Russland mot Napoleon torsdag, okt 8 2009

Kombinasjonen russiske styrker + russiske stepper + russisk vinter har som kjent spilt en avgjørende rolle i militærhistorien ved flere anledninger. Før Hitlers armeer fikk juling, var det Napoleons La Grande Armée som ble knust av denne trippelutfordringen.

Men mens tyskernes tap på østfronten vanligvis kobles tett sammen med nazistyrets endelig sammenbrudd, er ikke Napoleons endelige tap blitt knyttet like intimt til det katastrofale felttoget i Russland. Eller sagt på en annen – og kanskje mer presis – måte; russernes rolle i nedkjempingen av Napoleon er undervurdert. I det minste har vi i Vesten en tendens til å undervurdere den.

De russiske styrkenes innsats har gjerne blitt inkorporert i en mer generell fremstilling av hvordan de allierte troppene kjempet mot franskmennene, og om noen har blitt gitt spesiell oppmerksomhet har det som regel vært den reformerte prøyssiske hæren. Brorparten av kildematerialet har gjerne vært fransk, og fokuset på russerne har vært svært fiksert på året 1812.

Men nå kommer Dominic Lieven (hvem ellers?) med en ny bok som tar mål av seg å endre perspektivet på den russiske innsatsen i kampene mot Napoleon også utover Russlandsfelttoget i 1812. “Russia Against Napoleon: The Battle for Europe, 1807 to 1814″ presenteres slik av forlaget:

This book tells the story of one of the most astonishing dramas in Europe’s history. In the summer of 1812 after years of uneasy peace, Napoleon, the master of almost the whole continent, marched into Russia with the largest army ever assembled, confident that he would sweep everything before him. Less than two years later the Russian army was itself marching into Paris and Napoleon’s empire lay in ruins.

Professor Charles Esdaile anmelder boka i Literary Review, og er full av godord. Men først bruker Esdaile litt spalteplass på å påpeke unnlatelsessyndene jeg har nevnt. Han summerer opp den russiske rollen i krigene og maktspillet slik:

… from 1805 onwards Russia was a key player – indeed, in some respects the key player – in the international relations of Napoleonic Europe; the campaign of 1812 was not just an episode of positively epic dimensions, but also a moment of seminal importance in the history of modern Russia, the echoes of which continued to reverberate throughout the life of the USSR, if not beyond; and finally in the bloody battles of 1813-14 it was Russian troops who made up the largest part of the Allied armies and, arguably at least, Russian leadership that ensured the overthrow of Napoleon.

Esdaile trekker fram hvordan Lieven understreker tsar Alexanders aktive rolle i byggingen av alliansen mot Napoleon, og hva slags strategiske mål den skulle ta sikte på (uthevelsene er mine):

Particularly in 1813-14, ‘war, war’ was at all times accompanied by ‘jaw, jaw’, as the growing number of members of the Allied coalition jostled for position with one another and gradually elaborated a common position in respect of Napoleon (a process that, in testimony to the immense differences that bedevilled the anti-Napoleonic camp, was not completed until March 1814). In this respect, Lieven places great weight on the efforts of Alexander himself. Having already been the heart and soul of Russian resistance in 1812 and, according to the author at least, a leading influence in the great victory of Leipzig, the tsar struggled to ensure that the Allies aimed at nothing less than the overthrow of Napoleon. In this, of course, he was not alone (Britain’s Lord Castlereagh was a strong exponent of the same policy), but, as Lieven points out, it is almost certainly the case that, without the Tsar’s commitment to war to the death, Napoleon could well have been left on the throne of France in 1814, thereby rendering null and void all the slaughter and suffering of the previous two years.

Men hvordan maktet den russiske hæren å slå så effektivt tilbake utenfor eget hjemland og ekstreme vinterlige forhold? Var ikke den russiske hæren et sørgelig umoderne skue?

… what about the much touted idea that Russian soldiers were simply too stupid to run away? As might be expected, Lieven does not dignify such claims with a direct response, but instead we hear a great deal about the internal organisation of the Russian regiment. Utterly isolated from civilian society, Russian soldiers evolved in a very close-knit world of their own, and this imbued them with immense loyalty to one another; it was this loyalty that sustained them in such dramatic fashion on the battlefields of Borodino and Leipzig.

This leads to the central message of Lieven’s work. For him, the Russian army of the late eighteenth and early nineteenth centuries was clearly a force of great strength and versatility that was more than capable of meeting the challenges posed by the French Revolution and Napoleon without having to engage in fundamental change. And, as with the Russian army, so with the whole of the Russian state. Far from being some ramshackle eastern despotism, this was in many ways a vibrant and forward-looking organism that possessed extraordinary resources and even offered a number of the advantages that are normally associated only with the French Revolution.

Bonustips: Se også intervjuene svenske Axess TV har gjort med Lieven.

“Det ryska imperiets kollaps”

Den brittiske historikern Dominique (sic) Lieven har ägnat sin forskning åt den ryska staten och det ryska imperiets tillväxt genom seklerna. I det här programmet tar han upp Rysslands säregna historiska öde att vara en stat som ligger i utkanten, först av det bysantinska imperiet, där Konstantinopel var centrum, och sedan av Europa, där stater som Frankrike och England var de imperiala stormakterna.

“Imperiernas historia”

Thomas Gür intervjuer Lieven om temaet imperier.

Mellan det förkristna Assyriska väldet och tjuguhundratalets Sovjetunionen har begreppet imperium getts vitt skilda innebörder.

