Svik og oppgjør fredag, okt 2 2009

Bare så det er nevnt i all hast: Undertegnede har denne uka en dobbeltanmeldelse på trykk i Ny Tid, av filmen “Svik” og boka “KrigshistorienTM” (artikkelen er ikke på nett).

Mer om “Svik” HER.

Mer om “KrigshistorienTM” HER.

OPPDATERING 9. OKTOBER:

De glemte landssvikerne

Hvem som ble dømt i landssvikoppgjøret etter krigen er et interessant tema. Men hvem som ikke ble dømt er mer interessant.

AV KJETIL JOHANSEN

[film] Det var tyskerne som realiserte Arbeiderpartiets parole, “Hele folket i arbeid”. Knappe 2 år inn i besettelsen forsvant den store arbeidsledigheten som hadde tynget Norge gjennom to tiår. Anslagsvis 200 000 nordmenn jobbet direkte for tyskerne. Okkupasjonsmakten trengte folk til å bygge infrastruktur og industri, samt produsere matvarer og jobbe innen industrien. Og nordmenn var ikke vanskelige å be.

9. oktober kommer Håkon Gundersens film Svik til kinosalene. Nylig utkommet er også Frode Fanebust sin bok KrigshistorienTM. Både bok og film retter søkelys mot skyggesidene av den norske krigshistorien. Det er historier om de som ikke gjorde motstand, men som velvillig stilte opp for tyskerne, vi får servert. 

Svik utspiller seg i miljøet av samarbeidvillige norske forretningsinteresser og toppfigurer innen de tyske okkupasjonsmyndighetene i Norge. Handlingen er sentrert rundt Club Havana i Oslo, hvor krigsprofitører og nazister omgås sosialt og prater forretninger. Det ingen er klar over er at etablissementets store trekkplaster, sangerinnen Eva Karlsen (Lene Nystrøm), er dobbeltagent. Hun pleier intim omgang både med Sturmbannfürer Krüger (Götz Otto) og klubbeier Tor Lindblom (Fridtjov Såheim), samtidig som hun rapporterer til engelskmennene.

Norsk Hydro

Filmen retter spesielt søkelyset mot rollen Norsk Hydro spilte under krigen. På fabrikkområdet på Herøya jobbet 1100 krigsfanger og tvangsarbeidere for Nordisk Lettmetall, som produserte aluminium til tyske bombefly. Slavearbeidere var derfor også en del av den økonomiske utviklingen i Norge under 2. verdenskrig. Nordisk Lettmetall var eid av Norsk Hydro i kompaniskap med IG Farben og Nordag. Nordag var i realiteten eid av Luftwaffe, mens ledelsen i Hydro og IG Farben satt i styrene til hverandre. Det var derfor ikke så merkelig at Hydro deltok i Det tyske handelskammeret i Norge. Men ingen av de involverte ble dømt etter krigen. Dette får Svik påpekt i ettertekstene.

Gundersens film har brodden rettet mot de norske krigsprofittørene og ønsker nok primært å være en debattfilm, men den sliter med å skape et medrivende drama ut av materialet. Bihistorien, hvor den britiske agenten Sven Nordanger (Kåre Conradi) får i oppdrag å ta livet av Tor Lindblom (som er hans egen bror), er heller ikke utviklet godt nok.

Vurdert som filmhåndverk eller underholdningsprodukt er altså Svik belemret med svakheter. På den annen side peker filmen i en interessant retning til norsk krigsfilm å være, og befinner seg i et langt mer problematiserende terreng enn Max Manus. Det bør komme flere filmer i samme leia. De “upassende” sidene ved norsk krigshistorie rommer både viktige problemstillinger og engasjerende personlige fortellinger.

De som gikk fri

Hva skal man for eksempel si om offentlige tjenstemenn som la forholdene til rette for utbedring av flyplasser, slik at tyske bombefly kunne bruke dem, mens krigen i Norge fremdeles pågikk?

24. april 1940 sto signaturene til ordføreren i Trondheim, Ivar Skjaanes, og Centralkomitéen i Sør Trøndelag under en kunngjøring i Adresseavisen, hvor det ble opplyst at tyskerne hadde behov for 2000 arbeidere til planeringsarbeider på Lade og Værnes. Da arbeidet var utført, ble flyplassene base for tyske bombefly som bombet Steinkjer, Namsos og andre norske byer.

Etter krigen ble verken ordføreren eller rådmannen straffet for samarbeidsiveren. Skjaanes ble istedet utnevnt til fylkesmann, mens rådmann Oscar Christian Gundersen sågar ble justisminister. Formannskapet i Oslo hadde for øvrig kommet trønderne i forkjøpet. Allerede 15. april etterkom det tyskernes ønsker om å sette 200 mann i sving på Fornebu for å utføre tilsvarende arbeid.

Mens selv passive medlemmer av Nasjonal Samling ble funnet kollektivt skyldige, ble funksjonærer og arbeidere som hadde jobbet for tyskerne, kollektivt frikjent. En prest som hadde solgt tyskerne moreller fra egen hage ble dømt, mens en høysterettsadvokat som hadde tatt imot store konsulenthonorarer fra et firma som forsynte Luftwaffe ikke engang ble stilt for retten. Sykesøstre som hadde arbeidet for Røde Kors og kommet i skade for å pleie også tyske soldater ble dømt til fengselsstraff, fikk formuen inndratt og mistet borgerrettighetene.

Norges fremste kapasitet innen rettsvitenskap på denne tiden, professor Jon Skeie, beskrev perioden rundt landssvikoppgjøret med ordene “Vi har aldri i vår historie hatt en sådan rettsløshet.”

