Pop idag - borte imorra? mandag, jun 30 2008

Hvilke bidrag fra vår samtid vil finne vei inn i kulturarven?

Det er et spørsmål som er vanskeligere å svare på enn man skulle tro. Og det er nok ikke så enkelt som å ta utgangspunkt i hva som er populært her og nå, og føre det opp som vårt bidrag. Det er nemlig ikke vi bestemmer utvalget.

Skal noe av vår litteratur, musikk, film, dramatikk, kunst osv. overleve i framtiden forutsetter det at den taler til framtidens mennesker - at de finner verdi i den. Og det er slett ikke sikkert at de deler vår smak, vårt perspektiv eller vårt verdihierarki. Veldig mye av fortidens populærkultur har idag kun verdi som antropologisk materiale for spesielt interesserte. For å sikre seg klassikerstatus må et verk tale til mer enn én generasjon, og helst så mange slektsledd som mulig.

Dette gjelder ikke bare såkalt populærkultur, men også verk som kan nyte en viss status i sin egen samtid.

Den britiske journalisten og kritikeren Rod Liddle har snudd på problemstillingen og gjort seg noen tanker om hvilke av dagens litterære bidrag - som per idag nyter en viss anerkjennelse - vil være glemt om 30-40 år. Og han er nok inne på et sentralt poeng når han besvarer sitt eget spørsmål slik:

Not, I think, the ones that shocked or disturbed: Michel Houellebecq, Bret Easton Ellis, Martin Amis, Iain Sinclair and so on. Kicking against the pricks seems to imbue a certain staying power. Nor books that are distinguished by their weightiness (WG Sebald) or their experimentalism (Ben Marcus). More likely, it will be those that tick all the right boxes, books that accord so perfectly with what our civilised, liberal middle class wishes to believe in that they might almost have been created spontaneously from the collective willpower. Books that are so terribly of our age, they cannot hope to see beyond it. The obvious contender here is White Teeth by Zadie Smith, a politely written tome of consummate vapidity, from an articulate, photogenic half-black writer, that tells you, in the end, nothing. Delingpole suggested a fairly reliable guide, mind: almost any novel that has won the Booker prize in the past 25 years. Looking down that horrible list, you have to agree that he has a point. Books chosen by committee that feel as if they might have been written by committee.

Kronikken hans har den mildt sagt provokative tittelen “Burning is too good for them”

…

PS! Hvis noen leser denne bloggposten i 2038 eller 2048, kan vedkommede da være vennlig å legge igjen en kommentar hvor han eller hun svarer på hvilke av de nevnte forfatterne som fremdeles blir allment lest. På forhånd takk!

No Responses »

 

Pseudokunnskap - en fare for demokratiet søndag, jun 15 2008

Arnfinn Pettersen i Skepsis har omtalt en ny bok av Damian Thompson - som tar et oppgjør med en av de største støykildene i dagens samfunn; pseudokunnskap:

Counterknowledge, med den talende undertittelen How We Surrendered to Conspiracy Theories, Quack Medicine, Bogus Science and Fake History, er en innføring i skeptisk tenkning, med vekt på den vitenskapelige metodes plass i skeptisismen. Ettersom det også er min innfallsvinkel til skeptisismen, er jeg strålende fornøyd.

Og Thompsons utlegning av rasjonalitetens vesen er utmerket lesning. Han skriver klart og lettfattelig, men uten å la det gå utover kvaliteten på innholdet. Utmerket er det også når han tar for seg konkrete eksempler på ikke-kunnskap: Alternativ medisin får gjennomgå, kostholdseksperter blir grundig avkledd, pseudohistorikere blir avslørt (og seriøse forlag som utgir den slags, hvilket dessverre blir stadig flere, blir behørig skjelt ut) og kreasjonister får så hatten passer. Og alle får sitt på en klar og velargumentert måte.

Ikke minst setter Thompson et påkrevet fokus på kreasjonisme i den muslimske verden, hvor den har skremmende stor gjennomslagskraft. I stor grad takket være den ufyselige Harun Yahya.

Counterknowledge er en sinna bok. Thompson er både opprørt og skremt over en utvikling der fornuft og rasjonalitet fortrenges av kvakksalveri, anti-rasjonalisme og politisk korrekthet (hans omtale av afrosentrisk historie er på samme tid kostelig og deprimerende). Særlig interessant er bokens avslutning, der han kommer inn på årsakene til denne utviklingen.

Undertegnede er selvfølgelig spesielt opptatt av historiefaget i denne sammenhengen (som tidligere tipset og nevnt). Men jeg ser fram imot å lese Thompsons bok (den er allerede bestilt) i sin helhet. Ikke minst fordi denne tendensen har en dimensjon utover det underholdende bisarre, den rommer en farlig dimensjon. Når rasjonaliteten fordrives fra det offentlige ordskiftet, og erstattes av pseudoargumenter, undergraves selve fundamentet for det demokratiske systemet. Pettersen vet dette veldig godt:

For Thompson er det modernitetens fall (han er veldig glad i opplysningstiden), til fordel for en postmodernitet der sannhet er det som virker for deg, som er kilden til knefallet for “Conspiracy Theories, Quack Medicine, Bogus Science and Fake History”.

Et viktig budskap i Counterknowledge, et budskap som jeg helhjertet slutter meg til, er at denne type ikke-kunnskap ikke bare er komisk eller lattervekkende, den er farlig. Vårt samfunn er bygget på et fundament av rasjonalitet og fornuft. Og det er dette fundamentet som undergraves når britiske universiteter utdanner alternativbehandlere, seriøse forlag gir ut pseudohistorie som om det var faghistorie (eller historie overhodet) og selverklærte kostholdseksperter får spre sine elendig underbygde påstander om hva som er sunt i beste sendetid.

Thompson er ikke alene om å skrive bøker som griper fatt i moderne overtro. Francis Wheen leverte sitt bidrag i 2004 med “How Mumbo-jumbo Conquered the World: A Short History of Modern Delusions”, og Michael Shermer (som selv har vært innom diverse miljøer) skrev “Why People Believe Weird Things” - for å ha nevnt bare 2 titler fra de siste årene.  

Les også Asbjørn Dyrendals kronikk i Forskning.no om temaet: “Pseudovitenskap - en etisk utfordring?”

Skepsis har dessuten en samleside om pseudovitenskap. Klikk HER.

 

One Response »

 

Disraelia - en kontrafaktisk statsdannelse torsdag, Apr 3 2008

Den intellektuelle giganten Walter Laqueur har bedrevet litt kontrafaktisk historieskriving.

I “Disraelia: A Counterfactual History, 1848-2008″ byr han på et alternativt scenario for Midtøsten, hvor en jødisk stat blir etablert allerede på 1800-tallet. Under helt andre forutsetninger enn situasjonen var i 1948, over et større geografisk område og med et radikalt annerledes resultat - for regionen og staten selv. Dette er meget interessant lesning, slik kontrafaktisk historie ofte er. Men det ligger jo selvfølgelig i sakens natur at scenariet er omgitt av enkelte viktige “dersom”.

Som han selv skriver mot slutten:

… there is much reason to believe that this state, given a high birth rate, would have some sixty million inhabitants at the beginning of the 21st century. It would have advanced industries, leading the world in fields such as nuclear and computer technologies. It would be the fifth-largest oil producer in the world, economically reasonably healthy with a growth rate of 6-8 percent, competitive with Europe, America and even Asia.

(…)

Could such a state have come into being? Perhaps—assuming that the great anti-Semitic wave would have occurred in Europe eighty years earlier than it did, provided the Ottoman empire would have disintegrated eighty years earlier, and provided that the Jews of Europe would have read the signs of the times correctly, and under wise leadership would have followed a policy leading them to peaceful solutions.

But Hitler appeared on the scene only in the next century, and the Ottoman empire survived another eight decades. The Jews did not emigrate when it might have been possible, because there seemed no cogent reason to do so at the time. There is a world of difference between 1848 and 1948; what was possible a century earlier was no longer possible a hundred years later. Jewish assimilation was much more advanced; Arab nationalism had awakened.

One century could have been the difference between a strong and rich state, universally respected, and a small and relatively weak country, isolated, without important natural resources. There is a vast difference between a state of six million inhabitants and one with sixty, fortified by considerable oil fields and reserves. In terms of Realpolitik as well as moral legitimacy, six million are bad, an invitation to all kind of calamities; sixty million are beyond good and evil, other categories apply.

Les hele artikkelen HER.

