Adriaterhavet skapte Venezia, og i middelalderen ble det hvert år gjennomført et symbolsk ekteskapsrituale mellom kanalbyen og havet. Men nå er hvetebrødsdagene forlengst over. Vannet er blitt Venezias verste fiende.
Men som feriemål kan byen fremdeles anbefales på det varmeste. Undertegnede var der i 2005. Og skrev følgende reisereportasje for Levende Historie og Allt om historia:
Turistene dominerer Venezia fullstendig. I 2004 besøkte 14 millioner mennesker kanalbyen. Med andre ord nesten 40 000 per dag. Det går dermed 222 av dem på hver fastboende, som i skrivende stund teller 63 000. Men det tallet synker for hvert år.
Turistenes folkevandring til Venezia er lett å forstå. Dette er virkelig en unik by. Eller kanskje vi snarere bør definere den som et unikt museum i byformat? For det eksisterer strengt tatt bare én industri - én inntektskilde - å snakke om om her: Turistene. Absolutt alt i Venezia, fra de mange maskeverkstedene, via glassblåserne, til restaurantene, forutsetter at turisthordene kommer. Uten dem hadde byen vært konkurs og avfolket for lenge siden.
Flyktningene
Det var faktisk folkevandringer som i sin tid ga støtet til selve etableringen av Venezia. Men datidens “turister” var langt mer ubehagelige å omgås. Historien om kanalbyen begynner nemlig med noen flyktninger.
Da Romerriket kollapset under barbarstormene på 400-tallet befant innbyggerne i det nordlige Italia seg på feil sted til feil tid. Alle invasjoner nordfra med Roma som mål, kom marsjerende gjennom deres nabolag. Spesielt hyggelig var det ikke, men innbyggerne i Venetoregionen visste om en samling småøyer ute i den sumpete lagunen. Heller mygg enn gotere og hunere, tenkte de. Og padlet ut. Offisielt ble Venezia grunnlagt 25. april 421, skjønt noen håndfaste bevis for at dette er den korrekte datoen finnes ikke. Andre kilder peker i retning av at det først var i forbindelse med longobardenes invasjon i 568, at byen oppsto.
Vel ute i sumpen opplevde flyktningene nye utfordringer. Sjørøvere var en plage. Dette fordret samhold, samarbeid og politisk enhet. Flyktningene ble borgere, og bygget seg en flåte som kunne forsvare det nye hjemmet. Offisielt anerkjente venezianerne den bysantinske keiseren som sitt overhode. Tiden for offisiell selvstendighet var ennå ikke kommet.
Men i 697 ble den aller første dogen, Pauluccio Anafesto, tatt i ed. Og hundre år senere flyttet regjeringen til øya Rialto, som ble kjernen i den voksende byen. Det mygginfiserte, forsumpete tilfluktsstedet var i ferd med å bli noe langt mer lovende.
Det viste seg nemlig at en by med sjøfarende borgere, strategisk plassert midt imellom det frankiske og bysantinske riket, var en god forretningsidé. Venezia ble raskt en viktig handelsplass.
Apropos dagens “folkevandringer”: Selv om det stemmer at turistene er tallrike, oppdager vi raskt at de gjerne holder seg i triangelet Markusplassen-Rialtobroen-Accademia. Skjærer du bare et par minutters gange vekk fra dette turisttråkket blir gatene fort langt mindre folksomme. Spaserturer i bydelene utenfor San Marco vil sågar kunne by på nesten folketomme områder. Det er her du finner “det ekte” Venezia, befolket av de ekte venezianerne.
Den samme strategien kan brukes for å finne billige spisesteder. Ryktet om Venezia som en svinedyr by, skriver seg fra prisnivået på restaurantene rundt Markusplassen - hvor Caffée Florian tar notoriske 80 norske kroner for en kopp kaffe. Men bare man spaserer 10-15 minutter vekk fra dette episenteret for luksus, synker prisene raskere enn en lekk gondol. Uten at kvaliteten på verken mat eller service forringes.
