Kautokeino-opprøret: Frigjøringsteologi på samisk søndag, jan 27 2008

Nils Gaups siste film byr på en forfriskende vinkling: Den skildrer kristne mennesker som helter. Men kristen propaganda er det neppe. 

…

De siste tiårene har kristne på film gjennomgående vært lite sympatiske bekjentskaper. Særlig dersom de er av den puritanske sorten. De er blitt en del av skurkegalleriet. Når en kristen figur dukker opp, er vedkommende minst en hykler, dersom han eller hun ikke er beint fram onde. Det er omtrent bare i okkulte skrekkfilmer - hvor man trenger teologisk hjelp for å nedkjempe Satan - at Kristus etterfølgere dukker opp i noe som likner helteroller.

Eksempelvis: I Robert Zemeckis Beowulf utspiller handlingen seg den tidlige middelalderens Danmark. Ved kongens hoff er det én person som er tilhenger av den nye troen, kristendommen. Han er også den eneste som holder - og konstant mishandler - en slave. Men mon tro om ikke slavehold - med tilhørende disiplinering - var en velkjent praksis også for den førkristne befolkningen i Norden?

Ellers støter vi på særdeles tvilsomme kristne skikkelser i både Da Vinci-koden, Kong Arthur, Goyas Ghosts og flere andre ferske produksjoner. Listen kan gjøres like lang som et tredje testamente.

Selvfølgelig er det gode grunner til mye av dette. Filmskapere vil sette fokus på historiske overgrep, for eksempel. Men problemet - iallfall vurdert utfra et dramasynspunkt - er at fokuset er så ensidig. Skildringen av mennesker med kors på brystet er forlengst henfalt til slappe klisjéer.

Derfor er det tilsvarende forfriskende å oppleve de nyfrelste - de er sågar puritanere - i Nils Gaups siste film. For her er læstadianerne helter! 

“Djevelens piss”

Kautokeino-opprøret er en svært personlig film for Gaup. Han er selv i slekt med noen av de involverte, og tilbrakte mye tid i arkivene for å kartlegge hendelsesforløpet. Ønsket om være historisk korrekt var stort.

Nå skal man jo ikke snakke lenge om filmskaperen Nils Gaup før man kommer inn på Hollywood. Mannen får laget amerikanske versjoner av filmene sine, og han opererer innenfor samme fortellertradisjon: Historiene får pent utfolde seg innenfor klassiske melodramatiske rammer.

Hendelsene i 1852 skildres således med utgangspunkt i en velkjent familiekrise: Kvinner har til alle tider slitt med ektemenn som drikker opp familiens inntekt. I Kautokeino-opprøret er det Elen som må slite med Mathis og hans besøk i “det sorte huset”. Der renner pengene rett i lomma på brennevinshandleren Carl Johan Ruth, som skamløst skor seg på den utbredte alkoholismen blant samene.

Men etter å ha overvært en svovelpreken av Læstadius kommer Mathis til en moralsk-religiøs erkjennelse, og legger om kursen i livet. Han er ikke alene. Det går en vekkelse gjennom det samiske miljøet. Flere og flere skyr “Djevelens piss”. Og forretningene til Ruth blir skadelidende. Dette vil han ikke finne seg i. Kjøpmannen tyr snart til knep som skal bringe hele situasjonen inn i en eskalerende konflikt.

På dette tidspunkt dukker det faktisk opp en klerikal skurk. Sognepresten Stockfleth, kalt “Ravnen” av læstadianerne, er en dobbeltmoralsk opportunist. Men Gaup gjør det ikke så enkelt som å sette likhetstegn mellom den lutherske kirkens tjenere og filmens onde krefter. Nikolaj Coster-Waldau bringes på banen som en forståelsesfull og sympatisk biskop. Uten at hans gode vilje er i stand til å forhindre den endelige konfrontasjonen.  

Kristen propaganda?

Så hvordan skal vi forstå Kautokeino-opprøret? Er dette kristen propaganda? Neppe. Gaup er ikke ute etter å frelse noen. Filmen peker på at mennesker under press søker til praktiske løsninger på sine problemer, men at et større ideologisk system ofte blir med på lasset. 

Det slås eksplisitt fast at det er problemene knyttet til alkoholismen som fører samene til Læstadius budskap. Filmen holder en forsiktig distanse til selve predikanten. Han skildres riktignok som en streng mann, men holdningen hans kan like gjerne tolkes som prinsippfast engasjement. Læstadius dramaturgiske funksjon er uansett bare å være en katalysator for endring. Men konsekvensen av vekkelsen skildres i et positivt lys. I Gaups utlegning blir Læstadius teologi først og fremst et redskap folk bruker til å gjenvinne kontrollen over egne liv. Den skal forstås som frigjøringsteologi, med brodden rettet mot de rike og mektige.

Dette perspektivet dominerer også fremstillingen av selve opprøret. Opptrappingen av konflikten skyldes utelukkende Ruths manipulasjoner. Da samene til slutt revolterer er det “rettmessig harme” som kommer til uttrykk, på klassisk melodramatisk manér. Filmen reflekterer ikke over om det er noe i den læstadianske læren som virker polariserende. Riktignok får vi små glimt av verdensbildet til de troende - deres kristendom er den sanne, i motsetning til Stockfleths forfalskede utgave - men dette gjøres mer eller mindre en passant.

Spørsmålet er om opprørerne var såpass radikalisert at det ble en medvirkende faktor til at liv gikk tapt. Opprøret er tross alt utypisk for samisk kultur. Verken før eller senere har konflikten mellom nordmenn og samer ført til slike voldshandlinger. Så hvor kom den fatale ingrediensen fra?

En slik problematisering er vanskelig å få øye på i filmen. Ruth er den evig urimelige provokatøren i fortellingen, og han initierer både selve konflikten og all opptrapping av den. Filmen tar heller ikke tak i den materielle forklaringsmodellen til opprøret - at reindriftssamene var satt under økonomisk press på grunn av økt kamp om beiteressursene. Men det har aldri vært god plass til upersonlige krefter i det melodramatiske universet. 

Trygg profesjonalisme

Gaup er en erfaren filmhåndverker, og rent fortellermessig er Kautokeino-opprøret et bevis på hans faglige profesjonalisme. Regigrepet er fast og trygt. Effektivt.

Av skuespillerne er det Anni-Kristina Juuso som utmerker seg i rollen som Elen - som hun tolker på en varm, overbevisende og intenst nærværende måte. Elen er filmens emosjonelle midtpunkt. Vi får aldri etablert et tilsvarende sterkt forhold til noen av de andre figurene. Ikke engang de to sentrale mannlige skikkelsene i selve opprøret, Aslak Hætta (Mikkel Gaup) og Mons Somby (Nils Peder Isaksen Gaup), makter å ta luven fra henne. Faktisk får vi et tettere emosjonelt bånd til Elens ektemann Mathis (Aslat Mahtte Gaup). Dette er imidlertid naturlig, siden det er en lang tradisjon for å bruke familien som omdreiningspunkt i melodramaet.

