Antikken and Europa and Kulturhistorie and Oldtiden 7:40 pm
Dagbladet melder - via AP - at astronomer og litteraturvitere sammen (snakk om tverrfaglig konstellasjon) har datert Odyssevs hjemkomst, og påfølgende oppgjør med svinepelsene som hadde okkupert hjemmet hans og siklet på kona, Penelope.
Datoen skal ha vært 16. april 1178 f.Kr.
En kortfattet innføring i legenden om Odyssevs finner du selvsagt på Wikipedia.
Bøker and Kulturhistorie and Oldtiden 10:38 am
Abraham har en sentral posisjon i både jødedom, kristendom og islam. Men det er også forskjell på hvordan de ulike religionene forholder seg til den gamle patriarken. Det er tema for en ny dansk bok:
L. Bruun, F. Damgaard, T. Hoffmann, S. Holst, J. Skau (red.), Abrahams spor. Abrahamfiguren i religion, filosofi og kunst. Alfa, København, 2007.
Den presenteres i ukas utgave av Weekendavisen:
Patriarken spiller altså en hovedrolle i en hel række religioners og traditioners billede af sig selv, men dét betyder ikke, at religionerne mener det samme, endsige har samme selvforståelse. Abraham fungerer nærmere som et slags prisme, lyset brydes i: Højst forskellige nuancer – undertiden grelle kontrastfarver – i de religiøse verdensbilleder bliver fremhævet ved hjælp af den samme ene skikkelse.
(…)
Det er en forsimpling at tro, at Abraham har rod i jødedommen, for træk af Abrahamfortællingen peger i tid længere tilbage til kulturer som den hittitiske og den mesopotamiske.
(…)
Når kristendommen entrer, river fortolkningerne af Abrahamfiguren nye sider af sig. I første omgang bruges Abraham til at inkludere de ikke-jødiske hedninge i fællesskabet med de omvendte jødekristne. I næste omgang mobiliseres Abrahamfiguren i en kamp mod jødedommen, hvor Abraham bliver den eksklusive kristne figur, der viser jødedommens fallit. Herefter udvikler kristendommen sig i en retning, hvor den så at sige kæmper med Abraham, dvs. kæmper en kamp for overhovedet at forstå denne figur, som er parat til slå sin søn ihjel på Guds anmodning.
Den sidste store abrahamiske reprise finder sted med islam. Abraham, eller rettere Ibrahim, fremføres som hanif, en slags ur-muslim. Nok er islam trådt ind på scenen sidst, men den islamiske tolkning finder altså netop i Abraham et tilknytningspunkt, der forankrer religionens legitimitet – og forrang – i en mytisk fortid, hvor jødedom og kristendom får status som sekteriske og skismatiske brud på den naturlige religion, al-islam.
Det er så Muhammads opdrag at genbekræfte og forsegle det oprindelige budskab.
Og hvorfor er Abraham så populær?
Svaret er paradoksalt nok, at Abraham tilsyneladende er hævet over traditionen og traditionerne. Abraham hives frem, når fortolkeren ønsker at så tvivl om senere traditioners legitimitet, for når man identificerer sig med Abraham, er det som oftest ensbetydende med, at man demonstrerer sin egen traditions rigtige og autentiske forståelse af forholdet mellem Gud og mennesker.
Les hele artikkelen her: “Mistroens fader”
Asia and Bøker and Europa and Forhistorie and Kulturhistorie and Mytologisering and Oldtiden and Vitenskapsmenn 3:32 pm
Bibelens fortelling om Noa og den store flommen Gud lot slippe løs over menneskene kan inneholde en historisk kjerne. Og sporene peker - kanskje - i retning Svartehavet.
Fortellingen om Noa er en av Bibelens aller mest dramatiske og velkjente historier, noe som ikke er så merkelig. Det er et spektakulært drama verdig de største Hollywoodproduksjoner: En vanlig dødlig får varsel fra Gud om at alt liv vil bli utryddet i en stor flom, med ditto beskjed om å bygge seg en ark han kan seile unna katastrofen i. Men fortellingen om Noa er slett ikke den eneste historien om en mektig, altødeleggende flom i urtiden.
