Det som ikke skjedde: Alternativ historie tirsdag, des 29 2009

 

Quentin Tarantinos Inglourious Basterds behandler 2. verdenskrig fritt og freidig som dramatisk råmateriale. Alternativ historie er likevel en mer frodig størrelse innen skjønnlitteraturen enn i filmen.

Jasså, du visste ikke at Det tredje rike gikk under i en fransk kino? Og du visste heller ikke at en jødisk spesialstyrke spredte frykt hos okkupasjonsmakten med sine skalperende kommandoraid? Men slik utspilte 2. verdenskrig seg, iallfall i følge Quentin Tarantinos Inglourious Basterds.

Under årets Cannes-festival uttalte regissøren at han – i motsetning til mange av sine kollegaer – ikke har hemninger i forhold til historiske fakta. Tarantino gir mer enn gjerne etter for sine fantasier, og man må jo gi ham rett i at 2. verdenskrig setter fantasien i sving.

Filmskapere flest velger helst å gi inntrykk av at de behandler historiske fakta respektfullt. Bare tenkt på det populære salgsargumentet “Based on a true story”. Men som Ny Tid tidligere har skrevet om, er dét en påstand som bør tas med den berømte klypen salt. Historiske filmer har gjerne minst like mye med fiksjon å gjøre som med historie.

Ukjent territorium

Sett fra to separate ståsteder er faktisk Tarantinos valg – å fortelle en fritt fabulerende alternativ historie – å foretrekke. For det første tydeliggjør det kontrafaktiske grepet at vi her har å gjøre med en fantasi, et eventyr. Faren er større for at publikum tar til seg myter fra “seriøse” filmer enn fra lettbeinte filmer som ærlig og åpenlyst blander fakta og fiksjon. For det andre har en alternativ historie et større potensiale for overraskelser og forfriskende grep. Publikum kan i langt større grad fryde seg over å bli tatt med inn i et ukjent territorium. Det er ganske enkelt morsommere.

Det er derfor ikke til å undres over at alternativ historie er blitt en populær subsjanger innen science fiction. På filmfronten har vi tidligere i år fått en smakebit i Watchmen, lagt til et alternativt 1980-tall. Andre eksempler er filmatiseringen av Robert Harris roman Fedreland (1994), som utspiller seg på 1960-tallet i et Europa styrt av en aldrende Hitler og et skrantende nazistyre. I 2004 kom liksom-dokumentaren C.S.A: The Confederate States of America, som skildrer hvordan Nord-Amerika utviklet seg etter at sørstatene vant borgerkrigen. Mens den sørkoreanske 2009: Lost Memories (2002) utspiller seg i et samlet Korea som fremdeles er en del av det japanske imperiet. Ellers har filmbidragene til sjangeren vært dominert av historier om enkeltindivider som har/får muligheten til å utforske alternative versjoner av sine egne liv: The Butterfly Effect, Sliding Doors, Løp, Lola, løp! og Frequency, for å nevne noen.

Kvalifisert spekulasjon

Men det er i bøkenes verden den alternative historien virkelig har markert seg. Og ikke bare skjønnlitterært. De siste årene har begrepet kontrafaktisk historie vært fremmet og debattert innenfor en faghistorisk ramme. Den britiske historikeren Niall Ferguson reiste fanen for alvor med antologien Virtual History (1997), mens Robert Cowleys What If?-serie (1999-) har gitt rom til kvalifiserte spekulasjoner fra anerkjente historikere. I norsk sammenheng presenterte professor Øystein Sørensen både begrepet, debatten og flere alternative scenarier i Historien om det som ikke skjedde (2004).

Det eldste eksemplet på alternativ/kontrafaktisk historie er Titus Livius (59 f.Kr-17. e.Kr.) spekuleringer rundt hva som ville skjedd dersom Alexander den store ikke hadde dødd som 32-åring. Hva om han hadde ført troppene sine vestover, og møtt romerne mens de ennå var en småstat, spør Livius.

Den eldste skjønnlitterære behandlingen av alternative scenarier dukker opp i 1490, i Joanot Martorells episke romansefortelling Tirant lo Blanc. 37 år tidligere hadde tyrkerne erobret Konstantinopel, men i Martorells historie blir ikke bare byen reddet av den heroiske ridderen Tirant, tyrkerne blir dessuten kjeppjaget tilbake over den anatoliske høysletten.

Favoritt-temaet

I nyere tid er det særlig Philip K. Dicks The Man in the High Castle (1962) som må nevnes. I dette scenariet har Nazi-Tyskland og Japan både vunnet 2. verdenskrig og okkuperer hver sin del av USA.

Det skal innrømmes at de litterære bidragene til alternativ historie sjelden kommer fra forfattere som nevnes i Nobelpris-sammenheng, men flere anerkjente navn har prøvd seg i sjangeren. Vladimir Nabokov ga sitt bidrag med Ada eller Ardor: En familiekrønike (1969), som utspilles i et Amerika delvis under tsaren kontroll. Philip Roths The Plot Against America (2004) og Michael Chabons The Yiddish Policemen’s Union (2007) er nyere eksempler.

“Kongen av alternativ historie” er likevel den særdeles produktive Harry Turtledove, som i disse dager er ute med Hitler’s War. Turtledove har behandlet 2. verdenskrig flere ganger tidligere. Denne gangen er premisset at krigen bryter ut i 1938, som en følge av konflikten med Tsjekkoslovakia. Tidsrammen betyr også at verdenskrigen bryter ut mens den spanske borgerkrigen fremdeles pågår.

2. verdenskrig er i det hele tatt noe av en favoritt både når skjønnlitterære forfattere og faghistorikere skal spekulere. Årsakene er nok både at frontene er så klare, at nazistene egner seg så innmari godt som skurker, og at den faktiske krigshistorien er så velkjent. Det er langt flere som kan sin ABC om 2. verdenskrig enn om andre store konflikter. Og det betyr potensielt flere lesere enn om man skulle tatt utgangspunkt i Den spanske arvefølgekrigen.

Anti-deterministisk

At sjangeren er såpass fokusert på krig er heller ikke pussig. Det gir automatisk tilgang til konflikt og dramatikk, men vel så viktig er det at konsekvensene av en alternativ utvikling melder seg med en gang. Krig gir tilgang på skjebnetunge enkelthendelser. Mye av sjangerens appell er knyttet til kontrasten et plutselig brudd med den kjente historiske utviklingen representerer. Dette er også et spørsmål om relevans og troverdighet. Ideelt sett skal det være bare ett eller to elementer som endres eller fjernes. Dersom forfatteren må skrive om store deler av historien for å få premisset til å henge sammen, føles det som juks eller dårlig håndverk.

Men har alternativ historie en dimensjon utenfor det lekende og underholdende? I aller høyeste grad. Øystein Sørensen har – fra sitt faghistoriske ståsted – understreket at kontrafaktisk historieskriving er et viktig, teoretisk våpen mot historisk determinisme.

Alternativ historie – både som fiksjonssjanger og som teoretisk øvelse – har sin appell og misjon i at den inspirerer oss til å bli aktive, handlende individer. Vi er ikke bare viljeløse brikker i en forutbestemt prosess. Det vi gjør har betydning. Alternativer finnes. Og skapes. Dermed får også livet mening.

