Historie som mytologi tirsdag, jun 17 2008

Jeg har flere ganger skrevet om hvordan historien ender opp som mytologiserende fortellinger. Og om hvorfor det fort blir slik:

Minnene våre er som regel redigerte utdrag av hva som egentlig hendte. Dette skyldes ganske enkelt at det ikke er mulig å forholde seg til alle aspekter, detaljer og graderinger. Skal noe huskes må det bli reformulert i en form som lar seg huske.

Og menneskehjernen husker best når formen er narrativ.

Her begynner trøbbelet. For selv ikke den mest komplette fortelling rommer alle nyanser, motforestillinger og detaljer som gjør den komplett. Desto verre blir det når vi skal forholde oss til en hel haug ulike fortellinger på én og samme tid. Forenkling er uunngåelig. Og med forenkling følger mytologisering. Enkelte fakta, enkelte episoder og enkelte utsagn blir blåst opp og gjort enerådende. Dette gjelder alle fortellinger. Ikke bare fiksjon, men også de fortellingene vi kaller nyheter. De som tror seg godt informert om alt som skjer i verden etter å ha sett Dagsrevyen er lovlig naive.

Årsaken er selvfølgelig filtreringen media foretar: Den monumentale majoriteten av nyhetsverdige hendelser i løpet av nyhetsdøgn blir ganske enkelt ikke dekket på grunn av plassproblemer. Og utvalget av saker som faktisk når opp går igjennom en mytologiserings/forenklingsprosess. Ubønnhørlig. I vår tid er få ting nyhetsverdige om det ikke foreligger bildemateriell fra saken. Dagsrevyen, for å holde oss til det eksempelet, er jo først og fremst et TV-program.

Man kaller ofte nyheter for “historiens førsteutkast”, derfor bør det ikke overraske om vi også finner denne mytologiseringsproblematikken i formidlingen og diskursen rundt historiefaget.

Man er ikke alene. Bjørn Stærk har skrevet et interessant innlegg på iNorden.org om samme tema:

We don’t have much of a religious mythology today, but we have something very similar: Historical mythologies, myths that are based in history.

(…)

Historical mythology is judgemental, it’s purpose is not to understand but to teach and guide. “Do this, don’t do that. I know you think this sounds like a good idea, but let me tell you a story about someone else who thought that, and made a real mess.” Historical mythology doesn’t care about the past for its own sake, it cares about the past only insofar as it is relevant to us, here and now.

It is not wrong to look for moral lessons in history. Where else would we find them? And it is not wrong to tell stories about the past. We have no other way of understanding it. But we must be aware of the dangers, and our own limitations, when we do this. Otherwise we reduce the past to a collection of mythic symbols and figures, like a modern Olympus.

One Response »

 

Den edle - og fredelige - ville? fredag, des 7 2007

Redaktør i Forskning.no, Erik Tunstad, skrev en lang og interessant artikkel ifjor - med tittelen Vår fredelige fortid. Den er ment ironisk.

Tunstad peker nemlig på funn etter funn som tyder på at førhistoriske samfunn slett ikke var preget av fred, selv om enkelte antropologer gjerne fremstiller det annerledes:

Kalahariørkenens Kung San (de såkalte “buskmenn”, min komm.) blir av antropologer generelt ansett som svært fredelige. Elizabeth Marshall Thomas’ bok om dem heter ”The Harmless People” (1989). Men mordraten deres var i perioden 1920 til 1955 fire ganger høyere enn den i USA, og på 1950- og 1960-tallet mellom 20 og 80 ganger høyere enn mordraten i flere store, vestlige industriland, skriver arkeologen Lawrence Keeley i boka ”War before civilization” fra 1996.

Begrunnelsen for likevel å kalle San “det ufarlige folket”, kan kanskje være at arkeologer har vist at førhistoriske beboere av Illinois hadde en mordrate 1400 ganger høyere enn vår tids Storbritannia, eller 40 ganger høyere enn USA på 1980-tallet! I dét selskapet fremstår Xi som, ja både rolig, klok og fredelig.

Tunstad minner om det noe schizofrene synet Vestens toneangivende tenkere har hatt på urfolk de siste par hundre årene. Det har vekslet mellom de to grøftestandpunktene “De er barbarer” og ideen om “De edle ville” - naturbarna. De siste tiårene har det vært det siste synet som har rådd grunnen. Men stadig flere kritiske røster har meldt seg på i diskursen:

Keeley fikk ikke forskningsmidler til å fortsette sine studier av det han kaller et arkeologisk anatema, men gjennomførte til sist en bok der han kunne legge frem en imponerende mengde dokumentasjon på utbredelsen av vold, aggresjon og krigføring i primitive kulturer - de være seg førhistoriske eller nåtidige.

En studie av indianerstammer fra det vestlige Nord-Amerika viste for eksempel at bare 13 prosent av de 157 gruppene som ble undersøkt ”sjelden eller aldri” deltok i krigshandlinger. ”Sjelden eller aldri” betydde i denne sammenheng ”mindre enn en gang i året”.

Bare sju grupper deltok ”aldri” i krigshandlinger. Men om de ikke kriget eller raidet, så hadde disse gruppene, som San, usannsynlig høye drapstall.

(…)

… det finnes påstått fredelige samfunn der samtlige voksne menn har vært involvert i drapshandlinger, og samfunn der alle barn som fødes med meget stor sannsynlighet vil oppleve krig - eller “krig” - med nabostammer.

En liten digresjon fra min side: Midt på 1900-tallet ble et stort funn av eldgammel mayakunst avdekket. Det dreiet seg om avbildninger utført av mayaene, basert på hendelser i deres egen historie. Mange av motivene viste krig, henrettelser og tortur. Men disse bloddryppende motivene ble i mange år forklart med at bildene f.eks. viste “kunstnere som dypper fingrene i rød maling”. Denne dårlig funderte teorien blir idag oppfattet som ønsketenking. Vi vil så gjerne finne et paradisisk og gjennomharmonisk drømmesamfunn at vi gjerne lurer oss selv i prosessen. Selv om vi er velutdannete og godt skolerte arkeologer. Digresjon slutt.

Tilbake til Tunstads kronikk. For er det ikke slik at dødsfallene i stammekriger er få? Ja, men også nei, lyder svaret:

… selv om primitiv krigføring kan virke ufarlig og i en viss grad ritualisert for en utenforstående observatør – krigen blir ofte avblåst etter at et par krigere har måttet bite i gresset – må vi ta med i regnskapet at krigshandlingene vanligvis blusser opp igjen etter noen måneder (når potetene er satt og kornet vel i hus), og slik kan det fortsette i tiår etter tiår.

I en befolking på 200, er to, fire eller åtte døde menn årlig en betydelig belastning. Mens for eksempel det ikke så veldig fredelige Japan i perioden 1900 til 1990 opplevde en dødelighet som resultat av krig på 0,03 prosent av befolkningen, er et gjennomsnittlig stammesamfunns tilsvarende tap på 0,5 prosent årlig – hvilket omregnet til siviliserte samfunn ville bety at kriger i det tjuende århundre skulle kostet oss ikke 100 millioner, men 2 milliarder liv!

Og så skal vi heller ikke glemme massakrene.

Primitive og uorganiserte samfunn har ingen infrastruktur som rettferdiggjør å ta fanger. I mer alvorlige konflikter, altså kriger mellom landsbyer og stammer som ikke på noe vis er forbundet med hverandre, er det/var det rutine å drepe alle menn, og det var heller ikke uvanlig å drepe alle kvinner og barn også.

Etter dette refererer Tunstad fra et seminar i St. Louis, hvor flere antropologer kom med innlegg som forsøkte å avfeie forestillingen om en voldelig fortid. Tunstad stiller seg skeptisk til argumentasjonen, og påpeker at disse forskerne gjerne så bort ifra arkeologiske funn - ikke minst av massakrer i fortiden. Og han er dessuten kritisk innstilt til enkelte av argumentene per se, blant annet et som antropologen Douglas Fry brukte:

- “Krig” er definert så vidt, at det ikke bare inkluderer krig, men også feider og til og med gjengjeldelsestokt som ender i drap, sa Fry fra talerstolen.

