Cowgirls mandag, des 10 2007

Ved siden av kjente Ville Vesten-navn som Wyatt Earp, Billy the Kid og Buffalo Bill finner vi noen grepa kvinnfolk. Meet the Cowgirls!

Calamity Jane

Den mest kjente - og beryktede - av alle skyteglade damer i Det Ville Vesten, er uten tvil Martha Jane Cannary, bedre kjent som «Calamity Jane». Hva som egentlig er sant og hva som er reinspikka skrønemakeri i hennes livshistorie er vanskelig å vite. Jane sørget nemlig for å spre bøttevis av historier om seg selv, den ene villere enn den andre, til minst 2 generasjoner med journalister. Hun solgte også en liten lefse av en bok kalt «Life and Adventures of Calamity Jane - By Herself» til alle som var interessert. Man bør ta det som står der med en pinsett salt, selv om det er spennende lesning.

Hun skal ha blitt født i Princeton, Missouri, 1. mai 1852. Noen hevder året var 1848. Som så mye annet i historien om Calamity Jane er også fødselsdatoen omstridt. Martha Jane Cannary var i alle fall eldst i en søskenflokk på 6, og viste sans for fart og spenning allerede fra barnsben av. Ikke minst kom dette til uttrykk når det gjaldt hester og riding. I 1865 emigerte familien hennes til Montana, en tur som tok 5 måneder. Under denne reisen måtte 13 år gamle Martha bidra under den daglige jakten på mat og brensel, noe som ga henne god trening i riding og bruk av skytevåpen. Ungjenta ble imidlertid foreldreløs iløpet av de neste 3 årene. Moren døde i 1866, faren året etter. Dette ble starten på et liv som omstreifer for Martha. Hun påstår i boken sin at hun etterhvert fikk arbeid som speider i hæren til general Custer, men historikerne krangler livlig om dette virkelig er sant. Ifølge Martha selv trakk hun i uniform i 1870, og red med Custer fra Wyoming til Arizona samme år.

I biografien forteller hun om mange dramatiske situasjoner hun havnet i mens hun var speider. Etter en av disse episodene ble hun også gitt kallenavnet Calamity Jane. Det skjedde i Goose Creek, Wyoming, i 1873. Indianerne i området var på krigsstien, og en dag falt avdelingen hennes i et bakhold. Martha hadde ridd i forveien, men tverrvendte da hun hørte at indianerne angrep. Offiseren som ledet avdelingen, kaptein Egan, ble alvorlig såret. Han hang og slang i sadelen sin, og var i ferd med å falle av, da Martha grep inn. Hun red resolutt inn i kampen, heiste kapteinen over på sin egen hest, og gallopperte i sikkerhet.Da Egan var på bedringens vei igjen, sa han spøkefullt til Martha: -Jeg døper deg herved Calamity Jane, slettenes heltinne. «Calamity» betyr «ulykke», så det hele var ment som ironisk spøk fra Egans side. Like fullt ble tilnavnet hengende ved henne. Fra nå av var Martha Jane Cannary ganske enkelt Calamity Jane.I juni 1876 tok hun over som postkusk på ruten gjennom Black Hills-området. Det var ikke uvanlig at kuskene ble angrepet og ranet på denne farlige ruten, men det skjedde nesten aldri med Calamity Jane. Skyteferdighetene hennes var altfor velkjent til at noen turte å prøve.

I denne perioden ble Calamity Jane kjent med en annen legende fra Ville Vesten, Wild Bill Hickok. Det har titt og ofte vært hevdet at de to var kjærester, men alt taler for det bare var snakk om vennskap. Noen mener til og med at de neppe kjente hverandre særlig godt.

Wild Bill var en beryktet fyllefant, gambler og bråkmaker, som møtte sin skjebne i Deadwood 2. august 1876. Han ble skutt bakfra i hodet av desperadoen Jack McCall mens han spilte kort. Uheldigvis for McCall befant Calamity seg i Deadwood da dette skjedde. Hun sporet opp morderen i byens slakterbutikk, og overmannet ham med en kjøttøks. Revolverne hadde hun nemlig glemt igjen ved sengestolpen da hun mottok nyheten om drapet på Hickok. Innbyggerne i Deadwood sperret McCall inne i påvente av at rettsaken skulle komme opp. Han klarte imidlertid å rømme, men ble senere fanget, ført for retten og hengt i Dakota.

En av de mest velkjente historiene knyttet til Calamity Jane fant sted våren 1877. Hun var på vei til Crook City, men underveis fikk hun plutselig se en dilligence uten styring. Kusken var drept, og en gruppe indianere fulgte vognen litt på avstand. Inne i dilligencen satt det 6 passasjerer. Calamity Jane praiet i all hast vognen, kastet av bagasjen for å minske vekten og førte så dilligencen trygt tilbake til Deadwood.

Høsten samme år forlot hun byen, og nok engang førte hun et omflakkende tilværelse som brakte henne fra Wyoming, via California og Arizona, til Texas. Her giftet hun seg i 1885, noen sier 1891, med Clinton Burke, fikk barn og levde et mer stillferdig liv de neste årene.

I oktober 1895 returnerte hun imidlertid til Deadwood. Clinton hadde forlatt henne, og enda en gang hadde hun tatt til landeveien. Janes tilbakekomst vakte stor ståhei, for i årenes løp hadde hun rukket å bli en legende i byen. Det var denne legendestatusen hun visste å spinne videre på når folk ba henne fortelle om sitt ville liv. Det er mer enn sannsynlig at hun har smørt tjukt på, men det er i alle fall blitt en god historie.

Hun døde 2. august 1903, og ble begravet i Deadwood, ved siden av Wild Bill Hickok. De siste 10-12 årene hun levde var hun mye syk, mest på grunn av et alvorlig alkoholmisbruk. Gamle bekjente skal til slutt ha hatt vansker med å kjenne henne igjen hvis det var lenge siden sist. Tragisk nok gikk det fort nedover med Calamity Jane, men legendestatusen har hun beholdt til dags dato.

Pearl Hart

En annen av Ville Vestens kvinnelige legender, Pearl Hart, var en vaskeekte «bad girl». Hun var opprinnelig fransk-kanadisk, født i Toronto i 1871. 

Etter et mislykket ekteskap, dukket Pearl opp i Phoenix i 1892. Ektemannen fulgte imidlertid etter, og de prøvde å finne gnisten i samlivet igjen. Men i en salig graut av tobakk, alkohol og tidvis morfin, gikk det dårlig. Ektemannen dro sin kos, og Pearl fikk raskt store problemer med å klare seg på egenhånd. Ikke minst psykisk. Hun skal ha forsøkt å begå selvmord 3 eller 4 ganger.

Heldigvis traff hun en fyr ved navn Joe Boot, som overtalte henne til å prøve lykken sammen med ham i nabobyen Globe. Her prøvde paret ut en temmelig tvilsom forretningsidé: Pearl lokket med seg kåte karer til et passende sted, og der stod Joe klar til å gi dem en velplassert «sovepille» midt på knollen. Deretter var det bare å loppe «kunden» for det han var verdt. I det lange løp viste det seg likevel at denne bissnissen ikke ga særlig avkastning. Økonomien fortsatte å være elendig for Pearl og Joe.

En dag mottok Pearl et brev fra familien med beskjed om at moren var døende. Hun ble desperat. Hjem ville hun, men paret var blakkere enn de berømte kirkerottene. Løsningen på de økonomiske problemene ble godt gammeldags landeveisrøveri. Det er i alle fall versjonen hun senere skulle gi dommeren i retten.

29. mai 1899 ble uansett dilligencen mellom Globe og Florence stoppet av det bevæpnete paret. Først ble de 3 passasjerene ranet for sammenlagt 421 dollars og en klokke. Så, pussig nok, fikk Pearl dårlig samvittighet, og ga tilbake 1 dollar til hver. Hun hadde ikke hjerte til å la dem fortsette helt raka fant.

Pearl og Joe ble raskt arrestert av sheriffen i Pinal County, dit de hadde rømt. I og med at det dreide seg om en kvinnelig landeveisrøver, vakte fangene stor oppmerksomhet i lokalsamfunnet. Dette syntes sheriffen var pinlig, og derfor ble Pearl sendt til et fengsel i Tuscon istedet. Joe, derimot, ble satt bak sprinklene i Florence.

Det viste seg etterhvert at Pearl ble noe av en medieyndling i Tuscon. Avisene fikk nyss om (den påståtte) bakgrunnen for ranet, og mange tok til å føle sympati med henne. Hun ble også tatt til inntekt for den gryende kvinnesakskampen, fordi hun uttalte seg om hvor betenkelig det var at en kvinne kunne fengsles, men ikke avgi stemme ved valg.

I fengselet traff hun en tyv ved navn Ed Hogan. Av en eller annen grunn fikk han lov til å bevege seg ganske fritt omkring bak murene. Han og Pearl omgikk hverandre jevnlig, og 12. oktober rømte de sammen gjennom et hull Ed hadde laget. De satte kursen for Deming, New Mexico, bare for nesten øyeblikkelig å bli lagt i jern av stedets sheriff.

Nå ble Pearl sendt tilbake til Florence, hvor hun og Joe skulle stilles for retten. Pearl fikk 5 år for dilligenceranet, til tross for historien om den syke moren, mens Joe ble dømt til hele 30 år i fengsel. Begge to skulle sone i The Territorial Prison i Yuma, men Pearl ble benådet allerede i 1902. Den offisielle forklaringen guvernøren, Alexander Brodie, kom med, var at det ikke fantes tilfredsstillende fasiliteter for kvinnelige fanger på stedet, men mye av årsaken lå nok i at Pearl hadde blitt en populær og myteomspunnet skikkelse i Yuma også. Journalister og fotografer hadde nærmest tråkket ned portene til fengselet for å intervjue henne.

