Kautokeino-opprøret: Frigjøringsteologi på samisk søndag, jan 27 2008

Nils Gaups siste film byr på en forfriskende vinkling: Den skildrer kristne mennesker som helter. Men kristen propaganda er det neppe. 

…

De siste tiårene har kristne på film gjennomgående vært lite sympatiske bekjentskaper. Særlig dersom de er av den puritanske sorten. De er blitt en del av skurkegalleriet. Når en kristen figur dukker opp, er vedkommende minst en hykler, dersom han eller hun ikke er beint fram onde. Det er omtrent bare i okkulte skrekkfilmer - hvor man trenger teologisk hjelp for å nedkjempe Satan - at Kristus etterfølgere dukker opp i noe som likner helteroller.

Eksempelvis: I Robert Zemeckis Beowulf utspiller handlingen seg den tidlige middelalderens Danmark. Ved kongens hoff er det én person som er tilhenger av den nye troen, kristendommen. Han er også den eneste som holder - og konstant mishandler - en slave. Men mon tro om ikke slavehold - med tilhørende disiplinering - var en velkjent praksis også for den førkristne befolkningen i Norden?

Ellers støter vi på særdeles tvilsomme kristne skikkelser i både Da Vinci-koden, Kong Arthur, Goyas Ghosts og flere andre ferske produksjoner. Listen kan gjøres like lang som et tredje testamente.

Selvfølgelig er det gode grunner til mye av dette. Filmskapere vil sette fokus på historiske overgrep, for eksempel. Men problemet - iallfall vurdert utfra et dramasynspunkt - er at fokuset er så ensidig. Skildringen av mennesker med kors på brystet er forlengst henfalt til slappe klisjéer.

Derfor er det tilsvarende forfriskende å oppleve de nyfrelste - de er sågar puritanere - i Nils Gaups siste film. For her er læstadianerne helter! 

“Djevelens piss”

Kautokeino-opprøret er en svært personlig film for Gaup. Han er selv i slekt med noen av de involverte, og tilbrakte mye tid i arkivene for å kartlegge hendelsesforløpet. Ønsket om være historisk korrekt var stort.

Nå skal man jo ikke snakke lenge om filmskaperen Nils Gaup før man kommer inn på Hollywood. Mannen får laget amerikanske versjoner av filmene sine, og han opererer innenfor samme fortellertradisjon: Historiene får pent utfolde seg innenfor klassiske melodramatiske rammer.

Hendelsene i 1852 skildres således med utgangspunkt i en velkjent familiekrise: Kvinner har til alle tider slitt med ektemenn som drikker opp familiens inntekt. I Kautokeino-opprøret er det Elen som må slite med Mathis og hans besøk i “det sorte huset”. Der renner pengene rett i lomma på brennevinshandleren Carl Johan Ruth, som skamløst skor seg på den utbredte alkoholismen blant samene.

Men etter å ha overvært en svovelpreken av Læstadius kommer Mathis til en moralsk-religiøs erkjennelse, og legger om kursen i livet. Han er ikke alene. Det går en vekkelse gjennom det samiske miljøet. Flere og flere skyr “Djevelens piss”. Og forretningene til Ruth blir skadelidende. Dette vil han ikke finne seg i. Kjøpmannen tyr snart til knep som skal bringe hele situasjonen inn i en eskalerende konflikt.

På dette tidspunkt dukker det faktisk opp en klerikal skurk. Sognepresten Stockfleth, kalt “Ravnen” av læstadianerne, er en dobbeltmoralsk opportunist. Men Gaup gjør det ikke så enkelt som å sette likhetstegn mellom den lutherske kirkens tjenere og filmens onde krefter. Nikolaj Coster-Waldau bringes på banen som en forståelsesfull og sympatisk biskop. Uten at hans gode vilje er i stand til å forhindre den endelige konfrontasjonen.  

Kristen propaganda?

Så hvordan skal vi forstå Kautokeino-opprøret? Er dette kristen propaganda? Neppe. Gaup er ikke ute etter å frelse noen. Filmen peker på at mennesker under press søker til praktiske løsninger på sine problemer, men at et større ideologisk system ofte blir med på lasset. 

Det slås eksplisitt fast at det er problemene knyttet til alkoholismen som fører samene til Læstadius budskap. Filmen holder en forsiktig distanse til selve predikanten. Han skildres riktignok som en streng mann, men holdningen hans kan like gjerne tolkes som prinsippfast engasjement. Læstadius dramaturgiske funksjon er uansett bare å være en katalysator for endring. Men konsekvensen av vekkelsen skildres i et positivt lys. I Gaups utlegning blir Læstadius teologi først og fremst et redskap folk bruker til å gjenvinne kontrollen over egne liv. Den skal forstås som frigjøringsteologi, med brodden rettet mot de rike og mektige.