- Men i følge folks vanlige oppfatning er ikke feider og mord det samme som krig.
Som om, tenkte undertegnede, at vi mennesker bare kan anses som naturlig voldelige dersom vi marsjerer av gårde i samlet flokk, akkompagnert av trommer og hornorkester - aller helst i stilige uniformer?

Fry og hans venner har i så fall viklet seg inn i en sirkelargumentasjon: Bare det moderne vestlige samfunn bedriver krig, fordi “Krig” er krig slik det praktiseres i vesten i moderne tid.

Spørsmålet er om du vil kalle det fredelig, å leve i en kultur med mordrater fire til 1400 ganger høyere enn i vestlige storbyer?

For øvrig er myten om “den edle ville” noe også Steven Pinker har tatt et oppgjør med i sin bok “The Blank Slate”. Dersom du allerede her og nå vil lese et konsentrat av argumentasjonen hans, kan du klikke deg inn på Pinkers artikkel i Edge: “A History of Violence”, som er basert på et foredrag han holdt på TED Conferance. (Artikkelen ble først publisert i The New Republic i mars i år.)

Den introduseres slik av redaksjonen i Edge:

This doctrine, “the idea that humans are peaceable by nature and corrupted by modern institutions—pops up frequently in the writing of public intellectuals like José Ortega y Gasset (”War is not an instinct but an invention”), Stephen Jay Gould (”Homo sapiens is not an evil or destructive species”), and Ashley Montagu (”Biological studies lend support to the ethic of universal brotherhood”),” he writes. “But, now that social scientists have started to count bodies in different historical periods, they have discovered that the romantic theory gets it backward: Far from causing us to become more violent, something in modernity and its cultural institutions has made us nobler.”

No Responses »

 

Mytene om triumftogene fredag, des 7 2007

Romerne kunne virkelig dette med å markere militære seirer. Vi har alle klare mentale bilder av triumftogene, fordi vi har sett dem iscenesatt på film, avbildet i kunstverk eller skildret i tekst - både fiksjonalisert og faktabasert.

Vi “vet” at et triumftog inneholdt følgende elementer: Triumfatoren - med rødfarget ansikt - står i en vogn trukket av fire hester, sammen med en slave som hvisker ham i øret: “Husk at du bare er et menneske.” Bak ham kommer en prosesjon av soldater, krigsbytte, krigsfanger og you name it. Og opptoget ender til slutt opp foran Jupitertempelet.

Men nå kommer historikeren Mary Beard på banen med en bok som stikker noen alvorlige hull på disse forestillingene.

Det er ikke det at romerne ikke arrangerte triumftog. De historiske kildene omtaler drøyt 300 av dem. Problemet med det etablerte bildet er imidlertid at det er en kompositt av flere forskjellige opptog.

Få av de “faste ingrediensene” i et triumftog - slik vi ser det for oss - er dokumentert ofte eller godt nok til å forsvare konklusjonen at de alltid inngikk. Dette gjelder alle punktene nevnt ovenfor, pluss enda noen til.

Og selv vår idé om hva som kvalifiserte noen til å fortjene et triumftog kan problematiseres, ifølge Beard.

Det tradisjonelle synet har gjerne antatt at det forelå strikte og veletablerte regler for slike arrangementer. Men Beard poengterer at det var mer enn et streif av opportunisme i praksisen. Kort sagt; mange ønsket seg et opptog.

Blant annet peker hun på at Cicero jobbet hardt og heftig - med ivrig lobbyvirksomhet blant senatorene - for å få seg et triumftog. Kvalifikasjonene? Han hadde hatt en underordnet offiserspost på en strekning av fronten i en krig mot parterne.

Til syvende og sist fikk ikke Cicero triumftoget sitt. Men forsøket var nok snarere typisk enn unikt, mener Beard. Og grunnen var selvfølgelig at et triumftog kunne brukes som politisk kapital.

Dessuten: Publikums oppfatning av et triumftog kunne være negativt. De kunne fatte sympati for krigsfangene - særlig dersom de var barn. Og krigsbyttet kunne få rykte på seg å være forfalskninger. Eller man kunne oppfatte hele toget som urettmessig selvgratulerende, på en desperat og ganske pinlig måte.

Mary Beard: “The Roman Triumph”, Harvard University. 

No Responses »

 

Kontemplativ western: Mordet på Jesse James… fredag, nov 23 2007

“Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford” er en western som avmytologiserer de lovløse - og dyrkingen av dem.

All dramatikk har en innebygd forkjærlighet for det grenseoverskridende. I moderne populærkultur har dette blant annet kommet til uttrykk i Den karismatiske forbryteren, som er en av de hyppigst brukte figurene. Årsaken til dette trenger ikke være mer komplisert enn at de aller fleste av oss er sauer. Det er en selvfølge at vi trenger å bearbeide vårt anstrengte forhold til ulven, psykologisk og kunstnerisk. På et eller annet tidspunkt begynte vi imidlertid å dyrke villdyret, men bare på avstand. Noe man trygt kan gjøre i kinosalen. Det er derfor den har slik appell.

I amerikansk kontekst er Den lovløse i Det ville vesten en arketyp som har fascinert publikum på begge sider av Atlanteren helt siden de første westernfilmene flimret over kinoduken rundt 1910. Og helt siden starten har filmene vært inspirert av virkelige - men mytologiserte - skikkelser.

Karismatisk morder

Jesse James var en av disse sagnomsuste revolvermennene. Han var det mest profilerte medlemmet av den såkalte James-Younger-banden, som gjorde togran til sin spesialitet. Han var også en morder, med 15 liv på samvittigheten. 3. april 1882 ble han imidlertid skutt selv, av kompanjongen Robert Ford. Og det er Ford som er den egentlige hovedpersonen i Andrew Dominiks film.

Vi er på parti med Ford, skjønt det tar litt tid før vi oppdager det. I starten er han bare en småklønete beundrer av Jesse James. Noe som er lett å forstå. James er en naturlig ledertype, sjarmerende og erfaren. Vi klarer fint å identifisere oss med ungguttens storøyde fascinasjon for den lovløse. Ford gestalter her kinopublikummets eget behov for en grenseoverskridende helt. At James begrunner kriminaliteten med en Robin Hood-filosofi bidrar også til å rettferdiggjøre aksjonene.

Men så, gradvis - akkurat slik det gjerne er i i virkelighetens verden - avdekkes sosiopaten i Jesse James. Og vi forstår etter hvert aldeles utmerket hvorfor Robert Ford ser seg nødt til å skyte ham. Selv om det må skje på en feig måte.

Gresk tragedie

Det er derfor et element av gresk tragedie i “Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford”. Beundring og kameratskap blir til hat, angst og fiendeskap - som toppes med morderisk svik.

Men filmen byr på mer. Den kommenterer - uten store fakter - hvordan Ford ender opp som skurken i dramaet. Folk flest fortsetter å beundre Jesse James inn i døden. Vi får innblikk i hvordan mytologiseringen tar til allerede dagen skuddene faller. Og hvordan Robert Ford blir en foraktet og hatet figur av mange. Ingenting er verre enn å være feig. Bææh!

Alt dette skildres med nennsom regihånd i en western som våger å være dvelende, poetisk, detaljbesatt - og som har et stødig blikk for psykologiske prosesser. Dette er en kontemplativ western. I uttrykket minner den da også om “de psykologiserende” westernfilmene fra 1970-tallet, og kanskje særlig “McCabe & Mrs. Miller”, “Pat Garrett & Billy the Kid”, “The Outlaw Josey Wales” og “Heaven’s Gate”. Det er ikke noe dårlig selskap å befinne seg i for en western.

Brad Pitt vant prisen for beste skuespiller under årets Veneziafestival, for sin tolkning av Jesse James. Og Pitt er god. Likevel er det Casey Affleck - i rollen som Robert Ford - man husker fra denne filmen. Affleck gjennomgår et vell av ulike sinnsstemninger i sin rolle, og er troverdig hele tiden. Det spørs om ikke prisen gikk til feil skuespiller.