I tillegg fantes det en mer skandaløs og hemmelig årsak: Pearl var gravid. Og det var bare to menn som hadde fått være alene med henne under fengselsoppholdet. Den ene var fengselspresten. Den andre var guvernør Alexander Brodie. Pearl Hart ble i alle fall sluppet fri, og fikk samtidig en diskret oppfordring om å forlate Arizona raskest mulig.

Hva som skjedde med henne etter dette er mer uklart. I 1904 skal hun ha hengt sammen med en bande lommetyver i Kansas City. Tilslutt endte hun utrolig nok opp som ærlig og lovlydig farmerhustru i Globe, hvor hun døde i en respektabel alder av 90 år.

Belle Starr

En annen cowgirl som opererte på feil side av loven var Belle Starr. Denne fryktløse madammen så dagens lys 3. februar 1848. Fødestedet var Carthage i Montana, og navnet hun ble døpt med var Myra Maybelle Shirley. Myra mistet brødrene sine i den amerikanske borgerkrigen, samt i rene revolveroppgjør. Dermed ble hun nødt til å lære seg «mannfolkferdigheter» selv, siden ingen andre kunne gjøre det for henne. Myra vokste opp til å bli en dreven rytter og dyktig skarpskyter. 

Belle giftet seg 4 ganger, hver gang med tvilsomme typer, og alle ektemennene ble drept i skyteepisoder. Gjennom disse karene ble hun også viklet inn i et liv bestående av forbrytelser og flukt fra lovens lange arm. Det er særlig hestetyveri man forbinder med Belle og hennes kumpaner.

3. februar 1889 ble hun selv skutt, bakfra. Sannsynligvis av en bekjent som fryktet at hun skulle angi ham, men dette er aldri blitt bevist. Du kan besøke graven hennes i nærheten av Eufala-dammen, Oklahoma. Den ligger isolert til, men skal være merket på kartet.

Med det samme vi er inne på damer med forbryterkarriere kan vi passe på å nevne en mer perifer figur også. Little Britches var en opprørsk tenåringsjente som hang sammen med medlemmer av Doolin-Dalton gjengen. Hun hjalp dem under bankran ved å ri inn i byen på forhånd, sondere terrenget og avgi rapport om brukbare fluktruter og lignende. Hun var som oftest kledd i mannsklær når hun utførte disse spionoppdragene. Noen stor og langvarig karriere som lovløs fikk hun likevel ikke. Sheriffen som arresterte henne skal visstnok ha gitt henne klassisk ris på baken da han fakket henne.

Annie Get Your Gun

Langt mer lovlydig, men ikke nødvendigvis kjedelig av den grunn, var Annie Oakley. Hun ble født 13. august 1860 i Darke County, Ohio, og skulle bli svært berømt for sine ekstraordinære skyteferdigheter.

15 år gammel danket hun ut mesterskytteren Frank E. Butler i en offentlig konkurranse. Butler turnerte med sitt eget skyteshow, og pleide å ta imot utfordringer fra lokale kulekunstnere. Han skal ha flirt godt da han skjønte at en jentunge knapt ute av puberteten skulle prøve krefter mot ham på skytebanen. Men Annie vant, med 25 treff av 25 mulige. Frank måtte nøye seg med 24 treff. Imponert over dette gjorde han seg til venn med den talentfulle jenta. Senere gikk vennskapet over i forelskelse, og 23. august 1876 giftet Annie og Frank seg. Da var hun nettopp fylt 16 år.

På denne måten fikk Annie mulighet til å gjøre karriere som kvinnelig stjerne i oppvisningsskyting. Først i tospann med Frank, senere i det berømte «Buffalo Bill’s Wild West Show». Det var hos Buffalo Bill Annie endelig fikk sitt definitive gjennombrudd, og det var også her hun for første gang ble oppført som hovedattraksjonen. Annie og Frank ble værende hos Buffalo Bill fra 1884 til 1901, og de gjorde stor suksess både i USA og i Europa.

Grunnen til at paret til slutt forlot showet var en alvorlig ryggskade Annie pådro seg i en togulykke i 1901. Etter dette turnerte hun bare sporadisk. Annie og Frank forble imidlertid gift livet ut, og fulgte hverandre nesten samtidig inn i døden. Hun døde 3. november 1926, mens han sovnet inn 21. november samme år.

2 Responses »

 

Den edle - og fredelige - ville? fredag, des 7 2007

Redaktør i Forskning.no, Erik Tunstad, skrev en lang og interessant artikkel ifjor - med tittelen Vår fredelige fortid. Den er ment ironisk.

Tunstad peker nemlig på funn etter funn som tyder på at førhistoriske samfunn slett ikke var preget av fred, selv om enkelte antropologer gjerne fremstiller det annerledes:

Kalahariørkenens Kung San (de såkalte “buskmenn”, min komm.) blir av antropologer generelt ansett som svært fredelige. Elizabeth Marshall Thomas’ bok om dem heter ”The Harmless People” (1989). Men mordraten deres var i perioden 1920 til 1955 fire ganger høyere enn den i USA, og på 1950- og 1960-tallet mellom 20 og 80 ganger høyere enn mordraten i flere store, vestlige industriland, skriver arkeologen Lawrence Keeley i boka ”War before civilization” fra 1996.

Begrunnelsen for likevel å kalle San “det ufarlige folket”, kan kanskje være at arkeologer har vist at førhistoriske beboere av Illinois hadde en mordrate 1400 ganger høyere enn vår tids Storbritannia, eller 40 ganger høyere enn USA på 1980-tallet! I dét selskapet fremstår Xi som, ja både rolig, klok og fredelig.

Tunstad minner om det noe schizofrene synet Vestens toneangivende tenkere har hatt på urfolk de siste par hundre årene. Det har vekslet mellom de to grøftestandpunktene “De er barbarer” og ideen om “De edle ville” - naturbarna. De siste tiårene har det vært det siste synet som har rådd grunnen. Men stadig flere kritiske røster har meldt seg på i diskursen:

Keeley fikk ikke forskningsmidler til å fortsette sine studier av det han kaller et arkeologisk anatema, men gjennomførte til sist en bok der han kunne legge frem en imponerende mengde dokumentasjon på utbredelsen av vold, aggresjon og krigføring i primitive kulturer - de være seg førhistoriske eller nåtidige.

En studie av indianerstammer fra det vestlige Nord-Amerika viste for eksempel at bare 13 prosent av de 157 gruppene som ble undersøkt ”sjelden eller aldri” deltok i krigshandlinger. ”Sjelden eller aldri” betydde i denne sammenheng ”mindre enn en gang i året”.

Bare sju grupper deltok ”aldri” i krigshandlinger. Men om de ikke kriget eller raidet, så hadde disse gruppene, som San, usannsynlig høye drapstall.

(…)

… det finnes påstått fredelige samfunn der samtlige voksne menn har vært involvert i drapshandlinger, og samfunn der alle barn som fødes med meget stor sannsynlighet vil oppleve krig - eller “krig” - med nabostammer.

En liten digresjon fra min side: Midt på 1900-tallet ble et stort funn av eldgammel mayakunst avdekket. Det dreiet seg om avbildninger utført av mayaene, basert på hendelser i deres egen historie. Mange av motivene viste krig, henrettelser og tortur. Men disse bloddryppende motivene ble i mange år forklart med at bildene f.eks. viste “kunstnere som dypper fingrene i rød maling”. Denne dårlig funderte teorien blir idag oppfattet som ønsketenking. Vi vil så gjerne finne et paradisisk og gjennomharmonisk drømmesamfunn at vi gjerne lurer oss selv i prosessen. Selv om vi er velutdannete og godt skolerte arkeologer. Digresjon slutt.

Tilbake til Tunstads kronikk. For er det ikke slik at dødsfallene i stammekriger er få? Ja, men også nei, lyder svaret:

… selv om primitiv krigføring kan virke ufarlig og i en viss grad ritualisert for en utenforstående observatør – krigen blir ofte avblåst etter at et par krigere har måttet bite i gresset – må vi ta med i regnskapet at krigshandlingene vanligvis blusser opp igjen etter noen måneder (når potetene er satt og kornet vel i hus), og slik kan det fortsette i tiår etter tiår.

I en befolking på 200, er to, fire eller åtte døde menn årlig en betydelig belastning. Mens for eksempel det ikke så veldig fredelige Japan i perioden 1900 til 1990 opplevde en dødelighet som resultat av krig på 0,03 prosent av befolkningen, er et gjennomsnittlig stammesamfunns tilsvarende tap på 0,5 prosent årlig – hvilket omregnet til siviliserte samfunn ville bety at kriger i det tjuende århundre skulle kostet oss ikke 100 millioner, men 2 milliarder liv!

Og så skal vi heller ikke glemme massakrene.

Primitive og uorganiserte samfunn har ingen infrastruktur som rettferdiggjør å ta fanger. I mer alvorlige konflikter, altså kriger mellom landsbyer og stammer som ikke på noe vis er forbundet med hverandre, er det/var det rutine å drepe alle menn, og det var heller ikke uvanlig å drepe alle kvinner og barn også.

Etter dette refererer Tunstad fra et seminar i St. Louis, hvor flere antropologer kom med innlegg som forsøkte å avfeie forestillingen om en voldelig fortid. Tunstad stiller seg skeptisk til argumentasjonen, og påpeker at disse forskerne gjerne så bort ifra arkeologiske funn - ikke minst av massakrer i fortiden. Og han er dessuten kritisk innstilt til enkelte av argumentene per se, blant annet et som antropologen Douglas Fry brukte:

- “Krig” er definert så vidt, at det ikke bare inkluderer krig, men også feider og til og med gjengjeldelsestokt som ender i drap, sa Fry fra talerstolen.

