Dette er i sannhet en historisk aften!

“Wiig sendte FFK ned!”

Fra Saturday Night Live i 1976: “I’m the Slime”

I may be vile and pernicious
But you can’t look away
I make you think Im delicious
With the stuff that I say
I am the best you can get
Have you guessed me yet?
I am the slime oozin out
From your tv set

Live i München 1978: “Baby Snakes”

Baby snakes
Late at night is when they come out
Baby snakes
Sure you know what Im talkin about
Pink n wet
They make the best kinda pet
Baby
Baby
Snakes

Liveopptak fra en konsert i Frankrike (med franske undertekster): “Disco Boy”

Disco boy! run to toilet and comb your hair.
Disco boy! pucker your lip, and check your shoulders,
Cause some dandruff might be hiding there.

“Let’s Make the Water Turn Black”

Now believe me when I tell you that my song is really true
I want everyone to listen and believe
It’s about some little people from a long time ago
And all the things the neighbors didn’t know

“Catholic Girls” og “Crew Slut”.

With a tongue like a cow
She could make you go wow!

+

Hey Hey Hey all you girls in these
Industrial towns
I know you’re prob’ly gettin’ tired
Of all the local clowns
They never give you no respect
They never treat you nice
So perhaps you oughta try
A little friendly advice

And be a CREW SLUT
Hey, you ‘ll love it
Be a CREW SLUT
It’s a way of life
Be a CREW SLUT
See the world
Don’t make a fuss, just get on the bus

Og nå vil du kanskje lese litt om mannen mens du lytter? I såfall klikk her: “Den streite freaken: Frank Zappa”

BONUSSPOR: Zappa og Captain Beefheart i liflig samspill anno 1969: “Willie the Pimp”:

I’m a little pimp with my hair gassed back
Pair a khaki pants with my shoe shined black

Got a little lady . . . walk the street
Tellin’ all the boys that she cain’t be beat

Twenny dollah bill (I can set you straight)
Meet me onna corner boy ‘n don’t be late

For de av oss som har vært opptatt av hvilke konsekvenser naturressursene i Den nye verden fikk for utviklingen i Den gamle verden, er opplysningene nedenfor kjent fra før. Men det er interessant med statistikken som presenteres. Den har jeg ikke sett før.

Hva snakker vi om her? Gull, sølv? Niks, den i særklasse viktigste amerikanske ressursen er en ydmyk og hverdagslig knoll, som tilfeldigvis også er svært næringsrik, lar seg dyrke i marginale jordbruksområder, kan langtidslagres og som i motsetning til korn ikke er så utsatt for ildspåsettelse under krig. Resultat; den fattigere delen av befolkningen øker radikalt sjansene for å overleve i dårlige tider, og får økt næringsinntaket i normale tider. Og konsekvensen av dette igjen er befolkningsvekst og urbanisering, som igjen skaper ringvirkninger…

Det er Foreign Policy som i spalten In Box melder om en historisk knollstudie gjort av to økonomer:

Does the modern world owe its very existence to the humble spud? A recent study by a pair of economists suggests that the introduction of the American potato to Europe and later Asia and Africa might have been one of the most significant events in the history of human development.

(…)

Qian, along with Harvard University’s Nathan Nunn, decided to see how universal the connection was. Looking at population trends from 1700, when the potato was introduced to the Old World, to 1900, they estimated that 12 percent of the population growth and 47 percent of the urbanization during this period was directly potato-related. Moreover, regions that are more suitable for potato cultivation — Europe and India — tended to urbanize and develop much faster than places that aren’t, such as sub-Saharan Africa.

Mer om denne studien finner du HER. Artikkelen har et par interessante illustrasjoner som jeg tar med.

Først en graf som viser befolkningsutviklingen (generelt og i bysentra):

Dernest et verdenskart hvor områdene som passer for potetdyrking er markert:

Fra dagens Forskning.no:

Skandinavere er etterkommere av bønder som kom hit for noen få tusen år siden. Vi stammer altså ikke fra jegere og samlere som først bosatte seg i traktene etter forrige istid.

(…)

Det skjedde for cirka 6 000 år siden. Og vi er etterkommere av disse første bøndene.

Det har en forskergruppe funnet ut, ved å analyse DNA fra steinaldermenneskene og sammenligne arvematerialet med DNA fra moderne skandinaver. Forskningen er offentliggjort i tidsskriftet Current Biology.

(…)

I mer enn tusen år levde de skandinaviske jegerne og samlere side om side med bøndene fra sørlige strøk. Men for cirka 4 000 år siden forsvant jeger-samler-folket fra Skandinavia.