“Bustefan”

Disse “upassende” detaljene er bare noen av dem Frode Fanebust har funnet plass til i sin bok KrigshistorienTM. Varemerke-markøren som er hektet på er ingen skrivefeil. Fanebust bruker det som benevnelse på den rådende forestillingen om hvordan krigen og okkupasjonen var. Trademark-versjonen av krigshistorien er den dominerende versjonen av begivenhetene i årene 1940-45. Problemet er at denne fremstillingen er preget av myter og forenklinger, selektivt utvalg og bortsensurering av de “upassende” detaljene, mener Fanebust. Og han passer på å nevne at den heller ikke nødvendigvis har noen støtte hos faghistorikerne. Snarere tvert imot.

“Den historien forskerne har avdekket og beskriver i sine fagbøker, er vesentlig ute av takt ikke bare med den populariserte versjonen, men med vår kollektive norske bevissthet”, skriver Fanebust.

Forfatteren er ikke historiker, men siviløkonom. Boka er imidlertid basert på noen hyllemeter faghistorisk litteratur, samt en bunke primær- og sekundærkilder. Og ikke minst er den basert på arkivet til forfatterens farfar, journalisten og redaktøren Toralv Fanebust – kalt “Bustefan”. Dermed er KrigshistorienTM også historien om en norsk dissident.

En norsk Dreyfus-sak

Toralv Fanebust var en av få motstemmer i landssvikoppgjøret. Han måtte finne seg i å bli stemplet som nazist, bl.a. i Arbeiderbladet, fordi han var kritisk til hvordan prosessen ble gjennomført. Men takhøyden for frie ytringer var ikke den høyeste rett etter krigen. Fanebust ble ført for retten og måtte sone 9 måneder. Han ble dømt for injurier mot høysterettsadvokat – og tidligere riksadvokat – Sven Arntzen.

Under krigen hadde Arntzen meldt fra til politiet om at motstandsmannen Bjørn Ivar Sundet Johanssen planla å rømme til Sverige. Arrestasjonen av Johanssen fikk store konsekvenser, da motstandsorganisasjonen XU ble rullet opp av tyskerne. Det bør nevnes at Arntzen var aktiv i ledelsen av Milorg, og nettopp derfor burde forstått at Johanssen var motstandsmann. Han burde iallfall ha visst at å rømme landet var forbundet med dødsstraff.

Man kunne argumentere for at den senere riksadvokaten Arntzen, som ble satt til å lede landssvikoppgjøret, i denne saken hadde gjort seg skyldig i grovt uaktsomt angiveri. Det var nettopp det Toralv Fanebust gjorde.

Historien om dissidenten Fanebust er blitt kalt “den norske Dreyfus-saken”, med referanse til dommen mot den franske offiseren Alfred Dreyfus på slutten av 1800-tallet. Den kunne godt tatt spranget til kinolerretet. Det samlede norske filmmiljøet er herved tipset!

2 Responses »

 

Wyatt Earp – en myte blir skapt av Hollywood fredag, aug 21 2009

(Denne posten er et dobbeltapropos; til forrige post og til Levende Histories temanummer om Ville vesten.)

Det er laget anslagsvis 2 dusin filmer hvor Wyatt Earp enten er hovedperson eller bifigur. Særlig 7 av dem er verdt å nevne: “Frontier Marshall” (1939) med Randolph Scott, “My Darling Clementine” (1946) med Henry Fonda, “Gunfight at the O.K. Corral” (1957) med Burt Lancaster, “Hour of the Gun” (1967) med James Garner, “Doc” (1971) med Harris Yulin, “Tombstone” (1993) med Kurt Russell og “Wyatt Earp” (1994) med Kevin Costner.

Takket være disse filmene er Wyatt Earp blitt en av de mest navngjetne skikkelsene fra USAs 1800-tall, og mannen er vokst til å bli en metafor/symbol for sterke, ensomme og rettskafne menn som kjemper for å opprettholde lov og orden i Det ville vesten.

Men i sin egen samtid var han en relativt ukjent figur. Det var først etter at forfatteren Stuart Lake i 1931 skapte en myte rundt Earp med boka “Wyatt Earp: Frontier Marshall” at navnet ble kjent. Lake ga Earp helterollen som ensom lovmann i vanskelige omgivelser. Senere filmer benyttet gjerne Lakes bok for å gi seg selv historisk autensitet, men Lakes bok var en salig miks av fantasi og løsrevne fakta.

Virkelighetens Earp var en mann som livnærte seg som gambler og småsvindler vel så mye som lovmann. Han hadde dessuten en bakgrunn som hestetyv og bøffeljeger.

Livet hans var heller ikke så høydramatisk som enkelte filmer vil ha det til. I løpet av sin tid som lovmann i notoriske Dodge City skal han bare ha tatt livet av én mann.

Det berømte oppgjøret ved O.K. Corral varte bare noen få sekunder, og var såpass kaotisk at ikke engang øyenvitnene klarte å bli enige om hva som egentlig hadde foregått.

Så godt som alle filmene er derfor bedre eksempler på mytologisering enn på balansert historieformidling. Men hver av dem er interessant på egne vilkår – siden de sier mye om hvordan ulike epoker forholder seg til samme bit av historien.

Den første filmen om Earp, “Frontier Marshall”, var basert på boka til Lake. Interessant nok hadde regissøren møtt Earp noen år tidligere, og konkludert med at gamlingen var en tvilsom figur. Likevel tegner filmen et skinnende rent helteportrett av ham. Sjangerkravene veide tyngre enn noe annet.

 

John Fords “My Darling Clementine” gir Earp en mer metaforisk rolle, som representant for sivilisasjonen. Eksempelvis er han ikke bare ute etter hevn. Han ønsker å skape et mer ordnet og trygt samfunn for alle.

