Antikken and Europa and Kulturhistorie and Oldtiden 7:40 pm
Dagbladet melder - via AP - at astronomer og litteraturvitere sammen (snakk om tverrfaglig konstellasjon) har datert Odyssevs hjemkomst, og påfølgende oppgjør med svinepelsene som hadde okkupert hjemmet hans og siklet på kona, Penelope.
Datoen skal ha vært 16. april 1178 f.Kr.
En kortfattet innføring i legenden om Odyssevs finner du selvsagt på Wikipedia.
1900-tallet and Asia and Europa 12:15 pm
30. juni er det 100 år siden den såkalte Tunguska-episoden. I History Channel-klippet over får du en kort presentasjon av hva som skjedde i det sentrale Sibir denne morgenen:
En gigantisk eksplosjon i atmosfæren - sannsynligvis i størrelsesorden 10-15 megatonn (med andre ord 1000 ganger kraftigere enn atombomben som ble sluppet over Hiroshima 37 år senere) - slo skogen flat i et område på 2150 kvadratkilometer (litt mer enn halve Østfold).
De atmosfæriske ettervirkningene lot seg merke over hele kloden. De nærmeste døgnene etter eksplosjonen var for eksempel nettene lyse nok til at folk i Storbritannia både kunne fotografere og lese uten kunstig lys.
På grunn av at episenteret lå så avsidesliggende til, kombinert med de politiske omveltningene i Russland som fulgte årene etter, var det ikke før i 1927 at en vitenskapelig ekspedisjon - under ledelse av Leonid Kulik - ankom åstedet. Til sin store overraskelse kunne han ikke finne noe krater etter hendelsen. Kulik hadde regnet med at eksplosjonen skyldtes et meteornedslag.
Dette har i ettertiden generert en hel haug med ulike teorier om hva som forårsaket Tunguska-episoden. Både UFOer, spinnville eksperimenter utført av Nikolai Tesla, antimaterie og sorte hull har vært lansert som forklaring. Ved siden av mer konvensjonelle teorier om en naturlig deuteriumeksplosjon fra en komet. Men den mest anerkjente forklaringen er at det dreier seg om en meteor(itt) som eksploderte i atmosfæren.
I juni i fjor gjorde imidlertid et team fra universitetet i Bologna funn i og ved innsjøen Cheko som kan tyde på at den kan være et krater etter eksplosjonen. Men den konklusjonen er ikke allment akseptert. Motstanderne peker på at avleiringer tyder på at innsjøen er minst 5000 år gammel.
Uansett hva det var: Hadde eksplosjonen funnet sted 4 timer og 47 minutter senere, ville den lagt den russiske hovedstaden på denne tiden - St.Petersburg/Petrograd - øde. Man kan saktens spekulere i hvilke storpolitiske konsekvenser det ville gitt seg, umiddelbart før 1. verdenskrig. Og legger man ytterligere til noen timer ser man at eksplosjonen kunne rammet norsk territorium.
Vi ligger for øvrig utsatt til også i framtiden, i følge enkelte forskere.
Les mer om Tunguska-episoden på Wikipedia.
Europa and Forhistorie and Reise and Storbritannia 3:15 pm
Det er alltid gledelig når store dagsaviser rydder plass til historisk stoff - selv om det bare er i nettutgaven. Dagbladets Astrid Meland har vært på Orknøyene, som byr på usedvanlig velholdte steinalderhus. Mange kjenner til Skara Brae, men Meland har også fått med seg Knap of Howar - sannsynligvis Nord-Europas eldste bolighus, med respektinngytende 5500 år på nakken.
Undertegnede har ennå til gode å besøke Orknøyene, men fikk masse bildemessig og anekdotemessig påfyll fra noen venner som var der for 2 år siden. Så stedet står på besøkslista.
Les Melands sak HER.
1800-tallet and 1900-tallet and Arabia and Asia and Europa and Forfattere and Kontrafaktisk 8:09 am
Den intellektuelle giganten Walter Laqueur har bedrevet litt kontrafaktisk historieskriving.
I “Disraelia: A Counterfactual History, 1848-2008″ byr han på et alternativt scenario for Midtøsten, hvor en jødisk stat blir etablert allerede på 1800-tallet. Under helt andre forutsetninger enn situasjonen var i 1948, over et større geografisk område og med et radikalt annerledes resultat - for regionen og staten selv. Dette er meget interessant lesning, slik kontrafaktisk historie ofte er. Men det ligger jo selvfølgelig i sakens natur at scenariet er omgitt av enkelte viktige “dersom”.
Som han selv skriver mot slutten:
… there is much reason to believe that this state, given a high birth rate, would have some sixty million inhabitants at the beginning of the 21st century. It would have advanced industries, leading the world in fields such as nuclear and computer technologies. It would be the fifth-largest oil producer in the world, economically reasonably healthy with a growth rate of 6-8 percent, competitive with Europe, America and even Asia.
(…)
Could such a state have come into being? Perhaps—assuming that the great anti-Semitic wave would have occurred in Europe eighty years earlier than it did, provided the Ottoman empire would have disintegrated eighty years earlier, and provided that the Jews of Europe would have read the signs of the times correctly, and under wise leadership would have followed a policy leading them to peaceful solutions.
But Hitler appeared on the scene only in the next century, and the Ottoman empire survived another eight decades. The Jews did not emigrate when it might have been possible, because there seemed no cogent reason to do so at the time. There is a world of difference between 1848 and 1948; what was possible a century earlier was no longer possible a hundred years later. Jewish assimilation was much more advanced; Arab nationalism had awakened.
One century could have been the difference between a strong and rich state, universally respected, and a small and relatively weak country, isolated, without important natural resources. There is a vast difference between a state of six million inhabitants and one with sixty, fortified by considerable oil fields and reserves. In terms of Realpolitik as well as moral legitimacy, six million are bad, an invitation to all kind of calamities; sixty million are beyond good and evil, other categories apply.
Les hele artikkelen HER.
1900-tallet and Europa and Film and Kvinnehistorie and Skamløs egenreklame 12:45 pm
En av årets julefilmer - og en av årets beste filmer - tar for seg situasjonen i Ceausescus Romania på 80-tallet. Og det handler om kvinneskjebner i “uløkka”.
Undertegnede har anmeldt Cristian Mungius Gullplamevinner “4 måneder, 3 uker og 2 dager” i denne ukas utgave av Ny Tid.
Les gjerne anmeldelsen: “Abort i Gullalderen”
Og med dét ønsker jeg alle sammen God Jul!
Antikken and Bøker and Europa and Forfattere and Imperier and Italia and Mytologisering and krig 11:17 am
Romerne kunne virkelig dette med å markere militære seirer. Vi har alle klare mentale bilder av triumftogene, fordi vi har sett dem iscenesatt på film, avbildet i kunstverk eller skildret i tekst - både fiksjonalisert og faktabasert.
Vi “vet” at et triumftog inneholdt følgende elementer: Triumfatoren - med rødfarget ansikt - står i en vogn trukket av fire hester, sammen med en slave som hvisker ham i øret: “Husk at du bare er et menneske.” Bak ham kommer en prosesjon av soldater, krigsbytte, krigsfanger og you name it. Og opptoget ender til slutt opp foran Jupitertempelet.