Det samme skjedde ikke i de baltiske landene. Her viser DNA-analyser at den tidlige befolkningen i høyere grad lærte seg landbruk og blandet seg med de innvandrerne som kom med kunnskap om dyrkingen av jorden.

I ethvert diktatur vil humor bli viktig for befolkningen, og politiske vitser vil florere. Slik var det også i DDR, og den engelskspråklige utgaven av Der Spiegel har en artikkel om den subversive østtyske humoren: “East German Jokes Collected by West German Spies”

Et par smakebiter:

Stammer østtyskerne fra apene? Umulig. Ingen ape kunne ha overlevd på kun 2 bananer i året.

Hva ville skjedd om ørkenen ble kommunistisk? Først ville ingenting ha skjedd, og så ville det ha oppstått sandmangel.

Litt styggere er denne:

Tsjernobyl var ingen ulykke. Det var Sovjetunionens program for å røntgenstråle befolkningen.

Klikk HER.

Jo flere vi er sammen osv.

Historikerne har vanligvis regnet med at rundt 800 000 nordmenn utvandret til Amerika mellom 1825-1975. Men i følge Sverre Mørkhagen, som har skrevet den første nye utvandringshistorien på over 30 år, må det tallet justeres opp til rundt 1 million.

Boka heter “Farvel Norge”, og er omtalt i dagens Aftenposten:

Ifølge Sverre Mørkhagens kilder må tallet på nordmenn som dro over havet til Nord-Amerika justeres opp fra 800.000/850.000 til rundt én million mennesker. Med den bakgrunn hevder han at det i dag trolig er flere norske etterkommere i USA enn det er nordmenn i Norge.

Bare i de 35 årene mellom 1880 og 1915 dro så mange som en halv million nordmenn.

Til sammenligning trekker Mørkhagen frem at folketallet i Norge i 1890 passerte to millioner.

Han fastslår også at utvandringsstrømmen fra Norge var 3,5 ganger så sterk som den gjennomsnittlige for hele Europa. Skulle det ha reist like mange mennesker fra det øvrige Europa som fra Norge, ville 147 millioner mennesker ha søkt lykken i Nord-Amerika. Ikke de rundt 41 millioner som faktisk seilte vestover fra europeiske havner.

(…)

Relativt få nordmenn dro hjem igjen til Norge for godt. Mørkhagen støtter seg på utvandringshistorikeren Ingrid Semmingsen, som anslo at det rundt 1920 bodde ca. 50.000 hjemvendte norskamerikanere i Norge. Det var et lavt tall sammenlignet med andre emigrantgrupper.

Forlaget har også lagt ut en liten videosnutt hvor Mørkhagen snakker om boka.

Kombinasjonen russiske styrker + russiske stepper + russisk vinter har som kjent spilt en avgjørende rolle i militærhistorien ved flere anledninger. Før Hitlers armeer fikk juling, var det Napoleons La Grande Armée som ble knust av denne trippelutfordringen.

Men mens tyskernes tap på østfronten vanligvis kobles tett sammen med nazistyrets endelig sammenbrudd, er ikke Napoleons endelige tap blitt knyttet like intimt til det katastrofale felttoget i Russland. Eller sagt på en annen – og kanskje mer presis – måte; russernes rolle i nedkjempingen av Napoleon er undervurdert. I det minste har vi i Vesten en tendens til å undervurdere den.

De russiske styrkenes innsats har gjerne blitt inkorporert i en mer generell fremstilling av hvordan de allierte troppene kjempet mot franskmennene, og om noen har blitt gitt spesiell oppmerksomhet har det som regel vært den reformerte prøyssiske hæren. Brorparten av kildematerialet har gjerne vært fransk, og fokuset på russerne har vært svært fiksert på året 1812.

Men nå kommer Dominic Lieven (hvem ellers?) med en ny bok som tar mål av seg å endre perspektivet på den russiske innsatsen i kampene mot Napoleon også utover Russlandsfelttoget i 1812. “Russia Against Napoleon: The Battle for Europe, 1807 to 1814″ presenteres slik av forlaget:

This book tells the story of one of the most astonishing dramas in Europe’s history. In the summer of 1812 after years of uneasy peace, Napoleon, the master of almost the whole continent, marched into Russia with the largest army ever assembled, confident that he would sweep everything before him. Less than two years later the Russian army was itself marching into Paris and Napoleon’s empire lay in ruins.