Leave a Response »

 

Da helten ble et ekte individ søndag, okt 4 2009

Lesetips: I siste utgave av det svenske magasinet Axess har Pär Sandin en artikkel om hvordan den greske dramatradisjonens far – Homer (som muligens var mer enn én person) – skapte den invidualiserte helteskikkelsen (uthevelsene i fet skrift er mine):

De homeriska eposen har också ett innehåll som skiljer dem från den grekiska mytologiska berättartraditionen i allmänhet. De mest iögonfallande detaljerna, spänning och äventyr, ”action” och krigsskildring som i Iliaden, ”fantasy” som i Odysséen, gudar, monster och övernaturliga väsen, allt det förekommer i riklig mängd i alla grekiska sagor. Det som istället skiljer Homeros från mängden och gör honom till den främste var människoskildringen. Det var vad man ville höra: Hur var dessa människor, dessa hjältar som levde före oss, beskaffade? Vad var det för individer?

Intresset för det individuella och det mänskliga är en nyckel till själva den forngrekiska kulturen. Sokrates spekulerar i sitt försvarstal inför atenarna, som ville avrätta honom för gudlöshet, om ett paradisiskt liv efter döden (som ett gott alternativ till ett annat gott: den eviga, drömlösa sömnen). Är det då ro och njutning som hägrar? Nej, det är att få träffa de härliga döda! Att få skaka Homeros hand, det var paradiset för Sokrates: de andra är paradiset. Så när det ibland påstås att individen är något som uppfanns i Västeuropa på 1800-talet, är det felaktigt: individen uppfanns av Homeros. Odysseus och Akilles är de mest individuella av alla individer, och Helena, Ajas, Hektor, Paris, Agamemnon och Nestor är inte typer som man senare i Aristoteles klassicistiska tradition ville litteraturteoretisera bort korten, utan individer.

“Med Homeros blev hjälten individ”

Leave a Response »

 

Seiglivet latin fredag, okt 2 2009

Språk utvikler seg stadig. Slik var det selvfølgelig også før. Men i følge Kristin Føsker Hagemann, som idag skal forsvare doktorgradsavhandlingen sin, tok det lang tid før latin og spansk fjernet seg så mye fra hverandre at man kan snakke om to ulike språk.

Latin og spansk var neppe to ulike språk før Karl den stores reformer nådde Spania i 1080, melder Forskning.no, som har intervjuet Hagemann.

Senere i middelalderen, etter Karl den stores inntreden, vet man med sikkerhet at latin og romanske språk levde side om side, påpeker Hagemann. Men slik var det altså neppe i førkarolinsk tid.

2 Responses »

 

Lenins mislykkede erobringsforsøk tirsdag, sep 29 2009

 

Slutten på 1. verdenskrig var ikke ensbetydende med fred og stabilitet. Særlig ikke i Sentral- og Øst-Europa. Her hadde 3 imperier kollapset i kjølvannet av verdenskrigen (Tsar-Russland, dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn og keiserdømmet Tyskland), og flere nye nasjonalstater så dagens lys.

Men turbulensen fortsatte. Noe vi i Vest-Europa gjerne har en tendens til å glemme. Det gamle hegemoniet var vekk, men dermed meldte også nye territorielle krangler seg som en følge av ny(gamle) etniske og ideologiske konflikter, samt politiske ambisjoner blant de nye makthaverne.

Polen (som hadde gjenoppstått som selvstendig nasjon) ble blandet inn i ikke mindre enn 6 kriger med nabostatene. Det generelle maktvakuumet gjorde Øst-Europa til et område hvor man måtte slåss for å få anerkjent grensene som legitime. 

For polakkene var den aller farligste fienden arvtakeren til tsaren – det nye Sovjet-Russland. Og den aller mest desperate krigen ble utkjempet mot bolsjevikene i 1919-20.

For Lenin var det logisk å fortsette erobringen vestover - mot Polen, de andre nye statene i Øst-Europa og Tyskland. Det var ensbetydende med å “eksportere” kommunistisk styre. Det var en måte å spre verdensrevolusjonen på.

Og Polen så ut til å være moden for erobring. Særlig etter at landets styrker hadde mislyktes i fremstøtet med å frigjøre Ukraina våren 1920. Polakkene ble drevet på defensiven, og de var undertallige. Men i en djerv motoffensiv lyktes det polakkene å slå russerne tilbake.

Resultatet ble at Lenin måtte oppgi ekspansjonen, og istedet konsentrerte seg om “å bygge sosialismen i ett land”.

Polen skulle få to tiår med fred etter dette. Men som vi vet, russerne skulle komme tilbake, etter et velkjent tysk intermezzo. Stalin skulle realisere en god del av Lenins opprinnelige ambisjoner. Med grusom besluttsomhet.

Christopher Clark anmeldte Adam Zamoyskis “Warsaw 1920: Lenin’s Failed Conquest of Europe” i The Times i mars 2008:

European history has a habit of forgetting Poland. This is unfortunate, because the Poles have more than once played a crucial role in shaping Europe’s fortunes. In 1683, the Polish king Jan III Sobieski checked the Ottoman armies before the gates of Vienna, earning among the Turks the sobriquet “Lion of Lechistan”. And in 1920, as Adam Zamoyski relates in this elegant and fascinating book, it was Poland that checked the westward expansion of Bolshevik Russia.