Dette perspektivet dominerer også fremstillingen av selve opprøret. Opptrappingen av konflikten skyldes utelukkende Ruths manipulasjoner. Da samene til slutt revolterer er det “rettmessig harme” som kommer til uttrykk, på klassisk melodramatisk manér. Filmen reflekterer ikke over om det er noe i den læstadianske læren som virker polariserende. Riktignok får vi små glimt av verdensbildet til de troende - deres kristendom er den sanne, i motsetning til Stockfleths forfalskede utgave - men dette gjøres mer eller mindre en passant.

Spørsmålet er om opprørerne var såpass radikalisert at det ble en medvirkende faktor til at liv gikk tapt. Opprøret er tross alt utypisk for samisk kultur. Verken før eller senere har konflikten mellom nordmenn og samer ført til slike voldshandlinger. Så hvor kom den fatale ingrediensen fra?

En slik problematisering er vanskelig å få øye på i filmen. Ruth er den evig urimelige provokatøren i fortellingen, og han initierer både selve konflikten og all opptrapping av den. Filmen tar heller ikke tak i den materielle forklaringsmodellen til opprøret - at reindriftssamene var satt under økonomisk press på grunn av økt kamp om beiteressursene. Men det har aldri vært god plass til upersonlige krefter i det melodramatiske universet. 

Trygg profesjonalisme

Gaup er en erfaren filmhåndverker, og rent fortellermessig er Kautokeino-opprøret et bevis på hans faglige profesjonalisme. Regigrepet er fast og trygt. Effektivt.

Av skuespillerne er det Anni-Kristina Juuso som utmerker seg i rollen som Elen - som hun tolker på en varm, overbevisende og intenst nærværende måte. Elen er filmens emosjonelle midtpunkt. Vi får aldri etablert et tilsvarende sterkt forhold til noen av de andre figurene. Ikke engang de to sentrale mannlige skikkelsene i selve opprøret, Aslak Hætta (Mikkel Gaup) og Mons Somby (Nils Peder Isaksen Gaup), makter å ta luven fra henne. Faktisk får vi et tettere emosjonelt bånd til Elens ektemann Mathis (Aslat Mahtte Gaup). Dette er imidlertid naturlig, siden det er en lang tradisjon for å bruke familien som omdreiningspunkt i melodramaet.

På skurkesiden gjør Mikael Persbrandt en rutinert, men ikke overvettes inspirert tolkning av Ruth. Heller ikke Bjørn Sundquist rydder ny skuespillermark i rollen som Stockfleth. Men så er jo også hans rollefigur en representant for  hovedtendensen i nyere film. Slik sett er Sundquists prestemann, “Ravnen”, strengt tatt en fremmed fugl i Kautokeino-opprøret.

(En noe annerledes og forkortet versjon av denne anmeldelsen har stått på trykk i Ny Tid.)

5 Responses »

 

Navn til barnet lørdag, sep 15 2007

SSB står for helgemoroa: Klikk på lenken og les om de mest uvanlige fornavnene i Norge i Det Herrens År 1801. Artig, ja. Og kanskje til inspirasjon for nybakte foreldre av det lett sadistiske slaget.

“Uvanlige fornavn i folketellingen 1801″

3 Responses »

 

Voldskurven i et historisk perspektiv lørdag, sep 15 2007

Arkivgraving nå. Fra Klassekampen 30. mai 2005:

Den alvorlige volden i dagens Norge er trolig like omfattende som den var på 1500-tallet, viser førsteamanuensis Ferdinand Næshagen i kommende nummer av Historisk tidsskrift.Sammenlignet med vår tid var middelalderen og 1500-tallet klart mer preget av vold, drap og knivstikking, sier tradisjonell tenking. Men er dette nødvendigvis rett? Nei, sier Førsteamanuensis Ferdinand Næshagen ved Politihøgskolen.

Den allmenne teorien blant voldsforskere og historikere har vært at voldsutviklingen fra 1500-tallet og fram til i dag har fulgt en slags L-kurve. Volden gikk kraftig ned i løpet av 1600- og 1700-tallet, for så å flate ut på et stabilt lavt nivå. L-kurven kan tilsynelatende underbygges med tall. Leser man sakfallslister fra 1500-tallet, viser de en drapsrate på 10 til 15 per 100.000 innbyggere per år. På 1900-tallet og i dag er tallene helt annerledes. De ligger nokså stabilt på knapt ett drap per 100.000. Ergo: Vi er langt mindre voldelige enn våre landsmenn på 1500-tallet.