På skurkesiden gjør Mikael Persbrandt en rutinert, men ikke overvettes inspirert tolkning av Ruth. Heller ikke Bjørn Sundquist rydder ny skuespillermark i rollen som Stockfleth. Men så er jo også hans rollefigur en representant for  hovedtendensen i nyere film. Slik sett er Sundquists prestemann, “Ravnen”, strengt tatt en fremmed fugl i Kautokeino-opprøret.

(En noe annerledes og forkortet versjon av denne anmeldelsen har stått på trykk i Ny Tid.)

5 Responses »

 

Abort i Gullalderen fredag, des 21 2007

En av årets julefilmer - og en av årets beste filmer - tar for seg situasjonen i Ceausescus Romania på 80-tallet. Og det handler om kvinneskjebner i “uløkka”. 

Undertegnede har anmeldt Cristian Mungius Gullplamevinner “4 måneder, 3 uker og 2 dager” i denne ukas utgave av Ny Tid.

Les gjerne anmeldelsen: “Abort i Gullalderen”

Og med dét ønsker jeg alle sammen God Jul!  

No Responses »

 

I Dragens tegn: Bruce Lee onsdag, des 12 2007

 

Til tross for at han bare har et lite knippe actionfilmer i bagasjen er Bruce Lee blitt selve symbolet på kung fu i filmsammenheng. Et symbol ingen har klart å utfordre til dags dato. Men så er han da også født i Dragens time, i Dragens år.

En enslig asiat slåss mot et kobbel av skurker. Han forsvarer seg lynraskt, med spektakulære hopp, spark og grasiøse kroppsbevegelser. Likevel sliter han litt. Helt til han får et sår. Da stopper liksom alt opp noen sekunder. Den lille fyren stryker hånda over såret, stirrer på blodstripa som har farget neven hans, lukter på det, smaker på det – og så er helvete løs! Herfra og ut fungerer kroppen hans som en turboinjisert vindmølle av slag og spark. Gjerne mens han lager dyrelyder. Selvfølgelig vinner han.

Sånn kunne en typisk oppgjørsscene se ut i en film med Bruce Lee. Eller Lee Jun Fan, Li Zhenfan eller Li Yuen Kam, som han også er blitt kalt. I denne artikkelen skal vi holde oss til Bruce Lee, for enkelthets skyld.

Han ble født i San Francisco 27. november 1940, i Dragens år og i Dragens time, av kinesiske foreldre. Men han vokste opp i Hong Kong, dit familien flyttet våren 1941. Der kom han tidlig i kontakt med byens filmbransje. Fra og med 1946 slo Bruce inn på en karriere som barnestjerne i diverse Hong Kong-filmer. Det skulle etter hvert bli over 20 av dem. Filmdebuten hadde han imidlertid allerede unnagjort som spedbarn tilbake i San Fransisco, hvor han hadde “spilt” jentebaby i “Golden Gate Girl”.

Men alt er ikke fryd og gammen for unge Lee i Hong Kong. 13 år gammel blir han banket opp av en gategjeng. Han forbanner seg på at det er første og siste gang noe slikt skal skje ham. Til tross for at loven forbyr det, går han til kung fu-mesteren Sifu Yip Man for å bli hans lærling. Skal vi tro biografene hans, vant Bruce alle slåsskamper etter dette. Noe som selvfølgelig ikke betyr at han ligger unna bråk. Det skal bli flere gatekamper på den halvveis balstyrige unggutten.

Han dyrker også en annen, mer akseptabel hobby: cha-cha-dans. Jepp! Action-ikonet Bruce Lee har bakgrunn som selskapsdanser. I 1958 vinner han sågar the Crown Colony Cha-Cha Championship. Samme året får han også sin første hovedrolle, i en film kalt “The Orphan”. Filmen inneholder dog ingen kampscener.

Men på gateplan fortsetter bråket. Nå er det blitt såpass alvorlig at politiet kommer inn i bildet. Tilslutt bestemmer familien at gutten vil ha godt av å bli sendt tilbake til Statene. Delvis for å komme unna Hong Kongs gategjenger, delvis fordi fristen for å sikre seg amerikansk statsborgerskap er i ferd med å gå ut.

Og det ser faktisk ut til at Bruce får orden på livet sitt i USA. Ikke bare blir han filosofistudent, han begynner også å tjene penger på kampsportkurs. I motsetning til andre mestere underviser Bruce folk av alle raser, og ikke bare asiater slik normen tilsier. Som en mann av få ord ytrer Lee seg gjerne i svært konsise setninger til sine elever: -Å vite er ikke nok, vi må anvende. Å ville er ikke nok, vi må utføre, er en typisk Lee-forelesning.

I 1964 demonsterer han for første gang sitt berømte “one inch punch” på et stevne i Seattle. Bruce holder armen helt strak rettet mot motstanderens brystkasse, før han med et kjapt skulderrykk slår ham i bakken. Like imponerende nå som da. Slike ferdigheter påkaller snart filmindustriens interesse. Den direkte årsaken heter Jay Sebring (av alle ting frisyreansvarlig på “Batman”-serien), som sender opptak av Lee til produsenten William Dozier. Dozier får selvfølgelig hakeslepp, og flyr inn Lee til prøvefilming. Ting begynner å skje. Han er snart ønsket som både instruktør og birolle-innehaver. Bruce underviser Hollywoodstjerner i kampteknikk. Elevene hans teller kjente navn som James Garner, Lee Marvin, Roman Polanski, Steve McQueen og James Coburn. Kontakten med Coburn skulle senere vise seg å være viktig.

Men på denne tiden var det ikke bare svarte amerikanere som hadde det vanskelig i Filmbyen. Asiater slapp heller ikke lett til. Selv om det er åpenbart for alle at ferdighetene til Lee gjør seg på filmduken, forblir hoveddørene stengt. Tv-serien “The Green Hornet” (1966) (hvor Lee har en birolle) blir etter hvert tatt av plakaten. Senere skulle hovedrollen i “Kung Fu” gå til David Carradine, en fyr uten snev av kunnskaper om sporten. En festelig detalj hva gjelder “The Green Hornet” er navnet på Lees rollefigur: Kato. Så nå vet du hvem Inspecteur Clouseaus hustjener er inspirert av.

Heldigvis får Bruce et tips fra nevnte James Coburn: -De skal spille inn en kung fu-film i Hong Kong. Der trenger de folk til birollene. Jeg synes du skulle dra, sier han.

Som sagt så gjort. Hva Bruce ikke vet, er at han er blitt noe av en stjerne i Hong Kong takket være “The Green Hornet”. Og da filmfolkene skjønner hvem som er i byen, blir han sporenstreks tilbudt hovedrollen. Året er 1971, og filmen heter “The Big Boss”. Regissøren, Lo Wei, fortsetter samarbeidet med sin nye stjerne året etter på “Fist of Fury”.