(Artikkelen sto på trykk i Ny Tid i forbindelse med premieren på “Inglourious Basterds” 21. august 2009)

Leave a Response »

 

Større utvandring enn antatt? tirsdag, okt 13 2009

Historikerne har vanligvis regnet med at rundt 800 000 nordmenn utvandret til Amerika mellom 1825-1975. Men i følge Sverre Mørkhagen, som har skrevet den første nye utvandringshistorien på over 30 år, må det tallet justeres opp til rundt 1 million.

Boka heter “Farvel Norge”, og er omtalt i dagens Aftenposten:

Ifølge Sverre Mørkhagens kilder må tallet på nordmenn som dro over havet til Nord-Amerika justeres opp fra 800.000/850.000 til rundt én million mennesker. Med den bakgrunn hevder han at det i dag trolig er flere norske etterkommere i USA enn det er nordmenn i Norge.

Bare i de 35 årene mellom 1880 og 1915 dro så mange som en halv million nordmenn.

Til sammenligning trekker Mørkhagen frem at folketallet i Norge i 1890 passerte to millioner.

Han fastslår også at utvandringsstrømmen fra Norge var 3,5 ganger så sterk som den gjennomsnittlige for hele Europa. Skulle det ha reist like mange mennesker fra det øvrige Europa som fra Norge, ville 147 millioner mennesker ha søkt lykken i Nord-Amerika. Ikke de rundt 41 millioner som faktisk seilte vestover fra europeiske havner.

(…)

Relativt få nordmenn dro hjem igjen til Norge for godt. Mørkhagen støtter seg på utvandringshistorikeren Ingrid Semmingsen, som anslo at det rundt 1920 bodde ca. 50.000 hjemvendte norskamerikanere i Norge. Det var et lavt tall sammenlignet med andre emigrantgrupper.

Forlaget har også lagt ut en liten videosnutt hvor Mørkhagen snakker om boka.

Leave a Response »

 

Russland mot Napoleon torsdag, okt 8 2009

Kombinasjonen russiske styrker + russiske stepper + russisk vinter har som kjent spilt en avgjørende rolle i militærhistorien ved flere anledninger. Før Hitlers armeer fikk juling, var det Napoleons La Grande Armée som ble knust av denne trippelutfordringen.

Men mens tyskernes tap på østfronten vanligvis kobles tett sammen med nazistyrets endelig sammenbrudd, er ikke Napoleons endelige tap blitt knyttet like intimt til det katastrofale felttoget i Russland. Eller sagt på en annen – og kanskje mer presis – måte; russernes rolle i nedkjempingen av Napoleon er undervurdert. I det minste har vi i Vesten en tendens til å undervurdere den.

De russiske styrkenes innsats har gjerne blitt inkorporert i en mer generell fremstilling av hvordan de allierte troppene kjempet mot franskmennene, og om noen har blitt gitt spesiell oppmerksomhet har det som regel vært den reformerte prøyssiske hæren. Brorparten av kildematerialet har gjerne vært fransk, og fokuset på russerne har vært svært fiksert på året 1812.

Men nå kommer Dominic Lieven (hvem ellers?) med en ny bok som tar mål av seg å endre perspektivet på den russiske innsatsen i kampene mot Napoleon også utover Russlandsfelttoget i 1812. “Russia Against Napoleon: The Battle for Europe, 1807 to 1814″ presenteres slik av forlaget:

This book tells the story of one of the most astonishing dramas in Europe’s history. In the summer of 1812 after years of uneasy peace, Napoleon, the master of almost the whole continent, marched into Russia with the largest army ever assembled, confident that he would sweep everything before him. Less than two years later the Russian army was itself marching into Paris and Napoleon’s empire lay in ruins.

Professor Charles Esdaile anmelder boka i Literary Review, og er full av godord. Men først bruker Esdaile litt spalteplass på å påpeke unnlatelsessyndene jeg har nevnt. Han summerer opp den russiske rollen i krigene og maktspillet slik:

… from 1805 onwards Russia was a key player – indeed, in some respects the key player – in the international relations of Napoleonic Europe; the campaign of 1812 was not just an episode of positively epic dimensions, but also a moment of seminal importance in the history of modern Russia, the echoes of which continued to reverberate throughout the life of the USSR, if not beyond; and finally in the bloody battles of 1813-14 it was Russian troops who made up the largest part of the Allied armies and, arguably at least, Russian leadership that ensured the overthrow of Napoleon.

Esdaile trekker fram hvordan Lieven understreker tsar Alexanders aktive rolle i byggingen av alliansen mot Napoleon, og hva slags strategiske mål den skulle ta sikte på (uthevelsene er mine):

Particularly in 1813-14, ‘war, war’ was at all times accompanied by ‘jaw, jaw’, as the growing number of members of the Allied coalition jostled for position with one another and gradually elaborated a common position in respect of Napoleon (a process that, in testimony to the immense differences that bedevilled the anti-Napoleonic camp, was not completed until March 1814). In this respect, Lieven places great weight on the efforts of Alexander himself. Having already been the heart and soul of Russian resistance in 1812 and, according to the author at least, a leading influence in the great victory of Leipzig, the tsar struggled to ensure that the Allies aimed at nothing less than the overthrow of Napoleon. In this, of course, he was not alone (Britain’s Lord Castlereagh was a strong exponent of the same policy), but, as Lieven points out, it is almost certainly the case that, without the Tsar’s commitment to war to the death, Napoleon could well have been left on the throne of France in 1814, thereby rendering null and void all the slaughter and suffering of the previous two years.

Men hvordan maktet den russiske hæren å slå så effektivt tilbake utenfor eget hjemland og ekstreme vinterlige forhold? Var ikke den russiske hæren et sørgelig umoderne skue?

… what about the much touted idea that Russian soldiers were simply too stupid to run away? As might be expected, Lieven does not dignify such claims with a direct response, but instead we hear a great deal about the internal organisation of the Russian regiment. Utterly isolated from civilian society, Russian soldiers evolved in a very close-knit world of their own, and this imbued them with immense loyalty to one another; it was this loyalty that sustained them in such dramatic fashion on the battlefields of Borodino and Leipzig.

This leads to the central message of Lieven’s work. For him, the Russian army of the late eighteenth and early nineteenth centuries was clearly a force of great strength and versatility that was more than capable of meeting the challenges posed by the French Revolution and Napoleon without having to engage in fundamental change. And, as with the Russian army, so with the whole of the Russian state. Far from being some ramshackle eastern despotism, this was in many ways a vibrant and forward-looking organism that possessed extraordinary resources and even offered a number of the advantages that are normally associated only with the French Revolution.

Bonustips: Se også intervjuene svenske Axess TV har gjort med Lieven.

“Det ryska imperiets kollaps”

Den brittiske historikern Dominique (sic) Lieven har ägnat sin forskning åt den ryska staten och det ryska imperiets tillväxt genom seklerna. I det här programmet tar han upp Rysslands säregna historiska öde att vara en stat som ligger i utkanten, först av det bysantinska imperiet, där Konstantinopel var centrum, och sedan av Europa, där stater som Frankrike och England var de imperiala stormakterna.