Næshagen, derimot, hevder at voldskurven ikke ligner en L, men en U. Ja, det var en dramatisk nedgang på 16- og 1700-talet, men bunnen ble nådd rundt 1790. Siden har den gradvis steget igjen, og stigningen har trolig vært mest dramatisk etter Andre verdenskrig. Voldsforskerne har nemlig glemt å ta hensyn til ett vesentlig moment: Legevitenskapens enorme framskritt. - Det vi må ha klart for oss, er at de færreste drapsmenn har som intensjon å drepe offeret. De fleste drap kommer som resultat av mer eller mindre tilfeldig vold. Og i et moderne samfunn greier legevitenskapen å hindre at folk som blir utsatt for vold, dør som følge av skadene gjerningsmannen har påført dem.

(…)

… dagens drapsrater ville vært ti ganger høyere hvis vi hadde hatt den samme standeren på medisinsk hjelp i vid forstand som man hadde i 1940. Da regner han med effekten av dårligere veier, færre ambulanser, ingen helikoptre, færre og mindre kyndige leger, ingen munn-til-munn-gjenoppliving og ingen nødtelefon.

Næshagen mener også at den moderne forestillingen om at menneskene på 1500-tallet var i sine følelsers vold, er feil. - Jeg har altså regnet på sakfallslistene fra 1500-tallet. Det som blant annet avgjorde hvor store bøtene ble, var hva slags type vold gjerningsmannen hadde begått. Mange knivstikk eller økseslag ledet til høyere bøter. Listene viser at volden som regel var begrenset til ett knivstikk eller ett slag med øks. Folk var altså ikke så ukontrollerte da. Vi er trolig mindre kontrollerte i dag. 
 

No Responses »

 

Inkaindianere i Østfold? onsdag, jun 27 2007

Når nyheter fra min fødeby slås opp i rikspressen interesserer det naturlig nok undertegnede. Og når de i tillegg er historierelaterte og såpass pussige som denne, må jeg jo nesten rydde plass til dem på bloggen.

NTB melder følgende (via Aftenposten):

Arkeologer har funnet skjelettrester fra 1000-tallet i Sarpsborg med samme trekk som inkaindianerne.

(…)

Skjelettrestene ble funnet under arbeidet med konserveringen av St. Nicolas-kirken, melder NRK.

(…)

Det ene av kraniene hadde trekk som kan tyde på at mannen var en inkaindianer.

– Det er et ben i nakken som ikke har grodd, og det er et arvelig trekk som bare finnes hos inkaindianerne i Peru. Det er sensasjonelt, sier arkeolog ved Borgarsyssel Museum, Mona Beate Buckholm.

Så da er det vel egentlig bare to muligheter: Enten er dette en genetisk mutasjon hos et lokalt individ i Østfold. Eller så dro vikingene, eventuelt inkaene, lengre avsted enn vi har trodd.

I følge NRK Østfold holder arkeologen en knapp på den første forklaringen:

- Jeg kunne jo hatt lyst til å dra det dithen at det var en tilreisende som kom hit, siden St.Nicolas er sjøfarernes helgen. Men det er vanskelig å se hvordan en indianer kan ha kommet seg hit i sen vikingtidsalder, så det er nok mest sannsynlig at dette bare var en traust østfolding. Men dette er et veldig spesielt funn, sier Mona Beate Buckholm.

En tredje mulighet er selvfølgelig at skjelettet ble røvet bort fra Peru etter at europeerne kom dit, og så har endt opp i Sarpsborg. Men undertegnede heller også til forklaring nummer 1.

Occam’s razor, you know…

3 Responses »

 

Den norske fattigdomsmyten onsdag, jun 20 2007

Det blir stadig hevdet - i media, rundt kafébordene, fra Stortingets talerstol - at Norge har utviklet seg fra å være et av Europas fattigste land for 100 år siden til å bli et av de rikeste. Noen hevder også at dette var ståa så sent som på 50-tallet.

Dette er feil!

Norge for 100 år (eller 50 år) siden lå ikke på bunnen av samtidens europeiske økonomier. Dette er en myte. Norge var faktisk et av de få landene som innen utbruddet av første verdenskrig hadde opplevd det som er definert som “moderne økonomisk vekst”.

Økonomihistoriker Sverre Knutsen skrev en kronikk om dette i Aftenposten i 2004, hvor han tok for seg en artikkel som hadde stått på trykk i samme avis, men den er vel verdt å tipse om på nytt. For myter og faktoider har det med å bite seg fast. Et lite utdrag:

I artikkelen blir det hevdet at Norge på 1950-tallet “fortsatt (var) av de fattigere europeiske landene”. Dette er en myte som stadig blir fremsatt i artikler og bøker, men påstanden blir ikke sannere av den grunn. Vi har nå data for utviklingen i brutto nasjonalprodukt (BNP) som gjør det mulig å sammenligne land. Målt etter BNP pr. hode, lå Norge litt under det aritmetiske gjennomsnittet for de 16 rikeste OECD-landene i 1950. Men blant disse var det også en rekke europeiske land som var fattigere enn oss: Italia, Vest-Tyskland, Frankrike, Finland, Belgia og Østerrike. Av andre europeiske land som i 1950 var klart fattigere enn Norge finner vi Hellas, Spania og Portugal, for ikke å snakke om hele Øst-Europa.

