Villdyret: Mike Tyson mandag, okt 1 2007

Man kan si mye om Mike Tyson, men helt stabil er han neppe. Han har gått fra å være skrekkinnjagende, via bajas, til en tragisk figur.

……

Las Vegas, 28. juni 1997. Kampen mellom ‘Iron’ Mike Tyson og Evander ‘The Real Deal” Holyfield er inne i sin tredje runde. Tyson har fått et noe panisk uttrykk. Han er i ferd med å tape for Holyfield - igjen. Dette skulle jo være revansjen hans, kampen da han gjenvant boksetronen. Men han sliter. Sist han og Holyfield møttes, 9. november 1996, vant Holyfield på knock out i 11. runde. Og nå har motstanderen allerede festet grepet.

Så skjer det utrolige: Tyson får panikk. Og biter Holyfield i øret. 2 ganger til og med. Skandalen er et faktum, og Tyson diskes.

Etter den berømte - og beryktede - ørebitekampen denne kvelden, var hegemoniet til Mike Tyson definitivt over. Fra og med denne datoen går historien om Tyson over til å bli en farse, som endelig tar slutt 8. juni 2002, da Lennox Lewis fullstendig ydmyker Tyson i Memphis. Men det var en tid før dette, da absolutt ingen lo av ‘Iron’ Mike.

Michael Gerard Tyson kom inn i denne verden med et vræl 30. juni 1966. Moren, Lorna Kirkpatrick, var alene om foreldreansvaret, og lut fattig. Dette førte til at guttungen måtte vokse opp i et av New Yorks tøffeste nabolag; 178 Amboy Street, leilighet 2A, Brownsville. Med sin tynne, lespende stemme, ble Mike et selvskrevent mobbeoffer i dette miljøet. At hobbyen hans var duer, gjorde ham ikke særlig mer mandig i gatebøllenes øyne. Han måtte tåle mye juling og ydmykelser. Men Mike vokste fort, fryktelig fort.

Det store omslaget skal ha kommet da han var 9 år gammel. En 15-årig plageånd rappet en av duene hans. Men nå sprakk det fullstendig for den kraftige guttungen. Han tok ut alt han hadde av raseri (som ikke var så rent lite), og ga tenåringen en seriøs omgang grisebank. Gatebøllene nikket anerkjennende.

Nå var det Mike sin tur til å spre skrekk og uhygge i Brownsvilles gater. Med liv og lyst deltok Tyson i ran og slagsmål. Det så ut til å gå mot en klassisk gettokarriere som kriminell.

Men så grep sosialvesenet inn. Tyson ble sendt til Tryon School for Boys, hvor hans talent for velrettede slag ble kanalisert over i bokseringen av læreren Bobby Stewart, som selv drev med boksing. Mike var bare 13 år, men tok 100 kilo i benkpress. Noe stort - og fryktinngytende - var i emning.

Stewart skjønte at han i lengden ikke var rett mann til å ha ansvaret for et slikt unikt talent. Derfor tok han kontakt med boksetreneren ‘Cus’ D’Amato. D’Amato hadde tidligere jobbet med Floyd Patterson og José Torres, og var en legende i boksemiljøet. For å overbevise ham om at han burde bruke tid på en 14-åring tok Stewart med seg Mike til D’Amato en vårdag i 1980. Her gikk Stewart et par runder med sin elev, og maktet såvidt å komme fra oppvisningen med æren i behold. D’Amato var overbevist: -Der har vi den neste tungvektsmesteren!, sa han til Stewart.

15 år gammel flyttet Tyson inn hos D’Amato, som ble noe av en farsfigur for ham. Han vant raskt ry som amatørbokser, og 6. mars 1985 vant han sin første kamp som proff. Samtlige 15 kamper dette året vant han på knock out.

20 år gammel ble han den yngste tungvektsmester noen sinne, da han tok WBC-tittelen. Deretter gikk han målrettet etter de andre beltene, og 1. august 1987 var han tittelholder av IBF og WBA også. Mike Tyson var den første bokseren siden Muhammed Ali som kunne kalle seg “the undisputed heavy weight champion of the world”.