No Responses »

 

Den edle - og fredelige - ville? fredag, des 7 2007

Redaktør i Forskning.no, Erik Tunstad, skrev en lang og interessant artikkel ifjor - med tittelen Vår fredelige fortid. Den er ment ironisk.

Tunstad peker nemlig på funn etter funn som tyder på at førhistoriske samfunn slett ikke var preget av fred, selv om enkelte antropologer gjerne fremstiller det annerledes:

Kalahariørkenens Kung San (de såkalte “buskmenn”, min komm.) blir av antropologer generelt ansett som svært fredelige. Elizabeth Marshall Thomas’ bok om dem heter ”The Harmless People” (1989). Men mordraten deres var i perioden 1920 til 1955 fire ganger høyere enn den i USA, og på 1950- og 1960-tallet mellom 20 og 80 ganger høyere enn mordraten i flere store, vestlige industriland, skriver arkeologen Lawrence Keeley i boka ”War before civilization” fra 1996.

Begrunnelsen for likevel å kalle San “det ufarlige folket”, kan kanskje være at arkeologer har vist at førhistoriske beboere av Illinois hadde en mordrate 1400 ganger høyere enn vår tids Storbritannia, eller 40 ganger høyere enn USA på 1980-tallet! I dét selskapet fremstår Xi som, ja både rolig, klok og fredelig.

Tunstad minner om det noe schizofrene synet Vestens toneangivende tenkere har hatt på urfolk de siste par hundre årene. Det har vekslet mellom de to grøftestandpunktene “De er barbarer” og ideen om “De edle ville” - naturbarna. De siste tiårene har det vært det siste synet som har rådd grunnen. Men stadig flere kritiske røster har meldt seg på i diskursen:

Keeley fikk ikke forskningsmidler til å fortsette sine studier av det han kaller et arkeologisk anatema, men gjennomførte til sist en bok der han kunne legge frem en imponerende mengde dokumentasjon på utbredelsen av vold, aggresjon og krigføring i primitive kulturer - de være seg førhistoriske eller nåtidige.

En studie av indianerstammer fra det vestlige Nord-Amerika viste for eksempel at bare 13 prosent av de 157 gruppene som ble undersøkt ”sjelden eller aldri” deltok i krigshandlinger. ”Sjelden eller aldri” betydde i denne sammenheng ”mindre enn en gang i året”.

Bare sju grupper deltok ”aldri” i krigshandlinger. Men om de ikke kriget eller raidet, så hadde disse gruppene, som San, usannsynlig høye drapstall.

(…)

… det finnes påstått fredelige samfunn der samtlige voksne menn har vært involvert i drapshandlinger, og samfunn der alle barn som fødes med meget stor sannsynlighet vil oppleve krig - eller “krig” - med nabostammer.

En liten digresjon fra min side: Midt på 1900-tallet ble et stort funn av eldgammel mayakunst avdekket. Det dreiet seg om avbildninger utført av mayaene, basert på hendelser i deres egen historie. Mange av motivene viste krig, henrettelser og tortur. Men disse bloddryppende motivene ble i mange år forklart med at bildene f.eks. viste “kunstnere som dypper fingrene i rød maling”. Denne dårlig funderte teorien blir idag oppfattet som ønsketenking. Vi vil så gjerne finne et paradisisk og gjennomharmonisk drømmesamfunn at vi gjerne lurer oss selv i prosessen. Selv om vi er velutdannete og godt skolerte arkeologer. Digresjon slutt.

Tilbake til Tunstads kronikk. For er det ikke slik at dødsfallene i stammekriger er få? Ja, men også nei, lyder svaret:

… selv om primitiv krigføring kan virke ufarlig og i en viss grad ritualisert for en utenforstående observatør – krigen blir ofte avblåst etter at et par krigere har måttet bite i gresset – må vi ta med i regnskapet at krigshandlingene vanligvis blusser opp igjen etter noen måneder (når potetene er satt og kornet vel i hus), og slik kan det fortsette i tiår etter tiår.

I en befolking på 200, er to, fire eller åtte døde menn årlig en betydelig belastning. Mens for eksempel det ikke så veldig fredelige Japan i perioden 1900 til 1990 opplevde en dødelighet som resultat av krig på 0,03 prosent av befolkningen, er et gjennomsnittlig stammesamfunns tilsvarende tap på 0,5 prosent årlig – hvilket omregnet til siviliserte samfunn ville bety at kriger i det tjuende århundre skulle kostet oss ikke 100 millioner, men 2 milliarder liv!

Og så skal vi heller ikke glemme massakrene.

Primitive og uorganiserte samfunn har ingen infrastruktur som rettferdiggjør å ta fanger. I mer alvorlige konflikter, altså kriger mellom landsbyer og stammer som ikke på noe vis er forbundet med hverandre, er det/var det rutine å drepe alle menn, og det var heller ikke uvanlig å drepe alle kvinner og barn også.

Etter dette refererer Tunstad fra et seminar i St. Louis, hvor flere antropologer kom med innlegg som forsøkte å avfeie forestillingen om en voldelig fortid. Tunstad stiller seg skeptisk til argumentasjonen, og påpeker at disse forskerne gjerne så bort ifra arkeologiske funn - ikke minst av massakrer i fortiden. Og han er dessuten kritisk innstilt til enkelte av argumentene per se, blant annet et som antropologen Douglas Fry brukte:

- “Krig” er definert så vidt, at det ikke bare inkluderer krig, men også feider og til og med gjengjeldelsestokt som ender i drap, sa Fry fra talerstolen.

- Men i følge folks vanlige oppfatning er ikke feider og mord det samme som krig.
Som om, tenkte undertegnede, at vi mennesker bare kan anses som naturlig voldelige dersom vi marsjerer av gårde i samlet flokk, akkompagnert av trommer og hornorkester - aller helst i stilige uniformer?

Fry og hans venner har i så fall viklet seg inn i en sirkelargumentasjon: Bare det moderne vestlige samfunn bedriver krig, fordi “Krig” er krig slik det praktiseres i vesten i moderne tid.

Spørsmålet er om du vil kalle det fredelig, å leve i en kultur med mordrater fire til 1400 ganger høyere enn i vestlige storbyer?

For øvrig er myten om “den edle ville” noe også Steven Pinker har tatt et oppgjør med i sin bok “The Blank Slate”. Dersom du allerede her og nå vil lese et konsentrat av argumentasjonen hans, kan du klikke deg inn på Pinkers artikkel i Edge: “A History of Violence”, som er basert på et foredrag han holdt på TED Conferance. (Artikkelen ble først publisert i The New Republic i mars i år.)

Den introduseres slik av redaksjonen i Edge:

This doctrine, “the idea that humans are peaceable by nature and corrupted by modern institutions—pops up frequently in the writing of public intellectuals like José Ortega y Gasset (”War is not an instinct but an invention”), Stephen Jay Gould (”Homo sapiens is not an evil or destructive species”), and Ashley Montagu (”Biological studies lend support to the ethic of universal brotherhood”),” he writes. “But, now that social scientists have started to count bodies in different historical periods, they have discovered that the romantic theory gets it backward: Far from causing us to become more violent, something in modernity and its cultural institutions has made us nobler.”

No Responses »

 

Mytene om triumftogene fredag, des 7 2007

Romerne kunne virkelig dette med å markere militære seirer. Vi har alle klare mentale bilder av triumftogene, fordi vi har sett dem iscenesatt på film, avbildet i kunstverk eller skildret i tekst - både fiksjonalisert og faktabasert.

Vi “vet” at et triumftog inneholdt følgende elementer: Triumfatoren - med rødfarget ansikt - står i en vogn trukket av fire hester, sammen med en slave som hvisker ham i øret: “Husk at du bare er et menneske.” Bak ham kommer en prosesjon av soldater, krigsbytte, krigsfanger og you name it. Og opptoget ender til slutt opp foran Jupitertempelet.

Men nå kommer historikeren Mary Beard på banen med en bok som stikker noen alvorlige hull på disse forestillingene.

Det er ikke det at romerne ikke arrangerte triumftog. De historiske kildene omtaler drøyt 300 av dem. Problemet med det etablerte bildet er imidlertid at det er en kompositt av flere forskjellige opptog.

Få av de “faste ingrediensene” i et triumftog - slik vi ser det for oss - er dokumentert ofte eller godt nok til å forsvare konklusjonen at de alltid inngikk. Dette gjelder alle punktene nevnt ovenfor, pluss enda noen til.

Og selv vår idé om hva som kvalifiserte noen til å fortjene et triumftog kan problematiseres, ifølge Beard.