Påstanden om at Norge var blant Europas fattige land i 1950 er rett og slett feilaktig. Tvert om var Norge et av de landene som innen utbruddet av første verdenskrig i 1914 var å finne i den gruppen av 15-16 land som hadde opplevd det vi kaller “moderne økonomisk vekst”. Det er disse landene som er blitt rike, med tillegg av blant annet Japan.

One Response »

 

Fremmedord anno 1851 tirsdag, jun 19 2007

Jeg har en fremmedordbok trykt i 1851. Eller som det står på tittelbladet:

“Forklaring over de i det norske Skrift- og Omgangs-Sprog almindeligt forkommende fremmede Ord og Talemaader.

Udgivet af Mauritz Chr. Hansen, Overlærer ved Kongsbergs Skole”

Dette er faktisk langt mer interessant lesing enn man først skulle tro. En ting er at mange av definisjonene på fremmedord skiller seg fra den definisjonen vi er vant med. Alle levende språk gjennomgår endringer, og noen av dem er mer spenstige enn andre. En annen ting er at det forekommer mange gode fraser det kanskje hadde vært en idé å nylansere. En tredje ting er hele sjargongen i teksten, for eksempel at “kvinner” nesten konsekvent er omtalt som “Fruentimmere”. Ganske artig.

Her er noen fremmedord som er definert annerledes i 1851 enn i 2007:

Baguette:
Ridepidsk, tryllestav.

Bande:
Selskab af Skuespildere, Musikanter af ringe Art. (I tillegg kommer den mer moderne definisjonen; Selskab, stiftet i lastværdig hensigt.)

Digital:
Fingrene betræffende. (Ikke et ord om verken 0 eller 1.)

Kiosk:
Et tyrkisk have- eller lysthus af fritstående Søiler med et Telttag over.

Kis:
Gildinger i harem. (Med andre ord evnukker. Ikke like lett å være en kul kis med den definisjonen.)

Manipulation:
En Gjenstands Behandling med Haanden, Haandgreb, Famlen.

Matrone:
Hederskone, en hæderlig Kvinde, som er til Aars. (Merk hvor mye mer respektfull denne definisjonen er - og at matronen ikke er omtalt som Fruentimmer.)

Nervositet:
Nervestyrke, Kraft, Eftertryk.

Photogen:
Lysstof.

Pique-nique:
Et Gilde, hvortil hver Deltager bidrager sin Andel i Penge eller i Naturalier. (Ikke et ord om friluft, altså.)

Pygmæer:
Fabelaktige Dværge.

Raptus:
Ran, Bortførelse med Vold, især Kvinderan. (Men også definert som det mer moderne pludselig Begeistring.)

Sabotere:
Drille (altså erte), have til Bedste.

Scenograph:
Instrument til at forfærdige perspektivisk Tegning eller Maleri.

Senil:
Bedaget.

Skaberak:
Sadeldækken, Ridedækken.

Skjærf:
Livbaand, Sværdbælte.

Spectrum:
Syn, Spøgelse. (Oslo Spektrum får en helt ny betydning med definisjon nummer to.)

Tablette:
Liden Tavle.

Therapi:
Lægekyndighet.

Trafik(ant):
Kjøb og Salg. Handelsmand.

Vademecum:
Ordret; gaa med mig! En lommebog. En Samling af Lystige historier og Indfald. (Det jeg gjerne skulle visst var hvordan noen kom på å oppkalle et munnvann etter dette.)

One Response »

 

Konflikt mellom skandinaviske immigranter tirsdag, jun 19 2007

Det oppstod vondt blod mellom norsk-amerikanere og svensk-amerikanere i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905. Et klassisk eksempel på at etnisk tilhørighet er sterkt identitetsskapende blant emigranter, og at konflikter i gamlelandet kan spre seg til det nye.

Det er førstelektor Olav Tysdal ved Universitetet i Stavanger som legger fram sine funn om dette, og det er - nok engang - Forskning.no som formidler saken.

Før dette hadde dei emigrerte skandinavane i USA stort sett budd i fredeleg sameksistens heilt sidan midten av 1800-talet.

Felles kulturell og språkleg bakgrunn førte til omfattande samarbeid og venskap mellom dei norske, svenske og danske samfunna i USA.