- Men i følge folks vanlige oppfatning er ikke feider og mord det samme som krig.
Som om, tenkte undertegnede, at vi mennesker bare kan anses som naturlig voldelige dersom vi marsjerer av gårde i samlet flokk, akkompagnert av trommer og hornorkester - aller helst i stilige uniformer?

Fry og hans venner har i så fall viklet seg inn i en sirkelargumentasjon: Bare det moderne vestlige samfunn bedriver krig, fordi “Krig” er krig slik det praktiseres i vesten i moderne tid.

Spørsmålet er om du vil kalle det fredelig, å leve i en kultur med mordrater fire til 1400 ganger høyere enn i vestlige storbyer?

For øvrig er myten om “den edle ville” noe også Steven Pinker har tatt et oppgjør med i sin bok “The Blank Slate”. Dersom du allerede her og nå vil lese et konsentrat av argumentasjonen hans, kan du klikke deg inn på Pinkers artikkel i Edge: “A History of Violence”, som er basert på et foredrag han holdt på TED Conferance. (Artikkelen ble først publisert i The New Republic i mars i år.)

Den introduseres slik av redaksjonen i Edge:

This doctrine, “the idea that humans are peaceable by nature and corrupted by modern institutions—pops up frequently in the writing of public intellectuals like José Ortega y Gasset (”War is not an instinct but an invention”), Stephen Jay Gould (”Homo sapiens is not an evil or destructive species”), and Ashley Montagu (”Biological studies lend support to the ethic of universal brotherhood”),” he writes. “But, now that social scientists have started to count bodies in different historical periods, they have discovered that the romantic theory gets it backward: Far from causing us to become more violent, something in modernity and its cultural institutions has made us nobler.”

No Responses »

 

Mytene om triumftogene fredag, des 7 2007

Romerne kunne virkelig dette med å markere militære seirer. Vi har alle klare mentale bilder av triumftogene, fordi vi har sett dem iscenesatt på film, avbildet i kunstverk eller skildret i tekst - både fiksjonalisert og faktabasert.

Vi “vet” at et triumftog inneholdt følgende elementer: Triumfatoren - med rødfarget ansikt - står i en vogn trukket av fire hester, sammen med en slave som hvisker ham i øret: “Husk at du bare er et menneske.” Bak ham kommer en prosesjon av soldater, krigsbytte, krigsfanger og you name it. Og opptoget ender til slutt opp foran Jupitertempelet.

Men nå kommer historikeren Mary Beard på banen med en bok som stikker noen alvorlige hull på disse forestillingene.

Det er ikke det at romerne ikke arrangerte triumftog. De historiske kildene omtaler drøyt 300 av dem. Problemet med det etablerte bildet er imidlertid at det er en kompositt av flere forskjellige opptog.

Få av de “faste ingrediensene” i et triumftog - slik vi ser det for oss - er dokumentert ofte eller godt nok til å forsvare konklusjonen at de alltid inngikk. Dette gjelder alle punktene nevnt ovenfor, pluss enda noen til.

Og selv vår idé om hva som kvalifiserte noen til å fortjene et triumftog kan problematiseres, ifølge Beard.

Det tradisjonelle synet har gjerne antatt at det forelå strikte og veletablerte regler for slike arrangementer. Men Beard poengterer at det var mer enn et streif av opportunisme i praksisen. Kort sagt; mange ønsket seg et opptog.

Blant annet peker hun på at Cicero jobbet hardt og heftig - med ivrig lobbyvirksomhet blant senatorene - for å få seg et triumftog. Kvalifikasjonene? Han hadde hatt en underordnet offiserspost på en strekning av fronten i en krig mot parterne.

Til syvende og sist fikk ikke Cicero triumftoget sitt. Men forsøket var nok snarere typisk enn unikt, mener Beard. Og grunnen var selvfølgelig at et triumftog kunne brukes som politisk kapital.

Dessuten: Publikums oppfatning av et triumftog kunne være negativt. De kunne fatte sympati for krigsfangene - særlig dersom de var barn. Og krigsbyttet kunne få rykte på seg å være forfalskninger. Eller man kunne oppfatte hele toget som urettmessig selvgratulerende, på en desperat og ganske pinlig måte.

Mary Beard: “The Roman Triumph”, Harvard University. 

No Responses »

 

Siste mann på Månen fredag, des 7 2007

Alle vet at første mann som satte beina på vår drabant heter Neil Armstrong. Men hvem var - den foreløpig - siste?

Han heter Eugene Cernan, er fra Chicago og var kaptein på Apollo 17.

For øvrig er det 12 amerikanske astronauter som har spasert på Månen.

One Response »

 

Populær patriark: Abraham fredag, des 7 2007

Abraham har en sentral posisjon i både jødedom, kristendom og islam. Men det er også forskjell på hvordan de ulike religionene forholder seg til den gamle patriarken. Det er tema for en ny dansk bok:

L. Bruun, F. Damgaard, T. Hoffmann, S. Holst, J. Skau (red.), Abrahams spor. Abrahamfiguren i religion, filosofi og kunst. Alfa, København, 2007.

Den presenteres i ukas utgave av Weekendavisen:

Patriarken spiller altså en hovedrolle i en hel række religioners og traditioners billede af sig selv, men dét betyder ikke, at religionerne mener det samme, endsige har samme selvforståelse. Abraham fungerer nærmere som et slags prisme, lyset brydes i: Højst forskellige nuancer – undertiden grelle kontrastfarver – i de religiøse verdensbilleder bliver fremhævet ved hjælp af den samme ene skikkelse.

(…)

Det er en forsimpling at tro, at Abraham har rod i jødedommen, for træk af Abrahamfortællingen peger i tid længere tilbage til kulturer som den hittitiske og den mesopotamiske.

(…)

Når kristendommen entrer, river fortolkningerne af Abrahamfiguren nye sider af sig. I første omgang bruges Abraham til at inkludere de ikke-jødiske hedninge i fællesskabet med de omvendte jødekristne. I næste omgang mobiliseres Abrahamfiguren i en kamp mod jødedommen, hvor Abraham bliver den eksklusive kristne figur, der viser jødedommens fallit. Herefter udvikler kristendommen sig i en retning, hvor den så at sige kæmper med Abraham, dvs. kæmper en kamp for overhovedet at forstå denne figur, som er parat til slå sin søn ihjel på Guds anmodning.

Den sidste store abrahamiske reprise finder sted med islam. Abraham, eller rettere Ibrahim, fremføres som hanif, en slags ur-muslim. Nok er islam trådt ind på scenen sidst, men den islamiske tolkning finder altså netop i Abraham et tilknytningspunkt, der forankrer religionens legitimitet – og forrang – i en mytisk fortid, hvor jødedom og kristendom får status som sekteriske og skismatiske brud på den naturlige religion, al-islam.

Det er så Muhammads opdrag at genbekræfte og forsegle det oprindelige budskab.

Og hvorfor er Abraham så populær?

Svaret er paradoksalt nok, at Abraham tilsyneladende er hævet over traditionen og traditionerne. Abraham hives frem, når fortolkeren ønsker at så tvivl om senere traditioners legitimitet, for når man identificerer sig med Abraham, er det som oftest ensbetydende med, at man demonstrerer sin egen traditions rigtige og autentiske forståelse af forholdet mellem Gud og mennesker.

Les hele artikkelen her: “Mistroens fader”

No Responses »

 

Jacques Barzun 100 år torsdag, nov 29 2007

Fredag 30. november fyller den fransk-amerikanske kulturhistorikeren og kulturkritikeren Jacques Barzun 100 år. Nestoren jobber faktisk på sin 38. bok for tiden.  Begrepet “still going strong” virker bortimot puslete i en slik sammenheng.

Barzun kan skilte med ekspertise innenfor blant annet fransk og tysk litteratur, musikk, utdannelse, spøkelseshistorier, detektivromaner, språk og etymologi. Skjønt, det helt sentrale (ville han selv sagt) er at kunnskap har sin egentlige opprinnelse i glad og ærlig nysgjerrighet. Dette er noe Barzun både vet godt og har skrevet godt om.

I siste utgave av The New Yorker blir han portrettert i anledning jubileet, og Arthur Krystal skriver blant annet følgende:

Barzun regards himself in many respects as an “amateur” (the Latin root, amator, means “lover”), someone who takes genuine pleasure in what he learns about. More than any other historian of the past four generations, Barzun has stood for the seemingly contradictory ideas of scholarly rigor and unaffected enthusiasm. 

Barzuns magnus opus er mursteinen “From Dawn to Decadence” (2000), som omhandler den kulturelle utviklingen i Vesten fra cirka 1500 - da de ideene, motivene, særegenhetene og tendensene som utgjør Vestens kulturelle identitet begynte å spire for alvor - og fram til idag - hvor Barzun mener å kunne identifisere klare tegn på kulturell dekadanse.

Det er ikke uvanlig å sette året 1500 som et slags skille. Fra og med dette året bryter “den moderne tiden” fram. Barzun bruker også 1500 som startpunkt for vår moderne, vestlige sivilisasjon/kulturtradisjon, som altså adskiller seg fra den foregående middelalderske perioden. Og som han ser klare tegn på at vi nå befinner oss i sluttfasen av.

I årene før 1500 var det nemlig mer enn tydelig at middelalderkulturen var blitt dekadent. Det gamle systemet var råttent.

- When people accept futility and the absurd as normal, the culture is decadent, skriver Barzun om denne perioden. - A decadent culture offers opportunities chiefly to the satirist, and the turn of 15th century had a good many.

Det er imidlertid viktig å huske på at det eksisterte en europeisk kultur også før 1500, selv om den var kvalitativt annerledes. På samme måte vil det - selvfølgelig - eksistere en vestlig kultur også i framtiden, selv om den vil være kvalitativt annerledes. Hovedpoenget er at perioden fra 1500 til idag utkrystalliserer seg som en egen epoke.