Og helt til sist: Det taler kanskje også til fordel for filmen, at det er feigingen vi husker - ikke sosiopaten? For én gangs skyld kommer en western hvor vi identifiserer oss med en skikkelse som handler ut fra ektefølt nødtvang, og ikke en som nyter å begå drap.

(Denne anmeldelsen har tidligere vært publisert i Ny Tid)

One Response »

 

Mørk forfører: Giovanni Giacomo Casanova torsdag, nov 15 2007

Giovanni Giacomo Casanova. Navnet er blitt synonymt med “forfører”, med god grunn. Men mannen bak legenden hadde mange sider. Ikke alle av dem passer inn i bildet av damenes beste venn. Og han kan sågar ha vært bifil.

…

Unggutten lå og sov da de to pikene, Nanetta og Marta, kom inn. De la seg ved siden av ham i sengen, men han foretok seg ingenting. Ikke med én gang. Han ventet på at de skulle sovne. Selv lot han som om han fremdeles sov. Det var midt på natten og stup mørkt. Uten å vite hvem som var hvem, nærmet han seg en av dem. Hun lå krøllet sammen, med ryggen mot ham. Forsiktig, litt etter litt, rettet han ut kroppen hennes. Små operasjoner som naturlig avløste hverandre. Og hun var med på spillet. Latet som om hun sov, men inntok villig en posisjon som gjorde det mulig å komme til. Han gled inn i henne. Etterpå snudde han seg rundt til den andre siden av sengen, hvor søsteren lå. Den samme forsiktige strategien utspilte seg. Skritt for skritt. Helt til jenta ikke lenger brydde seg om å skjule at hun også var våken. Ivrig omfavnet hun ham og kysset ham. Her var det fritt fram.

Slik utspilte Giovanni Giacomo Casanovas seksuelle debut seg. Ikke med én partner, men med to. Ifølge hans egne memoarer hadde han gjort seg sine første - ufullførte - seksuelle erfaringer før han fylte 12, men det var først i en alder av 17 år at episoden med Nanette og Marta fant sted. Men gudene skal vite at Casanova likte å miste møydommen. Dette var noe han ville ha mer av! Erobreren i ham hadde våknet.

I Lasse Hallströms film “Casanova” blir det spunnet et romantisk eventyr rundt navnet til verdenshistoriens mest sagnomsuste forfører. Og filmen har tatt seg friheter selv i den fysiske gestaltningen av Giovanni Giacomo Casanova. Tittelrollen spilles som kjent av den blonde, bildeskjønne og eplekjekke Heath Ledger. Virkelighetens Casanova var derimot svært mørk. På mer enn én måte.

Skuespillersønnen

Han ble født i Venezia 2. april 1725. Det er jo sjelden tvil om hvem som er noens mor. I Giacomo Casanovas tilfelle ble hun kalt La Zanetta og var skuespiller. Men mannen han arvet etternavnet fra, danseren/skuespilleren Gaetano Guiseppe Casanova, var ikke nødvendigvis faren hans.

På denne tiden ble skuespillere regnet for å være omtrent det samme som prostituerte. Selvfølgelig sto de på scenen, men yrket var langt ifra ærbart og det ga dårlig inntekt. Rike teatergjengere tok mer enn gjerne for seg av ensemblets “andre talenter” etter forestillingen.

Giovanni Giacomo Casanovas far kan derfor ha vært Michele Grimani, et medlem av en mektig familie i Venezia. Da La Zanetta ble gravid etter å ha vært sammen med ham kunne selvfølgelig ikke en mann av hans byrd være seg bekjent en bastard. Ergo betalte Michele en av de mannlige skuespillerne, i dette tilfellet Gaetano, for at han skulle gifte seg med La Zanetta. Og slik ble det. Dette er iallfall hva Casanova selv trodde. Det er dette han hevder i sine memoarer. Og flere historikere og Casanovabiografer har ment at teorien kan stemme.

Sant eller ei. Dette er et viktig poeng hvis man ønsker å forstå mennesket Casanova. Allerede fra sine tidligste år er det et trekk ved personligheten hans som tydelig melder seg: Han krevde respekt. Han ville for alt i verden unngå å ende opp som en formastelig skuespiller. Ja, han ville ikke at folk en gang skulle kjenne til bakgrunnen hans. Målet for Casanova var et liv blant samfunnets elite. Lettere sagt enn gjort på denne tiden, hvor stillinger og sosial status gikk i arv.

En ambisiøs ung mann

Som ung mann oppdaget han likevel hvordan dette kunne la seg gjøre: Ved å bløffe. For den som hadde den rette innstillingen og gode nerver kunne dørene til de fine salongene åpne seg. Dette krevde kunnskaper om hvordan man opptrådte, noe et sosialpsykologisk geni som Giacomo lett ervervet seg. Det var hans utrolige evner som menneskekjenner, kombinert med en nesten besatt målbevissthet, som skritt for skritt brakte ham nærmere samfunnselitens innerste sirkler.

Det fungerte hovedsakelig på følgende måte: Hadde han først klart å bløffe seg innpass hos én adelsmann, sørget han alltid for å få et anbefalelsesbrev av vedkommende. Et slikt brev sørget for å åpne nye dører andre steder, og dermed var snøballen satt i bevegelse. Den neste utfordringen ble å skaffe penger til denne livstilen. Og akkurat den delen av oppgaven ble et stadig tilbakevendende problem for eventyreren fra Venezia. Pengeknipen er én av de røde trådene i livet hans.

I ung alder gjorde han likevel et par forsøk på skape seg en normal karriere. 17 år gammel hadde han fullført sin eksamen i jus ved universitetet i Padua, og tok sikte på en karriere innen Kirken. Han fikk en stilling som sekretær for kardinalen i Roma, men den ble kortvarig.

Deretter gjorde han en vel så kortvarig tjeneste innen Venezias militærvesen, som offiser på Korfu. Men han fant ut at det å stige i gradene var en langsom prosess som krevde altfor mange offer.

21 år gammel reddet han imidlertid livet til et medlem av den rike patrisierfamilien Bragadin i Venezia. Dette ble belønnet. Matteo Giovanni Bragadin ble Casanovas velgjører og gjorde ham i praksis til sin stesønn. Enkelte historikere har ment at Bragadin var homofil, og at forholdet mellom han og Casanova var mer enn platonisk. Uansett, de neste årene fikk Casanova anledning til å leve på stor fot - finansiert av Bragadin.

Men i 1755, 30 år gammel, ble han funnet skyldig i heksekunst av myndighetene. Og snart befant han seg i en fengselscelle i Dogepalasset, et av datidens mest rømningssikre fengsler.

En umulig flukt

Sent på kvelden 31. oktober 1756. To menn er i ferd med å gjøre det umulige. Casanova og hans medsammensvorne, Marin Balbi, har brukt de siste ukene på å grave seg oppover - gjennom taket i fengselscellen - med en jernspiker. Nå kan de utforske loftet i Dogepalasset. Casanova pirker i treverket, og kommer tilslutt over et område med råtten plank. Gjennombruddet er nært forestående, og han begynner frenetisk å rive opp sengetøyet i remser for å lage et tau. For på én eller annen måte må de komme seg ned fra taket.

Taket er dekket av blyplater. Med rå kraft får Casanova og Balbi bøyd en av platene til side. De ser måneskinnet. Og skjønner at de må vente. Går de opp på taket nå, vil skyggene deres bli kastet over Markusplassen. Lykken står dem bi. To og en halv time senere har en tykk tåke lagt seg. Det er nå eller aldri! Rømlingene utforsker taket, og prøver å finne mulige ruter ned til bakken. Men det fortoner seg umulig.

Casanova lanserer nå en helt ny plan: Hva om de bryter seg inn i Dogepalasset - i en etasje nedenfor fengselet? Som sagt, så gjort. Dinglende i det provisoriske tauet, midt i tåkenatten, kjemper rømlingene seg nedover glatte gesimser. De finner en stige, og de finner et vindu. Men Casanova er utslitt etter 2 døgn med lite mat og ingen søvn. Han er nær ved å gi opp. Helt til klokken på Markusplassen slår midnatt. Lyden av klokkene vekker ny innsatsvilje i ham.