Men så kom et alvorlig stemningsskifte i kjølvannet av unionsstriden:

- Uvenskap og motsetningar kom sterkt til uttrykk i lausrivingsåret. Avisene rapporterte om trakassering og ufin behandling, og på sitt mest intense blei det oppfordra til valdshandlingar og krig, seier Olav Tysdal, universitetslektor ved UiS.

Han har studert konflikten, slik den blei presentert i fire svenskamerikanske aviser i perioden november 1904 til desember 1905.

- Noko av det mest påfallande er korleis konflikten framkalla dei sterke bindingane mellom utvandrarane i USA og heimlandet. Eit fenomen med fleire parallellar i historia kor folk har busett seg i framande land, seier Tysdal.

(…)

… den hardaste retorikken fanst i lesarbreva, både i dei svenske- og norskamerikanske avisene, fortel Tysdal.

- Svenskamerikanarane meinte nordmennene oppførde seg som ein foruretta veslebror, at dei var arrogante og leid av mindreverdskompleks. Det saklege nivået var ikkje alltid like høgt.

I lesarbreva kunne ein mellom anna lese at «The only thing the Norwegians should have had was a good thrashing. Nothing else works».

No Responses »

 

Hysteri-epidemien - ikke bare seksuell frustrasjon? torsdag, jun 14 2007

Rundt 1880 ble Europa rammet av en epidemi. Plutselig eksploderer antallet “hysterikere”. Var det bare snakk om borgerfruer med langt fremskreden seksuell frustrasjon?

Ifølge Hilde Bondevik er svaret nei.

I dagens Forskning.no kan vi lese mer:

- Hysteri var en typisk kulturdiagnose, det vil si en sykdom som dukker opp og blir en hyppig anvendt og populær diagnose i et bestemt tidsrom, for så å forsvinne igjen. Kulturdiagnoser er tids- og stedbestemt og avspeiler gjerne den spesifikke kulturen de oppstår i.

Det sier Hilde Bondevik, som nylig disputerte med doktoravhandlingen Medisinens orden og hysteriets uorden. Hysteri i Norge 1870-1915.

(…)

Bondevik har studert hysteriet i medisinsk faglitteratur, sykejournaler fra Gaustad og skjønnlitterære framstillinger. Til sammen danner kildene et svært komplekst bilde, hevder Bondevik.

- I ettertida er det de store og kjente fortellingene om hysteriet som har fått dominere. Freuds seksuelt frustrerte, kvinnelige pasienter fra borgerskapet, ikke minst hans mest berømte pasient, Dora, er blant dem som sterkest har preget oppfatningen om hysterikerne.

For Bondevik har det å utvide bildet vært en viktig ambisjon. Ikke minst i forhold til hvem hysterikerne var.

- Diagnosen favnet mye bredere enn man kan få inntrykk av. Hysteri var utbredt også i arbeiderklassen, og det var slett ikke bare kvinner som ble syke. Også menn og barn kunne være hysteriske, forteller Bondevik.

Faktisk, på det meste, var hele 25% av hysteriker-tilfellene på Gaustad menn. Likevel er denne delen av sykdomshistorien ukjent for de fleste. Primært fordi hysteri ble oppfattet som en kvinnesykdom i samtiden.

Og hva mener Bondevik var årsaken til hysteri-epidemien? Hun sier følgende:

Hysteri og feminisme kan sies å representere to ulike svar på datidas kvinneundertrykking, sier Bondevik. Sammenkoblingen mellom kvinners opprør og hysteri ble også gjort den gangen: ”Denne såkaldte Kvindesaksbevægelse er i sin Grundkarakter hysterisk”, hevdet legen Ernst Ferdinand Lochmann i 1890.

- Kvinner som overskrider gjeldende normer for kvinnelighet har lett for å bli sykeliggjort. ”Hysterisk” har også ofte blitt brukt som merkelapp på kvinner som har nektet å innordne seg, påpeker Bondevik.

Dette har vi saktens hørt før, men Bondevik vil også tilføye følgende:

Men selv om Bondevik forstår hysteriet som en form for protest, advarer hun mot romantisering av hysterikerne som en slags tidlige feminister.

- Mange av dem var veldig syke mennesker, som neppe valgte sykdommen som en bevisst strategi. Samtidig kunne nok hysterikerne bruke sine symptomer, for eksempel hallusinasjoner eller kramper, til å markere motstand mot autoritetene. Når det i en journal står at pasienten kaster fulle kaffekopper etter overlegen har vi med en slik protest å gjøre, en protest som også viser at kvinnen blir en aktør i sin egen sykefortelling, sier Bondevik.

Les hele saken HER.

Dessuten, nettutgaven til Dagbladet Magasinet, har også en sak om hysterikerne.

