Jeg har jo tidligere kommet med noen betraktninger om historiefaget her på Nekropolis. Naturlig nok. Og nå kommer det mer. Ikke bare fordi historie er “interessant” eller “fascinerende”, men fordi det faktisk er viktig. Faget er ikke bare tidtrøyte. Det er dessuten mer enn en identititetsskapende disiplin. Det er faktisk både filosofi, slik Napoleon mente, og en gigantisk katalog over menneskets samlede erfaringer.
Det er godt å vite at man ikke er alene. Den amerikanske akademikeren, forfatteren og bloggeren Victor Davis Hanson har skrevet om hvor dårlig plass nåtidens kulturelle klima har til historien. Det eneste nåtiden har plass til - er seg selv. Han kaller denne tendensen for “presentism”, og det er ikke presanger han har i tankene. Han kaller det faktisk nåtidstyranni, og dette tyranniet kommer til uttrykk på mange måter. Her følger noen sitater:
Presentism is the strange affliction of assuming that all our good things were created by ourselves — as if those without our technology who came before us lacked our superior knowledge and morality.
(…)
We rarely mention our forbearers. These were the millions of less fortunate Americans who built the country, handed down to us our institutions, and died keeping them safe. Such amnesia about them was not always so. Public acknowledgment of prior generations characterized the best orations of Abraham Lincoln, Franklin Roosevelt and John Kennedy, who looked for guidance from, and gave thanks to, their ancestors.
(…)
Why do we not carry with us at the least the whispers of those who gave us what we have, from the Hoover Dam and Golden Gate Bridge to penicillin and relief from polio? In part, it is a simple ignorance of real history. The schools and university curricula today are stuffed with therapy — drug counseling, AIDS warnings, self-improvement advice, sex education, women’s/gay/Chicano/African-American/Asian/peace/urban/environmental/leisure studies. These are all well-meaning and nice -isms and -ologies that once would have been seen as either non-academic or left to the individual, family or community. But in the zero-sum game of daily instruction, something else was given up — too often knowledge of the past.
What history we know we often judge as illiberal, forgetting that we are the beneficiaries of past sacrifices and wealthy largely because of the toil of others far less secure. History is also not easy melodrama, but rather tragedy.
(…)
Before dismissing them [altså våre forfedre] as hopelessly biased, sexist, superstitious or prejudiced, at least concede that most of us sensitive suburbanites would collapse after a few minutes of scything, threshing, milling and baking to get our daily loaf.
(…)
To appreciate the value of history, we must also accept that human nature is constant and fixed across time and space. Our kindred forefathers in very dissimilar landscapes were nevertheless subject to the same emotions of fear, envy, honor and shame as our own.
In contrast, if one believes human nature is malleable — or with requisite money and counseling can be “improved” — then history becomes just an obsolete science.
(…)
Once man before us appears alien, the story of his past has very little prognostic value.
Finally, there is a radically new idea that most occurrences of the past are of equal interest — far different from the Greeks’ notion that history meant inquiry about “important” events that cost or saved thousands of lives, or provided ideas and lessons that transcended space and time.
The history of the pencil, girdle or cartoon offers us less wisdom about events, past and present, than does knowledge of U.S. Grant, the causes of the Great Depression or the miracle of Normandy Beach. A society that cannot distinguish between the critical and the trivial of history predictably will also believe that a Scott Peterson deserves as much attention as the simultaneous siege of Fallujah, or that a presidential press conference should be preempted for Paris Hilton or Donald Trump.
Reverence for those who came before us ensures humility about our own limitations. It restores confidence that far worse crises than our own — slavery, the great flu epidemic, or World War II — were endured by those with far less resources at their disposal. By pondering those now dead, we create a certain pact: that we, too, will do our part for another generation not yet born…
For øvrig finnes det skandinaviske akademikere som har vært inne på noe av det samme. For et par år siden skrev Lars Hovbakke Sørensen, lektor ved Århus Universitet, en kronikk hvor han argumenterte for at skolen trenger en kanon i historie å forholde seg til. Det holder ikke med generell orientering. Det trengs et fundament av spesifiserte faktakunnskaper:
En første forudsætning for at kunne diskutere, hvorfor samfundet har udviklet sig, som det har, er, at man ved, hvordan samfundet har udviklet sig. Man kan ikke forholde sig selvstændigt og kritisk til stoffet, hvis ikke man kender stoffet. Derfor er en historisk kanon vigtig for os alle sammen.