Planen lykkes. Og snart befinner de seg i et rom utenfor fengselsområdet. Men dørene er stengt her også! Flaksen har imidlertid ikke forlatt dem. Balbi oppdager en mindre dør, som lar seg hekte av hengslene. Ferden går videre, gjennom Dogepalassets korridorer og kamre. Noen dører er åpne. Andre må de bryte seg gjennom. Klokken tikker mot morgen.

De ender tilslutt opp ved en av de store utgangsdørene. Og når portvakten åpner, toger paret resolutt ut, praier en gondol og rømmer Venezia. Flukten de akkurat har gjennomført blir nesten øyeblikkelig legendarisk.

Sulten på livet

Var det én ting som karakteriserte Casanovas personlighet så var det sult. En generell sult på livet: Sult etter god mat, sult etter kunnskap (han ble en meget belest mann etter hvert), sult etter respekt og - selvfølgelig - sult etter sex.

Den godeste Giovanni var egentlig ikke spesielt vakker. Han hadde en stor nese som dominerte ansiktstrekkene hans. Men han var høy, omtrent 1’93 på sokkelesten, noe som må ha vært imponerende til en italiener å være på 1700-tallet. Den dag i dag kan man se stolen hans utstilt i Dogepalassets fengsel i Venezia, og møbelet gir en god idé om det var bygd for en stor mann. Med andre ord: Han var høy og mørk - selve urklisjeen hva gjelder drømmemannen. Men altså ikke bildeskjønn på samme vis som Heath Ledger.

Det hjalp selvfølgelig at han var velsignet med talegaver folk fant underholdende og at han behersket det sosiale spillet til fingerspissene. Noe hadde han åpenbart arvet fra sin skuespillermor. Likevel må mange av erobringene hans tilskrives den nådeløse sulten som drev ham. Casanova kunne, for å si det mildt, være ganske direkte som forfører. Noen ganger ligner aktiviteten hans på voldtekt, og han deltok faktisk også i en gruppevoldtekt som ung mann.

Et tidlig eksempel på hvordan han håndfast kunne ta seg til rette fant sted i en hestedrosje under et forferdelig tordenvær. Casanova var passasjer sammen med en nybakt brud. Den unge damen var skrekkslagen av de nærgående tordenskrallene og lynnedslagene, så Giovanni satte henne på fanget sitt for “å trøste og berolige”. Det var ikke vanlig at datidens kvinner brukte annet undertøy enn skjørt, så i praksis var det bare å løfte på alle kjoleflakene for å finne fram. Casanova hadde forutseende nok kneppet opp gylfen før han plasserte den unge madammen på fanget, og dermed kunne han nesten la humpene i veien gjøre resten av jobben etter at penetreringen hadde funnet sted. Det er iallfall slik han selv beskriver episoden.

Andre ganger fremsto han imidlertid som noe av en sentimental og bløthjertet riddertype. Han ordnet opp når unge jenter trengte hjelp (for eksempel til å bli kvitt uønskede barn), og det vil være riktig å si at det store flertallet av partnerne hans også fikk glede ut av møtet med bastarden fra Venezia.

Vagabonden

Casanovas liv var ytterst mangfoldig og hendelsesrikt - en naturlig følge av at han førte et omflakkende liv på kryss og tvers over hele Europa. Enkelte perioder kunne han leve det livet han lengtet etter, som velbeslått. Disse periodene ble imidlertid alltid kortvarige. De kom gjerne når han hadde hell i pengespill eller fant en rik kvinne som kunne overøse ham med penger. Hadde det ikke vært for hans rike stefar og et sjeldent hell er det tvilsomt om Casanova i det hele tatt kunne blitt den legenden han senere ble.

Til tross for sin interesse for rike kvinner: Giacomo spilte aldri rollen som gigolo. Tvert imot var han spesielt nøye med unngå det stempelet. For var det én ting som kunne avsløre ham som sønn av en foraktelig skuespiller, så var det nettopp denne formen for prostitusjon. Casanova foretrakk å svindle folk for penger på en mer utspekulert og subtil måte.

Svindleren

Det mest kjente eksempelet på mesterforførerens bløffmakeri, og det mest innbringende for ham, var svindelen han utførte på stakkars Marquise d’Urfe. Hun var adelsdame og enke, med andre ord en komplett uimotståelig fristelse for en mann av hans kaliber. I tillegg var damen helt besatt av okkult viten, magi og hemmelige ordner. Det var for godt til å være sant. Hun var steinrik, uten husbond og fullstendig overbevist om at han - Casanova - satt på magiske ferdigheter hun bare kunne drømme om.

Madame d’Urfe ønsket nemlig mer enn noe annet å få tilgang til den ytterste hemmelige kunnskap. Problemet var kjønnet hennes, for som “alle” visste på denne tiden var det umulig for en kvinne å tilegne seg slik kunnskap. Men hun hadde hørt at det fantes magiske ritualer som kunne sikre henne å bli gjenfødt som mann. Kunne en dyktig kabbalist som Casanova hjelpe henne? (Kabbalisme er en gammel jødisk teknikk som i korthet går ut på å avdekke Guds vilje i alle detaljer.).

Selvfølgelig kunne han hjelpe. Casanova forklarte at han måtte finne en jomfru av halvgudelig opphav. Når jenta så ble gravid med et guttebarn ville sjelen til Madame d’Urfe kunne foreta spranget over i den nye kroppen. Overlykkelig sørget hun for å utstyre Casanova med penger slik at han kunne legge ut på leting etter denne jomfruen.

De neste årene hadde han det som plommen i egget. Hver gang han hadde brukt opp pengene til madame vendte han tilbake med en jomfrukandidat, bare for å oppdage en eller annen feil ved henne i siste øyeblikk. Casanova hadde jo ingen hast med å bringe Marquise d’Urfe over i en ny kropp så lenge hun finansierte reisene, middagene, drikkingen, gamblingen, klærne og alt mulig annet for ham.

Flere ganger måtte Casanova endre ritualet og finne nye løsninger på problemet med å få den naive adelsdamen gjenfødt. Helt ufarlig var det jo heller ikke. Siden sjelen til madame nødvendigvis måtte forlate kroppen, innebar det jo at hun i bunn og grunn måtte dø. Casanova fant etter hvert en utvei på denne potensielt kriminelle løsningen: Madame skulle selv bli gravid og føde et guttebarn. Gradvis ville sjelen hennes finne vei over i avkommet og bli seg bevisst at han, gutten, egentlig var sin egen mor! Og gjett hvem som skulle få æren av å bli far?

Denne bløffen krevde tilslutt av Casanova måtte dra sin kos. Men de årene han levde godt på Madame d’Urfes bekostning var sannsynligvis de beste i livet hans. Det er antatt at han svindlet henne for opp imot 1 million francs, en utrolig sum på denne tiden.

En mann uten sperrer

En nomade som Casanova var jo dømt til å krysse sine egne spor til stadighet. Det kunne gi seg bisarre utslag. Under et besøk i Napoli, hos den impotente hertugen der, traff han hertugens unge elskerinne Leonilda. Ja, du leste riktig: Den impotente mannen holdt seg med elskerinne. Hvorfor? Han likte å kikke, mens hun var aktiv med andre menn.

Og nå inntraff noe som til stadighet hendte Casanova, han ble forelsket. Dette er et viktig poeng. Han forbløffende evne til å bli opp over ørene forelsket nærmest på stedet hjalp ham til å gjennomføre sine mange erobringer. Ingenting er jo mer overbevisende en ektefølt pasjon. Men han ble alltid fort forelsket i en ny jente, og dermed var det aldri noen som maktet å fange ham på permanent basis.

Som så mange ganger tidligere ba Casanova om å få gifte seg med jenta han hadde lyst på, denne gangen Leonilda. Hun sa ja. Hertugen sa faktisk også ja. Bare hennes gamle mor sa nei. Med gode grunner. Da hun dukket opp viste det seg nemlig at hun var en av Casanovas gamle elskerinner. Og Leonilda var datteren hun hadde født etter sitt eventyr med venezianeren. Den hardbarkete forføreren hadde faktisk vært farlig nær å gifte seg med sin egen datter!