I hvor stor grad det vil være en noenlunde myk overgang mellom den gamle og nye epoken er opp til oss. Og hva som kommer til å være den nye epokens dominerende trekk er det også vi som avgjør.

Prosessen kan foregå i slow motion. Det dekadente “fallet” trenger ikke bli fatalt. Men det fordrer at vi ikke forkaster fortiden. Og dersom framtiden skal få en sjanse til å bli like dynamisk som fortiden, bør vi heller ikke forkaste eller demonisere tradisjon(ene). Noen må fungere som “bibliotekarer” eller “munker”, selv om vi lever i dekadente tider. Noen må danne en motvekt mot en ensidig trang til å forkaste alt gammelt.

Boka ble en høyst uventet bestselger da den kom ut i 2000. Anmeldelsene var panegyriske. La meg bare kort sitere fra én av dem (Anne Fadiman, redaktør i The American Scholar):

“Jacques Barzun was born to write this book, but he could not possibly have written it when he was fifty. It is a masterwork that required a master: a man whose entire life has been spent acquiring the perspective that only wisdom, and not merely knowledge, can grant. Thank heaven he has lived long enough to complete a book no one else could even have begun.”

I artikkelen i The New Yorker kommer Krystal uunngåelig inn på “From Dawn to Decadence”:

Barzun’s declinist views about Western civilization are no secret. One reason that “From Dawn to Decadence,” an eight-hundred-page history of Western civilization from 1500 to the present, which he published at the age of ninety-two, was such an improbable best-seller (“the damnedest story you’ll ever read,” David Gates called it in Newsweek) was its contention that Western civilization is winding down, that “the forms of art as of life seem exhausted.” But, when Barzun insists that he sees “the end of the high creative energies at work since the Renaissance,” his tone is less that of someone appalled by what’s happening than of someone simply recording the ocean currents.

Den karakteristikken er helt korrekt. Alle som leser “From Dawn to Decadence” kan ikke unngå å bli slått av den stoiske roen og sakligheten Barzun legger for dagen - uansett tema - på hver eneste side.

I The New Criterion omtaler Jeffrey Hart verket på denne måten:

Here Barzun set out to trace in broad outline the evolution of art, science, religion, philosophy, and social thought during the last 500 years: “I hope to show that during this span the peoples of the West offered the world a set of ideas and institutions not found earlier or elsewhere.” He makes it clear that he celebrates these distinctive achievements. He believes that the West has pursued these characteristic purposes, carried them “to their utmost possibility,” and in so doing brought about decline and decadence. Barzun is a “cultural” historian because, in his narrative, intellectual developments are in the foreground, though his cultural tapestry is stitched onto a canvas of political, military, and economic history.

Når det gjelder dekadansen knytter Barzun dens fremvekst til “urkatastrofen i det 20. århundre”: 1. verdenskrig.

Barzun discerns a brilliant period of creativity around the turn of the twentieth century. Then came the catalyst that accelerated and intensified the tendencies leading to decadence: “The blow that hurled the modern world on its course of self-destruction was the Great War of 1914–1918.” A sense of futility and absurdity prevailed. Constructivism became destructivism. There resulted a collapse of manners and authority, anti-heroes and anti-art, the ridicule of anything established, the distortions of language and objects, the indifference to clear meaning, the violence to the human form, the return to primitive elements of sensation. “The root principle is ‘Expect nothing.’”

Selvfølgelig, enhver som har levd i 100 år, har også gjennomlevd ulike faser. Det gjelder like mye i akademia som andre steder.

Barzun returned to teaching the history of Western civilization just as it was coming under attack by various Continental theorists, whose repudiation of hierarchical structures and determinate meaning challenged everything that Barzun believed in. In the nineteen-seventies and eighties, Barzun became a symbol of the Old Guard, a mandarin scholar futilely defending the works of dead white males.

Barzuns syrlige kommentar (i “From Dawn to Decadence”) til denne kritikken er både vittig og drepende:

- Today, the whole Occidental canon is under attack by many people who find it out of tune, useless, although they could not readily say who is in it. 

Etter milleniumsskiftet og utgivelsen av “From Dawn to Decadence” kan det se ut som om vinden har snudd. Jeg kan iallfall ikke huske å ha sett eller lest noen - som har lest Barzun, vel å merke - våge seg frempå med kompromissløs kritikk. Mannen er rett og slett for belest og velinformert. For reflektert og grundig. Der har vi det igjen: Lysten på og gleden av kunnskap. Og den lar seg dele:

Barzun wanted to do on the page what he did in the classroom: help the reader “carry in his head something more than the unexamined history of his own life,” not because knowledge is inherently good or makes one a better person but because it fosters an independence of mind. The more one learns about the course of civilization, he believed, the more one can appreciate its achievements. After a while, if you learn enough, you can argue that, say, Shaw’s mind more closely resembles Rousseau’s than Voltaire’s—and you may actually enjoy doing it. Consequently, there’s nothing Hegelian, Heideggerian, or hermeneutic about his work; no nihilistic or existential angst livens things up. Nor does he proffer any grand theory or unifying design that would explain the past in the categorical manner of Spengler’s organic cycle of regional growth and decay, or Braudel’s emphasis on broad socioeconomic “structures.” For Barzun, these systematic models of cause and effect run counter to the temper of history, which is intuitive, concrete, beholden to time and evidence.

Les mer her:

The New Yorker: “Annals of Letters - Age of Reason”

The New Criterion: Jacques Barzun at 100

Wikipedias artikkel om Barzun 

Tilleggsnotater:

I prologen til “From Dawn to Decadence” tar Barzun selvfølgelig for seg ordet “dekadanse”. Han skriver:

-All that is meant by Decadence is “falling off”.

Ordet innebærer ikke at de menneskene som lever i en dekadent tid har svekket energi, talent eller evner. Heller ikke dårligere moral. Tvert imot, argumenterer Barzun, en dekadent tid er en meget aktiv periode, full av dyp bekymring, samt en helt spesiell rastløshet. Og årsaken er at man ikke ser noen klar og tydelig vei videre.

-The loss it faces is that of Possibility.

Eksempelvis: Alle formene for kunst innenfor akkurat denne spesifikke tradisjonen ser ut til å ha vært prøvd. Repetisjon og frustrasjon er det eneste som gjenstår.

Hvordan vet man så at dekadansen har satt inn? Jo, ved den åpenlyse innrømmelsen av tingenes tilstand. Og ved at folk søker seg - i alle mulige retninger - til nye trosformer og overbevisninger.

Dette trenger ikke nødvendigvis være fremmede religioner eller new age. Det kan like godt være ateistiske “kulter” av ymse slag. Hovedpoenget er dette: En generell forkastelse av det bestående/tradisjonen griper om seg på stadig nye måter - med stadig større rastløshet. Håpet er at bare man blir kvitt det som er, vil det i seg selv generere friskt, nytt liv. Vi får imidlertid sjelden vite hva som vil eller bør erstatte det gamle. Fokuset er på selve avvisingen.

Barzun passer på å nevne at forestillingen om at det gamle er noe entydig, er feil: Forestillingen om vestlig kultur som en slags blokk eller pakke med kun én betydning, motstrider all historisk kunnskap.

-The West has been an endless series of opposites - in religion, politics, art, morals, and manners (…) To denounce does not free the self from what it hates, any more than ignoring the past shuts off its influence.

Å forkaste fortiden er dermed historieløst, i en betydning vi sjelden reflekterer over. Dette sier mer om våre egne fordommer enn noe annet. Og det tilbyr oss færre - ikke flere - løsninger.

Barzun bruker også tid på begrepet “kultur” (What a word!, skriver han):

Inntil nylig betydde kultur noen få ting. Nå brukes kultur om alt mellom himmel og jord. Selv politimyndighetene i New York har visst fått sin egen kultur, ironiserer han.

-These mini-cultures created on the spur of the moment are obviously fictitious. But again, they express the separatism already mentioned.

Separatisme er nemlig et av tegnene i tiden, ifølge Barzun. Folk rømmer inn i små, lukkete klaner hvor de kan “være seg selv” - og gjerne unnslippe tradisjonen. Men håpet om frelse er utopisk, for disse små gruppene er ikke uavhengige.

-If a word is wanted for various pairings of such elements, there is ethos, mener Barzun. Det er et godt ord, så hvorfor bruke kultur?

Separatismen går hånd i hånd med Frigjøringen (med stor F). Samt med Primitivismen (med like stor P).

-The longing to shuffle off the complex arrangements of an advanced culture recurs again and again.

Men ingenting av dette er unikt for akkurat vår tid. Dynamikken i kulturen og samfunnet har gjentatte ganger vakt Separatismen, Frigjøringen og Primitivismen til live. I større eller mindre grad.

-Unity does not mean uniformity, and identity is compatible with change, understreker Brazun.

Så hvorfor skal man absolutt forkaste fortiden?

Enkelte lesere vil sikkert innvende at dekadanse er definert som moralsk forfall, noe som ikke passer helt 100% inn i Barzuns tanker om temaet.

Til dette er å si følgende: Hvis man leter etter tegn på dekadanse, definert som eksempelvis utstrakt bruk av rusmidler, dårlig arbeidsmoral eller seksuelt utsvevende vaner, vil man lett finne bevis for dette også i samfunn som ikke kan kalles dekadente.

Bruk av rusmidler har alltid forekommet. Historien om sprit i Norge er lang, og kan oppvise perioder med langt større forbruk enn dagens. Husk at selv hos naturfolk er rusmidler et vanlig kulturelt innslag. Bruken av sterkere stoffer er heller ikke ny. 1800-tallet kjente til sprøytemisbrukere. Og det landet i verden idag med størst misbruk av opiater er Iran. 2,8% av befolkningen misbruker harde stoffer, noe som er langt høyere enn Norges 0,3-0,4% eller USA og Storbritannias 0,5-1,0%.