I mellomtiden er Bruce Lee blitt et kultfenomen i USA også. Ergo blir det produsert 2 filmer i 1973, en i Hong Kong og en i Statene. Først spiller han inn “The Way of the Dragon” i den britiske kronkolonien, før “Enter the Dragon” blir festet til filmrullene i en amerikansk-kinesisk samproduksjon. Førstnevnte blir lansert sist, og utmerker seg ved at det er Lee selv som står for manus, regi, koreografi og produsentansvar.

Delvis før, delvis parallelt med innspillingen av “Enter the Dragon”, jobber han med et prosjekt som skal uttrykke hans egen filosofi. Siden slutten av 60-tallet har Bruce utviklet sin egen kampteknikk, jeet kune do (en salig miks av kung fu, kickboksing, koreanske kampteknikker og amerikansk nevekamp). Han sier at han er på søken etter den perfekte teknikken, og nå skal den eksponeres på lerretet. Filmen er kalt “Game of Death”, men blir ikke ferdigstilt før i 1978. Grunnen er enkel, men overraskende: 20. juli 1973 dør Bruce Lee i en alder av 32 år.

Dødsårsaken var cerebral edema (hjernen svulmer opp), og Bruce hadde da også klaget over sporadiske hodesmerter i perioden før han døde. Det alvorligste forvarslet kom i april 1973. Bruce satt i et hett lydstudio i Hong Kong for å dubbe seg selv til “Enter the Dragon”. Luftviftene er slått av på grunn av bråket de lager. Hett blir heitere i studioet. Lee ber om en pause og går på badet. Der besvimer han og ligger langflat i 20 minutter. Akkurat da han våkner kommer folk inn for å se hvor han blir av. Bruce prøver å skjule det som har hendt. Han sier at han har mistet brillene på gulvet. På vei tilbake til dubbingboksen besvimer han på ny. Leger tar en titt på ham, uten å oppdage noe livstruende. Få måneder senere må Lee betale prisen.

I Hong Kong marsjerte nesten 30 000 mennesker i gravferden hans. Noen dager senere holdt familien en lavmælt og privat seremoni i Seattle. Bruce Lee, den største kung fu-stjernen i filmhistorien, blir stedt til hvile i byens Lake View Cemetery. En knapp måned etterpå har “Enter the Dragon” premiere, og navnet hans blir verdensberømt i kjølvannet av filmens suksess.

Hvor langt han kunne nådd, hadde han fått leve, vil vi aldri få vite.

FILMOGRAFI:

“The Big Boss” (1971) Regi: Lo Wei                                              

Lee oppdager at sjefen hans er narkosmugler og morder. Da er det bare en ting å gjøre.

“Fist of Fury” (1972) Regi: Lo Wei                                            

Lee tar et oppgjør med de japanske okkupantene under 2. verdenskrig.

“The Way of the Dragon” (1973) Regi: Bruce Lee          

Vaskeekte gladiatoroppgjør i selveste Colosseum mellom Lee og Chuck Norris.

“Enter the Dragon” (1973) Regi: Robert Clouse                    

Lee drar på kampturnering på en isolert øy kontrollert av en forbryterkonge. Det er her Youtube-klippet øverst er fra.

“Game of Death” (197 Regi: Robert Clouse                          

Lee er med bare i 12 minutter. Clouse fullførte filmen med stand-in. En nesten dataspillaktig handling der helten slåss seg gjennom flere nivåer i en femetasjers pagode.

3 Responses »

 

Kontemplativ western: Mordet på Jesse James… fredag, nov 23 2007

“Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford” er en western som avmytologiserer de lovløse - og dyrkingen av dem.

All dramatikk har en innebygd forkjærlighet for det grenseoverskridende. I moderne populærkultur har dette blant annet kommet til uttrykk i Den karismatiske forbryteren, som er en av de hyppigst brukte figurene. Årsaken til dette trenger ikke være mer komplisert enn at de aller fleste av oss er sauer. Det er en selvfølge at vi trenger å bearbeide vårt anstrengte forhold til ulven, psykologisk og kunstnerisk. På et eller annet tidspunkt begynte vi imidlertid å dyrke villdyret, men bare på avstand. Noe man trygt kan gjøre i kinosalen. Det er derfor den har slik appell.

I amerikansk kontekst er Den lovløse i Det ville vesten en arketyp som har fascinert publikum på begge sider av Atlanteren helt siden de første westernfilmene flimret over kinoduken rundt 1910. Og helt siden starten har filmene vært inspirert av virkelige - men mytologiserte - skikkelser.

Karismatisk morder

Jesse James var en av disse sagnomsuste revolvermennene. Han var det mest profilerte medlemmet av den såkalte James-Younger-banden, som gjorde togran til sin spesialitet. Han var også en morder, med 15 liv på samvittigheten. 3. april 1882 ble han imidlertid skutt selv, av kompanjongen Robert Ford. Og det er Ford som er den egentlige hovedpersonen i Andrew Dominiks film.

Vi er på parti med Ford, skjønt det tar litt tid før vi oppdager det. I starten er han bare en småklønete beundrer av Jesse James. Noe som er lett å forstå. James er en naturlig ledertype, sjarmerende og erfaren. Vi klarer fint å identifisere oss med ungguttens storøyde fascinasjon for den lovløse. Ford gestalter her kinopublikummets eget behov for en grenseoverskridende helt. At James begrunner kriminaliteten med en Robin Hood-filosofi bidrar også til å rettferdiggjøre aksjonene.

Men så, gradvis - akkurat slik det gjerne er i i virkelighetens verden - avdekkes sosiopaten i Jesse James. Og vi forstår etter hvert aldeles utmerket hvorfor Robert Ford ser seg nødt til å skyte ham. Selv om det må skje på en feig måte.

Gresk tragedie

Det er derfor et element av gresk tragedie i “Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford”. Beundring og kameratskap blir til hat, angst og fiendeskap - som toppes med morderisk svik.

Men filmen byr på mer. Den kommenterer - uten store fakter - hvordan Ford ender opp som skurken i dramaet. Folk flest fortsetter å beundre Jesse James inn i døden. Vi får innblikk i hvordan mytologiseringen tar til allerede dagen skuddene faller. Og hvordan Robert Ford blir en foraktet og hatet figur av mange. Ingenting er verre enn å være feig. Bææh!

Alt dette skildres med nennsom regihånd i en western som våger å være dvelende, poetisk, detaljbesatt - og som har et stødig blikk for psykologiske prosesser. Dette er en kontemplativ western. I uttrykket minner den da også om “de psykologiserende” westernfilmene fra 1970-tallet, og kanskje særlig “McCabe & Mrs. Miller”, “Pat Garrett & Billy the Kid”, “The Outlaw Josey Wales” og “Heaven’s Gate”. Det er ikke noe dårlig selskap å befinne seg i for en western.