No Responses »

 

Flaggene vi ikke fikk torsdag, mai 24 2007

Oppdaget først idag en artikkel i Dagbladet Magasinets nettutgave fra 16. mai. Den tar for seg de andre forslagene som i sin tid ble fremmet om hvordan det norske flagget skulle se ut. Artig!

Les mer i “Norge i rødt, hvitt og… gull?”

No Responses »

 

Fra arkivet: Intervju med professor Dahl fredag, mai 11 2007

Arkivgraving nå. I 2002 gjorde jeg et portrettintervju av professor Hans Fredrik Dahl. Sluttresultatet følger nedenfor:

Professor Dahl: om kontroverser og soppkultur

Hans Fredrik Dahl (63) synes ikke at det er OK å være omstridt, om noen skulle tro det. –Men jeg får stå på mitt, sier han.

Av Kjetil Johansen

-Kaffe må vi ha, fastslår Hans Fredrik Dahl og forsvinner ut av kontoret.

For det er jo klart; enhver virkelig god samtale kan ikke finne sted uten en eller annen form for fludium som tilbehør. Og siden klokka bare er 11 på formiddagen gir det seg selv hva vi bør fukte strupen med. Selvfølgelig skal vi ha kaffe. At professoren sier seg enig i min påstand om at historiefaget kan minne om detektivarbeid får ingen konsekvenser for serveringstilbudet.

-Sånn!, sier han og serverer svart kaffe i plastkrus fra et sølvfat.

Så er vi klare.

Hans Fredrik Dahl er ikke bare professor. Han er sågar en vaskeekte professortype. Det eneste som mangler er pipa i munnviken. Men snadden la Dahl ned for 30 år siden, så akkurat den klisjeen får vi ikke benyttet.

På tomannshånd virker faktisk Hans Fredrik nesten litt sjenert. Han svarer kortfattet, mildt og vennlig på samtlige spørsmål. Gjerne etterfulgt av et understrekende “Mmm” og noe som likner på et konstaterende nikk. Og noen ganger smiler han. Det er en smule vanskelig å tro at dette er samme mann som har utløst så mye krangling og ilter meningsutveksling i avisspaltene. Det er langt enklere å se ham for seg i den mer tilbaketrukne rollen han (kanskje) hadde fått om han hadde fulgt sin opprinnelige akademiske plan.

For egentlig var det litteraturviter Hans Fredrik Dahl skulle bli. Men historieinteressen vokste farlig fort etter at han først hadde fattet interesse for faget. Den utløsende faktoren var møtet med emnet “norske forfattere under krigen”. Da var det gjort. Det ble hovedfag historie i stedet for hovedfag litteratur.

-Det å få interessen for en mindre flik av historien er nå én ting. Noe helt annet er det vel å få en generell interesse for historie?, spør vi.

-Jo, men har du først fått interessen for en flik, så brer det seg. Da går det på flikens forhistorie og opphav, og forhistoriens forhistorie. Og så videre. En flik er nok, svarer han.

-Så historiefaget er som en basill som sprer seg?

-Ja, som en soppkultur, humrer Dahl. –Jeg vet at det finnes de som kun er opptatt av én ting eller én flik. Men generelt sett er du nødt til å tenke årsak og virkning i historiefaget, og da baller det fort på seg.

En av sine første kontroverser opplevde Dahl allerede som 19-åring. Da hadde han en konfrontasjon med selveste Haakon Lie. Det er iallfall hva ryktet sier.

-Jo, jeg var med på det. Men det er en overdrivelse at det gjaldt meg personlig, oppklarer han.

-Jeg tilhørte en liten studentgruppe, Sosialistisk Studentlag, som sto på venstre fløy i Arbeiderpartiet, og det kom lyn og gnister fra generalsekretæren mot denne gruppen. Men jeg var ikke den som mottok hovedsalven.

-Hvorfor var Haakon Lie rasende på dere?

-Vi gikk inn for kontakt med kommunistiske stater. Det var det det hele bunnet i. I ettertid vet jeg ikke hvor lurt det var, men den gang så holdt vi på at skulle Den Kalde Krigen smelte, så måtte vi opprettholde kontakten på tvers av frontlinjene.

-Men hva sa Lie? Kalte han dere kommunister?

-Hans linje var at vi i beste fall var medløpere. I verste fall agenter. Jeg var vel så ung at ingen mistenkte meg for å være noe annet enn en medløper. Men lederne kom nok i mappene. Å bli ekskludert fra et stort parti er jo en alvorlig sak, men vi hadde et veldig godt samhold innad i gruppen. Og jeg oppfattet dette som politisk riktig. Senere bredte jo dette synet seg, og vi fikk SF – det senere SV. Da fikk det en annen mening. Da var det ikke lenger bare en ekskludert utgruppe, minnes Hans Fredrik.