The two sides were in many respects ill-matched: the Red Army was a determined and experienced fighting force, hardened by a cruel civil war against anti-Bolshevik forces. Russia’s manpower reserves dwarfed those of an exhausted post-war Poland ravaged by warfare, malnutrition and epidemic. The Polish army scarcely amounted to a cohesive force, consisting as it did of variously armed contingents that had served with the Germans, the Austrians and the Russians during the first world war, along with a colourful assembly of Lithuanian, Tatar, Cossack, German, Hungarian and Russian auxiliaries, not to mention a squadron of US volunteer pilots…

Leave a Response »

 

Korstog i kontekst torsdag, jul 9 2009

Sånn i forbifarten på en dag jeg har dårlig tid: Bjørn Are har kommentert mandagens artikkel i Klassekampen:

“Alltid korsfarernes skyld”

Leave a Response »

 

Ja, hvordan hadde Oswald Spengler det egentlig? tirsdag, mar 3 2009

Oswald Spengler (1880-1936) er kjent som mannen bak den dystre mursteinen Der Untergang des Abendlandes (“Aftenlandets undergang”, altså Europas undergang) fra 1918. Her utlegger han – på et snirklete tysk – hvordan sivilisasjoner gjennomgår et slags organisk livsløp. De fødes, lever og dør. 

Eller for å sitere fra artikkelen i nylig nettlanserte Store Norske Leksikon (forfattet av Lars Fredrik H. Svendsen):

Han mener at kulturformene gjennomløper de samme faser som levende vesener gjør: ungdom, blomstring og forfall. Den europeiske kulturs alder kan derfor fastslås ved å sammenligne samtidsfenomener med paralleller i f.eks. gresk kultur. Sammenligningen viser at Europa har nådd den tilstivnede sivilisasjonsfase og står foran undergangen.

Boka ble i sin tid en ganske usannsynlig bestselger, noe som sier litt om hvordan stemningen i samtiden var.

Grunnrisset i Spenglers tanker inspirerte for øvrig den britiske historikeren Arnold J. Toynbee i hans arbeid med 12-binds-verket A Study of History.

Spenglers sivilisasjonsteori (og Toynbees) er både pessimistisk og abstrakt, og har vært omdiskutert i flere tiår. Særlig fordi Spengler ikke akkurat var noen overbevist humanist. Han ble også noe nølende omfavnet av nazistene, før de fant ut at han var for pessimistisk og dessuten nektet å godta raseteoriene deres.

Men hvordan hadde Oswald det privat? Et hint: Ikke bare bra. Det kan man få innblikk i takket være dagboknotatene hans, som nylig er publisert. Og Per Lundin skriver om dette (samt noe om teorien hans) i siste utgave av Axess:

“En skugglik undergångsprofet”

Et megetsigende sitat:

Han berättar i notisform om sitt liv och konstaterar att han “avundas alla som lever”. Han har skrivit en doktorsavhandling om Herakleitos och ska snart bli världsberömd för sin undersökning av kulturernas och civilisationens grundvalar, men i det verkliga livet är han från början en främling som låtsas oberörd istället för att visa sin rädsla. När inte det går skyller han på sin eländiga huvudvärk – ett arv från modern, men också från Nietzsche – för att kunna dra sig undan alltför närgånget sällskap, särskilt från kvinnor som han under hela sitt liv verkar ha haft en närmast panisk skräck för att komma i nära förbindelse med. “Så snart de klär av sig” överfalls han av denna “fruktansvärda blygsel”.

Leave a Response »

 

Geografi er skjebne søndag, feb 8 2009

Det er finnes noe man kan kalle “dyphistorie”. Det er historien om de gigantiske, “tektoniske” fundamentene for all menneskelig aktivitet. Sett i dette perspektivet er alt vi foretar oss – krig, kunst, teknologi og religion – bare krusninger på overflaten. Den egentlige historien finner vi istedet innenfor klima, topografi, naturressurser og – kanskje viktigst av alt – geografi.

Dette er det ledende prinsippet for Barry Cunliffe, som er aktuell med boka “Europe Between the Oceans”. Cunliffe anvender den “dyphistoriske” tilnæringen når han beskriver vår verdensdels historie fra 9000 f.Kr.-1000 e.Kr.

Fra Benjamin Schwarz omtale i The Atlantic Monthly:

Cunliffe’s approach will jar readers accustomed to being informed of the epoch-making quality of every inauguration speech. Not for him “the events and personalities flitting on the surface” of conventional history. Rather, he focuses resolutely on the underlying forces—primarily geography and climate—that influenced societies, and specifically on the ways those forces shaped and constrained the “intricate social networks by means of which commodities were exchanged and ideas and beliefs were disseminated.” Cunliffe is intellectually indebted to Fernand Braudel and the Annales school of French economic and social historians, which emphasized largely static environmental influences and long-term historical continuity and regarded political events as little more than trivia. The Annales approach works better for the millennia Cunliffe examines, in which very, very few individuals can even be identified, than for the late Middle Ages and the Renaissance, the periods Braudel assessed.

Geography forms the essential basis of Cunliffe’s history. The waters encircling Europe, the transpeninsular rivers that penetrated it, and its topography, currents, tides, and seasonal wind patterns all determined millennia-old sailing routes, and thus the goods and beliefs transported along them.

En velkjent beskrivelse av Europa har vært at det er “en halvøy bygd opp av halvøyer”. En kjapp titt på kartet illustrerer poenget. Her skiller Europa seg fra andre verdensdeler, og da særlig Afrika. Lille Europa har faktisk lengre kystlinje enn digre Afrika. Konsekvensene av denne geografien er ikke noe å kimse av. Selv i det indre av kontinentet har det vært relativt kort vei ut til kysten (i motsetning til Afrika, der avstandene generelt er enorme). Det er viktig for transport og handel. De store vannførende transportårene som går gjennom det indre av Europa (Rhinen, Donau, de russiske elvene) har også bidratt sterkt til gode kommunikasjonslinjer.

Det er en gammel og velkommentert lærdom: Fjellkjeder og ørken gjør kontakt vanskelig, mens vann har motsatt effekt. Det er enklere å transportere stor tonnasje over havet enn via landveien. Men Europa har hatt en relativ fordel også østover – der steppene tar over: 

His archaeological and topographic analysis shows how for thousands of years the steppe lands linked central Asia to the Great Hungarian Plain, thus providing “easy access” from China to the Atlantic Ocean. 