I det omtrent 4000 år gamle mesopotamiske Gilgamesj-eposet fortelles det blant annet om Utnapishtim. En av gudene, Ea, advarte Utnapishtim om at de ville la menneskene drukne i en stor flom, men Utnapishtim skulle få tid på seg til å bygge en båt. I den kunne han og hans familie unnslippe vannmassene.
Mange versjoner
Det finnes også en sumerisk versjon av historien som er eldre enn Gilgamesj-eposet. Arkeologene har kun funnet fragmenter av fortellingen, ganske enkelt kalt “Flommen”. Her bærer helten navnet Ziusudra. Og som ikke det var nok: I de indiske Rigvedaskriftene fortelles det om Manu. Også han blir advart om at en flom skal sluke alle skapninger, og at han må bygge et skip som skal føre ham til “det nordlige fjellet”. Men den aller eldste versjonen av dette scenariet er likevel Atrahasis-eposet, som er minst 300 år eldre enn fortellingen om Gilgamesj.
Et viktig poeng med alle disse fortellingene er ikke bare hvor like de er, men også at de er blitt skrevet ned på bakgrunn av en meget gammel muntlig tradisjon. Det skulle innebære at fortellingen om Den Store Flommen ikke bare har vært en svært velkjent historie, særlig i Mesopotamia, men at den også er betraktelig eldre enn de skriftlige kildene arkeologene har gravd fram.
Skriftspråket ble etter hva vi kjenner til introdusert i Sumer (Mesopotamia) for drøye 5000 år siden. Rundt 1000 år senere ble så altså den versjonen vi kjenner av Gilgamesj-eposet bli skrevet ned. Historien har garantert blitt lettere modifisert og stilisert gjennom århundrer med muntlig overlevering, men basisen i historien er sannsynligvis av svært gammelt opphav.
Det disse fortellingene har til felles er at de alle beskriver en urhelt som overlever en gigantisk naturkatastrofe iverksatt av gudene, og denne flommen utgjør startpunktet for den eksisterende verdens historie. Myten om Flommen har inntatt en sentral plass i mytologien hos sumererne, babylonierne og selvfølgelig jødene. Er det bare fordi historien er medrivende? Eller skjuler myten noe mer?
Lett på feil sted?
I årenes løp har det vært lagt fram flere forsøk på å forklare flommyten. En gjenganger har vært de stadige oversvømmelsene i Mesopotamia når Eufrat og Tigris går over sine bredder. Denne teorien hevder at flommyten er basert på en usedvanlig stor flom der en gang i tiden. Svakheten ved denne forklaringen er at man aldri har funnet sedimentære rester etter en virkelig gigantisk flom i Mesopotamia. Tilgangen på vann fra fjellene i Lilleasia har aldri vært tilstrekkelige til å drukne store områder permanent. Men kanskje man har lett på feil sted?
Ifølge Bibelen landet Noa til slutt på fjellet Ararat i Kaukasus. Om vi ikke tar den opplysningen helt bokstavelig, men konsenterer oss om hvilken region vi da befinner oss i, vil nærheten til Svartehavet være slående. Og det harmonerer også bra med Gilgamesj-eposet. For hovedpersonen, Gilgamesj, må dra langt for å treffe Utnapishtim: Nordover fra Mesopotamia, over store fjell og gjennom mørke skoger, før han kommer til “Dødens hav”. Først etter å ha krysset det finner han Utnapishtim, som forteller ham om Den Store Flommen.
Det er her, ved og i Svartehavet, vi må lete, mener de to amerikanske oseanografene William Ryan og Walter Pitman. De to herrene er seniorforskere ved Columbia University i New York, og har begge mottatt the Shepard Medal for eksemplarisk virke innen marin geologi. Tilfeldighetene ville det slik at de oppdaget ting i Svartehavet og Middelhavets geologiske historie som fikk hårene til å reise seg på hodet hos de ellers sindige forskerne.