“Imperiernas historia”

Thomas Gür intervjuer Lieven om temaet imperier.

Mellan det förkristna Assyriska väldet och tjuguhundratalets Sovjetunionen har begreppet imperium getts vitt skilda innebörder.

Leave a Response »

 

Kortfattede betraktninger rundt “Jonathan Strange & herr Norrell” søndag, aug 9 2009

“‘Can a magician kill a man by magic?’ Lord Wellington asked Strange. Strange frowned. He seemed to dislike the question. ‘I suppose a magician might,’ he admitted, ‘but a gentleman never could.’”

Shock and awe: Nå skrives det om skjønnlitteratur her på bloggen! “Jonathan Strange & herr Norrell” er debutromanen til Susanna Clarke. Og årsaken til at du finner den omtalt på Nekropolis er at vi snakker om en roman i sjangeren alternativ historie.

Handlingen utspiller seg under Napoleonskrigene og tar utgangspunkt i premisset om at magi har spilt en sentral rolle i Englands historie. I romanens nåtid er det imidlertid lenge siden noen utøvende magiker har vært aktiv. Den engelske magien ser ut til å ha blitt ensbetydende med akademiske studier utført av noen få entusiaster. Men så kommer den eksentriske, sosialt inkompetente og ganske selvgode Gilbert Norrell på banen. Han har – gjennom årevis med studier – lært seg praktisk magi. Tittelens andre navn, Jonathan Strange, blir etter hvert herr Norrells lærling. Og Strange er av en ganske annen støpning. Det ender i rivalisering mellom de to.

Romanen er delvis bygd opp som faghistorisk bok om disse to, med et vell av fotnoter. Jeg synes dog ikke at alle fotnotene er like vittige/interessante.　

Noe av det beste med boka er derimot måten den forholder seg til magi på. Den problematiserer praktisk magi ved at den i episode etter episode understreker at magi verken er enkelt eller fritt for alvorlige konsekvenser. Det må man jo si; en fantasyroman som får leseren til å være glad for at magi ikke finnes, det må da være noe for seg selv?

All god dramatikk må by på kvalifisert motstand – helst på flere plan – og i motsetning til en del andre har Clarke tatt denne utfordringen på alvor.  

Jeg skrev en sak om fantasysjangerens problemer ifjor, angrepet fra en litt annen vinkel, som jeg mener fremdeles har all mulig gyldighet:

“Fantasiens begrensninger”

Sitat:

Appellen til fantasy er selvfølgelig at sjangeren byr på et univers hvor «alt kan skje». Her finner vi samtidig sjangerens hovedproblem. For der alt er mulig, kan det også bli dårlig med spenning. Paradoksalt nok kan grenseløse muligheter redusere både relevansen og det kreative potensialet til et drama. Dette skyldes at utfordringene og farene i et magisk univers alltid står i fare for å reduseres til skinnutfordringer og kvasifarer.

(…)

Dette er et slitasjeproblem for fantasysjangeren. Selv om man stadig ruster opp i magidivisjonen, får man ikke automatisk et medrivende drama av det. Konsekvensen kan snarere bli det motsatte. Publikum kan bli så overfôret på store tablåer fylt med fantastiske innslag at man slutter å la seg imponere. Og i stedet får øye på svakhetene i selve historien.

Men i tillegg til dramaturgisk latskap, sniker et annet – og langt større – problem seg med på lasset: Dersom publikum ikke er overbevist om at noe virkelig står på spill, vil ikke all dramatikk i hele verden gjøre inntrykk – uansett hvor spektakulært det måtte være servert. Fraværet av genuin motstand ribber historiene for muligheten av ekte tragedie.

Dette har dimensjoner utover den eventuelle underholdningsverdien. Opprinnelig var ikke drama og fortellinger ment som harmløs tidtrøyte. De var et medium for formidling av innsikter i hva tilværelsen hadde å tilby og hvilke utfordringer den rommet. I et sekularisert samfunn, hvor kildene til autoritativ kunnskap er svakere og mer omstridt, blir drama enda viktigere. At vårt sekulariserte samfunn på toppen av det hele er et informasjonssamfunn – hvor fortellingene er å finne overalt, døgnet rundt – forsterker dette poenget.

Derfor kan man spørre om vi er tjent med at magi får en prominent plass i kulturen? Er vi tjent med å dyrke en kultur hvor muligheten for tragedie og behovet for anstrengelser underkommuniseres?

Og det var nok derfor jeg likte “Jonathan Strange & herr Norrell”. Der står de uheldige konsekvensene av magi i kø. Utfordringene føles reelle. Mulighetene for tragedie blir ikke underkommunisert. Dermed har romanen også relevans til det virkelige livet.

5 Responses »

 

Hvordan klarte europeerne å kolonisere Amerika? torsdag, jul 2 2009

Apropos denne posten forleden kan det passe å grave fram ting fra mitt rikholdige arkiv – nærmere bestemt følgende notater fra september 2005:

Hvordan gikk det til at europeerne klarte å kolonisere Amerika? Svaret på det spørsmålet blir gjerne besvart med europeernes teknologiske overtak. Indianerne blir på sin side skildret som enkle naturbarn, uten greie på utvikling av avanserte redskaper eller våpenteknologi. Men er dette riktig?

I drøyt 20 år har historikere – som har gjort den tidlige fasen av kontakten mellom europeere og indianere til sitt spesiale – faktisk hevdet det motsatte: I mange henseender hadde indianerne et teknologisk overtak på europeerne.

En som hevder dette synet (som for øvrig vinner stadig mer anseelse i akademiske kretser – men ennå ikke kan sies å ha nådd samme status i Hvermannsens bevissthet) er Charles C. Mann. Mann har skrevet boken ”1491: New Revelations of the Americas Before Columbus”.

I september 2005 skrev han en kronikk i The Boston Globe, hvor han redegjør for noen av disse poengene. Og retter søkelyset mot myten om indianerens teknologiske underlegenhet. Han skriver:

The Wampanoag confederation, which occupied coastal Massachusetts, was bigger and more numerous than the Plymouth colony, and jealous of its territory. Why would it let these foreigners, whom the Indians must have regarded as thieves and interlopers, occupy a valuable piece of coastal real estate? For that matter, why did Indians permit any of the first European colonies–all of which were poor, fractious, and ill-prepared–in North America?

When I asked one of the authentically costumed, ”living history” workers at the reconstructed village why the Indians hadn’t driven away the Pilgrims, she told me that the Wampanoag wanted European goods, especially metal items like cook pots, hatchets, and guns. Her explanation precisely reflected the Pilgrims’ view. After the Wampanoag signed an alliance with the colony, Edward Winslow, a future Plymouth governor, wrote that the Indians were lured by superior European technology–especially European guns, ”for our peeces [guns] are terrible unto them.”

In my American history classes such stories recurred time and time again. Although European colonies were feeble at the outset, the teachers explained, they eventually triumphed over the natives because of their better technology. This explanation is still common today.

(…)

Contemporary research suggests, though, that this picture is too simple.

(…)

Europeans(…) were impressed by what they saw in Native American hands. Specialists have argued this for a couple of decades, but this view of history has made few inroads outside academic journals and conference reports. To the first European visitors, the encounter with Indians was much more like a meeting of equals than is commonly taught today.