Men de færreste ville finne på å kalle Iran et dekadent samfunn. I Yemen gumler så godt som alle khat, men når hørte du sist noen snakke om “det dekadente Yemen”?

Selvfølgelig kan utstrakt misbruk av rusmidler føre til store sosiale problemer. Men så lenge misbruket er relativt marginalt, befinner vi oss innenfor rammene av en historisk norm. Det er det som er poenget her. Rusmisbruk i seg selv er ikke synonymt med dekadanse, selv om det kan være synonymt med sosiale problemer.

Hva gjelder dårlig arbeidsmoral; Barzun gjør det til et poeng at ideen om at alle må jobbe er relativt ny. Folk nøyde seg med å jobbe det som var nødvendig, og gjerne ikke i det hele tatt om man kunne. Her kan det dessuten - rent filosofisk - være mer fruktbart å se på hva slags arbeid man utfører enn på selve mengden. Mange av dagens heldagsjobber er av et relativt tvilsomt kaliber. De har ikke nødvendigvis noen uerstattelig nytteverdi eller mening. Det er for eksempel lett å forestille seg et samfunn uten telefonselgere og negldekoratører.

Og så var det sex, da. Vel, fristelser og utroskap, samt prostitusjon, har alltid eksistert.  Og man skal ikke glemme at seksualdriften (uansett hvor balstyrig denne måtte være) er forutsetningen for nye generasjoner.

Innenfor kulturelle uttrykk gjør Barzun for øvrig en interessant sammenlikning som har med skildring av sex å gjøre. Han bruker Rabelais som et eksempel på sunn sexfiksering, så og si.

Denne franske frekkasen er nemlig et bra eksempel på hvordan en nyfødt kultur (i dette tilfelle den moderne vestlige) uttrykker seg med kraft og saft og fyndige klemmer. Rabelais er rett og slett et eksempel på livsbejaende vitalitet. Og Barzun setter 1500-tallet opp mot 1900-tallet for å tydeliggjøre kontrasten mellom det kulturelle klimaet i en nyfødt og en dekadent kultur:

Rabelais leaves one exhilarated, as one is after seeing a Greek tragedy; Ulysses leaves one depressed, as one is after seeing a modern play like Death of a Salesman. It is the difference between the 16th and the 20th century, between the dawn of a new culture and its close in disenchantment.

Typical of that contrast is the treatment of the body and especially of sexuality. In Joyce (…) the body is mean, furtive, unfulfilled, and disgusting. (…) we have a “problem” of sexuality. (…) Our confusion is part of the excess of ideas typical of old civilizations.

Rabelais (…) sees the physical as the power that spurs man to all achievements. (…) It may seem a paradox - but it is not - that the Rabelaisian view upholds the dignity of man. By keeping the sense of proportion continually awake, it makes clear that the natural does not contaminate the spiritual.

Hovedpoenget er at mennesker ikke er perfekte vesener. En viss mengde umoral, “umoral” og sosiale plager vil alltid eksistere i et samfunn. Noen ganger vil sågar utbredelsen og omfanget være direkte påfallende. Men det interessante er at du finner disse problemene også i dynamiske, selvsikre, fremtidsrettede samfunn.

Eller for å si det på en annen måte; tvilsomme vaner og sosiale problemer er absolutt ikke forbeholdt et dekadent samfunn. Det er noe vi finner over alt, til alle tider. Og disse tingene kan faktisk være mer utbredt i samfunn som ellers ikke bærer preg av dekadanse.

Dekadanse er derfor langt på vei en ting for seg. Og dekadanse handler - nettopp slik Barzun beskriver fenomenet - i større grad om å ha gitt opp, enn om umoral per se. Dekadansen setter inn når man ikke lenger ser for seg noen klar framtid. Når alt er blitt meningsløst. Når man ikke lenger føler at man står i forbindelse til verken forfedre, sine samtidige eller eventuelle etterkommere. Håpet og visjonen for framtiden er borte - eller i beste fall uklar og tåkete. Fortiden er noe man bare står i opposisjon til. Det er dette som er kjernen i problemet, ikke sprit, tjall, unnaluring eller tilfeldige forbindelser.

Selvfølgelig kan dekadansen blir forsterket av - eller komme til uttrykk gjennom - antisosiale vaner. Og i en snever mening kan man godt snakke om dekadanse som moralsk forfall. Det er selvfølgelig også gode grunner til å begrense omfanget av antisosiale vaner. Vi er jo alle avhengige av andre. Men det er først når samfunnet er paralysert av håpløshet og meningsløshet at den virkelige dekadansen - Fallet - har meldt seg. Det er dette som er det avgjørende faresignalet.

One Response »

 

Den streite freaken: Frank Zappa fredag, nov 23 2007

 

Frank Zappa revolusjonerte populærmusikken. Uten å røre alkohol eller narkotika. Han hadde langt mer tro på kaffe.

Jeg har - ved to ulike tilfeller, fra to forskjellige kilder - blitt fortalt følgende: Et sted i Norge (Drammen?) bor det en dame som nå har nådd respektabel bestemorsalder. Og denne respektable modne kvinnen er i besittelse av et lite minne fra den gang hun, som ung og het, fikk lurt med seg Frank Zappa i seng etter en konsert. Morgenen etter ga han henne nemlig en aldri så liten gave. Noe hun kunne beholde som minne om møtet. Det dreier seg visstnok om en liten pokal (av den typen små idrettslag har råd til) inngravert med med påskriften: “Fucked by Frank Zappa”.

Det er fullt mulig dette er en vandrehistorie - faktum er at jeg egentlig tror det er nettopp det - men med tanke på mannen vi her har å gjøre med virker den ikke komplett utenkelig. (Dersom noen kan komme med knallharde bevis for at Zappa virkelig delte ut slike pokaler til sine groupies, så gi beskjed!)

Frank Vincent Zappa jr. sa hallo til verden 21. desember 1940 i Baltimore, Maryland. Familiebakgrunnen var like eklektisk som musikken hans skulle bli: Faren var av gresk/arabisk/siciliansk avstamning, mens moren var fransk-italiensk.

Som gutt var Frank mest opptatt av å male og tegne, samt av kjemi og sprengstoff. Men 12 år gammel fikk han sans for å banke trommer, og meldte seg på et kurs i orkesterperkusjon. Zappas musikalske smak var bred og variert allerede fra starten av. Han likte R & B, men lyttet like oppslukt til klassisk og samtidsmusikk. Interessen for sistenevnte var stor. Han skal blant annet ha brukt en god slump av konfirmasjonspengene sine på å betale for en telefonsamtale med komponisten Edgar Varese. Bare 14 år gammel begynte han å komponere musikk for kammerorkester. Zappa studerte ivrig musikkteori, harmonilære og komposisjonsteknikk - håpløst urocka saker - samtidig som han spilte i diverse gitarbaserte band hvor låtene gikk i 4/4-takt.

18 år gammel komponerte han filmmusikk til en forglemmelig lavbudsjettswestern, Run Home Slow, og fulgte opp to år senere med tonefølget til den like forglemmelige og billige The World’s Greatest Sinner. Parallelt med karrieren som filmkomponist, skrev Zappa låter for rockeband.

Den lange, tynne skjeggebusten var et arbeidsjern av imponerende dimensjoner. Høy aktivitet dag og natt resulterte i et aldri så lite overskudd med grunker. Dermed, i 1964, kjøpte han et lydstudio og døpte det om til Studio Z. Men allerede etter noen få måneder ble han arrestert, da han og en venninnene hadde laget en erotisk tape. Det dreide seg om et nytt soundtrack, denne gangen til en pornofilm. Slikt var alvorlige saker på denne tiden. Meget alvorlige saker. Zappa ble dømt til 6 måneder i kasjotten, med 3 års prøvetid, og Studio Z ble rett og slett revet. Det var imidlertid bare 10 dager med ubetinget fengsel i domsavsigelsen, så den unge audiopornografen slapp raskt ut.

Etter fengselsoppholdet kom han i kontakt med bandet The Soul Giants, som trengte en ny gitarist. Repertoaret bestod av kjente og kjære coverlåter, noe den kreative og hyperaktive Zappa ikke kunne leve med i lengden. Han argumenterte for at bandet skulle forsøke å skaffe seg en platekontrakt ved å gå over til å spille eget materiale. Dette førte til en en kort intern konflikt, hvor et av medlemmene dro sin kos. Men med nytt navn - The Mothers - fikk gutta faktisk halt i land en kontrakt med MGM, som i samme slengen insisterte på at bandet burde legge “of Invention” til navnet sitt. Ellers kunne publikum komme i skade for å få assosiasjoner til “motherfuckers”.

I juli 1966 kom så debutskiva, Freak Out!, som ble slaktet noe helt rabiat av kritikerne. “80 minutter rent søppel”, lød én av dommene. Verden var ikke moden for Zappas lydeksperimenter, så det ut til. Men undergrunnsmiljøet noterte seg bandet. Ryktet spredte seg i de riktige kretsene, akkurat slik Zappa hadde håpet.

Da Zappa ble leder for The Soul Giants hadde han krevd intet mindre enn full kunstnerisk kontroll over bandet. Og han hadde innført et strengt regime. Perfeksjonisten kjørte hardt på at alle skulle bli best mulig. Ergo fulgte øving i bøtter og spann. Samtidig ga han undersåttene instrukser i imagevalg: La hår og skjegg gro, kjøp noen skikkelig speisa klær og ikke snakk med pressen! Dessuten: Nåde den som tar narkotika i mitt band! Litt av et krav å stille musikere på slutten på 60-tallet.

