Fredag 30. november fyller den fransk-amerikanske kulturhistorikeren og kulturkritikeren Jacques Barzun 100 år. Nestoren jobber faktisk på sin 38. bok for tiden. Begrepet “still going strong” virker bortimot puslete i en slik sammenheng.
Barzun kan skilte med ekspertise innenfor blant annet fransk og tysk litteratur, musikk, utdannelse, spøkelseshistorier, detektivromaner, språk og etymologi. Skjønt, det helt sentrale (ville han selv sagt) er at kunnskap har sin egentlige opprinnelse i glad og ærlig nysgjerrighet. Dette er noe Barzun både vet godt og har skrevet godt om.
I siste utgave av The New Yorker blir han portrettert i anledning jubileet, og Arthur Krystal skriver blant annet følgende:
Barzun regards himself in many respects as an “amateur” (the Latin root, amator, means “lover”), someone who takes genuine pleasure in what he learns about. More than any other historian of the past four generations, Barzun has stood for the seemingly contradictory ideas of scholarly rigor and unaffected enthusiasm.
Barzuns magnus opus er mursteinen “From Dawn to Decadence” (2000), som omhandler den kulturelle utviklingen i Vesten fra cirka 1500 – da de ideene, motivene, særegenhetene og tendensene som utgjør Vestens kulturelle identitet begynte å spire for alvor – og fram til idag – hvor Barzun mener å kunne identifisere klare tegn på kulturell dekadanse.
Det er ikke uvanlig å sette året 1500 som et slags skille. Fra og med dette året bryter “den moderne tiden” fram. Barzun bruker også 1500 som startpunkt for vår moderne, vestlige sivilisasjon/kulturtradisjon, som altså adskiller seg fra den foregående middelalderske perioden. Og som han ser klare tegn på at vi nå befinner oss i sluttfasen av.
I årene før 1500 var det nemlig mer enn tydelig at middelalderkulturen var blitt dekadent. Det gamle systemet var råttent.
- When people accept futility and the absurd as normal, the culture is decadent, skriver Barzun om denne perioden. - A decadent culture offers opportunities chiefly to the satirist, and the turn of 15th century had a good many.
Det er imidlertid viktig å huske på at det eksisterte en europeisk kultur også før 1500, selv om den var kvalitativt annerledes. På samme måte vil det – selvfølgelig – eksistere en vestlig kultur også i framtiden, selv om den vil være kvalitativt annerledes. Hovedpoenget er at perioden fra 1500 til idag utkrystalliserer seg som en egen epoke.
I hvor stor grad det vil være en noenlunde myk overgang mellom den gamle og nye epoken er opp til oss. Og hva som kommer til å være den nye epokens dominerende trekk er det også vi som avgjør.
Prosessen kan foregå i slow motion. Det dekadente “fallet” trenger ikke bli fatalt. Men det fordrer at vi ikke forkaster fortiden. Og dersom framtiden skal få en sjanse til å bli like dynamisk som fortiden, bør vi heller ikke forkaste eller demonisere tradisjon(ene). Noen må fungere som “bibliotekarer” eller “munker”, selv om vi lever i dekadente tider. Noen må danne en motvekt mot en ensidig trang til å forkaste alt gammelt.
Boka ble en høyst uventet bestselger da den kom ut i 2000. Anmeldelsene var panegyriske. La meg bare kort sitere fra én av dem (Anne Fadiman, redaktør i The American Scholar):
“Jacques Barzun was born to write this book, but he could not possibly have written it when he was fifty. It is a masterwork that required a master: a man whose entire life has been spent acquiring the perspective that only wisdom, and not merely knowledge, can grant. Thank heaven he has lived long enough to complete a book no one else could even have begun.”
I artikkelen i The New Yorker kommer Krystal uunngåelig inn på “From Dawn to Decadence”:
Barzun’s declinist views about Western civilization are no secret. One reason that “From Dawn to Decadence,” an eight-hundred-page history of Western civilization from 1500 to the present, which he published at the age of ninety-two, was such an improbable best-seller (“the damnedest story you’ll ever read,” David Gates called it in Newsweek) was its contention that Western civilization is winding down, that “the forms of art as of life seem exhausted.” But, when Barzun insists that he sees “the end of the high creative energies at work since the Renaissance,” his tone is less that of someone appalled by what’s happening than of someone simply recording the ocean currents.