Alle disse kontaktpunktene og kommunikasjonslinjene har hatt avgjørende dyphistoriske konsekvenser for Europa:

… its focus on what Braudel called the longue durée will jolt the temporally complacent (and aren’t we all?), just as its bracingly materialist approach—which leads to the inescapable conclusion that trade has always laid the foundation for the exchange of ideas and beliefs, indeed for most cultural transformations…

Alle som har lest Jared Diamond “Guns, Germs and Steel” kjenner til flere aspekter av dette dyphistoriske perspektivet. Ikke minst har det vært en fordel for Europa at kontinentet har hatt et jordbruksvennlig klima. Selvsagt sammen med Asia. Hovedpoenget i Diamonds bok er jo å forklare de dypereliggende geografiske, klimamessige, topografiske og ressursmessige årsakene til at det er Eurasia som har dominert verdenshistorien – og ikke Afrika og Amerika.

Eller som Wikipedia oppsummerer teorien:

Diamond argues that: the gaps in power and technology between human societies originate in environmental differences amplified by various positive feedback loops; and that, if cultural or genetic differences have favored Eurasians (for example Chinese centralized government, or improved disease resistance among Eurasians), it is only so because of the influence of geography.

“Guns, Germs and Steel” har allerede fått klassikerstatus, og et overblikk over anmeldelsene av Cunliffes bok peker i retning at den også vil få det. 

Ann Talbot skriver blant annet følgende på World Socialist Web Site (jeg har uthevet passasjer i teksten som bringer nye poenger på bane):

 In a period where history is often studied in the form of short, disconnected snippets, Cunliffe’s book is invaluable in providing some context for more detailed histories. The reader is given an overview of the flow of European history through an extended period of time and a wide geographical area.

(…)

He describes Europe as a subcontinental peninsula with a wide variety of natural environments, within which human populations could develop many different subsistence strategies. “In no equivalent area of the Earth’s surface,” he writes, “is it possible to find so many different eco-zones so closely packed together.”

Despite this ecological diversity, Cunliffe emphasises the integrated character of Europe and its connections to other regions. “One of the greatest natural attributes of the European peninsula,” he writes, “is the Middle European Corridor leading from the Atlantic to the Black Sea. An enterprising traveller could have made the journey along it comfortably in six months.”

This route, running along the Danube through the Iron Gates to Vienna, was to have a crucial role in linking East and West. The Corridor led to the river’s source in the Black Forest, barely 70 kilometres from the source of the Rhine which, along with the rivers Moselle, Seine, Saône and Loire, provides the Western portion of this route linking the Black Sea to the Atlantic. To the east of this Middle European Corridor is the grassland steppe reaching to Mongolia. The points at which the major European rivers crossed this route from north to south formed foci of trade and culture which were further bound together those maritime routes along the intensely indented coast of the European peninsula.

(…)

Cunliffe identifies two persistent themes that run through his account of Europe. One is the mobility of populations and the other is the interconnection of one area with another. “Large-scale mobility,” he writes, “persistent at times, sporadic at others, was a feature of early Europe; and so it remains.”

(…)

Cunliffe’s focus is on population, the development of craft technology, agriculture and trade. As such, Between the Oceans provides a thoroughly up to date account of the productive forces of European societies prior to the medieval period. The value of this approach cannot be stressed enough. It is a robustly materialist approach to history that has no time for postmodern theorising. There is no fashionable phrase mongering here.

I History Today skriver Richard Hodges blant annet følgende – som peker på forskjellen mellom Europa og Kina/Japan innenfor den eurasiatiske sonen:

Its argument is that while Europe is in world terms a relatively minor peninsula attached to the Eurasian land mass, it came to dominate the world during the course of the second millennium AD. ‘China and Japan’, he notes dismissively, ‘worked hard to retain their remoteness.’ The central theme is that Europeans prospered because they were favourably situated facing many seas. The encircling oceans and the great trans-peninsular rivers connecting regions of natural resources encouraged a mobility – ‘an innate restless energy’ – and networks of interaction which formed the platform for the inexorable transformation of Europe from the Last Glacial Maximum around 9000 BC until the formation of the nation states in the wake of the Viking raids around AD 1000.

Timothy Darvill i Times Higher Education:

Environmental considerations such as the influence of rivers, coasts and mountain ranges, and the spread of natural resources, feature strongly in Cunliffe’s interpretations, along with population growth and the movement of people between areas. His main driver of social change revolves around the creation and maintenance of social networks that provided contexts for contact and exchange within and between communities. It is an interesting idea that works well here at the general level and deserves further elaboration. Moreover, it provides further evidence that archaeologists are now focusing on writing archaeology at the grand scale rather than trying to use evidence to reach those parts of our past that history, sociology and anthropology never quite satisfy.

James Fenton i The Times har også anmeldt boka med positive fortegn.

Avslutningsvis en kort kommentar: Det dyphistoriske perspektivet er viktig og interessant. Og det bør få mer plass i det offentlige ordskiftet enn det har idag. Men det bør balanseres av et mer personfokusert perspektiv, om det ikke skal anta preg av repressiv determinisme.

Hodges avslutter anmeldelsen i History Today slik:

… we surely now know that Europeans were always mobile and indeed daring, but we still need to grasp why they were restless. 

Det er fristende å svare “fordi de kunne være det”, men det er å bagatellisere at initiativet faktisk ble tatt – gang på gang. Folk har tross alt valgmuligheter innenfor de rammene som er satt. Selv om geografi er skjebne, er det ikke den eneste skjebnen vi forholder oss til.