Nå skulle titlene forsvares, og verken Michael Spinks, Larry Holmes eller Carl Williams kunne matche ungsauen. Spinks var ubeseiret før han møtte Tyson, men gikk i gulvet etter knappe 93 sekunder. ‘Iron’ Mike virket uovervinnelig. Alle snakket om Tysons voldsomme kraft og nådeløse slagserier. Han ga inntrykk av å være den mest aggressive mesteren i boksingens historie. Og han ble en superstjerne. Folk som knapt visste opp-ned på en boksehanske visste utmerket godt hvem Mike Tyson var.

Ved inngangen av 1990 kunne han se tilbake på en proffkarriere med 37 seire (33 på knock out) og 0 tap. Det er mulig den lange seiersrekken gjorde ham sløv. Faktum er iallfall at han overraskende tapte for underdogen James Douglas i Tokyo, 11. februar 1990. Douglas vant på knock out i 10. runde, og kunne stolt heve alle beltene over hodet.

Tyson kom imidlertid tilbake i ekspressfart. Nederlaget hadde fått villdyret til å våkne igjen. Han vant sine neste to kamper på knock out i første runde, før han likegodt knakk kjeven til Donovan ‘Razor’ Ruddock 28. juni 1991.

Men utenfor arenaen begynte problemene å tårne seg opp for Mike. Han ble dømt for å ha slått ned bokseren Mitchell Green på åpen gate, ekteskapet med skuespilleren Robin Givens gikk over styr etter at han ga henne en Tyson-lusing og den notoriske promotoren Don King kom inn i bildet etter at D’Amato døde. På toppen av alt dette ble han dømt for voldtekt av Miss USA-deltakeren Desiree Washington. Dommen lød på 6 års fengsel. Han sonet 4 av dem.

Da Mike kom ut igjen hadde han konvertert til islam, akkurat som sitt idol Muhammed Ali. Og han var klar for et av tidenes mest omtalte comeback.

19. august 1995 gikk Tyson i ringen for første gang på over 4 år. Det tok ikke mer enn 7 sekunder før motstanderen, Peter McNeeley, dundret i kanvasen. 1 minutt senere var det hele over.

Det selvfølgelige målet for ‘Iron’ Mike var å samle alle beltene igjen. Men WBA-tittelen ble gjenerobret i en kamp hvor onde tunger snakket om avtalt spill. Både Tyson og motstanderen, Bruce Seldon, var nemlig i stallen til Don King. Videoopptakene av kampen viser at Seldon aldri ble truffet av det avgjørende slaget. Dommeren, Richard Steele, hadde dessuten gjort noen snodige avgjørelser i andre Don King-kamper. Åkke som, Tyson var igjen WBA-mester.

Og så, 9. november 1996, sto den såkalte “Jugdement Night”-kampen mellom Tyson og Evander Holyfield. Tyson var soleklar favoritt. En spørrerunde blant 48 sportsjournalister viste at bare 1 av dem trodde Holyfield kunne beseire Tyson. Men dette var en kveld for sensasjoner. Etter 11 knallharde runder gikk seieren til Holyfield. Selv Tyson var imponert, og viste uventet stor sportsånd etter kampen ved å innrømme at Holyfield var en bedre bokser. Men dette innebar også at Jern-Mike var rystet i grunnvollene. Han virket ikke uslåelig lenger, og desperasjonen over ikke å få has på Holyfield drev ham til å bruke tennene i returkampen.

Humøret ble ikke noe bedre i perioden som fulgte. Et nytt fengselsopphold ventet i 1999, etter at han hadde angrepet et par bilister som bulket kjerra hans. Tysons dårlige impulskontroll slo til igjen.

Etter det sviende nederlaget for Lennox Lewis i 2002 har Tyson nærmest gått over til å bli en tragisk skikkelse. Han er slått personlig konkurs, til tross for at han tjente over 300 millioner dollars i løpet av karrieren. Og alderen har forlengst begynt å tynge ham. Han har passert 40. Hva skal en detronisert boksekonge i åpenbar psykisk ubalanse finne på? Følg med, følg med! Siste vers i balladen om Mike Tyson er neppe sunget ennå.

No Responses »

 

Fotballguden som falt: Diego Maradona mandag, okt 1 2007

Han scoret tidenes mål, latterliggjorde motstanderne med sin eminente teknikk og påberopte seg guddommelig bistand ved minst ett tilfelle. Diego Maradona svevde høyt over alle andre da han sto på høyden, og falt desto hardere da miraklenes tid var over.