Den karakteristikken er helt korrekt. Alle som leser “From Dawn to Decadence” kan ikke unngå å bli slått av den stoiske roen og sakligheten Barzun legger for dagen – uansett tema – på hver eneste side.
I The New Criterion omtaler Jeffrey Hart verket på denne måten:
Here Barzun set out to trace in broad outline the evolution of art, science, religion, philosophy, and social thought during the last 500 years: “I hope to show that during this span the peoples of the West offered the world a set of ideas and institutions not found earlier or elsewhere.” He makes it clear that he celebrates these distinctive achievements. He believes that the West has pursued these characteristic purposes, carried them “to their utmost possibility,” and in so doing brought about decline and decadence. Barzun is a “cultural” historian because, in his narrative, intellectual developments are in the foreground, though his cultural tapestry is stitched onto a canvas of political, military, and economic history.
Når det gjelder dekadansen knytter Barzun dens fremvekst til “urkatastrofen i det 20. århundre”: 1. verdenskrig.
Barzun discerns a brilliant period of creativity around the turn of the twentieth century. Then came the catalyst that accelerated and intensified the tendencies leading to decadence: “The blow that hurled the modern world on its course of self-destruction was the Great War of 1914–1918.” A sense of futility and absurdity prevailed. Constructivism became destructivism. There resulted a collapse of manners and authority, anti-heroes and anti-art, the ridicule of anything established, the distortions of language and objects, the indifference to clear meaning, the violence to the human form, the return to primitive elements of sensation. “The root principle is ‘Expect nothing.’”
Selvfølgelig, enhver som har levd i 100 år, har også gjennomlevd ulike faser. Det gjelder like mye i akademia som andre steder.
Barzun returned to teaching the history of Western civilization just as it was coming under attack by various Continental theorists, whose repudiation of hierarchical structures and determinate meaning challenged everything that Barzun believed in. In the nineteen-seventies and eighties, Barzun became a symbol of the Old Guard, a mandarin scholar futilely defending the works of dead white males.
Barzuns syrlige kommentar (i “From Dawn to Decadence”) til denne kritikken er både vittig og drepende:
- Today, the whole Occidental canon is under attack by many people who find it out of tune, useless, although they could not readily say who is in it.
Etter milleniumsskiftet og utgivelsen av “From Dawn to Decadence” kan det se ut som om vinden har snudd. Jeg kan iallfall ikke huske å ha sett eller lest noen – som har lest Barzun, vel å merke - våge seg frempå med kompromissløs kritikk. Mannen er rett og slett for belest og velinformert. For reflektert og grundig. Der har vi det igjen: Lysten på og gleden av kunnskap. Og den lar seg dele:
Barzun wanted to do on the page what he did in the classroom: help the reader “carry in his head something more than the unexamined history of his own life,” not because knowledge is inherently good or makes one a better person but because it fosters an independence of mind. The more one learns about the course of civilization, he believed, the more one can appreciate its achievements. After a while, if you learn enough, you can argue that, say, Shaw’s mind more closely resembles Rousseau’s than Voltaire’s—and you may actually enjoy doing it. Consequently, there’s nothing Hegelian, Heideggerian, or hermeneutic about his work; no nihilistic or existential angst livens things up. Nor does he proffer any grand theory or unifying design that would explain the past in the categorical manner of Spengler’s organic cycle of regional growth and decay, or Braudel’s emphasis on broad socioeconomic “structures.” For Barzun, these systematic models of cause and effect run counter to the temper of history, which is intuitive, concrete, beholden to time and evidence.
Les mer her:
The New Yorker: “Annals of Letters – Age of Reason”
The New Criterion: Jacques Barzun at 100
Wikipedias artikkel om Barzun
Tilleggsnotater:
I prologen til “From Dawn to Decadence” tar Barzun selvfølgelig for seg ordet “dekadanse”. Han skriver:
-All that is meant by Decadence is “falling off”.
Ordet innebærer ikke at de menneskene som lever i en dekadent tid har svekket energi, talent eller evner. Heller ikke dårligere moral. Tvert imot, argumenterer Barzun, en dekadent tid er en meget aktiv periode, full av dyp bekymring, samt en helt spesiell rastløshet. Og årsaken er at man ikke ser noen klar og tydelig vei videre.