Kort fortalt har Ryan og Pitman, i samarbeid med bulgarske, russiske og andre europeiske forskere fra flere fagdisipliner funnet bevis for at det faktisk har funnet sted en gigantisk flom. Stedet er Svartehavet, og tidspunktet for katastrofen passer skummelt godt i tid med de gamle mytene.
200 ganger Niagara
Cirka 5600 f.Kr. inntraff det som senere skulle bli husket som Den Store Flommen: Etter å ha bygd seg opp over lang tid, brøt Middelhavet gjennom den naturlige demningen ved Bosporusstredet. Med hele Atlanterhavet i ryggen flommet så kaskader av vann gjennom åpningen. Og det var snakk om enorme mengder. Ryan og Pitman har regnet ut at antall kubikkmeter vann må ha vært i størrelsesordenen 200 ganger Niagaras vannføring.
Der Svartehavet ligger idag, lå da en mindre ferskvannsjø forskerne har døpt New Euxine Lake. Da vannmassene fra Middelhavet flommet inn i sjøen steg nivået raskt; 15,2 centimeter om dagen. Konsekvensen for de fastboende bøndene langs bredden av New Euxine Lake ble at de måtte rømme opptil 1,6 kilometer hver dag, mens de samtidig skulle skaffe seg mat. Og slik fortsatte det, dag etter dag, uke etter uke. I nesten 2 år fortsatte vannet å stige i dette tempoet, ifølge beregningene til Ryan og Pitman.
Som om ikke dette var nok, var vannet blitt salt. Fisken døde, avlingene lå under vann og folk hadde plutselig dårlig tilgang på drikkevann. Enkelte hadde båter, som de kan ha ført husdyr og matforråd opp i. På denne måten fikk de en bedre mulighet til å klare seg. Men ferden på den gamle innsjøen ble raskt til en ferd inn i det ukjente. De kunne aldri mer vende tilbake til sine gamle bosettinger. Deres verden var ganske enkelt druknet.
Vi kan knapt forestille oss skrekken disse menneskene må ha følt. For dem måtte det virke som om alle guders raseri var sluppet løs på en og samme tid. Og for de som bodde nærmest Bosporus måtte brølet fra vannmassene - og alle partiklene som ble virvlet opp i luften og skjulte sollyset - ha vært tegn på verdens undergang. Og for den gamle Svartehavskulturen var det også det. Mange må ha omkommet i katastrofen, og hele livsgrunnlaget til de overlevende var forsvunnet.
Nye kulturer
De overlevende spredte seg deretter i alle himmelretninger: Vestover til Europa, nordover til Russland, østover inn i Sentral-Asia og sørover til Lilleasia og Midt-Østen. Med seg brakte de ikke bare datidens mest utviklete redskaper og avanserte ferdigheter, men også kunnskapen om hvordan man driver intensivt jordbruk. I løpet av kort tid erstattet deres levesett steinalderkulturene som hadde vært der før dem.
Dette er tydeligst i Europa, hvor en helt ny kultur brått dukker opp både på Balkan (Vinca-kulturen) og i Sentral-Europa (Linearbandkeramik-kulturen) cirka 5500 f.Kr. Men også i Lilleasia og Midt-Østen er det mange spor etter økt immigrasjon og krigersk aktivitet på samme tid. Nye folk, med mer avanserte jordbruksteknikker, melder sin ankomst også her.
En slik katastrofe med et påfølgende exodus ville naturligvis fått en sentral plass i utvandrernes myter. Vi vet at muntlig fortellertradisjon kan ta vare på historier i generasjon etter generasjon hvis de bare blir tilpasset et fortellermessig mønster som gjør fortellingene mulige å huske. Når det gjelder Den Store Flommen finner vi følgende grunnriss: “Gudenes dom”, “varsler”, “en utvalgt som skal få leve”, “selve flommen” og til slutt “den utvalgte finner nytt land og blir stamfar for nåtidens mennesker”.
