert av sin egen selvforståelse som representant for sivilisasjonen. Men som både Fuglekikkere og Conquest demonstrerer, betyr ikke det at man er innforstått med å gi fra seg noe gratis. Det ligger dessuten i sakens natur at kampen om eiendomsretten til syvende og sist må bli fysisk, ikke retorisk.

Argumentet om at “vi var her først” har sjelden gjort inntrykk på fremmede erobrere, og argumentet kan saktens problematiseres. De aller fleste steder på kloden har de fortrengte selv fortrengt andre ved en tidligere anledning. Conquistadorene erobret dagens Mexico fra aztekerne, men aztekerne hadde selv erobret området knappe 200 år tidligere. Høk over høk. Dermed bærer alle erobrere også på en indre uro, påpeker Day: De kan selv risikere å bli fortrengt av nye erobrere. Det er derfor utilstrekkelig å bare navngi terrenget, kartlegge det, beskrive det og skape fortellinger om forfedrenes relasjoner til terrenget. I tillegg må man i det daglige – og uten ende – bevise eierskapet ved å dyrke marken, bygge landet og befolke det. Likevel forbannet slipper ikke uroen taket. Her trengs dessuten vakthold og patruljering av grensene. Man må kontrollere hvem som slipper inn. Temaet tør være velkjent fra innvandringsdebatten.

Fugleskremsler

I en annen av ukas filmer, Crossing Over av Wayne Kramer, fokuseres det på hvordan denne patruljeringen utspiller seg i et moderne samfunn. Vi møter mennesker fra begge sider av grensen: Innvandrere som vil skaffe seg legalt opphold i Los Angeles. Og representanter for byråkrati og lovverk. Blant annet immigrasjonsoffiseren Max Brogan, som sammen med sin iransk-amerikanske partner Hamid sporer opp folk som skal tvangsutsendes. Max er imidlertid ikke komfortabel med oppgaven. Han føler sympati med mange av de han skal slå kloa i. Vissheten om at han selv er etterkommer av immigranter er for sterk.

Noe av den samme ambivalensen finner vi igjen hos en av vaktene til plantasjeeieren i Fuglekikkere. Han får i oppdrag å være “fugleskremsel”, og stasjoneres i en campingvogn et par hundre meter fra guaranienes leir. Oppgaven hans er å overvåke dem, og forhåpentligvis skremme dem fra å ta seg til rette på eiendommen. Men vaktmannen utfører jobben sin nølende og mildt sagt ineffektivt. “Fuglene” lar seg ikke skremme. Ikke så merkelig, siden vakten rett og slett ikke virker særlig overbevist om at arbeidsgiveren har retten på sin side, selv om han har støtte i jussen.

Denne vissheten er nok langt mer påtrengende for amerikanerne enn for andre, men i samfunn som er utsatt for demografisk press fra nykommere frykter mange å ende opp som indianerne. Det kan imidlertid være verdt å understreke at indianernes skjebne var et ekstremt tilfelle. Utfordringen fra spanjolene lot seg simpelthen ikke administere. Årsaken var spesiell. Historisk tilnærmet unik, med paralleller kun til Australia og isolerte øyer i Stillehavet.

Demografisk kollaps

Hadde indianerne hatt den samme motstandskraften mot infeksjonssykdommer som innbyggerne i Den gamle verden kunne mye sett annerledes ut. Men møtet mellom folk fra den eurasiske landmassen og den amerikanske var dømt til å ende i tragedie. Som blant annet Jared Diamond har forklart i Guns, Germs and Steel, manglet indianerne motstandskraft mot en hel rekke virus- og bakteriesykdommer på grunn av helt spesielle epidemiologiske forutsetninger. Suksessive epidemier av kopper, meslinger, difteri, pest, gulfeber og malaria gjorde et sjokkerende innhugg i urbefolkningen. Antropologen Henry F. Dobyn har beregnet at 95% av befolkningen i Amerika døde i løpet av de første 130 årene etter at Cortez gikk i land. Kort sagt; det var den i særklasse verste massedøden i dokumentert historie.

Og den har vedvart helt opp til vår egen tid. Selv i det 20. århundre har infeksjonssykdommer desimert isolerte stammer. Mellom 30-50% av populasjonen har dødd i løpet av de 5 første årene etter “first contact”, dersom ingen medisinsk assistanse har blitt gitt. Noen ganger har andelen vært enda høyere. Eksempelvis ble suruiene redusert fra 800 individer i 1980 til bare 200 i 1986, hovedsakelig på grunn av tuberkulose. Og disse dødsratene fant sted i en tid da noen av de mest fatale sykdommene, som pest, ikke forekom.

Under slike forhold – med en nesten komplett demografisk kollaps – ble det ikke vanskelig for conquistadorene og deres etterfølgere å ta fullstendig over.

Det er et spørsmål Fuglekikkere ikke tar opp, og som det nok er for mye forlangt at filmen skal bringe på bane. Men fortrengte guaraniene selv i sin tid noen fra området? Antakelig, men spørsmålet har ikke så stor relevans for situasjonen per idag, hvor det viktigste er å bedre indianernes kummerlige kår og få en slutt på diskrimineringen av dem. Så slutter da også filmen med en oppfordring til publikum om å engasjere seg i guaranienes sak. Man aner at kampen om eiendomsretten til jorda fortsetter.

(Saken sto på trykk i Ny Tid 12. juni)

One Response »

 

Stanken av Versailles tirsdag, jun 23 2009

I The Times Literary Supplement anmelder John Rogister 3 nye bøker om Versailles, med all mulig hovedvekt på Tony Spawforths “Versailles”. Her er det mye å notere seg, men siden jeg føler meg litt skatologisk idag skal vi fordømre meg fokusere på hvordan luksusslottet luktet.

For det stinket! Én ting er at tjenere, gjester, diplomater og adelsmenn ofte ikke hadde andre muligheter enn å gjøre sitt fornødne i kriker og kroker. I kott og trappeoppganger. Og der fikk etterlatenskapene gjerne ligge. Omgivelsene fikk prise seg lykkelig de gangene det var buskene som ble brukt.

Men det var flere kilder til stanken:

Water was in great demand and caused enormous problems. The fountains used up half a million litres in three hours. In the eighteenth century they were rarely switched on, and in summer the basins emitted pestilential odours.

(…)

Drains were inadequate, refuse and dead animals were simply thrown out in the public way, and vidangeurs had the unenviable task of cleaning out stinking cesspools.

Under slike forhold var det ikke til å unngå at den personlige hygienen måtte… hva skal vi si… operere under trange vilkår. En kjapp håndvask var gjerne nok. Mer omfattende kroppsvask var mer et spørsmål om forberedelser til seksuell omgang (man får være takknemlig for de små bidrag) enn om å holde skitten og odørene på avstand.

Apropos odører, høy sosial status lot seg kombinere med en god fis og mere til:

Before the water closet became a royal privilege, the chaise percée (en stol med et eget pottekammer under setet) was the norm. There were 274 of them in Louis XIV’s time. The king and leading courtiers habitually gave audience while seated on theirs.

Jepp, man kunne risikere å få audiens mens kongen bæsjet.

Denne tilskuervennlige innstillingen til kroppslige funksjoner stimulerte innimellom deler av publikum også, får vi vite:

The ambitious Parmesan diplomat Alberoni paid a compliment to the homosexual duc de Vendôme as the latter rose from his chaise percée by exclaiming ecstatically “O culo d’angelo”, as the duke wiped his backside.

“Engelens rumpehull”, hva? Det stinket sikkert det også. 

“Stinking, splendid Versailles”

Leave a Response »