Det tradisjonelle synet har gjerne antatt at det forelå strikte og veletablerte regler for slike arrangementer. Men Beard poengterer at det var mer enn et streif av opportunisme i praksisen. Kort sagt; mange ønsket seg et opptog.

Blant annet peker hun på at Cicero jobbet hardt og heftig - med ivrig lobbyvirksomhet blant senatorene - for å få seg et triumftog. Kvalifikasjonene? Han hadde hatt en underordnet offiserspost på en strekning av fronten i en krig mot parterne.

Til syvende og sist fikk ikke Cicero triumftoget sitt. Men forsøket var nok snarere typisk enn unikt, mener Beard. Og grunnen var selvfølgelig at et triumftog kunne brukes som politisk kapital.

Dessuten: Publikums oppfatning av et triumftog kunne være negativt. De kunne fatte sympati for krigsfangene - særlig dersom de var barn. Og krigsbyttet kunne få rykte på seg å være forfalskninger. Eller man kunne oppfatte hele toget som urettmessig selvgratulerende, på en desperat og ganske pinlig måte.

Mary Beard: “The Roman Triumph”, Harvard University. 

No Responses »

 

Jacques Barzun 100 år torsdag, nov 29 2007

Fredag 30. november fyller den fransk-amerikanske kulturhistorikeren og kulturkritikeren Jacques Barzun 100 år. Nestoren jobber faktisk på sin 38. bok for tiden.  Begrepet “still going strong” virker bortimot puslete i en slik sammenheng.

Barzun kan skilte med ekspertise innenfor blant annet fransk og tysk litteratur, musikk, utdannelse, spøkelseshistorier, detektivromaner, språk og etymologi. Skjønt, det helt sentrale (ville han selv sagt) er at kunnskap har sin egentlige opprinnelse i glad og ærlig nysgjerrighet. Dette er noe Barzun både vet godt og har skrevet godt om.

I siste utgave av The New Yorker blir han portrettert i anledning jubileet, og Arthur Krystal skriver blant annet følgende:

Barzun regards himself in many respects as an “amateur” (the Latin root, amator, means “lover”), someone who takes genuine pleasure in what he learns about. More than any other historian of the past four generations, Barzun has stood for the seemingly contradictory ideas of scholarly rigor and unaffected enthusiasm. 

Barzuns magnus opus er mursteinen “From Dawn to Decadence” (2000), som omhandler den kulturelle utviklingen i Vesten fra cirka 1500 - da de ideene, motivene, særegenhetene og tendensene som utgjør Vestens kulturelle identitet begynte å spire for alvor - og fram til idag - hvor Barzun mener å kunne identifisere klare tegn på kulturell dekadanse.

Det er ikke uvanlig å sette året 1500 som et slags skille. Fra og med dette året bryter “den moderne tiden” fram. Barzun bruker også 1500 som startpunkt for vår moderne, vestlige sivilisasjon/kulturtradisjon, som altså adskiller seg fra den foregående middelalderske perioden. Og som han ser klare tegn på at vi nå befinner oss i sluttfasen av.

I årene før 1500 var det nemlig mer enn tydelig at middelalderkulturen var blitt dekadent. Det gamle systemet var råttent.

- When people accept futility and the absurd as normal, the culture is decadent, skriver Barzun om denne perioden. - A decadent culture offers opportunities chiefly to the satirist, and the turn of 15th century had a good many.

Det er imidlertid viktig å huske på at det eksisterte en europeisk kultur også før 1500, selv om den var kvalitativt annerledes. På samme måte vil det - selvfølgelig - eksistere en vestlig kultur også i framtiden, selv om den vil være kvalitativt annerledes. Hovedpoenget er at perioden fra 1500 til idag utkrystalliserer seg som en egen epoke.

I hvor stor grad det vil være en noenlunde myk overgang mellom den gamle og nye epoken er opp til oss. Og hva som kommer til å være den nye epokens dominerende trekk er det også vi som avgjør.

Prosessen kan foregå i slow motion. Det dekadente “fallet” trenger ikke bli fatalt. Men det fordrer at vi ikke forkaster fortiden. Og dersom framtiden skal få en sjanse til å bli like dynamisk som fortiden, bør vi heller ikke forkaste eller demonisere tradisjon(ene). Noen må fungere som “bibliotekarer” eller “munker”, selv om vi lever i dekadente tider. Noen må danne en motvekt mot en ensidig trang til å forkaste alt gammelt.

Boka ble en høyst uventet bestselger da den kom ut i 2000. Anmeldelsene var panegyriske. La meg bare kort sitere fra én av dem (Anne Fadiman, redaktør i The American Scholar):

“Jacques Barzun was born to write this book, but he could not possibly have written it when he was fifty. It is a masterwork that required a master: a man whose entire life has been spent acquiring the perspective that only wisdom, and not merely knowledge, can grant. Thank heaven he has lived long enough to complete a book no one else could even have begun.”

I artikkelen i The New Yorker kommer Krystal uunngåelig inn på “From Dawn to Decadence”:

Barzun’s declinist views about Western civilization are no secret. One reason that “From Dawn to Decadence,” an eight-hundred-page history of Western civilization from 1500 to the present, which he published at the age of ninety-two, was such an improbable best-seller (“the damnedest story you’ll ever read,” David Gates called it in Newsweek) was its contention that Western civilization is winding down, that “the forms of art as of life seem exhausted.” But, when Barzun insists that he sees “the end of the high creative energies at work since the Renaissance,” his tone is less that of someone appalled by what’s happening than of someone simply recording the ocean currents.

Den karakteristikken er helt korrekt. Alle som leser “From Dawn to Decadence” kan ikke unngå å bli slått av den stoiske roen og sakligheten Barzun legger for dagen - uansett tema - på hver eneste side.

I The New Criterion omtaler Jeffrey Hart verket på denne måten:

Here Barzun set out to trace in broad outline the evolution of art, science, religion, philosophy, and social thought during the last 500 years: “I hope to show that during this span the peoples of the West offered the world a set of ideas and institutions not found earlier or elsewhere.” He makes it clear that he celebrates these distinctive achievements. He believes that the West has pursued these characteristic purposes, carried them “to their utmost possibility,” and in so doing brought about decline and decadence. Barzun is a “cultural” historian because, in his narrative, intellectual developments are in the foreground, though his cultural tapestry is stitched onto a canvas of political, military, and economic history.

Når det gjelder dekadansen knytter Barzun dens fremvekst til “urkatastrofen i det 20. århundre”: 1. verdenskrig.

Barzun discerns a brilliant period of creativity around the turn of the twentieth century. Then came the catalyst that accelerated and intensified the tendencies leading to decadence: “The blow that hurled the modern world on its course of self-destruction was the Great War of 1914–1918.” A sense of futility and absurdity prevailed. Constructivism became destructivism. There resulted a collapse of manners and authority, anti-heroes and anti-art, the ridicule of anything established, the distortions of language and objects, the indifference to clear meaning, the violence to the human form, the return to primitive elements of sensation. “The root principle is ‘Expect nothing.’”

Selvfølgelig, enhver som har levd i 100 år, har også gjennomlevd ulike faser. Det gjelder like mye i akademia som andre steder.

Barzun returned to teaching the history of Western civilization just as it was coming under attack by various Continental theorists, whose repudiation of hierarchical structures and determinate meaning challenged everything that Barzun believed in. In the nineteen-seventies and eighties, Barzun became a symbol of the Old Guard, a mandarin scholar futilely defending the works of dead white males.

Barzuns syrlige kommentar (i “From Dawn to Decadence”) til denne kritikken er både vittig og drepende:

- Today, the whole Occidental canon is under attack by many people who find it out of tune, useless, although they could not readily say who is in it. 

Etter milleniumsskiftet og utgivelsen av “From Dawn to Decadence” kan det se ut som om vinden har snudd. Jeg kan iallfall ikke huske å ha sett eller lest noen - som har lest Barzun, vel å merke - våge seg frempå med kompromissløs kritikk. Mannen er rett og slett for belest og velinformert. For reflektert og grundig. Der har vi det igjen: Lysten på og gleden av kunnskap. Og den lar seg dele:

Barzun wanted to do on the page what he did in the classroom: help the reader “carry in his head something more than the unexamined history of his own life,” not because knowledge is inherently good or makes one a better person but because it fosters an independence of mind. The more one learns about the course of civilization, he believed, the more one can appreciate its achievements. After a while, if you learn enough, you can argue that, say, Shaw’s mind more closely resembles Rousseau’s than Voltaire’s—and you may actually enjoy doing it. Consequently, there’s nothing Hegelian, Heideggerian, or hermeneutic about his work; no nihilistic or existential angst livens things up. Nor does he proffer any grand theory or unifying design that would explain the past in the categorical manner of Spengler’s organic cycle of regional growth and decay, or Braudel’s emphasis on broad socioeconomic “structures.” For Barzun, these systematic models of cause and effect run counter to the temper of history, which is intuitive, concrete, beholden to time and evidence.

