Den intellektuelle giganten Walter Laqueur har bedrevet litt kontrafaktisk historieskriving.

I “Disraelia: A Counterfactual History, 1848-2008″ byr han på et alternativt scenario for Midtøsten, hvor en jødisk stat blir etablert allerede på 1800-tallet. Under helt andre forutsetninger enn situasjonen var i 1948, over et større geografisk område og med et radikalt annerledes resultat - for regionen og staten selv. Dette er meget interessant lesning, slik kontrafaktisk historie ofte er. Men det ligger jo selvfølgelig i sakens natur at scenariet er omgitt av enkelte viktige “dersom”.

Som han selv skriver mot slutten:

… there is much reason to believe that this state, given a high birth rate, would have some sixty million inhabitants at the beginning of the 21st century. It would have advanced industries, leading the world in fields such as nuclear and computer technologies. It would be the fifth-largest oil producer in the world, economically reasonably healthy with a growth rate of 6-8 percent, competitive with Europe, America and even Asia.

(…)

Could such a state have come into being? Perhaps—assuming that the great anti-Semitic wave would have occurred in Europe eighty years earlier than it did, provided the Ottoman empire would have disintegrated eighty years earlier, and provided that the Jews of Europe would have read the signs of the times correctly, and under wise leadership would have followed a policy leading them to peaceful solutions.

But Hitler appeared on the scene only in the next century, and the Ottoman empire survived another eight decades. The Jews did not emigrate when it might have been possible, because there seemed no cogent reason to do so at the time. There is a world of difference between 1848 and 1948; what was possible a century earlier was no longer possible a hundred years later. Jewish assimilation was much more advanced; Arab nationalism had awakened.

One century could have been the difference between a strong and rich state, universally respected, and a small and relatively weak country, isolated, without important natural resources. There is a vast difference between a state of six million inhabitants and one with sixty, fortified by considerable oil fields and reserves. In terms of Realpolitik as well as moral legitimacy, six million are bad, an invitation to all kind of calamities; sixty million are beyond good and evil, other categories apply.

Les hele artikkelen HER.

Nils Gaups siste film byr på en forfriskende vinkling: Den skildrer kristne mennesker som helter. Men kristen propaganda er det neppe. 

…

De siste tiårene har kristne på film gjennomgående vært lite sympatiske bekjentskaper. Særlig dersom de er av den puritanske sorten. De er blitt en del av skurkegalleriet. Når en kristen figur dukker opp, er vedkommende minst en hykler, dersom han eller hun ikke er beint fram onde. Det er omtrent bare i okkulte skrekkfilmer - hvor man trenger teologisk hjelp for å nedkjempe Satan - at Kristus etterfølgere dukker opp i noe som likner helteroller.

Eksempelvis: I Robert Zemeckis Beowulf utspiller handlingen seg den tidlige middelalderens Danmark. Ved kongens hoff er det én person som er tilhenger av den nye troen, kristendommen. Han er også den eneste som holder - og konstant mishandler - en slave. Men mon tro om ikke slavehold - med tilhørende disiplinering - var en velkjent praksis også for den førkristne befolkningen i Norden?

Ellers støter vi på særdeles tvilsomme kristne skikkelser i både Da Vinci-koden, Kong Arthur, Goyas Ghosts og flere andre ferske produksjoner. Listen kan gjøres like lang som et tredje testamente.

Selvfølgelig er det gode grunner til mye av dette. Filmskapere vil sette fokus på historiske overgrep, for eksempel. Men problemet - iallfall vurdert utfra et dramasynspunkt - er at fokuset er så ensidig. Skildringen av mennesker med kors på brystet er forlengst henfalt til slappe klisjéer.

Derfor er det tilsvarende forfriskende å oppleve de nyfrelste - de er sågar puritanere - i Nils Gaups siste film. For her er læstadianerne helter! 

“Djevelens piss”

Kautokeino-opprøret er en svært personlig film for Gaup. Han er selv i slekt med noen av de involverte, og tilbrakte mye tid i arkivene for å kartlegge hendelsesforløpet. Ønsket om være historisk korrekt var stort.

Nå skal man jo ikke snakke lenge om filmskaperen Nils Gaup før man kommer inn på Hollywood. Mannen får laget amerikanske versjoner av filmene sine, og han opererer innenfor samme fortellertradisjon: Historiene får pent utfolde seg innenfor klassiske melodramatiske rammer.

Hendelsene i 1852 skildres således med utgangspunkt i en velkjent familiekrise: Kvinner har til alle tider slitt med ektemenn som drikker opp familiens inntekt. I Kautokeino-opprøret er det Elen som må slite med Mathis og hans besøk i “det sorte huset”. Der renner pengene rett i lomma på brennevinshandleren Carl Johan Ruth, som skamløst skor seg på den utbredte alkoholismen blant samene.

Men etter å ha overvært en svovelpreken av Læstadius kommer Mathis til en moralsk-religiøs erkjennelse, og legger om kursen i livet. Han er ikke alene. Det går en vekkelse gjennom det samiske miljøet. Flere og flere skyr “Djevelens piss”. Og forretningene til Ruth blir skadelidende. Dette vil han ikke finne seg i. Kjøpmannen tyr snart til knep som skal bringe hele situasjonen inn i en eskalerende konflikt.

På dette tidspunkt dukker det faktisk opp en klerikal skurk. Sognepresten Stockfleth, kalt “Ravnen” av læstadianerne, er en dobbeltmoralsk opportunist. Men Gaup gjør det ikke så enkelt som å sette likhetstegn mellom den lutherske kirkens tjenere og filmens onde krefter. Nikolaj Coster-Waldau bringes på banen som en forståelsesfull og sympatisk biskop. Uten at hans gode vilje er i stand til å forhindre den endelige konfrontasjonen.  

Kristen propaganda?

Så hvordan skal vi forstå Kautokeino-opprøret? Er dette kristen propaganda? Neppe. Gaup er ikke ute etter å frelse noen. Filmen peker på at mennesker under press søker til praktiske løsninger på sine problemer, men at et større ideologisk system ofte blir med på lasset. 

Det slås eksplisitt fast at det er problemene knyttet til alkoholismen som fører samene til Læstadius budskap. Filmen holder en forsiktig distanse til selve predikanten. Han skildres riktignok som en streng mann, men holdningen hans kan like gjerne tolkes som prinsippfast engasjement. Læstadius dramaturgiske funksjon er uansett bare å være en katalysator for endring. Men konsekvensen av vekkelsen skildres i et positivt lys. I Gaups utlegning blir Læstadius teologi først og fremst et redskap folk bruker til å gjenvinne kontrollen over egne liv. Den skal forstås som frigjøringsteologi, med brodden rettet mot de rike og mektige.

Dette perspektivet dominerer også fremstillingen av selve opprøret. Opptrappingen av konflikten skyldes utelukkende Ruths manipulasjoner. Da samene til slutt revolterer er det “rettmessig harme” som kommer til uttrykk, på klassisk melodramatisk manér. Filmen reflekterer ikke over om det er noe i den læstadianske læren som virker polariserende. Riktignok får vi små glimt av verdensbildet til de troende - deres kristendom er den sanne, i motsetning til Stockfleths forfalskede utgave - men dette gjøres mer eller mindre en passant.

Spørsmålet er om opprørerne var såpass radikalisert at det ble en medvirkende faktor til at liv gikk tapt. Opprøret er tross alt utypisk for samisk kultur. Verken før eller senere har konflikten mellom nordmenn og samer ført til slike voldshandlinger. Så hvor kom den fatale ingrediensen fra?

