Årgangsboliger fredag, jun 13 2008

Det er alltid gledelig når store dagsaviser rydder plass til historisk stoff - selv om det bare er i nettutgaven. Dagbladets Astrid Meland har vært på Orknøyene, som byr på usedvanlig velholdte steinalderhus. Mange kjenner til Skara Brae, men Meland har også fått med seg Knap of Howar - sannsynligvis Nord-Europas eldste bolighus, med respektinngytende 5500 år på nakken.

Undertegnede har ennå til gode å besøke Orknøyene, men fikk masse bildemessig og anekdotemessig påfyll fra noen venner som var der for 2 år siden. Så stedet står på besøkslista.

Les Melands sak HER.

 

3 Responses »

 

Den edle - og fredelige - ville? fredag, des 7 2007

Redaktør i Forskning.no, Erik Tunstad, skrev en lang og interessant artikkel ifjor - med tittelen Vår fredelige fortid. Den er ment ironisk.

Tunstad peker nemlig på funn etter funn som tyder på at førhistoriske samfunn slett ikke var preget av fred, selv om enkelte antropologer gjerne fremstiller det annerledes:

Kalahariørkenens Kung San (de såkalte “buskmenn”, min komm.) blir av antropologer generelt ansett som svært fredelige. Elizabeth Marshall Thomas’ bok om dem heter ”The Harmless People” (1989). Men mordraten deres var i perioden 1920 til 1955 fire ganger høyere enn den i USA, og på 1950- og 1960-tallet mellom 20 og 80 ganger høyere enn mordraten i flere store, vestlige industriland, skriver arkeologen Lawrence Keeley i boka ”War before civilization” fra 1996.

Begrunnelsen for likevel å kalle San “det ufarlige folket”, kan kanskje være at arkeologer har vist at førhistoriske beboere av Illinois hadde en mordrate 1400 ganger høyere enn vår tids Storbritannia, eller 40 ganger høyere enn USA på 1980-tallet! I dét selskapet fremstår Xi som, ja både rolig, klok og fredelig.

Tunstad minner om det noe schizofrene synet Vestens toneangivende tenkere har hatt på urfolk de siste par hundre årene. Det har vekslet mellom de to grøftestandpunktene “De er barbarer” og ideen om “De edle ville” - naturbarna. De siste tiårene har det vært det siste synet som har rådd grunnen. Men stadig flere kritiske røster har meldt seg på i diskursen:

Keeley fikk ikke forskningsmidler til å fortsette sine studier av det han kaller et arkeologisk anatema, men gjennomførte til sist en bok der han kunne legge frem en imponerende mengde dokumentasjon på utbredelsen av vold, aggresjon og krigføring i primitive kulturer - de være seg førhistoriske eller nåtidige.

En studie av indianerstammer fra det vestlige Nord-Amerika viste for eksempel at bare 13 prosent av de 157 gruppene som ble undersøkt ”sjelden eller aldri” deltok i krigshandlinger. ”Sjelden eller aldri” betydde i denne sammenheng ”mindre enn en gang i året”.

Bare sju grupper deltok ”aldri” i krigshandlinger. Men om de ikke kriget eller raidet, så hadde disse gruppene, som San, usannsynlig høye drapstall.

(…)

… det finnes påstått fredelige samfunn der samtlige voksne menn har vært involvert i drapshandlinger, og samfunn der alle barn som fødes med meget stor sannsynlighet vil oppleve krig - eller “krig” - med nabostammer.

En liten digresjon fra min side: Midt på 1900-tallet ble et stort funn av eldgammel mayakunst avdekket. Det dreiet seg om avbildninger utført av mayaene, basert på hendelser i deres egen historie. Mange av motivene viste krig, henrettelser og tortur. Men disse bloddryppende motivene ble i mange år forklart med at bildene f.eks. viste “kunstnere som dypper fingrene i rød maling”. Denne dårlig funderte teorien blir idag oppfattet som ønsketenking. Vi vil så gjerne finne et paradisisk og gjennomharmonisk drømmesamfunn at vi gjerne lurer oss selv i prosessen. Selv om vi er velutdannete og godt skolerte arkeologer. Digresjon slutt.