-The loss it faces is that of Possibility.
Eksempelvis: Alle formene for kunst innenfor akkurat denne spesifikke tradisjonen ser ut til å ha vært prøvd. Repetisjon og frustrasjon er det eneste som gjenstår.
Hvordan vet man så at dekadansen har satt inn? Jo, ved den åpenlyse innrømmelsen av tingenes tilstand. Og ved at folk søker seg – i alle mulige retninger – til nye trosformer og overbevisninger.
Dette trenger ikke nødvendigvis være fremmede religioner eller new age. Det kan like godt være ateistiske “kulter” av ymse slag. Hovedpoenget er dette: En generell forkastelse av det bestående/tradisjonen griper om seg på stadig nye måter – med stadig større rastløshet. Håpet er at bare man blir kvitt det som er, vil det i seg selv generere friskt, nytt liv. Vi får imidlertid sjelden vite hva som vil eller bør erstatte det gamle. Fokuset er på selve avvisingen.
Barzun passer på å nevne at forestillingen om at det gamle er noe entydig, er feil: Forestillingen om vestlig kultur som en slags blokk eller pakke med kun én betydning, motstrider all historisk kunnskap.
-The West has been an endless series of opposites – in religion, politics, art, morals, and manners (…) To denounce does not free the self from what it hates, any more than ignoring the past shuts off its influence.
Å forkaste fortiden er dermed historieløst, i en betydning vi sjelden reflekterer over. Dette sier mer om våre egne fordommer enn noe annet. Og det tilbyr oss færre – ikke flere – løsninger.
Barzun bruker også tid på begrepet “kultur” (What a word!, skriver han):
Inntil nylig betydde kultur noen få ting. Nå brukes kultur om alt mellom himmel og jord. Selv politimyndighetene i New York har visst fått sin egen kultur, ironiserer han.
-These mini-cultures created on the spur of the moment are obviously fictitious. But again, they express the separatism already mentioned.
Separatisme er nemlig et av tegnene i tiden, ifølge Barzun. Folk rømmer inn i små, lukkete klaner hvor de kan “være seg selv” – og gjerne unnslippe tradisjonen. Men håpet om frelse er utopisk, for disse små gruppene er ikke uavhengige.
-If a word is wanted for various pairings of such elements, there is ethos, mener Barzun. Det er et godt ord, så hvorfor bruke kultur?
Separatismen går hånd i hånd med Frigjøringen (med stor F). Samt med Primitivismen (med like stor P).
-The longing to shuffle off the complex arrangements of an advanced culture recurs again and again.
Men ingenting av dette er unikt for akkurat vår tid. Dynamikken i kulturen og samfunnet har gjentatte ganger vakt Separatismen, Frigjøringen og Primitivismen til live. I større eller mindre grad.
-Unity does not mean uniformity, and identity is compatible with change, understreker Brazun.
Så hvorfor skal man absolutt forkaste fortiden?
Enkelte lesere vil sikkert innvende at dekadanse er definert som moralsk forfall, noe som ikke passer helt 100% inn i Barzuns tanker om temaet.
Til dette er å si følgende: Hvis man leter etter tegn på dekadanse, definert som eksempelvis utstrakt bruk av rusmidler, dårlig arbeidsmoral eller seksuelt utsvevende vaner, vil man lett finne bevis for dette også i samfunn som ikke kan kalles dekadente.
Bruk av rusmidler har alltid forekommet. Historien om sprit i Norge er lang, og kan oppvise perioder med langt større forbruk enn dagens. Husk at selv hos naturfolk er rusmidler et vanlig kulturelt innslag. Bruken av sterkere stoffer er heller ikke ny. 1800-tallet kjente til sprøytemisbrukere. Og det landet i verden idag med størst misbruk av opiater er Iran. 2,8% av befolkningen misbruker harde stoffer, noe som er langt høyere enn Norges 0,3-0,4% eller USA og Storbritannias 0,5-1,0%.
Men de færreste ville finne på å kalle Iran et dekadent samfunn. I Yemen gumler så godt som alle khat, men når hørte du sist noen snakke om “det dekadente Yemen”?