Consider a single, small example: Indian moccasins. Much more comfortable and waterproof than stiff, moldering English boots, moccasins were often given by Indians to colonists when the latter had to walk for long distances.

Indian birch-bark canoes, to take another example, were faster and more maneuverable than any small European boat. In 1605 three laughing Indians in a canoe literally paddled circles around the lumbering dory paddled by traveler George Weymouth and seven other men.

Skriver Mann. Men det var ett område europeerne hadde teknologisk overtak på:

Bigger European ships with sails were obviously better for long-distance travel along the shore.

Men det varte ikke så lenge:

Indians got hold of them through trade and shipwreck, and trained themselves to be excellent sailors. By the time of the Pilgrims, a rising proportion of the shipping traffic along the New England coast was of indigenous origin and the English were fearful, Harvard historian Joyce E. Chaplin has argued, ”that Indians might get the upper hand.”

Også innenfor jordbruk hadde indianerne et forsprang, noe man jo kunne forvente av dem – siden de hadde generasjoners kunnskap om lokale vekster og jordsmonn.

Men det er mer å si om indianernes teknologiske kunnskap – på et mer hardtslående felt:

Even the Europeans’ purported superiority in military technology was evanescent. The ”peeces” that Winslow thought the Wampanoag wanted, for example, were less than they seemed. To be sure, Indians were disconcerted by their first experiences with European guns: the explosion and smoke, the lack of a visible projectile. But the natives quickly learned that 16th-century matchlocks were fired by shoving a flaming fuse into an open pan of gunpowder, a process that took two or three minutes for every shot. In any case, most of the colonists were such dreadful shots, from lack of practice, that their muskets were little more than noisemakers.

By contrast, Indian longbows were fearsomely fast and precise–”far better than the average musket of the Plymouth colonists in rapidity and accuracy of fire,” according to the noted arms scholar Harold L. Peterson. Wielded by people who had practiced archery since childhood, they could shoot 10 arrows a minute and were accurate up to 200 yards.

Jeg har tidligere skrevet om overgangen fra buer til gevær i europeisk setting; i denne posten. Men europeerne i Amerika kunne ikke utnytte sluttpoenget jeg peker på. De var rett og slett for få.

Og det er mer å si om indianernes piler. Noe som vil overraske deg:

To the dismay of colonists at Jamestown in 1607, a Powhatan Indian sank an arrow a foot deep into a target the Europeans thought impervious to an arrow shot–”which was strange,” Jamestown council president George Percy observed, ”being that a Pistoll could not pierce it.”

Similar stories played out across the hemisphere.

(…)

To make boats, Andean cultures wove together reeds rather than cutting up trees into planks and nailing them together. Although smaller than big European ships, these vessels were not puddle-muddlers; Europeans first encountered the Inca in the form of an Inca ship sailing near the equator, 300 miles from its home port, under a load of fine cotton sails. It had a crew of 20 and was easily the size of a Spanish caravel.

Andean textiles were woven with great precision–elites’ garments could have a thread count of 500 per inch–and structured in elaborate layers. Soldierly armor was made from sculpted, quilted cloth that was almost as effective at shielding the body as European armor and much lighter. After trying it, the conquistadors ditched their steel breastplates and helmets wholesale and dressed like Inca infantry.

Du verden! Men med tanke på alt dette – la oss vende tilbake til åpningsspørsmålet: Hvordan gikk det til at europeerne klarte å kolonisere Amerika? Ikke kunne de skilte med numerisk overtall. Og – som vi har sett – forestillingen om teknologisk overtak er en myte. Så hva var årsaken? Mann skriver:

Pedro Pizarro, Francisco’s nephew and page, survived enough bloody battles with the Inca to be under no illusions about indigenous technology. In his memoirs, he attributed the Spanish victory not to overwhelming European technology but to overwhelming European diseases. A few years before Pizarro arrived, smallpox–introduced from Europe via Mexico–swept the Inca realm, killing the emperor, his chosen heir, much of the court and the military leadership, and as many as one out of three inhabitants of the empire. The vacancy at the top led to a ruinous, multi-year civil war that killed thousands more. ”[Had the emperor] been alive when we Spaniards entered this land,” Pedro remarked, ”it would have been impossible for us to win it…. And likewise, had the land not been divided by the [smallpox-induced civil] wars, we would not have been able to enter or win the land.” Germs, not guns or steel, conquered the Inca.

The same held true in the Northeast–the region wasn’t conquered so much as infected. By the time of the Pilgrims, Europeans had been visiting New England for a century. Thickly populated and heavily armed, Indian villages had welcomed the trade but fended off permanent settlement. In 1616 a French ship wrecked off Cape Cod. Indians captured the few survivors and distributed them into different villages. At least one sailor had a disease, perhaps viral hepatitis, which he bequeathed to his captors. The results were devastating. Indians ”died on heapes, as they lay in their houses,” the English trader Thomas Morton wrote. Death rates in coastal New England reached 95 percent. Among the victims were the great majority of Wampanoag.

Tusenvis av år i isolasjon fra resten av klodens virusutvekslinger hadde rett og slett gjort indianerne ekstremt sårbare for fremmede sykdomstyper. Resultatet av kontakten mellom europeere og indianere var gitt på forhånd. Selv uten europeiske maktambisjoner ville epidemier og massedød blitt resultatet. Dette er forklaringen på europeernes suksess.

Men ennå lever myten om de teknologisk enkle urinnvånerne – til Manns frustrasjon:

Although statements like Morton’s are scattered throughout colonial accounts, most historians did not take note of them until 30 years ago, and they still have not percolated into high-school lesson plans. Part of the reason for the holdup, no doubt, is due to the disciplinary boundaries that long kept historians of politics and historians of science apart. But another part, one assumes, is simple ethnocentrism, an intellectual vice in every society. Europeans and their descendants have long assumed that cultures were behind the intellectual eight ball if they didn’t do things Europeans were good at. But this view may only be the luxury of those whose triumphs were ensured by microorganisms that they neither understood nor controlled.

6 Responses »

 

Flashback: “Sirkelens ende” mandag, jun 8 2009

Tom Egeland er ute med ny bok – “Lucifers evangelium”. Da kan det jo passe å poste intervjuet jeg gjorde med Egeland i februar 2001, i anledning lanseringen av “Sirkelens ende”. Også fordi boka er god.

Saken sto på trykk i Magasinet 2001:

…

Teologisk skattejakt

Med ”Sirkelens ende” har Tom Egeland skrevet noe som muligens kan karakteriseres som en teologisk spenningsroman. Det dreier seg iallfall om hemmelige, bortgjemte og eldgamle bibelmanuskripter med potensiale til å ryste fundamentet for vår sivilisasjon. Helten er en furten albino.

Av Kjetil Johansen

Aller først litt folkeopplysning. Om dramaturgi for kriminalfortellinger.

I ”Sirkelens ende” tar nemlig Tom Egeland i bruk en av de mest klassiske fortellerstrategier krimgenren kan skilte med: Han benytter seg av en ”MacGuffin”.