I “Gunfight at the O.K. Corral” skildres det sentrale oppgjøret som en paramilitær operasjon som tar hele 6 minutter. Scenen kan godt sies å ha vært skoledannende. Mer interessant er den subtilt homoerotiske skildringen av forholdet mellom Earp og Doc Holiday. Den holder seg på det psykologiske nivået, men er tydelig nok. Den kommer til uttrykk i flere replikker.

“Hour of the Gun” er en problematiserende western. Den begynner med O.K. Corral, for deretter å fokusere på volden som følger i kjølvannet av episoden. Filmen skildrer en moralsk ambivalent Earp.

Denne tendensen er forsterket i “Doc”, hvor Earp portretteres som en korrupt lovmann. Som tittelen antyder er det den tuberkuløse gambleren Doc Holiday som er “helten” her. Begge de to siste filmene er en del av en revisjonistisk tendens innen westengenren, og målgruppen er generasjonen med autoritetsskeptiske 68-ere.

 

De to filmene fra 90-tallet er svært ulike hverandre. “Tombstone” er rett og slett en moderne actionfilm – ikledd westerngevanter – med høye drapstall og en portrettering av Clanton-klanen som en slags proto-mafia. “Wyatt Earp” er derimot – antakelig – den hittil mest historisk korrekte filmen om legenden Earp, siden den i stor grad tar for seg mannens dårlige sider og skavanker. (Filmens underholdningsverdi er nok mer diskutabel, vil mange si.)

 

Til syvende og sist må man imidlertid stille et spørsmål om hva slags funksjon en film om en historisk skikkelse skal ha? Skal den etterstrebe korrekte detaljer i størst mulig grad, eller er det sentrale å trekke ut en essens/mening av faktaene? Den første strategien sliter med at alle detaljer og nyanser uansett ikke får plass innenfor rammene av 2 timers spilletid. Og det er en fare for at de detaljene som faktisk blir tatt med kan skape et fortegnet bilde av det som skjedde.

Kanskje det tross alt er bedre å gjøre slik John Ford insisterte på – blant annet i “My Darling Clementine”: Gjør det enkelt, men forhold deg til den overbyggende meningen i historien. Trekk ut essensen.

Det er her debatten har stått og vil stå. Og den vil neppe ta slutt. Problemstillingen blir ikke enklere av at én løsning ikke passer alle prosjekter.

2 Responses »

 

Hollywood preger historieforståelsen torsdag, aug 20 2009

Et av de sentrale poengene undertegnede liker å vektlegge når det kommer til temaet historisk film, er at gjennomslagskraften til Hollywood er langt større enn faghistorikernes.

Konsekvensen av dette er svært ofte at filmskaperne sprer myter, fordreier og forenkler fakta og sammenhenger, i stor grad fordi historien underkastes sjangerkrav som manipulerer fakta. Siden publikum ofte glemmer hvor de “vet” ting fra, preges historieforståelsen deres av disse tendensene.

Nå får kjepphestene mine støtte fra akademisk hold.

Psykologen Andrew Butlers har utført et eksperiment – som er referert i Psychological Science. Butler er også intervjuet av LiveScience, og hovedpunktene er videreformidlet på dansk hos Videnskab.dk.

En ny amerikansk undersøgelse viser nemlig, at selv elever, der er blevet informeret om de kolde fakta, har en tendens til at erstatte faktuel viden med Hollywoodfilm.

»Vi fandt ud, at der er noget specielt ved at se film, som gør, at folk holder fast i informationerne fra filmen, selvom de har læst en anden fremstilling i en skolebog,« siger Andrew Butler til LiveScience.

I rettferdighetens navn skal det nevnes at film også kan ha en positiv effekt på historieformidlingen, gitt at opplysningene som presenteres er korrekte. (Noe annet hadde vært merkelig). Blant annet gjør slike filmer det lettere å huske fakta man har lest. Min lille kommentar til dette er et halvt nølende “joda”, siden det knytter seg flere store “men” til formidlingen av korrekte (og komplekse) fakta innenfor en sjangerdrevet underholdningsindustri. Men greit, det er ikke umulig å få til.

Litt mer om selve undersøkelsen:

Forskerens eksperimenter har omfattet 108 studerende, som i forskellige grupper så klip fra ni forskellige film. De studerende fik også en kort faktuel tekst, der relaterede sig til hver af de ni film, og de modtog forskellige grader af advarsler om filmens troværdighed. 

Når filmens gengivelse af fakta stred mod den faglige tekst, så huskede de studerende de fejltagtige informationer fra filmen, som værende det rigtige svar i op til halvdelen af tilfældene. De unge, der svarede forkert, gjorde det ofte i en selvsikker tone. Og nogle af dem som svarede forkert på spørgsmålene, sagde endda at de havde deres svar fra teksten, som jo kun indeholdte korrekte fakta.

(…)

Generelle advarsler mod filmgenren fik ikke forsøgspersonerne til at svare mere rigtigt, når de havde set en film, som var misinformerende. Men en specifik advarsel mod indholdet i de vildledende film reducerede fejlene i de studerendes svar. En effekt som tidligere undersøgelser også har påvist. Men det er uvist, hvor længe advarselseffekten holder, mener forskerne.

Butler skal fortsette forskningen. Godt, godt. Det er på sin plass med oppmerksomhet rundt dette temaet. For å sitere meg selv (fra en artikkel som sto på trykk i Ny Tid i januar):

I dag er filmen den dominerende historiefortelleren, både i underholdende og folkeopplysende betydning. Vi bygger mye av våre forestillinger om fortiden på filmer vi har sett.