Men nå kommer historikeren Mary Beard på banen med en bok som stikker noen alvorlige hull på disse forestillingene.
Det er ikke det at romerne ikke arrangerte triumftog. De historiske kildene omtaler drøyt 300 av dem. Problemet med det etablerte bildet er imidlertid at det er en kompositt av flere forskjellige opptog.
Få av de “faste ingrediensene” i et triumftog - slik vi ser det for oss - er dokumentert ofte eller godt nok til å forsvare konklusjonen at de alltid inngikk. Dette gjelder alle punktene nevnt ovenfor, pluss enda noen til.
Og selv vår idé om hva som kvalifiserte noen til å fortjene et triumftog kan problematiseres, ifølge Beard.
Det tradisjonelle synet har gjerne antatt at det forelå strikte og veletablerte regler for slike arrangementer. Men Beard poengterer at det var mer enn et streif av opportunisme i praksisen. Kort sagt; mange ønsket seg et opptog.
Blant annet peker hun på at Cicero jobbet hardt og heftig - med ivrig lobbyvirksomhet blant senatorene - for å få seg et triumftog. Kvalifikasjonene? Han hadde hatt en underordnet offiserspost på en strekning av fronten i en krig mot parterne.
Til syvende og sist fikk ikke Cicero triumftoget sitt. Men forsøket var nok snarere typisk enn unikt, mener Beard. Og grunnen var selvfølgelig at et triumftog kunne brukes som politisk kapital.
Dessuten: Publikums oppfatning av et triumftog kunne være negativt. De kunne fatte sympati for krigsfangene - særlig dersom de var barn. Og krigsbyttet kunne få rykte på seg å være forfalskninger. Eller man kunne oppfatte hele toget som urettmessig selvgratulerende, på en desperat og ganske pinlig måte.
Mary Beard: “The Roman Triumph”, Harvard University.
1900-tallet and Amerika and Bøker and Europa and Filosofi and Forfattere and Frankrike and Kulturhistorie and Profiler and Vitenskapsmenn 6:21 pm
Fredag 30. november fyller den fransk-amerikanske kulturhistorikeren og kulturkritikeren Jacques Barzun 100 år. Nestoren jobber faktisk på sin 38. bok for tiden. Begrepet “still going strong” virker bortimot puslete i en slik sammenheng.
Barzun kan skilte med ekspertise innenfor blant annet fransk og tysk litteratur, musikk, utdannelse, spøkelseshistorier, detektivromaner, språk og etymologi. Skjønt, det helt sentrale (ville han selv sagt) er at kunnskap har sin egentlige opprinnelse i glad og ærlig nysgjerrighet. Dette er noe Barzun både vet godt og har skrevet godt om.
I siste utgave av The New Yorker blir han portrettert i anledning jubileet, og Arthur Krystal skriver blant annet følgende:
Barzun regards himself in many respects as an “amateur” (the Latin root, amator, means “lover”), someone who takes genuine pleasure in what he learns about. More than any other historian of the past four generations, Barzun has stood for the seemingly contradictory ideas of scholarly rigor and unaffected enthusiasm.
Barzuns magnus opus er mursteinen “From Dawn to Decadence” (2000), som omhandler den kulturelle utviklingen i Vesten fra cirka 1500 - da de ideene, motivene, særegenhetene og tendensene som utgjør Vestens kulturelle identitet begynte å spire for alvor - og fram til idag - hvor Barzun mener å kunne identifisere klare tegn på kulturell dekadanse.
Det er ikke uvanlig å sette året 1500 som et slags skille. Fra og med dette året bryter “den moderne tiden” fram. Barzun bruker også 1500 som startpunkt for vår moderne, vestlige sivilisasjon/kulturtradisjon, som altså adskiller seg fra den foregående middelalderske perioden. Og som han ser klare tegn på at vi nå befinner oss i sluttfasen av.
I årene før 1500 var det nemlig mer enn tydelig at middelalderkulturen var blitt dekadent. Det gamle systemet var råttent.
- When people accept futility and the absurd as normal, the culture is decadent, skriver Barzun om denne perioden. - A decadent culture offers opportunities chiefly to the satirist, and the turn of 15th century had a good many.
Det er imidlertid viktig å huske på at det eksisterte en europeisk kultur også før 1500, selv om den var kvalitativt annerledes. På samme måte vil det - selvfølgelig - eksistere en vestlig kultur også i framtiden, selv om den vil være kvalitativt annerledes. Hovedpoenget er at perioden fra 1500 til idag utkrystalliserer seg som en egen epoke.
I hvor stor grad det vil være en noenlunde myk overgang mellom den gamle og nye epoken er opp til oss. Og hva som kommer til å være den nye epokens dominerende trekk er det også vi som avgjør.
Prosessen kan foregå i slow motion. Det dekadente “fallet” trenger ikke bli fatalt. Men det fordrer at vi ikke forkaster fortiden. Og dersom framtiden skal få en sjanse til å bli like dynamisk som fortiden, bør vi heller ikke forkaste eller demonisere tradisjon(ene). Noen må fungere som “bibliotekarer” eller “munker”, selv om vi lever i dekadente tider. Noen må danne en motvekt mot en ensidig trang til å forkaste alt gammelt.
Boka ble en høyst uventet bestselger da den kom ut i 2000. Anmeldelsene var panegyriske. La meg bare kort sitere fra én av dem (Anne Fadiman, redaktør i The American Scholar):
“Jacques Barzun was born to write this book, but he could not possibly have written it when he was fifty. It is a masterwork that required a master: a man whose entire life has been spent acquiring the perspective that only wisdom, and not merely knowledge, can grant. Thank heaven he has lived long enough to complete a book no one else could even have begun.”
I artikkelen i The New Yorker kommer Krystal uunngåelig inn på “From Dawn to Decadence”:
Barzun’s declinist views about Western civilization are no secret. One reason that “From Dawn to Decadence,” an eight-hundred-page history of Western civilization from 1500 to the present, which he published at the age of ninety-two, was such an improbable best-seller (“the damnedest story you’ll ever read,” David Gates called it in Newsweek) was its contention that Western civilization is winding down, that “the forms of art as of life seem exhausted.” But, when Barzun insists that he sees “the end of the high creative energies at work since the Renaissance,” his tone is less that of someone appalled by what’s happening than of someone simply recording the ocean currents.
Den karakteristikken er helt korrekt. Alle som leser “From Dawn to Decadence” kan ikke unngå å bli slått av den stoiske roen og sakligheten Barzun legger for dagen - uansett tema - på hver eneste side.
I The New Criterion omtaler Jeffrey Hart verket på denne måten:
Here Barzun set out to trace in broad outline the evolution of art, science, religion, philosophy, and social thought during the last 500 years: “I hope to show that during this span the peoples of the West offered the world a set of ideas and institutions not found earlier or elsewhere.” He makes it clear that he celebrates these distinctive achievements. He believes that the West has pursued these characteristic purposes, carried them “to their utmost possibility,” and in so doing brought about decline and decadence. Barzun is a “cultural” historian because, in his narrative, intellectual developments are in the foreground, though his cultural tapestry is stitched onto a canvas of political, military, and economic history.