Vi bør ikke underkjenne at mennesket også er en aktiv kraft i historien, helt ned på individnivå. Jeg har tidligere skrevet om dette: “Helten som forsvant”.

Med begge perspektivene på plass blir vi ikke altfor enøyde.

Leave a Response »

 

Fjorårets bok torsdag, jan 8 2009

Av alle historiebøkene undertegnede pløyde igjennom i løpet av 2008 (et sted mellom 12-20, jeg finteller ikke), som også ble utgitt ifjor, er det én som i særlig grad utmerker seg: John Darwins “After Tamerlane” (som jeg noterte meg utgivelsen av i april).

Den har nesten alt som en god historiefaglig utgivelse skal ha: Den er godt og konstruktivt formulert, grundig researchet (finnes det noe godt norsk ord for dette?) og fremmer interessante perspektiver. Det den mangler er det personlige fokuset. Mange vil nok synes dette er en tørr og faktatung bok. Den er definitivt ikke skrevet etter malen til Anthony Beevor og liknende. Men for de av oss som trives med klart formulerte argumentasjonsrekker vedrørende store prosesser, er dette gefundes fressen. Riktignok har jeg støtt på Darwins hovedperspektiv hos andre historikere tidligere, men dette er første gang jeg har lest en bok som så fullstendig konsentrerer seg om dynamikken i det globale maktspillet etter 1400. Her skal det dog innrømmes at undertegnede er spesielt opptatt av dette temaet. Men vet du hva? Det er faktisk lov!

Noe mer detaljert – la meg sitere fra Maya Jasanoffs anmeldelse i The Guardian:

It may seem natural to trace the origins of current globalisation back to the history of European imperialism. The trouble is that this is not very accurate. In After Tamerlane, the Oxford historian John Darwin proposes a different version of how the world took on its present contours. Chronicling the history of empires since Tamerlane’s death, Darwin argues that the course of world history has been a fitful, complex process of competitive empire-building – driven as much by forces outside Europe, particularly Asia, as it has been by western ambitions.

Eller som John Gray oppsummerer poenget i sin anmeldelse i Literary Review:

There was nothing foreordained about Europe’s rise or its fall, nor were its empires different in kind from those of other times and places. The view that empire is ‘the original sin of European peoples, who corrupted an innocent word’ is a commonplace in the developing world and in the United States; but, as Darwin points out, the true origins of empire are to be found in processes of exchange and the accumulation of power that are practically universal.

Kort sagt; verdenshistorien etter 1400 er ikke den entydige fortellingen om The Rise of the West som man kan forledes til å tro. Og som mange – både de som dyrker og hater vestlig imperialisme – intenst holder fast ved. Andre aktører var (nesten like lenge) i like stor grad med på å forme rammene. Og som Darwin dokumenterer i “After Tamerlane”; det var ikke før nærmere midten av 1800-tallet at det sto klart at Vesten ville bli dominerende. Kampen om hegemoniet var langt jevnere og uavklart fram til den industrielle revolusjonen meldte seg med full tyngde.

Feilen som ofte blir begått når man studerer fortiden, er at vi med vårt tilbakeskuende, “altvitende” perspektiv vet hvor historien vil ende. Dermed fester blikket seg fort ved tendenser vi vet vil vokse seg dominerende på et senere tidspunkt. Vi forstørrer disse tendensene langt utover den rollen de faktisk spilte i samtiden.  Samtidig som vi forminsker og forkaster andre tendenser vi vet vil tape i lengden. Dermed ender vi opp med et dobbelt fortegnet bilde av fortiden.

Darwin brilliantly delineates a “global pattern” of imperial “competition, collaboration and coexistence”, in which Middle Eastern and Asian empires remained important players. Indeed, seen on this transcontinental canvas, “the case could be made that the real story in Asia” since 1750 “was one of Asian persistence and not of Asian defeat”, skriver Jasanoff i sin anmeldelse.

Tim Blanning følger opp i The Telegraph:

Contrary to received wisdom, it was not the oceanic discoveries of the 15th and 16th centuries that led to Europe’s global domination, for their effects were both patchy and long delayed. Among other things, Darwin reminds us that Columbus’s sailing times were not bettered for 150 years, that European colonists were thin on the ground for the best part of three centuries and that vast tracts of the colonial world remained unexplored (until c 1700 it was thought that California was a huge island, for example).

This was less an inexorable surge than a series of unplanned staccato lurches. For more than a century, between the 1620s and the 1740s, European expansion faltered altogether, while the Asiatic empires in Turkey, Persia, India and the Far East repeatedly demonstrated immense vitality.

(…)

The crucial ‘Eurasian Revolution’ did not begin until the second half of the 18th century, by which time the main protagonists were the British. By taking control of Bengal, they began the subjugation of the whole subcontinent. They were helped by the Russian seizure of the Crimea in 1783, which opened up the Ottoman Empire ‘like an oyster’.

(…)

It was only after 1815 that a ‘great divergence’ began, fuelled by industrialisation. For the first time the Asiatic economies found themselves hopelessly outpointed…

Som Darwins historikerkollega Felipe Fernández-Armesto har skrevet: “Det europeiske hegemoniet var reelt, men kortvarig”. Og selv etter at de (internt konkurrende) europeiske maktene definitivt overtok initiativet var utviklingen preget av flere “men”:

Yet just as empires were being created on which the sun never set, problems were accumulating. As Darwin shows in a particularly illuminating chapter, European control of the globe was always shot through with exceptions and anomalies.

In their different ways, the Turks, Persians, Chinese and Japanese all managed to devise successful strategies of resistance. China may have been humiliated repeatedly by the Europeans, but its actual frontiers today are much the same as they were two centuries ago. Ironically, India succumbed so completely just because it was so advanced.