En slik problematisering er vanskelig å få øye på i filmen. Ruth er den evig urimelige provokatøren i fortellingen, og han initierer både selve konflikten og all opptrapping av den. Filmen tar heller ikke tak i den materielle forklaringsmodellen til opprøret - at reindriftssamene var satt under økonomisk press på grunn av økt kamp om beiteressursene. Men det har aldri vært god plass til upersonlige krefter i det melodramatiske universet. 

Trygg profesjonalisme

Gaup er en erfaren filmhåndverker, og rent fortellermessig er Kautokeino-opprøret et bevis på hans faglige profesjonalisme. Regigrepet er fast og trygt. Effektivt.

Av skuespillerne er det Anni-Kristina Juuso som utmerker seg i rollen som Elen - som hun tolker på en varm, overbevisende og intenst nærværende måte. Elen er filmens emosjonelle midtpunkt. Vi får aldri etablert et tilsvarende sterkt forhold til noen av de andre figurene. Ikke engang de to sentrale mannlige skikkelsene i selve opprøret, Aslak Hætta (Mikkel Gaup) og Mons Somby (Nils Peder Isaksen Gaup), makter å ta luven fra henne. Faktisk får vi et tettere emosjonelt bånd til Elens ektemann Mathis (Aslat Mahtte Gaup). Dette er imidlertid naturlig, siden det er en lang tradisjon for å bruke familien som omdreiningspunkt i melodramaet.

På skurkesiden gjør Mikael Persbrandt en rutinert, men ikke overvettes inspirert tolkning av Ruth. Heller ikke Bjørn Sundquist rydder ny skuespillermark i rollen som Stockfleth. Men så er jo også hans rollefigur en representant for  hovedtendensen i nyere film. Slik sett er Sundquists prestemann, “Ravnen”, strengt tatt en fremmed fugl i Kautokeino-opprøret.

(En noe annerledes og forkortet versjon av denne anmeldelsen har stått på trykk i Ny Tid.)

Bilder av fine damer har vært populært lenge. Titusenvis av fotografier beviser det. Men det var en tid før fotografene ble enerådende, da kunstnere med penn og pensel skapte bildet av Drømmekvinnen. Dette var den opprinnelige pin-upen - den klassiske - mange vil insistere på at det var den ekte pin-upen.

Aller først; det er ikke akkurat mangel på hel- og halvnakne damer i kunsthistorien. Det skal være sikkert og visst. Men her skal vi holde oss unna de gamle mesternes aktmalerier. Dette skal nemlig handle om masseproduserte bilder vanlige karer kunne kjøpe - og henge opp på veggen - selve definisjonen på en pin-up.

Og masseproduksjon er det første stikkordet. Det er ikke mulig å snakke om pin-uper før den industrielle revolusjonen. Fenomenet krever rett og slett muligheten til å trykke opp ett og samme bilde i uhorvelig mange eksemplarer, slik at prisen blir billig nok for mannen i gata.

Selv om vi fremdeles fester bilder av damer på veggen, og kaller det pin-uper, skal denne artikkelen handle om den klassiske pin-upen: Hun som prydet veggen i tidsrommet 1920-1960. Og kanskje særlig i storhetsperioden på 40- og 50-tallet. Her kommer stikkord nummer to: I dette tidsrommet var det bare unntaksvis fotografier som gjaldt. Det var nemlig illustratørene som skapte drømmekvinnene. Ergo er en ekte pin-up i klassisk og original forstand aller helst tegnet eller malt, ikke fotografert.

Men det tid før fenomenet pin-up oppsto. Drømmejentene på papir måtte få utvikle seg sakte, men sikkert. Det tredje stikkordet du kan notere deg er nemlig bluferdighet. En ekte pin-up er ikke og var definitivt ikke totalt ribbet for klær, selv om hun gradvis ble stadig mer lettkledd. Til å begynne med var det sågar ikke engang stuerent å kikke på bilder av skjønne frøkner for sin egen del i det hele tatt. Det tok tid for fenomenet å bli sosialt akseptert. Vi må ta et klyv bakover i historien for å skaffe oss overblikket. Alt har en forhistorie, må vite.

The Gibson Girl & “the pretty girl”

Urmoderen til de senere pin-upen var den såkalte Gibson Girl, som så dagens lys i USA i 1887. Hun er oppkalt etter illustratøren Charles Gibson, som skapte denne idealkvinnen rundt århundreskiftet. Tegningene hans ble trykket i magasiner som Harpers, Collier’s og The Century. Damer studerte dem for å la seg inspirere i motesammenheng, mens mannfolka - vel - rett og slett bare studerte dem. Gibson fikk snart følge av andre illustratører, som Howard Chandler Christy og Harrison Fisher. The Gibson Girl var ikke helt alene. På samme tid - i Europa - laget dessuten Alphonso Mucha og Jules Chéret art nouveau-plakater med beslektet innhold.

En typisk Gibson Girl hadde oppsatt hår og en midje så tynn at det ikke var til å tro. Tendensen til å la drømmekvinnene være totalt urealistiske går med andre ord langt tilbake i tid.

Populariteten til the Gibson Girl & co varte og rakk fram til 1. verdenskrig, da en mer moderne tidsånd fikk henne til å fremstå gammelmodig. Det er i kjølvannet av 1 verdenskrig - og den seksuelle revolusjonen i the Jazz Age etterpå - fenomenet pin-uper ble etablert. Illustratører som Enoch Bolles, Earle Bergey og George Quintana lanserte masseproduserte motiver av jenter i badedrakter, og hormonstinne unggutter var ikke sene om å se appellen.

Allerede under krigen hadde imidlertid østerrikeren Raphael Kirchner skapt det såkalte “pretty girl”-formatet, som regnes som selve prototypen for pin-uper. Hans bilder er klart erotiske, på en helt annen måte enn The Gibson Girl og hennes dydige søstre.

Men for å komplisere det hele littegrann: Trenden mot en mer avkledd rett-på-sak stil hadde faktisk så smått meldt seg allerede i 1890-årene. Kunstneren Paul Thumann fikk inn en toppløs nymfe som speilet seg i en innsjø i desemberutgaven av Munsey i 1893. Verket het “Psyche at Nature’s Mirror”, og ble allerede året etter symbolet for bryggeriet White Rock. Så ting var i bevegelse. Hovedårsaken til at Thurmann kunne være såpass dristig, hadde å gjøre med at han opererte innenfor kunstfeltet, hvor det jo fantes en laaaang tradisjon for akt.

Fra første stund var det kalenderen som ble pin-upenes hovedarena, og den posisjonen har kalenderen stort sett beholdt. Men det skulle snart vise seg at fine damer med lite klær lot seg avbilde i mange andre sammenhenger. Et eksempel på det var da sensuren grep inn mot Paul Chabas “September Morn” i 1913. Akkurat denne kalenderen ble stoppet. Men septemberoppslaget ble kvikt spredt via sukkertøybokser, postkort og annet, i tillegg til at motivet senere dukket opp i andre, mindre profilerte kalendere.

The Petty Girl og Vargas

1920-tallet ble det gylne tiåret for illustrasjon, og samtidig den første gullalderen for pin-ups. The Jazz Age elsket frekke toner på alle felt. Dette hadde delvis å gjøre med en psykologisk utladning etter verdenskrigen, delvis å gjøre med et nytt kulturelt klima.

Populærkulturen hadde nemlig kommet veltende for alvor sammen med den nye filmindustrien. Filmindustrien var da også en av bransjene som klarest så verdiene i å masseprodusere “star photos” av sine mest kjente skuespillere. Og som alle vet, de fleste unge skuespillerinner er ikke vonde å se på. Fokuseringen på ytre skjønnhet hadde fått et helt nytt spillerom.

Raskere enn du kan si “eplekake” baklengs ble pin-upene seksuelt pirrende i en hittil uhørt grad. Samtidig ble det flere av dem enn noensinne, og de dukket opp i stadig nye sammenhenger. Man fant dem på coveret av billige pulp fiction-bøker, men også i mer high brow magasiner av typen Esquire og Cosmopolitan.