Han la ikke skjul på hva han mente om kunstige stimuli utad heller. I 1968 kom We’re Only In It For The Money, som var et elegant oppgjør med den dopfikserte hippiekulturen. Og Zappa uttalte at han foretrakk “sigaretter og kaffe fremfor substanser som gjør at du snubler i møblene dine”.

The Mothers of Invention både vokste i antall og skiftet ut medlemmer. Men platene rant ut som erter av en sekk og bandets status vokste raskere enn ugress. Og det musikalske uttrykket utviklet seg i overraskende retninger. Zappa var ikke en mann fornøyd med “å finne sin nisje”. Han ble tvert imot inspirert av alt, og inkorporerte alt i sin musikk. Hele tiden innenfor ytterst krevende og veldisiplinerte musikalske rammer. 100% innsats var ikke noen diffus drøm. Det var forventningen. I tillegg krevde han at alle i bandet skulle forsøke å strekke seg ytterligere litt til. Grenser skulle sprenges, av bunnsolide musikere som var klare i toppen og profesjonelle til fingerspissene. Og på toppen av dette skulle bandmedlemmene være i stand til å briljere som entertainere i tillegg! Her var det ingen kjære mor eller rom for slappe “er det så nøye”-holdninger.

Selvfølgelig ga det resultater. Produksjons- og aktivitetsnivået var utrolig. Zappa rakk å gi ut over 60 skiver, og han turnerte minimum 200 dager i året.

I The Mothers of Invention gikk høy- og lavkultur opp i en høyere enhet. Og uansett musikalsk bakgrunn krevde det sin mann. Én ting er å disiplinere gitarister med rockebakgrunn midt i syretiden. Noe helt annet er å få godt skolerte musikere til å skjønne verdien i å flippe ut. George Duke, som i starten nektet å røre synthesizere, fikk knadd opp alle sine fastlåste musikalske forestillinger da Zappa tvang pianisten til å spille simple, idiot-enkle melodilinjer om igjen og om igjen.

Musikalsk sett er Zappas verden en møteplass for rock, blues, jazz, samtidsmusikk, reggae, soul, country, pop og sikkert enda noen genrer. Ergo har han noe å tilby alle, men alle liker neppe alt han har lagd. Naturlig nok oppfattet han ikke seg selv som noe så snevert som rockemusiker. -I utgangspunktet er jeg en komponist, men jeg tjener mitt levebrød ved å spille rock’n'roll, sa han.

Konsertene var noe for seg selv. Zappa var ikke fornøyd med bare å briljere musikalsk. Han ville skape happeninger i tillegg. Derfor ble en Zappakonsert like mye en slags teateropplevelse, hvor det ble gjøglet og tøyset uten stans. Han tok folk opp på scenen, arrangerte dansekonkurranser eller kåret det beste orgasmehylet. Eller delte opp publikum i ulike kor-enheter og fikk dem til å synge hver sin sang - samtidig. Moro skulle det være. Tor Marcussen i Aftenposten overvar den siste konserten Zappa holdt i Norge, i 1988, og skrev i sin anmeldelse at “aldri har jeg hatt det så morsomt på en konsert noen gang.”

Tekstmessig var han den ultimate provokatør. Satire, samfunnskritikk og slibrigheter fyres av om hverandre. Han hadde etsende kommentarer til alt og alle: 68′ere, moralister, jødiske aktivister, feminister, hippier, homser, prester, reguleringskåte politikere, discoelskere osv. Fullstendig demokratisk, altså.

På 80-tallet ble kampen mot sensur noe av det som opptok ham mest, siden Tipper Gore (kona til Al Gore) og hennes PMRC (Parents’ Music Resource Center) ble etablert i 1985. Organisasjonen hadde brodd mot “upassende” tekster. Zappa argumenterte briljant mot foretakendet, blant annet ved å påpeke følgende: “Onani er ikke ulovlig. Hvorfor skal det da være ulovlig å synge om det?”

Likevel, rent politisk betraktet Zappa seg som en “praktisk konservativ”. Han ville ha mindre statlig regulering, mindre byråkrati og lavere skatter. Det betyr ikke at han var blind for at mange assosierer ordet konservativ med reaksjonære holdninger. Tvert imot var folk med slike holdninger favorittfiendene hans.

I 1992 fikk Zappa beskjed om at han hadde prostatakreft, og 4. desember året etter døde han. Men legendestatusen var for lengst sikret. Og det er fullt fortjent.

9 Responses »

 

Kontemplativ western: Mordet på Jesse James… fredag, nov 23 2007

“Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford” er en western som avmytologiserer de lovløse - og dyrkingen av dem.

All dramatikk har en innebygd forkjærlighet for det grenseoverskridende. I moderne populærkultur har dette blant annet kommet til uttrykk i Den karismatiske forbryteren, som er en av de hyppigst brukte figurene. Årsaken til dette trenger ikke være mer komplisert enn at de aller fleste av oss er sauer. Det er en selvfølge at vi trenger å bearbeide vårt anstrengte forhold til ulven, psykologisk og kunstnerisk. På et eller annet tidspunkt begynte vi imidlertid å dyrke villdyret, men bare på avstand. Noe man trygt kan gjøre i kinosalen. Det er derfor den har slik appell.

I amerikansk kontekst er Den lovløse i Det ville vesten en arketyp som har fascinert publikum på begge sider av Atlanteren helt siden de første westernfilmene flimret over kinoduken rundt 1910. Og helt siden starten har filmene vært inspirert av virkelige - men mytologiserte - skikkelser.

Karismatisk morder

Jesse James var en av disse sagnomsuste revolvermennene. Han var det mest profilerte medlemmet av den såkalte James-Younger-banden, som gjorde togran til sin spesialitet. Han var også en morder, med 15 liv på samvittigheten. 3. april 1882 ble han imidlertid skutt selv, av kompanjongen Robert Ford. Og det er Ford som er den egentlige hovedpersonen i Andrew Dominiks film.

Vi er på parti med Ford, skjønt det tar litt tid før vi oppdager det. I starten er han bare en småklønete beundrer av Jesse James. Noe som er lett å forstå. James er en naturlig ledertype, sjarmerende og erfaren. Vi klarer fint å identifisere oss med ungguttens storøyde fascinasjon for den lovløse. Ford gestalter her kinopublikummets eget behov for en grenseoverskridende helt. At James begrunner kriminaliteten med en Robin Hood-filosofi bidrar også til å rettferdiggjøre aksjonene.

Men så, gradvis - akkurat slik det gjerne er i i virkelighetens verden - avdekkes sosiopaten i Jesse James. Og vi forstår etter hvert aldeles utmerket hvorfor Robert Ford ser seg nødt til å skyte ham. Selv om det må skje på en feig måte.

Gresk tragedie

Det er derfor et element av gresk tragedie i “Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford”. Beundring og kameratskap blir til hat, angst og fiendeskap - som toppes med morderisk svik.

Men filmen byr på mer. Den kommenterer - uten store fakter - hvordan Ford ender opp som skurken i dramaet. Folk flest fortsetter å beundre Jesse James inn i døden. Vi får innblikk i hvordan mytologiseringen tar til allerede dagen skuddene faller. Og hvordan Robert Ford blir en foraktet og hatet figur av mange. Ingenting er verre enn å være feig. Bææh!

Alt dette skildres med nennsom regihånd i en western som våger å være dvelende, poetisk, detaljbesatt - og som har et stødig blikk for psykologiske prosesser. Dette er en kontemplativ western. I uttrykket minner den da også om “de psykologiserende” westernfilmene fra 1970-tallet, og kanskje særlig “McCabe & Mrs. Miller”, “Pat Garrett & Billy the Kid”, “The Outlaw Josey Wales” og “Heaven’s Gate”. Det er ikke noe dårlig selskap å befinne seg i for en western.

Brad Pitt vant prisen for beste skuespiller under årets Veneziafestival, for sin tolkning av Jesse James. Og Pitt er god. Likevel er det Casey Affleck - i rollen som Robert Ford - man husker fra denne filmen. Affleck gjennomgår et vell av ulike sinnsstemninger i sin rolle, og er troverdig hele tiden. Det spørs om ikke prisen gikk til feil skuespiller.

Og helt til sist: Det taler kanskje også til fordel for filmen, at det er feigingen vi husker - ikke sosiopaten? For én gangs skyld kommer en western hvor vi identifiserer oss med en skikkelse som handler ut fra ektefølt nødtvang, og ikke en som nyter å begå drap.

(Denne anmeldelsen har tidligere vært publisert i Ny Tid)

One Response »

 

Middelalderens glade enker torsdag, nov 15 2007

Hvor ille var det egentlig å være kvinne i middelalderen? Kanskje ikke så ille som du liker å tro.

Aller først: I det hele tatt blir uttrykket “middelaldersk” misbrukt ofte, og denne tendensen har ansporet enkelte til å sette ting på plass.

Eksempelvis skrev historieprofessor Ole Jørgen Benedictow kronikken “Den baktalte middelalderen” tilbake i 2005 (anbefales på det varmeste og mest oppklarende), hvor han påpekte følgende: 

Tvangsekteskap, æresdrap på ulydige kvinner og æresvoldtekt omtales i dagens debatt som “middelalderske”. Men i middelalderens Norge og Europa var tvangsekteskap og æresdrap på kvinner lovstridige overgrep, og æresvoldtekt helt ukjent.

Som en oppfølging av dette innspillet, vil jeg tipse om en artikkel Levende Histories nettsider viderebringer:

Voksne kvinner hadde større frihet i middelalderen enn man til nå har vært klar over. En ny studie av lovtekster, litteratur og sanger fra 1100–1400-tallet viser at kvinner drev klostre og solgte bøker, og dro på pakketur til Det hellige land. Kvinner levde lengre enn menn og var ofte enker før de fylte 30. Det ga dem større seksuell frihet.