Det er en fascinerende historie. Og detaljene finner du selvfølgelig Darwins bok. I tillegg til flere andre poenger som ikke er omtalt her. Dette er med andre ord en anbefaling av “After Tamerlane”, om du skulle være i tvil. Den fortjener å bli lest, selv om den ikke kan skilte med det narrative drivet til Beevor.

APROPOS (14/1):

Axess TV har gjort et intervju med Dominic Lieven i sin Global Axess-serie. Der snakkes det også om imperier.

Leave a Response »

 

Hjemme hos H. R. Giger mandag, des 22 2008

(Siden Bjørn Are spør så pent og genuint interessert, resirkulerer jeg følgende. Selv om dette også er litt på siden av hva Nekropolis egentlig skal handle om.)

Høsten 2002 var jeg i Sveits på reportasjetur. Alpelandet gir jo gjerne assosiasjoner i retning velstriglete mennesker og tog som går pinlig nøyaktig. Og det stemmer. Men jeg brukte også noe av tiden i selskap med et par sveitsere som absolutt fortjener betegnelsen eksentrisk.

H. R. Giger, eller Hans Ruedi Giger som er hans hele og fulle navn, er mest kjent som mannen som skapte monsteret i filmen Alien. Men han kan også se tilbake på en lang karriere som kunstner og designer. Alltid med motiver som kretser rundt død, pine og forråtnelse. Gjerne i kombinasjon med teknologi og erotikk. Denne grossisten i marerittvisjoner er blitt kalt “det 20. århundres Breugel”.

Etter en lengre ordveksling mellom undertegnede og Gigers agent fikk vi i stand en intervjuavtale. Og vel framme i Zürich dro fotografen og jeg til oppgitt adresse. Da taxien stoppet var jeg overbevist om at vi hadde kjørt feil. Boligen så mest av alt ut som et kondemnert hus, som kanskje var overtatt av narkomane. Store mengder skrot lå stablet opp langs veggene, og hagen var en veritabel jungel. Men så fikk jeg øye på overvåkingskameraet. Giger har vært innblandet i flere skyteepisoder, og ved én anledning brøt en bevæpnet, sinnsforvirret mann seg inn i huset hans. Slikt setter forståelig nok spor. Og motiverer montering av kameraer på utsiden av huset.

Vi ringte på, og døren åpnet seg. Et stk. barbeint marerittkunstner inviterte oss inn.

Og med det, over til noen smakebiter fra reportasjen – i presens:

-Det er her ute jeg jobber nå for tiden, sier Hans Ruedi Giger og peker.

Vi er på omvisning i hagen hans. Det dreier seg om et tøylesløst grøntareal som neppe kan ha sett snurten av en hagesaks de siste 15 årene. Men tog har det sett. Giger har nemlig spøkelsestogdilla, og har bygget seg en enkeltsporet jernbane i hjemmet. Den går gjennom hagen, med start og stopp inne i huset. Underveis passerer banen et assortert utvalg av Gigers fantasifigurer, som ligger på lur overalt i både hage og hus. Noen togtur blir det imidlertid ikke på oss idag.

-Toget sporer så lett av når det har regnet, forklarer han unnskyldende.

Ergo foregår omvisning til fots. Giger viser oss hagens sentralpunkt, hvor han har bygd en diger fontene omkranset av hans egen tolkning av zodiakfigurene. Han skrur på vannet, og det skummer noe voldsomt.

-Det er på grunn av algene, sier han. –Jeg har vært plaget med alger i fontenen, derfor har jeg
måttet putte oppi en væske som lager veldig mye skum. Men fontenen er finere når den ikke skummer sånn.

Vi følger ham hakk i hæl, for ikke å miste ham av syne. Så tett er buskaset. Inni det grønne sitter kjente og ukjente fabeldyr. Eller metalliske kvinnefigurer på over 2 meter. Et like stort Alienmonster ligger og slapper av på et bord. Opplevelsen kan best sammenliknes med å vandre omkring i en temperert urskog, tett befolket med bisarre skapninger som iaktar deg på kloss hold.

Så slår vi oss ned innendørs, i H. R. Gigers alt annet enn ordinære hjem. Hovedpersonen inntar beskjedent en pinnestol. Han insisterer på at jeg skal ta plass i “tronstolen”, en svart Harkonnenstol (et design utviklet til David Lynch-filmen Dune) med en krone av 3 hodeskaller. Høstmørket har begynt å gjøre seg gjeldende utendørs, og her sitter vi i skumringen, hjemme hos mannen som har gjort det marerittaktige og morbide til sitt varemerke. Mer passende kan det vel ikke bli.

Allerede som gutt laget Hans Ruedi sitt eget spøkelsestog i en skummel korridor. Hit inviterte han jevngamle jenter, som mot betaling lot seg utsette for Gigers tidligste forsøk på å skape skremmende visjoner.

Faren var farmasøyt, noe som gjorde at sønnen tidlig stiftet bekjentskap med livets eklere sider. Enten det dreide seg om blodigler brukt til årelating eller levninger av døde mennesker.

-Da jeg var omtrent 5 år gammel, kom far en dag hjem med et menneskekranium. Den tok jeg, for dét var noe for seg selv, forteller han. (Hodeskallen står for øvrig plassert i bokhyllen, ved siden av Oscar-statuetten han vant for designarbeidet på Alien.) -Min interesse for bein begynte tidlig, legger han til.