På denne tiden var det var 2 store navn innen illustrasjon som hevet pin-upene opp til å bli en egen definert genre: George Petty og Alberto Vargas.

Petty gjorde the Petty Girl til et begrep som strakk seg fra 30-tallet til 50-tallet. Hun dukket opp i reklamer for en sinnssvak lang liste av produkter, og ble så populær på egne vegne at Hollywood faktisk laget en film om henne. Vel blåst for en tegnet frøken! Petty jobbet i starten for Esquire, men sluttet etter en krangel om honorar. Slik kom Vargas inn som erstatter, og la det være sagt med én gang: Innen pin-up-faget er det Vargas som er Den Store. Gjennom hans arbeider kan vi se hvordan de tegnede jentene går fra det kokette til det eksplisitte. Vargas endte tilslutt opp i Playboy, noe som i seg selv sier det meste om utviklingen.

Under 2. verdenskrig spredte fenomenet pin-uper seg halve kloden rundt, først og fremst med amerikanske soldater som distribusjonsansvarlige. Omtrent på hver eneste forlegning hang det pin-uper, ofte i form av filmstjerner som Betty Grable og Rita Hayworth. Fototgrafiene hadde så smått begynt å blande seg inn. Men Vargas drømmekvinner var stadig en hit blant gutta. I tillegg bidro særlig illustratøren Gilette Elvgren til å gjøre soldattilværelsen noe lettere med sine kunstverk, som ble distribuert av The Louis F. Dow Calendar Company.  

Gullalderen

Etter krigen gikk vi inn i en periode hvor kommersialiseringen og den nye velstanden (etter depresjon og krig) meldte seg med full tyngde. Reklamebransjen tok i bruk flotte frøkner som blikkfang med en helt ny appetitt. Og hvorfor ikke la jentene vise litt hud? Som sagt, så gjort. Men legg merke denne lille, viktige detaljen: At jentene viste seg fram, eller havnet i avslørende posisjoner, skyldtes ikke at hun agerte utfordrende. Å nei, hun var alltid en skikkelig jente. Det var ikke hennes feil at kattungen eller hundevalpen dro i skjørtet. Eller, som i Art Frahms notoriske motiver, at trusestrikken var sjokkerende slapp.

Det var den Chicago-baserte Haddon Sundblom som ledet an i etterkrigstidens stilskifte. (Sundblom er ellers mest kjent for å være mannen som ga julenissens hans moderne Coca Cola-utseende.) Hans frodige olje-teknikk inspirerte en armé andre pin-up-kunstnere. Den mest berømte av elevene hans er nok Gil Elvgren, som jobbet hos Sundblom sammen med andre penselsvingere som Al Buell, Harry Ekman, Bill Medcalf og Joye Ballantyne. De brukte tjukke lag med maling for å skape en varm glød i motivene. Denne stilen fikk tilnavnet “majones-skolen”. Andre som lot seg inspirere var navn som Art Frahm, Peter Driben, Edward D’Ancona, Edward Runci og Al Brulé. At listen over aktive pin-up-kunstnere begynner å bli lang akkurat på dette tidspunktet er alt annet enn tilfeldig. Den gamle blygheten sang på siste verset. Markedet og etterspørselen etter drømmedamene hadde aldri vært større.

Bortsett fra kalendre og reklamemotiver, vokste det også fram et par andre store markeder for god pin-up-kunst: magasincovere og pocketbokcovere.

En av de store kundene av pin-uper var firmaet Brown & Bigelow. De produserte kontorrekvisita, i tillegg til kortspill og kalendre. Av den grunn holdt firmaet seg med flere illustratører, som opererte med forskjellige stiler. I tillegg til den rett-fram realistiske stilen til Elvgren & Co, benyttet de også talentet til pastellkunstnere som Rolf Armstrong og Zoe Mozert.

Kort sagt; dette var gullalderen for pin-up-kunsten. Men så skjedde det noe!

Slutten på en epoke

Playboy Magazine kom med sitt første nummer i 1953, med de berømte nakenfotografiene av Marilyn Monroe. Inntil da var det først og fremst Esquire som hadde gitt pinup-kunstnerne arbeid. Og selv om Esquire nå og da hadde trykt foto-pinuper, hadde de aldri vist nakenhet på samme måte som Playboy gjorde. Sjokket, sensasjonen og suksessen til Hugh Hefners magasin - og alle bladene som etterhvert ville kopiere suksessen - ble årsaken til at den originale pin-upen døde ut. Playboy sørget også for å skifte fokus på en annen måte: I de klassiske pin-upene var det typiske at damenes bein var hovedsaken. Under krigen hadde man henført snakket om Betty Grable og hennes “million dollar legs”. Nå rykket puppene inn som prioritert samtaleemne. Melonalderen hadde meldt sin ankomst.

Selv om Playboy også trykte klassiske old school pin-uper, som Vargas vakre vesener, bikket trenden stadig kraftigere i retning av foto. Vissheten om dette var “ekte” (i den grad fotografier er en garanti for det) virket så forlokkende og opphissende på leserne at den tegnede eller malte pin-upen snart virket passé. Og med lanseringen av de første helt eksplisitte pornobladene var hundre og ett ute for de gamle drømmekvinnene. Nå var det “brett-ut”, og ikke “pin-up”, som gjaldt.

Men rett skal være rett. Også etter 1970 finnes det pinup-kunstnere som lever av å tegne eller male drømmekvinner, men de passer egentlig ikke inn i genren. Iallfall ikke hvis man vurderer dem etter strenge, puristiske normer. En klassisk pinup skal tross alt ha det naive, uskyldige preget. Men hos de moderne pinup-kunstnerne, som for eksempel Hajime Sorayama og Carlos Cartagena, er det nesten det motsatte som gjelder. Bildene deres er iskalde og ofte fetisjorienterte. De ser ut som porno. At mange av dagens kunstnere benytter air-brush-teknikken bidrar sterkt til å gi bildene det kalde og harde preget. Faktisk er det snarere fotografene i Sports Illustrateds årlige badedraktutgave enn de moderne illustratørene som tar vare på den egentlige pin-up-tradisjonen.

Så den klassiske pinupen er da altså død. Eller?

Ikke helt. Stadig flere entusiaster oppdager denne populærkulturelle genren, og både på nettet, i gallerier og bruktbutikker øker aktiviteten. Ikke minst har samlerne bidratt til å øke bevisstheten - og statusen - til de pikante motivene. I en tid med hardcore porno tilgjengelig på annenhver nettside virker det paradoksalt nok som om stadig flere setter pris på mer uskyldige motiver. Det er kanskje ikke en smak som er utbredt nok til at vi kan snakke om en fullskala revival - ennå. Men hvis du nysgjerrig på å lese mer om pin-uper - og ikke minst se flere klassiske eksempler på fine drømmedamer - kan du jo begynne med å besøke disse nettsidene:

www.mutoworld.com

www.thepinupfiles.com

Den Store, Alberto Vargas (1896-1982):

Vargas er, sammen med George Petty, giganten innen pin-up. Han ble født i Peru, som sønn av en kjent fotograf. Under en tur til Paris i 1911 fikk han se et av Raphael Kirchners aktmotiver, noe han aldri skulle glemme. I 1916 emigrerte han til USA.

Han slo seg opp som frilansillustratør, og i 1919 fikk han et oppdrag som staket ut kursen for fremtiden: Vargas ble bedt om å lage 12 portretter av jentene i showet the Ziegfeld Follies. Oppdraget ble fornyet de neste 12 årene.