Les mer her:

The New Yorker: “Annals of Letters - Age of Reason”

The New Criterion: Jacques Barzun at 100

Wikipedias artikkel om Barzun 

Tilleggsnotater:

I prologen til “From Dawn to Decadence” tar Barzun selvfølgelig for seg ordet “dekadanse”. Han skriver:

-All that is meant by Decadence is “falling off”.

Ordet innebærer ikke at de menneskene som lever i en dekadent tid har svekket energi, talent eller evner. Heller ikke dårligere moral. Tvert imot, argumenterer Barzun, en dekadent tid er en meget aktiv periode, full av dyp bekymring, samt en helt spesiell rastløshet. Og årsaken er at man ikke ser noen klar og tydelig vei videre.

-The loss it faces is that of Possibility.

Eksempelvis: Alle formene for kunst innenfor akkurat denne spesifikke tradisjonen ser ut til å ha vært prøvd. Repetisjon og frustrasjon er det eneste som gjenstår.

Hvordan vet man så at dekadansen har satt inn? Jo, ved den åpenlyse innrømmelsen av tingenes tilstand. Og ved at folk søker seg - i alle mulige retninger - til nye trosformer og overbevisninger.

Dette trenger ikke nødvendigvis være fremmede religioner eller new age. Det kan like godt være ateistiske “kulter” av ymse slag. Hovedpoenget er dette: En generell forkastelse av det bestående/tradisjonen griper om seg på stadig nye måter - med stadig større rastløshet. Håpet er at bare man blir kvitt det som er, vil det i seg selv generere friskt, nytt liv. Vi får imidlertid sjelden vite hva som vil eller bør erstatte det gamle. Fokuset er på selve avvisingen.

Barzun passer på å nevne at forestillingen om at det gamle er noe entydig, er feil: Forestillingen om vestlig kultur som en slags blokk eller pakke med kun én betydning, motstrider all historisk kunnskap.

-The West has been an endless series of opposites - in religion, politics, art, morals, and manners (…) To denounce does not free the self from what it hates, any more than ignoring the past shuts off its influence.

Å forkaste fortiden er dermed historieløst, i en betydning vi sjelden reflekterer over. Dette sier mer om våre egne fordommer enn noe annet. Og det tilbyr oss færre - ikke flere - løsninger.

Barzun bruker også tid på begrepet “kultur” (What a word!, skriver han):

Inntil nylig betydde kultur noen få ting. Nå brukes kultur om alt mellom himmel og jord. Selv politimyndighetene i New York har visst fått sin egen kultur, ironiserer han.

-These mini-cultures created on the spur of the moment are obviously fictitious. But again, they express the separatism already mentioned.

Separatisme er nemlig et av tegnene i tiden, ifølge Barzun. Folk rømmer inn i små, lukkete klaner hvor de kan “være seg selv” - og gjerne unnslippe tradisjonen. Men håpet om frelse er utopisk, for disse små gruppene er ikke uavhengige.

-If a word is wanted for various pairings of such elements, there is ethos, mener Barzun. Det er et godt ord, så hvorfor bruke kultur?

Separatismen går hånd i hånd med Frigjøringen (med stor F). Samt med Primitivismen (med like stor P).

-The longing to shuffle off the complex arrangements of an advanced culture recurs again and again.

Men ingenting av dette er unikt for akkurat vår tid. Dynamikken i kulturen og samfunnet har gjentatte ganger vakt Separatismen, Frigjøringen og Primitivismen til live. I større eller mindre grad.

-Unity does not mean uniformity, and identity is compatible with change, understreker Brazun.

Så hvorfor skal man absolutt forkaste fortiden?

Enkelte lesere vil sikkert innvende at dekadanse er definert som moralsk forfall, noe som ikke passer helt 100% inn i Barzuns tanker om temaet.

Til dette er å si følgende: Hvis man leter etter tegn på dekadanse, definert som eksempelvis utstrakt bruk av rusmidler, dårlig arbeidsmoral eller seksuelt utsvevende vaner, vil man lett finne bevis for dette også i samfunn som ikke kan kalles dekadente.

Bruk av rusmidler har alltid forekommet. Historien om sprit i Norge er lang, og kan oppvise perioder med langt større forbruk enn dagens. Husk at selv hos naturfolk er rusmidler et vanlig kulturelt innslag. Bruken av sterkere stoffer er heller ikke ny. 1800-tallet kjente til sprøytemisbrukere. Og det landet i verden idag med størst misbruk av opiater er Iran. 2,8% av befolkningen misbruker harde stoffer, noe som er langt høyere enn Norges 0,3-0,4% eller USA og Storbritannias 0,5-1,0%.

Men de færreste ville finne på å kalle Iran et dekadent samfunn. I Yemen gumler så godt som alle khat, men når hørte du sist noen snakke om “det dekadente Yemen”?

Selvfølgelig kan utstrakt misbruk av rusmidler føre til store sosiale problemer. Men så lenge misbruket er relativt marginalt, befinner vi oss innenfor rammene av en historisk norm. Det er det som er poenget her. Rusmisbruk i seg selv er ikke synonymt med dekadanse, selv om det kan være synonymt med sosiale problemer.

Hva gjelder dårlig arbeidsmoral; Barzun gjør det til et poeng at ideen om at alle må jobbe er relativt ny. Folk nøyde seg med å jobbe det som var nødvendig, og gjerne ikke i det hele tatt om man kunne. Her kan det dessuten - rent filosofisk - være mer fruktbart å se på hva slags arbeid man utfører enn på selve mengden. Mange av dagens heldagsjobber er av et relativt tvilsomt kaliber. De har ikke nødvendigvis noen uerstattelig nytteverdi eller mening. Det er for eksempel lett å forestille seg et samfunn uten telefonselgere og negldekoratører.

Og så var det sex, da. Vel, fristelser og utroskap, samt prostitusjon, har alltid eksistert.  Og man skal ikke glemme at seksualdriften (uansett hvor balstyrig denne måtte være) er forutsetningen for nye generasjoner.

Innenfor kulturelle uttrykk gjør Barzun for øvrig en interessant sammenlikning som har med skildring av sex å gjøre. Han bruker Rabelais som et eksempel på sunn sexfiksering, så og si.

Denne franske frekkasen er nemlig et bra eksempel på hvordan en nyfødt kultur (i dette tilfelle den moderne vestlige) uttrykker seg med kraft og saft og fyndige klemmer. Rabelais er rett og slett et eksempel på livsbejaende vitalitet. Og Barzun setter 1500-tallet opp mot 1900-tallet for å tydeliggjøre kontrasten mellom det kulturelle klimaet i en nyfødt og en dekadent kultur:

Rabelais leaves one exhilarated, as one is after seeing a Greek tragedy; Ulysses leaves one depressed, as one is after seeing a modern play like Death of a Salesman. It is the difference between the 16th and the 20th century, between the dawn of a new culture and its close in disenchantment.

Typical of that contrast is the treatment of the body and especially of sexuality. In Joyce (…) the body is mean, furtive, unfulfilled, and disgusting. (…) we have a “problem” of sexuality. (…) Our confusion is part of the excess of ideas typical of old civilizations.

Rabelais (…) sees the physical as the power that spurs man to all achievements. (…) It may seem a paradox - but it is not - that the Rabelaisian view upholds the dignity of man. By keeping the sense of proportion continually awake, it makes clear that the natural does not contaminate the spiritual.

Hovedpoenget er at mennesker ikke er perfekte vesener. En viss mengde umoral, “umoral” og sosiale plager vil alltid eksistere i et samfunn. Noen ganger vil sågar utbredelsen og omfanget være direkte påfallende. Men det interessante er at du finner disse problemene også i dynamiske, selvsikre, fremtidsrettede samfunn.

Eller for å si det på en annen måte; tvilsomme vaner og sosiale problemer er absolutt ikke forbeholdt et dekadent samfunn. Det er noe vi finner over alt, til alle tider. Og disse tingene kan faktisk være mer utbredt i samfunn som ellers ikke bærer preg av dekadanse.