Når det gjelder dekadansen knytter Barzun dens fremvekst til “urkatastrofen i det 20. århundre”: 1. verdenskrig.
Barzun discerns a brilliant period of creativity around the turn of the twentieth century. Then came the catalyst that accelerated and intensified the tendencies leading to decadence: “The blow that hurled the modern world on its course of self-destruction was the Great War of 1914–1918.” A sense of futility and absurdity prevailed. Constructivism became destructivism. There resulted a collapse of manners and authority, anti-heroes and anti-art, the ridicule of anything established, the distortions of language and objects, the indifference to clear meaning, the violence to the human form, the return to primitive elements of sensation. “The root principle is ‘Expect nothing.’”
Selvfølgelig, enhver som har levd i 100 år, har også gjennomlevd ulike faser. Det gjelder like mye i akademia som andre steder.
Barzun returned to teaching the history of Western civilization just as it was coming under attack by various Continental theorists, whose repudiation of hierarchical structures and determinate meaning challenged everything that Barzun believed in. In the nineteen-seventies and eighties, Barzun became a symbol of the Old Guard, a mandarin scholar futilely defending the works of dead white males.
Barzuns syrlige kommentar (i “From Dawn to Decadence”) til denne kritikken er både vittig og drepende:
- Today, the whole Occidental canon is under attack by many people who find it out of tune, useless, although they could not readily say who is in it.
Etter milleniumsskiftet og utgivelsen av “From Dawn to Decadence” kan det se ut som om vinden har snudd. Jeg kan iallfall ikke huske å ha sett eller lest noen - som har lest Barzun, vel å merke - våge seg frempå med kompromissløs kritikk. Mannen er rett og slett for belest og velinformert. For reflektert og grundig. Der har vi det igjen: Lysten på og gleden av kunnskap. Og den lar seg dele:
Barzun wanted to do on the page what he did in the classroom: help the reader “carry in his head something more than the unexamined history of his own life,” not because knowledge is inherently good or makes one a better person but because it fosters an independence of mind. The more one learns about the course of civilization, he believed, the more one can appreciate its achievements. After a while, if you learn enough, you can argue that, say, Shaw’s mind more closely resembles Rousseau’s than Voltaire’s—and you may actually enjoy doing it. Consequently, there’s nothing Hegelian, Heideggerian, or hermeneutic about his work; no nihilistic or existential angst livens things up. Nor does he proffer any grand theory or unifying design that would explain the past in the categorical manner of Spengler’s organic cycle of regional growth and decay, or Braudel’s emphasis on broad socioeconomic “structures.” For Barzun, these systematic models of cause and effect run counter to the temper of history, which is intuitive, concrete, beholden to time and evidence.
Les mer her:
The New Yorker: “Annals of Letters - Age of Reason”
The New Criterion: Jacques Barzun at 100
Tilleggsnotater:
I prologen til “From Dawn to Decadence” tar Barzun selvfølgelig for seg ordet “dekadanse”. Han skriver:
-All that is meant by Decadence is “falling off”.
Ordet innebærer ikke at de menneskene som lever i en dekadent tid har svekket energi, talent eller evner. Heller ikke dårligere moral. Tvert imot, argumenterer Barzun, en dekadent tid er en meget aktiv periode, full av dyp bekymring, samt en helt spesiell rastløshet. Og årsaken er at man ikke ser noen klar og tydelig vei videre.
-The loss it faces is that of Possibility.
Eksempelvis: Alle formene for kunst innenfor akkurat denne spesifikke tradisjonen ser ut til å ha vært prøvd. Repetisjon og frustrasjon er det eneste som gjenstår.
Hvordan vet man så at dekadansen har satt inn? Jo, ved den åpenlyse innrømmelsen av tingenes tilstand. Og ved at folk søker seg - i alle mulige retninger - til nye trosformer og overbevisninger.
Dette trenger ikke nødvendigvis være fremmede religioner eller new age. Det kan like godt være ateistiske “kulter” av ymse slag. Hovedpoenget er dette: En generell forkastelse av det bestående/tradisjonen griper om seg på stadig nye måter - med stadig større rastløshet. Håpet er at bare man blir kvitt det som er, vil det i seg selv generere friskt, nytt liv. Vi får imidlertid sjelden vite hva som vil eller bør erstatte det gamle. Fokuset er på selve avvisingen.
Barzun passer på å nevne at forestillingen om at det gamle er noe entydig, er feil: Forestillingen om vestlig kultur som en slags blokk eller pakke med kun én betydning, motstrider all historisk kunnskap.
-The West has been an endless series of opposites - in religion, politics, art, morals, and manners (…) To denounce does not free the self from what it hates, any more than ignoring the past shuts off its influence.
Å forkaste fortiden er dermed historieløst, i en betydning vi sjelden reflekterer over. Dette sier mer om våre egne fordommer enn noe annet. Og det tilbyr oss færre - ikke flere - løsninger.
Barzun bruker også tid på begrepet “kultur” (What a word!, skriver han):
Inntil nylig betydde kultur noen få ting. Nå brukes kultur om alt mellom himmel og jord. Selv politimyndighetene i New York har visst fått sin egen kultur, ironiserer han.
-These mini-cultures created on the spur of the moment are obviously fictitious. But again, they express the separatism already mentioned.
Separatisme er nemlig et av tegnene i tiden, ifølge Barzun. Folk rømmer inn i små, lukkete klaner hvor de kan “være seg selv” - og gjerne unnslippe tradisjonen. Men håpet om frelse er utopisk, for disse små gruppene er ikke uavhengige.
-If a word is wanted for various pairings of such elements, there is ethos, mener Barzun. Det er et godt ord, så hvorfor bruke kultur?
Separatismen går hånd i hånd med Frigjøringen (med stor F). Samt med Primitivismen (med like stor P).
-The longing to shuffle off the complex arrangements of an advanced culture recurs again and again.
Men ingenting av dette er unikt for akkurat vår tid. Dynamikken i kulturen og samfunnet har gjentatte ganger vakt Separatismen, Frigjøringen og Primitivismen til live. I større eller mindre grad.
-Unity does not mean uniformity, and identity is compatible with change, understreker Brazun.
Så hvorfor skal man absolutt forkaste fortiden?
Enkelte lesere vil sikkert innvende at dekadanse er definert som moralsk forfall, noe som ikke passer helt 100% inn i Barzuns tanker om temaet.
Til dette er å si følgende: Hvis man leter etter tegn på dekadanse, definert som eksempelvis utstrakt bruk av rusmidler, dårlig arbeidsmoral eller seksuelt utsvevende vaner, vil man lett finne bevis for dette også i samfunn som ikke kan kalles dekadente.