LHs korte referat er basert på DENNE artikkelen, hvor dr. Sue Niebrzydowski ved universitetet i Wales redegjør for sine funn:

“We assume that women in the past had little economic independence or social power and that they were reliant on fathers or husbands for most of their lives.

“But we should be wary of holding too many misconceptions about women’s lives in the past.

“It is true that most of the information we have is drawn from art, literature or historical records which relate to wealthier women, but middle aged women in the middle ages had far more power and independence than we might first imagine.”

No Responses »

 

Mørk forfører: Giovanni Giacomo Casanova torsdag, nov 15 2007

Giovanni Giacomo Casanova. Navnet er blitt synonymt med “forfører”, med god grunn. Men mannen bak legenden hadde mange sider. Ikke alle av dem passer inn i bildet av damenes beste venn. Og han kan sågar ha vært bifil.

…

Unggutten lå og sov da de to pikene, Nanetta og Marta, kom inn. De la seg ved siden av ham i sengen, men han foretok seg ingenting. Ikke med én gang. Han ventet på at de skulle sovne. Selv lot han som om han fremdeles sov. Det var midt på natten og stup mørkt. Uten å vite hvem som var hvem, nærmet han seg en av dem. Hun lå krøllet sammen, med ryggen mot ham. Forsiktig, litt etter litt, rettet han ut kroppen hennes. Små operasjoner som naturlig avløste hverandre. Og hun var med på spillet. Latet som om hun sov, men inntok villig en posisjon som gjorde det mulig å komme til. Han gled inn i henne. Etterpå snudde han seg rundt til den andre siden av sengen, hvor søsteren lå. Den samme forsiktige strategien utspilte seg. Skritt for skritt. Helt til jenta ikke lenger brydde seg om å skjule at hun også var våken. Ivrig omfavnet hun ham og kysset ham. Her var det fritt fram.

Slik utspilte Giovanni Giacomo Casanovas seksuelle debut seg. Ikke med én partner, men med to. Ifølge hans egne memoarer hadde han gjort seg sine første - ufullførte - seksuelle erfaringer før han fylte 12, men det var først i en alder av 17 år at episoden med Nanette og Marta fant sted. Men gudene skal vite at Casanova likte å miste møydommen. Dette var noe han ville ha mer av! Erobreren i ham hadde våknet.

I Lasse Hallströms film “Casanova” blir det spunnet et romantisk eventyr rundt navnet til verdenshistoriens mest sagnomsuste forfører. Og filmen har tatt seg friheter selv i den fysiske gestaltningen av Giovanni Giacomo Casanova. Tittelrollen spilles som kjent av den blonde, bildeskjønne og eplekjekke Heath Ledger. Virkelighetens Casanova var derimot svært mørk. På mer enn én måte.

Skuespillersønnen

Han ble født i Venezia 2. april 1725. Det er jo sjelden tvil om hvem som er noens mor. I Giacomo Casanovas tilfelle ble hun kalt La Zanetta og var skuespiller. Men mannen han arvet etternavnet fra, danseren/skuespilleren Gaetano Guiseppe Casanova, var ikke nødvendigvis faren hans.

På denne tiden ble skuespillere regnet for å være omtrent det samme som prostituerte. Selvfølgelig sto de på scenen, men yrket var langt ifra ærbart og det ga dårlig inntekt. Rike teatergjengere tok mer enn gjerne for seg av ensemblets “andre talenter” etter forestillingen.

Giovanni Giacomo Casanovas far kan derfor ha vært Michele Grimani, et medlem av en mektig familie i Venezia. Da La Zanetta ble gravid etter å ha vært sammen med ham kunne selvfølgelig ikke en mann av hans byrd være seg bekjent en bastard. Ergo betalte Michele en av de mannlige skuespillerne, i dette tilfellet Gaetano, for at han skulle gifte seg med La Zanetta. Og slik ble det. Dette er iallfall hva Casanova selv trodde. Det er dette han hevder i sine memoarer. Og flere historikere og Casanovabiografer har ment at teorien kan stemme.

Sant eller ei. Dette er et viktig poeng hvis man ønsker å forstå mennesket Casanova. Allerede fra sine tidligste år er det et trekk ved personligheten hans som tydelig melder seg: Han krevde respekt. Han ville for alt i verden unngå å ende opp som en formastelig skuespiller. Ja, han ville ikke at folk en gang skulle kjenne til bakgrunnen hans. Målet for Casanova var et liv blant samfunnets elite. Lettere sagt enn gjort på denne tiden, hvor stillinger og sosial status gikk i arv.

En ambisiøs ung mann

Som ung mann oppdaget han likevel hvordan dette kunne la seg gjøre: Ved å bløffe. For den som hadde den rette innstillingen og gode nerver kunne dørene til de fine salongene åpne seg. Dette krevde kunnskaper om hvordan man opptrådte, noe et sosialpsykologisk geni som Giacomo lett ervervet seg. Det var hans utrolige evner som menneskekjenner, kombinert med en nesten besatt målbevissthet, som skritt for skritt brakte ham nærmere samfunnselitens innerste sirkler.

Det fungerte hovedsakelig på følgende måte: Hadde han først klart å bløffe seg innpass hos én adelsmann, sørget han alltid for å få et anbefalelsesbrev av vedkommende. Et slikt brev sørget for å åpne nye dører andre steder, og dermed var snøballen satt i bevegelse. Den neste utfordringen ble å skaffe penger til denne livstilen. Og akkurat den delen av oppgaven ble et stadig tilbakevendende problem for eventyreren fra Venezia. Pengeknipen er én av de røde trådene i livet hans.

I ung alder gjorde han likevel et par forsøk på skape seg en normal karriere. 17 år gammel hadde han fullført sin eksamen i jus ved universitetet i Padua, og tok sikte på en karriere innen Kirken. Han fikk en stilling som sekretær for kardinalen i Roma, men den ble kortvarig.

Deretter gjorde han en vel så kortvarig tjeneste innen Venezias militærvesen, som offiser på Korfu. Men han fant ut at det å stige i gradene var en langsom prosess som krevde altfor mange offer.

21 år gammel reddet han imidlertid livet til et medlem av den rike patrisierfamilien Bragadin i Venezia. Dette ble belønnet. Matteo Giovanni Bragadin ble Casanovas velgjører og gjorde ham i praksis til sin stesønn. Enkelte historikere har ment at Bragadin var homofil, og at forholdet mellom han og Casanova var mer enn platonisk. Uansett, de neste årene fikk Casanova anledning til å leve på stor fot - finansiert av Bragadin.

Men i 1755, 30 år gammel, ble han funnet skyldig i heksekunst av myndighetene. Og snart befant han seg i en fengselscelle i Dogepalasset, et av datidens mest rømningssikre fengsler.

En umulig flukt

Sent på kvelden 31. oktober 1756. To menn er i ferd med å gjøre det umulige. Casanova og hans medsammensvorne, Marin Balbi, har brukt de siste ukene på å grave seg oppover - gjennom taket i fengselscellen - med en jernspiker. Nå kan de utforske loftet i Dogepalasset. Casanova pirker i treverket, og kommer tilslutt over et område med råtten plank. Gjennombruddet er nært forestående, og han begynner frenetisk å rive opp sengetøyet i remser for å lage et tau. For på én eller annen måte må de komme seg ned fra taket.

Taket er dekket av blyplater. Med rå kraft får Casanova og Balbi bøyd en av platene til side. De ser måneskinnet. Og skjønner at de må vente. Går de opp på taket nå, vil skyggene deres bli kastet over Markusplassen. Lykken står dem bi. To og en halv time senere har en tykk tåke lagt seg. Det er nå eller aldri! Rømlingene utforsker taket, og prøver å finne mulige ruter ned til bakken. Men det fortoner seg umulig.

Casanova lanserer nå en helt ny plan: Hva om de bryter seg inn i Dogepalasset - i en etasje nedenfor fengselet? Som sagt, så gjort. Dinglende i det provisoriske tauet, midt i tåkenatten, kjemper rømlingene seg nedover glatte gesimser. De finner en stige, og de finner et vindu. Men Casanova er utslitt etter 2 døgn med lite mat og ingen søvn. Han er nær ved å gi opp. Helt til klokken på Markusplassen slår midnatt. Lyden av klokkene vekker ny innsatsvilje i ham.

Planen lykkes. Og snart befinner de seg i et rom utenfor fengselsområdet. Men dørene er stengt her også! Flaksen har imidlertid ikke forlatt dem. Balbi oppdager en mindre dør, som lar seg hekte av hengslene. Ferden går videre, gjennom Dogepalassets korridorer og kamre. Noen dører er åpne. Andre må de bryte seg gjennom. Klokken tikker mot morgen.

De ender tilslutt opp ved en av de store utgangsdørene. Og når portvakten åpner, toger paret resolutt ut, praier en gondol og rømmer Venezia. Flukten de akkurat har gjennomført blir nesten øyeblikkelig legendarisk.

Sulten på livet

Var det én ting som karakteriserte Casanovas personlighet så var det sult. En generell sult på livet: Sult etter god mat, sult etter kunnskap (han ble en meget belest mann etter hvert), sult etter respekt og - selvfølgelig - sult etter sex.

Den godeste Giovanni var egentlig ikke spesielt vakker. Han hadde en stor nese som dominerte ansiktstrekkene hans. Men han var høy, omtrent 1’93 på sokkelesten, noe som må ha vært imponerende til en italiener å være på 1700-tallet. Den dag i dag kan man se stolen hans utstilt i Dogepalassets fengsel i Venezia, og møbelet gir en god idé om det var bygd for en stor mann. Med andre ord: Han var høy og mørk - selve urklisjeen hva gjelder drømmemannen. Men altså ikke bildeskjønn på samme vis som Heath Ledger.