Denne historien har imidlertid et etterspill. Noen år senere besøkte Casanova hertugen på nytt. Nå hadde adelsmannen endelig giftet seg med Leonilda, men han var fremdeles impotent. Helsa var dessuten begynt å skrante stygt, og hertugen visst at han ikke hadde lenge igjen. De grådige slektningene hans hadde allerede begynt å glede seg. For uten noen arving ville hertugens eiendom bli delt dem imellom. Dette ønsket han å forhindre. Med Casanovas hjelp.

Og slik gikk det til at Giovanni Giacomo Casanova gjorde Leonilda, hans egen datter, gravid.

Bifil?

Ved flere anledninger i memoarene sine hinter Casanova om at han har hatt sex med menn. De fleste gangene er han likevel voldsomt tvetydig. Men ved ett tilfelle er det ingen tvil: Under en reise til Russland forteller han om hvordan han traff en ung offiser på en fest, som etter hvert utviklet seg til en orgie.

Den unge offiseren, løytnant Lunin, hadde svært feminine trekk, og Casanova sa til ham at han mistenkte ham for å være transvestitt. For å bevise hvilket kjønn han var trakk Lunin ganske enkelt “bevismaterialet” fram fra buksene. Dette gjorde tydeligvis ikke Casanova mindre kåt, for snart etter “utvekslet vi beviser for vårt ømmeste vennskap og sverget å elske hverandre i all evighet”, som han skriver.

Hvor mange?

Hvor mange kvinner (og menn) Casanova hadde sex med i løpet av livet er komplett umulig å vite. Det eneste som er sikkert er at de må ha vært tallrike. Han navngir 122 av dem i memoarene, men der skriver han stort sett bare om de som gjorde inntrykk på ham. Det kan altså - potensielt - dreie seg om hundrevis av sengepartnere. Megetsigende nok beskriver Casanova en periode på 4 dager uten sex som “en evighet”.

Naturlig nok ble det mindre og mindre amorøse eventyr på ham jo eldre han ble. På slutten av livet brukte han derfor kreftene på å skrive bøker i stedet. Giovanni Giacomo Casanova, eller Chevaliér de Seingalt som han lenge hadde kalt seg, døde 4. juni 1798. Merkelig nok hadde det tatt flere år før den gamle røveren kom på ideen å gjenfortelle sin egen livshistorie i bokform. Memoarene, “Historien om mitt liv”, blir i dag ansett for å være et av de mest detaljerte og autentiske verkene om hverdagsliv og sosiale normer i 1700-tallets Europa.

Boken ble ganske raskt lansert i en mer fiksjonalisert utgave, og ga dermed støtet til legenden Casanova. Den opprinnelige utgaven ble ikke utgitt 1960. Og det er som legende Casanova har fått plass i verdenshistorien. Han har inspirert generasjoner av kunstnere, forfattere, pornografer og filmmakere. Lasse Hallström er således bare (så langt) den siste i rekken som benytter seg av navnet Giovanni Giacomo Casanova for å fortelle en historie.

(Teksten har tidligere stått på trykk i magasinet Henne)

Jeg har også tidligere skrevet en post om Casanova: “Casanova var ingen hyggelig fyr”.

No Responses »

 

Da verden druknet: Noas flom onsdag, nov 7 2007

Bibelens fortelling om Noa og den store flommen Gud lot slippe løs over menneskene kan inneholde en historisk kjerne. Og sporene peker - kanskje - i retning Svartehavet.

Fortellingen om Noa er en av Bibelens aller mest dramatiske og velkjente historier, noe som ikke er så merkelig. Det er et spektakulært drama verdig de største Hollywoodproduksjoner: En vanlig dødlig får varsel fra Gud om at alt liv vil bli utryddet i en stor flom, med ditto beskjed om å bygge seg en ark han kan seile unna katastrofen i. Men fortellingen om Noa er slett ikke den eneste historien om en mektig, altødeleggende flom i urtiden.

I det omtrent 4000 år gamle mesopotamiske Gilgamesj-eposet fortelles det blant annet om Utnapishtim. En av gudene, Ea, advarte Utnapishtim om at de ville la menneskene drukne i en stor flom, men Utnapishtim skulle få tid på seg til å bygge en båt. I den kunne han og hans familie unnslippe vannmassene.

Mange versjoner

Det finnes også en sumerisk versjon av historien som er eldre enn Gilgamesj-eposet. Arkeologene har kun funnet fragmenter av fortellingen, ganske enkelt kalt “Flommen”. Her bærer helten navnet Ziusudra. Og som ikke det var nok: I de indiske Rigvedaskriftene fortelles det om Manu. Også han blir advart om at en flom skal sluke alle skapninger, og at han må bygge et skip som skal føre ham til “det nordlige fjellet”. Men den aller eldste versjonen av dette scenariet er likevel Atrahasis-eposet, som er minst 300 år eldre enn fortellingen om Gilgamesj.

Et viktig poeng med alle disse fortellingene er ikke bare hvor like de er, men også at de er blitt skrevet ned på bakgrunn av en meget gammel muntlig tradisjon. Det skulle innebære at fortellingen om Den Store Flommen ikke bare har vært en svært velkjent historie, særlig i Mesopotamia, men at den også er betraktelig eldre enn de skriftlige kildene arkeologene har gravd fram.

Skriftspråket ble etter hva vi kjenner til introdusert i Sumer (Mesopotamia) for drøye 5000 år siden. Rundt 1000 år senere ble så altså den versjonen vi kjenner av Gilgamesj-eposet bli skrevet ned. Historien har garantert blitt lettere modifisert og stilisert gjennom århundrer med muntlig overlevering, men basisen i historien er sannsynligvis av svært gammelt opphav.

Det disse fortellingene har til felles er at de alle beskriver en urhelt som overlever en gigantisk naturkatastrofe iverksatt av gudene, og denne flommen utgjør startpunktet for den eksisterende verdens historie. Myten om Flommen har inntatt en sentral plass i mytologien hos sumererne, babylonierne og selvfølgelig jødene. Er det bare fordi historien er medrivende? Eller skjuler myten noe mer?

Lett på feil sted?

I årenes løp har det vært lagt fram flere forsøk på å forklare flommyten. En gjenganger har vært de stadige oversvømmelsene i Mesopotamia når Eufrat og Tigris går over sine bredder. Denne teorien hevder at flommyten er basert på en usedvanlig stor flom der en gang i tiden. Svakheten ved denne forklaringen er at man aldri har funnet sedimentære rester etter en virkelig gigantisk flom i Mesopotamia. Tilgangen på vann fra fjellene i Lilleasia har aldri vært tilstrekkelige til å drukne store områder permanent. Men kanskje man har lett på feil sted?

Ifølge Bibelen landet Noa til slutt på fjellet Ararat i Kaukasus. Om vi ikke tar den opplysningen helt bokstavelig, men konsenterer oss om hvilken region vi da befinner oss i, vil nærheten til Svartehavet være slående. Og det harmonerer også bra med Gilgamesj-eposet. For hovedpersonen, Gilgamesj, må dra langt for å treffe Utnapishtim: Nordover fra Mesopotamia, over store fjell og gjennom mørke skoger, før han kommer til “Dødens hav”. Først etter å ha krysset det finner han Utnapishtim, som forteller ham om Den Store Flommen.

Det er her, ved og i Svartehavet, vi må lete, mener de to amerikanske oseanografene William Ryan og Walter Pitman. De to herrene er seniorforskere ved Columbia University i New York, og har begge mottatt the Shepard Medal for eksemplarisk virke innen marin geologi. Tilfeldighetene ville det slik at de oppdaget ting i Svartehavet og Middelhavets geologiske historie som fikk hårene til å reise seg på hodet hos de ellers sindige forskerne.