Uttrykket ”MacGuffin” ble introdusert av mesterregissøren Alfred Hitchcock under en forelesning han holdt på Columbia University i 1939, men det var egentlig Hitchcocks samarbeidspartner, forfatteren Angus MacPhail, som hadde kommet på begrepet. Men hva er det? La oss sitere Hitchcock:

To menn sitter på tog. Den ene spør den andre hva pakken han har med seg inneholder.

-Det er en MacGuffin, svarer mannen.

-Hva er det for noe?, spør den nysgjerrige.

-En innretning til bruk under tigerjakt i Skottland.

-Men det er da ingen tigere i Skottland, sier førstemann forvirret.

-Vel, i så fall er det ikke en MacGuffin, svarer mannen med pakken.

Poenget er at en ”MacGuffin” kan være hva som helst: Penger, uran, hevntørst, juveler et cetera. Det viktige er at alle fortellinger trenger noe som setter dem i gang, noe som vekker vår interesse. Det er dette som er en ”MacGuffin”. Når historien først er sparket i gang mister egentlig ”MacGuffinen” sin betydning, og kan sågar bli helt borte etter hvert.

I ”Pulp Fiction” fungerte en stresskoffert med skinnende innhold som MacGuffin. I ”Sirkelens ende” er det et mystisk skrin. Med den forskjell at innholdet i skrinet faktisk spiller en avgjørende rolle i fortellingen.

Dette skrinet blir funnet under en arkeologisk utgraving på Vernø kloster i Østfold. Bare for umiddelbart å bli forsøkt stjålet av den britiske utgravingslederen. Men vår mann, albinoen Bjørn Beltø, går til aksjon og stjeler det tilbake. Med dette som utgangspunkt sveiver Egeland i gang en detektivhistorie hvor Beltø må innom både London, Midt-Østen og Frankrike før han finner svaret på gåten. Underveis blir leseren gjort kjent med et vell av teologiske, historiske og okkulte ideer, i tillegg til en solid dose konspirasjonsteori og legendestoff. ”Sirkelens ende” er rett og slett en roman for de spekulasjonshungrige blant oss.

-Er du opptatt av konspirasjonsteorier, Egeland?

-Enhver journalist er jo opptatt av gode konspirasjonsteorier, svarer forfatteren, som til daglig er nyhetssjef i TV2. –Det finnes små konspirasjonsteorier, og store. Min fortelling er av det store slaget, som omfatter hele verden og verdenshistorien. Det er klart det er spennende å leke seg med sånt.

Egeland har fire utgivelser på samvittigheten fra før. Tre av dem er spenningsbøker, skrevet under innflytelse av forfattere som Stephen King, Anne Rice, John Katzenbach og Peter Straub, i følge forfatteren. Med ”Sirkelens ende” har han imidlertid skiftet stil.

-Litterært sett har jeg oppholdt meg innenfor tradisjonen til de anglosaksiske paperback-writers, sier Egeland. –Men til akkurat denne boken hadde jeg Umberto Eco som forbilde. Uten å kunne matche ham selvfølgelig. Men jeg lette etter noe det var litt format over, og her handler det om å forene kunnskap med underholdningslitteratur.

Noe må han ha gjort riktig, for ”Sirkelens ende” ble plukket ut til å være hovedbok i Bokklubben Dagens Bøker. Et viktig klapp på skulderen fra landets litteraturmafia.

-Jeg blir alltid overrasket når livet går meg vel, kommenterer Egeland. –Dagens Bøker har en trygg kulturell profil, så selv om jeg tidligere har fått utgitt bøker i Cappelens Bokklubb, er det klart det ligger en anerkjennelse i å bli tildelt hovedboken hos dem.

-De tre tidligere spenningsbøkene har vært veldig handlingsdrevet, fortsetter forfatteren. –Nå beveger jeg meg utenfor det trygge genreoppsettet. På sett og vis undersøker jeg om en thriller i det hele tatt må ha et lik, eller en forbrytelse, for å fungere. Hvis det finnes en kriminell handling i ”Sirkelens ende” er det jo hovedpersonen, helten, som begår den, poengterer Egeland.

-Bjørn Beltø, ja. Hvorfor gjorde du ham til albino?

-Fordi han er det!, svarer Beltøs litterære far med et glis. –Dette har å gjøre med forfattertekniske grep. Du skal skape en en skikkelse, med visse egenskaper. Bjørn Beltø er en litt småfurten stabukk, med et psykiatrisk opphold bak seg. Da måtte jeg gi ham en bakgrunn som kunne forklare hvorfor han var blitt slik. Siden han vokste opp som albino, har han alltid følt seg litt utenfor og annerledes. Dette, kombinert med omstendighetene rundt farens dødsfall, har nok gjort ham innadvendt og sær, forklarer Egeland.

”Sirkelens ende” handler imidlertid om mer enn et skrin og en sta albino. Romanens viktigste handlingstråd er tvinnet rundt sentrale teologiske og historiske spørsmål knyttet til en viss tømrersønn fra Nasaret.

-Kristendommen, enten du er troende eller ei, har hatt og har fremdeles en enorm innflytelse på vår sivilisasjon, sier Egeland. –Den har påvirket og formet nesten alle aspekter av kulturen vår. Selv humanetikk kan man godt si er en slags kristendom uten dogmer. Jeg ville skape en fortelling hvor nye fakta om selve fundamentet for vår sivilisasjon dukket opp, forklarer han.

Nå skal ikke vi avsløre for mye av handlingen. Bare slå fast at ”Sirkelens ende” har mye på lager. Egeland lar oss følge spor etter lutfattige landsbyprester som blir steinrike over natten, lukkede ridderordener, merkelige gjenstander skjult under Egypts pyramider, grensesprengende oppdagelser innen fysikk og intens rivalisering i forskerkretser. I tillegg får forfatteren plass til en skjellsettende klatreulykke og lar Beltø møte en kvinne.

Vi snakker om religionenes betydning i et samfunn. Undertegnede lanserer for egen regning teorien om at europeerne egentlig har blitt arianere (en urgammel kjettersk kristendomsretning), uten å vite at det er det de faktisk er. Innspillet vil bli forståelig for den som gir seg i kast med Egelands siste opus. Men siden ingen av oss er eksperter på teologi, går vi raskt over til å snakke om internett i stedet. ”Sirkelens ende” har nemlig fått en ganske omfangsrik hjemmeside.

Egeland har gjort utstrakt research til boka, og på hjemmesiden kan leserne følge linker til mer informasjon om de ulike teoriene forfatteren har trukket veksler på.

-Det er for at leseren skal kunne se meg i kortene, sier han. –De som fascineres av bokas ulike tema og teorier skal ha anledning til å lese mer om dem. Det har tatt meg mange år å samle informasjon om de tingene jeg tar opp i romanen, men akkurat der kom jo den journalistiske bakgrunnen godt med.

Spenning gjør seg minst like godt på film som i bøker, noe ikke minst allerede nevnte Hitchcock er et bevis på. To av Egelands forrige bøker er blitt fanget inn av interessenter fra det norske filmmiljøet, uten at noe konkret har kommet ut av det ennå. Hvordan oppfatter han filmpotensialet i ”Sirkelens ende”?