Vargas jobbet for filmselskaper, gjorde kalendere og magasincover. I 1939 ble han hyret inn av Esquire som erstatter for Petty. I den prosessen sa han ja til å droppe s’en i etternavnet, siden Esquire mente det virket for fremmedartet for leserne. I 1940 lanserte Esquire den første Varga Girl-kalenderen, og kultstatusen var sikret.

Mange av modellene hans var Hollywoodstjerner: Betty Grable, Jane Russell, Marlene Dietrich og Marilyn Monroe, for å ha nevnt 4.

Vargas ble frilanser igjen i 1946, men etter at Playboy hadde kjørt en sak om illustrasjonene hans i 1957, tok sjefen sjøl, Hugh Hefner initiativet til et samarbeide. Alt i alt leverte Vargas 152 illustrasjoner til Playboy, men bare usle 2 av dem ble covermotiver.

På slutten av karrieren gjorde han også et albumcover for bandet The Cars, til deres utgivelse Condy-0.

“Majonesskolemesteren”, Gil Elvgren (1914-1980):

Med tiden har Gillette A. Elvgren vunnet seg en status som gjør ham til en av de virkelig store pin-up-kunstnerne, sammen med navn som Vargas og Petty. Han har også vokst såpass i anerkjennelse at han av mange regnes som mer talentfull og innflytelsesrik enn sin egen læremester, Haddon Sundblom, noe som skulle gjøre Elvgren til kongen av majonesskolen innen pin-up.

Han ble født i St. Paul, Minnesota, og studerte kunst ved Minneapolis Art Institute.

Etter læretiden hos Sundblom jobbet Elvgren som pin-up-kunstner for Louis F. Dow & Co mellom 1937 og 1944, og for Brown & Bigelow fra 1945 til 1972. Da sistnevnte headhunted ham ble han tilbudt 1000 dollar per pin-up. En meget god lønn i 1944. Elvgren produserte 20 pin-uper i året for Brown & Bigelow.

Elvgren jobbet med olje på kanvas, og så etter modeller som ga inntrykk av å være uskyldige representanter for “the girl next door”. Han mente at den perfekte pin-upen var et 15-årig ansikt på en 20-årig kropp, og valgte helst modeller uten tidligere erfaring.

Spøkefuglen, Art Frahm (1907-1981):

Chicago-området har gitt oss mange pin-up-kunstnere, og Art Frahm er en av dem. I likhet med Elvgren jobbet han med olje på kanvas.

Karrieren hans går i to retninger: Den ene tilhører den såkalte “glamour”-genren, som byr på skjønne kvinns i romantiske settinger. Men det er nok først og fremst hans mange “ladies in distress”-motiver folk husker. Mange mener at Frahm faktisk var den som oppfant denne subgenren innen pin-up.

Det typiske motivet er ei jente som bokstavelig talt blir tatt med trusa nede (skjønt vi aldri får se noe mer enn akkurat dét). Dette skjer nesten alltid i offentlige settinger; i bowlinghallen, på fortauet eller utenfor heisen.

Sånn sett er Art Frahm en eksponent for en slags slapstick-humor, som mange finner pubertal. Men som enda flere synes er sjarmerende og morsom, særlig sett gjennom nostalgiske briller.

Nyere forskning har avslørt hvordan 2. verdenskrig egentlig ble avgjort.

(Denne bildevitsen er ærlig og redelig rappet fra Weekendavisens humorside.)

En av årets julefilmer - og en av årets beste filmer - tar for seg situasjonen i Ceausescus Romania på 80-tallet. Og det handler om kvinneskjebner i “uløkka”. 

Undertegnede har anmeldt Cristian Mungius Gullplamevinner “4 måneder, 3 uker og 2 dager” i denne ukas utgave av Ny Tid.

Les gjerne anmeldelsen: “Abort i Gullalderen”

Og med dét ønsker jeg alle sammen God Jul!  

Astrid Meland begår et ærlig stykke journalistisk arbeid i dagens Dagbladet Magasinet på nett, og korrigerer en tidligere skrevet artikkel om Judasevangeliet.

Da den første saken - basert på resultatene i et av National Geographics prosjekter - sto på trykk i april 2006, lød konklusjonen at det nyoversatte evangeliet tegnet et svært positivt portrett av Judas Iskariot. Men forskermiljøet har snudd nå, og konkluderer med han nok skildres som en skurk også i dette evangeliet.

Les artikkelen HER. 

Til tross for at han bare har et lite knippe actionfilmer i bagasjen er Bruce Lee blitt selve symbolet på kung fu i filmsammenheng. Et symbol ingen har klart å utfordre til dags dato. Men så er han da også født i Dragens time, i Dragens år.

En enslig asiat slåss mot et kobbel av skurker. Han forsvarer seg lynraskt, med spektakulære hopp, spark og grasiøse kroppsbevegelser. Likevel sliter han litt. Helt til han får et sår. Da stopper liksom alt opp noen sekunder. Den lille fyren stryker hånda over såret, stirrer på blodstripa som har farget neven hans, lukter på det, smaker på det – og så er helvete løs! Herfra og ut fungerer kroppen hans som en turboinjisert vindmølle av slag og spark. Gjerne mens han lager dyrelyder. Selvfølgelig vinner han.

Sånn kunne en typisk oppgjørsscene se ut i en film med Bruce Lee. Eller Lee Jun Fan, Li Zhenfan eller Li Yuen Kam, som han også er blitt kalt. I denne artikkelen skal vi holde oss til Bruce Lee, for enkelthets skyld.

Han ble født i San Francisco 27. november 1940, i Dragens år og i Dragens time, av kinesiske foreldre. Men han vokste opp i Hong Kong, dit familien flyttet våren 1941. Der kom han tidlig i kontakt med byens filmbransje. Fra og med 1946 slo Bruce inn på en karriere som barnestjerne i diverse Hong Kong-filmer. Det skulle etter hvert bli over 20 av dem. Filmdebuten hadde han imidlertid allerede unnagjort som spedbarn tilbake i San Fransisco, hvor han hadde “spilt” jentebaby i “Golden Gate Girl”.

Men alt er ikke fryd og gammen for unge Lee i Hong Kong. 13 år gammel blir han banket opp av en gategjeng. Han forbanner seg på at det er første og siste gang noe slikt skal skje ham. Til tross for at loven forbyr det, går han til kung fu-mesteren Sifu Yip Man for å bli hans lærling. Skal vi tro biografene hans, vant Bruce alle slåsskamper etter dette. Noe som selvfølgelig ikke betyr at han ligger unna bråk. Det skal bli flere gatekamper på den halvveis balstyrige unggutten.

Han dyrker også en annen, mer akseptabel hobby: cha-cha-dans. Jepp! Action-ikonet Bruce Lee har bakgrunn som selskapsdanser. I 1958 vinner han sågar the Crown Colony Cha-Cha Championship. Samme året får han også sin første hovedrolle, i en film kalt “The Orphan”. Filmen inneholder dog ingen kampscener.

Men på gateplan fortsetter bråket. Nå er det blitt såpass alvorlig at politiet kommer inn i bildet. Tilslutt bestemmer familien at gutten vil ha godt av å bli sendt tilbake til Statene. Delvis for å komme unna Hong Kongs gategjenger, delvis fordi fristen for å sikre seg amerikansk statsborgerskap er i ferd med å gå ut.

Og det ser faktisk ut til at Bruce får orden på livet sitt i USA. Ikke bare blir han filosofistudent, han begynner også å tjene penger på kampsportkurs. I motsetning til andre mestere underviser Bruce folk av alle raser, og ikke bare asiater slik normen tilsier. Som en mann av få ord ytrer Lee seg gjerne i svært konsise setninger til sine elever: -Å vite er ikke nok, vi må anvende. Å ville er ikke nok, vi må utføre, er en typisk Lee-forelesning.