Selvfølgelig kan utstrakt misbruk av rusmidler føre til store sosiale problemer. Men så lenge misbruket er relativt marginalt, befinner vi oss innenfor rammene av en historisk norm. Det er det som er poenget her. Rusmisbruk i seg selv er ikke synonymt med dekadanse, selv om det kan være synonymt med sosiale problemer.
Hva gjelder dårlig arbeidsmoral; Barzun gjør det til et poeng at ideen om at alle må jobbe er relativt ny. Folk nøyde seg med å jobbe det som var nødvendig, og gjerne ikke i det hele tatt om man kunne. Her kan det dessuten – rent filosofisk – være mer fruktbart å se på hva slags arbeid man utfører enn på selve mengden. Mange av dagens heldagsjobber er av et relativt tvilsomt kaliber. De har ikke nødvendigvis noen uerstattelig nytteverdi eller mening. Det er for eksempel lett å forestille seg et samfunn uten telefonselgere og negldekoratører.
Og så var det sex, da. Vel, fristelser og utroskap, samt prostitusjon, har alltid eksistert. Og man skal ikke glemme at seksualdriften (uansett hvor balstyrig denne måtte være) er forutsetningen for nye generasjoner.
Innenfor kulturelle uttrykk gjør Barzun for øvrig en interessant sammenlikning som har med skildring av sex å gjøre. Han bruker Rabelais som et eksempel på sunn sexfiksering, så og si.
Denne franske frekkasen er nemlig et bra eksempel på hvordan en nyfødt kultur (i dette tilfelle den moderne vestlige) uttrykker seg med kraft og saft og fyndige klemmer. Rabelais er rett og slett et eksempel på livsbejaende vitalitet. Og Barzun setter 1500-tallet opp mot 1900-tallet for å tydeliggjøre kontrasten mellom det kulturelle klimaet i en nyfødt og en dekadent kultur:
Rabelais leaves one exhilarated, as one is after seeing a Greek tragedy; Ulysses leaves one depressed, as one is after seeing a modern play like Death of a Salesman. It is the difference between the 16th and the 20th century, between the dawn of a new culture and its close in disenchantment.
Typical of that contrast is the treatment of the body and especially of sexuality. In Joyce (…) the body is mean, furtive, unfulfilled, and disgusting. (…) we have a “problem” of sexuality. (…) Our confusion is part of the excess of ideas typical of old civilizations.
Rabelais (…) sees the physical as the power that spurs man to all achievements. (…) It may seem a paradox – but it is not – that the Rabelaisian view upholds the dignity of man. By keeping the sense of proportion continually awake, it makes clear that the natural does not contaminate the spiritual.
Hovedpoenget er at mennesker ikke er perfekte vesener. En viss mengde umoral, “umoral” og sosiale plager vil alltid eksistere i et samfunn. Noen ganger vil sågar utbredelsen og omfanget være direkte påfallende. Men det interessante er at du finner disse problemene også i dynamiske, selvsikre, fremtidsrettede samfunn.
Eller for å si det på en annen måte; tvilsomme vaner og sosiale problemer er absolutt ikke forbeholdt et dekadent samfunn. Det er noe vi finner over alt, til alle tider. Og disse tingene kan faktisk være mer utbredt i samfunn som ellers ikke bærer preg av dekadanse.
Dekadanse er derfor langt på vei en ting for seg. Og dekadanse handler – nettopp slik Barzun beskriver fenomenet – i større grad om å ha gitt opp, enn om umoral per se. Dekadansen setter inn når man ikke lenger ser for seg noen klar framtid. Når alt er blitt meningsløst. Når man ikke lenger føler at man står i forbindelse til verken forfedre, sine samtidige eller eventuelle etterkommere. Håpet og visjonen for framtiden er borte – eller i beste fall uklar og tåkete. Fortiden er noe man bare står i opposisjon til. Det er dette som er kjernen i problemet, ikke sprit, tjall, unnaluring eller tilfeldige forbindelser.
Selvfølgelig kan dekadansen blir forsterket av – eller komme til uttrykk gjennom – antisosiale vaner. Og i en snever mening kan man godt snakke om dekadanse som moralsk forfall. Det er selvfølgelig også gode grunner til å begrense omfanget av antisosiale vaner. Vi er jo alle avhengige av andre. Men det er først når samfunnet er paralysert av håpløshet og meningsløshet at den virkelige dekadansen – Fallet – har meldt seg. Det er dette som er det avgjørende faresignalet.