Tilbake til Tunstads kronikk. For er det ikke slik at dødsfallene i stammekriger er få? Ja, men også nei, lyder svaret:

… selv om primitiv krigføring kan virke ufarlig og i en viss grad ritualisert for en utenforstående observatør – krigen blir ofte avblåst etter at et par krigere har måttet bite i gresset – må vi ta med i regnskapet at krigshandlingene vanligvis blusser opp igjen etter noen måneder (når potetene er satt og kornet vel i hus), og slik kan det fortsette i tiår etter tiår.

I en befolking på 200, er to, fire eller åtte døde menn årlig en betydelig belastning. Mens for eksempel det ikke så veldig fredelige Japan i perioden 1900 til 1990 opplevde en dødelighet som resultat av krig på 0,03 prosent av befolkningen, er et gjennomsnittlig stammesamfunns tilsvarende tap på 0,5 prosent årlig – hvilket omregnet til siviliserte samfunn ville bety at kriger i det tjuende århundre skulle kostet oss ikke 100 millioner, men 2 milliarder liv!

Og så skal vi heller ikke glemme massakrene.

Primitive og uorganiserte samfunn har ingen infrastruktur som rettferdiggjør å ta fanger. I mer alvorlige konflikter, altså kriger mellom landsbyer og stammer som ikke på noe vis er forbundet med hverandre, er det/var det rutine å drepe alle menn, og det var heller ikke uvanlig å drepe alle kvinner og barn også.

Etter dette refererer Tunstad fra et seminar i St. Louis, hvor flere antropologer kom med innlegg som forsøkte å avfeie forestillingen om en voldelig fortid. Tunstad stiller seg skeptisk til argumentasjonen, og påpeker at disse forskerne gjerne så bort ifra arkeologiske funn - ikke minst av massakrer i fortiden. Og han er dessuten kritisk innstilt til enkelte av argumentene per se, blant annet et som antropologen Douglas Fry brukte:

- “Krig” er definert så vidt, at det ikke bare inkluderer krig, men også feider og til og med gjengjeldelsestokt som ender i drap, sa Fry fra talerstolen.

- Men i følge folks vanlige oppfatning er ikke feider og mord det samme som krig.
Som om, tenkte undertegnede, at vi mennesker bare kan anses som naturlig voldelige dersom vi marsjerer av gårde i samlet flokk, akkompagnert av trommer og hornorkester - aller helst i stilige uniformer?

Fry og hans venner har i så fall viklet seg inn i en sirkelargumentasjon: Bare det moderne vestlige samfunn bedriver krig, fordi “Krig” er krig slik det praktiseres i vesten i moderne tid.

Spørsmålet er om du vil kalle det fredelig, å leve i en kultur med mordrater fire til 1400 ganger høyere enn i vestlige storbyer?

For øvrig er myten om “den edle ville” noe også Steven Pinker har tatt et oppgjør med i sin bok “The Blank Slate”. Dersom du allerede her og nå vil lese et konsentrat av argumentasjonen hans, kan du klikke deg inn på Pinkers artikkel i Edge: “A History of Violence”, som er basert på et foredrag han holdt på TED Conferance. (Artikkelen ble først publisert i The New Republic i mars i år.)

Den introduseres slik av redaksjonen i Edge:

This doctrine, “the idea that humans are peaceable by nature and corrupted by modern institutions—pops up frequently in the writing of public intellectuals like José Ortega y Gasset (”War is not an instinct but an invention”), Stephen Jay Gould (”Homo sapiens is not an evil or destructive species”), and Ashley Montagu (”Biological studies lend support to the ethic of universal brotherhood”),” he writes. “But, now that social scientists have started to count bodies in different historical periods, they have discovered that the romantic theory gets it backward: Far from causing us to become more violent, something in modernity and its cultural institutions has made us nobler.”

No Responses »

 

Da verden druknet: Noas flom onsdag, nov 7 2007

Bibelens fortelling om Noa og den store flommen Gud lot slippe løs over menneskene kan inneholde en historisk kjerne. Og sporene peker - kanskje - i retning Svartehavet.

Fortellingen om Noa er en av Bibelens aller mest dramatiske og velkjente historier, noe som ikke er så merkelig. Det er et spektakulært drama verdig de største Hollywoodproduksjoner: En vanlig dødlig får varsel fra Gud om at alt liv vil bli utryddet i en stor flom, med ditto beskjed om å bygge seg en ark han kan seile unna katastrofen i. Men fortellingen om Noa er slett ikke den eneste historien om en mektig, altødeleggende flom i urtiden.