Men før det kom så langt hadde han forlatt politikken i direkte forstand. Tidlig på 60-tallet ble Dahl mer interessert i forfattervirksomhet. Han gikk inn i Pax forlag i 1964, og her rettet man seg mot en litt bredere krets enn det tidligere studentlaget.

Og så oppdaget han jo den historiske soppkulturen.

Selv om det nok er som historiker de fleste kjenner Dahl, kan han skilte med en professortittel i media også. Denne skriver seg fra en mangeårig interesse for kringkastingshistorie, som blant annet førte til et bokverk om NRK. Men hva slags medievaner har egentlig en medieprofessor?

-Han leser jo bøker da, smiler Dahl. –Og er nysgjerrig på de nye mediene. Jeg har vel ingen rabiate medievaner. Er som alle andre. Jeg ser TV daglig, men ikke mye.

Professor Dahl har da også nok å henge fingrene i om han ikke skal glo inn i boksen hele dagen. Akkurat nå er det forprosjektet til et større bokverk om norsk presses samlede historie som legger beslag på tiden hans. Dette prosjektet har hatt en lang og trøblete forhistorie. Allerede på 20-tallet prøvde man å få stablet det på beina, uten å lykkes. Men nå ser det altså ut til å bli alvor av planene.

-Tidligere satte man det ut til enkeltforfattere, og så ble prosjektet rett og slett blitt for svært for dem. De “brakk armene” i forsøket på å løfte det alene. Derfor har vi denne gangen omhyggelig dannet en gruppe som skal dele ansvaret, forklarer han.

Prosjektet skal være ferdig i 2010, så historikerteamet har litt tid på seg.

-Det er en betryggende tidsramme. Jeg har aldri jobbet under så romslige frister før, kommenterer Dahl.

Men allerede i desember skal det etter planen foreligge en ny bok fra professorens penn. Denne gangen er det TV2s historie som presenteres, i tospann med medforfatter Rolf Høyer. Fokus er i stor grad satt på intensjonene bak opprettelsen av TV2. Og intensjonenes møte med virkeligheten.

-Det ble veldig annerledes enn politikerne hadde sett for seg, sier forfatteren. -De hadde tenkt seg at TV2 skulle være en utløser av lokal aktivitet. Det skulle komme fra bygd og by. Stige opp nedenfra. Man så for seg at alle lokale videoprodusenter og kringkastingslag skulle fylle kanalen med innhold. Men sånn ble det jo ikke. Helt andre kilder fylte TV2 med innhold, nemlig storindustrien. Det er en påfallende forskjell mellom de politiske intensjonene og dagens TV2.

-Nå er det jo voldsom kniving mellom NRK1 og TV2 om å være den største kanalen. Og det virker som om TV2 er i ferd med å få et overtak. Tror du det vil være situasjonen om 5-10 år også?

-Ja. Jeg tror nok den kommersielle kanalen vil dominere. Vi ser at allmennkanalene har fått det vanskelig i alle land vi kan sammenlikne oss med. Men NRK har likevel enn sterkere stilling i Norge enn hva for eksempel DR har i Danmark og kanskje også hva SVT har i Sverige.

-Det er også en generasjonskløft som gjør seg gjeldende, hva?

-Ja. De yngre går jo ikke engang til TV2. De går til de helkommersielle kanalene. Og det er et sørgelig faktum, sett fra min side, at de gode debattprogrammene på NRK samler nesten bare folk på min alder. Alderen slår veldig sterkt ut i TV-vanene.

Men tilbake til kontroversene. Historikeren Hans Fredrik Dahl har ved flere anledninger vært en veldig omstridt person. Han har fått sin rause andel pepper av kollegaer og kommentatorer. At han kjøpte aksjer i Historisk Forlag, nasjonalsosialistenes gamle husforlag, og at han mente den omstridte historikeren David Irving hadde et par gode poenger, er blant tingene han har høstet storm for.

-Synes du det er ubehagelig å være omstridt, eller er det noe du har et pragmatisk forhold til – noe du oppfatter som en naturlig del av spillet?

-Nei, det er ubehagelig å være omstridt. Men det går heldigvis over.

-Er det noe du angrer veldig på at du har sagt eller gjort?

-(Lang pause) Noen feil har man nok gjort. Men jeg får stå for mitt. Og det har jeg gjort. Det er klart at du som skribent gjennom 40 år har satt noe på papiret som kanskje ikke var så ålreit. Men i hovedsak ser jeg at jeg måtte gå den veien. Det var ingenting å gjøre med det.

-Er det å være omstridt en positiv ting for en akademiker?