Brad Pitt vant prisen for beste skuespiller under årets Veneziafestival, for sin tolkning av Jesse James. Og Pitt er god. Likevel er det Casey Affleck - i rollen som Robert Ford - man husker fra denne filmen. Affleck gjennomgår et vell av ulike sinnsstemninger i sin rolle, og er troverdig hele tiden. Det spørs om ikke prisen gikk til feil skuespiller.

Og helt til sist: Det taler kanskje også til fordel for filmen, at det er feigingen vi husker - ikke sosiopaten? For én gangs skyld kommer en western hvor vi identifiserer oss med en skikkelse som handler ut fra ektefølt nødtvang, og ikke en som nyter å begå drap.

(Denne anmeldelsen har tidligere vært publisert i Ny Tid)

One Response »

 

Menneskekjær satire: Persepolis torsdag, sep 27 2007

Marjane Satrapis Persepolis beviser to ting: At enkel animasjon er grovt undervurdert. Og at klok satire med ambisjoner om å være allmennmenneskelig ikke skrider til verket på bombastisk vis.

Om du er en av dem som utelukkende forbinder filmatiseringer av tegneserier med superhelter, skal du være tilgitt. Det er saktens lett å få inntrykk av at tettsittende trikot og uvanlige evner er minstekravet for seriefigurer med filmambisjoner. Men det finnes unntak fra denne regelen. Franskiranske Marjane Satrapis Persepolis er det ferskeste eksempelet i så måte.

Riktignok hevder den 9-årige Marjane på et tidspunkt at hun har profetstatus - og det er jo ikke alle forunt - men barnlige fantasier utsettes ellers for et tøft møte med virkeligheten i denne adapsjonen av Satrapis fire selvbiografiske tegneserieromaner.

Satrapi var 9 år gammel da sjahen ble styrtet, og i filmen skildres den første euforien etter revolusjonen. De religiøse fundamentalistenes maktambisjoner var riktignok ikke ukjente. Men Iran var tross alt et land med en antiklerikal vitsetradisjon, hvor riktig svar på spørsmålet “Hvordan får du en mullah til å begå selvmord?” var “Du inviterer ham til å spise seg i hjel.” Var det virkelig mulig med et prestestyre i et slikt land?

Akk, ja. I revolusjonære tilstander er det ofte de strengeste, mest puritanske kreftene som vinner fram. Av den enkle grunn at revolusjoner gir lite rom for kompromisser, og at alle forsøk på moderasjon så altfor lett lar seg mistenkeliggjøre som fordekte kontrarevolusjonære holdninger. Og dermed anlegger snart mennene rundt Marjane alvorlige skjegg. Selv blir hun pakket godt inn i chador.

Hverdagen blir ikke helt enkel for en tenåringsjente med sans for ABBA, Iron Maiden og pønk. Selv løping er problematisk. I en scene stopper moralpolitiet Marjane, og forklarer henne at rumpeballene hennes beveger seg på en høyst upassende måte når hun springer.

Ironien i at de puritanske vokterne er manisk sexfikserte går ikke upåaktet hen. Og det er lett å bedrive satire for Satrapi. Men hun gjør det på en ettertenksom måte. I Persepolis er satiren så absolutt et våpen, men ikke av den typen som skal utrydde fienden. Satrapi henfaller ikke til det blodrusa instinktet mange andre satirikere ville valgt. Og det tjener filmen på. Dette gir nemlig rom til ektefølt sorg, vemod og glede - elementer som bidrar til å gi Persepolis en dypt allmennmenneskelig dimensjon. Det gjør filmen universell i ordets aller sanneste betydning.

Som tenåring flykter Marjane til Østerrike. Møtet med Vestens middelklassebarn er preget av den samme innstillingen til satire. Hun peker nese av den obligatoriske nihilismen de unge pønkerposørene avkrever henne. Det er meget treffsikkert.

Det neste bruddet i historien utløses av kjærlighetssorg og akutt hjemlengsel. Dermed vender Marjane tilbake til Iran, hvor det som måtte gjenstå av illusjoner faller i grus. Siste stopp blir Paris.

Animasjonsmessig er Persepolis et bevis på at også en flat, todimensjonal teknikk kan gi en dynamisk og elegant filmopplevelse. Formen støtter dessuten effektivt opp under den humanistiske grunninnstillingen i filmen. De enkle, svart/hvite figurene fortoner seg fulle av liv. Menneskelig liv.

(En kortere versjon av denne anmeldelsen har stått på trykk i Ny Tid)

No Responses »

 

Filmene du aldri fikk se mandag, sep 17 2007

De fleste filmplaner blir det aldri noe av, men filmhistorien har eksempler på prosjekter mange av oss gjerne skulle ha sett. Blant annet disse:

“Biker Heaven”:
Den planlagte oppfølgeren til «Easy Rider» kokte bort i kålen. 13 år etter at Peter Fonda og Dennis Hopper ble filmikoner forelå det planer om en fortsettelse. Og for en oppfølger det kunne ha blitt! Bare hør: Året er 2068, og verden har gått til helvete i et kjernefysisk Armageddon. Billy og Captain America vekkes til live, og sendes ut på et korstog for å gjenreise Amerika. Underveis treffer de gjenger med navn som Aryan Krusaders, the Cycle Sluts, the Black Panzers (get it?), the Desert Demons og the Cannibal Cops.

Problemene med å få satt dette prosjektet på skinner var imidlertid mange. Produsenten Bert Schneider hadde mistet makt og innflytelse i Hollywood, og i 1982 ble Fonda og Hopper regnet som avdankete stjerner. Men nå har jo gutta gjort comeback, så kanskje….

“Casablanca 2″:
Hvordan gikk det egentlig med Rick og kaptein Renault etter at Ilsa fløy vekk? Ble det virkelig “the beginning of a beautiful friendship”? Det kunne vi kanskje fått svar på hadde Warner Bros. gjort alvor av planene for “Brazzaville” i 1943. Bogart skulle være med denne gangen også, men de andre store navnene glimret med sitt fravær. Men i og med at handlingen var lagt til et nytt sted (jmfr. tittelen) ville dette neppe blitt like interessant som et annet manusutkast ført i pennen av Frederik Stephani. Hans historie tar opp tråden der originalen slapp den. Samme natt Ilsa drar, blir Casablanca invadert av allierte tropper, og på slutten viser det seg at både Rick og kaptein Renault hele tiden har arbeidet for vestmaktene. Så da vet du det.

“The Blind Man”:
Mesteren Alfred Hitchcock hadde også sin bolk med prosjekter det aldri ble noe av. Et av de mest interessante var “The Blind Man”, som han forsøkte få på beina etter suksessen med “Psycho”. Historien er deilig bisarr: En pianist som har vært blind siden fødselen, får nye øyne takket være revolusjonerende kirurgi. Han oppdager imidlertid at de nye øyeeplene hans kommer fra et drapsoffer. Pianisten bestemmer seg for å fakke morderen, som selvfølgelig prøver å ta knekken på ham. Det hele utspiller seg i Disneyland.