I det omtrent 4000 år gamle mesopotamiske Gilgamesj-eposet fortelles det blant annet om Utnapishtim. En av gudene, Ea, advarte Utnapishtim om at de ville la menneskene drukne i en stor flom, men Utnapishtim skulle få tid på seg til å bygge en båt. I den kunne han og hans familie unnslippe vannmassene.

Mange versjoner

Det finnes også en sumerisk versjon av historien som er eldre enn Gilgamesj-eposet. Arkeologene har kun funnet fragmenter av fortellingen, ganske enkelt kalt “Flommen”. Her bærer helten navnet Ziusudra. Og som ikke det var nok: I de indiske Rigvedaskriftene fortelles det om Manu. Også han blir advart om at en flom skal sluke alle skapninger, og at han må bygge et skip som skal føre ham til “det nordlige fjellet”. Men den aller eldste versjonen av dette scenariet er likevel Atrahasis-eposet, som er minst 300 år eldre enn fortellingen om Gilgamesj.

Et viktig poeng med alle disse fortellingene er ikke bare hvor like de er, men også at de er blitt skrevet ned på bakgrunn av en meget gammel muntlig tradisjon. Det skulle innebære at fortellingen om Den Store Flommen ikke bare har vært en svært velkjent historie, særlig i Mesopotamia, men at den også er betraktelig eldre enn de skriftlige kildene arkeologene har gravd fram.

Skriftspråket ble etter hva vi kjenner til introdusert i Sumer (Mesopotamia) for drøye 5000 år siden. Rundt 1000 år senere ble så altså den versjonen vi kjenner av Gilgamesj-eposet bli skrevet ned. Historien har garantert blitt lettere modifisert og stilisert gjennom århundrer med muntlig overlevering, men basisen i historien er sannsynligvis av svært gammelt opphav.

Det disse fortellingene har til felles er at de alle beskriver en urhelt som overlever en gigantisk naturkatastrofe iverksatt av gudene, og denne flommen utgjør startpunktet for den eksisterende verdens historie. Myten om Flommen har inntatt en sentral plass i mytologien hos sumererne, babylonierne og selvfølgelig jødene. Er det bare fordi historien er medrivende? Eller skjuler myten noe mer?

Lett på feil sted?

I årenes løp har det vært lagt fram flere forsøk på å forklare flommyten. En gjenganger har vært de stadige oversvømmelsene i Mesopotamia når Eufrat og Tigris går over sine bredder. Denne teorien hevder at flommyten er basert på en usedvanlig stor flom der en gang i tiden. Svakheten ved denne forklaringen er at man aldri har funnet sedimentære rester etter en virkelig gigantisk flom i Mesopotamia. Tilgangen på vann fra fjellene i Lilleasia har aldri vært tilstrekkelige til å drukne store områder permanent. Men kanskje man har lett på feil sted?

Ifølge Bibelen landet Noa til slutt på fjellet Ararat i Kaukasus. Om vi ikke tar den opplysningen helt bokstavelig, men konsenterer oss om hvilken region vi da befinner oss i, vil nærheten til Svartehavet være slående. Og det harmonerer også bra med Gilgamesj-eposet. For hovedpersonen, Gilgamesj, må dra langt for å treffe Utnapishtim: Nordover fra Mesopotamia, over store fjell og gjennom mørke skoger, før han kommer til “Dødens hav”. Først etter å ha krysset det finner han Utnapishtim, som forteller ham om Den Store Flommen.

Det er her, ved og i Svartehavet, vi må lete, mener de to amerikanske oseanografene William Ryan og Walter Pitman. De to herrene er seniorforskere ved Columbia University i New York, og har begge mottatt the Shepard Medal for eksemplarisk virke innen marin geologi. Tilfeldighetene ville det slik at de oppdaget ting i Svartehavet og Middelhavets geologiske historie som fikk hårene til å reise seg på hodet hos de ellers sindige forskerne.

Kort fortalt har Ryan og Pitman, i samarbeid med bulgarske, russiske og andre europeiske forskere fra flere fagdisipliner funnet bevis for at det faktisk har funnet sted en gigantisk flom. Stedet er Svartehavet, og tidspunktet for katastrofen passer skummelt godt i tid med de gamle mytene.