Det klassiske motargumentet er at fiksjonen gjør folk nysgjerrige på temaet, og at de kan lese seg opp på det i etterkant. Argumentet virker imidlertid noe lettvint siden filmmediet har langt større gjennomslagskraft enn faghistorikerne. Filmene fungerer også som en mytologiserende loop: Filmene tar hensyn til utbredte forestillinger hos publikum om hva som skjedde, og disse forestillingene blir igjen forsterket når publikum ser filmene.

Mytologisering er vanskelig å unngå, siden man nødvendigvis må gjøre et utvalg. Filmskaperen legger vekt på noe, og kutter ut noe annet. Historikere gjør selvfølgelig det samme, men som regel med bedre plass til nyanser. Og historikere trenger ikke ta hensyn til underholdningsbransjens sjangerkonvensjoner. Det er rett og slett færre biljakter i faglitteraturen.

Jeg avlegger for øvrig temaet en kort visitt også i denne ukas utgave av Ny Tid (i en artikkel som handler om sjangeren alternativ historie – med utgangspunkt i Quentin Tarantinos “Inglourious Basterds”). Her applauderer jeg blant annet alternativ historie fra 2 ulike vinkler, og retter en pekefinger mot “seriøse” historiske filmer – nettopp med utgangspunkt i de betenkelighetene som er skissert i denne posten.

2 Responses »

 

Min kjæreste fiende tirsdag, jun 30 2009

Starzmedia la nylig ut hele “Mein liebster feind” på YouTube. Dette er den tyske filmregissøren Werner Herzogs dokumentar om sitt eget mangeårige samarbeide med skuespilleren Klaus Kinski. (Herzog har lest inn kommentarer på engelsk, men noen av sekvensene er ikke oversatt eller tekstet. Dette gjelder blant annet åpningssekvensen med Kinski, der han tar av under en teateroppsetting. ) 

Herzog og Kinski, en av filmhistoriens galeste skuespillere, laget intet mindre enn 5 filmer sammen, i det som må være et av de mest masochistiske samarbeidsprosjektene noensinne.

Det hele begynte rett etter krigen, i et utbombet Tyskland plaget av boligmangel. Den 13-årige Herzog og foreldrene hans fikk rom i et slags kollektiv hvor den unge skuespilleren Kinski også holdt hus – til alle leietakernes bunnløse fortvilelse. Kinski var kjent for sine irrasjonelle sider og ekstreme raseriutbrudd. Ved én anledning sperret han seg inne på badet – i et anfall som varte 48 timer. Da Kinski kom ut igjen hadde han smadret inventaret på badet (blant annet et badekar) så grundig at man kunne sile restene gjennom en tennisracket.

Da Herzog flere år senere hadde en regikarriere på gang, og jaktet på  kandidater til hovedrollen i sin neste film, om den besatte conquistadoren Aguirre, husket han Kinski. Kollegaer som hadde forsøkt å lage film med Kinski advarte ham på det sterkeste. Men Herzog tok sjansen. Og dro langt ut i den peruvianske jungelen med Kinski.

Det tok bare et par timer før Kinski slo seg vrang. Han raste mot alt og alle. Blant annet nektet han “å godta” slike ting mygg og regn i “sin jungel”. De beryktede raseriutbruddene kom tett som hagl. I tillegg gjorde Kinski innspillingen fysisk farlig for statister og andre. I en scene hugget han en statist over hodet med et sverd. Hadde det ikke vært for stålhjelmen ville mannen blitt livstruende skadet. I et anfall av rastløshet hentet Kinski et gevær og skjøt vilt rundt seg. Det ene skuddet traff hånden til en annen ulykkelig statist, som mistet en finger i episoden.

Herzog visste at Kinski hadde en tendens til å forlate innspillinger i protest. Kinski truet med å dra etter at Herzog hadde nektet å sparke en lydassistent skuespilleren hadde lagt for hat. Nå var det Herzog som bevæpnet seg med en rifle, og ga klar beskjed til Kinski om at han kom til å skyte ham dersom han forsøkte å stikke av. Herzog har senere innrømmet at han etter dette bestemte seg for å drepe Kinski når de kom tilbake til Tyskland. Planen var å tenne fyr på huset hans mens han sov. Men alt falt i fisk da bikkja til Kinski begynte å bjeffe. I ettertid kom det for øvrig fram at Kinski på samme tid hadde planlagt å drepe Herzog!

Nå skulle man jo tro at begge parter hadde fått nok av hverandre. Men neida!

Innspillingen av de to neste filmene, “Nosferatu” og “Wyzeck”, gikk relativt rolig for seg, sammenliknet med “Aguirre”. Men så, i 1982, var det duket for en ny tur ut i jungelen og en ny dose rabiat galskap.

Det nye prosjektet het “Fitzcarraldo”, og handlet om en noe eksentrisk millionær som vil bygge en opera ute i Amazonasjungelen. Selv om dette innebærer å taue en vaskeekte dampbåt over et vaskeekte fjell (noe de faktisk også gjorde under innspillingen). Gjett hvem Herzog ville ha i hovedrollen!

På plass ute i jungelen hadde Herzog rekruttert lokale indianere i statistroller, ledet an av høvdingen selv. Og så gjorde Kinski entré.

Han skremte vettet av indianerne med sine eksplosjoner av sinne og raseri. Faktum var at han oppførte seg langt verre denne gangen enn under innspillingen av Aguirre. Bedre ble det ikke av at han gjerne delte ut slag og spark både under og etter opptakene.

Da opptakene nærmet seg slutten ble Herzog en kveld oppsøkt av indianerhøvdingen, som tilbød seg å drepe “den hvite djevelen” for ham. Herzog takket høflig nei.