I 1964 demonsterer han for første gang sitt berømte “one inch punch” på et stevne i Seattle. Bruce holder armen helt strak rettet mot motstanderens brystkasse, før han med et kjapt skulderrykk slår ham i bakken. Like imponerende nå som da. Slike ferdigheter påkaller snart filmindustriens interesse. Den direkte årsaken heter Jay Sebring (av alle ting frisyreansvarlig på “Batman”-serien), som sender opptak av Lee til produsenten William Dozier. Dozier får selvfølgelig hakeslepp, og flyr inn Lee til prøvefilming. Ting begynner å skje. Han er snart ønsket som både instruktør og birolle-innehaver. Bruce underviser Hollywoodstjerner i kampteknikk. Elevene hans teller kjente navn som James Garner, Lee Marvin, Roman Polanski, Steve McQueen og James Coburn. Kontakten med Coburn skulle senere vise seg å være viktig.

Men på denne tiden var det ikke bare svarte amerikanere som hadde det vanskelig i Filmbyen. Asiater slapp heller ikke lett til. Selv om det er åpenbart for alle at ferdighetene til Lee gjør seg på filmduken, forblir hoveddørene stengt. Tv-serien “The Green Hornet” (1966) (hvor Lee har en birolle) blir etter hvert tatt av plakaten. Senere skulle hovedrollen i “Kung Fu” gå til David Carradine, en fyr uten snev av kunnskaper om sporten. En festelig detalj hva gjelder “The Green Hornet” er navnet på Lees rollefigur: Kato. Så nå vet du hvem Inspecteur Clouseaus hustjener er inspirert av.

Heldigvis får Bruce et tips fra nevnte James Coburn: -De skal spille inn en kung fu-film i Hong Kong. Der trenger de folk til birollene. Jeg synes du skulle dra, sier han.

Som sagt så gjort. Hva Bruce ikke vet, er at han er blitt noe av en stjerne i Hong Kong takket være “The Green Hornet”. Og da filmfolkene skjønner hvem som er i byen, blir han sporenstreks tilbudt hovedrollen. Året er 1971, og filmen heter “The Big Boss”. Regissøren, Lo Wei, fortsetter samarbeidet med sin nye stjerne året etter på “Fist of Fury”.

I mellomtiden er Bruce Lee blitt et kultfenomen i USA også. Ergo blir det produsert 2 filmer i 1973, en i Hong Kong og en i Statene. Først spiller han inn “The Way of the Dragon” i den britiske kronkolonien, før “Enter the Dragon” blir festet til filmrullene i en amerikansk-kinesisk samproduksjon. Førstnevnte blir lansert sist, og utmerker seg ved at det er Lee selv som står for manus, regi, koreografi og produsentansvar.

Delvis før, delvis parallelt med innspillingen av “Enter the Dragon”, jobber han med et prosjekt som skal uttrykke hans egen filosofi. Siden slutten av 60-tallet har Bruce utviklet sin egen kampteknikk, jeet kune do (en salig miks av kung fu, kickboksing, koreanske kampteknikker og amerikansk nevekamp). Han sier at han er på søken etter den perfekte teknikken, og nå skal den eksponeres på lerretet. Filmen er kalt “Game of Death”, men blir ikke ferdigstilt før i 1978. Grunnen er enkel, men overraskende: 20. juli 1973 dør Bruce Lee i en alder av 32 år.

Dødsårsaken var cerebral edema (hjernen svulmer opp), og Bruce hadde da også klaget over sporadiske hodesmerter i perioden før han døde. Det alvorligste forvarslet kom i april 1973. Bruce satt i et hett lydstudio i Hong Kong for å dubbe seg selv til “Enter the Dragon”. Luftviftene er slått av på grunn av bråket de lager. Hett blir heitere i studioet. Lee ber om en pause og går på badet. Der besvimer han og ligger langflat i 20 minutter. Akkurat da han våkner kommer folk inn for å se hvor han blir av. Bruce prøver å skjule det som har hendt. Han sier at han har mistet brillene på gulvet. På vei tilbake til dubbingboksen besvimer han på ny. Leger tar en titt på ham, uten å oppdage noe livstruende. Få måneder senere må Lee betale prisen.

I Hong Kong marsjerte nesten 30 000 mennesker i gravferden hans. Noen dager senere holdt familien en lavmælt og privat seremoni i Seattle. Bruce Lee, den største kung fu-stjernen i filmhistorien, blir stedt til hvile i byens Lake View Cemetery. En knapp måned etterpå har “Enter the Dragon” premiere, og navnet hans blir verdensberømt i kjølvannet av filmens suksess.

Hvor langt han kunne nådd, hadde han fått leve, vil vi aldri få vite.

FILMOGRAFI:

“The Big Boss” (1971) Regi: Lo Wei                                              

Lee oppdager at sjefen hans er narkosmugler og morder. Da er det bare en ting å gjøre.

“Fist of Fury” (1972) Regi: Lo Wei                                            

Lee tar et oppgjør med de japanske okkupantene under 2. verdenskrig.

“The Way of the Dragon” (1973) Regi: Bruce Lee          

Vaskeekte gladiatoroppgjør i selveste Colosseum mellom Lee og Chuck Norris.

“Enter the Dragon” (1973) Regi: Robert Clouse                    

Lee drar på kampturnering på en isolert øy kontrollert av en forbryterkonge. Det er her Youtube-klippet øverst er fra.

“Game of Death” (197 Regi: Robert Clouse                          

Lee er med bare i 12 minutter. Clouse fullførte filmen med stand-in. En nesten dataspillaktig handling der helten slåss seg gjennom flere nivåer i en femetasjers pagode.

Man skal aldri undervurdere en prinsippfast nordmann. Det fikk Al Capone erfare.

Chicago, 1930. Eliot Ness skal hjem fra jobb. Han skal til å sette seg inn i bilen, da han oppdager at dokumentkofferten hans er åpen. Han slenger den opp på fronten av bilen for å kneppe den igjen. Nå ser han at heller ikke panseret er skikkelig lukket. Forsiktig løfter han på det. Og ser rett ned på en solid bunt dynamitt, koblet til tenningen. Det er den siste i en lang rekke hilsener fra Al Capone. Ness lukker rolig panseret og får fatt i politiets bombeeksperter. Det er tross alt bare en vanlig dag på kontoret.

Eliot Ness ble født inn i barneflokken til det norske immigrantparet Peter og Emma Ness i Chicago den 19. april 1903. Yngstemann Eliot vokste opp i trygge middelklasseomgivelser, hvor det var familiens suksessrike bakeri som sto i sentrum.

Men brødbaking fristet ikke den ambisiøse innvandrersønnen. Favorittlektyren hans var Arthur Conan Doyles romaner om mesterdetektiven Sherlock Holmes. Det skulle vise seg å bli skjellsettende for karrierevalget til unge Ness. Etter først å ha studert forretningsjuss, tok han fatt på kriminologi.

Året var 1928. På dette tidspunktet var Chicago i lomma på Al “Scarface” Capone. Alle offentlige institusjoner var korrupte. Det gjaldt like mye guvernøren i Illinois og borgermesteren i Chicago, som det gjaldt politiet. Knapt noen trodde at det var mulig å rokke ved Capones velorganiserte forbrytervelde.

Men motstanden mot mafiaen begynte også å organisere seg. Blant de ansvarlige myndighetene fantes et “old boy’s network”, og de hadde fått nok. Dessuten hadde de mektige allierte. Den nyvalgte presidenten, Herbert Hoover, ville ha Capone dømt.