Kort fortalt har Ryan og Pitman, i samarbeid med bulgarske, russiske og andre europeiske forskere fra flere fagdisipliner funnet bevis for at det faktisk har funnet sted en gigantisk flom. Stedet er Svartehavet, og tidspunktet for katastrofen passer skummelt godt i tid med de gamle mytene.

200 ganger Niagara

Cirka 5600 f.Kr. inntraff det som senere skulle bli husket som Den Store Flommen: Etter å ha bygd seg opp over lang tid, brøt Middelhavet gjennom den naturlige demningen ved Bosporusstredet. Med hele Atlanterhavet i ryggen flommet så kaskader av vann gjennom åpningen. Og det var snakk om enorme mengder. Ryan og Pitman har regnet ut at antall kubikkmeter vann må ha vært i størrelsesordenen 200 ganger Niagaras vannføring.

Der Svartehavet ligger idag, lå da en mindre ferskvannsjø forskerne har døpt New Euxine Lake. Da vannmassene fra Middelhavet flommet inn i sjøen steg nivået raskt; 15,2 centimeter om dagen. Konsekvensen for de fastboende bøndene langs bredden av New Euxine Lake ble at de måtte rømme opptil 1,6 kilometer hver dag, mens de samtidig skulle skaffe seg mat. Og slik fortsatte det, dag etter dag, uke etter uke. I nesten 2 år fortsatte vannet å stige i dette tempoet, ifølge beregningene til Ryan og Pitman.

Som om ikke dette var nok, var vannet blitt salt. Fisken døde, avlingene lå under vann og folk hadde plutselig dårlig tilgang på drikkevann. Enkelte hadde båter, som de kan ha ført husdyr og matforråd opp i. På denne måten fikk de en bedre mulighet til å klare seg. Men ferden på den gamle innsjøen ble raskt til en ferd inn i det ukjente. De kunne aldri mer vende tilbake til sine gamle bosettinger. Deres verden var ganske enkelt druknet.

Vi kan knapt forestille oss skrekken disse menneskene må ha følt. For dem måtte det virke som om alle guders raseri var sluppet løs på en og samme tid. Og for de som bodde nærmest Bosporus måtte brølet fra vannmassene - og alle partiklene som ble virvlet opp i luften og skjulte sollyset - ha vært tegn på verdens undergang. Og for den gamle Svartehavskulturen var det også det. Mange må ha omkommet i katastrofen, og hele livsgrunnlaget til de overlevende var forsvunnet.

Nye kulturer

De overlevende spredte seg deretter i alle himmelretninger: Vestover til Europa, nordover til Russland, østover inn i Sentral-Asia og sørover til Lilleasia og Midt-Østen. Med seg brakte de ikke bare datidens mest utviklete redskaper og avanserte ferdigheter, men også kunnskapen om hvordan man driver intensivt jordbruk. I løpet av kort tid erstattet deres levesett steinalderkulturene som hadde vært der før dem.

Dette er tydeligst i Europa, hvor en helt ny kultur brått dukker opp både på Balkan (Vinca-kulturen) og i Sentral-Europa (Linearbandkeramik-kulturen) cirka 5500 f.Kr. Men også i Lilleasia og Midt-Østen er det mange spor etter økt immigrasjon og krigersk aktivitet på samme tid. Nye folk, med mer avanserte jordbruksteknikker, melder sin ankomst også her.

En slik katastrofe med et påfølgende exodus ville naturligvis fått en sentral plass i utvandrernes myter. Vi vet at muntlig fortellertradisjon kan ta vare på historier i generasjon etter generasjon hvis de bare blir tilpasset et fortellermessig mønster som gjør fortellingene mulige å huske. Når det gjelder Den Store Flommen finner vi følgende grunnriss: “Gudenes dom”, “varsler”, “en utvalgt som skal få leve”, “selve flommen” og til slutt “den utvalgte finner nytt land og blir stamfar for nåtidens mennesker”.

En slik historie er mektig fascinerende. Den vil, selv om den blir stilisert og lettere omformulert gjennom århundrene, fremdeles inneholde de sentrale elementene og rekkefølgen i handlingen. Helt til skriftspråket oppstår og den gjeldende, “autorative” versjonen nedtegnes.

Kritikk av teorien

Grunnen til at det nettopp var sumererne som best klarte å ta vare på fortellingen kan ha med klimatiske forhold å gjøre. De uregulære, men hyppige flommene i Mesopotamia må jevnlig ha minnet folket om Den Store Flommen, og når elvene gikk over sine bredder var det den perfekte anledningen til å innvie den oppvoksende generasjonen i myten.

I 2002 fant den berømte marinarkeologen Robert Ballard spor på bunnen av Svartehavet som kan tyde på at det virkelig fantes eldgamle bosetninger langs bredden av New Euxine Lake. Men det er kritikere som betviler selve de geologiske bevisene Ryan og Pitman har presentert. De tyngste motargumentene er kommet fra den ukrainske geologen Valentina Yanko-Hombach, som har publisert funn som peker i retning av at vannføringen gjennom Bosporos ved flere geologiske tidspunkt er blitt reversert, noe som skaper problemer for amerikanernes teori. Den akademiske debatten om Flommen fortsetter, selv om det i skrivende stund kan se ut som om kritikerne av Ryan og Pitman er på offensiven.

En annen type kritikk som er blitt reist mot dem, er rettet mot det svakeste leddet i teorien: Det er ikke bevis for at dette er akkurat den flommen Bibelen omtaler. Den delen av teorien er ren fortolkning eller projisering, påpekes det.

Men Ryan og Pitmans teori forblir en besnærende forklaring. Fremdeles er det mye som tyder på at det virkelig var en gigantisk flom inn i New Euxine Lake for cirka 7500 år siden. At det bodde mennesker rundt sjøen er sikkert. Og hvem vet, kanskje en av dem het Noa, Utnapishtim, Manu, Ziusudra eller Atrahasis?

(En annen versjon av denne teksten har vært publisert i det svenske magasinet Populär Historia)

BØKER:

William Ryan og Walter Pitman: “Noah’s Flood - The new scientific discoveries about the event that changed history”, Simon & Schuster.

Valentina Yanko-Hombach (red.): “The Black Sea Flood Question”, Kluwer Academic Publishers Group.

OPPDATERING 20/11 -07:

Temaet er åpenbart i tiden. Idag har Forskning.no en relatert sak: “Syndefloden” ga europeisk jordbruk 

Professor Chris Turney og kollega Heidi Brown har beregnet at omlag 73 000 kvadratkilometer, mer enn halvannen gang så mye som hele Finnmark fylke, ble slukt av vannet.

De tidlige jordbrukssamfunnene som forskerne mener levde ved Svartehavet på den tiden, opplevde dermed at grunnen bokstavelig talt forsvant under føttene deres.

- I takt med at Svartehavet ble fylt, har vi anslått at rundt 4.500 mennesker årlig måtte flykte. Det betyr at til sammen rundt 145.000 mennesker kan ha blitt fordrevet før oversvømmelsen var ferdig, sier professor Chris Turney ved Exeter University.

- Inn i Europa

Hvor skulle så disse tidlige jordbrukerne ta veien? Jo, de vandret vestover inn i Europa, mener forskerne.

De viser til at det fram til da stort sett bare hadde vært jeger- og sankersamfunn i områdene som tilsvarer dagens Europa.

Men i perioden etter at katastrofen traff Svartehavet, finnes det overbevisende arkeologiske bevis for en plutselig oppblomstring av jordbrukssamfunn, blant annet i dagens Hellas og i landområdene videre vestover, skriver forskerne.

Dermed kan ”klimaflyktningene” fra Svartehavet ha startet overgangen fra den neolitiske tid (bondesteinalder/tidlig steinalder) til den mesolitiske tid (middelsteinalderen) i Europa.

- Vi tror at samfunnene helt øst i Europa, som hadde lært seg å dyrke jorden og å lage potter, tok med seg kulturen sin inn i Europa når de flyktet fra vannmassene, sier Chris Turney.