Herzog og Kinski rakk å samarbeide om ytterligere én film, “Cobra Verde”, før Kinski døde av hjerteattakk.

2 Responses »

 

Fedreland & reservater torsdag, jun 25 2009

Kampen om hvem som eier landet tar aldri slutt, noe både brasilianske filmskapere og australske historikere ser ut til å være enige om.

En av de grunnleggende drivkreftene i historien er jakten på bedre livsvilkår. Mennesker har til alle tider søkt seg dit vilkårene ser lovende ut. Mer spesifikt dit ressursene finnes. Dermed har det ikke så rent sjelden oppstått kamp om de samme ressursene, siden ressursrike områder som regel allerede har vært bebodd av andre. Den dystre baksiden av ambisjonene om et bedre liv for seg og sine har blitt formulert i spørsmålet: “Hvem skal eie den beste jorda?” Og det har alltid vært fristende å ta den med våpenmakt, om muligheten byr seg.

Men erobring er ikke bare et spørsmål om okkupasjon, påpeker den australske historikeren David Day i sin bok Conquest: How Societies Overwhelm Others. Erobring er like mye et spørsmål om å skape fortellinger og forestillinger som legitimerer okkupasjonen. Og disse forestillingene legger igjen bånd på erobrerne. De setter rammene for hvordan de må forvalte erobringen. De må leve opp til idealene i sine egne fortellinger, ellers står de i fare for å si fra seg den moralske retten til landet.

Høk over høk

Et av de virkelig klassiske argumentene fra denne tankegangen bringes på bane mot slutten av regissør Marco Bechis Fuglekikkere. I en konfrontasjon med guarani-kaiowa-indianerne, som ulovlig har slått seg ned på eiendommen hans, argumenterer plantasjeeieren med at han har gjort jorda produktiv. Han skaffer mat til folk. Før slekten hans kom til stedet var det ingenting der.

Det vil si, det var jungel. Og den var guaranienes gamle jaktmarker, hvor de hentet ut ressursene de trengte. Filmen skildrer hvordan indianerne bryter opp fra det kummerlige og demoraliserende livet i reservatet, hvor selvmordene florerer, og reetablerer seg på forfedrenes mark. Fremstøtet skaper usikkerhet hos plantasjeeieren, som prøver ut ulike strategier for å få dem fjernet. Han tyr ikke øyeblikkelig til rå og naken maktbruk. Han er – slik Day påpeker i sin bok – regulert av sin egen selvforståelse som representant for sivilisasjonen. Men som både Fuglekikkere og Conquest demonstrerer, betyr ikke det at man er innforstått med å gi fra seg noe gratis. Det ligger dessuten i sakens natur at kampen om eiendomsretten til syvende og sist må bli fysisk, ikke retorisk.

Argumentet om at “vi var her først” har sjelden gjort inntrykk på fremmede erobrere, og argumentet kan saktens problematiseres. De aller fleste steder på kloden har de fortrengte selv fortrengt andre ved en tidligere anledning. Conquistadorene erobret dagens Mexico fra aztekerne, men aztekerne hadde selv erobret området knappe 200 år tidligere. Høk over høk. Dermed bærer alle erobrere også på en indre uro, påpeker Day: De kan selv risikere å bli fortrengt av nye erobrere. Det er derfor utilstrekkelig å bare navngi terrenget, kartlegge det, beskrive det og skape fortellinger om forfedrenes relasjoner til terrenget. I tillegg må man i det daglige – og uten ende – bevise eierskapet ved å dyrke marken, bygge landet og befolke det. Likevel forbannet slipper ikke uroen taket. Her trengs dessuten vakthold og patruljering av grensene. Man må kontrollere hvem som slipper inn. Temaet tør være velkjent fra innvandringsdebatten.

Fugleskremsler

I en annen av ukas filmer, Crossing Over av Wayne Kramer, fokuseres det på hvordan denne patruljeringen utspiller seg i et moderne samfunn. Vi møter mennesker fra begge sider av grensen: Innvandrere som vil skaffe seg legalt opphold i Los Angeles. Og representanter for byråkrati og lovverk. Blant annet immigrasjonsoffiseren Max Brogan, som sammen med sin iransk-amerikanske partner Hamid sporer opp folk som skal tvangsutsendes. Max er imidlertid ikke komfortabel med oppgaven. Han føler sympati med mange av de han skal slå kloa i. Vissheten om at han selv er etterkommer av immigranter er for sterk.

Noe av den samme ambivalensen finner vi igjen hos en av vaktene til plantasjeeieren i Fuglekikkere. Han får i oppdrag å være “fugleskremsel”, og stasjoneres i en campingvogn et par hundre meter fra guaranienes leir. Oppgaven hans er å overvåke dem, og forhåpentligvis skremme dem fra å ta seg til rette på eiendommen. Men vaktmannen utfører jobben sin nølende og mildt sagt ineffektivt. “Fuglene” lar seg ikke skremme. Ikke så merkelig, siden vakten rett og slett ikke virker særlig overbevist om at arbeidsgiveren har retten på sin side, selv om han har støtte i jussen.

Denne vissheten er nok langt mer påtrengende for amerikanerne enn for andre, men i samfunn som er utsatt for demografisk press fra nykommere frykter mange å ende opp som indianerne. Det kan imidlertid være verdt å understreke at indianernes skjebne var et ekstremt tilfelle. Utfordringen fra spanjolene lot seg simpelthen ikke administere. Årsaken var spesiell. Historisk tilnærmet unik, med paralleller kun til Australia og isolerte øyer i Stillehavet.