Myndighetene valgte seg ut skattefusk og illegal spritomsetning som fronter i krigen mot mafiabossen. Problemet var å finne ærlige folk til å utføre jobben i Chicago. Da George E. Q. Johnson ble leder for den føderale påtalemyndigheten i Chicago hanket han inn Ness, som han hadde hørt mange lovord om. Bakersønnens oppgave ble å sette sammen et team av ubestikkelige agenter.

I memoarboken “The Untouchables” forteller Ness hvordan han gikk nøye igjennom alle tilgjengelige kandidater og laget en liste på 50 navn, som tilslutt skrumpet inn til 9. For Ness holdt det nemlig ikke med at karene hans var ærlige. Han ville også at de skulle være ugift, under 30 og i god form. De måtte i tillegg være gode bak rattet, treffsikre med skyteren og harde i klypene. Og de måtte være ukjente for mafiaen. Dessuten måtte de tåle å jobbe døgnet rundt.

På toppen av det hele kom faremomentet. Å utfordre Al Capone, en mann som hadde beordret anslagsvis 500 drap, var ingen spøk. Ness så praktisk på det: “Helsike heller, tenkte jeg, ingen lever evig”, skriver han i memoarene.

Med sin lille 9-manns armé gikk Ness til aksjon. Den første store suksessen var et raid mot 18 destillerier på én og samme kveld. Bevæpnet med en avsagd hagle sparket han inn dører over halve byen. De neste månedene fulgte en serie av raids mot den illegale bryggerivirksomheten. Ness beslagla uhorvelige mengder alkohol, bryggeriutstyr, lastebiler og annet. Informasjon og tips fikk De Ubestikkelige fra en undercover-agent, fra telefonavlyttinger og fra rivaliserende gjenger som elsket å se Scarface blø.

Capone valgte i begynnelsen å unngå en direkte konfrontasjon med Ness & co. Han skjønte at å skyte føderale agenter oppnevnt av selveste presidenten, bare ville gi ham mer bråk. Men kanskje denne Ness lot seg kjøpe? Al tilbød Eliot 2000 $ i uka for å se en annen vei, men den prinsippfaste norsk-amerikaneren avslo kategorisk. Ganske utrolig, med tanke på at årslønnen til Ness var på 3000 $.

Capone begynte nå selv å ty til telefonavlytting. Han satte også opp en egen tipstelefon hvor tystere kunne få 500 $ for å komme med opplysninger om hva Ness foretok seg. Krigen begynte å ligne på skyggeboksing. Men det varte ikke så lenge. Capone var i ferd med å overkomme sin tidligere skepsis mot å knerte føderale agenter. Businessen hans led fryktelig under raidene. Han måtte blant annet kutte ned på bestikkelsene.

Ness unnslapp mange attentatforsøk. Flere ganger bare på hengende håret. Mafiaen forsøkte å skyte ham, sprenge ham i lufta og kjøre ham ned. Men Eliot hadde englevakt hver eneste gang. Det alvorligste anslaget kom en kveld han skulle til å parkere bilen foran huset. Han ble oppmerksom på en ukjent bil som sto i gaten, og slo derfor ikke ned på hastigheten. Sekundet etter kom en salve. Ness dukket og tråkket gassen i bunn. Rutene på bilen hans ble pulverisert av kulene, men han slapp unna uskadet.

Om gangsterne ikke fikk has på Eliot, fikk de has på folk rundt ham. Vennen og assistenten Frank Basile ble brutalt myrdet. Men om Capone hadde trodd det skulle få Ness til å gi seg, tok han skammelig feil. Drapet ga ham tvert imot noe å hevne i tillegg.

Ness ønsket ikke bare å få Capone fengslet. Han ønsket å ydmyke ham. Dette var bakgrunnen for en bevisst provokasjon. Ness ringte opp Capone i hovedkvarteret hans, Lexington Hotel, og ga følgende beskjed: -Vel, Snorkey (Capones kallenavn i den indre mafiakretsen, journ. anm.). Jeg ville bare fortelle deg at om du kikker ned på Michigan Avenue nøyaktig klokka 11, vil du se noe som burde interessere deg.

Klokka 11 sto en nysgjerrig Capone i vinduet og glodde. Det han fikk se utløste et av hans mange beryktede raserianfall: Nede på Michigan Avenue kom en kolonne på 45 lastebiler, nyvaskete og rene, som Ness hadde beslaglagt i raidene mot Capones bryggerier. Det var en velregissert offentlig fornærmelse.

Takket være innsatsen til De Ubestikkelige fikk påtalemyndighetene samlet nok bevis til en rettssak mot Capone. Til syvende og sist ble det skattefusket de gikk til sak på. Bare i 1927 hadde Capone tjent utrolige 105 millioner dollar. Og med en beslaglagt regnskapsbok for årene 1924-26, som viste at Capone hadde tjent tilsvarende summer uten å skatte av inntekten, satt aktoratet med gode kort på hånden.

Capone trodde imidlertid at han skulle klare brasene. Banden hans kjente jo navnene på jurymedlemmene. Men dommeren i saken, Wilkerson, hadde en overraskelse å by på. Da saken kom opp for retten den 6. oktober 1931, begynte Wilkerson rettsaken med følgende beskjed: “Juryen i denne salen skal byttes ut med juryen i nabosalen!”

Capone var ferdig. Jurymedlemmene han hadde kjøpt og betalt forsvant ut, og inn kom en gjeng trauste bønder. 17. oktober fant denne juryen Al Capone skyldig i skattefusk. Dommen ble 11 års fengsel.

I mai 1932, etter at Capone hadde tapt anken, var det Eliot Ness &co som eskorterte mafiosien til fangetransporten.

-De burde gjøre spriten lovlig, sa Capone.

-Hvis den var lovlig, ville ikke du ha hatt noe med den å gjøre, svarte Ness kontant.

Og fikk siste ord i duellen mellom de to. Året etter ble imidlertid spritforbudet opphevet.

Les også: “Mafiabossen: Al Capone”

Ingen mafiaboss er mer legendarisk enn Al Capone. Han var ansvarlig for over 500 drap og styrte Chicagos underverden som sitt eget lille kongerike. Men han kunne like gjerne ha blitt en lovlydig borger.

Stemningen kunne ikke ha vært mer jovial. Tett i tett med menn i dress som spiste utsøkt italiensk mat og skylte den ned med like utsøkt rødvin. Verten smilte fra øre til øre, og utbrakte den ene skålen etter den andre for de tre æresgjestene: “Saluto, Scalise!  Saluto, Anselmi! Saluto, Giunta!” Etegildet varte og rakk. Klokka tikket forbi midnatt. 

Så plutselig ble alle stille. Smilet hadde forsvunnet fra vertens ansikt der han reiste seg fra stolen sin. Sakte begynte han å gå nedover langs bordet mot æresgjestene. Skulle han godta illojalitet, spurte han retorisk. Ingen sa noe.

Umerkelig hadde han plukket opp et balltre. Så, like brått som stemningen hadde skiftet, slo han inn skallen på Scalise, deretter på Anselmi og tilslutt Giunta. Bedugget av all vinen rakk de ikke å reagere. Verten fortsatte å slå. Bein knakk i skuldre, overarmer og nakker. Etter en stund var han fornøyd. På et nikk fra sjefen tok livvaktene hans av seg de tidligere æresgjestene. De bar dem ut og avsluttet jobben med revolvere. Dette var straffen for utro tjenere i Al Capones forbryterorganisasjon.

Alphonse Capone ble født 17. januar 1899 i New York. Han vokste, overraskende nok, opp i en stabil, lovlydig og hardt arbeidende familie. Faren, Don Gabriele, var en mild type, som aldri slo barna sine. Folk på jakt etter enkle psykologiske forklaringer på hvorfor Al ble en navngjeten forbryter, har følt seg skuffet over Capones barndom. Her var det ingen klare traumer som kunne forklare det hele.