Hvorfor ble det så ikke noe av denne potensielle krimklassikeren med overnaturlige trekk? Årsaken er at Disney mislikte den blodige “Psycho”. Selskapet ville ikke bli assosiert med “den spekulative” Hitchcock, som ikke under noen omstendigheter skulle få lov til å spille inn en film i Disneyland. Det endte med at Alfred tok fatt på “Fuglene” i stedet.

“Destino”:
Om Disney var avvisende overfor Hitchcock, demonstrerte Walt & co en overraskende grad av eksperimentlyst i forbindelse med “Destino”. Filmen skulle bringe sammen to kjempetalenter fra hvert sitt felt: Walt Disney og surrealisten Salvador Dali.

Ideen var å blande animasjon med realfilm, og historien skulle handle om et ungt par som må gjennom flere prøvelser før de får hverandre. Noen tradisjonell narrativ fortelling var det imidlertid ikke snakk om. Blant annet skulle paret på et tidspunkt bli forfulgt av folk med store øyeepler i stedet for hoder. En annen scene var tenkt som en slags baseball-ballett. Dali var nemlig svært fascinert av denne amerikanske sporten.

På grunn av omveltninger i Disneys langsiktige planer lot “Destino” seg aldri fullføre. 17 sekunder animasjon er alt som ble ferdigstilt. Men Disney og Dali forble gode venner.

“Mein Kampf”:
Joda, det har sirkulert planer om å filmatisere Adolf Hitlers kampskrift. Men ikke i Nazi-Tyskland. Jødiske(!) David O. Selznick, legendarisk Hollywoodprodusent, syntes derimot at det var en god ide. Selznick satte i gang 4 dager etter at USA hadde erklært Tyskland krig. Hvorfor? Tanken var at det amerikanske folket på denne måten ville få kjennskap til Hitlers tanker og ideer, og på den måten ville den jevne mann og kvinne få en bedre forståelse av hvem fienden var. Myndighetene i Washington syntes imidlertid ikke at ideen var så god. De ville styre krigspropagandaen på egen hånd.

No Responses »

 

Hva var egentlig favorittdrinken til James Bond? fredag, aug 17 2007

Det var åpenbart ikke vodka martini - verken shaken eller stirred.

Iallfall ikke dersom undersøkelsen nettsiden Atomic Martinis har gjennomført er riktig.

Folkene bak nettsiden foretok et nitidig studie av samtlige Bond-bøker - med fokus på agentens drikkevaner - og kunne konkludere med følgende:

-I snitt tar 007 seg en drink på hver syvende side.

-Av de i alt 317 drinkene han nyter på disse sidene er hele 101 whisky.

-Dette gjør det brune brennevinet til James Bonds favorittdrink med god margin.

-Bond er dessuten rimelig glad i champagne. Han drikker i alt 30 glass med sprudlevannet.

-I “You Only Live Twice” (1964) får han dessuten smaken på sake. Han heller nedpå intet mindre enn 35 enheter av det japanske ildvannet.  

-Når det gjelder Bonds antatte favoritt, vodka martini, blir den bare drukket 19 ganger. Og han er nesten like glad i gin martini: 16 ganger.

Se Bonds drikkestatistikk HER.

Atomic Martinis har også laget en egen statistikk for filmene. På lerretet er det champagne agenten drikker mest av, mens vodka martini er favoritten i den spritbaserte kategorien.

No Responses »

 

Mannen fra framtiden fredag, jun 29 2007

Philip K. Dick revolusjonerte scifi-genren, og skrev forelegget til filmer som Blade Runner, Minority Report, Total Recall, Paycheck og Screamers. Snart kommer filmen om hans eget liv.

……

Philip Kindred Dick var en visjonær. Og ikke bare i overført betydning. Da han var rundt 13 år gammel skal han ha hatt en drøm som dukket opp gang på gang: Han drømte at han sto i en bokhandel og lette etter Astounding Magazine. Når han fant bladet, begynte han å lese en novelle kalt The Empire Never Ended - som avslørte universets hemmeligheter for ham. Intet mindre.

Frasen “The Empire Never Ended” skulle senere finne veien inn i flere av Dicks historier, og selve tematikken - den skjulte hemmeligheten - er et av signaturtrekkene ved fortellingene hans.

Flere år senere, på begynnelsen av 70-tallet, begynte Dick igjen å motta en rekke visjoner. Det toppet seg i februar og mars 1974. Han hevdet selv at han på dette tidspunktet begynte å leve et dobbeltliv - på tvers av tid og rom. Det ene som Philip, forfatteren. Og det andre som Thomas, en forfulgt kristen i det gamle Rom.

Ifølge Dick sto han fra nå av i stadig kontakt med et guddommelig vesen, som vekselsvis ble referert til som Zebra, Gud eller VALIS. Det var den siste benevnelsen som ble brukt mest.

Jøss, tenker du kanskje nå. Og på bakgrunn av denne rimelig metafysiske biografien kommer det nok ikke som noen overraskelse på leseren at Dick led av paranoia og misbrukte narkotika. Han trodde for eksempel at både KGB og CIA stadig var ute og la feller for ham. Men det skal også sies at han hadde nok selvinnsikt til å stille seg selv spørsmålet om han kanskje var schizofren.

Den gode siden ved alt dette var selvfølgelig at Dicks virkelighetsutfordrende verdensbilde inspirerte til grenseoverskridende science fiction-historier. Fra romanen The Man in the High Castle (1962), som utspiller seg i et USA som har tapt 2. verdenskrig, via Do Androids Dream of Electric Sheep (1968), til Flow My Tears, The Policeman Said (1974), gikk han opp stadig nye stier innen genren. Uten å tjene stort på det. Philip K. Dick var regnet som sær. Og definitivt ikke som kommersiell.

Da Ridley Scott tok kontakt med ham for å presentere planene om å filmatisere Do Androids Dream of Electric Sheep, stilte Dick seg tvilende til prosjektet, selv om han sa ja. Han skal imidlertid ha blitt positivt overrasket da han fikk se noen råklipp fra filmen, som ble lansert under tittelen Blade Runner. Blade Runner ble faktisk slaktet av mange kritikere da den kom i 1982, men fikk nesten øyeblikkelig et kultstempel som igjen vokste til fullblods klassikerstatus få år senere. Dette skapte fornyet interesse for Dicks andre historier. Filmprodusentene sto snart i kø for å sikre seg rettighetene til novellene og romanene hans, ikke minst etter at filmatiseringen av We Can Remember It For You Wholsesale - under tittelen Total Recall (1990) - ble en suksess.