Apotekersønnen fra Chur valgte å utdanne seg til interiørarkitekt og industridesigner. Men allerede under studiene ble det åpenbart for alle at unge herr Giger ikke var som alle andre. Han utviklet sin egen, bisarre stil: “Biomekanikk”, kalte han den. Her ble biologiske, organiske elementer fusjonert med mekanikk og teknologi. Noen vil kanskje få assosiajoner til cyborger; halvt menneske, halvt maskin. Men i Gigers verker dukket det alltid opp et mareritt eller to også, gjerne med et sensuelt eller erotisk fortegn.

-Jeg skapte det jeg ikke kunne finne noe annet sted, kommenterer han. –Men jeg har alltid vært svært inspirert av blant annet jugendstilen. Jeg liker elegante former.

Etter å ha fullført eksamen i 1965, fikk han jobb som designer av kontormøbler. Dog uten å få utløp for sine originale ideer. Derfor var det naturlig at den unge originalen, så fort han kunne, ble fri kunstner istedet. Det store spranget fant sted i 1968. Takket være sine airbrushmalerier ble han et mye omtalt, men kontroversielt, tilskudd til den sveitsiske kunstscenen. Verkene hans gjorde folk usikre.

Som da han ble stoppet av nederlandske tollere. De ville ikke la ham passere før de fikk bekreftet at maleriene hans ikke var fotografier. De var nemlig så intenst detaljrike at de fikk et semifotografisk preg. Og med denne mannens morbide motivvalg tatt i betraktning, er det kanskje ikke så rart tollerne mente de burde undersøke saken nærmere? Men som Giger selv sier:

-Hvor i all verden var det de trodde jeg hadde vært med kameraet mitt? I Helvete?

De siste 10-15 årene har Giger latt airbrushen ligge. Han har i stedet konsentrert seg om skulpturer. Og han har vendt tilbake til utgangspunktet; design og interiørarkitektur. Denne gangen uten kreative begrensninger.

-Hvorfor sluttet du å male?

-Det er så mye jobb med maleriene. Og arbeidet gir deg stiv rygg. Dessuten gikk jeg lei. Jeg hadde holdt på med airbrushen i 20 år. Nå ser jeg flere muligheter ved å jobbe tredimensjonalt. Du kommer nærmere virkeligheten på den måten. Og ulik lyssetting åpner opp for variasjon av hvordan en gjenstand presenteres.

-Hva med møblene? Er de laget for en spesiell lyssetting?

-Mine møbler er laget for mørke lokaler, svarer Giger.

Selvfølgelig.

For tiden er han opptatt med å utvide muséet sitt i Gruyères, Sveits, med en egen bar. Her vil det bli mulig å plassere legemet i diverse stolmodeller, blant annet noen nye, betongstøpte Harkonnenstoler. Baren er Gigers siste store designprosjekt, og er ment å bli prototypen for alle eventuelle Gigerbarer rundt om i verden.

-Jeg har alltid likt stemningen i en kirke, så jeg håper baren i Gruyères vil få noe av den samme sakrale atmosfæren, sier han.

Utfordringen har vært å smelte Gigers særpregede arkitektoniske ideer inn i den eksisterende slottsarkitekturen, som er 400 år gammel. Selve barrommet vil bli dominert av betong og fiberglass, og målsettingen er å la en steinaktig gråtone dominere fargemessig. Rommet er 7 ganger 10 meter, og 4 meter under taket. Taket vil for øvrig bli dominert av en hvelving som minner om en gigantisk ryggsøyle. Gulvet skal dekkes med mønstrete plater i betong.

-Hvorfor vil du bruke så tungt materiale?

-Jeg vil gjøre den troverdig. Det er derfor, svarer han snusfornufig. –Og denne baren er den som vil bli mest “meg”.

Når baren åpner, vil den romme 70 glade gjester, og være den perfekte “Gigeromgivelse”, håper opphavsmannen.

Dette er for øvrig kulminasjonen av en designprosess som egentlig begynte allerede i 1987, med ideen om den aller første Gigerbaren, i Tokyo.

-Gigerbaren i Tokyo ble faktisk laget mot min vilje, forteller han.

–Mens jeg var i byen, ble jeg bedt om å komme med et ønske. Helt spontant svarte jeg at jeg drømte om en Gigerbar.

Og enda mer spontant ble realiseringen iverksatt. Til tross for at de ytterst spesifike japanske bygnings- og brannforskriftene holdt på å drive Giger til vanvidd, kunne verdens første Gigerbar åpne dørene i 1988, men da hadde han selv forlatt prosjektet. Baren ble forsåvidt en suksess (selv om bare bruddstykker av originalideen ble realisert), men på uventet vis. Gigerbaren viste seg nemlig å bli et yndet tilholdssted for yakuzaen, den japanske mafiaen, og etter at baren ble åsted for et drap forsvant gjestene. Giger aner ikke, men tror den japanske baren sannsynligvis ikke lenger eksisterer.

I 1992 åpnet den andre, og fremdeles eksisterende, Gigerbaren, i Chur. Denne gangen fikk han beholde mye mer av kontrollen med interiørdesign og arkitektur. Ved denne anledningen utviklet han konsepter for alt fra speil, vegglamper og kleshengere, til selve bardisken, inngangsdøren og bord. Det hele tok 2 år. Denne baren domineres av svart polyester.

Likevel, det er baren i Gruyères som kommer til å bli den mest spektakulære og gjennomførte, blir vi lovet. Denne gangen skal det ikke spares på eller kompromisses om noe. (For ordens skyld; dette var i 2002. Baren er ferdig nå.)

Film har selvfølgelig også spilt en stor rolle i Gigers karriere. Han har levert monsterdesign til både Alien, Poltergeist og Species, for å nevne noe. Men det er så godt som umulig å få ham til å si noe om Alien. Årsaken er at den i utgangspunktet sky og ordknappe sveitseren er blitt utsatt for et evigvarende stormløp fra verdenspressen siden premieren i 1979. Allerede første året utviklet Giger det han omtaler som “Alien Interrogation Allergy”, eller “allergi mot Alien-avhør”.