En slik historie er mektig fascinerende. Den vil, selv om den blir stilisert og lettere omformulert gjennom århundrene, fremdeles inneholde de sentrale elementene og rekkefølgen i handlingen. Helt til skriftspråket oppstår og den gjeldende, “autorative” versjonen nedtegnes.
Kritikk av teorien
Grunnen til at det nettopp var sumererne som best klarte å ta vare på fortellingen kan ha med klimatiske forhold å gjøre. De uregulære, men hyppige flommene i Mesopotamia må jevnlig ha minnet folket om Den Store Flommen, og når elvene gikk over sine bredder var det den perfekte anledningen til å innvie den oppvoksende generasjonen i myten.
I 2002 fant den berømte marinarkeologen Robert Ballard spor på bunnen av Svartehavet som kan tyde på at det virkelig fantes eldgamle bosetninger langs bredden av New Euxine Lake. Men det er kritikere som betviler selve de geologiske bevisene Ryan og Pitman har presentert. De tyngste motargumentene er kommet fra den ukrainske geologen Valentina Yanko-Hombach, som har publisert funn som peker i retning av at vannføringen gjennom Bosporos ved flere geologiske tidspunkt er blitt reversert, noe som skaper problemer for amerikanernes teori. Den akademiske debatten om Flommen fortsetter, selv om det i skrivende stund kan se ut som om kritikerne av Ryan og Pitman er på offensiven.
En annen type kritikk som er blitt reist mot dem, er rettet mot det svakeste leddet i teorien: Det er ikke bevis for at dette er akkurat den flommen Bibelen omtaler. Den delen av teorien er ren fortolkning eller projisering, påpekes det.
Men Ryan og Pitmans teori forblir en besnærende forklaring. Fremdeles er det mye som tyder på at det virkelig var en gigantisk flom inn i New Euxine Lake for cirka 7500 år siden. At det bodde mennesker rundt sjøen er sikkert. Og hvem vet, kanskje en av dem het Noa, Utnapishtim, Manu, Ziusudra eller Atrahasis?
(En annen versjon av denne teksten har vært publisert i det svenske magasinet Populär Historia)
BØKER:
William Ryan og Walter Pitman: “Noah’s Flood - The new scientific discoveries about the event that changed history”, Simon & Schuster.
Valentina Yanko-Hombach (red.): “The Black Sea Flood Question”, Kluwer Academic Publishers Group.
OPPDATERING 20/11 -07:
Temaet er åpenbart i tiden. Idag har Forskning.no en relatert sak: “Syndefloden” ga europeisk jordbruk
Professor Chris Turney og kollega Heidi Brown har beregnet at omlag 73 000 kvadratkilometer, mer enn halvannen gang så mye som hele Finnmark fylke, ble slukt av vannet.
De tidlige jordbrukssamfunnene som forskerne mener levde ved Svartehavet på den tiden, opplevde dermed at grunnen bokstavelig talt forsvant under føttene deres.
- I takt med at Svartehavet ble fylt, har vi anslått at rundt 4.500 mennesker årlig måtte flykte. Det betyr at til sammen rundt 145.000 mennesker kan ha blitt fordrevet før oversvømmelsen var ferdig, sier professor Chris Turney ved Exeter University.
- Inn i Europa
Hvor skulle så disse tidlige jordbrukerne ta veien? Jo, de vandret vestover inn i Europa, mener forskerne.
De viser til at det fram til da stort sett bare hadde vært jeger- og sankersamfunn i områdene som tilsvarer dagens Europa.
Men i perioden etter at katastrofen traff Svartehavet, finnes det overbevisende arkeologiske bevis for en plutselig oppblomstring av jordbrukssamfunn, blant annet i dagens Hellas og i landområdene videre vestover, skriver forskerne.