Vær derfor ikke redd for å oppsøke bydelene Cannaregio, Dorsoduro og Santa Croce. De kan tilby både landsbyaktig ro og budsjettvennlige middager.
St. Markus’ by
I middelalderen måtte alle byer med selvrespekt ha en skyttshelgen. Venezia hadde fått tildelt St. Teodor av den bysantinske keiseren, men i takt med at innbyggernes ambisjoner og selvfølelse vokste, økte også lysten på en større kjendis som skyttshelgen. Og i et særdeles frekt tilfelle av skamløs opportunisme gikk et par venezianske handelsmenn til aksjon i 828. Selveste Markus, apostelen og evangelisten, lå begravet i et kloster i Alexandria, Egypt. Men de to sørget for å smugle legemet ut, og fikk lurt det fordi de muslimske vokterne ved å dekke helgenen med grisekjøtt.
Det var en triumf, og kuppet ble feiret til gangs i Venezia - som nå kunne kalle seg St. Markus egen by. Symbolet for St. Markus - den bevingete løven - ble dermed også symbolet for republikken. Bisart nok forsvant imidlertid helgenenes legeme noe senere, og ble ikke funnet igjen før armen hans plutselig brøt fram fra en søyle i 1094. Etter dette comebacket ble han begravet under hovedalteret i Markuskirken, og der fikk han ligge fram til 1968. Da ble levningene høytidlig tilbakeført til Egypt, og stedt til hvile i Markuskatedralen i Kairo.
En annen bibelsk kjendis - eller i det minste deler av ham - står fremdeles på utstilling i kirkens skattkammer. Det dreier seg om hodeskallen til Johannes Døperen. For at ingen skal være i tvil om hvem hodeskallen tilhørte, er det skrudd fast en forgylt metallplakett midt i panna på stakkaren, hvor det høytidlig slås fast at dette faktisk er skallen til Johannes. Påfunnet fortoner seg ikke spesielt verdig. Andre viktige relikvier i skattekammer er deler av Jesu kors, melk fra Jomfru Marias bryst, en torn fra Kristi krone og beina til St. Georg. Om du vil tro på ektheten til relikviene får bli en sak mellom deg og Gud.
Et tilbud å notere seg er “Den hemmelige rundturen” i Dogepalasset. Her blir små grupper guidet gjennom de ellers lukkete områdene av palasset, og høydepunktene på ruten omfatter blant annet fengselscellen til Casanova og byens torturkammer. En titt på stolen til masseforføreren gir et hint om at han var en høyreist mann, visstnok 1,93 på strømpelesten. Og en titt på repet i torturkammeret overbeviser meg om at jeg gladelig hadde innrømmet hva som helst. De venezianske myndighetene brukte bare repet for å få folk til å snakke, men når du blir bakbundet og deretter heist 4-5 meter opp - hengende i dine bakbundne armer - vil nok dette ene virkemiddelet fortone seg effektivt nok. En seneslitende opplevelse, vil jeg anta. Før du kom så langt hadde du allerede bevitnet torturen av den som sto foran deg på forhørslisten. Fengselscellene hadde nemlig vindu inn til torturkammeret. Et effektivt psykologisk grep, får man tro.
Rundturen gir absolutt valuta for pengene, den er informativ, passe lang og du slipper å marsjere i flokk. Men merk deg at det lønner seg å bestille plass på forhånd.
Matteusprinsippet
Markus var kanskje byens skyttshelgen, men økonomisk sett nøt Venezia godt av Matteusprinsippets første ledd: “Den som har skal få.” Den venezianske fiskerflåten vokste etter hvert til å bli en formidabel handelsflåte - og ditto krigsflåte - som dominerte det lukrative krydderhandelen på Levanten. Og med inntekter kom midler til å holde seg med en enda mer slagkraftig flåte, som snart bet seg fast på strategiske punkter langs Adriaterhavet og i det østlige Middelhavet. Republikken var i ferd med å bli en stormakt. Og den økonomiske oppturen ble ytterligere stimulert av trafikken korstogene genererte.