-Boka er som skrevet for film, mener forfatteren. –Jeg skriver veldig scenisk, og planlegger handlingen veldig detaljert. Men så skjer det jo masse underveis som jeg ikke hadde planer om i begynnelsen. Opprinnelig hadde jeg for eksempel ikke tenkt at Bjørn skulle ende opp i Midt-Østen. Så hvis noen er interessert i å filmatisere boka burde det være muligheter. Men selv synes jeg det er lettere å skrive romaner enn å skrive for filmbransjen, sier Tom Egeland.

Men grovarbeidet har han allerede gjort for potensielle filmskapere: Historien har fått sin MacGuffin.

Leave a Response »

 

Ja, hvordan hadde Oswald Spengler det egentlig? tirsdag, mar 3 2009

Oswald Spengler (1880-1936) er kjent som mannen bak den dystre mursteinen Der Untergang des Abendlandes (“Aftenlandets undergang”, altså Europas undergang) fra 1918. Her utlegger han – på et snirklete tysk – hvordan sivilisasjoner gjennomgår et slags organisk livsløp. De fødes, lever og dør. 

Eller for å sitere fra artikkelen i nylig nettlanserte Store Norske Leksikon (forfattet av Lars Fredrik H. Svendsen):

Han mener at kulturformene gjennomløper de samme faser som levende vesener gjør: ungdom, blomstring og forfall. Den europeiske kulturs alder kan derfor fastslås ved å sammenligne samtidsfenomener med paralleller i f.eks. gresk kultur. Sammenligningen viser at Europa har nådd den tilstivnede sivilisasjonsfase og står foran undergangen.

Boka ble i sin tid en ganske usannsynlig bestselger, noe som sier litt om hvordan stemningen i samtiden var.

Grunnrisset i Spenglers tanker inspirerte for øvrig den britiske historikeren Arnold J. Toynbee i hans arbeid med 12-binds-verket A Study of History.

Spenglers sivilisasjonsteori (og Toynbees) er både pessimistisk og abstrakt, og har vært omdiskutert i flere tiår. Særlig fordi Spengler ikke akkurat var noen overbevist humanist. Han ble også noe nølende omfavnet av nazistene, før de fant ut at han var for pessimistisk og dessuten nektet å godta raseteoriene deres.

Men hvordan hadde Oswald det privat? Et hint: Ikke bare bra. Det kan man få innblikk i takket være dagboknotatene hans, som nylig er publisert. Og Per Lundin skriver om dette (samt noe om teorien hans) i siste utgave av Axess:

“En skugglik undergångsprofet”

Et megetsigende sitat:

Han berättar i notisform om sitt liv och konstaterar att han “avundas alla som lever”. Han har skrivit en doktorsavhandling om Herakleitos och ska snart bli världsberömd för sin undersökning av kulturernas och civilisationens grundvalar, men i det verkliga livet är han från början en främling som låtsas oberörd istället för att visa sin rädsla. När inte det går skyller han på sin eländiga huvudvärk – ett arv från modern, men också från Nietzsche – för att kunna dra sig undan alltför närgånget sällskap, särskilt från kvinnor som han under hela sitt liv verkar ha haft en närmast panisk skräck för att komma i nära förbindelse med. “Så snart de klär av sig” överfalls han av denna “fruktansvärda blygsel”.

Leave a Response »

 

Kunsten å FÅ rett torsdag, feb 5 2009

Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer skrev i sin tid en kort bok kalt “Kunsten å alltid ha rett”, hvor han viser hvordan man kan vinne en diskusjon man egentlig har tapt. I dette syrlige lille skriftet går han systematisk igjennom 38 snedige og/eller simple knep folk bruker for å lykkes med dette.

Hovedbudskapet er at målet er å lure publikum over på din side. Man trenger ikke ha rett, bare gi inntrykk av å ha det. Og man trenger definitivt ikke overbevise motdebattanten. Når alt kommer til alt er det jo den som får folket med seg som har vunnet. Om han/hun vinner diskusjonen uten faktisk å ha rett er uvesentlig. Schopenhauer skrev etter sigende boka basert på mangfoldige negative erfaringer med verbalt smarte og opportunistisk anlagte motdebattanter i sin egen samtid.

Det som gjør dette til noe mer enn artig lesning av det kuriøse slaget, er selvfølgelig at de knepene Schopenhauer omtaler er i bruk den dag i dag. Mye brukt. Selvsagt av politikere, men først og fremst i media. I omtrent annenhver kommentarartikkel, petit, replikk et cetera du leser, forekommer noen av Schopenhauers “råd”. For ikke å snakke om i muntlige debatter og kommentarer i radio og TV. Og de ser ikke ut til å ha mistet sin effekt. Store deler av publikum lar seg fremdeles manipulere. Folk er nå folk og forblir folk, ser det ut til.

Blant rådene/knepene finner du gamle velprøvde strategier som:
Nr. 8: Gjør motstanderen din sint.
Nr. 18: Avbryt, avled diskusjonen.
Nr. 20: Trekk dine egne konklusjoner.
Nr. 30: Appellér til autoritet fremfor fornuft.

Men også hakket mer snedige teknikker som:
Nr. 1: Forlengelse. Trekk motstanderens synspunkter utover deres naturlige grenser.
Nr. 12: Bruk metaforer som stiller ditt synspunkt i godt lys.
Nr. 19: Generaliser, før du argumenterer mot generaliseringer.
Nr. 33: Påstå at “det fungerer i teorien, men ikke i praksis.”

Alle som ønsker å styre klar av skamløs manipulasjon i dagens mediesamfunn bør ta en titt på hva Schopenhauer har skrevet. Boka er lettlest. Og morsom.

Best av alt – den er tilgjengelig online: http://coolhaus.de/art-of-controversy/

Så nå er det bare å studere, notere og diskutere. Lykke til! 

PS! Det fantes forløpere til denne formen for utspekulert retorikk. I det gamle Hellas hadde man de såkalte sofistene, som blant annet Sokrates stilte seg skeptisk til.

PPS! Nettsiden butterfliesandwheels.com har laget sin egen moderniserte liste, ironisk titulert The Woolly-Thinker’s Guide to Rhetoric. “How to argue like a sheep. Vanquish your enemies with the help of our guide.”

Her støter vi blant annet på “råd” som:

Go Ahead, Contradict Yourself:

Don’t be afraid to make two mutually incompatible statements in one sentence. For instance, if you are a bishop, declare that the Church is not afraid of critical examination, but at the same time guards the ‘truths’ of its faith very jealously. If anyone asks how you can do both of those, exactly, just look vague and perhaps hum a little sacred music.

Play the theory card:

Talk about ‘theory’ a lot. Use the word ‘theory’ in every sentence. Say ‘theory’ with a special tone of hushed reverence. Ask people if they’re well up on ‘theory’. Everyone will be very impressed and very intimidated.

Translate:

If your opponent talks of evidence, you talk of proof. If your opponent mentions probability, you turn that into certainty.

If your opponent disagrees with your facts, say your opponent is offended. If your opponent claims to know something about the topic under discussion, call your opponent an elitist.