Vanskelig å være uenig, synes nå jeg. Men står det så dårlig til, da? Ja, mener Sørensen:
En undersøgelse offentliggjort sidste år viser, at den historiske paratviden blandt første års-studerende ved Institut for Statskundskab, Aarhus Universitet, er meget begrænset.
Mange af de studerende, der senere skal ud i ledende job i det danske samfund, kender ganske enkelt ikke til de mest basale begivenheder i historien. Undersøgelsen bekræfter det indtryk, jeg har fra mine snart 10 år som underviser ved fire af de fem danske universiteter. Det er ikke sjældent, at man fra studerende møder spørgsmål som: Hvornår var Reformationen? Hvem var Churchill? Eller hvor ligger Island?
Studenter som ikke vet hvem Churchill var? Ja, dessverre. Slik er ståa. Og det er her behovet for faktakunnskaper melder seg i undervisningsopplegget, påpeker Sørensen:
Men kan det ikke være lige meget med faktuel viden?
Man kan jo altid slå tingene op, ynder mange at sige. Det er vigtigere, at børnene lærer at forholde sig selvstændigt til stoffet end at kunne remse årstal og begivenheder op, har argumentet lydt.
Hertil er svaret: Nej. Det kan ikke være lige meget. Årstallene og begivenhederne skal ikke læres for deres egen skyld. Men man kan ikke forholde sig selvstændigt og kritisk til stoffet, hvis ikke man kender stoffet.
En første forudsætning for at kunne diskutere, hvorfor samfundet har udviklet sig, som det har, er, at man ved, hvordan samfundet har udviklet sig. Et godt eksempel er nazismens fremvækst i 1920′erne og 1930′erne og hele Anden Verdenskrig.
De fleste mennesker er vel enige i, at det er vigtigt at forsøge at undgå, at noget lignende kommer til at finde sted igen. Men hvis vi vil lære vore børn dette, må vi først lære dem to andre vigtige ting.
For det første må de vide, hvad der rent faktisk skete. De må kende Tysklands historie i 1930′erne, Hitler, nazisterne, Holocaust og de vigtigste begivenheder og udviklinger i forbindelse med Anden Verdenskrig.
For det andet må de vide, hvad der i øvrigt skete i datiden. Hvis man sidder og selvstændigt skal analysere, hvad der kunne tænkes at have været årsagerne til alle disse frygtelige begivenheder, kan det jo ikke nytte noget, at man aldrig har hørt om eksempelvis Wall Street-krakket i 1929 og den omfattende økonomiske krise i 1930′erne eller om de hårde fredsvilkår, som Tyskland måtte gå ind på i Versailles-traktaten efter Første Verdenskrigs afslutning.
Man kommer simpelthen ikke i tanker om disse begivenheder og udviklinger som mulige forklaringer på Hitlers magtovertagelse og udbruddet af Anden Verdenskrig, hvis ikke man ved, at de har fundet sted.
Derfor er en historisk kanon vigtig for os alle sammen.
Ordtaket om at “ingenting er farligere enn litt kunnskap”, trenger seg på. Og dette gjelder ikke bare i grunnskolen. Som den siterte undersøkelsen viser, gjelder dette også studenter på universitetsnivå. Hull i den historiske kunnskapen gjør utbyttet av forelesningene dårligere, mener Sørensen:
Mangelen på faktuel historisk viden hos en stor del af de studerende på universitetet medfører, at de ikke får det samme udbytte af studiet, som de ellers ville have kunnet få. Deres evne til at arbejde selvstændigt og kritisk bliver ikke udviklet i samme grad, som hvis de på forhånd havde haft en større baggrundsviden med sig i bagagen.
Når de kommer ud, bliver en del af dem ansat i undervisningssektoren som enten gymnasielærere eller seminarielærere, der skal uddanne folkeskolelærerne, der skal undervise de næste generationer af vore børn. Problemet med mangelen på historisk viden må altså antages at forårsage problemer med kvaliteten af undervisningen på alle niveauer i skole- og uddannelsessystemet. Dette er et reelt samfundsproblem.