200 ganger Niagara

Cirka 5600 f.Kr. inntraff det som senere skulle bli husket som Den Store Flommen: Etter å ha bygd seg opp over lang tid, brøt Middelhavet gjennom den naturlige demningen ved Bosporusstredet. Med hele Atlanterhavet i ryggen flommet så kaskader av vann gjennom åpningen. Og det var snakk om enorme mengder. Ryan og Pitman har regnet ut at antall kubikkmeter vann må ha vært i størrelsesordenen 200 ganger Niagaras vannføring.

Der Svartehavet ligger idag, lå da en mindre ferskvannsjø forskerne har døpt New Euxine Lake. Da vannmassene fra Middelhavet flommet inn i sjøen steg nivået raskt; 15,2 centimeter om dagen. Konsekvensen for de fastboende bøndene langs bredden av New Euxine Lake ble at de måtte rømme opptil 1,6 kilometer hver dag, mens de samtidig skulle skaffe seg mat. Og slik fortsatte det, dag etter dag, uke etter uke. I nesten 2 år fortsatte vannet å stige i dette tempoet, ifølge beregningene til Ryan og Pitman.

Som om ikke dette var nok, var vannet blitt salt. Fisken døde, avlingene lå under vann og folk hadde plutselig dårlig tilgang på drikkevann. Enkelte hadde båter, som de kan ha ført husdyr og matforråd opp i. På denne måten fikk de en bedre mulighet til å klare seg. Men ferden på den gamle innsjøen ble raskt til en ferd inn i det ukjente. De kunne aldri mer vende tilbake til sine gamle bosettinger. Deres verden var ganske enkelt druknet.

Vi kan knapt forestille oss skrekken disse menneskene må ha følt. For dem måtte det virke som om alle guders raseri var sluppet løs på en og samme tid. Og for de som bodde nærmest Bosporus måtte brølet fra vannmassene - og alle partiklene som ble virvlet opp i luften og skjulte sollyset - ha vært tegn på verdens undergang. Og for den gamle Svartehavskulturen var det også det. Mange må ha omkommet i katastrofen, og hele livsgrunnlaget til de overlevende var forsvunnet.

Nye kulturer

De overlevende spredte seg deretter i alle himmelretninger: Vestover til Europa, nordover til Russland, østover inn i Sentral-Asia og sørover til Lilleasia og Midt-Østen. Med seg brakte de ikke bare datidens mest utviklete redskaper og avanserte ferdigheter, men også kunnskapen om hvordan man driver intensivt jordbruk. I løpet av kort tid erstattet deres levesett steinalderkulturene som hadde vært der før dem.

Dette er tydeligst i Europa, hvor en helt ny kultur brått dukker opp både på Balkan (Vinca-kulturen) og i Sentral-Europa (Linearbandkeramik-kulturen) cirka 5500 f.Kr. Men også i Lilleasia og Midt-Østen er det mange spor etter økt immigrasjon og krigersk aktivitet på samme tid. Nye folk, med mer avanserte jordbruksteknikker, melder sin ankomst også her.

En slik katastrofe med et påfølgende exodus ville naturligvis fått en sentral plass i utvandrernes myter. Vi vet at muntlig fortellertradisjon kan ta vare på historier i generasjon etter generasjon hvis de bare blir tilpasset et fortellermessig mønster som gjør fortellingene mulige å huske. Når det gjelder Den Store Flommen finner vi følgende grunnriss: “Gudenes dom”, “varsler”, “en utvalgt som skal få leve”, “selve flommen” og til slutt “den utvalgte finner nytt land og blir stamfar for nåtidens mennesker”.

En slik historie er mektig fascinerende. Den vil, selv om den blir stilisert og lettere omformulert gjennom århundrene, fremdeles inneholde de sentrale elementene og rekkefølgen i handlingen. Helt til skriftspråket oppstår og den gjeldende, “autorative” versjonen nedtegnes.

Kritikk av teorien

Grunnen til at det nettopp var sumererne som best klarte å ta vare på fortellingen kan ha med klimatiske forhold å gjøre. De uregulære, men hyppige flommene i Mesopotamia må jevnlig ha minnet folket om Den Store Flommen, og når elvene gikk over sine bredder var det den perfekte anledningen til å innvie den oppvoksende generasjonen i myten.

I 2002 fant den berømte marinarkeologen Robert Ballard spor på bunnen av Svartehavet som kan tyde på at det virkelig fantes eldgamle bosetninger langs bredden av New Euxine Lake. Men det er kritikere som betviler selve de geologiske bevisene Ryan og Pitman har presentert. De tyngste motargumentene er kommet fra den ukrainske geologen Valentina Yanko-Hombach, som har publisert funn som peker i retning av at vannføringen gjennom Bosporos ved flere geologiske tidspunkt er blitt reversert, noe som skaper problemer for amerikanernes teori. Den akademiske debatten om Flommen fortsetter, selv om det i skrivende stund kan se ut som om kritikerne av Ryan og Pitman er på offensiven.