Bruk av rusmidler har alltid forekommet. Historien om sprit i Norge er lang, og kan oppvise perioder med langt større forbruk enn dagens. Husk at selv hos naturfolk er rusmidler et vanlig kulturelt innslag. Bruken av sterkere stoffer er heller ikke ny. 1800-tallet kjente til sprøytemisbrukere. Og det landet i verden idag med størst misbruk av opiater er Iran. 2,8% av befolkningen misbruker harde stoffer, noe som er langt høyere enn Norges 0,3-0,4% eller USA og Storbritannias 0,5-1,0%.
Men de færreste ville finne på å kalle Iran et dekadent samfunn. I Yemen gumler så godt som alle khat, men når hørte du sist noen snakke om “det dekadente Yemen”?
Selvfølgelig kan utstrakt misbruk av rusmidler føre til store sosiale problemer. Men så lenge misbruket er relativt marginalt, befinner vi oss innenfor rammene av en historisk norm. Det er det som er poenget her. Rusmisbruk i seg selv er ikke synonymt med dekadanse, selv om det kan være synonymt med sosiale problemer.
Hva gjelder dårlig arbeidsmoral; Barzun gjør det til et poeng at ideen om at alle må jobbe er relativt ny. Folk nøyde seg med å jobbe det som var nødvendig, og gjerne ikke i det hele tatt om man kunne. Her kan det dessuten - rent filosofisk - være mer fruktbart å se på hva slags arbeid man utfører enn på selve mengden. Mange av dagens heldagsjobber er av et relativt tvilsomt kaliber. De har ikke nødvendigvis noen uerstattelig nytteverdi eller mening. Det er for eksempel lett å forestille seg et samfunn uten telefonselgere og negldekoratører.
Og så var det sex, da. Vel, fristelser og utroskap, samt prostitusjon, har alltid eksistert. Og man skal ikke glemme at seksualdriften (uansett hvor balstyrig denne måtte være) er forutsetningen for nye generasjoner.
Innenfor kulturelle uttrykk gjør Barzun for øvrig en interessant sammenlikning som har med skildring av sex å gjøre. Han bruker Rabelais som et eksempel på sunn sexfiksering, så og si.
Denne franske frekkasen er nemlig et bra eksempel på hvordan en nyfødt kultur (i dette tilfelle den moderne vestlige) uttrykker seg med kraft og saft og fyndige klemmer. Rabelais er rett og slett et eksempel på livsbejaende vitalitet. Og Barzun setter 1500-tallet opp mot 1900-tallet for å tydeliggjøre kontrasten mellom det kulturelle klimaet i en nyfødt og en dekadent kultur:
Rabelais leaves one exhilarated, as one is after seeing a Greek tragedy; Ulysses leaves one depressed, as one is after seeing a modern play like Death of a Salesman. It is the difference between the 16th and the 20th century, between the dawn of a new culture and its close in disenchantment.
Typical of that contrast is the treatment of the body and especially of sexuality. In Joyce (…) the body is mean, furtive, unfulfilled, and disgusting. (…) we have a “problem” of sexuality. (…) Our confusion is part of the excess of ideas typical of old civilizations.
Rabelais (…) sees the physical as the power that spurs man to all achievements. (…) It may seem a paradox - but it is not - that the Rabelaisian view upholds the dignity of man. By keeping the sense of proportion continually awake, it makes clear that the natural does not contaminate the spiritual.
Hovedpoenget er at mennesker ikke er perfekte vesener. En viss mengde umoral, “umoral” og sosiale plager vil alltid eksistere i et samfunn. Noen ganger vil sågar utbredelsen og omfanget være direkte påfallende. Men det interessante er at du finner disse problemene også i dynamiske, selvsikre, fremtidsrettede samfunn.
Eller for å si det på en annen måte; tvilsomme vaner og sosiale problemer er absolutt ikke forbeholdt et dekadent samfunn. Det er noe vi finner over alt, til alle tider. Og disse tingene kan faktisk være mer utbredt i samfunn som ellers ikke bærer preg av dekadanse.
Dekadanse er derfor langt på vei en ting for seg. Og dekadanse handler - nettopp slik Barzun beskriver fenomenet - i større grad om å ha gitt opp, enn om umoral per se. Dekadansen setter inn når man ikke lenger ser for seg noen klar framtid. Når alt er blitt meningsløst. Når man ikke lenger føler at man står i forbindelse til verken forfedre, sine samtidige eller eventuelle etterkommere. Håpet og visjonen for framtiden er borte - eller i beste fall uklar og tåkete. Fortiden er noe man bare står i opposisjon til. Det er dette som er kjernen i problemet, ikke sprit, tjall, unnaluring eller tilfeldige forbindelser.
Selvfølgelig kan dekadansen blir forsterket av - eller komme til uttrykk gjennom - antisosiale vaner. Og i en snever mening kan man godt snakke om dekadanse som moralsk forfall. Det er selvfølgelig også gode grunner til å begrense omfanget av antisosiale vaner. Vi er jo alle avhengige av andre. Men det er først når samfunnet er paralysert av håpløshet og meningsløshet at den virkelige dekadansen - Fallet - har meldt seg. Det er dette som er det avgjørende faresignalet.
Europa and Kvinnehistorie and Middelalder 1:12 pm
Hvor ille var det egentlig å være kvinne i middelalderen? Kanskje ikke så ille som du liker å tro.
Aller først: I det hele tatt blir uttrykket “middelaldersk” misbrukt ofte, og denne tendensen har ansporet enkelte til å sette ting på plass.
Eksempelvis skrev historieprofessor Ole Jørgen Benedictow kronikken “Den baktalte middelalderen” tilbake i 2005 (anbefales på det varmeste og mest oppklarende), hvor han påpekte følgende:
Tvangsekteskap, æresdrap på ulydige kvinner og æresvoldtekt omtales i dagens debatt som “middelalderske”. Men i middelalderens Norge og Europa var tvangsekteskap og æresdrap på kvinner lovstridige overgrep, og æresvoldtekt helt ukjent.
Som en oppfølging av dette innspillet, vil jeg tipse om en artikkel Levende Histories nettsider viderebringer:
Voksne kvinner hadde større frihet i middelalderen enn man til nå har vært klar over. En ny studie av lovtekster, litteratur og sanger fra 1100–1400-tallet viser at kvinner drev klostre og solgte bøker, og dro på pakketur til Det hellige land. Kvinner levde lengre enn menn og var ofte enker før de fylte 30. Det ga dem større seksuell frihet.
LHs korte referat er basert på DENNE artikkelen, hvor dr. Sue Niebrzydowski ved universitetet i Wales redegjør for sine funn:
“We assume that women in the past had little economic independence or social power and that they were reliant on fathers or husbands for most of their lives.
“But we should be wary of holding too many misconceptions about women’s lives in the past.
“It is true that most of the information we have is drawn from art, literature or historical records which relate to wealthier women, but middle aged women in the middle ages had far more power and independence than we might first imagine.”
1700-tallet and Europa and Forfattere and Frankrike and Italia and Mytologisering and Profiler 12:42 pm
Giovanni Giacomo Casanova. Navnet er blitt synonymt med “forfører”, med god grunn. Men mannen bak legenden hadde mange sider. Ikke alle av dem passer inn i bildet av damenes beste venn. Og han kan sågar ha vært bifil.