Demografisk kollaps

Hadde indianerne hatt den samme motstandskraften mot infeksjonssykdommer som innbyggerne i Den gamle verden kunne mye sett annerledes ut. Men møtet mellom folk fra den eurasiske landmassen og den amerikanske var dømt til å ende i tragedie. Som blant annet Jared Diamond har forklart i Guns, Germs and Steel, manglet indianerne motstandskraft mot en hel rekke virus- og bakteriesykdommer på grunn av helt spesielle epidemiologiske forutsetninger. Suksessive epidemier av kopper, meslinger, difteri, pest, gulfeber og malaria gjorde et sjokkerende innhugg i urbefolkningen. Antropologen Henry F. Dobyn har beregnet at 95% av befolkningen i Amerika døde i løpet av de første 130 årene etter at Cortez gikk i land. Kort sagt; det var den i særklasse verste massedøden i dokumentert historie.

Og den har vedvart helt opp til vår egen tid. Selv i det 20. århundre har infeksjonssykdommer desimert isolerte stammer. Mellom 30-50% av populasjonen har dødd i løpet av de 5 første årene etter “first contact”, dersom ingen medisinsk assistanse har blitt gitt. Noen ganger har andelen vært enda høyere. Eksempelvis ble suruiene redusert fra 800 individer i 1980 til bare 200 i 1986, hovedsakelig på grunn av tuberkulose. Og disse dødsratene fant sted i en tid da noen av de mest fatale sykdommene, som pest, ikke forekom.

Under slike forhold – med en nesten komplett demografisk kollaps – ble det ikke vanskelig for conquistadorene og deres etterfølgere å ta fullstendig over.

Det er et spørsmål Fuglekikkere ikke tar opp, og som det nok er for mye forlangt at filmen skal bringe på bane. Men fortrengte guaraniene selv i sin tid noen fra området? Antakelig, men spørsmålet har ikke så stor relevans for situasjonen per idag, hvor det viktigste er å bedre indianernes kummerlige kår og få en slutt på diskrimineringen av dem. Så slutter da også filmen med en oppfordring til publikum om å engasjere seg i guaranienes sak. Man aner at kampen om eiendomsretten til jorda fortsetter.

(Saken sto på trykk i Ny Tid 12. juni)

One Response »

 

Frost/Nixon kommentert onsdag, feb 11 2009

Håvard Nyhus – som gudhjelpe meg er overalt for tiden (Iallfall der jeg fester blikket. Hvordan klarer han det? Har han sluttet å skrive manus? Man må undres.) – har et interessant essay i Minerva om filmen Frost/Nixon. Jeg noterer meg det, ikke minst fordi dette er ren innertier i forhold til flere av de kritiske innvendingene jeg selv har fremført – gang på gang – angående forholdet mellom film og historie.

“Not a Crook?”

Leave a Response »

 

Gode og onde nazister lørdag, jan 31 2009

Det er alltid artig når man kan bevitne at et tema eller en vinkling man har skrevet om blir plukket opp av andre. 19. desember hadde undertegnede artikkelen “De gode og onde nazistene” på trykk i Ny Tid.  Ingressen lød slik:

En ny bølge av filmer fra andre verdenskrig har nazister i hovedrollene. Men bildet av den onde og demoniske nazisten er ikke like entydig som før. 

Idag publiserte Nettavisen “Nå kommer den sympatiske nazist”

29. januar hadde Alv Johan Skarbøvik en kronikk på trykk i Sunnmørsposten, som egentlig handler mest om Heinrich Himmler, men hvor han tar utgangspunkt i denne filmbølgen.

Og 26. januar skrev Ingrid Brekke i Aftenposten artikkelen “Helt i naziuniform”. DN skal også ha hatt en kommentarartikkel om temaet. Mulig det er flere. Uansett har tendensen utkrystallisert seg såpass klart nå at den fortjener oppmerksomheten.

Her er artikkelen jeg skrev til Ny Tids utgave 19. desember (Teksten nedenfor har noe annerledes ordlyd og er et par setninger lengre enn den versjonen som kom på trykk. Dette kalles å bli desket.):

[film] Denne helga går storfilmen Max Manus opp, og dermed ytes et påkostet bidrag til sjangeren norske krigsfilmer. Siden dette er en film hvor man primært ønsker å formidle en historieleksjon møter vi nazistene i deres aller mest arketypiske roller: De er Fienden og Okkupanten.

Disse to funksjonene – som det selvfølgelig er all mulig dekning for rent historisk – er de to tykkeste røde trådene i fremstillingen av tyskere under 2. verdenskrig. Filmer om 2. verdenskrig har i all overveiende grad vært fortalt fra et ikketysk perspektiv. Ingen bør forundre seg over det.

Men Max Manus er bare én av flere filmer utover vinteren hvor nazister spiller sentrale roller. Tilbudet illustrerer både at nazister kan brukes til det meste, og at en ny, mer individorientert, tilnærming til den enkelte tysker er blitt mulig.

Rollen som fiende og okkupant er aldri positiv. Men det er et stort sprang fra de tyske okkupasjonsstyrkene i Max Manus til nazizombiene i Kill Buljo-gjengens nye film, Død snø.

Dehumanisering

I Død snø trekkes symbolverdien – nazistene som metafor for rendyrket ondskap – ut i ekstrem retning. Det er nå engang slik at splatterfilmer lever på morbide virkemidler.

Tommy Wirkolas film er ikke alene om å invitere til blodbad på nazister. Den skriver seg inn i en relativt omfangsrik tradisjon. Og flere nye bidrag er på vei.

Til sommeren er det duket for Quentin Tarantinos Inglourious Basterds (skrivemåten er tilsiktet), hvor en gruppe amerikanske soldater av jødisk opphav opererer bak fiendens linjer i et okkupert Frankrike. Her sprer de skrekk og gru blant tyskerne ved å begå brutale aksjoner, hvor blant annet skalpering står på programmet.