………

Svenske Glenn Strömberg var proff i Italia på 80-tallet. Før en kamp mot Napoli begynte han oppvarmingen med å trikse ball utenfor garderoben, der det var en ventehall med søyler. Så kom Maradona spaserende ut av Napolis garderobe. Han begynte også å trikse, med én vesentlig forskjell fra Strömbergs program: Maradona sto nemlig foran en av søylene, og skrudde ballen rundt den for hvert spark. Ballen gikk opp, vred seg elegant rundt marmoren og landet på motsatt fot. Argentineren trengte bare å ta et lite steg til siden for hvert spark.

-Jeg la fra meg ballen og begynte å strekke ut i stedet, har Strömberg ydmykt fortalt i ettertid.

En annen oppvisningsøvelse Maradona likte å imponere med var den berømte underskru-scoringen. Da stilte han seg bak et mål, og nærmest lumpet ballen over på andre siden med en voldsom spinn. Når ballen da landet på bakken ville den rulle inn i målet.

Tidenes beste (dette har jeg diskutert med Arne Scheie) fotballspiller så dagens lys 30. oktober 1960. Diego Maradona var nummer fire i en søskenflokk på åtte som Diego senior (også kalt Chitoro) og hustruen Dalma Salvadora Franco fikk. Faren var av indiansk opphav, moren av italiensk. De sto nederst på den sosiale rangstigen og de var lut fattige. Derfor vokste den senere fotballguden opp i et skur i det skitne slumområdet Villa Fiorito. Men da lille Diego fylte 3 år, fikk han en fotball i presang av onkelen Cirilo. Ingen visste det da, men dette skulle bli første steg på veien ut av fattigdom for hele familien.

Hadde det ikke vært for Diegos utrolige balltalent kunne han fort endt opp som en av Villa Fioritos mange kriminelle. Likevel er det åpenbart at det ville vært bedre for ham om han hadde fått utvikle seg litt roligere enn tilfellet ble. På grunn av hans kortvokste, nesten dvergaktige kropp ble han allerede som åtteåring tatt med til en lege for å få injeksjoner som satte fart på veksten hans. På sett og vis kan man hevde at Maradonas usunne forhold til legemidler begynte lenge før hans profesjonelle karriere.

Etter en rakettkarriere som gutte- og juniorspiller kom det første bakslaget da han ble vraket fra Argentinas VM-lag i 1978. Selv om han var en ny, glitrende stjerne på førstedivisjonslaget Argentinos Juniors (hvor han debuterte som 15-åring) og allerede som gutt hadde blitt kjendis for sine triksekunster (på TV og som pauseunderholdning), mente treneren, Menotti, at han var for ung. Inntil videre måtte Maradona nøye seg med å vinne U-VM i Tokyo.

Allerede nå begynte europeiske toppklubber å fiske etter kontrakt med fotballvidunderet som så ut til å bli bedre for hver eneste kamp han spilte. Men en kombinasjon av smart forhandlingstaktikk fra Maradonas manager Jorge Cyterszpilers side, en nasjonalistisk politikk hos det argentinske fotballforbundet og militærjuntaens ønske om å beholde ham i landet, sørget inntil videre for at Diego ble i Argentina. Dette førte også uvilkårlig til at prisen på ham stadig steg, ikke minst etter at han vant serien med Boca Juniors i 1981.

Først etter militærregimets fall i kjølvannet av Falklandskrigen, med ditto økonomisk krise i argentinsk fotball, forsvant Maradona til utlandet i 1982. Barcelona la 7,3 millioner dollars på bordet og fikk tilslaget. Summen var rekordhøy, særlig sett i lys av at Maradonas innsats i VM i Spania hadde vært ujevn. I tillegg hadde han blitt utvist i kampen mot Brasil, etter å ha sparket ned Batista med 100% overlegg. Episoden var et av mange tegn på hvor udisiplinert han kunne være.

Oppholdet i Barvelona ble da heller ikke positivt for verken Maradona eller hans arbeidsgivere. Argentineren kom ikke bare på kant med treneren og styret, etter hvert kom han på kant med hele byen. Små drypp av genialitet kunne ikke veie opp for dårlig disiplin, slagsmål på banen og rykter om sexorgier og dopbruk. Redningen (for begge parter) kom fra Italia. 30. juni 1984 ble Diego Maradona Napoli-spiller. Og nå skulle endelig tittelen Verdens Beste Fotballspiller bli hans.