…
Unggutten lå og sov da de to pikene, Nanetta og Marta, kom inn. De la seg ved siden av ham i sengen, men han foretok seg ingenting. Ikke med én gang. Han ventet på at de skulle sovne. Selv lot han som om han fremdeles sov. Det var midt på natten og stup mørkt. Uten å vite hvem som var hvem, nærmet han seg en av dem. Hun lå krøllet sammen, med ryggen mot ham. Forsiktig, litt etter litt, rettet han ut kroppen hennes. Små operasjoner som naturlig avløste hverandre. Og hun var med på spillet. Latet som om hun sov, men inntok villig en posisjon som gjorde det mulig å komme til. Han gled inn i henne. Etterpå snudde han seg rundt til den andre siden av sengen, hvor søsteren lå. Den samme forsiktige strategien utspilte seg. Skritt for skritt. Helt til jenta ikke lenger brydde seg om å skjule at hun også var våken. Ivrig omfavnet hun ham og kysset ham. Her var det fritt fram.
Slik utspilte Giovanni Giacomo Casanovas seksuelle debut seg. Ikke med én partner, men med to. Ifølge hans egne memoarer hadde han gjort seg sine første - ufullførte - seksuelle erfaringer før han fylte 12, men det var først i en alder av 17 år at episoden med Nanette og Marta fant sted. Men gudene skal vite at Casanova likte å miste møydommen. Dette var noe han ville ha mer av! Erobreren i ham hadde våknet.
I Lasse Hallströms film “Casanova” blir det spunnet et romantisk eventyr rundt navnet til verdenshistoriens mest sagnomsuste forfører. Og filmen har tatt seg friheter selv i den fysiske gestaltningen av Giovanni Giacomo Casanova. Tittelrollen spilles som kjent av den blonde, bildeskjønne og eplekjekke Heath Ledger. Virkelighetens Casanova var derimot svært mørk. På mer enn én måte.
Skuespillersønnen
Han ble født i Venezia 2. april 1725. Det er jo sjelden tvil om hvem som er noens mor. I Giacomo Casanovas tilfelle ble hun kalt La Zanetta og var skuespiller. Men mannen han arvet etternavnet fra, danseren/skuespilleren Gaetano Guiseppe Casanova, var ikke nødvendigvis faren hans.
På denne tiden ble skuespillere regnet for å være omtrent det samme som prostituerte. Selvfølgelig sto de på scenen, men yrket var langt ifra ærbart og det ga dårlig inntekt. Rike teatergjengere tok mer enn gjerne for seg av ensemblets “andre talenter” etter forestillingen.
Giovanni Giacomo Casanovas far kan derfor ha vært Michele Grimani, et medlem av en mektig familie i Venezia. Da La Zanetta ble gravid etter å ha vært sammen med ham kunne selvfølgelig ikke en mann av hans byrd være seg bekjent en bastard. Ergo betalte Michele en av de mannlige skuespillerne, i dette tilfellet Gaetano, for at han skulle gifte seg med La Zanetta. Og slik ble det. Dette er iallfall hva Casanova selv trodde. Det er dette han hevder i sine memoarer. Og flere historikere og Casanovabiografer har ment at teorien kan stemme.
Sant eller ei. Dette er et viktig poeng hvis man ønsker å forstå mennesket Casanova. Allerede fra sine tidligste år er det et trekk ved personligheten hans som tydelig melder seg: Han krevde respekt. Han ville for alt i verden unngå å ende opp som en formastelig skuespiller. Ja, han ville ikke at folk en gang skulle kjenne til bakgrunnen hans. Målet for Casanova var et liv blant samfunnets elite. Lettere sagt enn gjort på denne tiden, hvor stillinger og sosial status gikk i arv.
En ambisiøs ung mann
Som ung mann oppdaget han likevel hvordan dette kunne la seg gjøre: Ved å bløffe. For den som hadde den rette innstillingen og gode nerver kunne dørene til de fine salongene åpne seg. Dette krevde kunnskaper om hvordan man opptrådte, noe et sosialpsykologisk geni som Giacomo lett ervervet seg. Det var hans utrolige evner som menneskekjenner, kombinert med en nesten besatt målbevissthet, som skritt for skritt brakte ham nærmere samfunnselitens innerste sirkler.
Det fungerte hovedsakelig på følgende måte: Hadde han først klart å bløffe seg innpass hos én adelsmann, sørget han alltid for å få et anbefalelsesbrev av vedkommende. Et slikt brev sørget for å åpne nye dører andre steder, og dermed var snøballen satt i bevegelse. Den neste utfordringen ble å skaffe penger til denne livstilen. Og akkurat den delen av oppgaven ble et stadig tilbakevendende problem for eventyreren fra Venezia. Pengeknipen er én av de røde trådene i livet hans.
I ung alder gjorde han likevel et par forsøk på skape seg en normal karriere. 17 år gammel hadde han fullført sin eksamen i jus ved universitetet i Padua, og tok sikte på en karriere innen Kirken. Han fikk en stilling som sekretær for kardinalen i Roma, men den ble kortvarig.
Deretter gjorde han en vel så kortvarig tjeneste innen Venezias militærvesen, som offiser på Korfu. Men han fant ut at det å stige i gradene var en langsom prosess som krevde altfor mange offer.
21 år gammel reddet han imidlertid livet til et medlem av den rike patrisierfamilien Bragadin i Venezia. Dette ble belønnet. Matteo Giovanni Bragadin ble Casanovas velgjører og gjorde ham i praksis til sin stesønn. Enkelte historikere har ment at Bragadin var homofil, og at forholdet mellom han og Casanova var mer enn platonisk. Uansett, de neste årene fikk Casanova anledning til å leve på stor fot - finansiert av Bragadin.
Men i 1755, 30 år gammel, ble han funnet skyldig i heksekunst av myndighetene. Og snart befant han seg i en fengselscelle i Dogepalasset, et av datidens mest rømningssikre fengsler.
En umulig flukt
Sent på kvelden 31. oktober 1756. To menn er i ferd med å gjøre det umulige. Casanova og hans medsammensvorne, Marin Balbi, har brukt de siste ukene på å grave seg oppover - gjennom taket i fengselscellen - med en jernspiker. Nå kan de utforske loftet i Dogepalasset. Casanova pirker i treverket, og kommer tilslutt over et område med råtten plank. Gjennombruddet er nært forestående, og han begynner frenetisk å rive opp sengetøyet i remser for å lage et tau. For på én eller annen måte må de komme seg ned fra taket.
Taket er dekket av blyplater. Med rå kraft får Casanova og Balbi bøyd en av platene til side. De ser måneskinnet. Og skjønner at de må vente. Går de opp på taket nå, vil skyggene deres bli kastet over Markusplassen. Lykken står dem bi. To og en halv time senere har en tykk tåke lagt seg. Det er nå eller aldri! Rømlingene utforsker taket, og prøver å finne mulige ruter ned til bakken. Men det fortoner seg umulig.