-Det vet jeg ikke. Det akademiske ideal er jo først og fremst grundighet, vederheftighet, kompetanse, kompetanse, kompetanse. Jeg tror ikke det er en fordel. På den annen side har jeg hatt fordel av å bli trukket inn i mange debatter. På den måten har mange mennesker blitt oppmerksomme på hva jeg driver med, og så har de sendt meg materiale. Jeg fører en ganske bred korrespondanse med folk av alle slag fra mange ulike leire. Så på den måten har jeg fått en veldig bred kontaktflate, sier Dahl.

-Du har opplevd å bli baktalt av kollegaer. Det har blitt satt ut rykter om deg. Blant annet at du skal være sønn av en nazist. Er det et lite rotterace i det akademiske miljøet?

-Nei, jeg oppfatter det ikke slik. Jeg oppfatter det som en følge av at det jeg befatter meg med, nemlig okkupasjonen og 2. verdenskrig, er kolossalt følelsesfylte temaer. De som var tunge offergrupper under krigen oppfatter jo historien på en slik måte at enhver som forsøker å studere temaet på en objektiv måte nødvendigvis havner i konflikt med dem. Det er den følelsesmessig arven fra krigen. Fra nazismens overgrep. Det ligger et veldig potensiale av følelser her. Så hvis noen kommer og sier at “Dette var ikke så farlig”, kan det lett bli en følelsesmessig konfliktfylt konstellasjon. Den tradisjonelle historieskrivingen om krigen har jo stilt seg på den riktige siden. Mens den objektive forskningen, som jeg tilhører, kommer litt på tvers av de nedarvete følelsesmønstrene. Da blir det sterkt, innrømmer historikeren.

-Er det slik at du mottar trusler?

-Ikke i noen stor utstrekning, svarer han. Og legger presiserende til: -Jeg snakker om debattstøy nå.

Dahl ser det for øvrig som helt naturlig at han (og mange med ham) har viet livet til å skrive om og diskutere 2. verdenskrig.

-Hva annet kan man vente når vi får tidenes største krig? Stater står mot hverandre i et omfang uten sidestykke tidligere. Da er det selvsagt for meg at denne krigen står i særklasse som historisk hendelse.

-Hvor lenge tror du vi vil klare å huske den, i den forstand at minnet om krigen vil angå de nye generasjonene?

-Det er et utrolig interessant spørsmål. Det forandrer seg fra tiår til tiår. I 1980-årene hersket det en oppfatning om at nå hadde vi fått vite det som var å vite om krigen. Men slik ble det ikke. Ta for eksempel jødenes skjebne. For 30 år siden var det bare ett av flere temaer. Mens idag er holocaust det store altoverskyggende temaet fra krigen. Derfor er museene som åpnes i dag typisk holocaustsentre, mens de tidligere var for eksempel hjemmefrontsmuseer. Så det forandrer seg.

-Nå er det vel også en tendens til at selv tyskerne får sin offerhistorie fram i lyset?

-Ja. Det var et tabuområde tidligere. Man kunne ikke si at det hadde skjedd masse voldtekter av den kvinnelige befolkningen i Tyskland på slutten av krigen.

-Så det vil alltid dukke opp noe nytt som aktualiserer krigen?

-Ja, det tror jeg.

Men så var det disse kontroversene, da. Også i høst kom professoren med et utspill som skapte overskrifter, selv om det denne gangen ikke genererte noe mer enn en warholsk 15-minutters debatt. Dahl uttalte at hendelsene 11. september i fjor ikke var noen skjellsettende historisk hendelse, slik de fleste andre så ut til å mene.

-Jeg skjønner at det kan virke uvant å stille seg kjølig analyserende til noe som er så følelsesmessig i samtiden, kommenterer han. -Men media-events er noe som interesserer oss medieforskere. Det dreier seg om tilsynelatende altoverskyggende hendelser, som får sin egen dynamikk. Jeg skjønner imidlertid at noen mener at det blir å trå de døde litt for nær.

-Kan reaksjonene henge sammen med at enhver generasjon gjerne oppfatter seg selv som den viktigste i verdenshistorien? At folk gjerne vil tro at de lever i skjellsettende tider?

-Ja, og alle generasjoner synes å ha behov for å definere noe som viktig. Det er en menneskelig mekanisme. Vi vil alltid vurdere det nære som veldig viktig, påpeker Dahl.

-Det blir ofte hevdet at folk blir mer og mer historieløse. Har du inntrykk av at folk går rundt og tror på mange myter, eller er de generelt sett godt informert?

-Hmm. Det er mange mennesker som er veldig interessert i historie på en seriøs måte. Som kan masse. Det vil jeg si. Det gjelder selvfølgelig ikke de fleste. Men hvorfor skulle de fleste være opptatt av fortiden når de har mer enn nok med nåtiden?, spør Hans Fredrik Dahl. Retorisk og vennlig.

3 Responses »