Professor Charles Esdaile anmelder boka i Literary Review, og er full av godord. Men først bruker Esdaile litt spalteplass på å påpeke unnlatelsessyndene jeg har nevnt. Han summerer opp den russiske rollen i krigene og maktspillet slik:

… from 1805 onwards Russia was a key player – indeed, in some respects the key player – in the international relations of Napoleonic Europe; the campaign of 1812 was not just an episode of positively epic dimensions, but also a moment of seminal importance in the history of modern Russia, the echoes of which continued to reverberate throughout the life of the USSR, if not beyond; and finally in the bloody battles of 1813-14 it was Russian troops who made up the largest part of the Allied armies and, arguably at least, Russian leadership that ensured the overthrow of Napoleon.

Esdaile trekker fram hvordan Lieven understreker tsar Alexanders aktive rolle i byggingen av alliansen mot Napoleon, og hva slags strategiske mål den skulle ta sikte på (uthevelsene er mine):

Particularly in 1813-14, ‘war, war’ was at all times accompanied by ‘jaw, jaw’, as the growing number of members of the Allied coalition jostled for position with one another and gradually elaborated a common position in respect of Napoleon (a process that, in testimony to the immense differences that bedevilled the anti-Napoleonic camp, was not completed until March 1814). In this respect, Lieven places great weight on the efforts of Alexander himself. Having already been the heart and soul of Russian resistance in 1812 and, according to the author at least, a leading influence in the great victory of Leipzig, the tsar struggled to ensure that the Allies aimed at nothing less than the overthrow of Napoleon. In this, of course, he was not alone (Britain’s Lord Castlereagh was a strong exponent of the same policy), but, as Lieven points out, it is almost certainly the case that, without the Tsar’s commitment to war to the death, Napoleon could well have been left on the throne of France in 1814, thereby rendering null and void all the slaughter and suffering of the previous two years.

Men hvordan maktet den russiske hæren å slå så effektivt tilbake utenfor eget hjemland og ekstreme vinterlige forhold? Var ikke den russiske hæren et sørgelig umoderne skue?

… what about the much touted idea that Russian soldiers were simply too stupid to run away? As might be expected, Lieven does not dignify such claims with a direct response, but instead we hear a great deal about the internal organisation of the Russian regiment. Utterly isolated from civilian society, Russian soldiers evolved in a very close-knit world of their own, and this imbued them with immense loyalty to one another; it was this loyalty that sustained them in such dramatic fashion on the battlefields of Borodino and Leipzig.

This leads to the central message of Lieven’s work. For him, the Russian army of the late eighteenth and early nineteenth centuries was clearly a force of great strength and versatility that was more than capable of meeting the challenges posed by the French Revolution and Napoleon without having to engage in fundamental change. And, as with the Russian army, so with the whole of the Russian state. Far from being some ramshackle eastern despotism, this was in many ways a vibrant and forward-looking organism that possessed extraordinary resources and even offered a number of the advantages that are normally associated only with the French Revolution.

Bonustips: Se også intervjuene svenske Axess TV har gjort med Lieven.

“Det ryska imperiets kollaps”

Den brittiske historikern Dominique (sic) Lieven har ägnat sin forskning åt den ryska staten och det ryska imperiets tillväxt genom seklerna. I det här programmet tar han upp Rysslands säregna historiska öde att vara en stat som ligger i utkanten, först av det bysantinska imperiet, där Konstantinopel var centrum, och sedan av Europa, där stater som Frankrike och England var de imperiala stormakterna.

“Imperiernas historia”

Lesetips: I siste utgave av det svenske magasinet Axess har Pär Sandin en artikkel om hvordan den greske dramatradisjonens far – Homer (som muligens var mer enn én person) – skapte den invidualiserte helteskikkelsen (uthevelsene i fet skrift er mine):

De homeriska eposen har också ett innehåll som skiljer dem från den grekiska mytologiska berättartraditionen i allmänhet. De mest iögonfallande detaljerna, spänning och äventyr, ”action” och krigsskildring som i Iliaden, ”fantasy” som i Odysséen, gudar, monster och övernaturliga väsen, allt det förekommer i riklig mängd i alla grekiska sagor. Det som istället skiljer Homeros från mängden och gör honom till den främste var människoskildringen. Det var vad man ville höra: Hur var dessa människor, dessa hjältar som levde före oss, beskaffade? Vad var det för individer?