Casanova lanserer nå en helt ny plan: Hva om de bryter seg inn i Dogepalasset - i en etasje nedenfor fengselet? Som sagt, så gjort. Dinglende i det provisoriske tauet, midt i tåkenatten, kjemper rømlingene seg nedover glatte gesimser. De finner en stige, og de finner et vindu. Men Casanova er utslitt etter 2 døgn med lite mat og ingen søvn. Han er nær ved å gi opp. Helt til klokken på Markusplassen slår midnatt. Lyden av klokkene vekker ny innsatsvilje i ham.
Planen lykkes. Og snart befinner de seg i et rom utenfor fengselsområdet. Men dørene er stengt her også! Flaksen har imidlertid ikke forlatt dem. Balbi oppdager en mindre dør, som lar seg hekte av hengslene. Ferden går videre, gjennom Dogepalassets korridorer og kamre. Noen dører er åpne. Andre må de bryte seg gjennom. Klokken tikker mot morgen.
De ender tilslutt opp ved en av de store utgangsdørene. Og når portvakten åpner, toger paret resolutt ut, praier en gondol og rømmer Venezia. Flukten de akkurat har gjennomført blir nesten øyeblikkelig legendarisk.
Sulten på livet
Var det én ting som karakteriserte Casanovas personlighet så var det sult. En generell sult på livet: Sult etter god mat, sult etter kunnskap (han ble en meget belest mann etter hvert), sult etter respekt og - selvfølgelig - sult etter sex.
Den godeste Giovanni var egentlig ikke spesielt vakker. Han hadde en stor nese som dominerte ansiktstrekkene hans. Men han var høy, omtrent 1’93 på sokkelesten, noe som må ha vært imponerende til en italiener å være på 1700-tallet. Den dag i dag kan man se stolen hans utstilt i Dogepalassets fengsel i Venezia, og møbelet gir en god idé om det var bygd for en stor mann. Med andre ord: Han var høy og mørk - selve urklisjeen hva gjelder drømmemannen. Men altså ikke bildeskjønn på samme vis som Heath Ledger.
Det hjalp selvfølgelig at han var velsignet med talegaver folk fant underholdende og at han behersket det sosiale spillet til fingerspissene. Noe hadde han åpenbart arvet fra sin skuespillermor. Likevel må mange av erobringene hans tilskrives den nådeløse sulten som drev ham. Casanova kunne, for å si det mildt, være ganske direkte som forfører. Noen ganger ligner aktiviteten hans på voldtekt, og han deltok faktisk også i en gruppevoldtekt som ung mann.
Et tidlig eksempel på hvordan han håndfast kunne ta seg til rette fant sted i en hestedrosje under et forferdelig tordenvær. Casanova var passasjer sammen med en nybakt brud. Den unge damen var skrekkslagen av de nærgående tordenskrallene og lynnedslagene, så Giovanni satte henne på fanget sitt for “å trøste og berolige”. Det var ikke vanlig at datidens kvinner brukte annet undertøy enn skjørt, så i praksis var det bare å løfte på alle kjoleflakene for å finne fram. Casanova hadde forutseende nok kneppet opp gylfen før han plasserte den unge madammen på fanget, og dermed kunne han nesten la humpene i veien gjøre resten av jobben etter at penetreringen hadde funnet sted. Det er iallfall slik han selv beskriver episoden.
Andre ganger fremsto han imidlertid som noe av en sentimental og bløthjertet riddertype. Han ordnet opp når unge jenter trengte hjelp (for eksempel til å bli kvitt uønskede barn), og det vil være riktig å si at det store flertallet av partnerne hans også fikk glede ut av møtet med bastarden fra Venezia.
Vagabonden
Casanovas liv var ytterst mangfoldig og hendelsesrikt - en naturlig følge av at han førte et omflakkende liv på kryss og tvers over hele Europa. Enkelte perioder kunne han leve det livet han lengtet etter, som velbeslått. Disse periodene ble imidlertid alltid kortvarige. De kom gjerne når han hadde hell i pengespill eller fant en rik kvinne som kunne overøse ham med penger. Hadde det ikke vært for hans rike stefar og et sjeldent hell er det tvilsomt om Casanova i det hele tatt kunne blitt den legenden han senere ble.
Til tross for sin interesse for rike kvinner: Giacomo spilte aldri rollen som gigolo. Tvert imot var han spesielt nøye med unngå det stempelet. For var det én ting som kunne avsløre ham som sønn av en foraktelig skuespiller, så var det nettopp denne formen for prostitusjon. Casanova foretrakk å svindle folk for penger på en mer utspekulert og subtil måte.
Svindleren
Det mest kjente eksempelet på mesterforførerens bløffmakeri, og det mest innbringende for ham, var svindelen han utførte på stakkars Marquise d’Urfe. Hun var adelsdame og enke, med andre ord en komplett uimotståelig fristelse for en mann av hans kaliber. I tillegg var damen helt besatt av okkult viten, magi og hemmelige ordner. Det var for godt til å være sant. Hun var steinrik, uten husbond og fullstendig overbevist om at han - Casanova - satt på magiske ferdigheter hun bare kunne drømme om.
Madame d’Urfe ønsket nemlig mer enn noe annet å få tilgang til den ytterste hemmelige kunnskap. Problemet var kjønnet hennes, for som “alle” visste på denne tiden var det umulig for en kvinne å tilegne seg slik kunnskap. Men hun hadde hørt at det fantes magiske ritualer som kunne sikre henne å bli gjenfødt som mann. Kunne en dyktig kabbalist som Casanova hjelpe henne? (Kabbalisme er en gammel jødisk teknikk som i korthet går ut på å avdekke Guds vilje i alle detaljer.).
Selvfølgelig kunne han hjelpe. Casanova forklarte at han måtte finne en jomfru av halvgudelig opphav. Når jenta så ble gravid med et guttebarn ville sjelen til Madame d’Urfe kunne foreta spranget over i den nye kroppen. Overlykkelig sørget hun for å utstyre Casanova med penger slik at han kunne legge ut på leting etter denne jomfruen.
De neste årene hadde han det som plommen i egget. Hver gang han hadde brukt opp pengene til madame vendte han tilbake med en jomfrukandidat, bare for å oppdage en eller annen feil ved henne i siste øyeblikk. Casanova hadde jo ingen hast med å bringe Marquise d’Urfe over i en ny kropp så lenge hun finansierte reisene, middagene, drikkingen, gamblingen, klærne og alt mulig annet for ham.
Flere ganger måtte Casanova endre ritualet og finne nye løsninger på problemet med å få den naive adelsdamen gjenfødt. Helt ufarlig var det jo heller ikke. Siden sjelen til madame nødvendigvis måtte forlate kroppen, innebar det jo at hun i bunn og grunn måtte dø. Casanova fant etter hvert en utvei på denne potensielt kriminelle løsningen: Madame skulle selv bli gravid og føde et guttebarn. Gradvis ville sjelen hennes finne vei over i avkommet og bli seg bevisst at han, gutten, egentlig var sin egen mor! Og gjett hvem som skulle få æren av å bli far?