Dekadanse er derfor langt på vei en ting for seg. Og dekadanse handler - nettopp slik Barzun beskriver fenomenet - i større grad om å ha gitt opp, enn om umoral per se. Dekadansen setter inn når man ikke lenger ser for seg noen klar framtid. Når alt er blitt meningsløst. Når man ikke lenger føler at man står i forbindelse til verken forfedre, sine samtidige eller eventuelle etterkommere. Håpet og visjonen for framtiden er borte - eller i beste fall uklar og tåkete. Fortiden er noe man bare står i opposisjon til. Det er dette som er kjernen i problemet, ikke sprit, tjall, unnaluring eller tilfeldige forbindelser.

Selvfølgelig kan dekadansen blir forsterket av - eller komme til uttrykk gjennom - antisosiale vaner. Og i en snever mening kan man godt snakke om dekadanse som moralsk forfall. Det er selvfølgelig også gode grunner til å begrense omfanget av antisosiale vaner. Vi er jo alle avhengige av andre. Men det er først når samfunnet er paralysert av håpløshet og meningsløshet at den virkelige dekadansen - Fallet - har meldt seg. Det er dette som er det avgjørende faresignalet.

One Response »

 

Mørk forfører: Giovanni Giacomo Casanova torsdag, nov 15 2007

Giovanni Giacomo Casanova. Navnet er blitt synonymt med “forfører”, med god grunn. Men mannen bak legenden hadde mange sider. Ikke alle av dem passer inn i bildet av damenes beste venn. Og han kan sågar ha vært bifil.

…

Unggutten lå og sov da de to pikene, Nanetta og Marta, kom inn. De la seg ved siden av ham i sengen, men han foretok seg ingenting. Ikke med én gang. Han ventet på at de skulle sovne. Selv lot han som om han fremdeles sov. Det var midt på natten og stup mørkt. Uten å vite hvem som var hvem, nærmet han seg en av dem. Hun lå krøllet sammen, med ryggen mot ham. Forsiktig, litt etter litt, rettet han ut kroppen hennes. Små operasjoner som naturlig avløste hverandre. Og hun var med på spillet. Latet som om hun sov, men inntok villig en posisjon som gjorde det mulig å komme til. Han gled inn i henne. Etterpå snudde han seg rundt til den andre siden av sengen, hvor søsteren lå. Den samme forsiktige strategien utspilte seg. Skritt for skritt. Helt til jenta ikke lenger brydde seg om å skjule at hun også var våken. Ivrig omfavnet hun ham og kysset ham. Her var det fritt fram.

Slik utspilte Giovanni Giacomo Casanovas seksuelle debut seg. Ikke med én partner, men med to. Ifølge hans egne memoarer hadde han gjort seg sine første - ufullførte - seksuelle erfaringer før han fylte 12, men det var først i en alder av 17 år at episoden med Nanette og Marta fant sted. Men gudene skal vite at Casanova likte å miste møydommen. Dette var noe han ville ha mer av! Erobreren i ham hadde våknet.

I Lasse Hallströms film “Casanova” blir det spunnet et romantisk eventyr rundt navnet til verdenshistoriens mest sagnomsuste forfører. Og filmen har tatt seg friheter selv i den fysiske gestaltningen av Giovanni Giacomo Casanova. Tittelrollen spilles som kjent av den blonde, bildeskjønne og eplekjekke Heath Ledger. Virkelighetens Casanova var derimot svært mørk. På mer enn én måte.

Skuespillersønnen

Han ble født i Venezia 2. april 1725. Det er jo sjelden tvil om hvem som er noens mor. I Giacomo Casanovas tilfelle ble hun kalt La Zanetta og var skuespiller. Men mannen han arvet etternavnet fra, danseren/skuespilleren Gaetano Guiseppe Casanova, var ikke nødvendigvis faren hans.

På denne tiden ble skuespillere regnet for å være omtrent det samme som prostituerte. Selvfølgelig sto de på scenen, men yrket var langt ifra ærbart og det ga dårlig inntekt. Rike teatergjengere tok mer enn gjerne for seg av ensemblets “andre talenter” etter forestillingen.

Giovanni Giacomo Casanovas far kan derfor ha vært Michele Grimani, et medlem av en mektig familie i Venezia. Da La Zanetta ble gravid etter å ha vært sammen med ham kunne selvfølgelig ikke en mann av hans byrd være seg bekjent en bastard. Ergo betalte Michele en av de mannlige skuespillerne, i dette tilfellet Gaetano, for at han skulle gifte seg med La Zanetta. Og slik ble det. Dette er iallfall hva Casanova selv trodde. Det er dette han hevder i sine memoarer. Og flere historikere og Casanovabiografer har ment at teorien kan stemme.

Sant eller ei. Dette er et viktig poeng hvis man ønsker å forstå mennesket Casanova. Allerede fra sine tidligste år er det et trekk ved personligheten hans som tydelig melder seg: Han krevde respekt. Han ville for alt i verden unngå å ende opp som en formastelig skuespiller. Ja, han ville ikke at folk en gang skulle kjenne til bakgrunnen hans. Målet for Casanova var et liv blant samfunnets elite. Lettere sagt enn gjort på denne tiden, hvor stillinger og sosial status gikk i arv.

En ambisiøs ung mann

Som ung mann oppdaget han likevel hvordan dette kunne la seg gjøre: Ved å bløffe. For den som hadde den rette innstillingen og gode nerver kunne dørene til de fine salongene åpne seg. Dette krevde kunnskaper om hvordan man opptrådte, noe et sosialpsykologisk geni som Giacomo lett ervervet seg. Det var hans utrolige evner som menneskekjenner, kombinert med en nesten besatt målbevissthet, som skritt for skritt brakte ham nærmere samfunnselitens innerste sirkler.

Det fungerte hovedsakelig på følgende måte: Hadde han først klart å bløffe seg innpass hos én adelsmann, sørget han alltid for å få et anbefalelsesbrev av vedkommende. Et slikt brev sørget for å åpne nye dører andre steder, og dermed var snøballen satt i bevegelse. Den neste utfordringen ble å skaffe penger til denne livstilen. Og akkurat den delen av oppgaven ble et stadig tilbakevendende problem for eventyreren fra Venezia. Pengeknipen er én av de røde trådene i livet hans.

I ung alder gjorde han likevel et par forsøk på skape seg en normal karriere. 17 år gammel hadde han fullført sin eksamen i jus ved universitetet i Padua, og tok sikte på en karriere innen Kirken. Han fikk en stilling som sekretær for kardinalen i Roma, men den ble kortvarig.

Deretter gjorde han en vel så kortvarig tjeneste innen Venezias militærvesen, som offiser på Korfu. Men han fant ut at det å stige i gradene var en langsom prosess som krevde altfor mange offer.

21 år gammel reddet han imidlertid livet til et medlem av den rike patrisierfamilien Bragadin i Venezia. Dette ble belønnet. Matteo Giovanni Bragadin ble Casanovas velgjører og gjorde ham i praksis til sin stesønn. Enkelte historikere har ment at Bragadin var homofil, og at forholdet mellom han og Casanova var mer enn platonisk. Uansett, de neste årene fikk Casanova anledning til å leve på stor fot - finansiert av Bragadin.

Men i 1755, 30 år gammel, ble han funnet skyldig i heksekunst av myndighetene. Og snart befant han seg i en fengselscelle i Dogepalasset, et av datidens mest rømningssikre fengsler.

En umulig flukt

Sent på kvelden 31. oktober 1756. To menn er i ferd med å gjøre det umulige. Casanova og hans medsammensvorne, Marin Balbi, har brukt de siste ukene på å grave seg oppover - gjennom taket i fengselscellen - med en jernspiker. Nå kan de utforske loftet i Dogepalasset. Casanova pirker i treverket, og kommer tilslutt over et område med råtten plank. Gjennombruddet er nært forestående, og han begynner frenetisk å rive opp sengetøyet i remser for å lage et tau. For på én eller annen måte må de komme seg ned fra taket.

Taket er dekket av blyplater. Med rå kraft får Casanova og Balbi bøyd en av platene til side. De ser måneskinnet. Og skjønner at de må vente. Går de opp på taket nå, vil skyggene deres bli kastet over Markusplassen. Lykken står dem bi. To og en halv time senere har en tykk tåke lagt seg. Det er nå eller aldri! Rømlingene utforsker taket, og prøver å finne mulige ruter ned til bakken. Men det fortoner seg umulig.