I Napoli fikk Maradona nyte stjernetilværelsen på en helt annen måte enn i Barcelona. Der var det heller ingen som tok seg nær av nykkene hans. Napoli elsket Maradona, og Maradona elsket Napoli.

Klubben hadde aldri vunnet Serie A. Fotballen, som alt annet i Italia, var dominert av de nordlige landsdelene. Sør-Italia, hvor Napoli lå, ble regelrett sett ned på. Nå var det på høy tid med revansje, og med Maradona på laget ble drømmen til virkelighet. 10 mai 1987 vant Napoli sin første Scudotto (ligaseier) noensinne, og Maradona ble bortimot helgenforklart av byens ekstatiske innbyggere.

Imens hadde det vært et nytt VM, Diegos VM: Mexico 1986. Argentina ble mestere, og denne gangen var det ikke tvil om hvem som var mesterskapets konge. Maradona fikk alt til å se enkelt ut, noe som er imponerende når man vet at han i store deler av sluttspillet måtte bruke for stor sko på den ene foten. Grunnen var at den stadig hovnet opp på grunn av en ankelskade. Likevel vant Argentina under hans ledelse. Vest-Tyskland ble banket 3-2 i finalen, men det er kvartfinalen mot England alle husker. Delvis fordi Maradona handset inn 1-0, den berømte “Guds hånd” som han selv kalte scoringen etterpå. Men mest på grunn av det som skjedde 4 minutter senere.

9 minutter ut i andre omgang får Maradona ballen på egen banehalvdel og drar av Peter Reid med største selvfølgelighet. Deretter springer han mot Englands mål, uten at verken Gary Stevens, Terry Butcher eller Fenwick makter å stoppe ham. Tilslutt runder han veteranen Peter Shilton og triller ballen i mål. Det er kanskje det flotteste målet i fotballhistorien.

Etter VM- og ligagullet triumferer Maradona nok en gang da Napoli vinner UEFA-cupen i 1989. Men nedturen har allerede begynt. Selv om den kortvokste ballmagikeren glimter til også i ettertid, er det tragedien som tar over livet hans nå. Napoli, både klubben og byen, er så og si i lomma på den lokale mafiaen, Camorraen. For en tidligere fattiggutt som plutselig kan få alt han peker på er det katastrofalt å havne i et slikt miljø. Kokainmisbruket, som så vidt begynte i Barcelona, tar fullstendig overhånd. Fysisk og mentalt blir fotballkongen ødelagt. Når Argentina taper VM-finalen i 1990 og Maradona gråter, er det med god grunn.

Året etter sprekker demningen. Han blir utestengt fra fotball i 15 måneder etter å ha testet positivt for doping, og vel hjemme i Argentina sendes han på avvenning.

Takket være vennskapet med president Menem, sin gamle status og sitt udiskutable talent kommer Maradona med til USA-VM i siste liten. Folk er overrasket over hvor godt han ser ut. Han er tynnere og mer energisk enn på evigheter. Sannheten er at Diego har undergått en direkte farlig slankekur, hvor flere ulovlige preparater inngår. Han ser nok frisk ut, men mangler utholdenhet. Likevel er det mulig å se glimt av genialitet hos Maradonas denne gangen også. Helt til teppet går ned 30. juni 1994 da han nok en gang tester positivt.

Selv om Maradona i ettertid spilte noen kamper for Boca Juniors (1996-97) var han definitivt ute av verdenseliten etter denne junidagen. Nedturen gjøres senere komplett med nye kokainsprekker og offentlige raseriutbrudd

Historien om Diego Maradona er bittersøt og full av kontraster. Han er kanskje den mest talentfulle fotballspilleren verden har sett, og like fullt må han ha hatt mer å gå på. Tenk bare hva han kunne ha prestert hvis kokainet hadde blitt liggende! Det er nesten så du grøsser.

PS! Hvis du vil lese en biografi om mannen anbefaler jeg Jimmy Burns’ glimrende “Hand of God – The Life of Diego Maradona”.

One Response »