Denne bløffen krevde tilslutt av Casanova måtte dra sin kos. Men de årene han levde godt på Madame d’Urfes bekostning var sannsynligvis de beste i livet hans. Det er antatt at han svindlet henne for opp imot 1 million francs, en utrolig sum på denne tiden.
En mann uten sperrer
En nomade som Casanova var jo dømt til å krysse sine egne spor til stadighet. Det kunne gi seg bisarre utslag. Under et besøk i Napoli, hos den impotente hertugen der, traff han hertugens unge elskerinne Leonilda. Ja, du leste riktig: Den impotente mannen holdt seg med elskerinne. Hvorfor? Han likte å kikke, mens hun var aktiv med andre menn.
Og nå inntraff noe som til stadighet hendte Casanova, han ble forelsket. Dette er et viktig poeng. Han forbløffende evne til å bli opp over ørene forelsket nærmest på stedet hjalp ham til å gjennomføre sine mange erobringer. Ingenting er jo mer overbevisende en ektefølt pasjon. Men han ble alltid fort forelsket i en ny jente, og dermed var det aldri noen som maktet å fange ham på permanent basis.
Som så mange ganger tidligere ba Casanova om å få gifte seg med jenta han hadde lyst på, denne gangen Leonilda. Hun sa ja. Hertugen sa faktisk også ja. Bare hennes gamle mor sa nei. Med gode grunner. Da hun dukket opp viste det seg nemlig at hun var en av Casanovas gamle elskerinner. Og Leonilda var datteren hun hadde født etter sitt eventyr med venezianeren. Den hardbarkete forføreren hadde faktisk vært farlig nær å gifte seg med sin egen datter!
Denne historien har imidlertid et etterspill. Noen år senere besøkte Casanova hertugen på nytt. Nå hadde adelsmannen endelig giftet seg med Leonilda, men han var fremdeles impotent. Helsa var dessuten begynt å skrante stygt, og hertugen visst at han ikke hadde lenge igjen. De grådige slektningene hans hadde allerede begynt å glede seg. For uten noen arving ville hertugens eiendom bli delt dem imellom. Dette ønsket han å forhindre. Med Casanovas hjelp.
Og slik gikk det til at Giovanni Giacomo Casanova gjorde Leonilda, hans egen datter, gravid.
Bifil?
Ved flere anledninger i memoarene sine hinter Casanova om at han har hatt sex med menn. De fleste gangene er han likevel voldsomt tvetydig. Men ved ett tilfelle er det ingen tvil: Under en reise til Russland forteller han om hvordan han traff en ung offiser på en fest, som etter hvert utviklet seg til en orgie.
Den unge offiseren, løytnant Lunin, hadde svært feminine trekk, og Casanova sa til ham at han mistenkte ham for å være transvestitt. For å bevise hvilket kjønn han var trakk Lunin ganske enkelt “bevismaterialet” fram fra buksene. Dette gjorde tydeligvis ikke Casanova mindre kåt, for snart etter “utvekslet vi beviser for vårt ømmeste vennskap og sverget å elske hverandre i all evighet”, som han skriver.
Hvor mange?
Hvor mange kvinner (og menn) Casanova hadde sex med i løpet av livet er komplett umulig å vite. Det eneste som er sikkert er at de må ha vært tallrike. Han navngir 122 av dem i memoarene, men der skriver han stort sett bare om de som gjorde inntrykk på ham. Det kan altså - potensielt - dreie seg om hundrevis av sengepartnere. Megetsigende nok beskriver Casanova en periode på 4 dager uten sex som “en evighet”.
Naturlig nok ble det mindre og mindre amorøse eventyr på ham jo eldre han ble. På slutten av livet brukte han derfor kreftene på å skrive bøker i stedet. Giovanni Giacomo Casanova, eller Chevaliér de Seingalt som han lenge hadde kalt seg, døde 4. juni 1798. Merkelig nok hadde det tatt flere år før den gamle røveren kom på ideen å gjenfortelle sin egen livshistorie i bokform. Memoarene, “Historien om mitt liv”, blir i dag ansett for å være et av de mest detaljerte og autentiske verkene om hverdagsliv og sosiale normer i 1700-tallets Europa.
Boken ble ganske raskt lansert i en mer fiksjonalisert utgave, og ga dermed støtet til legenden Casanova. Den opprinnelige utgaven ble ikke utgitt 1960. Og det er som legende Casanova har fått plass i verdenshistorien. Han har inspirert generasjoner av kunstnere, forfattere, pornografer og filmmakere. Lasse Hallström er således bare (så langt) den siste i rekken som benytter seg av navnet Giovanni Giacomo Casanova for å fortelle en historie.
(Teksten har tidligere stått på trykk i magasinet Henne)
Jeg har også tidligere skrevet en post om Casanova: “Casanova var ingen hyggelig fyr”.
1500-tallet and 1600-tallet and 1700-tallet and 1800-tallet and 1900-tallet and Asia and Europa and Kvinnehistorie 3:34 pm
Harem har vært å finne i ulike former på mange steder opp gjennom historien: I India ble det kalt purdah, i Persia enderun eller zenane, de arabiske kalifene hadde sine harem og den kinesiske keiseren var ikke noe dårligere. Likevel er Seraiet, det tyrkiske/ottomanske haremet, det største og mest utviklede som har eksistert.
Ordet harem kommer av det arabiske ordet haram som betyr «forbudt» eller «beskyttet». Området rundt den hellige byen Mekka er eksempelvis haram. I verdslig forstand kom imidlertid harem til å bety den delen av huset kvinnene oppholdt seg i. De tilhørte bare husets herre, så det var ulovlig for andre menn å gå inn i kvinnenes rom. Ordet kan for øvrig brukes om kvinnene selv, eller om en hustru. I tillegg kan det ha bibetydningen «Lykkens hus», med andre ord stedet hvor mannen tilfredsstiller sine lyster.
Polygami, eller flerkoneri, oppsto da menneskene ble bofaste og begynte å dyrke jorden. Jordbruket ga nemlig overskudd, noe som førte til spesialisering og økte sosiale forskjeller. De mektigste mennene hadde råd, og lyst, til å ta seg mange koner. Både hos babylonierne og assyrerne skaffet kongene seg harem. Og skikken forsvant ikke med disse rikene.
Helt siden 2000 f. Kr. har slavetrafikken hatt gode vilkår i Midt-Østen og Middelhavsområdet. Slavene var gjerne krigsfanger eller barn som ble solgt av fattige foreldre. Unge jenter fikk man alltid god omsetning på. På denne måten fikk haremstradisjonen etablert seg.
Da de tyrkiske stammene invaderte Lilleasia i middelalderen praktiserte de allerede flerkoneri. Sultanene kopierte noen av skikkene til de erobrede folkene, deriblant å bygge palassene slik at ulike områder var strengt adskilt fra hverandre. Dette harmonerte godt med det islamske harembegrepet. Ifølge Koranen kan en mann ta seg 4 koner, men i og med at Profeten selv pussig nok hadde hele 15, åpnet det opp for en annen praksis.