Dermed kan ”klimaflyktningene” fra Svartehavet ha startet overgangen fra den neolitiske tid (bondesteinalder/tidlig steinalder) til den mesolitiske tid (middelsteinalderen) i Europa.
- Vi tror at samfunnene helt øst i Europa, som hadde lært seg å dyrke jorden og å lage potter, tok med seg kulturen sin inn i Europa når de flyktet fra vannmassene, sier Chris Turney.
Antikken and Asia and Middelalder and Oldtiden and Reise 2:16 pm
Noe av det mest interessante Tyrkiaturen hadde å by på var landskapet/området Kappadokia.
Det har en meget særegen geologisk utforming, hvor tuffstein dominerer. Denne steinen er dessuten såpass myk at man kan hugge seg relativt raskt gjennom den.
Dette ble utnyttet av fastboende allerede i oldtiden, og i Kappadokia finnes det flere underjordiske byer (visstnok rundt 200 stykker) - blant annet den jeg selv besøkte; Derinkuyu.
Den skal ha huset rundt 3000 mennesker, samt husdyr. Byen har flere lag/etasjer, bundet sammen av ganger og trapper. Enkelte av dem svært trange. Jeg måtte bøye både knær og rygg for å gå gjennom de aller trangeste seksjonene. Anbefales ikke for folk med sterkere klaustrofobi enn undertegende. Hjerteklappen meldte seg.
Her søkte blant annet de tidlige kristne ly fra fiender, og befolkningen gjemte seg for de invaderende arabiske styrkene på 700- og 800-tallet.
Les mer om Derinkuyu HER.
Mer om Kappadokia HER.
Og i tilfelle du lurer; en troglodytt er en huleboer.
Afrika and Kvinnehistorie and Oldtiden 4:14 pm
Lederen for det egyptiske antikvitetsrådet, Zahi Hawass, har euforiske dager, får vi tro. Egyptologer har nemlig identifisert den 3.000 år gamle mumien til dronning Hatshepsut, Egypts mest kjente kvinnelige hersker.
Funnet kalles det viktigste siden Tutankhamons grav ble oppdaget. Og det er vrient å være uenig, for dette var litt av ei dame. Hatshepsut er en av de aller, aller første kvinnelige herskerne vi kjenner til. Hun regjerte - også de facto - i 21 år fra 1479 til 1458 f. Kr., og holdt sønnen (og den rettmessige arvingen til tronen) - Tutmoses III - unna makten fram til hun døde. Et feminstikon av de store, altså.
Aftenposten/NTB melder:
Identifiseringen ble gjort på bakgrunn av DNA-analyse av en tann, og forskere håper identifiseringen blant annet skal hjelpe dem finne ut hvordan Hatshepsut døde.
Men ikke alle er overbevist om at man har funnet riktig mumie:
Noen forskere er imidlertid skeptiske til hvordan DNA er brukt i identifiseringen, melder BBC.
– Det er en veldig vanskelig prosess å få DNA fra en mumie, sier biologen Scott Woodward til nyhetsbyrået AP.
Les mer om funnet i AP-rapporten hos CNN. Der står det blant annet å lese at dronningen var ganske feit:
The mummy identified as Hatshepsut shows an obese woman, who died in her 50s, probably had diabetes and is also believed to have had liver cancer, Hawass said. Her left hand is positioned against her chest, in a traditional sign of royalty in ancient Egypt.
Les mer om Hatshepsut HER.
Diverse and Europa and Humor and Kulturhistorie and Oldtiden 10:34 am
Et skikkelig artig arkeologisk funn er gjort i Uppåkra i Skåne: En bronsespenne - som likner på en ikke ukjent Disney-profil - er gravd fram.
Skjønt, ifølge arkeolog Jerry Rosengren ved universitet i Lund er det nok meningen at figuren skal likne på en løve.
Selv tror jeg dette er musa som brølte.