Forfatteren selv hadde imidlertid lite glede av dette. Philip K. Dick døde 4 måneder før lanseringen av Blade Runner. Hadde han levd noen år til ville han blitt en rik mann på sine gamle dager. Istedet døde han rett før navnet hans ble synonymt med nyskapende science fiction med kommersielt potensiale. Philip K. Dick hadde rett og slett, i likhet med flere andre visjonære kunstnere opp gjennom historien, vært før sin tid.

Det er for øvrig blitt klart at Dicks eget liv skal bli film. Det er Paul Giamatti som planlegger en biografifilm om mannen, hvor elementer fra fortellingene og visjonene hans vil flettes inn i handlingen. Helt i tråd med den visjonæres eget verdensbilde, med andre ord.

Les mer om Philip K. Dick på www.philipkdick.com

No Responses »

 

Kåbbåi: John Wayne 100 år fredag, mai 25 2007

Clint Eastwood får ha oss unnskyldt. Men det er nok John Wayne som er westernfilmens største maskuline ikon. Bra jobba av en fyr døpt Marion. Imorra er det 100 år siden han ble født.

La oss begynne med to faktaopplysninger: 1) Gjennom en karriere på drøye 50 år rakk John Wayne å medvirke i over 200 filmer. Han hadde hovedrollen i 142 av dem, noe som fremdeles er rekord. 2) Han var en høy og kraftig kar, som målte 1,94 på strømpelesten. Med andre ord; Han var et formidabelt filmikon, og han var litt av en plugg.

Dette er interessant å ha i bakhodet når følgende anekdote skal fortelles: Under en filminnspilling i Las Vegas ble Wayne forstyrret av et salig bråk fra hotellrommet under. Der var det fest på gang, i regi Frank Sinatra. Wayne ringte resepsjonen, som viderebrakte klagen. Sinatra ga ikke bare blaffen, han skrudde opp volumet på musikken. Wayne ringte igjen. Det samme skjedde. Så enda en gang. Da tenkte Wayne at han fikk gå ned selv. Som sagt, så gjort. Han troppet opp utenfor døren til Sinatras suite, banket på og ba Frank om å avslutte festen. Dette var ikke “Old Blue Eyes” interessert i. Wayne gjentok forespørselen med litt mer kraft i glosene. Da spratt livvakten til Frank opp. -Sånn snakker ingen til Mr. Sinatra!, bjeffet han. Og stilte seg demonstrativt opp foran Wayne. Filmstjerner er nå engang filmstjerner, selv om de måler 1,94. Og de er ikke spesielt sugne på vaskeekte bråk, tenkte nok livvakten. Wayne kunne nok være tøff på film, men virkeligheten er noe helt annet. Ikke sant?

Wayne smilte til Sinatras gorilla, før han kontant delte ut et slag som sendte livvakten ned i horisontalen. Deretter fullførte Wayne jobben ved å smadre en pinnestol over mannen. Sinatras lille fest pakket deretter sammen raskere enn en cowboy slukker leirbålet med kaffegruten.

La oss derfor legge til ytterligere én faktaopplysning om John Wayne: Han kunne være hard i klypene utenfor filmsettet også.

Men dåpsnavnet til dette maskuline ikonet var faktisk Marion. Eller helt presis; Marion Robert Morrison. Senere forandret foreldrene mellomnavnet til Michael, fordi de ville at Marions lillebror skulle hete Robert. Den fremtidige filmhelten så dagens lys 26. mai 1907 i Winterset, Iowa. 6 år senere flyttet familien til California.

Marion fikk kallenavnet Duke. Det klinger kanskje bedre, men faktum er at han ble oppkalt etter ei bikkje. Saken var nemlig den, at Marion alltid hadde med seg en Airedale terrier når han lekte med kameratene. Terrieren het Big Duke, og kameratene begynte snart å referere til Marion som Little Duke. Og etter hvert bare Duke.

Gutten med jentenavnet vokste, som allerede nevnt, opp til å bli en imponerende kar rent fysisk. Han hadde en kort idrettskarriere innen amerikansk fotball, som tok slutt da han brakk ankelen. Han jobbet som lastebilsjåfør, fruktplukker og servitør. Og så fikk han jobb som assistent på filmsettene til Fox Films.

Her la regissøren John Ford merke til ham. Under innspillingen av en undervannsfilm utenfor Catalina Island nektet den faste stuntmannen å hoppe i havet. Bølgene var for store, mente han. Marion steppet inn. Og fikk en ny stjerne i boka til John Ford.

Filmkarrieren foran kamera kunne begynne, men navnet hans forble ubrukelig. Han figurerte fortrinnsvis som Duke Morrison eller Michael Burn på plakatene. Sakte, men sikkert økte budsjettene på filmene han medvirket i, og under innspillingen av Raoul Walsh’ The Big Trail (1930), foreslo regissøren at man døpte om Marion Morrison til John Wayne. Etternavnet var inspirert av en general fra den amerikanske revolusjonen; “Mad Anthony” Wayne.

Nå var alt duket for et skikkelig gjennombrudd. Men depresjonen slo inn, og plutselig var John Wayne heldig bare han hadde roller i små, billige filmer. Stjernestatusen var rett og slett utsatt. Mellom 1933 og 1939 spilte han i over 40 westernfilmer i kategori B eller C.

Men i 1939 skulle John Ford lage en film, som i all ettertid har fått status som den første moderne westernfilmen: Stagecoach. Filmen ble en formidabel suksess, og John Waynes tolkning av The Ringo Kid gjorde ham til et hett navn i Hollywood. Resten er historie. Wayne kom i løpet av de neste 30 årene til å spille i mange av de aller største westernklassikerne, ofte i regi av John Ford. I tillegg ble han noe av et favorittvalg når Hollywood skulle produsere krigsfilmer med romslige budsjetter.

Med innsatsen i True Grit (1969) fikk Wayne sin første - og siste - Oscar for beste mannlige hovedrolle. Det skal innrømmes at han ikke var noen fantastisk skuespiller. Men han var perfekt som cowboy og krigsmann, i filmer laget av regissører som visste hvordan de skulle utnytte Waynes arketypiske utstråling og knappe spillestil.

I siste halvdel av 60-tallet ble Wayne et symbol på reaksjonære holdninger. Tiden var i ferd med å løpe fra heltetyper av det slaget han representerte. Og Wayne var definitivt konservativ.

Hans konsekvente antikommunisme fikk ham faktisk oppført på drapslistene til Stalin. Dette skjedde på tampen av kommunistdiktatorens virke, og tilhører neppe Stalins mest klartenkte påfunn. To russiske leiemordere, under dekke av å være FBI-agenter, planla å myrde Wayne på kontoret hans. Attentatplanene ble imidlertid avslørt. Da Nikita Khrusjtsjov tok over styret av Sovjetunionen etter Stalin, opphevet han drapsordren. Khrusjtsjov var nemlig Wayne-fan. Under et privat møte mellom Khrusjtsjov og Wayne i 1958 informerte han filmikonet om Stalins planer.