Det ironiske med premisset for filmer som Død snø og Inglourious Basterds er at de så perfekt speiler nazistenes menneskesyn: De totalt dehumaniserer fienden. Det er selvfølgelig gjort med parodisk fortegn, men sier noe om aksepten for demoniserende skildringer av tyskere på film. Den likner ingenting annet. Meg bekjent har ingen ennå laget en stalinistzombiefilm, der tidligere GULag-voktere står opp fra de døde og glefser i seg forskremte ungdommer på tur. Nazister har virkelig en helt unik posisjon i populærkulturens skurkegalleri.

Ærefrykt for Djevelen

Igjen: Det er gode grunner til dette. Samtidig kan det være greit å minne om at den rendyrkede ondskap har en respektinngytende og kraftfull side. Djevelen har alltid vært en imponerende skikkelse, som påkaller ærefrykt. Dersom målsettingen er å årelate den totalitære fristelsen for tiltrekningskraft, kan det være nyttig å minnes begrepet ondskapens banalitet. Det er kjedeligere, men mer realitetsbasert.

SS-sjefen Heinrich Himmler overvar en gang en massakre på østfronten. Det viste seg at han ikke taklet scenen. Himmler forlot åstedet brått og småpanisk, kvalm og utilpass. En helt allmenn menneskelig reaksjon. Det er vanskeligere å følge ordre når man vet at selv toppene rygger unna konsekvensene av ideologien – at de ikke er overmennesker hinsides godt og ondt. Den innsikten undergraver oppslutningen om det totalitære programmet mer effektivt enn noen demonisering.

Snikende underkastelse

Enkelte filmer nærmer seg 2. verdenskrig, tyskere og sågar nazister med holdningen om de også var mennesker, tross alt. Der Untergang (2004) ble både hyllet og kritisert for at den menneskeliggjorde Hitler. I The Reader spiller Kate Winslet en tidligere SS-vakt, som innleder og avbryter et kjærlighetsforhold til en yngre mann, før hun stilles for retten.

Bryan Singers film om attentatforsøket på Hitler i 1944, Valkyrie, vil åpne øynene hos mange for at det var opposisjon mot Føreren langt opp i det tyske offiserkorpset. Her møter vi dekorerte tyske offiserer i helterollene. Intet mindre. Tidligere har vi sett sivil tysk motstand i filmer som Sophie Scholls siste dager (2005), Swing Kids (1993) og Den hvite rose (1982).

Under innspilling er også historien om “Den gode nazisten” – den tyske forretningsmannen John Rabe. Han er blitt omtalt som “den andre Schindler”, siden han skjermet 200 000 kinesere for japanske overgrep under Nanjing-massakren i 1937, og siden engasjerte seg i arbeidet mot krigsforbrytelser da han vendte hjem til Tyskland. Den tysk-kinesiske samproduksjonen er ventet å få premiere en gang i løpet av 2009. Arbeidstittelen er kort og godt Rabe.

Det ligger en ikke helt uviktig innsikt bakt inn i menneskeliggjøringen av borgerne av Det tredje riket: De fleste mennesker kan avfinne seg med et totalitært regime. Og de trenger ikke engang ha onde hensikter med det. Den snikende underkastelsen er et tema som burde interessere både filmskapere og publikum i langt større grad enn det hittil har gjort.

Leave a Response »

 

Historisk film i Ny Tid lørdag, jan 24 2009

Temaet historisk film er visst i vinden som aldri før, og undertegnede innrømmer skamløst at han er en av årsakene. I denne ukas utgave av Ny Tid skriver jeg – nok engang – om hvordan filmbransjen bruker og misbruker historien.

Tidligere fremstøt: “Historisk film på Radio Nova” og “Historie på film”

Nå skal jeg vel bare skrive en bok om temaet også, så blir jeg en såkalt “kapasitet” på området. Hmmmm…

One Response »

 

Historisk film på Radio Nova onsdag, jan 14 2009

Undertegnede har latt seg intervjue om filmindustriens forhold til – og (mis)bruk – av historien. Resultatet kan høres i Radio Novas filmprogram, Nova Noir, imorra torsdag klokka 10.00. Reprise på fredag klokka 08.00.

Radio Nova arkiverer dessverre ikke programmet, så skal du få med deg mitt forsøk på å svare må du nesten benke deg foran høyttalerne på et av disse tidspunktene. FM 99,3 i Oslo og omegn.

Dere i resten av landet og verden kan høre det streamet – bare klikk HER.

One Response »

 

Mannen som forsøkte å drepe Hitler 5 ganger søndag, jan 4 2009

Om ikke lenge – 30. januar – får Bryan Singers film Valkyrie premiere i Norge. Som de fleste filminteresserte har fått med seg møter vi her Tom Cruise i rollen som Claus von Stauffenberg, den tyske offiseren som forsøkte å myrde Hitler 20. juli 1944. Dramaet rundt juliattentatet er vel verdt en film, men det kan være verdt å minne om at det var flere tyske offiserer involvert i planene – og at det var flere forsøk på å ta livet av Føreren.

Siden superstjernen Tom Cruise har hovedrollen i Valkyrie, skjønner alle at det er von Stauffenberg som er den viktigste figuren i vinterens storfilm. Men Singer & co har da ryddet plass til den marginalt mindre kjente Kenneth Branagh i rollen som Henning von Tresckow. Det er bra, siden von Tresckow på mange måter er en mer interessant skikkelse enn von Stauffenberg. Selv om von Stauffenberg var mannen med karismaen – og lederskikkelsen i det attentatforsøket som kom tettest på å drepe Hitler – var von Tresckow langt tidligere ute med å ønske Hitler myrdet. Og han la ikke bare planer. Han forsøkte å myrde Hitler hele 5 ganger.