Intresset för det individuella och det mänskliga är en nyckel till själva den forngrekiska kulturen. Sokrates spekulerar i sitt försvarstal inför atenarna, som ville avrätta honom för gudlöshet, om ett paradisiskt liv efter döden (som ett gott alternativ till ett annat gott: den eviga, drömlösa sömnen). Är det då ro och njutning som hägrar? Nej, det är att få träffa de härliga döda! Att få skaka Homeros hand, det var paradiset för Sokrates: de andra är paradiset. Så när det ibland påstås att individen är något som uppfanns i Västeuropa på 1800-talet, är det felaktigt: individen uppfanns av Homeros. Odysseus och Akilles är de mest individuella av alla individer, och Helena, Ajas, Hektor, Paris, Agamemnon och Nestor är inte typer som man senare i Aristoteles klassicistiska tradition ville litteraturteoretisera bort korten, utan individer.

“Med Homeros blev hjälten individ”

Bare så det er nevnt i all hast: Undertegnede har denne uka en dobbeltanmeldelse på trykk i Ny Tid, av filmen “Svik” og boka “KrigshistorienTM” (artikkelen er ikke på nett).

Mer om “Svik” HER.

Mer om “KrigshistorienTM” HER.

OPPDATERING 9. OKTOBER:

De glemte landssvikerne

Hvem som ble dømt i landssvikoppgjøret etter krigen er et interessant tema. Men hvem som ikke ble dømt er mer interessant.

AV KJETIL JOHANSEN

[film] Det var tyskerne som realiserte Arbeiderpartiets parole, “Hele folket i arbeid”. Knappe 2 år inn i besettelsen forsvant den store arbeidsledigheten som hadde tynget Norge gjennom to tiår. Anslagsvis 200 000 nordmenn jobbet direkte for tyskerne. Okkupasjonsmakten trengte folk til å bygge infrastruktur og industri, samt produsere matvarer og jobbe innen industrien. Og nordmenn var ikke vanskelige å be.

9. oktober kommer Håkon Gundersens film Svik til kinosalene. Nylig utkommet er også Frode Fanebust sin bok KrigshistorienTM. Både bok og film retter søkelys mot skyggesidene av den norske krigshistorien. Det er historier om de som ikke gjorde motstand, men som velvillig stilte opp for tyskerne, vi får servert. 

Svik utspiller seg i miljøet av samarbeidvillige norske forretningsinteresser og toppfigurer innen de tyske okkupasjonsmyndighetene i Norge. Handlingen er sentrert rundt Club Havana i Oslo, hvor krigsprofitører og nazister omgås sosialt og prater forretninger. Det ingen er klar over er at etablissementets store trekkplaster, sangerinnen Eva Karlsen (Lene Nystrøm), er dobbeltagent. Hun pleier intim omgang både med Sturmbannfürer Krüger (Götz Otto) og klubbeier Tor Lindblom (Fridtjov Såheim), samtidig som hun rapporterer til engelskmennene.

Norsk Hydro

Filmen retter spesielt søkelyset mot rollen Norsk Hydro spilte under krigen. På fabrikkområdet på Herøya jobbet 1100 krigsfanger og tvangsarbeidere for Nordisk Lettmetall, som produserte aluminium til tyske bombefly. Slavearbeidere var derfor også en del av den økonomiske utviklingen i Norge under 2. verdenskrig. Nordisk Lettmetall var eid av Norsk Hydro i kompaniskap med IG Farben og Nordag. Nordag var i realiteten eid av Luftwaffe, mens ledelsen i Hydro og IG Farben satt i styrene til hverandre. Det var derfor ikke så merkelig at Hydro deltok i Det tyske handelskammeret i Norge. Men ingen av de involverte ble dømt etter krigen. Dette får Svik påpekt i ettertekstene.

Gundersens film har brodden rettet mot de norske krigsprofittørene og ønsker nok primært å være en debattfilm, men den sliter med å skape et medrivende drama ut av materialet. Bihistorien, hvor den britiske agenten Sven Nordanger (Kåre Conradi) får i oppdrag å ta livet av Tor Lindblom (som er hans egen bror), er heller ikke utviklet godt nok.

Vurdert som filmhåndverk eller underholdningsprodukt er altså Svik belemret med svakheter. På den annen side peker filmen i en interessant retning til norsk krigsfilm å være, og befinner seg i et langt mer problematiserende terreng enn Max Manus. Det bør komme flere filmer i samme leia. De “upassende” sidene ved norsk krigshistorie rommer både viktige problemstillinger og engasjerende personlige fortellinger.

De som gikk fri

Hva skal man for eksempel si om offentlige tjenstemenn som la forholdene til rette for utbedring av flyplasser, slik at tyske bombefly kunne bruke dem, mens krigen i Norge fremdeles pågikk?