Et hardnakket rykte går ut på at krefter i det republikanske partiet ønsket John Wayne som presidentkandidat i 1968. Wayne var ikke interessert. -Ingen kommer til å ta en skuespiller seriøst, svarte han. Det var enda noen år fram til Ronald Reagan skulle motbevise påstanden.

Men det stemmer ikke at han manglet selvironi. Han medvirket i flere komedier, og sa ja til å vise seg i en rosa kanindrakt på TV-showet Rowan and Martin’s Laugh-In. Og til manges store overraskelse hilste han medlemmene i rockebandet Three Dog Night velkomne med fredstegnet, da de var gjester i The Glen Campbells’s Goodtime Show i 1971.

Enkelte uheldige uttalelser har imidlertid blitt brukt som bevis på Waynes håpløst reaksjonære holdninger. I et notorisk intervju med Playboy i 1971 skal han ha sagt at han “var tilhenger av hvitt overherredømme fram til de svarte hadde god nok utdannelse til å forsvare en fremtredende rolle i samfunnet”. Det var iallfall hva kritikerne hevdet at han hadde sagt. Men i intervjuet formulerer Wayne seg slik: “De svarte er ennå ikke kvalifiserte til høyere politiske verv fordi diskriminering frarøver dem den type utdannelse som en politisk karriere forutsetter.” Man kan - med litt velvilje - hevde at dette var en ganske presis analyse av forholdene i USA rundt 1970.

Men Wayne skal også ha sagt at han ikke syntes synd på indianerne, fordi det var så mange andre som trengte landet deres.

På den annen side var samtlige av de 3 konene hans latin-amerikanske. Han var kanskje en selektiv rasist?

Uansett er det mye ironi over dødskampen hans. Wayne var kompromissløs patriot. Men det var sannsynligvis atomavfall som utløste kreften i kroppen hans. I 1955 spilte han inn The Conqueror i Utah. Området var forurenset av atomprøvesprengninger, men det visste ingen av de involverte. Filmteamet tilbrakte 13 uker på stedet. Av de 220 som jobbet på produksjonen, utviklet 91 kreft og 46 døde senere av sykdommen.

John Wayne var en av dem. Han kjempet lenge mot lunge- og magekreften, men 11. juni 1979 var kampen over. Da red Duke endelig inn i solnedgangen.

6 Responses »

 

John Holmes - avkledd og avmytologisert onsdag, mai 23 2007

I disse Rocco-tider har mye vært sagt og skrevet en hel del om glamouriseringen av pornobransjen. Da er det kanskje passende å ta for seg historien om bransjens største mannlige stjerne - John Holmes. Den er alt annet enn glamorøs. Teksten nedenfor har tidligere - i 2 ulike versjoner og lengder - stått på trykk i henholdsvis Filmmagasinet og bladet Mann. En av hovedkildene mine er dokumentaren “Wadd” (1998), hvor et bredt spekter av personer som kjente og jobbet med Holmes er intervjuet.

……

1. juli 1981 fant et av de blodigste oppgjørene i Los Angeles kriminalhistorie sted. Denne dagen ble lederen for Lavendar Hill-banden, Lenius, og 3 av hans menn, nådeløst banket til døde med stålstenger i en leilighet på Wonderland Avenue. En kvinne som tilfeldigvis var tilstede overlevde så vidt. Åstedet var fullstendig nedsprayet med blod og hjernemasse. Gørra hang seigt fra vegger, møbler og skap. Selv erfarne drapsetterforskere var rystet over brutaliteten som lå bak ugjerningen.

Saken fikk raskt tilnavnet “The Wonderland Avenue Massacre”, og media sammenliknet blodbadet med drapsorgiene til Charles Manson. Men så tok saken en pussig vending. Politiet fulgte sporene de hadde og slo dermed kloa i en avdanket pornostjerne. Offentligheten var forundret. Hvordan hang dette sammen? De mest uskyldige avisleserne spurte naivt hvem denne John Curtis Holmes var.

Historien begynte egentlig i 1969, da pornoprodusent/manager Bill Amerson fikk besøk av en hengslete ung mann som ville inn i bransjen. Amerson ble ikke umiddelbart imponert. Fyren var ikke akkurat noen smukkas og virket nesten litt sjenert. Nærmest for å få ham til å fordufte raskest mulig, ba Amerson arbeidssøkeren om å kle av seg. Så skulle han ta et bilde av ham til arkivet. Om det ville bli noe engasjement fikk de se på. Den unge mannen gjorde som han sa, og snudde seg med fronten mot produsenten. Amerson ble først helt stum. Så sa han: -Du kommer til å bli en stjerne!

“Talentet” han hadde fått øye på var en penis som i erigert tilstand målte 33 centimeter og var tjukk som en ølboks.

John Curtis Holmes regnes fremdeles som den største mannlige stjernen i en bransje hvor det ellers er jentene som får navnet sitt på plakaten. Han er kreditert medvirkning i 2274 hardpornofilmer i tidsrommet 1969 til 1988, hvorav minst én inneholdt homofil sex.

Holmes så dagens lys 8. august 1944. Dåpsnavnet var John Curtis Estes, og han ble født inn i en fattig familie i Ashville (Pickway), Ohio. Moren var en troende baptist, faren en brutal fyllik. Da gutten fylte 3 år klarte moren endelig å kvitte seg med ektemannen, bare for å ta seg en ny mann av akkurat samme ulla. Stefaren plaget John, som søkte tilflukt i lange jakt- og fisketurer. På 16-årsdagen sto han opp tidlig, og fortalte moren at han ville dra for å verve seg. -Hvis jeg blir her stort lenger kommer jeg til å drepe ham, sa han, med adresse til stefaren.

Holmes tjenestegjorde i Nürnberg. Etter å ha blitt dimittert avla han moren et kort besøk. Det skulle bli siste gang han så familien sin. Han kom i alle senere intervjuer til å benekte at han hadde slekt i Ohio. I det hele tatt ble Holmes kjent for å fortelle stadig nye versjoner av livet sitt. I begynnelsen kan han ha gjort dette for å beskytte familien. Til slutt ser det ut som om han faktisk hadde problemer med å skille fakta fra fantasi. Holmes har i intervjuer påstått at han mistet dyden som 12-åring, at han hadde vært student og at han hadde hatt sex med til sammen 14000 kvinner på og utenfor filmsettet. Vi vet imidlertid at han aldri har vært innskrevet ved noe universitet, og den siste påstanden er en svært grov overdrivelse. Bekjente av pornokongen anslår antallet sengepartnere til maksimalt 3000. Selv det tallet virker litt drøyt.

I 1971 lanserte regissøren Bobby Chinn Holmes som detektivskikkelsen Johnny Wadd (slang for penis). Suksess fulgte. Det tok ikke lang tid før det ble en hel filmserie med Johnny Wadd-filmer.