Apropos korstog. I 1204 sto venezianerne bak en utspekulert nyorientering av korstogene, da de skipet korsfarerhæren av sted mot det ortodokst kristne Konstantinopel istedet for å ta sikte på en gjenerobring av Jerusalem. Raidet satte et midlertidig punktum for det bysantinske riket, og et såkalt latinsk keiserdømme tok over i noen år. Venezias rikdom og makt økte betraktelig. Blant annet la republikken beslag på kyststrekninger langs Balkanhalvøya, i tillegg til flere greske øyer - hvor Kreta ble regnet som juvelen i kronen. Venezianernes omdømme som gode kristne fikk seg derimot en knekk i øynene hos mange.
Dette kunne de saktens leve med. Men uhemmet suksess skaper gjerne fiender, og den konkurrerende sjømakten Genova ville gjerne se Venezia vingestekket. Genoveserne hjalp derfor til i reetableringen av det bysantinske riket i Konstantinopel i 1261, og i mer enn 100 år etter dette lå Genova og Venezia i stadig krig. Det endte med at venezianerne definitivt knekket genoveserne i 1381. Republikken forble dermed den sterkeste sjømakten i Middelhavet, og hadde tilnærmet monopol på orienthandelen. Nye erobringer - også på det italienske fastlandet - ble gjort på 1400-tallet, og Venezia gikk nå inn i en gullalder både politisk, kommersielt og kulturelt.
“Less is a bore”
Resultatene av den formidable suksessen kan sees i form av blant annet Markuskirken, som ble påbegynt allerede i 829. Ved siden av Dogepalasset er dette Venezias mest besøkte - og fotograferte - bygning.
Og kirken er imponerende, på en overveldigende måte. Men strengt tatt - om man skal være fullstendig ærlig - så er ikke Markuskirkens eksteriør preget av noen stringent arkitektonisk smak. Den ser mest ut som noe en overambisiøs konditor har klekket ut. Mottoet for utformingen ser ut til å ha vært “Less is a bore”, for her er det ikke spart på noe. Markuskirken er overlesset med dekorative detaljer, skulpturer og gud vet hva, som tyter fram overalt. Assosiasjonene går fort i retning av en veldekorert iskake. Sannsynligvis bestilt til et bryllup i Las Vegas.
Man kommer også til å tenke på Truman Capote, som mente at et besøk i Venezia kunne sammenliknes med å spise en hel boks med likørsjokolader på én gang.
Men som sagt; det er likevel imponerende. Selv om det ikke akkurat er en manifestasjon av magamål. Og interiøret viser seg å være mer helhetlig enn eksteriøret.
Tørrskodd byvandring
Da den amerikanske humoristen Robert Benchley besøkte Venezia for første gang, sendte han et oppglødd telegram til redaktøren sin i New York: “Her er gatene fulle av vann!”, lød beskjeden. Og Benchley hadde forsåvidt rett. Men bare delvis. Byen har faktisk et gatenett beregnet på tørrskodd vandring.
Likevel tror mange at man må sitte mye i båt og gondol for å komme seg rundt i byen. Det er ikke riktig. Den greieste måten å se byen på er faktisk å labbe rundt på egne ben. Du klarer å gå byen på tvers i løpet av en drøy time, uten å overanstrenge deg. Men det forutsetter målrettet gange, gode sko og et detaljert kart. Gatenettet er ikke akkurat logisk. Mange gater ender brått i en palassvegg eller en kanal. Men dette er også noe av sjarmen med Venezia.
Faremomentene knyttet til en fottur i Venezia er ikke mange, men noen mindre trusler bør nevnes: Duene på Markusplassen truer hele tiden med å “dekorere” deg fra oven, og hundene etterlater seg “bomber” i veibanen. Og vær forsiktig med glatte trappetrinn i nærheten av kanalene. En ufrivillig dukkert kan bli resultatet, og selv om Lord Byron i sin tid brukte Canal Grande som svømmebasseng, innbyr ikke kanalene til denslags lenger.