Les mer HER.
Bøker and Kulturhistorie and Oldtiden and Profiler 12:21 pm
Den aller første litterære helteskikkelsen vi kjenner til er Gilgamesj. Historien om ham er datert til rundt 1700 f.Kr. - en ytterst respektabel alder.
Et interessant aspekt ved historien om Mr. G er at den inneholder mange av de elementene vi kjenner igjen fra alle senere (super)heltehistorier. Det skulle peke på et sterkt og vedvarende behov i den menneskelige psyken for akkurat denne arketypen. Men den tidløse appellen ligger nok også i at et av hovedmotivene i fortellingen handler om tilværelsen som vanlig dødlig.
Jeg skriver dette fordi Gilgamesj er omtalt i en bokanmeldelse i gårsdagens Washington Post. Michael Dirda tar for seg David Damroschs The Buried Book - The Loss and Rediscovery Of the Great Epic of Gilgamesh.
Damrosch zeroes in on the poem itself, noting that ” Gilgamesh is often read today as an existential tale of the fear of death and the quest for immortality, but the epic is equally a tale of tyranny and its consequences.” It also reflects on “the limits of culture . . . presented in contrast to the world of nature.”
(…)
… the restless Gilgamesh goes adventuring, defeats an ogre who guards a sacred cedar wood, spurns the sexual invitations of the goddess Ishtar and kills the monstrous bull she then sends to avenge her honor. But Gilgamesh and Enkidu have now deeply angered the gods, and one of them must pay with his life. After Enkidu suffers a series of dream visions of the nether world, he finally dies, as Gilgamesh is racked with both grief and the fearful knowledge that the same end waits for him. Can nothing be done? He resolves to journey to the ends of the earth to confront Uta-napishtim, a Noah-like figure who alone of mankind survived the great Deluge and has been given the gift of immortality. In due course, Gilgamesh crosses the Ocean of Death but learns that no one can alter his mortal destiny. Nonetheless, a fragment — outside the so-called “standard” version of the epic — informs us that Gilgamesh is ultimately allowed to become the godlike judge of the underworld.
(…)
… this Babylonian epic remains a very human story about wisdom painfully acquired. Appropriately, its hero is called, in the memorable first line, “He who saw the Deep.” And what does Gilgamesh learn? Before the end that awaits each of us — “a man’s life is snapped off like a reed in a canebrake” — we should perform good deeds, love our families and enjoy simple pleasures.
Kontrafaktisk and Oldtiden and krig 5:05 pm
Kan du se for deg en verden hvor jødedommen forsvant før den kunne gi inspirasjon til kristendommen og islam? Det hendte faktisk nesten.
Året var 701 f.Kr. Stedet Jerusalem, hovedstaden i småstaten Judea.
På denne tiden var assyrerne det mektigste riket i Midtøsten. Beryktet for sin brutalitet og evne til å utradere byer, land, folk.
Akkurat dette året gikk kongen, Sankerib, i felten mot en (overmodig) koalisjon av egyptiske, fønikiske, filistinske og jødiske styrker. Judea var imidlertid en ganske marginal deltaker. Riket var puslete og uviktig.
Da felttoget var over, kunne fasiten fortelle at assyrerne hadde inntatt 46 byer og festninger i Judea. Bare én hadde sluppet unna: Jerusalem. Og det kunne Sankerib saktens leve med. Kongen av Judea, Hesekaia, lignet mest av alt på en fange bak Jerusalems murer.
Hovedårsaken til at assyrerne avbrøt beleiringen var et utbrudd av pest i leiren deres. Og siden Judea var straffet grundig allerede, ga det god mening å pakke sammen.
Men at Jerusalem slapp unna assyrernes vrede dette året fikk enorme ringvirkninger, som ingen på det daværende tidspunktet kunne ha sett rekkevidden av.