Holmes hadde giftet seg med sykepleieren Sharon Gebenini etter militæret. Dette ekteskapet skulle offisielt vare i 16 år, men reelt sett tok det slutt etter at Holmes ble pornostjerne. Sharon ga klar beskjed: Hun kunne godt være en venn, en “søster” eller støttespiller. Men hun orket ikke ha fysisk kontakt med ham lenger.

I 1976 gikk Holmes inn i et nytt forhold. Denne partneren var bare 15 år gammel og kalte seg “Dawn”. I en kort periode bodde faktisk John, “Dawn” og Sharon sammen, helt til Sharon fikk nok av å lide under ektemannens stadig mer ukontrollerte pengeforbruk.

Holmes var faktisk bortimot avholdsmann da han gikk inn i pornoindustrien. Han verken drakk eller røykte marihuana. Dette skulle endre seg. De liberale omgangsformene i pornobransjen fikk stadig større makt over John. Hasjliberalerne kan steile så mye de vil, men faktum er at Holmes begynte forsiktig med en joint i ny og ne, før han sklei over i et alvorlig kokainmisbruk. Et misbruk som ikke ble mindre alvorlig da han oppdaget crack. Holmes prøvde å balansere virkningen ved å knaske valium ved siden av. På det verste skal han ha satt til livs utrolige 40-50 valium hver dag, noe som vanligvis er nok til å ta livet av et menneske.

Denne vanen ble begynnelsen på nedturen. Dopet gikk utover evnen til å få ereksjon, noe som igjen krevde sterkere doser, med desto større problemer neste gang. I tillegg begynte pengene å forsvinne raskere enn Holmes maktet å tjene dem.

En annen velkjent effekt av misbruket meldte seg i form av endret personlighet. Holmes er blitt beskrevet som en fyr med utpreget lav selvtillit, men også som en omtenksom, myk mann. I takt med at dopet ble stadig viktigere for ham, endret dette seg. En ny, langt mer ubehagelig side dukket stadig oftere opp. Holmes utviklet sosiopatiske trekk. Han vurderte andre mennesker ut fra hva han kunne tjene på å ha kontakt med dem. Han hadde ingen nære venner, og ville heller ikke ha noen. Han stolte ikke på noen, og stadig færre stolte på ham. Den sjenerte gutten fra landet var blitt en Dr. Jekyll & Mr. Hyde, som blant annet tvang “Dawn” ut i prostitusjon.

Johnny Wadd-filmene var historie på dette tidspunktet. Bobby Chinn nektet å arbeide med Holmes etter at han ble narkoman. Ved inngangen til 80-tallet var den tidligere stjernen i krise, både personlig, økonomisk og karrieremessig. For å kunne betale kokainbruken ble han løpegutt og narkokurer for en lokal mafia i Hollywood, den såkalte Lavendar Hill Mob.

I denne perioden ble Holmes også kjent med jetsetlangeren Eddie Nash, eller Adel Nasralla som libaneseren egentlig het. Nash oppbevarte enorme mengder dop i huset sitt og hadde en kundekrets som omfattet kjente navn i Hollywood. Han var dessuten en ivrig pornokonsument, og brukte Holmes som en slags maskot. I bytte for “vennskapet” fikk Holmes kokain.

Men omgangen med stoffet hadde ikke gjort John til en spesielt forutseende type. Han satte flere kureroppdrag over styr og endte opp med en diger gjeld til The Lavendar Hill Mob. For å komme seg ut av denne knipen tilbød Holmes seg å hjelpe til med et raid mot Nash. Banden takket ja, og utstyrte Holmes med 400 dollars. Pengene brukte han på en handlerunde hjemme hos Nash, hvor kreditten var stengt forlengst. Kvelden 28. juni 1981 satt han i huset til Nash og røykte crack. På morgenkvisten lot han som avtalt bakdøren stå åpen.

Deretter spaserte 4 bevæpnete menn inn i huset, torturerte låskombinasjonen til pengeskapet ut av Nash (livvakten hans holdt kjeft) og stakk av med 4 kilo kokain, 1 kilo heroin, 100 000 dollars i kontanter og smykker til en verdi av det dobbelte.

Selvfølgelig klarte Nash å legge to og to sammen. Han pusset livvakten sin, den 150 kilo tunge Diles, på Holmes. De visste at han var involvert, og hvis han ikke snakket skulle de utrydde ikke bare ham, men hele familien hans. Holmes snakket.

Han viste dem hvor tjuvene holdt hus, på Wonderland Avenue. Han ble også med da Nash sendte ut sine bødler. De trengte ham til å ringe på døren, slik at de kunne komme seg inn. Og dermed var det duket for massakren.

Da politiet tauet inn Holmes holdt han konsekvent kjeft. Han hadde ikke noe ønske om å tyste på Nash. Det ble rettssak, og i 4 måneder satt Holmes og nektet for enhver befatning med saken. Tilslutt slapp han fri. Da farget han sporenstreks håret og stakk av til Florida sammen med “Dawn”. Flukten endte med at hun anga ham, etter at han, for n’te gang, hadde mishandlet henne.

Politiet økte presset mot ham. De hadde funnet fingeravtrykkene hans på åstedet. Holmes nektet fremdeles å vitne. Men i november 1982 ble Nash og Diles arrestert for besittelse av kokain. Nå skjønte Holmes at han hadde sjansen til å kvitte seg med plageåndene. Endelig kom han med sin forklaring i saken. Opplysningene ble hemmeligstemplet, og det endte med frikjennelse. Juryen fant det nemlig overveidende sannsynlig at han var truet til å medvirke, noe som neppe er en feiltolking av situasjonen. Dette var likevel ikke nok til å få dømt Nash og Diles. At de ikke “fikset” Holmes, skyldtes sannsynligvis mediedekningen saken hadde fått.

Etter dette gikk ferden tilbake til pornobransjen. Noe virkelig comeback kan man imidlertid ikke snakke om, men takket være rettsaken hadde Holmes blitt en celebritet. Meningen var at han primært skulle ha en PR-funksjon i selskapet John C. Holmes Production, som Bill Amerson drev. Men da han gjorde underslag for 200 000 dollars, mistet han sporenstreks partnerstatusen. Kort tid etter fikk han dessuten beskjed om at han var HIV-positiv.

Likevel fortsatte Holmes som pornoskuespiller. Sin siste film spilte han inn i Europa, hvor motspilleren het Ilona Staller, også kjent som Cicciolina.

Det gikk mot slutten. I februar 1988 var Holmes blitt så syk at han måtte legges inn. Han ble plassert på veteransykehuset i Sepulveda, Los Angeles. Mens han lå og ventet på døden fikk han ett eneste besøk: To etterforskere fra LAPD, som var ute etter flere opplysninger om massakren på Wonderland Avenue. Holmes hadde ingenting å si dem, og kort tid etter var tysteren stum for alltid. John Curtis Holmes døde venneløs og pengeløs 13. mars 1988.

No Responses »