Kasteball og turistmagnet
Flyktningenes ætlinger hadde gjort det imponerende godt. Men alle gode ting har sin ende, selv merkantile kanalbyers velde. I 1492 gjorde en genoveser i spansk tjeneste en skjellsettende oppdagelse. Han fant sjøveien til India og Østen ved å seile vestover. Kristoffer Kolumbus var navnet. Heldigvis for venezianerne var det falsk alarm. Kolumbus hadde bare oppdaget en helt ny verden. Men 6 år senere klarte Vasco da Gama brasene. Sakte, men sikkert ble venezianernes monopol brutt. I tillegg hadde republikken fått en mektig fiende i det nye osmanske riket, som snart okkuperte hele Balkan og kastet venezianerne ut av det østlige Middelhavet. Harde nappetak fulgte, og selv om republikken sporadisk klarte å gjenerobre deler av sitt maritime imperium endte det til slutt med at osmannerne triumferte. Selv ikke den storslagne seieren over tyrkerne i sjøslaget ved Lepanto i 1571 ga politisk uttelling. Venezias glansdager gled over i forfall og gryende dekadanse.
Tidlig på 1700-tallet hadde byen fullstendig utspilt sin rolle som politisk maktfaktor, men hevdet enn så lenge selvstendigheten. Det kunne ikke vare. I 1797 syntes Napoleon Bonaparte at komedien hadde vart lenge nok, og inntok byen. Som kasteball i storpolitikken havnet Venezia deretter på østerikske hender, før byen endelig ble en del av det samlede Italia i 1866.
De fleste byer i denne situasjonen ville blitt glemt, men ikke Venezia. Takket være byens unike infrastruktur, vakre bygninger, romantiske stemning, imponerende kunstskatter og fascinerende historie, overlevde den. En ny rolle, som turistmagnet, sikret kanalbyen en framtid. En framtid som takket være vår tids effektive transportsystemer har vist seg å bli svært lukrativ. Masseturismen har reddet Venezia. Inntil videre.
“Prosjekt Moses”:
Venezia blir stadig hyppigere hjemsøkt av oversvømmelser, og all statistikk tyder på at frekvensen vil øke. De naturlige sandbankene som skjermer lagunen er i ferd med å erodere bort, og grunnen under byen synker. I framtiden kan byen dessuten bli truet av stigende havnivåer, dersom klimaet blir varmere. Problemet med oversvømmelser kommer altså bare til å bli verre, ikke bedre.
14. mai 2003 gikk startskuddet for milliardprosjektet kalt “Moses”. Innen 2011 skal det brukes 6 milliarder euro (eller drøyt 47 milliarder norske kroner) på å bygge en mobil demning rundt byen. 78 stålbarrierer med fundament på bunnen av lagunen skal heves og senkes etter behov. De drives av komprimert luft, og vil kunne stå imot flodbølger på opptil 3 meter.
Den mobile demningen vil strekke seg 1,6 kilometer i fire deler når den står ferdig. De 78 stålbarrierene er 5 meter brede og 28 meter høye. Mesteparten av tiden vil barrierene være fylt med vann og dermed ligge på bunnen av lagunen, slik at tidevannet kan passere som normalt. Dette er nødvendig for at ikke det biologiske livet i lagunen skal dø. Men når tidevannet overstiger 1,1 meter vil det bli pumpet luft inn i barrierene, som dermed reiser seg og skaper en fleksibel demning.
I tillegg til byggekostnaden på 6 milliarder euro kommer et årlig vedlikeholdsbudsjett på rundt 63 millioner norske kroner.
Når “Moses” står ferdig regner ekspertene med at Venezia har skaffet seg et vern mot flodbølgene som vil være effektivt i 50-100 år. Men gitt at havet stiger vil ikke dette være noen permanent løsning.