Det assyriske perspektivet står klart for oss: “Vi har vunnet på alle fronter. Koalisjonen er nedkjempet. Nesten alle byene deres ligger i ruiner. Vi har drept fienden. Og bortført de overlevende til slaveri.” Kort sagt; bortimot total seier. Så hvorfor insistere på å innta den 47. byen i det lille kongedømmet Judea?
Men sett fra jødenes perspektiv, beleiret og livredde på innsiden av Jerusalems murer, fortonet assyrernes tilbaketrekning seg radikalt annerledes: Javhe - Herren - hadde grepet inn og frelst sitt utvalgte folk fra total ødeleggelse! Intet mindre.
At Jerusalem unnslapp betydde at Javhe-tilbedelsen ikke bare fikk fortsette, den ble radikalt styrket blant de overlevende. Den fikk etablere seg, og leve videre.
Og siden kristendommen og islam er “datterreligioner” av jødedommen, kan man godt si at også disse religionene unnslapp i 701. f.Kr. Det er - mildt sagt - svært vanskelig å se for noen stor monoteistisk tradisjon med jødiske røtter om ikke assyrerne hadde gitt opp.
Men vent litt nå, er det kanskje noen som sier. Selv om assyrerne hadde inntatt Jerusalem og bortført de overlevende til slaveri, kan det vel tenkes at jødedommen hadde overlevd likevel. I 586 f.Kr. klarte jo Nebukadnesar - konge av Babylonia - å innta Jerusalem og bortføre folket. Men jødedommen overlevde sitt babylonske fangenskap.
Korrekt! Men svaret er etter all sannsynlighet likevel nei.
For det første varte ikke det babylonske fangenskapet lenge. Under 100 år. Men det er en detalj.
Den viktigste årsaken til at jødedommen etter alle solemerker ville gått under i et tilsvarende assyrisk fangenskap er at omstendighetene var så forskjellige.
Da jødene ble ført bort i det babylonske fangenskapet hadde et nytt teologisk paradigme fått satt seg: Javhes makt var allestedsværende og ikke knyttet til territorium. Den var universell. Det var dessuten akseptert at Javhe jevnlig ville sette folket på prøve. Troen måtte prøves. For eksempel kunne ikke jødene alltid regne med at Han ville hjelpe dem til seier i enhver krig.
I 701 f.Kr. hadde dette paradigmet ennå ikke slått igjennom. Og konsekvensene av dette er åpenbare, særlig fordi vi kan sammenlikne med skjebnen til jødene i Judeas “tvillingrike”, Israel.
Etter storhetstiden under kong David og Salomon hadde nemlig det gamle forente kongeriket blitt delt i to. Og 21 år før assyrerne beleiret Jerusalem - i 722. f.Kr. - hadde de inntatt Israel. Den gangen hadde ingen befestet by maktet å stå imot. Israelittene hadde blitt slept avgårde i fangenskap. Rubb og stubb.
Og her kommer sluttpoenget: Ingen av disse fangene klarte å ta vare på sin jødiske identitet eller religion. De forsvant fra historien. Derfor er det mer enn sannsynlig at det samme ville skjedd med Judeas folk etter en assyrisk erobring i 701 f.Kr.
Men slik gikk det altså ikke.
Og nå er det garantert noen som vil mene at det var synd assyrerne ikke klarte å fullføre jobben. For uten disse 3 religionene ville verden vært spart for enorme mengder krig og jævelskap, ikke sant?
Mon tro. At en polyteistisk religionstradisjon ville vist seg mer fredelig kan man godt tvile på. For å ta det mest nærliggende eksempelet i denne sammenhengen:
Assyrernes beryktede krigslyst og appetitt på å lage enorme pyramider av fiendens avkuttede hodeskaller - eller deres “kreative” straffemetoder, som eksempelvis flåing av levende mennesker - peker ikke akkurat i noen fredelig retning.
Kilde:
William H. McNeill: Infectious Alternatives - The Plague That Saved Jerusalem, 701 B.C. (i Robert Cowley (red.): What If?)