24. april 1940 sto signaturene til ordføreren i Trondheim, Ivar Skjaanes, og Centralkomitéen i Sør Trøndelag under en kunngjøring i Adresseavisen, hvor det ble opplyst at tyskerne hadde behov for 2000 arbeidere til planeringsarbeider på Lade og Værnes. Da arbeidet var utført, ble flyplassene base for tyske bombefly som bombet Steinkjer, Namsos og andre norske byer.

Etter krigen ble verken ordføreren eller rådmannen straffet for samarbeidsiveren. Skjaanes ble istedet utnevnt til fylkesmann, mens rådmann Oscar Christian Gundersen sågar ble justisminister. Formannskapet i Oslo hadde for øvrig kommet trønderne i forkjøpet. Allerede 15. april etterkom det tyskernes ønsker om å sette 200 mann i sving på Fornebu for å utføre tilsvarende arbeid.

Mens selv passive medlemmer av Nasjonal Samling ble funnet kollektivt skyldige, ble funksjonærer og arbeidere som hadde jobbet for tyskerne, kollektivt frikjent. En prest som hadde solgt tyskerne moreller fra egen hage ble dømt, mens en høysterettsadvokat som hadde tatt imot store konsulenthonorarer fra et firma som forsynte Luftwaffe ikke engang ble stilt for retten. Sykesøstre som hadde arbeidet for Røde Kors og kommet i skade for å pleie også tyske soldater ble dømt til fengselsstraff, fikk formuen inndratt og mistet borgerrettighetene.

Norges fremste kapasitet innen rettsvitenskap på denne tiden, professor Jon Skeie, beskrev perioden rundt landssvikoppgjøret med ordene “Vi har aldri i vår historie hatt en sådan rettsløshet.”

“Bustefan”

Disse “upassende” detaljene er bare noen av dem Frode Fanebust har funnet plass til i sin bok KrigshistorienTM. Varemerke-markøren som er hektet på er ingen skrivefeil. Fanebust bruker det som benevnelse på den rådende forestillingen om hvordan krigen og okkupasjonen var. Trademark-versjonen av krigshistorien er den dominerende versjonen av begivenhetene i årene 1940-45. Problemet er at denne fremstillingen er preget av myter og forenklinger, selektivt utvalg og bortsensurering av de “upassende” detaljene, mener Fanebust. Og han passer på å nevne at den heller ikke nødvendigvis har noen støtte hos faghistorikerne. Snarere tvert imot.

“Den historien forskerne har avdekket og beskriver i sine fagbøker, er vesentlig ute av takt ikke bare med den populariserte versjonen, men med vår kollektive norske bevissthet”, skriver Fanebust.

Forfatteren er ikke historiker, men siviløkonom. Boka er imidlertid basert på noen hyllemeter faghistorisk litteratur, samt en bunke primær- og sekundærkilder. Og ikke minst er den basert på arkivet til forfatterens farfar, journalisten og redaktøren Toralv Fanebust – kalt “Bustefan”. Dermed er KrigshistorienTM også historien om en norsk dissident.

En norsk Dreyfus-sak

Toralv Fanebust var en av få motstemmer i landssvikoppgjøret. Han måtte finne seg i å bli stemplet som nazist, bl.a. i Arbeiderbladet, fordi han var kritisk til hvordan prosessen ble gjennomført. Men takhøyden for frie ytringer var ikke den høyeste rett etter krigen. Fanebust ble ført for retten og måtte sone 9 måneder. Han ble dømt for injurier mot høysterettsadvokat – og tidligere riksadvokat – Sven Arntzen.

Under krigen hadde Arntzen meldt fra til politiet om at motstandsmannen Bjørn Ivar Sundet Johanssen planla å rømme til Sverige. Arrestasjonen av Johanssen fikk store konsekvenser, da motstandsorganisasjonen XU ble rullet opp av tyskerne. Det bør nevnes at Arntzen var aktiv i ledelsen av Milorg, og nettopp derfor burde forstått at Johanssen var motstandsmann. Han burde iallfall ha visst at å rømme landet var forbundet med dødsstraff.

Man kunne argumentere for at den senere riksadvokaten Arntzen, som ble satt til å lede landssvikoppgjøret, i denne saken hadde gjort seg skyldig i grovt uaktsomt angiveri. Det var nettopp det Toralv Fanebust gjorde.

Historien om dissidenten Fanebust er blitt kalt “den norske Dreyfus-saken”, med referanse til dommen mot den franske offiseren Alfred Dreyfus på slutten av 1800-tallet. Den kunne godt tatt spranget til kinolerretet. Det samlede norske filmmiljøet er herved tipset!