I tillegg var han faktisk flink på skolen også. Helt fram til sjette klasse tilhørte han definitivt klassens mest talentfulle halvdel. Men så begynte han å forandre seg. 14 år gammel slo han ned lærerinnen sin og forlot skolen. Han vendte aldri tilbake.

Al oppsøkte gangsteren Johnny Torrio, mannen han skulle lære nesten alt av. Capone ble løpegutt, men i 1909 flyttet Torrio virksomheten sin fra New York til Chicago. Alphonse mistet kontakten med læremesteren sin. Inntil videre.

De neste par årene finner vi den fremtidige gangsterkongen i helt streite jobber. Selv om han hadde vært med i kretsen rundt Torrio var det ingenting som tydet på at han skulle fortsette sin forbryterske løpebane. Og hadde det ikke vært for Frankie Yale hadde det kanskje aldri blitt noen forbryter av Al Capone.

Yale (som egentlig het Francesco Ioele) hadde slått seg opp som ny mafiasjef etter at Torrio forlot byen. Og “slått seg opp” er ment bokstavelig. Yale var brutal og enkel der Torrio hadde vært sofistikert og forsiktig. Frankie bygde sitt lille forbryterrike på muskler og knyttede never. 18-åringen Al Capone ble dratt inn i dette miljøet etter at han fikk jobb som bartender på en av Yales klubber.

Det var for øvrig i denne klubben Capone fikk arrene som ga ham kallenavnet “Scarface”. Omstendighetene rundt den ufrivillige ansiktsløftingen er ganske dustete:

En kveld fikk han øye på en pen jente som satt sammen med en fyr. Han trengte seg på og serverte en skikkelig harry sjekkereplikk: “Pus, du har en fin rumpe og det mener jeg som et kompliment.”

Sekundet etter spratt gutten opp. Han het Frank Gallucio og var broren hennes. I løpet av den korte slåsskampen trakk Frank en kniv og rispet Al i ansiktet tre ganger. Deretter sprang han og søsteren ut av restauranten.

Da han var blitt 19 må Capone ha lært seg bedre manerer, for da fikk han en kjæreste. Hun var irsk, blond og het Mae Coughlin. Etter en stund ble hun gravid, og da barnet var født giftet de seg.

Med en liten familie å forsørge satset nå Al igjen på en lovlydig karriere. Han sluttet hos Frankie Yale og flyttet til Baltimore, hvor han fikk seg jobb som regnskapsfører. (Sier og skriver regnskapsfører!) Nok en gang så det ut som om Capone var ferdig med bandittstrekene. Men så døde faren hans 14. november 1920. Det kan nesten virke som om det bare var respekten for faren som hadde holdt ham i tømme. For kort tid etter farens begravelse tok Al opp igjen kontakten med sin gamle læremester Johnny Torrio.

Siden sist hadde Torrio bygd opp en fremgangsrik geskjeft i Chicago, hvor han var involvert i gambling, prostitusjon og illegalt alkoholsalg. Al ble Torrios partner.

I flere år var situasjonen i Chicago rolig. De ulike mafiabandene holdt fred med hverandre, og fikk være i fred fra lovens lange arm. Og Torrios forbryterimperium vokste stadig, ikke minst takket være kronprinsen, Al Capone. Men metodene hans var langt mer blodige enn de Torrio alltid hadde foretrukket. Det skulle få konsekvenser for Capone i framtiden.

Fra midten av 20-tallet brøt det ut bandekrig. Konkurransen om det illegale alkoholsalget hadde hardnet til. I disse oppgjørene slo Capone alltid brutalt til. Han fikk myrdet flere rivaler og tok så over deres territorium.

I januar 1925 ble Torrio og kona hans utsatt for et attentat fra en konkurrerende bande. Mirakuløst nok overlevde han. Men etter denne episoden ville han ut. Han hadde alltid forsøkt å holde fred med de andre bandene og holde voldsbruken på et lavt nivå. Dette var ikke lenger mulig. Al Capone tok over Torrios imperium av nattklubber, horehus, gamblingklubber og illegale bryggerier.

For riktig å understreke sin nye posisjon, flyttet Capone ut av sitt rimelige middelklassehus og inn på fasjonable Metropole Hotell. Der bodde han permanent i en luksussuite som kostet 1500 dollar døgnet.

I utgangspunktet var Chicagos fremste mafiaboss en relativt populær mann. Han skaffet jo folk alkohol. Dette skulle gradvis endre seg i takt med at Capone tok livet av stadig flere. Men hver gang politiet forsøkte å knytte Capone til et mord, viste det seg umulig å fremskaffe vitner eller definitive beviser.

Sommeren 1928 var Capone på flyttefot igjen. Denne gangen etablerte han hovedkvarteret sitt i 2 hele etasjer på prominente Lexington Hotel. Han disponerte en 6-roms suite som privat leilighet. Al fikk sågar installert hemmelige dører i hotellet, slik at han kunne rømme hvis det skulle bli nødvendig. Lite ante han at det var nå nedturen begynte.

Voldsbruken ble den utløsende faktoren. I et forsøk på å kvitte seg med nok en rival ga Capone klarsignalet til det som senere ble kjent som “St. Valentine’s Day Massacre”. Utkledd som politi raidet Capones menn whiskeylageret til en annen gjeng. De fant 7 mann der, og drepte dem alle som én.

Da ekte politi kom til åstedet var et av ofrene ennå i live. Det sier litt om frykten for Capone og hans bande at da mannen ble spurt hvem som hadde skutt ham, svarte han; “Ingen har skutt meg.” Selv på dødsleiet holdt folk kjeft.

Denne siste massakren fikk imidlertid selveste presidenten i USA, Herbert Hoover, til å reagere. Han ga klar beskjed om at nå fikk det være nok. Nå måtte man se å få tatt denne Capone. Dette krevde føderal innsats!

Takket være Eliot Ness og hans “untouchables” fikk myndighetene gradvis samlet nok bevis til å reise sak mot Capone. Man klarte aldri å skaffe tilstrekkelig bevis for de mer enn 500 drapene han sannsynligvis sto bak Derimot fant man beviser for skattefusk. Og det var ikke bare bare. I 1927 tjente Capone 105 millioner dollar, en gigantisk sum på den tiden.

17. oktober 1931 ble Al Capone funnet skyldig og dømt til 11 års fengsel.

Han sonet 6 av dem, de fleste på fengselsøya Alcatraz. Da han slapp ut lå organisasjonen hans i grus, alkoholforbudet var opphevet og han var alvorlig syk. Som ung mann hadde han fått syfilis, og nå hadde den snikende sykdommen slått ut i full blomst. Han var permanent forvirret og desorientert. 25. januar 1947 ble det satt punktum. Da møtte Al Capone den øverste dommeren.

Les også: “Den ubestikkelige: Eliot Ness”

Du finner dem i nesten hver eneste westernfilm, særlig under heltens saloonbesøk. Hvem da? Damene, selvfølgelig. De som henger rundt bordet hvor pokerspillet foregår. Ivrige etter å se hvem som håver i land den virkelig store potten. Hvem som har råd til å være spandabel denne kvelden.

Likevel kan det ofte være vanskelig å utlede av handlingen at disse jentene er prostituerte. Dette skyldes ikke minst at Hollywood var flinkere med antydningens kunst i gamle dager. En annen viktig grunn er at filmskaperne gjerne pyntet på bildet av Ville Vestens gledespiker, slik at de ble mindre vulgære. Uansett møter vi mange ordrappe og fristende kvinner i terrenget rundt kugutta.