One Response »

 

Intervju med Erich von Däniken søndag, jan 11 2009

Erich von Däniken – den gamle rabbagasten – er ute med ny bok. Han gir seg ikke. Denne heter “Ført bak lyset!”, og er hans 30. utgivelse, hvis jeg har telt riktig. Og tittelen vil garantert invitere til vittigheter om hvem som egentlig fører hvem bak lyset.

Den norske utgiveren presenterer boka slik:

I en hulelabyrint i Ecuador skal det ligge et skjult bibliotek med flere tusen metallfolier. Eksisterer denne utrolige skatten? «Ja, definitivt,» påstår von Däniken og belegger dette på en forbløffende måte. I den peruanske Nazca-ørkenen finnes gåtefulle linjer i fjellet som fra luftrommet over ser ut som flystriper. Arkeologien tolker disse som prosesjonsgater, noe von Däniken avviser. Han overrasker med å vise til naturvitenskapenes nyeste måleresultater. Det gjelder å tyde de gamle mytene og trosforestillingene på nytt. Mye lar seg fremdeles ikke forklare, men von Dänikens analyser presenterer en både dristig og fascinerende teori: Vi burde én gang for alle akseptere at vi ikke alltid har vært alene på denne planeten! 

Hvilke «himmelvoktere» hadde seksuell omgang med mennesker for flere tusen år siden? Hvem var Enok som den gang ble trukket frem over jorden «i en ildvogn»? Hvem skjuler seg bak «den falne engel»? Dette er noen av spørsmålene vi får svar på i von Dänikens bok som er hans beste på flere tiår! En intellektuell utfordring!

Ai, ai! Mulig dette blir en utfordring på andre måter også.

Åkke som; undertegnede har både møtt og intervjuet von Däniken. Høsten 2002.

Seansen utspilte seg i Interlaken. Her hadde den gamle fantasten fått bygd en egen temapark basert på sin fascinasjon for gamle kulturer. Jeg kan skrive under på at synet av en pyramide midt i det sveitsiske fjellandskapet er ganske spesielt. Hvor estetisk forsvarlig prosjektet var, kan man saktens diskutere. Noen var mer udiplomatiske enn andre. Antoine Wasserfallen kalte parken for et “kulturelt Tsjernobyl”. I 2006 ble den stengt på grunn av økonomiske vansker.

Von Dänikens teorier om UFO-besøk og utenomjordisk bistand i utviklingen av den menneskelige sivilisasjon er velkjent materiale. Jeg leste flere av bøkene hans da jeg var yngre, og kan ikke – etter å ha møtt mannen – si for sikkert om han selv virkelig tror på teoriene eller ei.

For de som eventuelt ikke kjenner så godt til mannen og ideene hans: Han hevder at utenomjordiske skapninger besøkte jorden i oldtiden, og at det sannsynligvis var de som bygget og/eller inspirerte til byggingen av oldtidens monumentalbygg. Alt dette er – mildt sagt – kontroversielt. Han debuterte som forfatter i 1968, med “Chariots of the Gods”, som ble en internasjonal suksess i 40 land. Bøkene hans har sammenlagt solgt i mer enn 60 millioner kopier.

Hva jeg kan si, er at von Däniken er en energibunt. Han måler knapt 1,60 og er en kraftig plugg. Han guidet oss gjennom temaparken i et forrykende tempo, mens han snakket som et maskingevær og røyket som en skorstein.

Jeg hadde båndopptakeren på, og høydepunktene fra samtalen kommer her:

-Jeg har stor respekt for vitenskapen. Men jeg er ingen blind troende i alt. Jeg har rett og slett for mange spørsmål, sier Erich von Däniken og tenner en røyk.

Vi møter ham på byggefeltet til hans nye storprosjekt, Mystery Park i sveitsiske Interlaken. Her skal verdens største mysterier presenteres i en storslått temapark. Samtlige av disse mysteriene har von Däniken tidligere behandlet i én eller flere av sine 26 bøker. Ikke minst gjelder dette de egyptiske pyramidene, med Kheopspyramiden øverst på lista.

-Den store pyramiden er et av verdens store mysterier, sier han.

-Men ifølge egyptologene finnes det ikke noe mysterium. De sier at den ble reist på befaling av Kheops, 2500 f.Kr. De sier at det kun finnes 2 rom inne i pyramiden; kongens og dronningens kammer. Men du hører aldri om de eldre, alternative forklaringer som tidligere tiders egyptiske historikere hadde. De forteller en helt annen historie. De sier at den store pyramiden ble bygd før Syndfloden, av en mann kalt Saurit. Og denne Saurit bygde mange rom, hvor han gjemte bøker. Så jeg tror vi kan forvente oss noen overraskelser fra pyramidene, smiler von Däniken.

Forventningene var store hos noen og enhver i fjor høst, da en robot ble sendt ned en smal sjakt i Kheopspyramiden for å bore seg gjennom en dør. Til alles overraskelse fant man bare en ny dør bak den første. Det hele ble direktesendt på National Geographic Channel.

-Vi bør forvente oss overraskelser, sier du. Når da? Når de åpner den neste døren i enden av pyramidesjakten?

-Vel. Åpningen av døren i fjor var en bløff. Det var ikke ekte. Det hele var en løgn, det der med direkte tv-overføring. Den roboten ble sendt ned sjakten over en måned tidligere. De visste at de bare ville finne en ny dør bak den første, svarer den omstridte arkeologen.

-En bløff? Men hvem står bak? National Geographic?

-Nei, nei. National Geographic var bare mediet som ble brukt. Selve dekkhistorien er det nok Zahi Hawass, den ledende egyptiske egyptologen, som står bak. Den mannen vil ikke tillate at noen hemmeligheter knyttet til pyramidene når offentligheten. For ham er pyramidene egyptisk eiendom og arv. Han sier alltid “vi, egypterne” og “våre forfedre”. Derfor vil han aldri offentliggjøre noe som kan tyde på at det ikke var egypterne som bygget pyramidene. I tillegg har du de islamske fundamentalistene i Egypt, som gjør det umulig for landets intellektuelle å stå fram med hva de vet. Det er livsfarlig å legge fram de gamle teoriene.

Vi forstår at han har sine kilder, von Däniken. Og teoriene er inngående presentert i bøkene hans. Når det gjelder de endelige, fysiske, bevisene må vi imidlertid bare vente. Sveitseren setter sitt håp til en endring i det politisk-religiøse klimaet i Egypt, og nye mennesker i de viktigste stillingene, blant annet til Zahi Hawass. Han tror også det offentlige presset kommer til å øke fremover. Alle er jo nysgjerrige på hva som skjuler seg bak den nye døren.

-Enten blir de nødt til å vise rommet. Eller så må de lyve, og si at det ikke finnes noe rom, sier von Däniken.

-Men det må vel frusterere deg at du aldri har blitt tatt seriøst av forskermiljøet?

-Mange forskere tar meg seriøst. Jeg har holdt mange foredrag på universiteter og høyskoler. Når jeg møter skeptiske vitenskapsmenn i slike settinger, og vi forsøker å snakke sammen på en ordentlig måte, ender det ofte med at de sier: “Beklager. Det der, den lille biten med informasjon, kjente jeg ikke til.” Folk må fremdeles mene at det jeg driver med er tull, men jeg lar ikke den slags kritikk gå inn på meg lenger.