Det eneste vi får ut av ham er: -Jeg likte den første filmen.

Og følgende kommentar:

-Jeg fikk en Oscar, men det var negativt for mitt virke som kunstner. Jeg ble gjort til kjendis. Og alltid senere, når jeg holdt utstilling, dukket pressen opp med alle disse Alien-spørsmålene, sukker han.

Når vi forsøker å komme med et oppfølgingsspørsmål, blir han helt stum. Giger går rett og slett til intervjustreik. Vi tar signalet. Allergien brer seg.

Giger-museet, som holder til i slottet St. Germain i Gruyères, byr på en storstilt utstilling av sveitserens malerier, skulpturer, filmdesign og møbler. I tillegg arrangeres det stadig tilleggutstillinger med hans egne favorittkunstnere.

Den påbegynte Gigerbaren ligger vis-a-vis inngangspartiet til slottet. Giger har også andre utbyggingsplaner for muséet: Han vil – selvfølgelig – lage en jernbane, som skal gå gjennom deler av muséet. På den måten skal publikum få oppleve kunsten som en serie tablåer, i beste spøkelsestog-tradisjon.

EPILOG:

Det kommer ikke fram i intervjuet, men boligen til Giger var kolossalt rotete også innendørs. Mye fordi han oppbevarte malerier, bøker osv. i digre stabler opp etter samtlige vegger. Men også fordi han åpenbart ikke likte å rydde. Blant annet sto gamle middagstallerkner ensomme og forlatt rundt omkring.

På et tidspunkt i samtalen stoppet han opp på grunn av noen lyder: -Det er rottene, sukket han.

Undertegnede forsøkte å følge opp diplomatisk: -Er det et stort problem med rotter i Zürich?

Hvorpå mannen svarer kontant: -Nei. Bare hos meg.

Giger forklarte at katten hans hadde dødd, og at rottene derfor ikke lenger ble holdt i sjakk. Skjønt, mitt inntrykk var at han nok ville trengt en tropp med elitekatter for å holde orden i kaoset.

Han var ganske sliten da vi var der. Med jevne mellomrom sukket han og ga uttrykk for nettopp det. Men seansen var hyggelig. Og vi fikk med oss signerte bøker. Så det var en fin tur.

5 Responses »

 

Myten Meinhof søndag, nov 16 2008

For tiden går filmen “The Baader Meinhof Complex” på kino. Dette aktualiserer – nok en gang – populærkulturens evne til å mytologisere historiske personer. Jeg har ikke fått sett filmen ennå, så den skal vi la ligge. Men det kan uansett være greit å tipse om Per Landins kronikk i Dagens Nyheter: “Myternas Meinhof”.

Han har pløyd igjennom noen tyske bøker – blant annet en skrevet av Meinhofs datter, Bettina Röhl - som tar tak i sider ved terroristgruppen som sjelden bringes på bane, ei heller i filmen. Dette er kontakten med Stasi og DDR.

Ikke at dette er ny informasjon. Men det har vært feid under teppet:

Redan hennes far Klaus Rainer Röhl skrev om detta i sin bok “Fünf Finger sind keine Faust” från 1974. Den gången, långt före Berlinmurens fall och DDR:s sammanbrott, var det få som tog honom på allvar. Rätt snabbt utmönstrades renegaten på känt manér som förrädare ur det offentliga samtalet. Ingen behövde bry sig om hans uppgifter om hur omfattande det östtyska mullvadsarbetet i Västtyskland var eller hade varit, exempelvis att DDR och även ungdomsorganisationens dåvarande chef Erich Honecker från första början medfinansierade Klaus Rainer Röhls västtyska vänstertidning Konkret.

Från 1957 och fram till sextio­talets mitt fick han och hustrun Ulrike Meinhof fyrtiotusen D-mark per nummer föra att stärka den revolutionära kampviljan bland västtyska ungdomar. Inte bara Ulrike Meinhof skrev i Konkret, utan även många av Västtysklands främsta intellektuella som Hans Magnus Enzensberger, Günter Wallraff och Sebastian Haffner. Samröret med DDR måste i efterhand ha varit besvärande även för dem.

Bettina Röhl beskriver hur hennes föräldrar delvis med östtyska pengar – en mindre förmögenhet på den tiden – kunde köpa en patriciervilla i Hamburg och anordna garden partyn för dåtidens radikala innekretsar. Hon berättar hur paret åkte taxi till regelbundna konspirativa visiter i Östberlin; hur de där hyllades som frihetshjältar och utspisades med ryska kaviar och krimsekt och hur det samtidigt var deras skyldighet att i tidskriften driva en prosovjetisk linje med udden riktad mot klassförrädaren Västtyskland och USA-imperialismen.

Hon kunde ha tillagt att Ulrike Meinhof redan 1970, strax innan hon försvann till ett palestinskt utbildningsläger, som den första inom Röda arméfraktionen tog personlig kontakt med Stasi för att – förmodar statsvetaren Tobias Wunschik – undersöka möjligheten att använda DDR som bas för attentat mot mål i Västtyskland. Hon kunde också ha nämnt att åtskilliga medlemmar i RAF gick under jorden i DDR, där de fick en ny identitet och deltog i olika politiska och militära utbildningar.

Man skulle tycka att dessa förhållanden skulle ha påverkat helhetsbilden av den antifascistiska motståndskvinnan, men så är det knappast. I Ditfurths bok spelar de ingen framträdande roll. Inte heller i den påkostade filmen “The Baader Meinhof Complex” finns den östtyska kopplingen med…

Men nå er det iallfall påpekt.

One Response »