2 Responses »

 

Jorda har alltid vært rund mandag, sep 17 2007

Fra tid til annen returnerer jeg til temaer knyttet til faktoider (se forklaring nedenfor). Mytene om hekseprosessene har jeg allerede skrevet om. La oss nå ta for oss en annen villfarelse: Ideen om at folk i middelalderen trodde jorda var flat.

I sakens anledning siterer jeg nok engang fra Forskning.no:

- Det er leit at man fortsatt forteller elevene på barneskolen at middelalderens mennesker trodde at jorda var flat, sier Bjørn Are Davidsen. Han vil gjerne at jorda skal bli rund igjen.

Så smått begynner forestillingen om at folk i gamle dager trodde jorda var flat, å snu. Siste nummer av det svenske bladet Forskning & framsteg har en lengre temaartikkel om emnet, delvis bygget på Jeffrey Burton Russells bok Inventing the Flat Earth: Columbus and the Historians.

Her til lands er det få som har skrevet noe særlig om emnet. Ett av unntakene er Bjørn Are Davidsen, forfatter av Da kvinnen fikk sjel (Luther forlag). Tittelen henspiller på en annen myte om fortiden, nemlig at kristne ikke trodde at kvinner hadde sjel før det ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea på 300-tallet.

- Dette er en myte selv professorer som ellers er oppegående bringer videre hvert år, sukker Davidsen, og understreker at kristendommen alltid har lært at kvinnen har sjel.

(…)

Jeg ble nysgjerrig fordi ingen som påstod at middelalderens mennesker trodde at jorda var flat, henviste til kilder. Etter hvert fikk mine oppfatninger om middelalderen noen rimelig skarpe skudd for baugen.

- Det var en aha-opplevelse at så mye av det jeg var sikker på om historien bygget på moderne myter. Reaksjonen ble at jeg hver gang jeg hørte noen si noe om middelalderen, regnet jeg det som sikkert at det motsatte var tilfellet.

- Hvorfor har myten om den flate jorda så gode kår hos oss? Er det fordi den smigrer det moderne egoet?

- I dag appellerer myten nok mest til vår selvtilfredshet, til forestillingen om at vi er så mye bedre enn den “mørke middelalder”. For noen tiår siden fungerte den også som argumenter mot den katolske kirken eller kreasjonister.

………. 

En faktoid er en usannhet som folk tror er sann. En liksom-sannhet, altså. Faktoider er allment aksepterte, noen ganger selv i akademiske miljøer. De blir gjerne spredt av media, og lever i beste velgående år etter år fordi ingen gidder å sjekke kildene. En annen årsak til den store utbredelsen er at vi ofte synes faktoidene virker sanne, eller vi kanskje ønsker å tro på dem.

Her er noen andre faktoider:

Det er mulig å se den kinesiske muren fra Månen. (Nix.)

Som nevnt i teksten overfor: På et kirkemøte i 585 ble det vedtatt at kvinner ikke har sjel. (Denne myten skriver seg fra en spøk som ble sirkulert på 1500-tallet.)

Martin Luther var en gledesdreper. (Snarere tvert imot. Han tok blant til orde for jevnlige samleier, og likte både god mat og godt drikke.)

Galileo Galilei holdt på å bli brent på bålet fordi Kirken ikke kunne godta det nye verdensbildet han presenterte. (Galilei hadde faktisk støtte fra mange inkvisitorer, kardinaler og - jaggu - selveste pave Urban VIII.)

Ugler er blinde om dagen. (Nei, de kan se.)

På 16- og 1700-tallet gikk hvite slavehandlere i land langs Afrikas kyst og raidet landsbyer i jakt på menneskelige varer. (I virkeligheten kjøpte europeerne slavene av afrikanske mellommenn, som selv sto for raidene. Det eksisterte flere småstater langs den afrikanske kysten som baserte økonomien sin på salg av krigsfanger.)

Morsesignalet SOS står for “Save our souls”. (Nei, det er bare et hendig og lett gjenkjennelig morsesignal: 3 korte, 3 lange, 3 korte.)

Dessuten:

Albert Einstein påsto aldri at “Alt er relativt”. Marie Antoinette var ikke talskvinne for å gi småkaker til folket. Strutsen tror ikke at den gjemmer seg når den dytter hodet ned i sand. Og lemen begår ikke masseselvmord.

One Response »

 

Voldskurven i et historisk perspektiv lørdag, sep 15 2007

Arkivgraving nå. Fra Klassekampen 30. mai 2005:

Den alvorlige volden i dagens Norge er trolig like omfattende som den var på 1500-tallet, viser førsteamanuensis Ferdinand Næshagen i kommende nummer av Historisk tidsskrift.Sammenlignet med vår tid var middelalderen og 1500-tallet klart mer preget av vold, drap og knivstikking, sier tradisjonell tenking. Men er dette nødvendigvis rett? Nei, sier Førsteamanuensis Ferdinand Næshagen ved Politihøgskolen.

Den allmenne teorien blant voldsforskere og historikere har vært at voldsutviklingen fra 1500-tallet og fram til i dag har fulgt en slags L-kurve. Volden gikk kraftig ned i løpet av 1600- og 1700-tallet, for så å flate ut på et stabilt lavt nivå. L-kurven kan tilsynelatende underbygges med tall. Leser man sakfallslister fra 1500-tallet, viser de en drapsrate på 10 til 15 per 100.000 innbyggere per år. På 1900-tallet og i dag er tallene helt annerledes. De ligger nokså stabilt på knapt ett drap per 100.000. Ergo: Vi er langt mindre voldelige enn våre landsmenn på 1500-tallet.

Næshagen, derimot, hevder at voldskurven ikke ligner en L, men en U. Ja, det var en dramatisk nedgang på 16- og 1700-talet, men bunnen ble nådd rundt 1790. Siden har den gradvis steget igjen, og stigningen har trolig vært mest dramatisk etter Andre verdenskrig. Voldsforskerne har nemlig glemt å ta hensyn til ett vesentlig moment: Legevitenskapens enorme framskritt. - Det vi må ha klart for oss, er at de færreste drapsmenn har som intensjon å drepe offeret. De fleste drap kommer som resultat av mer eller mindre tilfeldig vold. Og i et moderne samfunn greier legevitenskapen å hindre at folk som blir utsatt for vold, dør som følge av skadene gjerningsmannen har påført dem.

(…)

… dagens drapsrater ville vært ti ganger høyere hvis vi hadde hatt den samme standeren på medisinsk hjelp i vid forstand som man hadde i 1940. Da regner han med effekten av dårligere veier, færre ambulanser, ingen helikoptre, færre og mindre kyndige leger, ingen munn-til-munn-gjenoppliving og ingen nødtelefon.

Næshagen mener også at den moderne forestillingen om at menneskene på 1500-tallet var i sine følelsers vold, er feil. - Jeg har altså regnet på sakfallslistene fra 1500-tallet. Det som blant annet avgjorde hvor store bøtene ble, var hva slags type vold gjerningsmannen hadde begått. Mange knivstikk eller økseslag ledet til høyere bøter. Listene viser at volden som regel var begrenset til ett knivstikk eller ett slag med øks. Folk var altså ikke så ukontrollerte da. Vi er trolig mindre kontrollerte i dag. 
 

No Responses »

 

Historien om Illuminatus fredag, aug 24 2007

Alle konspirasjonsteoriers mor - Illuminatus - har fått sin egen historie nedtegnet mellom to permer. På norsk. Det er historieprofessor Øystein Sørensen som har ført pennen, og han har vært opptatt av dette temaet i lang tid. Tittelen er “Den sto­re sam­men­sver­gel­sen - Kon­spi­ra­sjons­teo­ri­er om Illuminatus-or­de­nen fra 1797 til i dag”.

Morgenbladet intervjuer Sørensen om boka og temaet:

Skal vi tro kon­spi­ra­sjons­teo­re­ti­ker­ne står Illuminatus bak den ame­ri­kan­ske fri­gjø­rin­gen, den fran­ske re­vo­lu­sjon, 1848-re­vo­lu­sjo­ne­ne og den rus­sis­ke re­vo­lu­sjo­nen. Kan­skje alle sam­men? Pro­fes­sor i his­to­rie Øy­stein Sø­ren­sen har gått his­to­ri­en et­ter i søm­me­ne.