Men det var ikke bare sultanene som holdt seg med harem. Fram til forrige århundre var det vanlig at kvinner ble holdt adskilt i nesten hvert eneste hushold i det osmanske riket. Rike handelsmenn kunne ha miniutgaver av sultanens harem, mens andre bare hang opp et teppe som skille til kvinnenes «gemakker».
I 1463 fikk sultan Mehmet II bygd Topkapipalasset, hvor Det Store Seraiet holdt til. Haremet rommet et par hundre kvinner på 1400- og 1500-tallet, men senere skulle haremsbefolkningen vokse til nesten 2000. Gjennomsnittsalderen blant haremskvinnene var 17 år.
Vakre jenter ble kjøpt fra slavemarkedene og gitt som presang til sultanen, gjerne fra guvernører som håpet på en karriere. Jentene var ikke-muslimske, og ble helst tatt hjemmefra i ung alder. Mange sultaner skal ha hatt en forkjærlighet for jenter fra Kaukasusområdet, men i haremet fant man mange kvinner fra Afrika og Asia også. En tolldeklarasjon fra slutten av 1700-tallet forteller at en «17 år gammel negerslave koster fra 1000-2000 kurush.» På den tiden måtte du gi 5000 kurush for en hest.
Slavepikene ble undersøkt for fysiske skavanker av erfarne evnukker. Var alt i den skjønneste orden kunne jenta få plass i Seraiet. Da måtte hun også omvendes til islam og få opplæring i muslimsk kultur og hoffetikette. Nå var hun blitt en såkalt odalisk. Dersom hun i tillegg var spesielt vakker eller hadde talent på det kunstneriske området kunne hun læres opp til å bli en konkubine. «Kurset» omfattet dansing, poesi, musikk og erotikk. 12 av de vakreste odaliskene ble plukket ut til å være sultanens «gedikli», hoffdamer. De hadde ansvaret for å kle sultanen, vaske ham og servere kaffe og te.
Det var med andre ord et rangsystem innad i haremet, og ambisiøse kvinner med stor skjønnhet kunne få betydelig innflytelse. Dersom en haremskvinne ble «ikbal» («yndling») ville hun få egne gemakker, båt, vogn og slaver. Fødte hun sultanen barn ble hun forfremmet, og dersom det dreide seg om et guttebarn, en potensiell ny sultan, ville moren få status som «sultana», herskerinne over haremet.
Konkurransen om å bli sultana var knallhard og nådeløs. For selv om man lå an til å bli sultana, hadde man dårlig beskyttelse. Å få et guttebarn var derfor bare starten på en lang og livsfarlig øvelse i selvforsvar. I og med at gutten bodde sammen med moren i haremet til han ble 12 år, var både mor og barn truet på livet hver eneste dag. Et eksempel på hvor usikkert det var å bo i haremet når det trakk opp til rivalisering om sultanatet skriver seg fra 1595: Mehmed III fikk 19 av brødrene sine drept, mange av dem var bare spebarn. I tillegg ble 7 gravide haremskvinner puttet i sekker og slengt på havet. Ingen skulle vokse opp til å true hans stilling.
Derfor var det heller ingen selvfølge at man ble gammel i haremet. Historiene om giftmord og drukninger av rivaler er mange. Da var det kanskje ikke så rart at spådomskunst og ulike former for magi ble dyrket ivrig. Alt som kunne gi et hint om hvor framtiden bar var gull verdt for den som ville klare seg. Men selvfølgelig ble det også inngått sterke vennskapsbånd og allianser mellom kvinnene.
Odaliskene levde et luksusliv. De kunne lufte seg i flotte hager og tilbringe timesvis i store badeanlegg, men isolasjonen fra omverdenen var nesten total. Livet i Seraiet var passivt og ørkesløst. Løsningen ble opium for mange. Den hvite valmuens behagelige og sløvende effekt var et kjærkomment middel til virkelighetsflukt. Kvinnene hadde gjerne lange opiumsseanser på kveldstid.
Det sier seg selv at én sultan ikke maktet å feie over hundrevis av damer. De fleste gikk faktisk bare til sengs med en begrenset gruppe favoritter, og holdt til og med avtalebok for å unngå sjalusidramaer. Og selv om det finnes eksempler på sultaner som lå med et stort antall kvinner (Murad III), er det også eksempler på de som faktisk klarte seg med bare en elskerinne (Selim I). Av den grunn trivdes både lesbiske tendenser og eksperimentering med sexleketøy i haremet. Vi vet at evnukkene, som hadde kontakt med verdenen utenfor, skaffet seg forseggjorte dildoer. Det er ikke umulig de tok imot bestillinger fra odaliskene også, mot bestikkelser selvfølgelig.
Regelrette orgier ser derimot ikke ut til å ha forekommet, selv om sinnsyke herskere som Ibrahim I kan ha vært mer tøylesløse enn andre. Men han var kanskje mer interessert i blodbad enn sex. Under en av sine voldelige nykker befalte han at alle kvinnene i haremet skulle gripes, stappes i sekker og kastes på havet. En av dem ble imidlertid reddet av franske sjøfolk. Hun ble tatt med til Paris, hvor hun vakte oppsikt med sine fortellinger om livet i sultanens harem.
På denne tiden var det faktisk moren til Ibrahim som i det store og hele styrte det ottomanske riket. Mens den gale sønnen gikk amok i haremet hadde Kösem, som hun het, bukten og begge endene i styre og stell. Gjennom sønnene styrte hun riket i nesten 50 år. Hun fikk imidlertid en grusom død i 1687 da evnukkene kvalte henne under en av de sedvanlige maktkampene. Med hennes død tok også det som er blitt kalt «Kvinnenes styre» slutt.
I periodene hvor sultanenes mødre dominerte (på grunn av mindreårige/uskikkete sultaner i kombinasjon med svake ministre etc.) var det ofte dem utenlandske diplomater henvendte seg til. For selv om sultanen i teorien hadde makten, måtte også han rådføre seg med sin mor, som var haremets herskerinne. Skikkelser som Roxalena (opprinnelig en russisk slavepike), Baffa (opprinnelig fra Venezia) og selvfølgelig Kösem kunne på den måten gå inn i historien som mektige damer i en verden ellers dominert av menn.
I 1909 ble det gamle sultanveldet styrtet av radikale reformister, de såkalte «Ungtyrkerne». Nå ble haremhold forbudt ved lov. Det utspant seg rørende scener i det store Seraiet; fattige fjellbønder fra fjerne trakter i Kaukasus og andre steds fra kom til storbyen Istanbul for å hente sine kvinnelige slektninger. Men ikke alle ble hentet. Disse kvinnene måtte pent bli boende i det gamle palasset, som levninger fra fortiden. Tidlig på 1900-tallet var det heller ikke uvanlig at tidligere haremskvinner og evnukker dro rundt i Europa og viste seg fram mot betaling.
(Min hovedkilde her er boka «Harem - verdenen bak sløret». Den er skrevet av Alev Lytle Croutier, som sågar kan skilte med tidligere haremskvinner i sin egen familie.)