-Mener du at klimaet er mer imøtekommende for dine teorier nå enn det var tidligere?

-Å ja. I begynnelsen, særlig i den tysktalende delen av verden, ble jeg dømt nord og ned i pressen. Men i løpet av de siste 10 årene har det snudd. Nå behandler de meg med respekt.

-Hvorfor tror du det har endret seg?

-Fordi så mange av de tingene jeg har beskrevet i bøkene, selv ting som ble presentert utelukkende som spekulasjoner, har vist seg å stemme. For eksempel; i “Chariots of the Gods”, spekulerte jeg i om Adam og Eva kunne ha vært resultatet av en kunstig mutasjon. Biologene svarte at det var umulig å endre DNA på kunstig vis. Men nå, med gjennombruddet i genteknikken, er det like før kunstig manipulasjon blir dagligdags.

Von Däniken hevder også at han via AASRA (The Archaeology Astronautics and SETI Research Association) har mottatt mye hjelp fra folk med univeritetsgrader.

-I den tyskspråklige verden er denne organisajonen stor. Vi har omtrent 10 000 medlemmer. I USA har vi sålangt bare 1000. Men vi har vitenskapsmenn fra alle akademiske fakulteter representert i AASRA. De skriver artikler til magasinet vårt, men under psevdonym.

-Fordi de er redde for å miste status i forskermiljøet?

-Ja. Særlig om de er arkeologer og teologer, gliser han.

-Tror du vi noen gang vil finne artifakter, eller teknologi, som skriver seg fra utenomjordiske besøk?

-Ja. Det tror jeg.

-Men hvor ligger de?

-Noen av disse artifaktene tror jeg kommer til å bli funnet i Palenque, Mexico. Der er det en pyramide. Under den finnes et rom fullstendig dekket av stalagmitter, noe som beviser at rommet er eldre enn selve pyramiden. Der er det også et skjult gravkammer. Og her har man funnet en steinplate, 3,80 x 3,20 meter, hvor det er avbildet en mann, stående i en posisjon omtrent som en steilende motorsyklist. Han har en oksygenmaske på, og bruker hendene til å manipulere et slags instrumentbord. Du ser tydelig at han sitter inne i en kapsel, som attpåtil har en landingsstige.

-Selvfølgelig finnes det et utall arkeologiske forklaringer på hva denne figuren skal være. Men jeg har grunn til å tro, at under denne platen eller “gravsteinen”, vil vi finne utenomjordiske artifakter, mener Erich von Däniken.

PS! En venninne av meg var i Palenque året etter, og nevnte dette for en av guidene der. Sjelden har man sett en mexikaner stønne mer oppgitt, ifølge henne. Og det finnes jo saktens andre forklaringer på hva denne steinplaten er.

Wikipedia om mannen.

7 Responses »

 

Kulturlivets kollaboratører lørdag, jan 10 2009

Fra tid til annen støter man på en holding, som åpenbart er relativt utbredt, hvor det implisitt gis uttrykk for en tro på at kunstnere, intellektuelle, forfattere og andre kulturarbeidere skal være mindre opportunistiske enn andre. Tankegangen er tuftet på den romantiske myten om geniet, som modig og trassig står imot kritikk, press og trusler. Selvfølgelig finnes det eksempler på denne typen kulturarbeider, men motet og prinsippfastheten er ikke forbeholdt dem. Det finnes modige og prinsippfaste folk overalt.

Forskjellen er bare at dette imaget er blitt en del av kulturlivets (ideelle) selvforståelse, og at mange utenfor ser ut til å godta myten. Jeg tror dette skyldes det enkle faktum at kulturarbeidere jobber med kommunikasjon – de kan grepene og knepene – og dermed fremstår som troverdige i retorikken. Hvis man skal være stygg (og for noens del beint fram urimelig) kan man kalle dem forførere. Eller sofister.

En bakside ved denne egenskapen er nemlig at de samme menneskene er i god stand til å skjønnmale, bortforklare og abstrahere sine egne dårlige sider og svake øyeblikk. Legg så gjerne til at det er kulturarbeiderne som dokumenterer samtiden, noe som vil prege framtidens forståelse av den. Det er ofte her kampen om historiefortolkningen står, når dokumenterte fakta og rådende holdninger begnner å kollidere.

Derfor hender det også at maskene faller etter noen år.

Frederic Spotts bok “The Shameful Peace” tar for seg den utbredte kollaboratørviljen i det okkuperte Frankrike under 2. verdenskrig. Blant kulturarbeiderne.

Mark Falcoff har anmeldt boka for The Wall Street Journal: (alle uthevelser i fete typer er mine)

Hitler, far from trying to eradicate French national culture, chose to nourish it as a distraction from his other demands. During the years of occupation the German authorities positively encouraged literature, theater and the arts — as long as Jews, Freemasons or (after June 1941) communists were excluded. The country was also subjected to an inundation of high German culture. German orchestras, musicians, artists and writers were constantly on furlough in the French capital. The German Institute in Paris became the center of cultural and social activities. And, it must be said, there was considerable traffic in the opposite direction, with French musicians, writers and artists making the pilgrimage to Berlin or other German cities.

The most obvious minions of Berlin were fascist or protofascist intellectuals who had been at war with French democracy long before the armistice. Their number included Pierre Drieu La Rochelle, Paul Morand, Louis-Fernand Céline and, most notably, the novelist and journalist Robert Brasillach. Here there could be no surprises. Other writers, however, had not been fascist proponents in the 1930s and simply went with the flow. As novelist Jean Giono put it with great economy of words: “I prefer being a living German to a dead Frenchman.”

(…)

…many cultural figures preferred to live well rather than poorly. The list here is far longer — a virtual “Who’s Who” of the French artistic world — and includes pianists Alfred Cortot and Lucienne Delforge, publisher Robert Denoël, playwright Sacha Guitry, singers Maurice Chevalier and Edith Piaf, the comedian Fernandel, the opera singer Germaine Lubin, the film star Arletty. Even as iconoclastic a figure as Jean Cocteau found it easy to adjust to the new order of things. His record of the times, Mr. Spotts writes, “gives the impression that the Germans he knew were visiting tourists rather than officers of an invading army.”

De første 2 årene av okkupasjonen var det dessuten et annet overraskende trekk som gjorde seg gjeldende:

Pablo Picasso, who in spite of his known Spanish Republican identity, was left alone by the Germans. In fact, there seems to have been no censorship of painting at all in occupied France — Nazi collectors bought up valuable modernist works along with the academic examples officially preferred in Germany. Even more paradoxical: Censorship was lightest in the Vichy-controlled part of the country. Cultural life there continued pretty much as before the war. This happy circumstance came to an end after the Allied invasion of North Africa in late 1942, which caused the Wehrmacht to extend its control to the whole of the country.

Den eneste intelletuelle kollaboratøren som ble stilt for retten og dømt til døden etter krigen var Robert Brasillach. Drieu La Rochelle begikk selvmord. Mens Denoël ble skutt ned på åpen gate. Andre, som Cortot, Céline og Morand, holdt en lavest mulig profil utenfor Frankrike inntil de verste bølgene hadde lagt seg.

Leave a Response »