En annen type kritikk som er blitt reist mot dem, er rettet mot det svakeste leddet i teorien: Det er ikke bevis for at dette er akkurat den flommen Bibelen omtaler. Den delen av teorien er ren fortolkning eller projisering, påpekes det.

Men Ryan og Pitmans teori forblir en besnærende forklaring. Fremdeles er det mye som tyder på at det virkelig var en gigantisk flom inn i New Euxine Lake for cirka 7500 år siden. At det bodde mennesker rundt sjøen er sikkert. Og hvem vet, kanskje en av dem het Noa, Utnapishtim, Manu, Ziusudra eller Atrahasis?

(En annen versjon av denne teksten har vært publisert i det svenske magasinet Populär Historia)

BØKER:

William Ryan og Walter Pitman: “Noah’s Flood - The new scientific discoveries about the event that changed history”, Simon & Schuster.

Valentina Yanko-Hombach (red.): “The Black Sea Flood Question”, Kluwer Academic Publishers Group.

OPPDATERING 20/11 -07:

Temaet er åpenbart i tiden. Idag har Forskning.no en relatert sak: “Syndefloden” ga europeisk jordbruk 

Professor Chris Turney og kollega Heidi Brown har beregnet at omlag 73 000 kvadratkilometer, mer enn halvannen gang så mye som hele Finnmark fylke, ble slukt av vannet.

De tidlige jordbrukssamfunnene som forskerne mener levde ved Svartehavet på den tiden, opplevde dermed at grunnen bokstavelig talt forsvant under føttene deres.

- I takt med at Svartehavet ble fylt, har vi anslått at rundt 4.500 mennesker årlig måtte flykte. Det betyr at til sammen rundt 145.000 mennesker kan ha blitt fordrevet før oversvømmelsen var ferdig, sier professor Chris Turney ved Exeter University.

- Inn i Europa

Hvor skulle så disse tidlige jordbrukerne ta veien? Jo, de vandret vestover inn i Europa, mener forskerne.

De viser til at det fram til da stort sett bare hadde vært jeger- og sankersamfunn i områdene som tilsvarer dagens Europa.

Men i perioden etter at katastrofen traff Svartehavet, finnes det overbevisende arkeologiske bevis for en plutselig oppblomstring av jordbrukssamfunn, blant annet i dagens Hellas og i landområdene videre vestover, skriver forskerne.

Dermed kan ”klimaflyktningene” fra Svartehavet ha startet overgangen fra den neolitiske tid (bondesteinalder/tidlig steinalder) til den mesolitiske tid (middelsteinalderen) i Europa.

- Vi tror at samfunnene helt øst i Europa, som hadde lært seg å dyrke jorden og å lage potter, tok med seg kulturen sin inn i Europa når de flyktet fra vannmassene, sier Chris Turney.

2 Responses »

 

Neandertaleren - en innovatør mandag, jun 25 2007

Terry Hopkinson fra University of Leichester ønsker å ta livet av mytene om neandertalernes manglende intelligens.  

Mer står å lese i dagens Forskning.no. Jeg har lest noen tilsvarende artikler tidligere. Blant annet kan det være verdt å merke seg at neandertalernes hjerner var større enn våre.

- Neandertalerne var noe helt annet enn sitt stereotype rykte, de var innovatører, sier forskeren, som mener det etablerte bildet av steinaldermenneskene ikke stemmer overens med arkeologiske funn.

Tidlige neandertalere pønsket ut nye steinbaserte teknologier, og klarte seg igjennom økologiske utfordringer som forgjengerne deres – Homo heidelbergensis – ikke greide med, påpeker Hopkinson i en artikkel publisert i Antiquity.

No Responses »

 

Bare 6000 år siden hvite mennesker dukket opp? fredag, Apr 27 2007

Det har bodd mennesker i Europa i over 30 000 år. Men ny forskning peker i retning av at forfedrene våre først ble lyse i huden for knappe 12000-6000 år siden. Og det kan ha med D-vitamin og korn å gjøre.