Casanova lanserer nå en helt ny plan: Hva om de bryter seg inn i Dogepalasset - i en etasje nedenfor fengselet? Som sagt, så gjort. Dinglende i det provisoriske tauet, midt i tåkenatten, kjemper rømlingene seg nedover glatte gesimser. De finner en stige, og de finner et vindu. Men Casanova er utslitt etter 2 døgn med lite mat og ingen søvn. Han er nær ved å gi opp. Helt til klokken på Markusplassen slår midnatt. Lyden av klokkene vekker ny innsatsvilje i ham.

Planen lykkes. Og snart befinner de seg i et rom utenfor fengselsområdet. Men dørene er stengt her også! Flaksen har imidlertid ikke forlatt dem. Balbi oppdager en mindre dør, som lar seg hekte av hengslene. Ferden går videre, gjennom Dogepalassets korridorer og kamre. Noen dører er åpne. Andre må de bryte seg gjennom. Klokken tikker mot morgen.

De ender tilslutt opp ved en av de store utgangsdørene. Og når portvakten åpner, toger paret resolutt ut, praier en gondol og rømmer Venezia. Flukten de akkurat har gjennomført blir nesten øyeblikkelig legendarisk.

Sulten på livet

Var det én ting som karakteriserte Casanovas personlighet så var det sult. En generell sult på livet: Sult etter god mat, sult etter kunnskap (han ble en meget belest mann etter hvert), sult etter respekt og - selvfølgelig - sult etter sex.

Den godeste Giovanni var egentlig ikke spesielt vakker. Han hadde en stor nese som dominerte ansiktstrekkene hans. Men han var høy, omtrent 1’93 på sokkelesten, noe som må ha vært imponerende til en italiener å være på 1700-tallet. Den dag i dag kan man se stolen hans utstilt i Dogepalassets fengsel i Venezia, og møbelet gir en god idé om det var bygd for en stor mann. Med andre ord: Han var høy og mørk - selve urklisjeen hva gjelder drømmemannen. Men altså ikke bildeskjønn på samme vis som Heath Ledger.

Det hjalp selvfølgelig at han var velsignet med talegaver folk fant underholdende og at han behersket det sosiale spillet til fingerspissene. Noe hadde han åpenbart arvet fra sin skuespillermor. Likevel må mange av erobringene hans tilskrives den nådeløse sulten som drev ham. Casanova kunne, for å si det mildt, være ganske direkte som forfører. Noen ganger ligner aktiviteten hans på voldtekt, og han deltok faktisk også i en gruppevoldtekt som ung mann.

Et tidlig eksempel på hvordan han håndfast kunne ta seg til rette fant sted i en hestedrosje under et forferdelig tordenvær. Casanova var passasjer sammen med en nybakt brud. Den unge damen var skrekkslagen av de nærgående tordenskrallene og lynnedslagene, så Giovanni satte henne på fanget sitt for “å trøste og berolige”. Det var ikke vanlig at datidens kvinner brukte annet undertøy enn skjørt, så i praksis var det bare å løfte på alle kjoleflakene for å finne fram. Casanova hadde forutseende nok kneppet opp gylfen før han plasserte den unge madammen på fanget, og dermed kunne han nesten la humpene i veien gjøre resten av jobben etter at penetreringen hadde funnet sted. Det er iallfall slik han selv beskriver episoden.

Andre ganger fremsto han imidlertid som noe av en sentimental og bløthjertet riddertype. Han ordnet opp når unge jenter trengte hjelp (for eksempel til å bli kvitt uønskede barn), og det vil være riktig å si at det store flertallet av partnerne hans også fikk glede ut av møtet med bastarden fra Venezia.

Vagabonden

Casanovas liv var ytterst mangfoldig og hendelsesrikt - en naturlig følge av at han førte et omflakkende liv på kryss og tvers over hele Europa. Enkelte perioder kunne han leve det livet han lengtet etter, som velbeslått. Disse periodene ble imidlertid alltid kortvarige. De kom gjerne når han hadde hell i pengespill eller fant en rik kvinne som kunne overøse ham med penger. Hadde det ikke vært for hans rike stefar og et sjeldent hell er det tvilsomt om Casanova i det hele tatt kunne blitt den legenden han senere ble.

Til tross for sin interesse for rike kvinner: Giacomo spilte aldri rollen som gigolo. Tvert imot var han spesielt nøye med unngå det stempelet. For var det én ting som kunne avsløre ham som sønn av en foraktelig skuespiller, så var det nettopp denne formen for prostitusjon. Casanova foretrakk å svindle folk for penger på en mer utspekulert og subtil måte.

Svindleren

Det mest kjente eksempelet på mesterforførerens bløffmakeri, og det mest innbringende for ham, var svindelen han utførte på stakkars Marquise d’Urfe. Hun var adelsdame og enke, med andre ord en komplett uimotståelig fristelse for en mann av hans kaliber. I tillegg var damen helt besatt av okkult viten, magi og hemmelige ordner. Det var for godt til å være sant. Hun var steinrik, uten husbond og fullstendig overbevist om at han - Casanova - satt på magiske ferdigheter hun bare kunne drømme om.

Madame d’Urfe ønsket nemlig mer enn noe annet å få tilgang til den ytterste hemmelige kunnskap. Problemet var kjønnet hennes, for som “alle” visste på denne tiden var det umulig for en kvinne å tilegne seg slik kunnskap. Men hun hadde hørt at det fantes magiske ritualer som kunne sikre henne å bli gjenfødt som mann. Kunne en dyktig kabbalist som Casanova hjelpe henne? (Kabbalisme er en gammel jødisk teknikk som i korthet går ut på å avdekke Guds vilje i alle detaljer.).

Selvfølgelig kunne han hjelpe. Casanova forklarte at han måtte finne en jomfru av halvgudelig opphav. Når jenta så ble gravid med et guttebarn ville sjelen til Madame d’Urfe kunne foreta spranget over i den nye kroppen. Overlykkelig sørget hun for å utstyre Casanova med penger slik at han kunne legge ut på leting etter denne jomfruen.

De neste årene hadde han det som plommen i egget. Hver gang han hadde brukt opp pengene til madame vendte han tilbake med en jomfrukandidat, bare for å oppdage en eller annen feil ved henne i siste øyeblikk. Casanova hadde jo ingen hast med å bringe Marquise d’Urfe over i en ny kropp så lenge hun finansierte reisene, middagene, drikkingen, gamblingen, klærne og alt mulig annet for ham.

Flere ganger måtte Casanova endre ritualet og finne nye løsninger på problemet med å få den naive adelsdamen gjenfødt. Helt ufarlig var det jo heller ikke. Siden sjelen til madame nødvendigvis måtte forlate kroppen, innebar det jo at hun i bunn og grunn måtte dø. Casanova fant etter hvert en utvei på denne potensielt kriminelle løsningen: Madame skulle selv bli gravid og føde et guttebarn. Gradvis ville sjelen hennes finne vei over i avkommet og bli seg bevisst at han, gutten, egentlig var sin egen mor! Og gjett hvem som skulle få æren av å bli far?

Denne bløffen krevde tilslutt av Casanova måtte dra sin kos. Men de årene han levde godt på Madame d’Urfes bekostning var sannsynligvis de beste i livet hans. Det er antatt at han svindlet henne for opp imot 1 million francs, en utrolig sum på denne tiden.

En mann uten sperrer

En nomade som Casanova var jo dømt til å krysse sine egne spor til stadighet. Det kunne gi seg bisarre utslag. Under et besøk i Napoli, hos den impotente hertugen der, traff han hertugens unge elskerinne Leonilda. Ja, du leste riktig: Den impotente mannen holdt seg med elskerinne. Hvorfor? Han likte å kikke, mens hun var aktiv med andre menn.

Og nå inntraff noe som til stadighet hendte Casanova, han ble forelsket. Dette er et viktig poeng. Han forbløffende evne til å bli opp over ørene forelsket nærmest på stedet hjalp ham til å gjennomføre sine mange erobringer. Ingenting er jo mer overbevisende en ektefølt pasjon. Men han ble alltid fort forelsket i en ny jente, og dermed var det aldri noen som maktet å fange ham på permanent basis.

Som så mange ganger tidligere ba Casanova om å få gifte seg med jenta han hadde lyst på, denne gangen Leonilda. Hun sa ja. Hertugen sa faktisk også ja. Bare hennes gamle mor sa nei. Med gode grunner. Da hun dukket opp viste det seg nemlig at hun var en av Casanovas gamle elskerinner. Og Leonilda var datteren hun hadde født etter sitt eventyr med venezianeren. Den hardbarkete forføreren hadde faktisk vært farlig nær å gifte seg med sin egen datter!