Men de er alltid hvite, selv om svarte jenter beviselig strømmet til horeyrket etter opphevelsen av slaveriet. Det er anslått at cirka 25% av alle prostituerte i det Ville Vesten var tidligere slaver. Av og til er jentene skildret i så forsiktige vendinger at man knapt ser forskjell på horene i saloonen og den dydige skolefrøkna i samme film. Men de er der: I «Tatt av vinden» må barske Rhett Butler spørre den lett kamuflerte horemammaen Belle Whatling om råd når Scarlett O’Hara slår seg vrang. Damen ligner mest av alt på en livsklok sosietetskvinne. Og i «The Cheyenne Social Club» var bordellet skildret så pent og pyntelig at filmen senere ble kalt «en sexfilm for hele familien».

En westernfilm som nærmer seg den historiske virkeligheten i langt større grad er Robert Altmans «McCabe and Mrs. Miller» fra 1971. Dessuten gir John Fords klassiker «Stagecoach» et hint om forholdene når det er den prostituerte Dallas som rir inn i solnedgangen med den lovløse Ringo Kid.

Hvordan var det så egentlig å være hore i Ville Vesten? Kitty LeRoy kan muligens være et typisk eksempel på virkelighetens Vill Vest hore. Hun ble skutt av halliken sin, Sam Curley. Det skjedde på et sted med klassisk westernnavn, Lone Star Saloon, i Deadwood, Sør-Dakota. Året var 1877. Grunnen til at Sam tok livet av Kitty, var ryktet som gikk om at hun planla å bytte ham ut med en ny mann. Kitty var langt i fra den eneste prostituerte som ble drept i forrige århundres USA, men jentene var fullt kapable til å gi svar på tiltale.

For disse damene var ikke bare tøffere enn hele NSB, de hadde våpen også. Og de nølte ikke med å bruke dem. Selv om mange saloonpiker ble skutt, var det ikke uvanlig at kulene gikk andre veien. De svarte jentene, nyrekruttert til yrket etter 1865, hadde rykte på seg for å være ekstra raske på avtrekkeren. Bell Warden ble dømt til livsvarig fengsel for drap på en kunde i 1884. Da hadde hun avansert til å bli horemamma. Mattie Lemon slapp med 10 år for samme type forbrytelse fordi hun bare var 22 år gammel. Men ikke alle horer som bet fra seg ble fengslet. Svenske-Nina skjøt en pågående kunde i selvforsvar og ble frikjent. Denne skandinaviske matronen var et høyreist og selvbevisst fruentimmer som, i likhet med Calamity Jane, helst gikk i herreklær.

Det var marked for gledespiker i Det Ville Vesten. I 1860 utgjorde USAs befolkning rundt 30 millioner mennesker. Det neste 50 årene økte befolkningstallet med over 150%. I det området westernfilmene gjerne utspiller seg i, Midt-Vesten og grensestrøkene mot Mexico, innvandret det opptil 5 millioner mennesker i disse årene. Det er anslått at det gikk 5 mannfolk for hver kvinne i disse strøkene, og kanskje hele 10% av jentene var prostituerte. Det store kvinneunderskuddet åpnet jo opp for et lukrativt sexmarked. For selv om det nok var lett å skaffe seg en ektemann for damene som kom hit, var fristelsen også stor for å la seg varte opp av flere enn én. Og hvorfor ikke ta seg betalt for det i samme slengen?

Det er også grunn til å regne med at mange av jentene hadde praktisert horeyrket i gamlelandet før de dro til Statene. I 1884 rapporte politilegen i Kristiania at 71 «offentlige fruentimmer» hadde utvandret siden 1879. Disse jentene hadde lite å tape og mye å vinne på å dra over Atlanteren.

I «last frontier»-området var det langt mellom de offentlige myndighetene, noe alle westernfans vet inderlig vel. Som oftest var det en enslig sheriff med assistenter som representerte Loven, Staten og Unionen. Livet var hardt, voldelig og ofte kort. Derfor, sammenliknet med forholdene i de mer siviliserte øst- og sørstatene, var livet som prostituert i Ville Vesten lite å trakte etter hvis man først skulle praktisere verdens eldste yrke. Jentene var jevnt over fattigere, mindre glamorøse, mer plaget av kjønnssykdommer og de døde tidligere. Og ikke minst; de var innblandet i et ganske oppsiktsvekkende antall slåsskamper og drap. Det var nok like vanskelig å finne «den lykkelige hora» her som andre steder.

Selvfølgelig fantes det respektable kvinner i det gamle Vesten også. Om ikke alle av dem var hva man helst forbinder med en veloppdragen victoriansk jomfru med utsøkte broderingsferdigheter, så utgjorde de tross alt flertallet av den kvinnelige befolkningen. Men horene var langt mer synlige i bybildet.

Av og til, særlig når småbyene var i ferd med å vokse ut av sin halvbarbariske barndom, syntes enkelte at horene ble for godt synlige. Et eksempel på det er den plakaten sheriffen i Tombstone, Arizona, fant det for godt å spikre opp i 1882. Her ble alle «skyggeaktige kvinner» oppfordret til å holde seg på gatens mørke side. Og sheriffen visste godt hvem han henvendte seg til. Han sørget nemlig for å rette en særlig pekefinger til enkelte navngitte jenter.

Og for noen navn! Amasone-Amy, Stornesede Bertha, Berrick med boblene, Ferel med føttene, Formaldehydrerte Flo, Parafin-Katie, Fifi L’Amour, Tuberkuløse Tessie og Jane med tenna het de.

At horene dominerte bybildet vet vi også fra kvegsentralen Austin. På 1870-tallet hadde byen cirka 5000 innbyggere. Opptil 10% av totalbefolkning kan ha vært prostituerte. Historikeren Nils Johan Ringdal, som har beskrevet horenes verdenshistorie i boka «Verdens vanskeligste yrke», anslår at antallet personer som fikk inntekten sin fra sexsalg i Det Ville Vesten kan ha omfattet et sted mellom 50 - 200 000 kvinner, pluss kanskje 20 menn. På grunn av unøyaktige folketellinger og generelt vanskelige vilkår for tallføring, er det umulig å angi et mer presist anslag.

Folketellinger og annen statistikk var heller ikke spesielt nøye med å ta med de indianske jentene som solgte kroppen sin. Og det er vel knapt noen westernfilm som skildrer denne kontakten mellom indianer og hvit? Hollywood viser blåjakker som rødhudenes fiender, ikke som indianerjentenes sexkunder. Like fullt var det vanlig at det ble opprettet bondegårdslignende bordeller i nærheten av fortene, hvor indianske kvinner arbeidet. I tillegg var det normalt at indianere oppsøkte fortene for å drive diverse småhandel, også med sex. Det var først når det gikk mot konflikter at disse innfødte jentene trakk seg unna den hvite manns domene.

Strengt tatt er det den korte perioden på 25 år mellom 1865 og 1890 som var Ville Vestens tidsalder. Etter denne tiden var jernbanenettet utbygd både fra nord til sør og fra øst til vest, slik at både statsmakt og kommunikasjon fikk etablert seg i sterkere grad enn før. Bosettingen ble mer permanent og det sivile liv mer lovlydig. Dermed forsvant gradvis både horene og kundene deres.

Til tross for dårlig rykte, mord, selvmord og aborter (som kunne medføre ufruktbarhet), ble mange av disse jentene gift og fikk barn. Faktisk kan man hevde at de ble stammødre for befolkningen i det midtre USA, noe som selvfølgelig gjør seg dårlig som nasjonal myte. Det er en av Det Ville Vestens best bevarte hemmeligheter.

Interessert i å lese mer? Tidligere nevnte Nils Johan Ringdals bok «Verdens vanskeligste yrke» er å anbefale på det varmeste. Ellers har Anne M. Butler skrevet «Daugthers of joy, Sisters of misery: Prostitutes in the American West 1865-90», mens «Red Lights on the Prairies» er ført i pennen av James Henry Gray.