Forskning.no skriver idag om dette:

- Våre forfedre var mørkhudete i titusener av år, før en mutasjon for lys hud sveipet over kontinentet, kanskje så sent som for 6000 år siden, sier Heather Norton, som sist helg la fram sin studie ved møtet til American Association of Physical Anthropologists, ifølge Science.

(…)

Forskerne har lenge vært enige om at våre forfedre, de som vandret ut av Afrika nok var mørke i huden. Man har imidlertid sett for seg at fargen skiftet relativt fort etterpå, som en reaksjon på leveforholdene i nord.

Mekanismen er som følger: Mørk hud er en beskyttelse mot skadelige, kreftfremkallende uv-stråler fra sola. Men solstrålene har også mange nyttige effekter, en av dem er at de gir oss D-vitaminer.

Uten D-vitaminer kan man rammes av mangelsykdommer som rakitt (engelsk syke) og benskjørhet.

I solrike land nær ekvator er det imidlertid så mye sol at vi får D-vitaminer nok, selv når kroppen innfører medfødt solbeskyttelse. Men jo lenger vi reiser mot polene, jo mer mangelvare blir solskinn, og deretter D-vitaminer.

Dermed vil det selekteres for lysere hud, ettersom den som slipper inn mest uv-stråler også får mest livsviktige D-vitaminer.

(…)

Men hvorfor, hvis mekanismene er som beskrevet over, ventet vi så lenge med å skifte hudfarge?

Den italienskfødte amerikanske genetikeren Luigi Luca Cavalli-Sforza mener skiftet har noe med utviklingen av landbruk. Før landbruket, mens vi stort sett levde av fiske og fangst, fikk vi nok D-vitaminer gjennom kostholdet.

Og med D-vitaminbehovet dekket på denne måten, skifter likningen over: Nå veier faren for hudkreft tyngre enn faren for vitaminmangel, og vi vil se et redusert seleksjonspress for lysere hud.

Da våre forfedre begynte å dyrke korn, mener Cavalli-Sforza, ble det mindre vitaminer i kosten, og vi ble mer avhengige av å produsere dem selv. Dermed trengte vi lysere hud.

Men legg også merke til følgende:

Vi får vel legge til at dette er bare én studie og én tolkning. Forskere som studerer menneskets utvikling har en tendens til å være uenige, og vi har neppe hørt siste ord i sakens anledning.

Det kan for eksempel anmerkes at Norton og hennes kolleger ikke entydig har vist at vår hvite hud skyldes kun én mutasjon. Hvis flere gener er med på å bestemme hudfargen, betyr det mindre at SLC24A5 muterte så seint som det gjorde – hudfargen kan ha vært endret forlengst, da det først skjedde.

No Responses »

 

Sex med neanderthalere? onsdag, jan 17 2007

En av de tilsynelatende evige debattene innen forhistoriske spørsmål er følgende: Fikk våre forfedre barn med neanderthalerne eller ikke? Nå tyder et nytt arkeologisk funn på at iallfall noen av dem kan ha fått det.

Der Spiegel melder på sin engelskspråklige nettutgave at et funn i Romania peker i denne retningen:

A skull found in Romania by archaeologists includes features of both modern humans and Neanderthals, suggesting inter-breeding between the two groups. The new discovery is revealed in a paper by Erik Trinkaus of Washington University in St. Louis, published Tuesday in the Proceedings of the National Academy of Sciences.

Researchers said the skull, which is dated as being at least 35,000 years old, has the same proportions as a modern human head and lacks the large brow ridge typical of Neanderthals.

What makes the find interesting is that it also includes features which are unusual in modern humans but are characteristic of Neanderthals and other early hominids, such as frontal flattening, a large bone behind the ear, and exceptionally large upper molars.

Men dette legger ikke debatten død. Kritiske stemmer har allerede latt seg høre:

Some scientists were skeptical about the significance of the find, however. Richard Potts of the Smithsonian’s National Museum of Natural History told Associated Press that there was no strong evidence of mixing of Neanderthal and human populations and “this doesn’t add any.” He said that the features described as unusual in modern humans were not exclusively Neanderthal and could also have been passed down from earlier populations in Africa. However Potts, who was not part of the research team, admitted that the skull was significant in being the earliest human remains found in Europe.

Modern humans are thought to have spread into Europe between 45,000 and 50,000 years ago and to have replaced the older Neanderthals by 30,000 years ago — meaning at least 10,000 years of co-existence.

No Responses »