Von Tresckow har en overbevist nasjonalist, men han gjennomskuet nazistenes nihilistiske side allerede før krigen brøt ut. Og begynte å legge planer om høyforræderi. Så tidlig som i 1939 sa han – ytterst fortrolig – til en offiserskollega at Hitler måtte fjernes. Han følte også avsky for krigsforbrytelsene den tyske hæren gjorde seg skyldige i på østfronten.

Men alle vellykkede attentater forutsetter tilgang til målet. Og i tilfellet Adolf Hitler skulle det vise seg at målet hadde av en skummel evne til å unnslippe – gang etter gang. Det gjaldt ikke bare von Tresckow og von Stauffenbergs forsøk. Det var i alt 17 ulike attentatforsøk mot Hitler. Se noen av dem omtalt HER.

4. august 1941 bød den første muligheten seg. Von Tresckow hadde fått rekruttert nok medsammensvorne til å legge planer om et bakhold, hvor man ganske enkelt skulle plaffe ned Føreren under et besøk i Borisov, Hviterussland. Men på grunn av det massive sikkerhetsopplegget måtte forsøket avbrytes.

Det neste forsøket kom ikke før 13. mars 1943. Nå var taktikken endret, og det er dette forsøket som antakelig hadde størst sjanse å lykkes.

Denne dagen landet et VIP-fly i Smolensk, Hviterussland. VIPen var selvfølgelig Hitler, som kom på et kort besøk til en østfront hvor problemer hadde begynt å melde seg. Von Tresckow hadde også denne gangen vurdert å nedkjempe Hitlers sikkerhetsstyrker i et overraskelsesangrep, men valgte til slutt istedet å plante en tidsinnstilt bombe ombord Førerens fly. Bomben var kamuflert som en brandyflaske. Det vanskelige var å få “flasken” forbi sikkerhetstiltakene, men von Tresckow forklarte at pakken var en gave til en venn ved hovedkvarteret. Bløffen virket.

Da Hitlers fly tok av, kunne von Tresckow føle seg rimelig sikker på at han hadde utført det perfekte attentat. Når bomben gikk av, ville sprengladningen være mer enn nok til styrte flyet. Hitler ville dø.

Men flyet landet trygt. En ørliten feil på tidsinnstillingen hadde stoppet detoneringen. Sannsynligvis tålte den ikke den lave temperaturen i flyets bagasjerom. Nå måtte von Tresckow istedet kaste seg rundt for å få slått kloa i “gaven” før noen oppdaget hva pakken egentlig inneholdt.

En knapp uke senere, 21. mars, iverksatte gruppen rundt von Tresckow en ny plan: En selvmordsbomber. Mannen som tok på seg selvmordsoppdraget var Rudolf-Christoph von Gersdorff. Han skulle fungere som guide for Hitler under en inspeksjon av erobret sovjetisk krigsmateriell. Von Gersdorff festet sprengstoffet på kroppen, og koblet på en tidsinnstilt detonator. Den skulle gå av etter 10 minutter.

Føreren ankom, og inspeksjonen begynte. Men så, som ved flere andre tilfeller, avbrøt plutselig Hitler besøket, og hastet avgårde igjen. Dermed måtte von Gersdorff løpe inn på toalettet for å fjerne detonatoren før han – og bare han – gikk i lufta.

Et nytt forsøk med en ny selvmordsbomber, Axel von dem Bussche, i desember 1943, ble ironisk nok avbrutt av et britisk bombetokt.

Det siste attentatforsøket von Tresckow-gruppen sto bak fant sted 11. mars 1944. Denne gangen skulle Hitler skytes på kloss hold, under en konferanse i Berechtesgaden. Eberhard von Breitenbuch fikk oppdraget siden han hadde tilgang til konferansen i kraft av å være adjutant for en av generalene som skulle delta. Men da dagen kom, ble han stoppet i døra: -Beklager, ingen adjutanter får delta.

Etter dette ble von Tresckow overført til en ny stilling, som brakte ham vekk fra miljøet av tyske motstandsfolk. Samtidig overtok von Stauffenberg rollen som den drivende kraften i forræderiplanene.

Da han fikk nyheten om det mislykkede attentatforsøket den 20. juli kom, forsto von Tresckow at dagene var talte for konspiratørene – ham selv inkludert. Han ba sjåføren sin om å kjøre ham til fronten i Polen. Der vandret han ut i ingenmannsland, simulerte en skuddsveksling med fienden, før han satte en håndgranat mot hodet og lot den detonere.

OPPDATERING 24/1:

“Valkyrie” har både fått varierte anmeldelser, etter hva jeg sålangt har registert. Hva gjelder kritikk som er mer faghistorisk enn filmfaglig fundamentert tar jeg med følgende (sakset fra Feuilletong-seksjonen til det utmerkede nettstedet Sign & Sight):

 Der Tagesspiegel 20.01.2009

Peter Steinbach, head of the German Resistance Memorial in Berlin believes that “Operation Valkyrie” runs into problems because it is conceived as a thriller: “This means that everything is geared to the protagonist. The hero drives the plot and stands at the centre of all events. We learn nothing of Stauffenberg’s development from an advocate of National Socialist politics to its critic and eventually to his unconditional opposition to Hitler. In an early scene that was obviously added as an afterthought, Stauffenberg’s motives are listed in a fictional diary entry – but that’s it. One man in the driving seat and a bunch of passengers – this has nothing to do with the reality of the attempt on Hitler’s life in the summer of 1944.”

Leave a Response »