– For meg er det­te er gam­mel in­ter­es­se. Jeg har støtt på Illuminatus i man­ge sam­men­hen­ger, også fag­lig, sta­dig har det duk­ket opp hen­vis­nin­ger til dem i kon­tra­re­vo­lu­sjo­nær kon­spi­ra­sjons­teo­ri i for­bin­del­se med den fran­ske re­vo­lu­sjon. I and­re sam­men­hen­ger har jeg lest skjønn­lit­te­ra­tur og ten­ker nå spe­si­elt på en stor kultromanserie fra 1970-tal­let som he­ter Illuminatus, skre­vet av Ro­bert A. Wil­son og Ro­bert Shea. Den er gan­ske fa­bel­ak­tig.

Hadde disse ideene holdt seg i fiksjonens verden hadde det jo vært greit, men slik er det nok ikke:

– Ikke minst in­nen den mer høy­re­eks­tre­me ame­ri­kan­ske kon­spi­ra­sjons­tenk­nin­gen spil­ler Illuminatus en helt sen­tral rol­le. Og av til kom­mer også den­ne ty­pen tenk­ning hit til Nor­ge.

– Men tren­ger man være høy­re­eks­trem for å tro på Den sto­re kon­spi­ra­sjo­nen?

– Nei. Jeg har mer­ket meg Per-As­lak Ertresvågs Mak­ten bak mak­ten, som ut­kom i fjor og solg­te svært bra. Den kol­por­te­rer om­trent alt av de mest van­vit­ti­ge og fan­ta­si­ful­le på­stan­der man fin­ner i høy­re­eks­trem ame­ri­kansk lit­te­ra­tur. Og med høy­re­eks­trem me­ner jeg vir­ke­lig langt til høy­re: Lit­te­ra­tur som har Geor­ge W. Bush som ho­ved­fi­en­de – sett fra høy­re, i rol­len som gal­li­ons­fi­gur for en over­mek­tig in­ter­na­sjo­nal sam­men­sver­gel­se. Det er pus­sig hvor­dan det­te høy­re­eks­tre­me stof­fet så glatt går hjem hos Er­tres­våg, som jeg vil tro er en venst­re­li­be­ral USA- og glo­ba­li­se­rings­kri­ti­ker.

Suksessen og populariteten til konspirasjonsteorier skyldes en menneskelig trang til å finne oversiktlige mønstre i tilværelsen, mener Sørensen (og er ikke alene om å mene akkurat det). Det er en overrasjonalisering som gjør seg gjeldende:

- Til­væ­rel­sen for­to­ner seg som van­ske­lig å gri­pe, det kom­mer vel­ten­de ting som man har van­ske­lig for å ta inn ­over seg. På 1790-tal­let var det­te helt åpen­bart til­fel­let, da den kon­tra­re­vo­lu­sjo­næ­re je­su­it­ten Barruel og den skot­ske fi­lo­so­fi­pro­fes­so­ren Robison skul­le for­kla­re hvor­dan den fran­ske re­vo­lu­sjo­nen had­de kun­net fin­ne sted. Hvor­dan kun­ne det mek­ti­ge Frankrike fal­le? Man kan fore­stil­le seg at noe lignende er til­fel­let i dag – kon­spi­ra­sjo­nen er en en­kel snar­vei til en for­kla­ring av vir­ke­lig­he­ten. Alt som for­to­ner seg til­fel­dig og frag­men­tert, fal­ler på plass i et møns­ter.

For de som vil lese mer: Allerede ifjor intervjuet Forskning.no Sørensen:

“Den egentlige makten bak makten”

Se også omtalen av Jon Ronsons bok “Them”. Eller Asbjørn Dyrendals artikkel om konspirasjoner: “Sammensvergelser i tre typer”.

5 Responses »

 

Myten om hekseprosessene fredag, jun 22 2007

Norges ledende ekspert på hekser og trolldomsprosesser, Rune Blix Hagen  har ved flere anledninger tatt et oppgjør med mytene om hekseprosessene. Blant annet slik de resirkuleres i Dan Browns famøse Da Vinci-koden (akk, ja… den igjen…). Dan Brown hevder nemlig at hellige kvinner ble gjort til hekser og brent over hele Europa i et antall av 5 millioner. I en artikkel i bladet Historie fra 2005 måtte Hagen - nok engang - gjenta seg selv:

Mytene om de historiske trolldomsprosessene er mange og seiglivete. I flere tiår har historikere og andre kulturforskere forsøkt å bringe frem mer edruelig viten om fenomenet. Forsøkene fortoner seg ofte som en kamp mot vindmøller. Men vi gjør atter et forsøk: Hekseprosessene var ikke uttrykk for en masseforfølgelse av kvinner - det var ikke flere millioner som havnet på bålet, men rundt 40 000 og av disse var 10 000 menn.

Det er mildt sagt en markant forskjell på 5 millioner og 40 000. Og at 25% av ofrene var menn er noe vi sjelden blir minnet om. Og det er flere myter som må knuses, i følge Hagen:

Blant de kvinner som ble offer for heksejakten, finner vi omtrent ikke spor av jordmødre. Det var ingen hemmelig kunnskap som ble forsøkt utryddet.

(…)

Et annet viktig poeng er at inkvisisjonen i Sør-Europa var lite opptatt av hekser. Spania hadde svært få hekseprosesser og var det første europeiske landet som avkriminaliserte trolldomsvirksomhet. (…) I Portugal kan antall hekseprosesser telles på ei hånd. (…)

“I Roma tror vi ikke på hekser”, uttalte paven midt under heksebålenes verste tid i nordiske, protestantiske land.

Med det samme vi er innom temaet bør vi nok også si litt om hvilket tidsrom hekseprosessene fant sted i. Det var nemlig ikke i den utskjelte middelalderen, men fra slutten av 1500-tallet og hele 1600-tallet, skriver Hagen på hjemmesiden sin:

I enkelte land, for eksempel Polen og Ungarn, fortsatte trolldomsprosessene til midten av 1700-tallet. Etter 1740 og før 1500 er hekseprosessene et sporadisk fenomen. Og de var på sitt mest intense fra 1580 til 1630.

(…)

Jo flere arkiver historikerne undersøker, jo lavere blir tallet på dødsdømte hekser!
De fleste europeere på 1500- og 1600-tallet fikk aldri oppleve rettslig forfølgelse av trollfolk eller heksebrenning. For europeiske kvinner på denne tiden var sjansen for å bli brent på bål helt minimal! I et Europa med rundt 100 millioner innbyggere kan hekseprosessene oppfattes som et marginalt fenomen. Enkelte historikere mener at oppgaven består i å forklare hvorfor prosessene ikke grep mer om seg.

Og med dette håper jeg noe av mytetåken har lettet. Inntil neste gang den legger seg over landet.

PS!
La meg bare avslutningsvis fortelle om da en kvinnelig vikarlærer i historie brukte en hel time på å spre mytene om hekseprosessene. Jeg tror det må ha vært i 5. eller 6. klasse. Seansen antok etterhvert et visst preg av hets, hvor vikaren ble stadig mer gira og agitatorisk på vegne av kvinnekjønnet. Både jeg og flere av kameratene mine satt iallfall igjen med en kraftig følelse av at vi ble holdt kollektivt ansvarlige for “historiens verste massemord” som fant sted 3-400 år før vi ble født. For dette var jo noe “mannfolka” sto bak. Særlig de som var kledd i mørke, fotside kapper og bar kors på brystet. Og i følge samme vikar ble man gjerne brent på bålet fordi man hadde rødt hår. “Det fantes ingen bedre grunn enn det”, husker jeg hun slo fast. Uten å blunke.

Propagandaforestillingen gjorde inntrykk. Jeg endte opp med å godta disse påstandene i nesten 15 år, før jeg tilfeldigvis kom over artikler av historikere som dissekerte mytene. Så lenge kan en villfarelse sitte fast. Og tydeligvis sitter de fremdeles fast hos mange. Blant annet i steinrike bestselger-forfattere.

11 Responses »