Denne historien har imidlertid et etterspill. Noen år senere besøkte Casanova hertugen på nytt. Nå hadde adelsmannen endelig giftet seg med Leonilda, men han var fremdeles impotent. Helsa var dessuten begynt å skrante stygt, og hertugen visst at han ikke hadde lenge igjen. De grådige slektningene hans hadde allerede begynt å glede seg. For uten noen arving ville hertugens eiendom bli delt dem imellom. Dette ønsket han å forhindre. Med Casanovas hjelp.

Og slik gikk det til at Giovanni Giacomo Casanova gjorde Leonilda, hans egen datter, gravid.

Bifil?

Ved flere anledninger i memoarene sine hinter Casanova om at han har hatt sex med menn. De fleste gangene er han likevel voldsomt tvetydig. Men ved ett tilfelle er det ingen tvil: Under en reise til Russland forteller han om hvordan han traff en ung offiser på en fest, som etter hvert utviklet seg til en orgie.

Den unge offiseren, løytnant Lunin, hadde svært feminine trekk, og Casanova sa til ham at han mistenkte ham for å være transvestitt. For å bevise hvilket kjønn han var trakk Lunin ganske enkelt “bevismaterialet” fram fra buksene. Dette gjorde tydeligvis ikke Casanova mindre kåt, for snart etter “utvekslet vi beviser for vårt ømmeste vennskap og sverget å elske hverandre i all evighet”, som han skriver.

Hvor mange?

Hvor mange kvinner (og menn) Casanova hadde sex med i løpet av livet er komplett umulig å vite. Det eneste som er sikkert er at de må ha vært tallrike. Han navngir 122 av dem i memoarene, men der skriver han stort sett bare om de som gjorde inntrykk på ham. Det kan altså - potensielt - dreie seg om hundrevis av sengepartnere. Megetsigende nok beskriver Casanova en periode på 4 dager uten sex som “en evighet”.

Naturlig nok ble det mindre og mindre amorøse eventyr på ham jo eldre han ble. På slutten av livet brukte han derfor kreftene på å skrive bøker i stedet. Giovanni Giacomo Casanova, eller Chevaliér de Seingalt som han lenge hadde kalt seg, døde 4. juni 1798. Merkelig nok hadde det tatt flere år før den gamle røveren kom på ideen å gjenfortelle sin egen livshistorie i bokform. Memoarene, “Historien om mitt liv”, blir i dag ansett for å være et av de mest detaljerte og autentiske verkene om hverdagsliv og sosiale normer i 1700-tallets Europa.

Boken ble ganske raskt lansert i en mer fiksjonalisert utgave, og ga dermed støtet til legenden Casanova. Den opprinnelige utgaven ble ikke utgitt 1960. Og det er som legende Casanova har fått plass i verdenshistorien. Han har inspirert generasjoner av kunstnere, forfattere, pornografer og filmmakere. Lasse Hallström er således bare (så langt) den siste i rekken som benytter seg av navnet Giovanni Giacomo Casanova for å fortelle en historie.

(Teksten har tidligere stått på trykk i magasinet Henne)

Jeg har også tidligere skrevet en post om Casanova: “Casanova var ingen hyggelig fyr”.

No Responses »

 

Frykt - en kulturhistorie mandag, nov 5 2007

- En verden uden frygt ville være en verden uden kærlighed. Frygt har været en af de store drivkræfter i historien, i og med at den har ansporet enkeltpersoner til at fundere dybere over deres situation og tvunget dem til at handle. Faktisk bunder meget af menneskets kreative drift i frygt.

Historikeren Joanna Bourke i “Fear - A Cultural History”.

Boka ble omtalt i Weekendavisen for ett og halvt år siden, hvor Joakim Jacobsen summerte opp ytterligere et av Bourkes poeng på følgende vis:

På samme måde har frygt gennem historien bidraget til, at mennesker lærte at opføre sig ansvarligt, ellers kunne de blive udstødt eller gå til grunde. Den gode frygt får menneskets relæer - psykisk, kemisk og sjæleligt - til at slå fra. Den øger vores beredskab, så soldaten og brandmanden er klarsynet og parat. Og forsigtig. Bourke refererer endda undersøgelser, som dokumenterer, at patienter har større chance for at overleve en farefuld operation, hvis de føler en vis portion frygt og anerkender alvoren. Så har de indstillet organismen og bevidstheden på kamp.

One Response »

 

Da Europa var på knærne mandag, nov 5 2007

Tony Judt har forfattet en bok om Europas historie etter 2. verdenskrig, som heter Postwar: A History of Europe Since 1945. Den legger blant annet vekt på hvor sjokkerende elendig ståa faktisk var i Europa anno 1945 - og årene deretter. Ikke før etter 1953 kom det definitive oppsvinget. Dette er vel verdt å minne om.

Og det var mye som måtte skje før det Europa vi er vant til å tenke på som rikt, trygt og velstående fikk stablet seg på beina. Først måtte blant annet trusselen om borgerkrig i Frankrike forsvinne, Storbritannias bankerotte økonomiske situasjon bedres og Stalin forsvinne fra den politiske scenen.

Sett i lys av disse (samt mange andre depressive fakta) blir man først og fremst slått av hvor mye som har skjedd på kontinentet de siste 60 årene.

Bare tenk på følgende lille opplysning: I 1945 kunne ikke Europa engang brødfø seg selv.

Faktum er at det er ganske utrolig at Europa har reist seg etter den monumentale kollapsen 2. verdenskrig representerte, og per idag fremstår som et av verdens rikeste hjørner.

Judt legger vekt på hva mange trodde i årene etter krigen; at Europa aldri ville være i stand til å komme på fote igjen. Vi - som har privilegiet å kunne skue tilbake - tar det ofte for gitt at det var slik det måtte gå. Men Judt minner nådeløst om at det absolutt ikke var snakk om noen slik automatikk.

Et av de mest interessante poengene i så måte, er at det fant sted en avpolitisering i Europa. Europeerne “lot seg villig bestikke med jazz og kjøleskap”, som han formulerer det. Dette er en kontrast til forholdet etter 1. verdenskrig, hvor europeerne tvert imot ble politisert - sågar i ekstremistisk retning.

Hovedelementet i denne avpolitiserte holdningen (som pekte fram mot stabilitet og økonomisk vekst) var en bevisst kollektiv amnesi, mener Judt. Og den var nyttig i denne spesifike perioden. Nå - etter den kalde krigens slutt - er vi inne i en ny periode, med motsatt fortegn: Vi har faktisk institusjonalisert håndplukkete minner, som hele offentligheten skal repetere. Det kan ikke vare.

Judt formulerer seg slik i bokas konkluderende kapittel:

The first post-war Europe was built upon deliberate mis-memory - upon forgetting as a way of life. Since 1989, Europe has been constructed instead upon compensatory surplus of memory: institutionalised public remembering as the very foundation of collective identity. The first could not endure - but nor will the second. Some measure of neglect and even forgetting is the necessary condition for civic health.

No Responses »

 

Leken primat: Douglas Adams fredag, okt 5 2007

Douglas Adams var mannen som fant meningen med livet. Svaret er 42. Spørsmålet er bare ”42 hva da?”

…

En vakker sensommerdag i det Herrens år 1978 satt en godt voksen forsamling av BBC-sjefer rundt et bord og lyttet på et lydbånd. Denne gjengen av eldre herrer, hvorav enkelte hadde bakgrunn som jagerpiloter fra 2. verdenskrig, hadde nettopp kommet tilbake fra ferie. Nå satt de - dørgende stille - og forsøkte å forstå hva som var så morsomt med en fortelling der jorden blir sprengt i fillebiter. De satt der fordi den unge radioprodusenten Simon Brett hadde kokt sammen en pilotepisode til en science fiction-serie han hadde stor tro på. Det så ikke lovende ut. Forsamlingen rundt bordet trakk ikke på smilebåndet én eneste gang. Men tilslutt spurte en av dem Brett:

-Simon, er dette morsomt?

-Ja, det er det, svarte Brett med all den tyngde og profesjonell seriøsitet han maktet å mane frem.

-Ja, da så, svarte sjefen.

Og slik gikk det til at radioserien “A Hitchhiker’s Guide to the Galaxy” ble en realitet. Takket være Simon Brett hadde den unge og talentfulle, men akk så sendrektige, forfatteren Douglas Adams fått et levebrød.