Det hjalp selvfølgelig at han var velsignet med talegaver folk fant underholdende og at han behersket det sosiale spillet til fingerspissene. Noe hadde han åpenbart arvet fra sin skuespillermor. Likevel må mange av erobringene hans tilskrives den nådeløse sulten som drev ham. Casanova kunne, for å si det mildt, være ganske direkte som forfører. Noen ganger ligner aktiviteten hans på voldtekt, og han deltok faktisk også i en gruppevoldtekt som ung mann.

Et tidlig eksempel på hvordan han håndfast kunne ta seg til rette fant sted i en hestedrosje under et forferdelig tordenvær. Casanova var passasjer sammen med en nybakt brud. Den unge damen var skrekkslagen av de nærgående tordenskrallene og lynnedslagene, så Giovanni satte henne på fanget sitt for “å trøste og berolige”. Det var ikke vanlig at datidens kvinner brukte annet undertøy enn skjørt, så i praksis var det bare å løfte på alle kjoleflakene for å finne fram. Casanova hadde forutseende nok kneppet opp gylfen før han plasserte den unge madammen på fanget, og dermed kunne han nesten la humpene i veien gjøre resten av jobben etter at penetreringen hadde funnet sted. Det er iallfall slik han selv beskriver episoden.

Andre ganger fremsto han imidlertid som noe av en sentimental og bløthjertet riddertype. Han ordnet opp når unge jenter trengte hjelp (for eksempel til å bli kvitt uønskede barn), og det vil være riktig å si at det store flertallet av partnerne hans også fikk glede ut av møtet med bastarden fra Venezia.

Vagabonden

Casanovas liv var ytterst mangfoldig og hendelsesrikt - en naturlig følge av at han førte et omflakkende liv på kryss og tvers over hele Europa. Enkelte perioder kunne han leve det livet han lengtet etter, som velbeslått. Disse periodene ble imidlertid alltid kortvarige. De kom gjerne når han hadde hell i pengespill eller fant en rik kvinne som kunne overøse ham med penger. Hadde det ikke vært for hans rike stefar og et sjeldent hell er det tvilsomt om Casanova i det hele tatt kunne blitt den legenden han senere ble.

Til tross for sin interesse for rike kvinner: Giacomo spilte aldri rollen som gigolo. Tvert imot var han spesielt nøye med unngå det stempelet. For var det én ting som kunne avsløre ham som sønn av en foraktelig skuespiller, så var det nettopp denne formen for prostitusjon. Casanova foretrakk å svindle folk for penger på en mer utspekulert og subtil måte.

Svindleren

Det mest kjente eksempelet på mesterforførerens bløffmakeri, og det mest innbringende for ham, var svindelen han utførte på stakkars Marquise d’Urfe. Hun var adelsdame og enke, med andre ord en komplett uimotståelig fristelse for en mann av hans kaliber. I tillegg var damen helt besatt av okkult viten, magi og hemmelige ordner. Det var for godt til å være sant. Hun var steinrik, uten husbond og fullstendig overbevist om at han - Casanova - satt på magiske ferdigheter hun bare kunne drømme om.

Madame d’Urfe ønsket nemlig mer enn noe annet å få tilgang til den ytterste hemmelige kunnskap. Problemet var kjønnet hennes, for som “alle” visste på denne tiden var det umulig for en kvinne å tilegne seg slik kunnskap. Men hun hadde hørt at det fantes magiske ritualer som kunne sikre henne å bli gjenfødt som mann. Kunne en dyktig kabbalist som Casanova hjelpe henne? (Kabbalisme er en gammel jødisk teknikk som i korthet går ut på å avdekke Guds vilje i alle detaljer.).

Selvfølgelig kunne han hjelpe. Casanova forklarte at han måtte finne en jomfru av halvgudelig opphav. Når jenta så ble gravid med et guttebarn ville sjelen til Madame d’Urfe kunne foreta spranget over i den nye kroppen. Overlykkelig sørget hun for å utstyre Casanova med penger slik at han kunne legge ut på leting etter denne jomfruen.

De neste årene hadde han det som plommen i egget. Hver gang han hadde brukt opp pengene til madame vendte han tilbake med en jomfrukandidat, bare for å oppdage en eller annen feil ved henne i siste øyeblikk. Casanova hadde jo ingen hast med å bringe Marquise d’Urfe over i en ny kropp så lenge hun finansierte reisene, middagene, drikkingen, gamblingen, klærne og alt mulig annet for ham.

Flere ganger måtte Casanova endre ritualet og finne nye løsninger på problemet med å få den naive adelsdamen gjenfødt. Helt ufarlig var det jo heller ikke. Siden sjelen til madame nødvendigvis måtte forlate kroppen, innebar det jo at hun i bunn og grunn måtte dø. Casanova fant etter hvert en utvei på denne potensielt kriminelle løsningen: Madame skulle selv bli gravid og føde et guttebarn. Gradvis ville sjelen hennes finne vei over i avkommet og bli seg bevisst at han, gutten, egentlig var sin egen mor! Og gjett hvem som skulle få æren av å bli far?

Denne bløffen krevde tilslutt av Casanova måtte dra sin kos. Men de årene han levde godt på Madame d’Urfes bekostning var sannsynligvis de beste i livet hans. Det er antatt at han svindlet henne for opp imot 1 million francs, en utrolig sum på denne tiden.

En mann uten sperrer

En nomade som Casanova var jo dømt til å krysse sine egne spor til stadighet. Det kunne gi seg bisarre utslag. Under et besøk i Napoli, hos den impotente hertugen der, traff han hertugens unge elskerinne Leonilda. Ja, du leste riktig: Den impotente mannen holdt seg med elskerinne. Hvorfor? Han likte å kikke, mens hun var aktiv med andre menn.

Og nå inntraff noe som til stadighet hendte Casanova, han ble forelsket. Dette er et viktig poeng. Han forbløffende evne til å bli opp over ørene forelsket nærmest på stedet hjalp ham til å gjennomføre sine mange erobringer. Ingenting er jo mer overbevisende en ektefølt pasjon. Men han ble alltid fort forelsket i en ny jente, og dermed var det aldri noen som maktet å fange ham på permanent basis.

Som så mange ganger tidligere ba Casanova om å få gifte seg med jenta han hadde lyst på, denne gangen Leonilda. Hun sa ja. Hertugen sa faktisk også ja. Bare hennes gamle mor sa nei. Med gode grunner. Da hun dukket opp viste det seg nemlig at hun var en av Casanovas gamle elskerinner. Og Leonilda var datteren hun hadde født etter sitt eventyr med venezianeren. Den hardbarkete forføreren hadde faktisk vært farlig nær å gifte seg med sin egen datter!

Denne historien har imidlertid et etterspill. Noen år senere besøkte Casanova hertugen på nytt. Nå hadde adelsmannen endelig giftet seg med Leonilda, men han var fremdeles impotent. Helsa var dessuten begynt å skrante stygt, og hertugen visst at han ikke hadde lenge igjen. De grådige slektningene hans hadde allerede begynt å glede seg. For uten noen arving ville hertugens eiendom bli delt dem imellom. Dette ønsket han å forhindre. Med Casanovas hjelp.

Og slik gikk det til at Giovanni Giacomo Casanova gjorde Leonilda, hans egen datter, gravid.

Bifil?

Ved flere anledninger i memoarene sine hinter Casanova om at han har hatt sex med menn. De fleste gangene er han likevel voldsomt tvetydig. Men ved ett tilfelle er det ingen tvil: Under en reise til Russland forteller han om hvordan han traff en ung offiser på en fest, som etter hvert utviklet seg til en orgie.

Den unge offiseren, løytnant Lunin, hadde svært feminine trekk, og Casanova sa til ham at han mistenkte ham for å være transvestitt. For å bevise hvilket kjønn han var trakk Lunin ganske enkelt “bevismaterialet” fram fra buksene. Dette gjorde tydeligvis ikke Casanova mindre kåt, for snart etter “utvekslet vi beviser for vårt ømmeste vennskap og sverget å elske hverandre i all evighet”, som han skriver.

Hvor mange?

Hvor mange kvinner (og menn) Casanova hadde sex med i løpet av livet er komplett umulig å vite. Det eneste som er sikkert er at de må ha vært tallrike. Han navngir 122 av dem i memoarene, men der skriver han stort sett bare om de som gjorde inntrykk på ham. Det kan altså - potensielt - dreie seg om hundrevis av sengepartnere. Megetsigende nok beskriver Casanova en periode på 4 dager uten sex som “en evighet”.

Naturlig nok ble det mindre og mindre amorøse eventyr på ham jo eldre han ble. På slutten av livet brukte han derfor kreftene på å skrive bøker i stedet. Giovanni Giacomo Casanova, eller Chevaliér de Seingalt som han lenge hadde kalt seg, døde 4. juni 1798. Merkelig nok hadde det tatt flere år før den gamle røveren kom på ideen å gjenfortelle sin egen livshistorie i bokform. Memoarene, “Historien om mitt liv”, blir i dag ansett for å være et av de mest detaljerte og autentiske verkene om hverdagsliv og sosiale normer i 1700-tallets Europa.

Boken ble ganske raskt lansert i en mer fiksjonalisert utgave, og ga dermed støtet til legenden Casanova. Den opprinnelige utgaven ble ikke utgitt 1960. Og det er som legende Casanova har fått plass i verdenshistorien. Han har inspirert generasjoner av kunstnere, forfattere, pornografer og filmmakere. Lasse Hallström er således bare (så langt) den siste i rekken som benytter seg av navnet Giovanni Giacomo Casanova for å fortelle en historie.

(Teksten har tidligere stått på trykk i magasinet Henne)

Jeg har også tidligere skrevet en post om Casanova: “Casanova var ingen hyggelig fyr”.

No Responses »