Adams er mannen som brakte absurd humor inn i science fiction-genren. “A Hitchhiker’s Guide to the Galaxy” skulle vokse til å bli en skoledannende kult, som i skrivende stund ennå ikke ser ut til å ha nådd toppen. Det er sabla godt gjort. Særlig av en fyr som egentlig ikke kunne fordra å skrive, og som er blitt legendarisk for sin nesten overmenneskelige evne til å overse tidsfrister.

Et av de mange desperate forsøkene på å få Douglas til å fullføre en bok innen tidsfristen, besto i å leie en suite på et hotell. Her skulle han bo, mens redaktøren hans passet på, til han var ferdig. Adams snek seg imidlertid ut av suiten for å snakke med resepsjonistene, besøke kjøkkenet, mingle med gjestene i baren et cetera.

Allerede før han hadde begynt studiene ved Cambridge hadde Adams fått ideen til ”A Hitchhiker’s…”. Det skjedde mens han overnattet ute i det fri, utenfor Innsbruck, på en tur gjennom Europa i 1971.

”Noen burde virkelig skrive den boka”, tenkte han. Men siden Douglas var en notorisk unnasluntrer når det gjaldt å realisere sine prosjekter, skulle det vare og rekke flere år før han kom på at denne ”noen” kanskje burde bli ham selv.

Den første tiden etter studiene var vanskelige for ham. Douglas slet med å finne en nisje som passet hans sprø ideer. Han hadde ikke annet enn gjeld, og sov på sofaen hos venner. Men da han sendte inn et manus til produsentene av tv-serien ”Doctor Who”, Englands lengstlevende scifi-serie, begynte ting å flaske seg. Han fikk jobb som manusredaktør for serien, en stilling som ga ham erfaring, muligheten til å finpusse sin egen stil og (ikke å forglemme) penger.

Og så kom altså radioprodusenten Simon Brett på banen, og pilotepisoden av ”A Hitchhiker’s…” gikk på lufta. For første og eneste gang i sitt liv hadde Adams levert manus innen tidsfristen.

Nå ventet kritikkene og lyttertallene. Det var en blandet fornøyelse. På en av lytterstatistikkene ble programmet notert med en oppslutning på 0,0 %. En kritiker avskrev serien som ”bråkete og forvirrende”, mens en annen påpekte at den ”overhodet ikke var lærerik, og helst burde bli erstattet med et program om verdens ulike nasjonalsanger”(!).

Serien fikk imidlertid snart en liten, men ivrig, fanskare. En av de som likte serien var Nick Webb, forlagsredaktør på Pan Books, som i 1978 ba om et møte med Douglas. Etter et ukjent antall øl ble de venner og særdeles vel forlikte. Webb ønsket å gi ut historien om haikeren i det trykte formatet.

Det eneste som gjensto nå var at Adams skulle skrive boken ferdig.

Adams mente at ”han trengte å være alene” for å klare denne biffen. Og hva passet vel bedre enn å innkvartere seg i en villa på den greske ferieøya Korfu? Sammen med en, nei to, venner? Dette var omtrent så ”alene” Adams maktet å være.

Men boka ble ikke ferdig i Hellas. Douglas fortsatte å knote med den hjemme i London. Det krevde et renspikket, uforfalsket ultimatum fra Pan Books for å få pisket Adams til å sluttføre boka. Men nå skulle da også livet hans endre seg for alltid.

En ganske vanlig lørdag befant Douglas seg på vei til en liten scifi-sjappe ved navn Forbidden Planet. Her skulle han signere bøker. Men drosjen hans kunne ikke komme nær butikken, av den enkle grunn at en stor folkemengde sperret veien. Det var snakk om tusenvis. Og dette var fans, som ventet på at han, Douglas Adams, skulle ankomme. Da dagen var omme hadde han signert tusen bøker.

I motsetning til de fleste kunstnersjeler hadde Adams en voldsom interesse for naturvitenskap. Han slukte bøker om alt fra fysikk til biologi, og hadde derfor rimelig god peiling på flere fagfelt.

Den berømte biologen Richard Dawkins har sagt om Adams: -Han så verden med humoristiske øyne. Og som oftest var det humor basert på vitenskap. Han var fascinert av alt det bisarre i verden, slik det vises og dokumenteres av vitenskapen.

Eller som Adams selv sa:

-Tanken på at vi synes det er helt normalt at vi bor i bunnen av en ”tyngdevektbrønn”, på overflaten av gassdekt planet, som spinner rundt sin egen akse og går i bane rundt en gigantisk ildkule 15 millioner mil borte, finner jeg ganske komisk.

Men til tross for vitenskapelige og teknologiske interesser: I møte med datamaskiner hadde Douglas ofte tekniske problemer. De var gjerne selvforskyldte, takket være hans ustyrlige nysgjerrighet. Faktum var at Adams bevisst brukte maskinene i sin kamp for å overskride frister. Tidligere, i skrivemaskinenes tidsalder, hadde han gjerne tilbrakt halve dagen i badekaret for å få tiden til gå. I datamaskinen hadde han imidlertid funnet den perfekte unnskyldning for å slippe å jobbe. Han brukte enormt mye tid på å bygge om maskinen, eller installere nye programmer, helst av den typen som garantert fikk den til å krasje. Så kunne han ringe og si: -Den fungerer ikke. Jeg får ikke skrevet noe.

På bakgrunn av sine erfaringer utformet Douglas sine berømte ”Adams 3 regler om innovasjon”:

Alt som finnes i verden når du blir født er normalt og en del av hvordan verden fungerer.

Alt som blir oppfunnet mens du er mellom 15 og 35 er nytt og spennende, og du kan sannsynligvis gjøre karriere på det.

Alt som oppfinnes etter dette strider imot den naturlige ordningen.

Det sagt, må det også nevnes at Adams simpelthen elsket alle tekniske bippedutter, og ivrig kastet seg over alle nye oppdateringer og versjoner.

Musikken var et annet område Adams omfavnet med liv, lyst og voldsom appetitt. Særlig elsket han musikken til Gary Brooker (Procol Harum). Og han var en fan utenom det vanlige. Ved en anledning, der han hadde invitert Brooker hjem til seg, fikk han overtalt musikeren til å sette seg ved pianoet.

–Hva vil høre, spurte Brooker.

–”A Rum Tale”, svarte Adams.

Brooker ble blek om nebbet. Dette var en av de mer avanserte komposisjonene han hadde laget, og den var ikke spesielt lett å fremføre på piano. Etter cirka ett minutt kom Brooker ut av det.

–Nei, nei. Det er ikke sånn den går, sa Adams og overtok. Deretter spilte han hele ”A Rum Tale” feilfritt, til Brookers store overraskelse.

Senere ble Adams invitert av Procol Harum til deres 30-års jubileumskonsert, hvor han resiterte tekst under en av låtene. Dette var ikke eneste gang han gjestespilte som musiker for store rockeband. Som ivrig (venstrehendt) gitarist fikk han æren av å spille sammen med Pink Floyd på Earl’s Court i London. Dette var en bursdagsgave fra David Gilmore til Douglas på hans 42-års dag.

Og akkurat tallet 42 spiller en sentral rolle i ”A Hitchhiker’s…” Dette er nemlig svaret på meningen med livet - intet mindre. Problemet er bare at ingen vet hva benevnelsen er. Ingen vet hva det skal være 42 av.

Det finnes en rekke teorier på hvorfor akkurat dette tallet ble valgt. Noen mener at det er så enkelt som at Adams bodde i Arlington Road 42 da han skrev boka. Andre mener at det skriver seg fra en kortfilm han jobbet på sammen med John Cleese, der Cleese spiller en udugelig kassamedarbeider som etter mye om og men klarer å regne sammen akkurat denne summen. Og så er det de som rett og slett peker på at tallet 42 er akkurat så meningløst og intetsigende at det passer perfekt som svaret på meningen med livet.

Meningløst eller ei. Douglas Adams eget liv endte 11. mai 2001 under en treningsøkt. Etter å ha løpt på tredemøllen skulle han i gang med situps. Men plutselig falt han sammen. Hjerteattakk

Hjertet hans hadde banket varmt for økologi og naturvern. Særlig var han opptatt av truede dyrearter. Dette utkrystalliserte seg i dokumentarboka ”Last chance to see”. Interessen for de truede dyreartene ga ham også nye innsikter. Blant annet denne, som kan være verdt å ta med seg videre:

-Om man studerer de høyerestående primatene, de intelligente dyrene, legger man merke til at de bruker enormt mye tid på å leke. Ergo må det være viktig å leke. Fordi: Det viktigste for et dyr er å overleve og forplante seg. Så når disse intelligente dyrene bruker så mye tid på lek, er det nødt til å være viktig!

2 Responses »